Folkeviser fra Maridalen

Transkript

1 Folkeviser fra Maridalen Visst finnes det folkeviser fra Maridalen! Både gamle og nye. De aller eldste er registrert av L.M. Lindeman på 1860-tallet hos Johannes Halvorsen på Vårnhus ved Dausjøen og hos Per Persson fra Liggeren ved Øyungen. Det er den samme balladen det dreier seg om, middelalderballaden «Sjugurd og Trollbrura». Vi kjenner også til to andre varianter, en fra Jor Persen på Hakkloa, og en fra Inger Marie Paalsdatter på Fyllingen i Nordmarka. Teksten i alle fire versjoner er den samme, men det er ganske utrolig at melodiene er helt forskjellige, og det må et godt trenet øre til for å høre at det er den samme balladen ut fra melodiene. Middelalderballadene kan spores helt tilbake til 1200-tallet i Mellom- og Sør-Europa! De har vandret nordover med trubadurer og andre sangere, og har forandret seg på veien. Folk har sunget dem for hverandre, og etterpå har folk husket melodi og tekst på sin måte. Det var langt mellom husene i Maridalen og Nordmarka for noen hundre år siden! Av Jørn Simen Øverli Margrete Pedersdatter på Midtodden Kvinnen vi kan takke for at ballader og mange andre folkeviser fra Maridalen er bevart, het Margrete Pedersdatter. Hun sang mange folkeviser for Lindeman som noterte dem ned. Margrete og mannen forpaktet husmannsplassen Midtodden på østsida av Maridalsvannet. En snau kilometer etter bommen ved Oset, går det en veistump ned til venstre, og man kan se en gresslette med rester etter en grunnmur. Hvis man krysser jernbanelinja gjennom grinder, og går litt videre ned til et vakkert område ved vannet, er det rester etter brygga og en liten havn. Dette er Midtodden. I dag er det tett skog på jordene. Grunnmuren som er der i dag, er fra gården som ble bygget etter Margretes tid. Margrete var født i Biri i 1810, men bodde på Midtodden det meste av sitt voksne liv. Denne plassen ble ferie- og selskapsstedet til Iver Olsen som var født som husmannssønn på naboplassen til 12 PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. 13

2 Midtodden sett fra Brekke i 1960-årene. Margrete i Biri ved Mjøsa, men dro til Christiania som 18-åring og gjorde etter hvert stor lykke i forretninger. «Lykken har vært meg særdeles gunstig», skrev han i et brev. Ikke minst etter at han giftet seg med Karen Marie Biermann, datter av en velstående kjøpmann på Sagene. Olsen ble etter hvert en av Akers rikeste menn, og eier av Sandaker mølle og storgården Sandakerbakken, en av de best drevne gårdene i Aker. I dag har hovedhuset adresse Sandakerveien 63, og eies av Oslo Kommune. Nå er det barnehage her under navnet «Thor Olsens Stiftelse». Iver Olsen glemte aldri opphavet sitt, og hadde en rekke folk fra Biri i sitt brød. Han var også omgangslærer i Nordmarka fra 1830 til 1838, hvor han blant annet forbedret skoleordningen. Gjennom mye av den mangfoldige aktiviteten sin, skal han ha åpnet øynene til hovedstadens befolkning for Marka, og tok ofte gjestene sine inn der i områdene han kjente. I Iver Olsens utstrakte selskapsliv på Sandakerbakken og Midtodden vanket venner av ham som forstmann og eventyrforteller P. Chr. Asbjørnsen, forfatter og journalist Aasmund Olavsson Vinje, skuespiller Johannes Brun, kunstmaler J. F. Eckersberg, Ludvig Mathias Lindeman og mange andre av den tids fremste kulturbærere. Her har nok Lindeman blitt oppmerksom på Margrete Pedersdatter, og han besøkte henne flere ganger mellom 1862 Foto: Gudmund Flage/Historielaget og Flere andre sang- og musikkinteresserte lærte av Margrete Pedersdatter, blant