NORSK ØKONOMISK TIDS SKRIFT INNHOLD Side Artikler: NILS E. SORGAARD: Makropkonomiens virkemåte ved mangelfull konkurranse i produktmarkedet: Sentrale tema i nykeynesiansk teori 1 TORE N1LSSEN: Hvordan skaffe kapital til næringslivet? Bank kontra aksjemarked 27 PÅL LONGVA: Estimering av lønnsrelasjoner basert på koplete registerdata 51 English Summary 74 Artikkelforfattere i dette nummer 75 109. ÅRGANG HEFTE 1 1995 Tidligere STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT
NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT Redaktør: Jon Vislie Redaksjon: Torstein Bye, Jan Morten Dyrstad, Tor Amt Johnsen, Tore Niissen, Kjell G. Salvanes og Lars SOrgard Produksjonskonsulent Inger Kuras Utgitt av: Sosialøkonomenes Forening Leder Frank Myhre Generalsekretær: Birgit Lauda! Tidsskriftets Postboks 8872 Youngstorget adresse: 0028 OSLO Telefon: 22 17 00 35 Telefax: 22 17 31 55 Postgiro: 0813 51 67887 Bankgiro: 6001.05.13408 Abonnementspris kr 250, Studentabonnement kr 180, Enkeltnr. kr 70, inkl. porto Annonsepriser (ekskl. mva.) gjeldende fra 1. januar 1995 1/1 side kr 4.300, 3/4 side kr 3.800, 1/2 side kr 3.300, Abonnement løper til oppsigelse foreligger.
Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 109 (1995), 1-26 MAKROØKONOMIENS VIRKEMATE VED MANGELFULL KONKURRANSE I PRODUKTMARKEDET: SENTRALE TEMA I NYKEYNESIANSK TEORI Av Nils E. Sorgaard* Mangelfull konkurranse i produktmarkedene står sentralt i den nykeynesianske litteraturen om makroøkonomiens virkemåte. Markedsmakt kombinert med prisjusteringskostnader og/eller søkekostnader kan forklare prisrigiditet på aggregert nivå. Det medfører at skift i samlet etterspørsel, herunder penge- og finanspolitikk, har realøkonomiske virkninger, såfremt ledig kapasitet. Denne artikkelen forklarer og illustrerer noen av de sentrale mekanismer som gjør seg gjeldende, med utgangspunkt i en bestemt modell for monopolistisk konkurranse. Artikkelen inneholder også en generell diskusjon av ulike typer prisfriksjoner og samspillet mellom disse. 1. INNLEDNING I den keynesianske tradisjonen har man lenge vært enig om at konjunkturfenomenet må forstås som utslag av markedssvikt. Man har imidlertid ikke klart å avgjøre hvilke former for markedssvikt som er vesentlige. Det har også eksistert et slags «analytisk underskudd» når det gjelder å forklare mekanismene fra mikroatferd til makroøkonomiens virkemåte. Men etterhvert har forskningen på dette området skutt fart, 1 bl.a. fordi mikroøkonomiske innsikter og metoder har gjort problemstillingene mer håndterlige. En av de former for markedssvikt som er trukket fram, er mangelfull konkurranse i produktmarkedene, dvs. produktmarkeder der produsentene har markedsmakt og innflytelse på sine respektive priser. 2 Lenge var en * Takk til Steinar Holden, Vidar Ringstad, Jon Vislie og tidsskriftets konsulenter for konstruktive merknader. Se f.eks. artikkelsamlingen redigert av Mankiw og Romer (1991), der flere av referansene i denne artikkelen er hentet fra. 2 Det kan synes noe besynderlig å betegne en situasjon der produsentene har innflytelse på sine priser, for markedssvikt. Poenget er imidlertid at Økonomiens virkemåte måles opp mot den idealiserte frikonkurransemodellen der alle aktører er pristakere (og prisene Idarerer alle markeder).
2 forutsetning om pristakeratferd nærmest enerådende i makroøkonomisk analyse. Denne forutsetningen ble vel betraktet som relativt uskyldig i makroøkonomisk sammenheng, uten avgjørende betydning for konklusjonene. Det (ny)klassiske paradigme gjorde det også vanskelig A frigjøre seg fra denne forutsetningen. Først de siste 15-20 år har det blitt laget makromodeller som eksplisitt tar hensyn til at markedsaktørene er aktive prissettere med mer eller mindre markedmakt. Derved har man gradvis vunnet innsikt i markedsmaktens betydning for økonomiens virkemåte på aggregert niva. 3 Dette står sentralt i den nykeynesianske litteraturen, og er vel på vei til A oppnå status som en ny type referansemodell(er) i makroøkonomi. Denne artikkelen gir en framstilling av en slik «referansemodell». Modellen bygger på Blanchard og Kiyotaki (1987). Framstillingen er på noen punkter klart forenklet i forhold til dem, 4 på andre punkter noe utvidet (se nedenfor). Artikkelen inneholder også en oversikt over deler av den øvrige litteraturen på feltet. Det gjøres imidlertid ikke noe forsøk på å gjøre opp status for den omfangsrike litteraturen som foreligger. Hensikten er primært å forklare og illustrere noen av de sentrale mekanismer som antas å gjøre seg gjeldende. Modellen er statisk. Det avskjærer oss fra mange interessante intertemporale problemstillinger, og det utelukker en forklaring om mulig av konjunkturenes tidsforløp. Modellen får likevel fram noe av kjernen i den nykeynesianske litteraturen. I denne litteraturen, som i tradisjonelle Keynes-modeller, tenker man seg primære (stokastiske) skift i etterspørselen. Disse skiftene er gjerne eksogene og således ikke-forklarte. Spørsmålet er hvor dette fører oss når det mikroøkonomiske fundamentet er mangelfull konkurranse i produktmarkedet. Er markedsmakt i produktmarkedet tilstrekkelig og/eller nødvendig i forklaringen på at etterspørselsskift har realøkonomiske virkninger pd aggregert nivå? Hvis markedsmakt ikke er tilstrekkelig, hva må i så fall komme i tillegg? Som vi etter hvert skal se, er det kombinasjonen av markedsmakt og forskjellige prisfriksjoner ikke markedsmakt alene og ikke prisfriksjoner alene som gir en slagkraftig forklaring på de tradisjonelle keynesianske konklusjoner. 3 Ett av de første bidragene som er eksplisitt på de makroøkonomiske konsekvensene av mangelfull konkurranse i produktmarkedet er Hart (1982). Blant tidlige forløpere er Bénassy (1976). Se ellers Silvestre (1993) for en god oversiktsartikkel. 4 En noe annerledes forenklet versjon er A finne i Blanchard og Fischer (1989).
