IS-RR - modellen: IS-LM med rente som virkemiddel i pengepolitikken 1

Transkript

1 IS-RR - modellen: IS-LM med rente som virkemiddel i pengepolitikken Steinar Holden, 9. september 004 Kommentarer er velkomne steinar.holden@econ.uio.no IS-RR - modellen: IS-LM med rente som virkemiddel i pengepolitikken... Modell med eksogen rente:... Modell med endogen rente... 4 Virkning av finanspolitikk... 5 Endret privat atferd: økt konsum eller økte investeringer... 6 Omlegging av pengepolitikken i mer ekspansiv retning... 7 Analytisk løsning av modellen... 7 Modellen på redusert form... 8 Sammenligning med vanlig IS-LM-modell... 8 I økonomisk faglitteratur har pengepolitikk tradisjonelt tatt utgangspunkt i at pengemengden er sentralbankens virkemiddel i pengepolitikken. Dette er imidlertid en dårlig beskrivelse av moderne pengepolitikk. I moderne pengepolitikk er sentralbankens viktigste virkemiddel det kortsiktige rentenivået. De fleste sentralbanker fastsetter en styringsrente, og påvirker pengemengden med sikte på at det kortsiktige rentenivået i økonomien skal ligge nær sentalbankens styringsrente. I dette notatet skal vi derfor studere en modifikasjon av IS-LM modellen, der renten er virkemidlet i pengepolitikken. Modellen vil bli drøftet i to trinn. Først skal vi se på en modell der renten holdes eksogent, dvs. fastsatt utenfor modellen. Deretter skal vi kort drøfte hvilke hensyn sentralbanken tar når den fastsetter renten, og ut fra dette skal renten endogeniseres, dvs. vi setter opp en atferdsrelasjon for sentralbanken som viser hvordan sentralbanken setter rentenivået avhengig av tilstanden ellers i økonomien. IS-LM modellen er en keynesiansk modell, som tar sikte på å studere den kortsiktige tilpasningen i en økonomi med ledig produksjonskapasitet, dvs. noe arbeidsledighet, slik at produksjonen og sysselsettingen kan økes dersom samlet etterspørsel i økonomien øker. Mer presist antar vi at priser og lønninger i økonomien er gitte (og derfor ikke eksplisitt med i modellen), og at produksjonen tilpasser seg til etterspørselen. Modellen er egnet til å drøfte hva som skjer i en økonomi på kort sikt f.eks. 0 3 år. Vi skal bruke modellen til å se på de makroøkonomiske virkningene av penge- og finanspolitikk, og virkningene av "sjokk" i eksogene variable og parametre, for derved å drøfte hva modellen kan si om konjunkturvariasjoner. Notatet er ment som supplement til annen pensumlitteratur, først og fremst O. Blanchard Macroeconomics, Prentice Hall 003. Takk til Halvor Mehlum og Øistein Røisland for nyttige kommentarer til et tidligere utkast.

2 Økonomien antas å være lukket, dvs det er ingen handel med utlandet, og ingen kapitaltransaksjoner. Dette forenkler analysen betydelig. En utvidelse av modellen til en åpen økonomi omtales gjerne som Mundell Fleming modellen. Modell med eksogen rente: Formelt er modellen: () Y = C + I + G () C = c 0 + c(y - T) c 0 > 0, 0 < c < (3) I = b 0 - b i + b Y b > 0, 0 < b < Her er Y bruttonasjonalproduktet (BNP), C privat konsum, I private realinvesteringer, G offentlig kjøp av varer og tjenester, T nettoskattene (skatter minus stønader), og i er rentenivået. c 0, c, b 0, b, og b er parametre, dvs tall som skal indikere sammenhenger i økonomien. Vi antar at c + b < for å sikre stabilitet av modellen (ellers blir nevneren negativ i ligning (6) under, og modellen blir meningsløs sett fra et økonomisk synspunkt) () er en økosirk-relasjon, som tar utgangspunkt i en definisjonsmessig sammenheng i nasjonalregnskapet. Men () er også en likevektsforutsetning, idet det antas at samlet produksjon (tilbud) Y automatisk tilpasser seg den samlede etterspørselen C + I + G. () er konsumfunksjonen, en atferdsrelasjon som innebærer at privat konsumetterspørsel er en voksende funksjon av privat disponibel inntekt, Y - T. Dersom husholdningenes disponible inntekt øker, så øker også konsumet. c er den marginale konsumtilbøylighet, som sier hvor mye privat konsum vil øke dersom privat disponibel inntekt øker med en enhet. (3) viser investeringsetterspørselen. Økt rente gjør investeringene mindre lønnsomme, og færre investeringsprosjekter vil bli gjennomført. Økt nasjonalprodukt gjør at bedriftene ønsker å øke sin produksjonskapasitet, slik at de øker sine investeringer. Økt nasjonalprodukt gir også økt inntjening til bedriftene, slik at de lettere kan finansiere realinvesteringene. Modellen har tre ligninger. Vi kan ha dermed ha tre endogene variable, Y, C, og I, og likevel ha en determinert modell (telleregelen). G, T og i er eksogene variable, alle sammen offentlige virkemidler (politikk-variable). For å løse modellen setter vi inn for ligning () og (3) i ligning (), som gir oss (4) Y = c 0 + c(y - T) + b 0 - b i + b Y + G Samler leddene med Y på venstre side (5) Y( - c - b ) = c 0 - c T + b 0 - b i + G og løser for Y

