Marin sektor er i dag bygget opp rundt to fundamentalt forskjellige produksjonskonsepter. Den gamle klassiske hvor det høstes fra en vill natur med all den usikkerhet det innebærer. Så har vi den moderne form for matproduksjon det industrialiserte landbruket flyttet på hav i form av akvakultur. Der usikkerhet rundt volum og kvalitet er redusert betraktelig. Så har vi en hybrid som faktisk er mye brukt i verdens akvakultur der fisken høstes vill i en tidlig fase og «foredlet» i fanget tilstand.
Jeg har valgt å se på den delen av sjømatsektoren som ligger på land og tar seg av det råstoffet som kommer på land enten over merdkanten fra oppdrett eller over kaikanten fra ville bestander. Jeg vil rette oppmerksomheten mot produksjon av produkter til humant konsum og blant bedrifter som er lokalisert i Norge.
Denne figuren illustrerer når et slikt sesongfiskeri foregår på de viktigste bestandene i den norske fiskeflåten. Figuren illustrerer et annet viktig fortrinn som flåten vet å utnytte de ulike bestandene er tilgjengelig nært kysten på ulike tidspunkt. Det gir rom for å ha en helårig aktivitet i flåten basert på et sesongbasert fiskeri dersom flåten har rettigheter innenfor ulike fiskerier.
Prosjektet og de problemstillingene som presenteres her tar derfor utgangspunkt i en slik markedsbasert modell for å evaluere fangstreguleringene. Referansegruppen har valgt å rette oppmerksomheten mot ulike sentrale utfordringer ved dagens fangstreguleringer og fangstmønster innenfor hvitfisksektoren. Følgende sentrale spørsmål er reist: Hvordan kan problemene med at det landes råstoff av dårlig kvalitet reduseres? Hvordan kan vi unngå at beskatningsmønsteret rettes mot deler av bestandene som kun kan anvendes til produkter som har liten verdi og konkurransekraft i sluttmarkedene? Hvilke effekter gir sesongsvingningene, spesielt for produksjons- og markedsleddet, og hvordan kan de dempes? Basert på et markedsbasert perspektiv og disse overordnede spørsmål har vi evaluert samlekvoteordningen.
Det er kanskje en av de viktigste årsakene til at problemene ble så omfattende. Finanskrisen kom på et særdeles utgunstig tidspunkt og i et marked som sektoren var svært avhengig av. Her ser vi den biologiske og økonomiske begrunnelsen for fangstleddets valg av høstingsstrategi for torsken. For å maksimere verdien av en knapp kvote må rederne forholde seg til sesongmessige svingninger i pris, fangstrater, avstand til fiskefelt og alternativkostnadene. I dette tilfellet innebærer alternativkostnader bortfall av inntekter fra fisket etter andre arter enn torsk. 16
Det er kanskje en av de viktigste årsakene til at problemene ble så omfattende. Finanskrisen kom på et særdeles utgunstig tidspunkt og i et marked som sektoren var svært avhengig av. Her ser vi den biologiske og økonomiske begrunnelsen for fangstleddets valg av høstingsstrategi for torsken. For å maksimere verdien av en knapp kvote må rederne forholde seg til sesongmessige svingninger i pris, fangstrater, avstand til fiskefelt og alternativkostnadene. I dette tilfellet innebærer alternativkostnader bortfall av inntekter fra fisket etter andre arter enn torsk. 17
Fiskerne baserer sin tilpasning på generasjoners erfaringer både når det gjelder marked og torskens biologi. I vinterhalvåret er fangstraten på sitt høyeste; torsken som fanges (rød linje) er best betalt (blå linje) og alternativkostnadene det vil si tap av inntekter fra andre bestander (grønn linje)- er på sitt laveste og avstanden mellom felt og kjøper er på sitt korteste (lilla linje). Svingingene i disse sentrale faktorene har ligget stabil i alle år og vi har gitt opphav til et sesongbasert uttak av torsk i vinterhalvåret. 18
Hva er det så med torsken og kriser. Denne figuren forteller det meste torskesektoren har kriser opp gjennom årene som ofte kan kobles til kraftige kutt i kvotene. Krisene skaper endringer i den underliggende produksjonsstrukturen. Tørrfiskkrisa på 80-tallet bidro til å redusere denne produksjonen kraftig fra å være en viktig produktgruppe avgrenses denne produksjonen til Lofoten. På slutten av 80-tallet fikk vi antagelig den mest alvorlige krisen med historisk lave kvoter og som ble oppfisket før april var halvveis. Konkursraset i etterkant besto først og fremst av viktige filetprodusenter samtidig som mange mindre anlegg la ned filetproduksjonen og konsentrerte seg om saltfisk. I oppturen på 90-tallet overtok saltfisk og klippfisk den dominerende rollen. Samtidig kom frysehotellene og koblet norsk fiskerinæring opp i et globalt råvaremarked. Den neste nedturen kom i årtusenskiftet og kombinert med vanskelige valutaforhold fikk filetindustrien nok et banesår. Ved inngangen til dagens saltfiskkrise sto vi altså tilbake med en underliggende produksjonsstruktur på land med to viktige utganger salfisk/klippfisk og rundfrossen. Tørrfisk- og filetproduksjonen var kraftig redusert i forhold til utgangspunktet. Antall bedrifter og sysselsatte i filetsektoren var redusert med 70 prosent siden 1995. Produksjonen halvert siden 2000. Aldri har det vært produsert mer klippfisk i Norge enn i 2007.
