B-PostAbonnement B-PostAbonnement Returadresse: Historielaget, Postboks Returadresse: 49 Grefsen Historielaget, 0409 Oslo Postboks 49 Grefsen 0409 Oslo på jakt & vakt 3/12 På jakt etter røtter i lokalhistorien og vakt om kulturverdier av alle slag Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen I dette nummeret Transformasjoner 3 Kjelsaas Brug og O. Mustad & Søn AS 4 Folkeviser fra Maridalen 13 Tor med hammer n 21 Opptøyer i Nydalen 27 Grefsenløpet 29 Lofthusbadstua 32 Det Herrens år 1315 38 Ekskursjon til Kjerraten i Åsa og Bønsnes kirke 41 Historielaget på Facebook 44 Program for høsten 46
På Jakt og Vakt Transformasjoner redaksjonen Frist for innlevering av stoff til nr. 4/2012 er 9. oktober. Forsidebildet: Mustadområdet ved Sagadammen. For 50 år siden var det produksjon av spiker der det nå er verksteder og atelierer for kunstnere. Foto: Tor Langset. Utgiver: Historielaget Grefsen - Kjelsås - Nydalen Adresse: Historielaget, Postboks 49 Grefsen, 0409 Oslo Hjemmeside: http://www.historielaget-gkn.no Facebook: https://www.facebook.com/historielagetgrefsenkjelsaasnydalen Finn Geiran, redaktør 22 15 26 96 finn.geiran@online.no Tor Langset, redaksjonssekretær 22 22 73 15 tor.langset@online.no Asbjørg Hammer 995 14 393 hammer_ab@yahoo.no Gudveig Henryette Aaby 936 74 092 gudveig.henryette@gmail.com Folkeviser fra Maridalen Kjell A. Johannessen 414 56 337 kjell.a.johannessen@broadpark.no Øyvin Rannem, layout 930 47 087 oyvin@rannem.no Liv Kari Enerly, bilder 922 76 963 lenerly@tele2.no Musikeren Jørn Simen Øverli har i mange år samlet sanger og viser fra Nordmarka og Krokskogen. 70 av de beste har han tatt med i sin nye samling Markaviser, som kommer ut i år, både i bokform og på CD. En del av disse visene er nedskrevet av Ludvig Mathias Lindeman i dette området i 1860-årene. Se forøvrig Øverlis artikkel om Lindeman på side 13 og Historielagets høstprogram på side 46. I På Jakt og Vakt nr. 4 for 2011 skrev vi om de endringer som kontinuerlig foregår i samfunnet, og nevnte som eksempler nedleggelsen av Aker Sykehus og Grefsen videregående skole. Konklusjonen var at endringer er det eneste konstante i et samfunn i utvikling. Litt navlebeskuende kan det kanskje hevdes at nettopp dette gir Historielaget eksistensberettigelse, uten endringer, ingen historie. Denne gangen tar vi opp en periode der endringene var så store at de fikk innvirkning på den sosiologiske sammensetningen av befolkningen fra en generasjon til den neste. På begynnelsen av 1960-tallet ble de gamle industrielle hjørnestensbedriftene Brekke Bruk og Mustad Fabrikker på Kjelsås og Nydalens Compagnie i Nydalen nedlagt. Det samme skjedde senere med Christiania Spigerverk. Nye bedrifter var riktignok klare til å ta over den frigjorte arbeidsstokken. I nærmiljøet kan nevnes Tefas og Tandbergs Radiofabrikk, som nøt godt av den generelle industrikompetansen som fantes i området, altså evnen til å forstå produksjonsprosesser og utføre presise arbeidsoperasjoner uavhengig av hva som ble som produsert. Men nå er også det historie, og mange av arbeidsplassene gikk over fra tung industriproduksjon til å være tjenesteytende. Dette preget befolkningen. Hardt fysisk arbeid og lange arbeidsdager ble borte etter hvert. Mer fritid og bedre lønn ga nye muligheter for livsutfoldelse. Dette er en utvikling, som har skjedd over hele landet. En av oppgavene til en lokalhistorisk forening, er å minne om denne utviklingen, og hva vi skylder generasjonene før oss. I dette nummeret av På Jakt og Vakt har vi en omtale både av Mustad Fabrikker på Kjelsås, som var en del av det verdensomspennende industrikonsernet O. Mustad & Søn AS, og av en streik i Nydalen for mer enn 100 år siden. At det også var rom for kunstnerisk livsutfoldelse, framgår av artikkelen Folkeviser i Maridalen. Vi forteller også om en av de tillitsmennene som kanskje har betydd mest i den transformasjons fasen vi har vært inne i, nemlig den mektige lederen av LO på 1970-tallet, nydølingen Tor Aspengren. Finn Geiran PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 3
Av Finn Geiran For 50 år siden var det spikerproduksjon ved den øverste delen av Akerselva, i de lokalene som kunstnere og kunsthåndverkerne nå benytter. Den gang var virksomheten en del av firmaet O. Mustad & Søn AS. Et lite dykk i historien til dette verdensomspennende konsernet kan kanskje interessere, så vidt oppsiktsvekkende som den er. Historien om hva som opprinnelig foregikk i lokalene, kan være i ferd med å gå i glemmeboken, og bør derfor også gjenfortelles. Kjelsaas Brug og O. Mustad & Søn AS Kjelsaas Brug er det eldste navnet på den industrivirksomheten som lå på Kjelsås-siden av den øvre delen av Akerselva. Den ble startet i 1855 av jernvarehandler J.H. Schmelck, som samtidig var importør av engelske industrimaskiner, da patentene ble frigitt fra 1842. Da han skjønte at det var mer lønnsomt selv å ta i bruk de maskinene han til da hadde videreformidlet til andre industrigründere langs Akerselva, kjøpte han det siste ledige vannfallet like nedenfor oset fra Maridalsvannet. Her etablerte han et valseverk og et trådtrekkeri som grunnlag for produksjon av spiker og stift. Det ti fot høye vannfallet, nå Grønvollsterskelen, ga tilstrekkelig energi til de maskinene som var nødvendige i produksjonen. Virksomheten ble overtatt av O. Mustad & Søn AS i 1884. vest for Mjøsa forsynte resten av landet med karder. Når fabrikken startet akkurat her, kan det skyldes at det var et av de få stedene i Norge som alt hadde et visst industrielt miljø. Gjøvik Glassverk var anlagt på begynnelsen av 1800-tallet, og det fantes også en kunnskap om trekking av metalltråder til bruk i produksjon av klokker, såkalte Totenklokker, i området. Forståelse for industriell virksomhet og teknologisk kunnskap, kombinert med den initiativrike bonden Hans Stikkelstads kapital, ga støtet til noe som skulle bli et verdensomspennende industrielt konsern et par generasjoner senere. Det ble også produsert håndsmidd spiker til de omkringliggende bygdene, men etter hvert dro kremmere landet rundt med spiker fra Stikkelstads fabrikk på Brusveen. I de første årene bar produksjonen nærmest preg av å ha foregått i en tradisjonell smie, men reisevirksomheten ga kunnskaper om mulighet for en mer maskinelt basert produksjon. En av dem som mottok spiker for salg, var kjøpmann J. H. Schmelck i Kristiania. Den som sto bak dette, var svigersønnen til Hans Stikkelstad, Ole Mustad. Han overtok ledelsen av spikerfabrikken i 1836 Hans Stikkelstad. Foto: Ukjent/Historielaget Starten på Gjøvik I det området som i dag er byen Gjøvik, startet bonden og lensmannen Hans Stikkelstad bedriften Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik i 1832. Dette var før den industrielle revolusjon var kommet til Norge. All tekstilproduksjon på den tiden var basert på ull, og var en hjemmebasert håndverksvirksomhet. Ullen ble kardet og deretter spunnet for hånd. Redskapet til kardingen var to trebrett, tett besatt med jernstift. Det var et lokalt marked for denne stiften, fordi små håndverksbedrifter i områdene Foto: Harry Lagert/Historielaget Mustad fabrikker på Kjelsås fotografert omkring 1950. 4 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 5