annet en kvinnelig komponist ved navn Fredrikke Lehmann, hvis melodi til Det er min sjel en frydefull trang, ble brukt av Lindeman. Det er sannsynlig at det er Margrete som har gjort Lindeman oppmerksom på alle de andre kildene han har brukt i Maridalen og i Nordmarka ellers. Lindemans spesielle og enestående interesse for sanger i Nordmarka har nok oppstått i miljøet som utfoldet seg på Midtodden. Ludvig Mathias Lindeman i Maridalen og Nordmarka Uten giganten Ludvig Mathias Lindeman ( ) hadde norsk folkemusikk ikke stått så sterkt som den gjør i dag. Han var en legendarisk salmedikter, organist og uten sammenlikning vår største og viktigste folkevisesamler. Som mange andre viktige kulturbærere på den tida, dro han rundt omkring i landet på jakt etter kulturuttrykk som kunne styrke den norske nasjonalfølelsen og identitetsbyggingen. Dette kan vi, i ettertid, se var svært viktig, fordi overleveringen er med å danne grunnlaget for sunn patriotisme i dag. Mange av disse flotte kunstnerne lot seg også inspirere til å skape viktig billedkunst og litteratur. Folkets skatter skulle bevares, og være et vitnesbyrd om nasjonens spor til en gullalder, gjerne langt tilbake i tid. Mange kulturbærere dro på ekspedisjoner til fjerntliggende eksotiske og veiløse steder i landet vårt som indre Sogn og indre Telemark, fordi de mente at store, sterke og ubesmittete uttrykk best hadde blitt bevart i opprinnelig form slike steder. Men Lindeman prioriterte også å dra noen turer inn i Nordmarka i 1862 og Og her fant han mange flotte folkeviser! Iver Olsen ( ). Foto: Ukjent/Historielaget 14 PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. 15

3 Foto: Ukjent/NBL Ludvig Mathias Lindeman ( ) var en svært sentral person i norsk musikkliv i store deler av 1800-tallet. Han var folkemelodisamler, komponist, organist og stifter av en organistskole, den som senere skulle bli Musikkonservatoriet. En av sangene er kalt Jerusalems jøde. Den fikk Lindeman av Andreas Olsen. Olsen var salmaker og bodde i Salmakerstua, den vesle røde stua som fremdeles er i bruk som bolighus. Den står i Maridalsveien ved avkjøringa til gården Store Brennenga, like før veien svinger til venstre mot Låkeberget. Salmakeren følte seg kanskje litt i slekt med skomakeren? Lindeman har som vanlig, bare skrevet ned første vers, men denne sangen har mange vers som forteller en fantastisk historie. Flere vers har blitt diktet til i mange land opp gjennom tidene. Nyere sanger Av nyere sanger fra Maridalen, kan nevnes Nordmarkssangen. Koia, som nevnes i teksten i denne visa, er husmannsplassen Hølet eller Holet, som lå helt innerst i Maridalen, ved foten av lia opp mot Midtkollen. Det var tre brødre Authén med familier som overtok stedet og brukte det som familiehytte i første halvdel av 1900-tallet. Teksten er skrevet av Otto Authén. De «stjernestrødde fjelde» i teksten er sikkert Maridalsalpene som ligger rett bak hytta. Det kan være forvirrende ut fra hva vi kaller fjell i dag, å se ordet brukt om steder i marka. Men faktisk kalte man ofte høyereliggende åser for fjell for snaut hundre år siden. Derfor er det navn i marka som Pershusfjell, Fjellsjøen, Risfjell, Fjellseter, osv. Mange av disse åsene har vært ganske snauhogde i perioder, og har sett ut som treløse fjellrygger og fjelltopper, dessuten var det blankskurt fjell på flere av stedene. Valborg var ei vakker jente fra plassen Bonna ved Bjørnsjøen, så vakker at hun fikk tilnavnet Nordmarkas Rose, som det ble en sang om, kalt Valborgsvisen. Hun var datter av