3 2. MAKROØKONOMIEN UNDER MONOPOLISTISK KONKUR- RANSE I dette avsnittet blir det gitt en relativt utførlig framstilling av «referansemodellen» og dens egenskaper. Modellen er for en lukket økonomi uten investeringer (og dermed ingen realisert sparing). Framstillingen er forenklet bl.a. ved at bare markedsmakt i produktmarkedet modelleres, i motsetning til Blanchard og Kiyotaki som også modellerer markedsmakt i arbeidsmarkedet. På den annen side er offentlig sektor med, slik at både penge- og finanspolitikken kan studeres eksplisitt (i motsetning til Blanchard og Kiyotaki som bare undersøker virkningene av nominelle sjokk). I modellen benyttes bestemte spesifikasjoner av nytte- og produksjonsstruktur og konkurranseform. Dette gjør det mulig å finne eksplisitte 10sninger. Det kommer til nytte når vi i avsnitt 3 bruker modellen til å undersøke betydningen av prisfriksjoner (menykostnader og søkekostnader). I den grad de kvalitative resultatene er betinget av valg av funksjonsformer, har jeg forsøkt å gjøre oppmerksom på det. Modellen Den representative konsument har nyttefunksjonen (1) CY(M/p) 1-7 Na der M/p er realpengemengden, N er sysselsetting og C er en «varekurv» til konsum. Det er ikke avgjørende her hva slags nytte konsumenten har av d holde penger, men vi kan tenke oss som en brukbar erstatning for en intertemporal modell at penger brukes som formueoppbevaring. Endringer i realpengemengden er da å oppfatte som privat sparing, med motstykke motsatt endring i offentlig sparing. Merk ellers at arbeidsofferet NG er separabelt fra konsum og likviditet. Dermed unngår vi a blande sammen virkninger via produktmarkedet og virkninger via arbeidstilbudet. Konsumentens budsjettbetingelse er (2) pc + M wn = 71 - T + M' der M' er pengemengden ved periodens begynnelse, M er pengemengden ved periodens slutt, w er nominell lønnssats, T er lump-sum skatter og it er profitt (som en del av konsumentens inntekter). De høyresidevariable er
4 eksogene i konsumentens tilpasning. Det ikke-produserte godet, penger, er numeraire. Når vi i fortsettelsen ikke skiller mellom pengeetterspørsel og pengetilbud (begge symbolisert med M), forutsetter vi likevekt i pengemarkedet. Konsumenten er pristaker i alle markeder og maksimerer (1) mhp. C, M og N under restriksjonen (2). Det gir konsumetterspørselen (3) C = [y/(1-7)]m/p der?/(1 -y) har tolkning som pengenes omløpshastighet (knyttet til konsum). Konsumetterspørselen øker proporsjonalt med økningen realpengemengden i løpet av perioden. Arbeidstilbudet blir (4) N koviova-i) der k er en positiv konstant. 5 Vi antar at a > 1, dvs. at grenseofferet ved arbeid er stigende, slik at arbeidstilbudet øker med reallønna. Arbeidstilbudet er her uavhengig av andre inntekter enn reallønn. Etterspørselen rettet mot den enkelte bedrift er avhengig av konsumentenes preferanser og det offentliges innkjøpsatferd. Vi skal gå ut fra at bedriftene har hvert sitt produkt og at produktene inngår symmetrisk i konsumentens varekurv, representert ved en CES-funksjon. Man kan da vise at konsumetterspørselen rettet mot den enkelte bedrift er gitt ved (5) Ci = (C/n)(Pi/P)-e der n er antallet produkter (= antallet bedrifter) og priselastisiteten e svarer til substitusjonselastisiteten mellom hvert par av produkter. Når det gjelder offentlige kjøp, V, kan disse tenkes fordelt mellom bedriftene på ulike måter. Vi skal først gå ut fra at offentlige kjøp er helt analoge til den private konsumetterspørselen, dvs. at (6) Vi = (V/n)(p i/p) -e Samlet etterspørsel rettet mot den enkelte bedrift blir da (7) Xi = Ci + Vi = (X/n)(pi/p)-e 5 k = [f(1-y)(1-y)(1/a)]1/(a-1)
5 der X = C + V, altså samlet etterspørsel rettet mot bedriftene. Videre antar vi at alle bedrifter har den samme enkle produktfunksjonen pd kort sikt: 6 (8) Xi = N 1/1 der Ni er arbeidskraftforbruket og 143 er skalaelastisiteten. Når vi her ikke skiller mellom produksjon og etterspørsel (begge symbolisert med Xi), forutsetter det at bedriftene alltid er interessert i å imøtekomme etterspørselen. Det er realistisk nok når bedriftene har markedsmakt, siden produktprisene da er større enn grensekostnadene. Bedriftens fortjeneste kan nå skrives (9) ni = pixi wxip Vi tenker oss sa en form for monopolistisk konkurranse i produktmarkedet der den enkelte bedrift tar det generelle pris- og lønnsnivået i økonomien samt agggregert etterspørsel for gitt, upåvirket av bedriftens valg av pris-mengde-kombinasjon. 1. ordensbetingelsen for lokalt profittmaksimum er da gitt ved7 (10) (1 1/e)pi wf3xi13-1 = 0 Det første leddet er grenseinntekten og det andre er grensekostnaden. I symmetrisk likevekt i produktmarkedet gjelder pi = p og Xi = (C + V)/n. Det følger da av (10) at (11) w/p = (1/(3)(1 1/e)[(C + V)/n] 113 Denne relasjonen forteller oss hvilket reallønnsnivå som er forenlig med en bestemt samlet produksjon i bedriftene (= samlet etterspørsel rettet mot bedriftene). Omvendt kan relasjonen tolkes som den produksjon, med tilhørende etterspørsel etter arbeidskraft, som er forenlig med et gitt real- 6 Om vi Ønsker d ta hensyn til faste kostnader, kan produktfunksjonen skrives Xi + F = Ni 143, der F er reelle faste kostnader i hver bedrift. Tolkningen er at en del av arbeidskraften går til d vedlikeholde kapitalutstyr m.m. Med denne produktfunksjonen som utgangspunktet kan vi modellere tilpasningen med et endogent antall bedrifter, f.eks. ved å kreve at renprofitten er null i (langsiktig) likevekt. 7 2. ordens betingelsen for lokalt profittmaksimum er alltid oppfylt ved ikke-tiltagende skalautbytte og e> 1. Ved tiltagende skalautbytte må e < 1/(1 P). Det ser vi ved å dobbeltderivere (9) og sette inn kravene til symmetrisk likevekt.
6 lønnsnivå. Vi ser av (11) at ved avtagende skalautbytte, 13 > 1, blir bedriftenes produksjon og arbeidskraftetterspørsel mindre jo høyere reallønnsnivå, altså en vanlig fallende etterspørselskurve i arbeidsmarkedet. Ved konstant skalautbytte, = 1, er reallønna entydig bestemt ved (11), lik 1- lie, uavhengig av aggregert etterspørse1. 8 Ved tiltagende skalautbytte, 13 < 1, blir bedriftenes produksjon og arbeidskraftetterspørsel større jo høyere reallønnsnivå, altså en stigende etterspørselskurve i arbeidsmarkedet. Da dette gjør likevektsløsningen ustabil,9 skal vi i det følgende holde oss til avtagende eller konstant skalautbytte ([3 1). Det er realistisk nok på kort sikt, når bare arbeidskraft er variabel innsatsfaktor. På lengre sikt, når også realkapitalen er en variabel innsatsfaktor, er tiltagende skalautbytte realistisk innenfor et visst variasjonsområde. Det kan forklare et begrenset antall lønnsomme bedrifter innenfor hvert marked, hvilket igjen forklarer markedsmakt i prissettingen. Generell likevekt Bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft, N. følger av (8) og symmetri: (12) Np = n[(c + V)/43 Samlet sysselsetting er (13) N = Np + No der No er offentlig sysselsetting. Bedriftenes samlede profitt kan skrives (14) ic = p(c + V) wnp De tre relasjonene ovenfor pluss (2), (3), (4), og (11) beskriver makroøkonomien ved generell likevekt. Vi har 7 uavhengige ligninger mellom 10 makrovariable: w, p, it, C, N, Np, No, V, T og M. Ligningssystemet har tre frihetsgrader (10 7 = 3). Dette betyr at myndighetene fritt kan fastsette tre av 8 Man kan spørre om hva som da skjer dersom arbeidstakerne krever en høyere reallønn enn 1-1/e. Det er klart at likevektsbetingelsen gitt ved (11) blir brutt. Om vi resonnerer utenfor modellen, er det rimelig A tenke seg at slike lønnskrav vil føre til en lønns-prisspiral; når lønna øker, vil bedriftene sette høyere priser, som igjen motiverer nye lønnskrav, osv. 9 Straks reallønna er noe lavere enn ved likevekt, vil reallønna bli trukket ytterligere ned, siden arbeidstilbudet er større enn etterspørselen.