Foto: Ukjent/Historielaget Ole Mustad. og ble eneeier da svigerfaren døde i 1843. Det var Ole som la grunnlaget for industrieventyret Mustad. Han anla en kardefabrikk, senere også et mekanisk verksted, og en hekte- og hårnålfabrikk. Den første virksomheten utenfor Gjøvikområdet, var en øksefabrikk i Åmot i Østerdalen. I begynnelsen av 1870-årene kjøpte Mustad et tomteareal på Sollerud ved Lysakerelva, der mye av den videre ekspansjon i Norge skulle foregå. Det var industriproduksjon der i ca. 90 år. De nyeste delene av lokalene rommer i dag kjøpesenteret CC Vest. O. Mustad & Søn AS Da Ole Mustads sønn, Hans, trådde inn i firmaet i 1874, fikk firmaet navnet O. Mustad & Søn, og ble senere et aksjeselskap. Sønnen viste seg å være en meget ekspansiv industribygger, og drev i sin levetid firmaet fram til et verdensomspennende konsern. Men at virksomheten på Gjøvik fortsatt hadde stor betydning, forteller det faktum at en viktig grunn for å opprette Gjøvikbanen omkring forrige århundreskifte nettopp var å skaffe Mustads fabrikker en god transportforbindelse til hovedstaden. Fordi Europa før og etter forrige århundreskifte ble mer og mer proteksjonistisk med høye tollbarrierer, måtte Mustad & Søn AS opprette fabrikker i andre land for å få solgt varene sine. Fram til Hans Mustad døde i 1918 ble det opprettet fabrikker i elleve europeiske land,og senere i ytterligere fire, foruten i USA, Malaysia og Kina. I Dalsland i Sverige ble det skapt en mindre industriby som fikk navnet Mustadfors. Både bebyggelsen og miljøet for øvrig minnet svært mye om det man kunne finne på Lysaker og Kjelsås. På 1930-tallet ble en del norske spesial arbeidere «eksportert» til den svenske fabrikken. Fordi oppholdet skulle være kortvarig, ble det opprettet en norsk skole der, men den ble senere lagt ned fordi det viste seg at nordmennene ønsket å bli i Sverige. Det som ble igjen av norsk kultur, var en stor interesse for skihopping, noe som ellers ikke var så vanlig i Sverige. Foto: Ukjent/Historielaget På denne tiden ble varespekteret utvidet for hele konsernet. Det dreide seg i den første tiden om spiker, skruer og nagler, hestesko og hesteskosøm, støpejernsovner, andre jernvarer og redskaper, som blant annet økser. Senere ble spekteret utvidet til å gjelde margarin, sildolje og pappemballasje, samt glidelåser. Det viktigste produktet ble likevel fiskekroker, der O. Mustad & Søn AS fremdeles er verdensledende. Etter hvert som nye generasjoner overtok, ble virksomheten omorganisert, blant annet ved oppdelinger. Mange av bedriftene er nå solgt eller nasjonalisert. Enkelte er nedlagt fordi det ikke er marked for produktene lenger. Andre er fusjonert inn i andre selskaper. Dette gjelder for eksempel margarin- og økseproduksjonen, men kjernevirksomheten, fiskekroker og lineutstyr til fiskebåter ble beholdt, og foregikk lenge på Gjøvik. Fabrikken på Gjøvik var en hjørnestensbedrift i området, men på grunn av høye kostnader ble også mer og mer av den produksjonen flyttet til Kina. Rundt år 2000 sysselsatte bedriften på Gjøvik mer enn 400 personer. I 2006 var dette redusert til godt under halvparten. Nå, i 2012, er det kun administrasjon og salg som foregår fra Norge. Kjelsaas Brug Kjøpmann J. H. Schmelck solgte opprinnelig spiker som var produsert på Gjøvik. Deretter solgte han produkter fra sin egen stift- og spikerfabrikk, Kjelsaas Brug, som han drev fram til sin død i 1884. Da solgte enken bruket til den gamle forretningsforbindelsen og konkurrenten O. Mustad & Søn AS. Virksomheten på Kjelsås ble utvidet etter at Mustad overtok. Rundt forrige århundreskifte var det rundt 120 mann i arbeid på fabrikken, fordelt på to skift. Mange av arbeiderne kom fra Sverige, og fremdeles er det familier på Kjelsås som kan føre slektene sine Hans Mustad. 6 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 7
tilbake til svenske bygder. Sammen med Brekke bruk utgjorde fabrikken til Mustad & Søn AS et livskraftig industrisamfunn, her nord for byen, til langt inn på 1960-tallet. Mustadkonsernet hadde i mange år tre omfattende og til dels overlappende virksomheter i Kristiania/Oslo. Dette kan synes lite rasjonelt, men hadde også fordeler ved lengre driftsstanser i forbindelse med ombygginger, branner osv. Det var spiker-, trådstift- og hesteskosømfabrikk både på Kjelsås, Kampen og Lysaker. Kjelsås og Kampen tok etter hvert over produksjonen av spiker, trådstift og hesteskosøm, mens Lysaker tok seg av margarinproduksjonen, som ble svært stor. Produksjonen av hesteskosøm måtte legges ned fordi markedet ble borte, men det har fortsatt helt fram til i dag ved Mustadfors i Sverige. En tid ble det produsert «skobespar» i lokalene på Kjelsås. Dette var korte, firbente stifter, som ble slått inn i lærsålene på støvler og sko, for å spare sålene mot slitasje. Spesielt under og like etter annen verdenskrig var det marked for dette. Jeg kan fremdeles huske den klaprende lyden når vi beveget oss over gulvet i klasserommet. Hovedproduksjonen var imidlertid spiker. Denne ble nedlagt i 1961. Deretter fortsatte produksjonen av trådstift med maskiner som ble overført fra bedriften på Kampen, men i 1965 ble også denne nedlagt. Birger Hermansen forteller Birger Hermansen, som er sønn av den siste bestyreren på fabrikken, er en av de få som nå kan fortelle om virksomheten, da spikerproduksjonen fremdeles pågikk for fullt. Han bodde i bestyrerboligen som lå kloss inntil fabrikken, og hadde sin daglige ferd i området både som barn, og senere i studietiden, som nattevakt på området. I motsetning til på Christiania Spigerverk, der råmaterialet i alle år var skrapjern, kom råvarene til Mustad som jernbarrer, i hvert fall på den tiden som Birger husker. De var fra fire til seks meter lange, femten cm brede og en cm tykke. Råvarene ble antagelig importert, men de siste årene muligens levert fra Christiania Spigerverk. I hvert fall kom de med jernbane til Kjelsås stasjon. Herifra ble vognene kjørt på et sidespor ned til det flate området mellom fabrikkbygningene og skråningen Foto: Harry Lagert/Historielaget opp mot stasjonen. Jernbanesporet, som gikk over det området der Norsk Teknisk Museum nå ligger, førte inn under en stor skinnegående magnetkran som løftet barrene over til klipperiet. Fordi krana gikk langs skråningen, hadde den to korte og to lange bein. Det finnes fremdeles spor etter skinnetraseen. Krana ble for øvrig kalt skrapjernskrana. Det kan tyde på at man også benyttet skrapjern, i hvert fall i perioder. Jernet måtte i så fall varmes opp og bearbeides til plater i et valseverk før de kunne gå inn i produksjonsbanen. Sannsynligvis lå valseverket i de yngste bygningene helt nord på området. I klipperiet ble platene stanset ut i passende lengder, avhengig av hvilke spikerdimensjoner de skulle ende opp som. Jernstykkene ble fraktet inn i produksjonshallen, hvor de ble lagt inn i koksfyrte ovner for oppvarming. Hver mann hadde sin koksovn og sin spikermaskin. Birger husker at de hadde utviklet en imponerende teknikk i å ta ut de glødende «lappene» med lange tenger og svinge dem elegant inn i spikermaskinen. Der ble de klippet opp til spikeremner, som deretter fikk hode og spiss. Arbeidet var skittent og støyende, og det foregikk i røyk og damp. I dag ville Arbeidstilsynet sannsynligvis steilet dersom de hadde sett de farefulle og helseskadelige arbeidsforholdene. Alle maskiner ble da drevet elektrisk. Den direkte vannkraften fra elva, overført med remmer fra en turbin, var ikke lenger i bruk. De rødglødende spikrene rant ut av maskinen gjennom en renne og ned i en samlekasse der de sakte ble avkjølt og for- Magnetkrana eller skrapjernskrana på Mustad fabrikker. Høybygget til Tandbergs Radiofabrikk i bakgrunnen. 8 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 9
Spikersmia med pakkeriet nærmest, er en av de eldste bygningene på området, og rommer i dag verksteder og atelierer for kunstnere. andret farge til den svarte «kløppspikeren», eller bare «kløpp», som ble benyttet på alle byggeplasser til midt på 1960-tallet. Fordelen med denne spikeren var at den «beit» mye bedre enn den glattere trådstiften som Mustad også produserte. «Kløppen» ble derfor benyttet i alle typer reisverk. Produksjonen startet lengst nord i området og produksjonslinjen endte i det lange bygget, det såkalte kontorbygget, som har et stort heisetårn i sørenden. Via denne heisen ble spikrene, som da var pakket i kasser, fraktet opp i et ferdigvarelager som nå for lengst er revet, men som lå omtrent der hvor den store turbinen ved inngangen til parkeringsplassen til Teknisk Museum står i dag. Produksjonen foregikk på dagskift, men koksovnene måtte fyres hele døgnet, ellers ville oppstarten ta for lang tid. Dette viktige arbeidet ble, på 1950-tallet, ivaretatt av Conrad og «Krølle», av og til assistert av Birger, som satte sin ære i å ha ovnene klare når «Mustadsirenen» ulte klokken 7 om morgenen. I tilknytning til fabrikken var det egen smie der de aller fleste reparasjoner ble foretatt, og egen