--- og normalt landes 80 % av torsken i saltfiskbeltet på vinterhalvåret som illustrert i denne figuren. I en markedskrise for torsken har fiskerne valgt/blitt tvunget til å ta lagerholdet ved å la store deler av kvoten stå ufisket. I tillegg vil de få høyere alternativkostnader og fangstkostnader ved å ta den opp på et mindre gunstig tidspunkt om de klarer det. Utviklingen i årets fiske møtte imidlertid en stor hindring knyttet til den tradisjonelle høstingen av torsk. Fisket ble forhindret av kjøpestopp og restriksjoner i fangst knyttet til salg. Hittil i å ligger vi langt etter fjoråret og totalkvoten er økt. I 2009 vil vi med andre ord få testet ut om det er mulig å få tatt ut om lag 110 tusen tonn torsk i løpet av perioden mai - desember.
Effekten av god forvaltning - og kanskje en ekstra grad eller to varmere Barentshavsvann - kan illustreres med dette bildet. Det er 30 favns flo med noen av de høyeste registreringene av torsk jeg har sett. Det er tatt på Malangsgrunnen en fin dag i mars. Jeg skal ikke påstå at det aldri har vært mer torsk på Malangsgrunnen men jeg tror jeg har mine ord i behold når jeg sier at aldri har det vært så få fiskere på Malangsgrunnen en fin vinterdag når det har vært slike torskemengder der særlig når så mange ikke hadde tatt sine kvoter på dette tidspunktet. Dagens problemer er ikke klassiske vi har en stor torskebestand, rikelig med kvoter, godt vær og god tilgjengelighet. Det er også en viktig dimensjon med kriseforståelsen.
-. Og en fantastisk fisk perfekt til salting midt i saltfiskbeltet med mange bedrifter på land med en kapasitet og en kompetanse til å ta svært store volum på kort tid. I tillegg kom innsiget på et tidspunkt og i et område som alle forventet.
På et eller annet tidspunkt ble følgende sannhet etablert; Vi kan ikke forvente større volum fra de ville bestandene fordi de er overbeskattet. Denne erkjennelsen er svært defensiv og indikerer at oppbygging og bærekraftig forvalting er så vanskelig at vi bare kan gi opp. Denne tabellen er imidlertid oppmuntrende og gjør det fristende å spørre om påstanden er riktig. En optimistisk tilnærming kan være at vi er i ferd med å gå inn i en periode hvor det gjennom god forvaltning er mulig på en bærekraftig måte å hente ut stadig større volum ut av våre bestander. Hvor stort potensial vi har er illustrert i den siste kolonnen hvor vi har sett på hvor store uttak vi har hatt tidligere fra de samme bestandene. Da snakker vi altså om en ytterligere økning på 2.000.000 tonn svimlende tall. Det ligger altså et stort matpotensial i god forvaltning. Det kan imidlertid være på sin plass å være litt nøktern. Vi har som vist tidligere trodd at vi hadde knekket koden for god forvaltning og fått kraftige nedturer. En viktig innvending er at vi ikke kan forvente at alle bestandene kan være på topp samtidig. En annen er at de historisk høye kvotene var så høye at de i seg selv bidro til en kraftig nedtur.
Diskusjonen rundt dagens leveringsplikt er interessant. den var imidlertid basert på det beste i teknologi, struktur og marked på 50- og 60- tallet. Men mye har forandret seg siden den gang. Her er en våt drøm knyttet til en fremtidig klynge basert på dagens teknologi, struktur og marked i hvitfisksektoren. Og uten bindinger fra gamle strukturer og teknologiske løsninger. De nye trålerne og snurrevadbåtene som kommer kan de fange fisken levende? - og hvordan kan Bjørg Pauline kobles opp mot dem.?
Her er bildet utvidet med det mest oppløftende som er kommet i kystflåten speedsjarker med autoline. Alt dette kan være viktige bidragsytere for å løse fire hovedutfordringer i hvitfisksektoren Usikkerhet knyttet til når fisken landes, hvor fisken landes, hvor store volum og hvilken kvalitet den har.
Hvorfor vi ikke har klart å realisere min våte drøm kan være mange. Noen kan vi påvirke andre må vi bare tilpasse oss. Det ville imidlertid være svært nedslående dersom det er lovverket som er den største bremsen.