Hans og Mari Bonna, og hadde ti søsken. Visa er diktet rundt 1920 av en omvandrende original som ble kalt Jomfrukremmer n. Navnet fikk han fordi han alltid kalte kvinner for jomfru, uansett alder og status. Noen mener han var en bymann som var «falt fra stand», og havnet i Nordmarka som omreisende handelsmann med to store kofferter, som inneholdt ting folk kunne trenge. Dessuten Foto: Ukjent/Grøndahl & Søn Forlag AS. spilte han fele og skapte god stemning der han kom. Den kjente nordmarkingen Gustav Finstad mener imidlertid han var en forlest teolog fra Kongsvinger-traktene. Jomfrukremmer n frøs dessverre i hjel en vinter han gikk seg vill i Djupdalen på vei ned til Stryken. Det vandret flere slike kremmere rundt omkring i marka på denne tida. De var populære blant nordmarkingene og kom med varer det var vanskelig å få tak i. Jomfrukremmer n var nok forelsket i Valborg, men skal ikke ha vært blant frierne hennes, som det var mange av. I visa står det at «Petter vant henne», men det kom nok flere etter ham, og til slutt ble hun gift med Marius Kristiansen fra Blankvannsbråten. De flyttet først til Svingen eller Sveiva, sør for Blåsås i Maridalen. Her fikk de mange barn, før de flyttet til Nesodden hvor Marius ble drosjesjåfør og ble kalt «Marius Midtiveien» fordi han alltid holdt seg langt fra veikantene. Valborg ble kjent som en myndig dame. Marius kjørte ved en anledning en av Markas store personligheter, Herman Smith- Johansen, også kalt «Jack the Rabbit», i drosja si. Herman fortalte da at Valborg hadde vært hans store kjærlighet, og at de ofte svermet langs veien mellom Bonna og Fyllingen. I stigningen opp fra der Kikutstua ligger i dag, sto det inntil nylig ei stor Familien Authén spiller krokett ved Holet i Maridalen. (Bildet er bearbeidet av Olle Cederbrand.) 16 PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. 17

4 gran rett nord for veien, 120 meter fra toppen. Den fikk navnet Kjærlighetsgrana etter stevnemøtene her mellom Herman og Valborg. Herman reiste seinere fra sin store kjærlighet og ble en kjent skiløper og trener i utlandet, blant annet i Canada. Han skal ha vært Nordens eldste mann da han døde i 1987, 111 år gammel. Kanskje Valborgsvisen handler om Herman og Valborg? Mange eldre nordmarkinger har fortalt meg at de har hørt denne visa sunget. Olav Granum, sønn av Valborg, deltok til og med i et Husker du-program ledet av Odd Grythe i NRK TV, hvor Valborgsvisen ble sunget! En ellers pålitelig kilde sier at den går på melodien til Alperosen, men den passer ikke til denne teksten. Det gjør imidlertid en melodi av komponisten Marius Moaritz Ulfrstad ( ), opprinnelig laget til Fanitullen av Jørgen Moe (I hine hårde dage). Valborgsvisen kan godt ha blitt sunget til denne. Det passer med tid, og med anslaget i teksten. damvokter- og Skogsbestyrerviser Flere av dem som hadde sin arbeidsplass i Nordmarksskogen, har hatt en lyrisk åre, selv om den kanskje ikke har flommet like rikt som hos Hans Børli i Eidskog. Om Nordmarksvalsen Tekstforfatter Bjarne Larsbråten ( ) var damvokter i marka, først på Gjerdingen og senere på Hakkloa. Da hadde han ansvar for demningene i vannene helt opp til Ølja. Før han ble damvokter, jobba han på et gitarverksted i Oslo, og spilte både gitar, munnspell, og trekkspell, både torader og enrader. Som medlem av Nordmarkstrioen, underholdt han mye rundt omkring i marka. Kona hans, Inga, ble svært populær der hun sto blid og glad bak disken på Kikutstua mellom 1960 og I dag henger et bilde av henne på veggen ved disken. Vi