sag og kassefabrikk. Den lå på tangen ut mot Sagadammen der Historielagets minnestein over P. Chr. Asbjørnsen ligger nå. Stallen står der fremdeles. På hele det flate området var det et omfattende skinnesystem for manuelt drevne traller som fraktet råemner og ferdigvarer Foto: Tor Langset/Historielaget Foto: Tor Langset/Historielaget mellom de enkelte deler av anlegget. Den spaserveien som går rundt den søndre vika i Sagadammen, mellom tangen og fabrikkbygningene i dag, er nettopp traseen til en slik trallebane som fraktet kassene fram til pakkeriet. Hit kom også naturligvis spikrene fra produksjonshallen, også de på en trallebane som gikk langs dammen på utsiden av den lange kontorbygningen med heisetårnet. I pakkeriet ble spikrene lagt opp på et stålbord, revet fra hverandre med kraftige jernkroker og sortert manuelt opp i kassene. Dette var kvinnfolkarbeid. Ellers var denne en svært mannsdominert arbeidsplass. Det ble også produsert trådstift. Det er det som oftest kalles spiker i dag. Råemnet her var ståltråd som ble klippet opp, rettet ut og smidd på hode og spiss. Deretter ble stiften galvanisert for ikke å ruste. Birger mener å huske at det var et stort parti langs elva der det var umulig å få fisk. Her ville nok Forurensningstilsynet hatt sine merknader i dag. Det var mange boliger tilknyttet virksomheten. Et par av dem, Bedehuset, som da ikke lenger var bedehus, og Jenssvegården, ble flyttet da Teknisk Museum skulle bygges. Det er de to røde husene som ligger langs parkeringsplassen foran museet, men som tidligere lå lenger nord. Den store «Boli n» som lå enda lenger inne på området, ble revet på samme tid. Man bodde trangt, ett rom og kjøkken var det vanlige. Det krydde av unger. Mange Det gamle smieverkstedet. 10 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 11
Badeliv i Brekkedammen omkring 1955. Barna i mustadområdet hadde den gang dammen for seg selv. familier holdt egen gris. Det lå grisehus øverst i skråningen ned mot elva nord for fabrikken. Birger forteller om et bryllup som han var til stede i. I den forbindelse ble grisen slaktet. Da familien ikke lenger hadde noen gris, hadde de heller ikke bruk for grisehus, og etter en viss klargjøring flyttet de nygifte inn i det fordums grisehuset som en midlertidig løsning. Birger hadde mange venner blant barna til dem som arbeidet på fabrikken. Han kunne ikke unngå å registrere fattigdommen, men også den store klassebevisstheten i området. Selve fabrikkområdet var inngjerdet, og det var forbundet med stor fare å bevege seg inne i og rundt bygningene. Det forhindret ikke at barna til dem som arbeidet i, eller bodde rundt fabrikken, benyttet området og elva som leke-, bade- og fiskeplass. Fordi det også ble sluppet tømmer i elva fra Maridalsvannet og ned til Sagadammen, var det heller ikke ufarlig å bade, og en og annen ulykke skjedde nok, forteller Birger Hermansen. Kilder: Nord i Aker gjennom 10 000 år Mustad gjennom 150 år Norsk biografisk leksikon Notater fra, og samtaler med, Birger Hermansen Foto: Edgar Hegerstrøm/Historielaget Folkeviser fra Maridalen Visst finnes det folkeviser fra Maridalen! Både gamle og nye. De aller eldste er registrert av L.M. Lindeman på 1860-tallet hos Johannes Halvorsen på Vårnhus ved Dausjøen og hos Per Persson fra Liggeren ved Øyungen. Det er den samme balladen det dreier seg om, middelalderballaden «Sjugurd og Trollbrura». Vi kjenner også til to andre varianter, en fra Jor Persen på Hakkloa, og en fra Inger Marie Paalsdatter på Fyllingen i Nordmarka. Teksten i alle fire versjoner er den samme, men det er ganske utrolig at melodiene er helt forskjellige, og det må et godt trenet øre til for å høre at det er den samme balladen ut fra melodiene. Middelalderballadene kan spores helt tilbake til 1200-tallet i Mellom- og Sør-Europa! De har vandret nordover med trubadurer og andre sangere, og har forandret seg på veien. Folk har sunget dem for hverandre, og etterpå har folk husket melodi og tekst på sin måte. Det var langt mellom husene i Maridalen og Nordmarka for noen hundre år siden! Margrete Pedersdatter på Midtodden Kvinnen vi kan takke for at ballader og mange andre folkeviser fra Maridalen er bevart, het Margrete Pedersdatter. Hun sang mange folkeviser for Lindeman som noterte dem ned. Margrete og mannen forpaktet husmannsplassen Midtodden på østsida av Maridalsvannet. En snau kilometer etter bommen ved Oset, går det en veistump ned til venstre, og man kan se en gresslette med rester etter en grunnmur. Hvis man krysser jernbanelinja gjennom grinder, og går litt videre ned til et vakkert område ved vannet, er det rester etter brygga og en liten havn. Dette er Midtodden. I dag er det tett skog på jordene. Grunnmuren som er der i dag, er fra gården som ble bygget etter Margretes tid. Margrete var født i Biri i 1810, men bodde på Midtodden det meste av sitt voksne liv. Denne plassen ble ferie- og selskapsstedet til Iver Olsen som var født som husmannssønn på naboplassen til Av Jørn Simen Øverli 12 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 13
Midtodden sett fra Brekke i 1960-årene. Margrete i Biri ved Mjøsa, men dro til Christiania som 18-åring og gjorde etter hvert stor lykke i forretninger. «Lykken har vært meg særdeles gunstig», skrev han i et brev. Ikke minst etter at han giftet seg med Karen Marie Biermann, datter av en velstående kjøpmann på Sagene. Olsen ble etter hvert en av Akers rikeste menn, og eier av Sandaker mølle og storgården Sandakerbakken, en av de best drevne gårdene i Aker. I dag har hovedhuset adresse Sandakerveien 63, og eies av Oslo Kommune. Nå er det barnehage her under navnet «Thor Olsens Stiftelse». Iver Olsen glemte aldri opphavet sitt, og hadde en rekke folk fra Biri i sitt brød. Han var også omgangslærer i Nordmarka fra 1830 til 1838, hvor han blant annet forbedret skoleordningen. Gjennom mye av den mangfoldige aktiviteten sin, skal han ha åpnet øynene til hovedstadens befolkning for Marka, og tok ofte gjestene sine inn der i områdene han kjente. I Iver Olsens utstrakte selskapsliv på Sandakerbakken og Midtodden vanket venner av ham som forstmann og eventyrforteller P. Chr. Asbjørnsen, forfatter og journalist Aasmund Olavsson Vinje, skuespiller Johannes Brun, kunstmaler J. F. Eckersberg, Ludvig Mathias Lindeman og mange andre av den tids fremste kulturbærere. Her har nok Lindeman blitt oppmerksom på Margrete Pedersdatter, og han besøkte henne flere ganger mellom 1862 Foto: Gudmund Flage/Historielaget og 1867. Flere andre sang- og musikkinteresserte lærte av Margrete Pedersdatter, blant annet en kvinnelig komponist ved navn Fredrikke Lehmann, hvis melodi til Det er min sjel en frydefull trang, ble brukt av Lindeman. Det er sannsynlig at det er Margrete som har gjort Lindeman oppmerksom på alle de andre kildene han har brukt i Maridalen og i Nordmarka ellers. Lindemans spesielle og enestående interesse for sanger i Nordmarka har nok oppstått i miljøet som utfoldet seg på Midtodden. Ludvig Mathias Lindeman i Maridalen og Nordmarka Uten giganten Ludvig Mathias Lindeman (1812 1887) hadde norsk folkemusikk ikke stått så sterkt som den gjør i dag. Han var en legendarisk salmedikter, organist og uten sammenlikning vår største og viktigste folkevisesamler. Som mange andre viktige kulturbærere på den tida, dro han rundt omkring i landet på jakt etter kulturuttrykk som kunne styrke den norske nasjonalfølelsen og identitetsbyggingen. Dette kan vi, i ettertid, se var svært viktig, fordi overleveringen er med å danne grunnlaget for sunn patriotisme i dag. Mange av disse flotte kunstnerne lot seg også inspirere til å skape viktig billedkunst og litteratur. Folkets skatter skulle bevares, og være et vitnesbyrd om nasjonens spor til en gullalder, gjerne langt tilbake i tid. Mange kulturbærere dro på ekspedisjoner til fjerntliggende eksotiske og veiløse steder i landet vårt som indre Sogn og indre Telemark, fordi de mente at store, sterke og ubesmittete uttrykk best hadde blitt bevart i opprinnelig form slike steder. Men Lindeman prioriterte også å dra noen turer inn i Nordmarka i 1862 og 1864. Og her fant han mange flotte folkeviser! Iver Olsen (1804 1869). Foto: Ukjent/Historielaget 14 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 15