7 sine handlingsparametre (N., V, T og M), mens den fjerde er endogent bestemt. Det siste ser vi klarere ved innsetting av (13) og (14) i (2), som girl (15) M M'=pV+wN0 T som viser at økningen i pengemengden i løpet av perioden er lik det offentlige budsjettunderskuddet. Siden lånefinansiering ikke er med i modellen, må budsjettunderskuddet finansieres ved økt nominell pengemengde. Dette har virkninger på konsumetterspørselen (jfr. relasjon 3); den økte pengemengden tilflyter husholdningene, som sa etterspør både mer konsum og mer likviditet inntil ny likevekt er etablert. De eventuelle realøkonomiske virkningene av et slikt budsjettunderskudd ved gitt finanspolitikk (N., V, T) blir som ved ren pengepolitikk (hos Blanchard og Kiyotaki). Endres budsjettunderskuddet, f.eks. som følge av økte offentlige kjøp uten endringer i skattene, gir det en dobbel etterspørselsvirkning: den økte offentlige etterspørselen pluss økt konsumetterspørsel via pengemengdeveksten. Ved et fast pris- og lønnsnivå (se avsnitt 3) vil en balansert budsjettendring endre det offentliges etterspørsel uten d endre realpengemengden, og dermed heller ikke konsumetterspørselen. Ved generell likevekt og altså fleksible priser er reallønnsnivået, sysselsettingen og aktivitetsnivået bestemt ved relasjonene (4), (11), (12) og (13). Dette subsystemet bestemmer mao. realøkonomien, uavhengig av pengemengden. Pengemengden vil på sin side bestemme nominelt pris- og lønnsnivå. Dette svarer til den klassiske dikotomi i makroøkonomisk analyse. Som vi skal se i neste underavsnitt, er også finanspolitikken (bortsett fra offentlig sysselsetting) uten virkninger på realvariable ved generell likevekt som i (ny)klassiske statiske likevektsmodeller. Det er likevel en viktig forskjell mellom likevekten ved mangelfull konkurranse og likevekten ved fullkommen konkurranse: Sysselsettingen og aktivitetsnivået blir mindre. Det ser vi ved å la e 0.0 i relasjonene (10) og (11). Av (10) framkommer da bedriftstilpasningen ved fullkommen konkurranse: pris = grensekostnad. Av relasjon (11) innser vi at bedriftenes arbeidskraftetterspørsel blir større når e --> 00 Så dersom arbeidstilbudet ikke er fullstendig uelastisk, blir reallønna, sysselsettingen og aktivitetsnivået mindre ved mangelfull konkurranse enn ved fullkommen konkurranse. 10 Dette viser at budsjettbalansen for de tre sektorene husholdninger, bedrifter og det offentlige er lineært avhengige.
8 Figur 1: Likevekt ved monopolistisk konkurranse sammenholdt med fullkommen konkurranse. Pi/P Etterspørsel ved mangelfull konkurranse Etterspørsel ved fullkommen konkurranse 1 Grensekostnad Grenseinntekt xi Bedriftens tilpasning i de to markedsformene er illustrert i figur 1; punkt A er tilpasningen ved monopolistisk konkurrranse, mens punkt B er tilpasningen ved fullkommen konkurranse, begge ved symmetrisk likevekt (pi/p = 1). Etterspørselen er større ved fullkommen konkurranse enn ved mangelfull konkurranse fordi prisnivået blir lavere og realpengemengden større. Siden fullkommen konkurranse er utelukket ved ikke-avtagende skalautbytte, har sammenligningen bare mening når 3 > 1. Det følger at likevekten ved mangelfull konkurranse er suboptimal. Mangelfull konkurranse kan sies å generere etterspørsels-ekstemaliteter, dvs. virkninger pd samlet etterspørsel i økonomien som ikke er intemalisert i produsentenes valg av tilpasning. Vi kan tenke på dette som virkninger via AD-kurven (aggregate demand) i standard makroøkonomisk analyse: Hvis én produsent øker sin pris, vil det bidra til å øke det generelle prisnivået og således redusere realpengemengden og den generelle etterspørselen i økonomien. Den enkelte produsent som isolert beslutningstaker har svake incentiver for å ta virkningene på samlet etterspørsel i betraktning så lenge produsenten bare utgjør en liten del av totaløkonomien. Generelt kan vi si at prisnivået blir høyere og realpengemengden mindre jo større markedsmakt bedriftene har. Ved mangelfull konkurranse er det altså rom for Pareto-forbedringer; «alle» kan komme bedre ut ved en samordnet produksjonsøkning. Det
9 innser vi ved å tenke oss en liten proporsjonal økning i produksjonen i alle bedrifter uten at priser og lønninger endres. Da øker bedriftenes fortjeneste, siden prisene er høyere enn grensekostnadene. Det vil igjen ekspandere konsummulighetene via budsjettbetingelsen. Det økte arbeidsofferet vil på marginen veies opp av de økte lønnsinntektene. Finanspolitikk og andre ettersporselsskift Siden offentlig kjøp, V, og offentlig sysselsetting, No, er de eneste virkemidlene som inngår subsystemet (4), (11), (12) og (13), er det bare disse virkemidlene som eventuelt kan ha realøkonomiske virkninger ved generell likevekt. Skattene er uten realøkonomisk betydning siden disse er lump-sum og arbeidstilbudet bare avhenger av reallønn. Siden det er C + V som inngår og determineres i det nevnte subsystemet, er det klart at økte offentlige kjøp gir like stor reduksjon av privat konsum. Økte offentlige kjøp gir altså en 100% crowding out effekt på privat konsum. Når det gjelder økt offentlig sysselsetting, vil dette virkemidlet føre til økt samlet sysselsetting. Men siden reallønna blir trukket opp, vil en viss «crowding out» gjøre seg gjeldende, både mht. privat produksjon og privat konsum. Skift i den private etterspørselen kan vi representere ved skift i parameteren y i modellen (se relasjonene 1 og 3). Denne parameteren angir publikums preferanser for konsum kontra å sitte likvid; et negativt skift i y innebærer at publikum ønsker å sitte mer livide. Vi kan tolke det som et ønske om sparing; publikum kan ønske å spare, og gjør det ved å etterspørre mer likviditet. Sett bort fra de virkninger skift i y har pd arbeidstilbudet (jfr. relasjon 4 og fotnote 5), har ikke skift i y noen realøkonomisk betydning ved generell likevekt. Redusert y vil bare føre til et lavere pris- og lønnsnivå samtidig som pengenes omløpshastighet, y/(1-y), blir mindre. Mankiw (1988) presenterer en generell likevektsmodell uten penger der bedriftene har markedsmakt i produktmarkedet. Det eksisterer ingen prisfriksjoner, og alle markeder klareres. Likevel har finanspolitikken (og skift i privat etterspørsel) realøkonomiske virkninger, og en slags multiplikator gjør seg gjeldende via profittmarginen. Forskjellen fra resultatene foran skyldes ulik nyttefunksjon. Mankiw bygger på Cobb-Douglas nytte av konsum og fritid. Da vil finanspolitikken ha virkninger på konsumentens arbeidstilbud via endringer i profittinntekter og lump-sum skatter. Siden Mankiw's modell bygger på likevekt og klarering av arbeidsmarkedet, kan