er mange som husker henne med glede. Komponist Klaus Ellingsrud er pensjonert damvokter på Oset i Maridalsvannet. Han er framifrå på trekkspillet, og har gitt ut egen CD. Om Øyungsvisa Foto: Helge Haakenstad/Imprintforlaget Helge Haakenstad, tidligere skogforvalter i Friluftsetaten i Oslo kommune, har skrevet teksten til denne visa. Han er født og oppvokst på Nordbråten gård innerst i Maridalen, og har slekta si fra plassene Mago og Østbråtan. Han har skrevet mye om Marka og flere fine sanger. Vannet Øyungen er i dag et populært utfartssted opp fra Skar i Maridalen. Før i tida bodde det flere folk her oppe. I visa nevner Haakenstad «Halofvillaen», også kalt Helgheim. Den lå et stykke vest for Øyungsdemningen, i dag er bare ruinene igjen. Her var det våningshus, uthus med stall og fjøs, vedskjul og hønsehus før i tida. Stedet hørte til Skar gård. Oslo kommune overtok eiendommen på slutten av 1940-tallet, og bygningene ble revet sist på 1950-tallet. Den siste familien som bodde der fast, var Even Myrheim med kone og barn. Vinteren var det skole på Helgheim, der også barna fra Liggeren var med. Året etter ble skolen flyttet til Liggeren. Ute ved sletta, rett vest for demningen, lå det ei hytte som ble kalt Kvandehytta, og noen hundre meter syd for demningen lå Øyungshytta og båthuset til fløterkarene. Ved den lille vollen på østsiden av vannet, meter nord for demningen, lå den lille plassen Damstokk før i tiden. Dette var en husmannsplass under Nordbråten, og i 1865 bodde det en husmann og skogsarbeider der. Han var nok også en slags Helge Haakenstad (1945 ). 18 PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. 19

5 damvokter på den gamle Øyungsdammen som lå ved skjæret litt lenger syd. På veien mellom Øyungen og Tømte, oppe i Golenna ved Godtølbekken, lå det tidligere en liten plass som ble kalt Brenna. Torstein het han som bodde der. Foto: Sverre Grimstad/Dreyers forlag Oslo Ole Svendsen ( ). Om Nordmarka skogen og folket Ole Svendsen ( ) var en av Nordmarkas og Maridalens fremtredende personligheter. Et 60 år langt arbeidsforhold hos Løvenskiold-Vækerø sier sitt. Han gikk gradene fra bygningsarbeider, skogsarbeider, tømmerhugger og skogassistent til skogsjef i 38 år i Hammeren distrikt. Som pensjonist var han bomvokter ved Hammeren, hvor han bodde. Her fikk jeg en god prat med ham hvor jeg fikk viser og historier. Han spilte trekkspill fra ungdomsåra, var en drivkraft i livskraftige Maridalen Trekkspillklubb, og krumtapp i Markakoret som ofte er å høre på lokale tilstelninger nå for tida. I tillegg var han initiativtager til Maridalen bygdetun sammen med sin datter Tori. Visa Nordmarka skogen og folket fikk 2. premie i en visekonkurranse på Kongsvingermarkedet i 1978, arrangert av Norsk Skog- og Landarbeiderforening. Dommere var Vidar Sandbeck og Erik Bye. Visa På fisketur er muligens fra idyllen Smalstrømmen mellom Fortjern og Bjørnsjøen. Ole og Birger Bjørnholt, en annen størrelse fra Nordmarka, tok kg sik i slengen når de var på fisketur her! Ole tok også en ørret på 6 kg i Bjørnsjøen. Konsert på Midtodden, bok og CD I år feirer vi 200-årsdagen for Lindemans fødsel. Hva er mer naturlig enn å gripe fatt i noen av de sangene som er samlet fra Maridalen og fra Marka. I samarbeid med historielaget vil jeg arrangere en helt spesiell konsert høsten 2012 på Midtodden. Jeg har samlet sanger, fra Maridalen og fra Marka i mange år, og nå kommer både en bok og CD med resultatet. 20 PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. PÅ JAKT OG VAKT 3/ årg. 21