Foto: Ukjent/NBL Ludvig Mathias Lindeman (1812 1887) var en svært sentral person i norsk musikkliv i store deler av 1800-tallet. Han var folkemelodisamler, komponist, organist og stifter av en organistskole, den som senere skulle bli Musikkonservatoriet. En av sangene er kalt Jerusalems jøde. Den fikk Lindeman av Andreas Olsen. Olsen var salmaker og bodde i Salmakerstua, den vesle røde stua som fremdeles er i bruk som bolighus. Den står i Maridalsveien ved avkjøringa til gården Store Brennenga, like før veien svinger til venstre mot Låkeberget. Salmakeren følte seg kanskje litt i slekt med skomakeren? Lindeman har som vanlig, bare skrevet ned første vers, men denne sangen har mange vers som forteller en fantastisk historie. Flere vers har blitt diktet til i mange land opp gjennom tidene. Nyere sanger Av nyere sanger fra Maridalen, kan nevnes Nordmarkssangen. Koia, som nevnes i teksten i denne visa, er husmannsplassen Hølet eller Holet, som lå helt innerst i Maridalen, ved foten av lia opp mot Midtkollen. Det var tre brødre Authén med familier som overtok stedet og brukte det som familiehytte i første halvdel av 1900-tallet. Teksten er skrevet av Otto Authén. De «stjernestrødde fjelde» i teksten er sikkert Maridalsalpene som ligger rett bak hytta. Det kan være forvirrende ut fra hva vi kaller fjell i dag, å se ordet brukt om steder i marka. Men faktisk kalte man ofte høyereliggende åser for fjell for snaut hundre år siden. Derfor er det navn i marka som Pershusfjell, Fjellsjøen, Risfjell, Fjellseter, osv. Mange av disse åsene har vært ganske snauhogde i perioder, og har sett ut som treløse fjellrygger og fjelltopper, dessuten var det blankskurt fjell på flere av stedene. Valborg var ei vakker jente fra plassen Bonna ved Bjørnsjøen, så vakker at hun fikk tilnavnet Nordmarkas Rose, som det ble en sang om, kalt Valborgsvisen. Hun var datter av Hans og Mari Bonna, og hadde ti søsken. Visa er diktet rundt 1920 av en omvandrende original som ble kalt Jomfrukremmer n. Navnet fikk han fordi han alltid kalte kvinner for jomfru, uansett alder og status. Noen mener han var en bymann som var «falt fra stand», og havnet i Nordmarka som omreisende handelsmann med to store kofferter, som inneholdt ting folk kunne trenge. Dessuten Foto: Ukjent/Grøndahl & Søn Forlag AS. spilte han fele og skapte god stemning der han kom. Den kjente nordmarkingen Gustav Finstad mener imidlertid han var en forlest teolog fra Kongsvinger-traktene. Jomfrukremmer n frøs dessverre i hjel en vinter han gikk seg vill i Djupdalen på vei ned til Stryken. Det vandret flere slike kremmere rundt omkring i marka på denne tida. De var populære blant nordmarkingene og kom med varer det var vanskelig å få tak i. Jomfrukremmer n var nok forelsket i Valborg, men skal ikke ha vært blant frierne hennes, som det var mange av. I visa står det at «Petter vant henne», men det kom nok flere etter ham, og til slutt ble hun gift med Marius Kristiansen fra Blankvannsbråten. De flyttet først til Svingen eller Sveiva, sør for Blåsås i Maridalen. Her fikk de mange barn, før de flyttet til Nesodden hvor Marius ble drosjesjåfør og ble kalt «Marius Midtiveien» fordi han alltid holdt seg langt fra veikantene. Valborg ble kjent som en myndig dame. Marius kjørte ved en anledning en av Markas store personligheter, Herman Smith- Johansen, også kalt «Jack the Rabbit», i drosja si. Herman fortalte da at Valborg hadde vært hans store kjærlighet, og at de ofte svermet langs veien mellom Bonna og Fyllingen. I stigningen opp fra der Kikutstua ligger i dag, sto det inntil nylig ei stor Familien Authén spiller krokett ved Holet i Maridalen. (Bildet er bearbeidet av Olle Cederbrand.) 16 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 17
gran rett nord for veien, 120 meter fra toppen. Den fikk navnet Kjærlighetsgrana etter stevnemøtene her mellom Herman og Valborg. Herman reiste seinere fra sin store kjærlighet og ble en kjent skiløper og trener i utlandet, blant annet i Canada. Han skal ha vært Nordens eldste mann da han døde i 1987, 111 år gammel. Kanskje Valborgsvisen handler om Herman og Valborg? Mange eldre nordmarkinger har fortalt meg at de har hørt denne visa sunget. Olav Granum, sønn av Valborg, deltok til og med i et Husker du-program ledet av Odd Grythe i NRK TV, hvor Valborgsvisen ble sunget! En ellers pålitelig kilde sier at den går på melodien til Alperosen, men den passer ikke til denne teksten. Det gjør imidlertid en melodi av komponisten Marius Moaritz Ulfrstad (1890 1968), opprinnelig laget til Fanitullen av Jørgen Moe (I hine hårde dage). Valborgsvisen kan godt ha blitt sunget til denne. Det passer med tid, og med anslaget i teksten. damvokter- og Skogsbestyrerviser Flere av dem som hadde sin arbeidsplass i Nordmarksskogen, har hatt en lyrisk åre, selv om den kanskje ikke har flommet like rikt som hos Hans Børli i Eidskog. Om Nordmarksvalsen Tekstforfatter Bjarne Larsbråten (1920 1992) var damvokter i marka, først på Gjerdingen og senere på Hakkloa. Da hadde han ansvar for demningene i vannene helt opp til Ølja. Før han ble damvokter, jobba han på et gitarverksted i Oslo, og spilte både gitar, munnspell, og trekkspell, både torader og enrader. Som medlem av Nordmarkstrioen, underholdt han mye rundt omkring i marka. Kona hans, Inga, ble svært populær der hun sto blid og glad bak disken på Kikutstua mellom 1960 og 1997. I dag henger et bilde av henne på veggen ved disken. Vi er mange som husker henne med glede. Komponist Klaus Ellingsrud er pensjonert damvokter på Oset i Maridalsvannet. Han er framifrå på trekkspillet, og har gitt ut egen CD. Foto: Helge Haakenstad/Imprintforlaget Om Øyungsvisa Helge Haakenstad, tidligere skogforvalter i Friluftsetaten i Oslo kommune, har skrevet teksten til denne visa. Han er født og oppvokst på Nordbråten gård innerst i Maridalen, og har slekta si fra plassene Mago og Østbråtan. Han har skrevet mye om Marka og flere fine sanger. Vannet Øyungen er i dag et populært utfartssted opp fra Skar i Maridalen. Før i tida bodde det flere folk her oppe. I visa nevner Haakenstad «Halofvillaen», også kalt Helgheim. Den lå et stykke vest for Øyungsdemningen, i dag er bare ruinene igjen. Her var det våningshus, uthus med stall og fjøs, vedskjul og hønsehus før i tida. Stedet hørte til Skar gård. Oslo kommune overtok eiendommen på slutten av 1940-tallet, og bygningene ble revet sist på 1950-tallet. Den siste familien som bodde der fast, var Even Myrheim med kone og barn. Vinteren 1951 52 var det skole på Helgheim, der også barna fra Liggeren var med. Året etter ble skolen flyttet til Liggeren. Ute ved sletta, rett vest for demningen, lå det ei hytte som ble kalt Kvandehytta, og noen hundre meter syd for demningen lå Øyungshytta og båthuset til fløterkarene. Ved den lille vollen på østsiden av vannet, 200 300 meter nord for demningen, lå den lille plassen Damstokk før i tiden. Dette var en husmannsplass under Nordbråten, og i 1865 bodde det en husmann og skogsarbeider der. Han var nok også en slags Helge Haakenstad (1945 ). 18 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 19