10 den ikke forklare ufrivillig arbeidsløshet. Likheten med Keynes-modellene synes derfor mer formell enn reell (Sørgaard, 1994). Mangelfull konkurranse er altså ikke i seg selv nok til å begrunne de tradisjonelle keynesianske konklusjoner og oppskrifter. Det må noe mer til. Lonnsrigiditet Et eksempel på noe mer er lønnsrigiditeter. Slike rigiditeter gjør seg utvilsomt gjeldende og kan forklares på ulike måter, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her. Når reallønna er gitt, høyere enn likevektslønna, blir aktivitetsnivået effektivt bestemt ved relasjon (11). Arbeidssøkeme er da rasjonert i arbeidsmarkedet, og aktivitetsnivået blir mindre enn ved generell likevekt. Situasjonen er som ved klassisk ledighet. Penge- og finanspolitikk eller skift i privat etterspørsel er uten innvirkning på produksjon og sysselsetting (bortsett fra endringer i den offentlige sysselsettingen). Det kan forøvrig reises flere innvendinger mot «for høy reallønn» som forklaring på konjunkturvariasjonene, spesielt når denne forklaringen star alene. En innvending er at teorien på sett og vis er for slagkraftig; når 13 er litt større enn én, hvilket ikke er usannsynlig, vil en reallønn bare litt over likevektslønna kunne gi svært stor (permanent) ledighet. En annen viktig innvending er at reallønna må variere kontrasyklisk (lav reallønn ved stor aktivitet og høy reallønn ved liten aktivitet) for å generere konjunkturvariasjonene, hvilket er i strid med empiriske funn. Hva om den nominelle lønna er gitt/avtalefestet? Det betyr at ligningssystemet får én frihetsgrad mindre. Myndighetene har da bare to uavhengige virkemidler ved generell likevekt. Hvis vi anser de «fysiske» handlingsparameterne, V og No, som de uavhengige, blir skattebeløpet og pengemengden endogene. I denne situasjonen blir de realøkonomiske virkningene av endringer i V og No som forklart i foregående underavsnitt. Dersom myndighetene tviholder på et bestemt skattebeløp i tillegg til V og No, vil minst én av likevektsbetingelsene bli brutt. Det er nærliggende at reallønna da blir for høy, spesielt ved negative skift i etterspørselen; prisnivået blir lavere og dermed reallønna høyere enn forventet i kontraktsperioden. Vi er da tilbake i situasjonen med klassisk ledighet, så heller ikke dette er forskjellig fra modeller som bygger på pristakeratferd i produktmarkedet.
11 Offentlig innkjøpsatferd Det er grunn til å tro at den offentlige innkjøpsatferden er forskjellig fra konsumentatferden, presumptivt mindre prisfølsom pga. byråkratiske innkjøpsrutiner, svakere økonomiske incentiver og favorisering av lokale leverand0- rer. Om dette er riktig, betyr det at det er et uelastisk element i etterspørselen. Vi kan undersøke betydningen av dette ved A spesifisere en egen elastisitet, E, for det offentliges etterspørsel rettet mot den enkelte bedrift, dvs. at (16) Xi = (C/n)(pi/p)-e + (V/n)(pi/p)- Maksimering av fortjenesten og symmetrisk likevekt uten prisdiskriminering gir da, analogt til relasjon (11): (17) w/p = (1/E3)[ 1 11(8E + (1-8)e)][(C + V)/n] 1-13 der 8 = VAC + V). Prisfølsomheten er her 8E +(1-8)e, altså et veiet gjennomsnitt av elastisiteten for offentlige kjøp og elastisiteten for private kjøp. Denne prisfølsomheten er mindre enn e når e < e. 11 Produksjonen blir da mindre enn ved (11), og økte offentlige kjøp fører til et lavere aktivitetsnivå (8 øker). En ekspansiv finanspolitikk vil altså kunne få de stikk motsatte virkningene av det som er tilsiktet. 12 Forklaringen er at bedriftene vil prise sine produkter høyere jo større innslag av uelastisk etterspørsel. Og med høyere prisnivå jo mindre realpengemengde og dermed mindre konsumetterspørsel. Dette gjelder når bedriftene tar hensyn til sammenhengen mellom pris og etterspørsel, altså under mangelfull konkurranse. Under fullkommen konkurranse er ulik prisfølsomhet for private og offentlige kjøp uten betydning, siden bedriftene er pristakere. Lærdommen må bli at det er viktig å spesifisere bedriftenes prisatferd før man trekker slutninger om virkninger av etterspørselsskift, penge- og 11 Et eksempel er når de offentlige kjøpene fra den enkelte bedrift er fysisk gitt, altså et fullstendig uelastisk element: E = O. Et annet eksempel er når kjøpene er nominelt gitt, altså et unielastisk element: E = 1. I begge tilfelle må vi anta øvre reservasjonspriser for offentlige kjøp, ellers ville bedriftene oppnå globalt maksimum ved d prise (offentlige kjøp) uendelig høyt. 12 Ettersom offentlige kjøp unektelig har tatt en stigende andel av BNP (8 har økt), kan det ha bidratt til å øke bedriftenes markedsmakt. Kombinert med rigide reallønninger, kan en slik utvikling fore til ledighet, men da som et mer permanent fenomen, ikke et konjunkturfenomen. EUs bestrebelser på å styrke anbudskonkurransen om offentlige innkjøp kan ses som et svar på denne tendensen.
12 finanspolitikk. I fortsettelsen skal vi se flere eksempler på dette, med andre konklusjoner enn de vi hittil har kommet fram til. 3. MENYKOSTNADER OG ANDRE PRISFRIKSJONER Menykostnader er forskjellige kostnader forbundet med å endre nominelle priser, dvs. kostnader i forbindelse med å trykke opp og annonsere nye prislister, m.m. En som hyppig endrer sine priser ettersom markeds- og kostnadsforholdene endres, må kanskje også bruke krefter på å forklare kundene hvorfor, spesielt hvis andre tilbydere sjelden justerer sine priser. Den siste typen av menykostnader er trolig av størst praktisk betydning. Det er grunn til å tro at menykostnadene er ganske små i de fleste bransjer. Om menykostnadene da skal ha noen effekt, må den enkelte prissetter oppfatte situasjonen dithen at gevinsten ved å endre pris er relativt liten. I figur 2 er prissetterens beslutningssituasjon illustrert. Punkt A angir tilpasningen når prisen ikke endres etter et negativt etterspørselsskift, mens punkt B er tilpasningen når optimumsbetingelsen grenseinntekt = grensekostnad følges etter skiftet. Tilpasningen i B innebærer en noe lavere pris enn i utgangspunktet altså en prisjustering og et større salg enn i A. Gevinsten ved tilpasning i B kontra A er det lille skraverte arealet. Denne gevinsten kan være mindre enn menykostnadene, slik at tilpasningen i A alt i alt er bedre enn tilpasningen i B. Figur 2: Bedriftens tap ved å avstå fra prisendring etter et negativt etterspørselsskift.
