Hans Fredrik Dahl 2004: Mediehistorie. Historisk metode i mediefaget. HISTORISK METODE, DOKUMENTANALYSE OG KILDEKRITIKK I MEDIEFAGET!!"" " Et historisk perspektiv i mediefaget kan være å betrakte en nåtidig hendelse ut fra fortidige erfaringer omkring liknende hendelser. Hva er historie? Dahls definisjon: Historie betyr det som alt har hendt. Begrepet har dobbel betydning: Fortiden selv og kunnskapen om den. # 1
% Visse teknikker til å oppspore, tilrettelegge og fortolke det materialet fortiden har etterlatt. Mediehistorie er medieforskning om fortiden. Mediehistorie er ikke klart avgrenset. Et mediums kontekst er først og fremst de andre mediene. Betegnelsen Mass Media kom inn i forskningen først på 1950-tallet. For mediehistoriske studier før dette må vi gå til andre kilder. Presseforskning. Kommunikasjonsstudier. Filmhistorie. $ &!!'! Mediene tilstreber samtidighet, det som er nytt. Hvilken nytte kan medieforskere ha av fortiden? 1: Økt datatilfang 2: Prediksjon 3: Tettere og mer fullstendig kontekst om et mediefenomen. Historie og teori: Mediefeltet har mange generaliserende teorier. Historikerne er oftest interessert i mediebudskapenes pålitelighet, kildekritikk, og de bruker teoriene i mediefaget til å generere hypoteser. Mediehistorikeren må anvende mange forskjellige metoder. Felles aspekter er: 1: Det forhold som skal studeres er avsluttet. 2: Det foreligger svake/ufullkomne erindringer. 3: Dokumentasjonen kan ikke hentes ved bare å spørre aktørene. 4: Materialet er oftest mangelfullt. 5: Kontrollerende eksperimenter er utelukket. 2
")*!% Leter etter mening, mønster, hensikt i et bestemt historisk forløp ved å anvende ulike teknikker som: lesning, registrering, ordning, kronologi. Hypotestisk-deduktiv metode for å lese den historiske prosess. Dataene kalles kilder, materiale, stoff, empiri Kildekritiske metoder og tenkemåter er nødvendig for alle typer empirisk arbeid. Empirisk materiale brukes oftest for å rekonstruere en virkelighet. For å gjøre dette, trenger vi kilder og vi må kunne tolke disse kildene. Det er to grunnleggende forhold som må klargjøres: 1: Hvordan ble kildene til? 2: Kan materialet ha blitt endret fra det ble produsert? ( '+ " Kilder kan deles i 3 hovedtyper etter hvordan dataene er blitt til: 1: Prosessproduserte data, springer ut av samhandlinger mennesker i mellom. 2: Register- eller bokholderidata, oftest lagret og fremkommet av administrative formål. 3: Forskningsfremkalte data, laget med forskningsformål. Idealet er at alle kilder skal undersøkes og at man så vurderer kildene opp mot hverandre. Ofte må vi velge noen kilder, da kan vi gjøre: 1: Et strategisk utvalg. 2: Et representativt utvalg. 3
Kildekritikk er en kildevurdering. Kilder må dateres. Primærkilde: Den kjente kilden som en antar er nærmest opphavet, selv om den ikke er en øyenvitneskildring. Hvilke kunnskaper har kilden om det som omtales? Hvilket motiv ligger bak kildens tilblivelse? Er kilden offentlig eller privat? I hvilken grad samsvarer kildene? Alle kilder må tolkes. Kildene kan kategoriseres som stumme eller talende: Stumme kilder er ikke-språklige spor etter menneskelige handlinger. Talende kilder forteller om saksforhold eller vurderinger, for eksempel lyd- og billedmedier. Kildene kan også kategoriseres etter ulike måter de kan brukes på: som levninger (rester, virkninger, produkter) eller beretninger (saksfremstillinger fra tenkende personer). De fleste medieproduksjoner kan betraktes på to måter. Vi kan se etter spor av produksjonsprosessen, for det andre kan vi lese og tolke innholdet i filmene. #!!""!!"