damvokter på den gamle Øyungsdammen som lå ved skjæret litt lenger syd. På veien mellom Øyungen og Tømte, oppe i Golenna ved Godtølbekken, lå det tidligere en liten plass som ble kalt Brenna. Torstein het han som bodde der. Tor Aspengren (1917-2004) var Landsorganisasjonens mektige leder i tidsrommet fra 1969 til 1977. Han var født i Nydalen og tilhørte fagforeningsmiljøet på Christiania Spigerverk hele livet. Her følger en beretning om hans mangfoldige virksomhet. Foto: Sverre Grimstad/Dreyers forlag Oslo Ole Svendsen (1924 2007). Om Nordmarka skogen og folket Ole Svendsen (1924 2007) var en av Nordmarkas og Maridalens fremtredende personligheter. Et 60 år langt arbeidsforhold hos Løvenskiold-Vækerø sier sitt. Han gikk gradene fra bygningsarbeider, skogsarbeider, tømmerhugger og skogassistent til skogsjef i 38 år i Hammeren distrikt. Som pensjonist var han bomvokter ved Hammeren, hvor han bodde. Her fikk jeg en god prat med ham hvor jeg fikk viser og historier. Han spilte trekkspill fra ungdomsåra, var en drivkraft i livskraftige Maridalen Trekkspillklubb, og krumtapp i Markakoret som ofte er å høre på lokale tilstelninger nå for tida. I tillegg var han initiativtager til Maridalen bygdetun sammen med sin datter Tori. Visa Nordmarka skogen og folket fikk 2. premie i en visekonkurranse på Kongsvingermarkedet i 1978, arrangert av Norsk Skog- og Landarbeiderforening. Dommere var Vidar Sandbeck og Erik Bye. Visa På fisketur er muligens fra idyllen Smalstrømmen mellom Fortjern og Bjørnsjøen. Ole og Birger Bjørnholt, en annen størrelse fra Nordmarka, tok 20 30 kg sik i slengen når de var på fisketur her! Ole tok også en ørret på 6 kg i Bjørnsjøen. Konsert på Midtodden, bok og CD I år feirer vi 200-årsdagen for Lindemans fødsel. Hva er mer naturlig enn å gripe fatt i noen av de sangene som er samlet fra Maridalen og fra Marka. I samarbeid med historielaget vil jeg arrangere en helt spesiell konsert høsten 2012 på Midtodden. Jeg har samlet sanger, fra Maridalen og fra Marka i mange år, og nå kommer både en bok og CD med resultatet. Tor med hammer n Tor var åtte år da faren, den opprinnelig svenske jernarbeideren Gothard Aspengren, omkom i en arbeidsulykke på Spigerverket, og moren Thora måtte forsørge de fem barna som vaskehjelp. Familien bodde i Bruugården ved Gullhaug bru, kloss inntil den nedre inngangsporten til Spigerverket. Dette var en ganske stor trebygning i to etasjer med syv leiligheter, hver med to rom. Tor var den yngste i søskenflokken, men kanskje den mest målbevisste, forteller historielagsmedlem Rønnaug Ludvigsen, som bodde i samme hus. Deres interesser var forskjellige, og det var dessuten så stor aldersforskjell mellom dem at Rønnaug ikke hadde så mye kontakt med ham da hun vokste opp. Hun husker likevel at Tor allerede tidlig var en svært ivrig friluftsmann, og stadig la ut på turer i Nordmarka. Han var også aktiv på skøyter og i fotball i Nydalen Arbeideridrettslag, som foruten å legge til rette for sport og idrett, også var en arena for politiske foredrag. Tor gikk først på Tåsen og senere på Grefsen folkeskole, og det var hele den formelle utdannelsen han fikk. En gammel venn, Kolbjørn Aune, forteller at Tor Aspengren kunne ha endt på en helt annen hylle, innenfor musikken, dersom han hadde villet. Han var en gang solist med Grefsen skoles barnekor i kringkastingens barndom. Han skulle synge duett med en jente. Hun ble syk, og en gutt som ennå ikke var kommet i stemmeskiftet, måtte redde situasjonen ved å synge jentestemmen. Gutten var Dithmar Kahrs, sønn av distriktslegen i Aker, som bodde i Glads vei. Historien skal ha moret dem begge, men kanskje først og fremst den klassebevisste røveren fra Nydalen, da de mange år senere møtte hverandre på hver sin side av forhandlingsbordet. Aspengren beholdt sin store interesse for musikk gjennom hele Av Finn Geiran 20 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 21
livet. Han var ofte å se i Universitetets aula, datidens konsertlokale for klassisk musikk i Oslo. Sibelius var favorittkomponisten fortalte en annen venn, Kjell Bækkelund. Tor ble tilbudt ekstra sangundervisning, men takket nei, og begynte 14 år gammel å arbeide på farens gamle arbeidsplass. Han ble derfor tidlig formet av jernarbeidermiljøet i Nydalen, og arbeidet ved Spigerverket som spesialarbeider fra 1931 til 1948. Etter kort tid ble han medlem av den lokale jern- og metallklubben. Drivkraften for å gå inn i fagforeningsarbeid var farens dødsulykke, og han arbeidet aktivt for å finne sosiale ordninger for å trygge familiene til folk som var utsatt for arbeidsulykker. Tor Aspengren var klubbformann ved Christiania Spigerverk i fem år, og oppnådde så gode sosiale betingelser for arbeiderne på verket i disse årene, at han ble valgt til formann i Oslo Jern- og Metallarbeiderforening i 1947. Disse betingelsene, spiren til det bedriftsdemokratiet som han senere var med på å utvikle, skjedde i forståelsesfullt samarbeid med Spigerverkets direktør, Gunnar Schjelderup. Aspengren deltok i motstandsarbeid under krigen, ble fengslet og satt på Grini i et snaut år. Han slapp ut fordi Gunnar Schjelderup forklarte tyskerne at han ikke kunne levere de varene som ble forlangt, når de fengslet spesialarbeiderne hans. Et sjakktrekk fra direktøren, i følge Aspengren. En annen sak var at heller ikke da de slapp ut ble varene levert, og Schjelderup måtte selv gå i fengsel. Tor Aspengren giftet seg med Palma Myklebust i 1944. De flyttet inn i en leilighet i Snippen, et annet av de eldre trehusene som inneholdt boliger for dem som arbeidet på Spigerverket. Senere flyttet de til et hus høyere opp i Nydalen, nærmere Dampen og i hjertet av det sosiale miljøet i området. Men det ble ikke mye tid til sosialt liv, for da var den fagligpolitiske løpe banen lagt. Han ble knyttet til den sentrale virksomheten til Norges Jern- og Metallforbund, i noen år som sekretær, og som formann etter den gamle høvdingen Josef Larsson i 1957. Aspengren ble valgt til formann i Landsorganisasjonen i 1969 etter fire års læretid som nestformann. Da han ble formann, var LO inne i en periode med svikt i medlemsmassen. Han ble fort kjent som en dyktig og kraftfull taler og en sterk forhandler. Tanken, ordet og gjerningen måtte oppfattes som en enhet, var Ukjent/Tiden norsk forlag. Bearbeidet av Olle Cederbrand hans rettesnor. For dette nøt han stor respekt både i egne rekker og hos motparten. Han fikk utarbeidet et nytt handlingsprogram som gjorde at organisasjonen forandret seg, fra å være en ren lønnstakerorganisasjon, til å bli en moderne folkeorganisasjon med medlemmenes totale livssituasjon som arbeidsom- 22 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 23
Foto:Ukjent/Historielaget Skolekoret på Grefsen ble i mange år ledet av den dyktige læreren Jørgen Fennefoss, «Fenner n». Tor Aspengren er identifisert som stående ytterst til venstre i bakerste rekke. Dithmar Kahrs i matrosdress står som nr. 2 fra venstre i nest bakerste rekke. For øvrig finner vi Laila Schou Nilsen sittende rett foran Fennefoss. Bildet er tatt i 1930. råde, for så vidt i tråd med de ideer han hadde utviklet i tiden ved Spigerverket. I Aspengrens formannstid økte medlemstallet med drøye 100 000. I sitt engasjement så han også behovet for et faglig-politisk samarbeid, og han satt i mer enn 20 år i sentralstyret til Det norske Arbeiderparti. Bratteli-regjeringen la fram sitt første lovforslag om industrielt demokrati i 1972, etter innstilling fra den såkalte Aspengren-komiteen. Han er av den grunn blitt kalt bedriftsdemokratiets far i Norge, også det etter inspirasjon fra tiden på Spigerverket. Aspengren var aktiv avholdsmann av ideologiske årsaker, og med sin store interesse for friluftsliv var han formann i Statens Friluftsråd i fire år. «Som en elg i skogen», sier vennene. Han var også formann i Statens Industrifond og satt i flere styrer for statlige bedrifter. Dette var verv han stort sett påtok seg som pensjonist etter sin aktive fagforeningsperiode. Hvor stor innflytelse han hadde på det norske samfunnet, framgår i en biografi om Haakon Lie av Hans Olav Lahlum. Her Foto:Ukjent/Historielaget omtales den såkalte firerbanden som preget norsk politikk i mer enn 20 år, fra midten av 1960-tallet. Den besto foruten av Haakon Lie, Finn Lid, Jens Chr. Hauge og Tor Aspengren. Tidligere, under regjeringen Gerhardsen, var de en del av det formelle maktapparatet, men senere var deres innflytelse for en stor del av uformell karakter. Ingen norsk statsminister etter Gerhardsen kom unna deres samstemte meninger. Dette gjaldt i bare Bratteli, Nordli og Harlem Brundtland, men også de borgerlige statsministrene Borten og Korvald. Selv Willoch måtte lytte til deres synspunkter. I 1958 flyttet familien til en villa, som kona hadde arvet i Fagerliveien på Disen, men Aspengren var ikke så ofte å se i nabolaget, selv om han bodde der i mer enn 40 år. Det hadde vel med tid å gjøre, og datteren Anne Lise har fortalt om en person som gikk helt og fullt inn for arbeidet, så mye at det ikke var tid for annet ut over den nærmeste familien. Naboene forteller at det eneste som kunne fange interessen hans var dersom han oppdaget at noen av barna i nabolaget spilte et instrument. Gullhaug bru i forgrunnen med Bikkjetorget, Vakta med klokketårnet, og porten inn til Christiania Spigerverk. Stålverket i bakgrunnen til venstre. Bruugården, der Tor Aspengren vokste opp, til høyre. Bildet er tatt i slutten av 1940-årene, altså på den tiden da Aspengren fremdeles arbeidet på Spigerverket. Bikkjetorget heter i dag Gullhaug torg og broen er fornyet, men begge eksisterer på sine opprinnelige plasser. 24 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 25