13 Når tilstrekkelig mange bedrifter er i en slik beslutningssituasjon og bedriftene hver for seg som isolerte beslutningstakere ikke finner det lønnsomt å endre sine priser, kan det forklare nominell prisrigiditet på aggregert nivå. Menykostnader kan altså begrunne den velkjente, men ofte uforklarte forutsetningen i lærebokframstillinger av Keynes-modellene: faste priser. Kombinert med lønnsrigiditet (nominell eller reell) vil dette gi de tradisjonelle keynesianske konklusjoner, 13 såfremt ikke arbeidstilbudet begrenser produksjonen. I en situasjon med lønnsfleksibilitet, men samtidig rigide produktpriser pga. menykostnader, kan det tenkes en tilpasning langs arbeidstilbudskurven ettersom etterspørselen skifter: Selv om reallønna øker når etterspørselen øker, er bedriftene ivrig etter å selge mer, sa lenge prisen overstiger grensekostnaden. Reallønna vil da variere prosyklisk, i tråd med empirien. Men siden arbeidstilbudet trolig er nokså uelastisk, blir variasjonen i reallønna langs tilbudskurven for stor i forhold til det empirien viser. Dessuten er det lite sannsynlig at menykostnader har betydning når lønna er fleksibel, fordi prissetternes gevinst ved prisjusteringer blir store når lønna og grensekostnadene endres som følge av skift i etterspørselen (jfr. beregninger i Ball og Romer, 1990, kap. 3). Vi bør imidlertid regne med en viss lønnsfleksibilitet oppover, kanskje langs tilbudskurven når konjunkturforløpet når toppen. Nominell prisrigiditet vil normalt innebære et samfunnsøkonomisk tap: Det forårsaker større variasjon i aktivitetsnivået enn optimalt, herunder keynesiansk arbeidsledighet ved negative etterspørselsskift. Tapet ved negative skift er normalt større enn eventuelle gevinster ved positive skift i etterspørselen (jfr. Ball og Romer, 1990, avsnitt 2D). Menykostnadene kan sies å generere en negativ ekstemalitet; de privatøkonomiske kostnadene ved å avstå fra prisendringer er mindre enn de samfunnsøkonomiske kostnadene. Årsaken er igjen virkninger via aggregert etterspørsel som ikke er intemalisert i prissettemes overveielser som isolerte beslutningstakere. 13 Ved innsetting fra relasjon (3) i konsumentens budsjettbetingelse følger konsumfunksjonen: pc y(wn + t T) + ym', der y har tolkning som den marginale konsumtilbøyeligheten. Denne konsumfunksjonen kombinert med relasjonene (12), (13) og (14) og en antagelse om faste priser og lønninger, tilsvarer den enkle Keynes-modellen for en lukket økonomi (uten investeringer), med tilhørende multiplikatoreffekter av offentlig finanspolitikk. Virkningene av ren pengepolitikk framkommer via skift i konstantleddet, ym', fra den ene perioden til den neste, altså via en slags formueeffekt på konsumetterspørselen.
14 Utregning av reell rigiditet For å få et grep om menykostnadenes potensielle betydning, kan vi forsøke å regne ut den enkelte bedrifts tap ved d avstå fra en isolert prisendring etter et etterspørselsskift. I utregningen tar vi utgangspunkt i at bedriftens profittfunksjon kan skrives n(x, pi/p), der X er aggregert etterspørsel og pi/p er bedriftenes relative pris. Den profittmaksimerende tilpasningen når vi ser bort fra menykostnader er gitt ved (18) n2(x, pi/p) = 0 der vi bruker notasjonen n i for den deriverte mhp. argument nr. j. Det følger at endringen i den profittmaksimerende prisen, pi*, ved et skift i etterspørselen er gitt ved (19) d(pi*/p)/dx = -TC he 21. 22 Siden 2. ordensbetingelsen for lokalt profittmaksimum er at n22 < 0, og stabil likevekt krever at n21 > 0, er høyresiden i (19) positiv. Høyresiden er et mål pd såkalt reell prisrigiditet: Jo mindre -7(21/1c22, desto mindre endring i den profittmaksimerende relative prisen ved en endring i etterspørselen. Bedriftens tap av fortjeneste forbundet med ikke å endre pris etter et skift i etterspørselen, er definert ved (20) ATE = n(x + AX, pi*/p) n(x + AX, 1) der AX er etterspørselsskiftet (som kan skyldes endringer i privat etterspørsel eller penge- og finanspolitikk). Det første leddet på høyre side er bedriftens fortjeneste ved profittmaksimerende pristilpasning, mens det andre leddet er fortjenesten ved uendret pris (pi/p = 1 ved initial likevekt). Ved hjelp av 2. ordens Taylor-utvikling kommer vi fram til 14 (21) An -ln / 7C 21 2. 2 22- AX2 der de deriverte er definert i (X, 1). Vi kan regne ut dette pd den spesifiserte etterspørsels- og kostnadsstruktur i avsnitt 2. I utregningen må vi huske pd at pris- og lønnsnivået er eksogent for bedriften. Videre forutset- 14 2. ordens Taylor-utvikling omkring (X,1) gir An {n(x,1) + [dir(x,pi*/p)/dx1ax + [d2n(x,pi*/p)/dx2],ax2/2 } - n(x,1) + [dir(x,1)/dx]ax + [d 2n(X,1)/dX2]iIX2/2 }. Relasjon (21) følger når vi benytter (18), (19) og at dir(x,pi*/p)/dx = ni + 1C2d(pi*/p)/dX.