!!' Levninger: rest, avtrykk, et spor. Er det autentisk? Beretninger: en fremstilling, fortolkning overlevert fra fortiden. Er den troverdig? Beretninger: Kan studeres som retorikk. Sjangeranalyse. Alle kilder er levninger, noen er i tillegg beretninger. Historikerens metode: Jo nærmere i tid til det berettes om, desto mer pålitelig. Jo nærmere beretteren står den opprinnelige mottager, jo mer troverdig. (Brev, dagbøker, memoarer, biografier) Dokumenter er beretninger (inkl. medietekster) som ikke er generert av forskerens innsats. Dokumenter kan være objekt for forskningen (film, avisartikler). Dokumenter kan være kilder i forskning om et sakstema (mediepolitikk). Dokumenter kan klassifiseres i ulike kategorier, avhengig av hvem som er sender og hvem som er mottaker. $ & 4
!"! 1: Autensitet 2: Troverdighet 3: Representativitet 4: Tolkning/betydning!",!) Muntlige kilder kan fortelle om det de skriftlige tier om. Muntlige kilder kan opplyse om fakta vi savner i materialet ellers. Hvor pålitelige er muntlige kilder? Vi husker ofte feil, historikerne har noen enkle regler: 1: Yngre husker bedre enn eldre. 2: Muntlige kilder kan ofte ha problemer med kronologien. 3: Vi husker begivenheter bedre enn forestillinger. Etiske regler for intervjuer må overholdes, og man må søke konsesjon fra datatilsynet i mange tilfeller.!! % Ofte enkel problemstilling: Hva var det egentlig som skjedde da.. En begivenhets- og årsaksanalyse. Å etablere en kronologi over begivenhetene er viktig, da utelukker man ofte mange forklaringer. En historisk undersøkelse har bare gyldighet så langt materialet rekker. Andre kilder kan derfor gi andre resultater. Historikeren må oftest bruke de kildene andre har etterlatt, de er ofte ikke fullstendig dekkende og kan være tilfeldige. '+ Hypoteser er bestemte forventinger om hvordan ting henger sammen. I mediehistorien er det spesielt to hypoteser som anvendes: 1:Teknologien: Medieutviklingen er bestemt av teknologien. Teknikken gir de grunnleggende forutsetninger for det som skjer og gir begynnelsen til det hele. 2: Mediesamvirket: Intet medium virker alene, men i samspill med andre medier, eller andre kontekster slik som familie, arbeidsplass, lokalsamfunn. ( 5
+!!" )!'! Presseforskning og pressehistorisk forskning er ikke lette å skille fra hverandre. Avisene er lette å finne, det er kontinuitet i kilderekken, i kompletten. Som kilde er avisene unike p.g.a. den sikre dateringen. 3 hovedtyper av pressehistoriske studier: 1: Opinionsstudier. 2: Systemstudier. 3: Tekststudier. Pressearkivet her samles arkivmaterialet fra norske aviser, det hører til Riksarkivets privatarkiver og det finnes en god veiledning til det. Problemet: Hvor finner vi fjernsynsprogrammene? NRK er en produksjonsbedrift og lov om offentlighet i forvaltningen gjelder ikke for dem. I 1990 kom det en ny lov om pliktavlevering: Fjernsynsprogrammer går til Mo i Rana, Radioprogrammer til UB i Oslo, videogrammer til Norsk Filminstitutt. De historiske forskningsarbeidene som er gjort tar dels for seg programmene fra produksjonssiden, dels fra et tekstanalytisk perspektiv. Felles: De må ta et utvalg programmer og generalisere ut fra disse. De har dermed et utvalgsproblem som de løser ulikt. NRK s radioarkiv har digitalisert store deler av de ca. 50 000 programtimene de har arkivert. De finnes på nasjonalbiblioteket. Stoffet går tilbake til 1934. Radioprogrammene er levninger og beretninger fra fortiden. I tillegg har de betydning som øyeblikksdokumentasjon fordi de lydfester en samtidshendelse.!'- "!)! NRK, Norsk Telegrambyrå, Norsk Telemuseum, og Norsk filminstitutt arbeider for et nytt museum. Et opplevelses- og kunnskapssenter for informasjonssamfunnets historie og fremtid. www.mediamuseum.no # 6