«Firerbanden», ved tre av dem, på sine eldre dager. Fra venstre Tor Aspengren, Haakon Lie og Jens Chr. Hauge. Finn Lid var ikke til stede da bildet ble tatt. Gjennom hans egen musikkinteresse ble det da kontakt. Forfatteren Roy Jacobsen har fortalt i romanen Seierherrene at da han gikk med avisene i disenområdet i guttedagene, var det alltid én person, Tor Aspengren, som var tidlig oppe, ventet på avisen og slo av en vennlig prat med avisbudet, ofte om musikk. Han utstrålte en autoritet som gjorde at vi, noe yngre, som bodde i området, ikke uten videre tok kontakt når han en sjelden gang var å se. Men en gang opplevde jeg ham i full utfoldelse. Jeg hadde arbeidet sent, og var på vei hjem med siste trikk. På Torshov var det ikke mange passasjerer igjen, men det kom på et par ganske bråkjekke gutter som nok hadde tatt seg en øl eller to for mye. Da snudde en eldre mann seg foran i trikken og ba dem være stille. Det var Tor Aspengren. Jeg ble heit om ørene fordi det så ut til å brygge opp til bråk. Min engstelse var ugrunnet. På en meget bestemt måte forklarte han dem om anstendig oppførsel. Da de lusket av på Storo, tenkte jeg at det ikke var uten grunn at han ble omtalt som «Tor med hammer n» på folkemunne. På vei over Gransjordet, i ærbødig avstand, prøvde jeg å analysere hendelsen. Han hadde verken brukt skjellsord eller truende utsagn, kun saklige argumenter, men det med kraft! Det var stilen hans, og det var vel derfor han oppnådde det han gjorde. Kilder Hans Olav Lahlum: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket. Cappelen Damm 2010. Norsk biografisk leksikon, artikkel av Yngve Hågensen. Sleggene synger og hamrene slår. Festskrift til Tor Aspengren. Tiden Norsk Forlag 1984. Samtaler med Rønnaug Ludvigsen, Anne Lise Aspengren, Randi og Kjell Reum (naboer). Opptøyer i Nydalen Christiania Spigerverk ble grunnlagt i 1853 av et konsortium med Oluf Onsum som initiativtaker, medeier og enerådende leder fram til 1899. Han fungerte som en streng, men rettferdig pater familias for de ansatte, selv om han også hadde mange andre jern i ilden. Blant beundrerne ble han omtalt som «Jernkansleren», men på Spigerverket like ofte som «Slegga». På Kværner Brug, som Onsum eide i sin helhet, kom det til opptøyer en gang på 1880-tallet fordi denne bedriften da var nær konkurs og arbeiderne ikke fikk lønn. På Spigerverket skjedde ikke dette, selv om det nok også der ulmet av og til. Da Oluf Onsum døde i 1899, ble Spigerverket overtatt av en ny ledelse, som hadde mindre forståelse for arbeidernes behov. Samtidig var det generelle klima mellom arbeidsgivere og arbeidstakere blitt betraktelig hardere på slutten av århundret. Etter at Marcus Thrane, på omtrent samme tid som Spigerverket ble grunnlagt, forgjeves hadde forsøkt å organisere arbeiderklassen, hadde det vært rolig i mange år. Men da Carl Jeppesen stiftet Den sosialdemokratiske forening sammen med Chr. Holtermann Knudsen, i 1886, ble det igjen krevd bedre arbeidsforhold og høyere lønn. Blant arbeiderne på Spigerverket slo ikke disse tankene igjennom før etter Onsums død, men i 1902 oppsto den første konflikten som skulle følges av flere gjennom mange år, og under skiftende ledelser. Bruugården var en arbeiderbolig som lå ved Bikkjetorget, nåværende Gullhaug torg. Den var ført opp i Onsums tid, og da den ble revet omkring 1970, ble det funnet en avisartikkel bak på et avrevet stykke tapet. Artikkelen, som er gjengitt i Vort Vel 28. september 1972, er opprinnelig fra Aftenposten 24. januar 1903 og har tittelen: Av Finn Geiran Optøierne i Nydalen De Optøier, som den siste Tid har funnet Sted ved Christiania Spigerverk i Nydalen, vedvarer fremdeles, men de strikende Ar- 26 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 27
beidere indfinder sig dog i stedse mindre Antal. Hidtil maa det siges at være forløpet forholdsvis rolig. De i Optøierne deltagende Personer har nøiet sig med i et Antal af flere Hundrede at møde op udenfor Verket og med Hujen og Skrig give sit Mishag til kjende, særlig hver Gang de ikke-strikende Arbeidere under Eskorte af Politi er gaaet til og fra sit Arbeide. Det har visstnok hændt, at Sten eller Jernsplinter har blevet kastet efter «Strikebryderne», liksom der Nat til i gaar blev kastet Sten ind gjennem Vinduet i Kontorbygningen, men dette tilskrives nærmest de i Spetaklerne deltagende Unggutter, ikke de egentlige Strikere, hvis Opførsel har været upaaklagelig. Akers Politi har været, og er fremdeles mandsterke til stede. Det har havt sine Vanskeligheter at skaffe Mad til det stationerede Politi, i det flere Forretninger i Byen af frykt for Strikere har underslaat sig for Leverance. Som man ser, har referatet en relativt mild tone, men man kan jo merke seg at Aftenposten satte «Strikebryderne» i anførselstegn. Hvordan streiken endte, sier artikkelen ikke noe om, men det var ikke den siste streiken ved Christiania Spigerverk. Tvert i mot, konfliktene ble hyppigere, stadig hardere, og toppet seg utover på 1920-tallet, som jo er konfliktenes tiår i Norge. Det endret seg først da en ny leder, Gunnar Schjelderup, tok tak da han tiltrådte på slutten av dette tiåret. Dyktige fagforeningsledere tok opp hansken, og det ble senere ført en klok personalpolitikk, som gjorde at Christiania Spigerverk ble en foregangsbedrift også på det området. Selge bolig? I 2011 var halvparten av våre budgivere personer som stod i vårt BoligsøkerRegister. Dette kan bety flere budgivere og bedre pris for din bolig! Krogsveen avd. Grefsen Tlf. 22 22 91 00 www.krogsveen.no Grefsenløpet I mellomkrigstiden og årene etter krigen, var terrengløp svære saker. Dette var lenge før alskens «finne-på-idretter» engang var påtenkt. Om sommeren var det løping, andre friidrettsøvelser og fotball som gjaldt, om vinteren skirenn og skøyteløp. Disse var relativt enkle å arrangere, og den bare fem år gamle Grefsen Idrætsforening fikk, i 1923, arrangere kretsmesterskapet i terrengløp for Akershus krets. Starten gikk fra det som inntil nylig var Grefsen videregående skole, da under navnet «Middelskolen», opp Kapellveien forbi Utsikten, forbi Grefsen Stadion, kommunale leiegårder på Kjelsås, langs foten av Grefsenåsen, Akebakken, Årvoll, langs Lofthusgjerdet, Lofthusveien, Lettvintveien, ned Grefsenveien og Kapellveien tilbake til Middelskolen. Lengden er oppgitt til ca. 9,1 km. På de siste 500 m gikk Jens Gulliksen opp i teten og ble kretsmester på 26.33 minutter, en imponerende tid. Kilometertid på 3.08 i bakkete terreng og antagelig mye tvilsomt underlag, er det ikke mange som gjør ham etter i dag. Men så var også datidens unge gutter sterke. De var vant med fysisk arbeid, mye uteliv i bevegelse, og hadde et kosthold som ikke ga mye overflødig fett på kroppen. Et par år gikk løpet som et utvidet klubbmesterskap, men 3. mai 1926 ble navnet Grefsenløpet. Grefsen og Disen Idrettslag hadde nå slått seg sammen, og deres første prøvesten var arrangementet av et «nationalt tærrenløb». Med 175 deltagere var dette en stor oppgave som ble gjennomført kvikt og presist. Løpet startet ved Middelskolen og gikk omtrent samme trasé som årene før. Vant gjorde Johan Badendyck som senere ble norgesmester, både i terrengløp og på bane. Det var underlig nok en egen klasse for fotballspillere. Disse løp en kortere løype der vinneren ble Gunvald Fjeldstad med 23.30. Beste lokale mann var Harold Olsen med 24.14. I denne klassen hadde Kjelsås Idrettslag beste femmannslag. Året etter vant Thorvald Minde, som senere vant tre NM i terrenget og tre på bane. Det var altså toppløpere som feide gjennom utkanten av jordene i vårt område. Den kjente skiløper Hagbart Haa- Av Øystein Madsen 28 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 29