15 ter vi initial likevekt i produktmarkedet (relasjon 11) og fullstendig lønnsrigiditet. (Siden prisnivået er konstant i utregningen, er det likegyldig om vi antar nominell eller reell lønnsrigiditet.) Benytter vi disse forutsetningene, kommer vi fram til (22) Arc/it = [eß(e-1)(i3-1) 2/2(1-e+e13) 21(AX/X)2 Her har vi fått uttrykt bedriftens prosentvise tap som funksjon av prosentvis skift i aggregert etterspørsel og modellens to sentrale parametre: etterspørselselastisiteten og den inverse skalaelastisiteten. Når p 1 (konstant skalautbytte) er Anhc = 0; bedriften har ikke noe d tape på d avstå fra en prisendring. Da vil etterspørselsskift ha realøkonomiske virkninger selv uten menykostnader (såfremt ikke arbeidstilbudet begrenser produksjonen). For alle andre verdier av p, er An/Tc positiv, dvs. at bedriften har et tap på d avstå fra prisendring. Vi ser at tapet er større jo større priselastisitet e. Det viser at prisrigiditet er mindre sannsynlig jo nærmere atomistisk eller perfekt konkurranse. Under atomistisk konkurranse vil det oppstå overskuddstilbud/-etterspørsel om ikke prisene endres ved skift i etterspørselen. Den enkelte bedrift kan da tjene betydelig på en pris bare litt forskjellig fra konkurrentenes. Tabell 1 gir noen illustrerende regneeksempler ved 5% endring i aggregert etterspørsel og ulike verdier av priselastisiteten og den inverse skalaelastisiteten. Det høyeste tallet er et tap mindre enn 1% av dekningsbidraget. Det minste tallet er 0,2 promille av dekningsbidraget. Selv om dette bare er regneeksempler, viser tallene at incentivene for prisendringer er svake. Derfor kan selv små menykostnader føre til at prissetterne avstår fra prisendringer. «Liten tue kan velte stort lass». Tabell 1: Bedriftens tap i % av dekningsbidraget ved å avstå fra prisendring ved 5% skift i etterspørselen. [3 e 2 5 10 0,02 0,12 0,31 0,06 0,30 0,60 0,11 0,47 0,82
16 Men når noen først endrer sine priser, kan det utløse et helt skred av prisendringer. Det skyldes at gevinsten ved individuell prisjustering blir større når andre foretar prisendringer. Prisbeslutningene sies å være strategisk komplementære (Cooper og John, 1988). Dette medfører at det for visse intervall av menykostnader og etterspørselsskift vil eksistere flere likevekter. Både «alle avstår fra prisendringer» og «alle foretar prisendringer» kan være stabile likevekter, spesielt når bedriftene er like og har de samme menykostnadene. Dersom prisskredet utløses og alle foretar prisendringer, blir resultatet at etterspørselsskiftet er uten realøkonomisk betydning. Men for d nå fram til denne likevekten, må noen ta de første skritt og endre sine priser, for således d trekke andre med seg. Kundelojalitet og søkekostnader Menykostnadenes betydning er mer sannsynlig når de kombineres med andre markedsimperfeksjoner. To viktige årsaker til imperfeksjoner i produktmarkedet er kundelojalitet (pga. lokalisering, service o.1.) og søkekostnader. Vi skal se på en særlig enkel måte A representere disse på, inspirert av Ball og Romer (1990, avsnitt 4). Vi tenker oss at hver bedrift har en primær kundekrets, lik for alle bedrifter. Videre antar vi at kundene kjenner det generelle prisnivået, p, men ikke de individuelle prisene pd andre utsalgssteder enn sin «lokale» bedrift. Den enkelte bedrifts rekruttering av «egne» kunder er da bare avhengig av bedriftens relativ pris, pi/p. Dette kan uttrykkes ved en kumulativ fordelingsfunksjon, F(p i/p), som angir hvor stor andel av kundekretsen som forlater bedriften og legger ut pd søking avhengig av bedriftens relative pris. Bedriften vil sitte igjen med en andel 1-F(pi/p) av «egen» kundekrets. F(1) er andelen av kundekretsen som forlater bedriften når bedriftens pris er lik det generelle prisnivået. Kundelojalitet og/eller søkekostnader innebærer at 1-F(1) > 0,5, dvs. at bedriften holder pd mer enn halvparten av sin kundekrets når bedriftens pris ligger pd det generelle prisnivdet. 15 Ifigur 3 er F's tilhørende tetthetsfunksjon illustrert. 15 Hvorfor 0,5? En kundekrets kan defineres ved de kunder som kjenner den lokale bedriftens pris (men altså ikke kjenner prisene på andre utsalgssteder). Når lokal pris er som prisnivået ellers, og kundene er risikonøytrale, skulle det være hipp som happ (forventet 50-50 fordeling) for kundene om de kjøper lokalt eller eksternt. Når det ikke er tilfelle, kan det tilskrives kundelojalitet og/eller søkekostnader.
17 Figur 3: Frafall av kunder avhengig av bedriftens relative pris ved kundelojalitet/søkekostnader. I tillegg til bedriftens eget kundegrunnlag vil bedriften få kunder som er på søk og som tilfeldigsvis stopper ved bedriften. Hvor mange vil avhenge av de priser som andre bedrifter setter. Det er tilstrekkelig her å se på det tilfellet der øvrige bedrifter forlanger en realpris lik én (symmetrisk likevekt). Fra hver av disse bedriftenes kundekrets er en andel F(1) på søk. For enkelhets skyld tenker vi oss at kundene bare foretar ett søk (sterkt konvekse søkekostnader). Kundene er sd bundet til d kjøpe der de tilfeldigvis søker. Da vil bedriften som vi fokuserer på, typisk få kunder utenifra tilsvarende en andel F(1) av en kundekrets, siden kunder fra n kundekretser er pd søk og disse fordeler seg tilfeldig pd n bedrifter. Bedriften vil altså rekruttere en kundekretsandel 1-F(p i/p) av sine «egne» og en kundekretsandel F(1) utenifra. Etterspørselen fra en hel kundekrets kan vi tenke oss representert ved relasjon (7). 16 Samlet etterspørsel rettet mot bedriften blir da: (23) Xi = [1 F(pi/p) + F(1)1(X/n)(pi/pr Her har vi fått uttrykt at etterspørselsen rettet mot bedriften avhenger dels av kunderekrutteringen og dels av kundenes etterspørsel. Priselastisiteten i symmetrisk likevekt blir 16 PA dette punkt er framstillingen forenklet i forhold til Ball og Romer (1990). Disse tar hensyn til at kundelojalitet bør komme til uttrykk i nyttefunksjonen, slik at etterspørselen blir avhengig av fordelingen mellom lojale kunder og kunder rekruttert utenifra. Dette vil imidlertid ikke endre regneresultatet i relasjon (26). 2- NOT
18 (24) E := -airix0in(pi/p)ipi.p = e + f(1) der f(1) = F'(1), altså F's tilhørende tetthetsfunksjon ved pi/p = 1. Etterspørselen er her mer prisfølsom enn ved (7); bedriften har ikke bare kundenes etterspørsel å ta hensyn til, men også selve kunderekrutteringen. Mer interessant er det imidlertid at etterspørselen rettet mot den enkelte bedrift ikke lenger er isoelastisk. Den kan være konkav og endog knekket omkring likevekt. Endringen i priselastisiteten omkring pi/p = 1 blir: (25) e := -a21nxi/aln(pi/p)a(pi/p)ipi.p = f'(1) + f(1)2 + f(1) der f'(1) er den deriverte av tetthetsfunksjonen ved pi/p = 1. Vi innser at f'(1) > 0 når tetthetsfunksjonen er symmetrisk og entoppet (jfr. figur 3). Det følger at e > 0, dvs. at etterspørselen er mer elastisk jo høyere pris omkring p i/p = 1. Etterspørselen blir konkav når f'(1) er tilstrekkelig stor. 17 Når f'(1) ----> 00, og dermed e ---> 00, blir etterspørselen knekket; E- = e + f(1) - < e + f(1)+ = E, dvs. at etterspørselen er mindre elastisk når prisen reduseres enn når den økes ut fra pi/p = 1. Litt omtrentlig kan vi si at dette tilfellet innebærer at relativt mange i kundegrunnlaget legger ut på søk straks bedriften setter en pris over konkurrentenes prisnivå. Den enkelte bedrift vil da miste flere kunder ved en isolert prisøkning (som alle i bedriftens kundekrets vil registrere) enn det bedriften vinner ved en isolert prisreduksjon (som ingen utenforstående får kjennskap til). Etter en del regning kommer vi nå fram til følgende 2. ordens polynomtilnærming for bedriftens tap ved d avstå fra en prisendring ved et etterspørselsskift ut fra initial likevekt i produktmarkedet: (26) Alt/7t = { EI3(E-1)(13-0 2/2(1-E+613)[1-E-Fo+eme-1)] (xix)2 der vi igjen har forutsatt lønnsrigiditet (nominell eller reell). Dette uttrykket er i formen lik (22) bortsett fra leddet 0/E(E-1). Uttrykket reduserer seg til (22) når f(1) = f'(1) = 0, dvs. når bedriften holder pd hele kundegrunnlaget ved prisendringer omkring p i/p = 1. Det framgår ellers at tapet i fortjeneste er mindre jo større O. Nåre ---> 00, er den reelle rigiditeten fullstendig, altså ingen gevinst forbundet med d justere realprisen. Selv uten me- 17 SA vidt jeg vet, viser undersøkelser at etterspørselen rettet mot den enkelte bedrift typisk er konkav heller enn konveks.