Aker Opmaalingsvæsen/Deichmanske Bibliotek konsen (han med klisteret Ha-Gli) ble nummer fem, mens beste lokale løper var Th. Christensen, Grefsen. Minde vant også året etter, mens det eneste vi finner fra året 1929 er at «været var slett», og at «40 velblåsende gutter fra Grefsen Guttemusikkorps spilte ved starten». En anekdote forteller at en gang ble feil mann utropt som vinner, men han ble avslørt kort etter. Han hadde ligget bakerst, gått ut av løpet og gjemt seg i et grisehus inntil løperne kom tilbake igjen. Deretter hadde han gått inn i løpet og vunnet spurten. På grunn av griselukta fattet man mistanke, og løperen ble disket. I noen år hadde løpet en «lederbil» som kunne overvinne de mest kronglete stier og veier. Opptil tre fire tusen tilskuere kunne være ute og heie på løperne. I de første harde tredveåra skriver Aftenposten hvert år om «Glimrende Grefsenløp» og «Vel landets mest berømte løp». Det var på det meste over 200 deltagere, blant disse femmilsslukeren Oscar Aas-Haugen, og den senere EM-deltager i Oslo i 1946, Øivind Gundhus. I 1934 står det at «den økende bebyggelse begynner å ødelegge traseen, starten bør nok legges til Grefsen stadion». En gang i tredveårene må løypa ha blitt endret, og atskillig tøffere. Den følger samme utgang mot Oset, men går så opp Åsveien til Trollvannet, ned Grefsenkollveien og Kjelsåsveien, opp Kolderups vei, Lofthusveien, langs Lofthusgjerdet til Aker sykehus før den går via Svetter n tilbake til Middelskolen. Referatene fra løpene inneholdt alltid mye ros til Grefsenmedlemmene. Å få til premieutdeling «kun en drøy time etter at siste løper er i mål» kunne være et mål for flere arrangører i vår dataalder. Det blir vanskelig å gjenopplive Grefsenløpet i vår tids villa- og blokkbebyggelse. Men Nydalen Skiklub med sitt Grefsenkollen opp gjør at ivrige løpere igjen kan konkurrere i noen av de samme traktene som for 70 80 år siden. Løypa er tegnet inn på et kart fra 1922, altså på et kart fra den tiden da det første Grefsen løpet fant sted. Som man ser, var det dengang et rent terrengløp. Etter hvert som bebyggelsen vokste og veiene kom, ble løpet et tilnærmet gateløp i de siste årene før det ble nedlagt rett før annen verdenskrig. Kilder På Jakt og Vakt, nr. 2. 1991 Vort Vel Aftenposten Protokoller og referater fra Grefsen IL Opplysninger fra Finn Geiran 30 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 31
Av Kjell Widerøe I mer enn 60 år har det, i Friggs vei 2 på Lofthus, ligget et forsamlingslokale, en vakker bygning i tømmer, hvor det blir arrangert møter og fester. Her er historien, fortalt av Kjell Widerøe. Lofthusbadstua Lofthusbadstua AS (senere kalt Badstua) er organisert som et aksjeselskap, med Lofthus Hagebys Vel som den største aksjeeier. I Badstua arrangeres juletrefest, julemesse, årsmøte og flaggheising på 17. mai. Badstua er også møtested for Lofthus Dameklubb, Lofthus Herreklubb og diverse trim- og dansegrupper. Lofthus Herrekor, stiftet 1981 og nedlagt 2012, hadde også sine ukentlige øvelser i Badstua. De fleste fredager og lørdager er det hyggelige lokalet utleid til brylluper, jubileer og andre fester. En spesiell fest arrangeres første fredag i februar hvert år. Det er lofthusguttas mimrekveld. Da kommer vi sammen, 25 30 «gutter» som vokste opp i årene under og etter krigen, født 1933 1949. Lofthus Hageby I 1880-årene kjøpte fabrikkeier Christian Schou et areal under Grefsenåsen på ca. 240 mål fra gårdene Øvre Grefsen og Disen. På eiendommen fikk Schou bygget et vakkert landsted i 1882, en herskapelig villa, som i dag er under Byantikvarens overvåkning. Han kalte landstedet Lofthus etter den vakre fruktbygden i Hardanger. I 1930 ble Schous eiendom solgt for utparsellering. Selve villaen ble kjøpt av Den Norske Kinamisjon, mens resten av eiendommen ble delt opp i 184 villatomter. Tomtene ble avertert til salgs og solgt for 6 000 7 000 kroner per stykk. De fleste tomtene ble bebygget før krigen, men noen villaer ble først bygget like etter krigen. Foreningen Lofthus Hagebys Vel ble stiftet i 1934. Stiftelsesmøtet og de etterfølgende årsmøter ble holdt i Grefsen og Disen Foto: Kjell Frantzen/Historielaget Velhus i Kjelsåsveien, «Svetter n». I årene før krigen ble det hamret, saget, støpt og planert alle steder på Lofthus, slik det skjer i alle nybyggerstrøk. Velforeningens oppgaver var å få orden på postombæring, veibelysning, snerydding og buss til Lofthus. På årsmøtet i 1939 etterlyste noen av medlemmene et velhus eller et grendehus, men årsmøtet mente at Lofthus «for tiden» ikke hadde behov for velhus og avviste tanken om tomtekjøp. Lofthusbadstua Behov og ønske om et forsamlingshus på Lofthus var likevel fortsatt til stede, og 1943 og 1944 diskuterte man hvordan man skulle komme i gang. Velforeningen som institusjon, ble en for snever ramme i denne sammenhengen, og det ble besluttet å etablere et aksjeselskap. Vellet holdt stor basar hvor de fikk inn 7 000 1944-kroner, og disse pengene ble startkapital for Badstua. Konstituerende generalforsamling i Lofthusbadstua A/S ble avholdt 8. juni 1944, og selskapet ble registrert 9. november 1944. Aksjekapitalen var kr 26 000, og aksjenes på lydende var kr 50. Styrets formann var lærer Arnt Skahjem-Eriksen, som senere er blitt kalt Badstuas far. I styre og bygge komité fikk 32 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 33
Foto: Ukjent/Historielaget Lofisamo (Lofthus Fiske, Sang og Mosjon) på tur i marka en gang på 1960-tallet. Fra venstre: Gunnar Skrøvset, Alf Meinert Andersen, Gunnar Berg, Oscar Moberg, Sigurd Widerøe, Helge Jordan, Torjus Gard, Thorolf Aas, Rolf Olstad, Ragnar Falck Anderssen. Mange av dem var svært aktive både under byggingen og ved driften av Lofthusbadstua. Lofthusbadstuas «far» Arnt Skahjem-Eriksen. han med seg mange i bygg- og anleggsbransjen. Tomten i Friggs vei, som egentlig var 2 tomter, ble kjøpt for kr 13 000. Bekken som går over tomten, Lofthusbekken, var soknegrense mellom Østre og Vestre Aker. Bekken var også grense mellom Sinsen og Grefsen valg- og skolekretser. Det første dugnadsarbeidet som ble utført for Badstua, var å legge bekken i rør. Skahjem-Eriksen fikk engasjert arkitekt som tegnet den bygningen som står der i dag. I årene etter krigen var det ikke lett å få byggetillatelse, og materialer var det vanskelig å få tak i. Med tillatelse fra Det Kongelig Landbruksdepartement, datert 4. januar 1947, fikk Badstua kjøpt 60 kubikkmeter tømmer på rot fra tømmerleverandør og lafter Karsten Pedersen fra Disenå i Sør-Odal. I følge kontrakten skulle tømmeret være frisk, rettvokset, malmet furu vel egnet til laftetømmer, og prisen var kr 40, per kubikkmeter. Et hønsehus som ble fraktet fra Tryms vei 2, ble brukt som arbeidsbrakke. Grunnarbeidet på Badstua ble utført av en gjeng unge karer «fra landet», og selve tømmerhuset ble satt opp av firmaet fra Sør-Odal. Det omfattende varme- og sanitæranlegget ble levert av Alf Meinert Anderssen (AMA) til en hyggelig pris. En god del arbeid ble også utført på dugnad. Den ferdige bygningen inneholdt svømmebasseng, badstue, dusjanlegg, garderober, fellesvaskeri, massasje- og lysbodrom i underetasjen, og peisestue, et lite kjøkken og en vaktmesterleilighet i første etasje. Svømmebassenget var ikke stort, kun 6 meter, og vi gutta kunne svømme der en gang i uka. Vaktmester Egil Wang var badevakt. Bygget ble tatt i bruk våren 1949, og hadde kostet noe over kr 200 000. Badstua hadde pantelån på tilsammen kr 188 000 hvorav kr 155 000 i Aker Sparebank. Disse pantelånene ble senere overtatt av forsikringsselskapene Brage og Norske Alliance. Foto: Per Faldmoe/Historielaget Lykkeby I årene etter at Badstua ble tatt i bruk, ble det hvert år holdt basarer som varte en uke. Vi som vokste opp etter krigen, husker best tombolaen og skyting med luftgevær, og det var morsomt å høre lærer Jon Skolmen, far til skuespilleren, fortelle historier. Basarene på Badstua ble kalt Lykkeby, og vi sang: Kom til Lykkeby/kom med lomma full av gryn/kom og ta et tak/kom og støtt den gode sak/ Et piano står først på ønskelisten vår osv. De første foreningene som etablerte seg i Badstua, var Lofthus Husmorlag i 1950, Lofisamo (Lofthus Fiske, Sang og Mosjon) i 1951 og Lofthus Herreklubb i 1957. En filial av Deichmanske bibliotek var også noen år i Badstua. Lofthus Dameklubb, som driver aktivt i dag, er en fortsettelse av Lofthus Husmorlag. Lofisamo var rekruttert av 14 glade karer fra Heimevernet. Om sommeren gikk de hver onsdag på fisketur i Nordmarka, mens de om vinteren trimmet i Badstua. Foreningen ble nedlagt i åttiårene. Lofthus Herreklubb driver aktivt den dag i dag. Vaskeriet ble avviklet i begynnelsen av 60-årene. Badebassenget ble også fylt igjen i 60-årene. I noen år ble det drevet fryseboksutleie i underetasjen. 34 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 35
Senere overtok Frivillighetssentralen lokalene. Jan Meinert var initiativtager, og hadde kontor i Badstua fra sentralen ble opprettet i 1995 til 2003. Den var da ledet av Jan Meinert og Alf Granøe. Nå er Frivillighetssentralen flyttet til Grefsen menighetssenter. Økonomiske problemer I 1950-årene hadde Badstua problemer med å betale renter og avdrag på pantelånene. Enkelte styremedlemmer forskutterte utbetalingene, og de etterga dette ved årets slutt. Det var disse som kalte seg Lofhusbadstuas venner. Sommeren 1958 var det «kniven på strupen». Det måtte omgående skaffes kr 15 000. Hvis ikke, kunne det gå mot konkurs og salg. Det ble sendt ut et opprop til samtlige lofthusbeboere om at det måtte løftes i flokk. Det ble utstedt aksjer for til sammen kr 6 000. Aksjesalget fortsatte i 1959 med en samlet nytegning på kr 12 300. Aksjekapitalen utgjorde etter dette kr 44 300. De økonomiske problemene fortsatte utover i 60-årene. Utleieinntektene sank. Badstua trengte en kraftig oppgradering, men man hadde ikke penger til vedlikehold. Det var ikke så hyggelig å leie peisestua med klorlukten fra badeanlegget. Annen generasjon lofthusbeboere med Jan Meinert og Rolf Melby i spissen overtok som styreformenn. Rolf Melby fikk satt opp planer for vedlikehold og oppgradering som han forela for boligrådmannen i Oslo kommune. Boligrådmannen reagerte positivt, og Badstua fikk rente- og avdragsfritt lån samt gode råd fra kommunen. Det ble montert et nytt ventilasjonsanlegg, det lille kjøkkenet ble utvidet med ny innredning og oppvaskmaskin, og den store garderoben i underetasjen ble ombygget til en kjellerstue og en ny garderobe. Takutspring over inngangsdøren ble bygget. Dessuten ble det skiftet takrenner og nedløp, og huset ble beiset utvendig. Snekkerarbeidene ble utført av elever fra Oslo Yrkesskole, og det øvrige ble utført på dugnad. Inntektene økte etter oppgraderingen. I 1970- og 1980-årene fikk Badstua årlig driftstøtte fra Oslo kommune. Denne bortfalt fra 1990. Av vedlikehold kan nevnes at det i 1980-årene ble lagt nytt gulv i peisestuen, og det utvendige parkanlegget ble oppgradert. I 1990-årene ble det i underetasjen, hvor det tidligere hadde vært basseng og lager, bygget kontorer med kjøkken og toalett. Det ble også lagt nytt tak med shingel. I dag Bjørn Pedersen, som er tidligere formann i Grefsen Idrettslag og nåværende formann i Lofthus Hagebys Vel og styremedlem i Badstua, har satt opp et premieskap i peisestuen. I dette skapet har han samlet premiene i hopp, fotball og håndball for idrettslaget. Her finnes også en stor del av Laila Schou Nilsens premiesamling, med blant annet fire kongepokaler og Egebergs Ærespris. Badstua drives godt med et aktivt styre og en flink vaktmester. Det er imidlertid stadig behov for vedlikehold. Det kan nevnes at huset de siste årene har fått nye vinduer, nytt kjøkken og nytt dusjanlegg. Lofthus Hagebys Vel, som har fått inntekter ved salg av en tomt, og Lofthus Herreklubb, som har hatt bingoinntekter, har støttet Badstua med lån og gaver. Dessuten utfører lofthusboerne vedlikehold både ute og inne. Vi som bor på Lofthus er glade for å ha et trivelig forsamlingslokale, og vi håper at fremtidige generasjoner også vil ha glede av Badstua. Kilder Lofthus Hagebys Vel 50 år. Lofthusbadstua AS 50 år Samtaler med Jan Meinert, Rolf Melby, Bjørn Pedersen, Rolf Bauer med flere. Øystein Madsen har fortalt at navnet Lofthus hageby viste seg å skape vanskeligheter for postmesteren i Hardanger fordi han stadig mottok post som egentlig skulle til hagebyen. Problemet ble brakt helt til topps i Postverket, men løsningen ble å anskaffe merkelapper som ble satt på returposten, og som fortalte hvor posten egentlig skulle. Størst problemer fikk beboerne i hagebyen, som fikk sen post, men de slapp altså å endre navn på stedet hvor de hadde slått seg ned. 36 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 37
bokomtale Av Finn Geiran Karl Gervin: Reisefører for Norge. Det Herrens år 1315. Pax. Det Herrens år 1315 I 1315 hadde Håkon 5. Magnusson samlet all makt i Norge i sin hånd, og gjort Oslo til landets hovedstad. Norgesveldet var en betydelig faktor i Europa, og mange besøkte dette, fra naturens side ugjestmilde landet. Det gjaldt både geistlige og verdslige, pilegrimer og handelsmenn. Det var behov for en reisefører i et land der avstander ble målt i pilskudd. Det har teologen og idéhistorikeren Karl Gervin gjort, riktignok en del hundre år for sent til å være til direkte praktisk nytte. Reisefører for Norge det herrens år 1315 er en liten bok på 140 sider med en mengde nyttige tips om hvordan man skulle reise i Norge dette året og årene som fulgte, inntil Svartedauen la sin klamme hånd over riket. Boken er lagt opp som en håndbok, slik som du ofte har med deg, når du begir deg ut på reise til ukjente byer og steder. Ideen til boken er både god og morsom, og vi får da også en mengde opplysninger om dagligdagse forhold i høymiddelalderen i Norge, opplysninger som man ikke finner i de tradisjonelle historiebøkene. Du får vite hvordan man kommer til dette landet, hva det koster å reise, reisetidens lengde reiser tok tid muligheter for innkvartering, hva du spiser, skikk og bruk, hvordan du gjør innkjøp og mulighet for fornøyelser, samt myntenheter og pengeverdier, for å nevne noe. Det er også spesielle guider for de viktigste byene Tønsberg, Oslo, Bergen og St. Olavs by Nidaros, samt en oppfordring om å reise langs den vakre kysten nord til Hålogaland. Også Stavanger og Hamar er omtalt. Karl Gervin har vært prest ved Oslo domkirke med særlig ansvar for kulturaktivitetene. Han har skrevet flere bøker, blant annet Det store bruddet, reformasjonen i Norge, og Klostrene ved verdens ende. Den siste omfatter cistercienserklostrene i Norge, og er en svært lærd bok. Det er også denne reiseføreren, men med en annen og ledigere form. Her omtaler han seg selv som kannik, altså medlem av domkollegiet, og kan derfor ikke unnlate å gi noen moralske råd, som: En bolle importert øl koster 15 penninger. Et krus bør være nok. Da slipper man unna med 5 penninger. På denne tiden hadde religionen et sterkt grep på befolkningen, noe rådene bærer preg av. Men til tross for dette og sin høye stilling, gir kanniken relativt detaljerte opplysninger om hvor man kan finne «løse kvinner» i Bergen. Dette skal ha vært en voksende yrkesgruppe på den tiden, på grunn av den økende innvandringen av tyske ungkarer fra hansastatene. Så informasjonene er vidtfavnende. Boken er gjennomillustrert, og kom ut på Pax forlag i 2011. KNALL TILBUD! Slik ligger landets nye sentrum mellom Alnaelven og Nonnebekken. Kongens kirke og borg ruver i strandkanten. Lenger oppe ligger katedralen og bispeborgen. Oslo-området har fire klostre og ti kirkebygg medregnet de lengst unna i Aker og i Maridalen. (Tegning: Marianne Brochmann.) Michelin Continental Nokian Yokohama Vi har også dekk/slanger til tilhenger/trillebår KJELSÅS DEKKSERVICE AS Kjelsåsveien 140, 0491 Oslo (Bak Shell) Tlf. 22 15 43 51 22 15 43 82 38 PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/2012 33. årg. 39