19 nykostnader kan vi da oppleve nominell rigiditet pd aggregert nivå. Det kan også gjelde i et atomistisk marked (e --> 0.) med søkekostnader (jfr. Stiglitz, 1989). Det er vanskelig å anslå de parameterne som inngår i (26), spesielt O. Men det er grunn til å tro at kundelojalitet og søkekostnader medfører større reell rigiditet enn når slike forhold ikke eksisterer. I tillegg til at etterspørselen rettet mot den enkelte bedrift blir mindre konveks (kanskje konkav), blir etterspørselen trolig også mindre prisfølsom, siden konkurransen mellom bedriftene blir mindre ved kundelojalitet/søkekostnader. Begge deler øker den reelle rigiditeten og øker således sannsynligheten for at menykostnader har betydning. Andre prisfriksjoner De makroøkonomiske virkningene av menykostnader kan bli kortvarige, spesielt når bedriftene regner med relativt varige etterspørselsskift. Noen bedrifter vil da se seg tjent med å endre pris først som sist, og dermed kan prisskred utløses. Det har derfor interesse å lete etter andre forhold som kan forklare prisrigiditet. Et viktig fenomen er såkalt «staggering», dvs. at prisene ikke fastsettes kontinuerlig og synkronisert, men asynkront og for kortere eller lengre tid (Fisher, 1977, Taylor 1979, Blanchard, 1983). Det store antall prisbeslutninger fra faktormarkeder, vareinnsats til ferdigprodukt gjør at prissetterne trenger tid på å innhente og bearbeide informasjon om andre prisendringer før de selv eventuelt endrer sine priser. Dette kan forklare at prisnivået bare endrer seg langsomt ved etterspørselsskift, også ved bransjeeller bedriftsspesifike skift. I litteraturen skiller man gjerne mellom tidsbestemte (time-dependent) og tilstandsbestemte (state-dependent) prisbeslutninger. Det første innebærer at tidsintervallet mellom bedriftenes (asynkrone) prisjusteringer er eksogent, mens selve prisjusteringene er endogene. I slike modeller vil prisnivået endre seg langsomt etter etterspørselsskift. Slike modeller kan også forklare knekket etterspørsel (jfr. Tirole, 1988, avsnitt 6.4). Ved tilstandsavhengige prisbeslutninger er tidsintervallet endogent, avhengig av avviket mellom faktisk og ønsket pris veiet mot prisjusteringskostnadene. Tidsintervallet blir avhengig av når tilfeldige skift i etterspørselen inntreffer, mens selve prisjusteringen kan være fast (beregnet ut fra etterspørselsutviklingens forventning og varians). I denne type modeller kan det være
20 problematisk d forklare at prisnivået endrer seg langsomt etter et etterspørselsskift. Men når prissetterne antas d ha ufullstendig informasjon om forholdene i økonomien, øker forklaringskraften, også når det gjelder d forklare selve staggering-fenomenet. Slike modeller blir dessverre raskt kompliserte og vanskelige d håndtere analytisk. Usikker og tidkrevende observasjon av etterspørselsforhold tilsier bruk av tommelfingerregler i prissettingen. I denne sammenheng kan nevnes en forklaring på nominell friksjon som er nært beslektet med menykostnader. Akerlof og Yellen (1985) antar at en andel av prissetteme er såkalt nærrasjonelle, dvs. at de avstår fra prisendringer når gevinstene er små. De resterende prissetterne antas d være fullt optimaliserende. Akerlof og Yellen viser at slik nærrasjonalitet kombinert med effektivitetslønnshypotesen (rigide reallønninger) kan forklare betydelige endringer i ufrivillig arbeidsledighet som følge av etterspørselsskift (nominelle sjokk), selv om andelen av nærrasjonelle prissettere er relativt liten. En annen interessant teori er lansert av Rotemberg og Saloner (1986), som forklarer prisrigiditet ved at incentivene for stilltiende prissamarbeid varierer over konjunktursyklusen. Incentivene styrkes i lavkonjunkturen siden stilltiende samarbeid lettere lar seg understøtte når etterspørselen er liten enn når etterpørselen er stor; den potensielle «straffen» ved å bryte ut av samarbeidet tapet ved gjengjeldende konkurranse blir større jo mindre etterspørsel. Dette medfører at prisene ikke justeres ned så mye som et fall i etterspørselen ellers skulle tilsi. Denne teorien kan således forklare de realøkonomiske virkningene av konjunkturimpulsene, og teorien er samtidig konsistent med prosyklisk reallønn (kontrasyklisk markup). Samspillet mellom reell og nominell prisfriksjon Ball og Romer (1990) poengterer sterkt at først når det foreligger en kombinasjon av reelle og nominelle prisfriksjoner pd mikronivå, vil det kunne oppstå prisrigiditet pd aggregert nivå slik at etterspørselsskift får realøkonomiske virkninger. Nominell friksjon alene eller reell friksjon alene kan ikke gi markante realøkonomiske virkninger. Nominell friksjon alene svarer til menykostnader eller nærrasjonalitet i en ellers «walrasiansk» verden (atomistisk konkurranse). Bare usannsynlig høye menykostnader eller svært grove tommelfingerregler kan da gi
21 realøkonomiske virkninger. Reell friksjon alene innebærer rigide relative priser (små tap forbundet med å avstå fra individuelle prisendringer) i en verden uten menykostnader eller annen nominell friksjon. Reell friksjon alene kan normalt ikke forklare nominell rigiditet på aggregert nivå, siden en endring i f.eks. nominell pengemengde vil bli nøytralisert ved at alle nominelle priser justeres proporsjonalt, slik at realpengemengden gjenopprettes uten at de relative prisene endres. Kan det tenkes andre former for nominell friksjon enn menykostnader og nærrasjonalitet? I modeller med tidsbestemte prisbeslutninger pålegges et nominelt element, siden prisene bare justeres etter bestemte tidsintervall. Hva med Rotemberg og Saloner's teori? Her har etterspørselsskift realøkonomisk effekt selv uten menykostnaderinærrasjonalitet. Vi kan si at markedsmaktens variasjon over konjunktursyklusen er en form for nominell friksjon i denne teorien. Et annet mulig eksempel pd nominell friksjon er absolutte prisnormer, pd tilbuds- og/eller etterspørselssiden. Romer (1993) framhever at man trenger en begrunnelse for hvorfor prisene annonseres i nominelle pengeenheter og ikke er indeksert, f.eks. mot konsumprisindeksen. Hvis prisene vu indeksert, ville det være lite sannsynlig at menykostnader spiller noen særlig rolle, siden man da ikke ville ha det samme behov for d annonsere nye prislister o.l. ettersom det nominelle prisnivået endres. Som forklaring pd at prisene annonseres i nominelle pengeenheter, viser Romer til at det er enklere å foreta forretningskalkyler når prisene er i nominelle pengeenheter enn når de er indeksert, siden varer og tjenester normalt byttes mot penger, ikke mot andre varer og tjenester. Ved fullstendig reell rigiditet som ved en konkav knekket etterspørselskurve for den enkelte bedrift kan nominell prissetting være en tilstrekkelig forklaring pd nominell rigiditet pd aggregert nivå (selv uten menykostnader eller annen nominell friksjon). Den enkelte bedrift har da i utgangspunktet ikke noe incentiv til d endre relativ pris ved et etterspørselsskift. Men situasjonen er flertydig; det eksisterer flere likevekter prisskred kan utløses. Bedriftenes forventninger om konkurrentenes reaksjoner blir avgjørende for hvordan den enkelte bedrift tilpasser seg. Forventningene vil gjerne bygge pd tidligere erfaringer, og forventningene vil da lett bli selvoppfyllende. Dersom erfaringene tilsier at positive etterspørselsskift fører til prisøkninger mens negative etterspørselsskift bare gir kvantumsvirkninger, vil bedriftene se seg tjent med d reagere nettopp slik, siden prisbeslutningene er strategisk komplementære.
22 4. AVSLUTTENDE MERKNADER Vi har sett at nominelle prisfriksjoner vanligvis er avgjørende i forklaringen på at etterspørselsskift har realøkonomiske virkninger. Det betyr ikke at graden av markedsmakt er irrelevant. Jo større markedsmakt (alt annet likt), desto mindre er bedriftenes tap ved A avstå fra prisendringer. Det er denne reelle prisfriksjonen kombinert med forskjellige former for nominell prisfriksjon som forklarer nominell rigiditet på aggregert nivå, slik at etterspørselsskift har realøkonomiske virkninger. For å forstå konjunkturenes tidsforløp er det nødvendig å trekke inn aktørenes tilpasning over tid, altså en type «intertemporal makroøkonomi», herunder aktørenes spareatferd og kredittens rolle. Man kan da betvile betydningen av menykostnader. Man kan hevde at menykostnader og andre friksjoner er mer et stabiliserende enn et destabiliserende element. Prisrigiditeter kan dempe deflasjonsforventninger og den pessimisme som gjerne følger med deflasjon. Dersom det er prisstigning i lavkonjunkturen (stagflasjon), vil menykostnader kunne dempe tendensen til hyppige prisøkninger, og således bidra til å holde prisstigningen i sjakk, med mulig positiv realøkonomisk effekt. Under sterk prisstigning er det lite sannsynlig at menykostnader og annen nominell friksjon har noen betydning, siden bedriftenes tap ved A unnlate å endre priser er store (og ingen prisnormer lar seg etablere hos publikum). Dette antyder en mulig test på den nykeynesianske teorien vi har skissert, spesielt betydningen av menykostnader. Man kan undersøke om etterspørselssjokk har større realøkonomisk effekt i perioder/land med lav prisstigning enn i perioder/land med høy prisstigning/inflasjon. Ball, Mankiw og Romer (1988) mener d finne belegg for dette mønsteret. Hvis dette holder stikk, har det en viktig politikkimplikasjon: En ekspansiv penge- og finanspolitikk kan brukes til A motvirke negative etterspørselssjokk såfremt prisstigningen er lav (og under rimelig kontroll). Faren er gal dosering med påfølgende høy og lav prisstigning uten klar korrelasjon med aktivitetsnivået, slik utviklingen på 1970-, 80- og begynnelsen av 90-tallet muligens viser. 18 Selv om de nykeynesianske konklusjonene gjerne er sammenfallende med tradisjonell keynesianisme, er begrunnelsene ofte forskjellig. De nykeynesianske teoriene kan synes d ha noe til felles med tilbudssideøko- 18 I den grad det er mulig å spore et monster i Phillips-diagrammet for denne perioden, så synes det å være en spiralbevegelse med klokka (se Ringstad, 1993).
23 nomi. Det legges stor vekt på d forklare pris- og tilbyderatferd, og således er fokus på aggregert tilbud heller enn på aggregert etterspørsel. Videre er nominelle sjokk og forklaringer på pengenes ikke-nøytralitet et gjennomgående tema, som i «gammeldags» monetarisme. Dette kan synes å overvurdere pengenes betydning. Man kan hevde mer i tråd med den keynesianske tradisjonen at pengemengden er endogen i den forstand at publikum «finner opp» de betalingsmidler (og den kreditt) som det er behov for, tilpasset aktivitets- og prisnivået. Når disse teoriene likevel kan sies å føye seg inn i den keynesianske tradisjonen, har det bl.a. sammenheng med den manglende troen på markedet som en selvregulerende mekanisme med krefter som hurtig trekker mot likevekt og markedsklarering. Det nye er mer presise begrunnelser for dette, dvs. argumentkjeder fra mikroatferd til makroøkonomiens virkemåte. Et annet trekk til felles med tradisjonell keynesianisme, er vektleggingen av skift i aggregert etterspørsel; slike skift har en slags status som «første årsak». Dette står i motsetning til bl.a. realkonjunkturteorien der temporære produktivitetsskift er den sentrale forklaringsvariabelen. Antagelsen om mangelfull konkurranse på tilbudssiden i produktmarkedet er særlig avklarende i forhold til 70-tallets fastprismodeller. I fastprismodellene antas gjerne prisrigiditet i en ellers walrasiansk verden; bedriftene er pristakere, og minimum av tilbud og etterspørsel bestemmer realisert salg. Det har bl.a. den implikasjon at aktivitetsnivået er uendret når etterspørselen øker ut fra Walras-likevekten. Slike lite tiltalende resultater unngås i modeller som bygger på mangelfull konkurranse i produktmarkedene; siden prisene da i utgangspunktet (ved generell likevekt) er større enn grensekostnadene, er bedriftene alltid ivrig etter A selge mer (men prisjusteringer kan som forklart kvele etterspørselsveksten). Makromodeller som bygger på mangelfull konkurranse i produkt-markedene, er også i større grad enn tradisjonelle makromodeller konsistent med visse empiriske karakteristiska ved konjunkturutviklingen. Dette gjelder spesielt at reallønna varierer (svakt) prosyklisk snarere enn kontrasyklisk. Selv om reallønna øker noe når etterspørselen øker, er bedriftene ivrig etter å selge mer, sa lenge prisen overstiger grensekostnaden. I makromodeller som bygger på fullkommen konkurranse i produktmarkedet, er det nødvendig å anta at reallønna faller om produksjonen skal øke. Det er underlig og kanskje klanderverdig at dette fundamentale trekk ved konjunkturutviklingen (prosyklisk reallønn) ikke i større grad er