3 c + b ct + G bi Y = c b (6) 0 0 (6) viser løsningen for Y som en funksjon av politikk-variablene G, T og i. Vi kan skrive den på generell form som Y = Y(G, T, i). Virkningen av endring i en politikkvariablene finnes ved partiell derivasjon. Vi finner Y (7) = > 0 G c b (8) (9) Y c = < 0 T c b Y b i c b = < 0 Økt offentlig kjøp av varer og tjenester fører til økt BNP, mens økte skatter og høyere rente fører til redusert BNP. Brøken på høyresiden i (7) (9) omtales gjerne som multiplikatoren. Hvor stor endringer inn BNP er, avhenger av størrelsen på multiplikatoren, som igjen avhenger av størrelsen på parametrene. Dersom c + b til sammen er nær, vil nevneren i (7) (9) være nær null, og multiplikatorene vil være store i tallverdi, dvs at BNP endres mye. (Forsøk med ulike tall selv, og regn ut.) Den økonomiske mekanismen ved økt offentlig kjøp av varer og tjenester er at økt offentlig etterspørsel fører til høyere produksjon (økt Y), som igjen fører til økte private inntekter slik at privat konsum øker, og til økte investeringer. Økt privat konsum og investeringer fører til økt produksjon, som igjen fører til økt privat konsum og investering (multiplikator-effekt). Økte skatter og høyere rente har den samme type multiplikator- effekt, men den initiale effekten er negativ økte skatter fører til redusert privat konsum, og høyere rente fører til reduserte investeringer, slik at multiplikator-effekten i disse tilfellene forsterker reduksjonen i BNP. IS-LM modellen drøftes gjerne i et diagram med BNP og rente på aksene. I et slikt diagram blir (6) en fallende kurve, se figur. Jo høyere renten er, desto mindre blir investeringene, og desto mindre blir BNP. Dersom renten reduseres, øker investeringene, og BNP øker. Denne kurven omtales gjerne som IS kurven, (I for Investment og S for Saving), og den viser de kombinasjoner av rente i og nasjonalprodukt Y som gir likevekt på varemarkedet. Dersom vi fastsetter et nivå for renten, f.eks. i 0, og IS- kurven er IS, finner vi en tilhørende verdi for BNP, Y 0 (se figur ). Et lavere rentenivå ville gitt et høyere nivå på BNP, uten at IS-kurven beveger seg. Dette omtaler vi som bevegelse langs IS-kurven. Dersom G øker, eller T reduseres, fører dette til at Y øker, selv om i holdes konstant. I figur ville dette føre til at IS kurven flytter mot høyre (skifter mot høyre) til IS, og BNP øker til Y. Hvor mye BNP øker avhenger av størrelsen på skiftet i IS-kurven, som igjen avhenger av hvor mye G øker (evt T reduseres), og størrelsen på multiplikatoren. 3

4 Anta f.eks. at myndighetene øker G med 00, dvs at ΔG = 00, der vi bruker den greske bokstaven Δ (delta) for å betegne endring. Endringen i BNP blir da (0) Δ Y = G c b Δ Hvis f.eks. c = 0,7 og b = 0, blir c - b = 0, og ΔY = 00/0, = 500, dvs BNP øker med 500, som igjen innebærer at det horisontale skiftet i IS-kurven blir 500. Det er viktig å være klar over forskjellen i figuren ved endring i de ulike offentlige virkemidlene. Økt G, redusert T, og redusert i fører alle sammen til økt Y. Men G og T måles ikke langs aksene i figur, slik at endringen i Y må fanges opp ved at IS kurven flyttes, dvs. skift i kurven. Renten i måles i figuren, slik at endringen i Y skjer som bevegelse langs kurven, og IS-kurven ligger fast. Modell med endogen rente I Norge er det operative målet for pengepolitikken lav og stabil inflasjon, fastsatt av regjeringen til en årlig inflasjonsrate som er nær,5 prosent (se omtale av pengepolitikken på Norges Banks nettside Også mange andre land har fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken. Dersom pengepolitikken styres etter et inflasjonsmål, kan dette langt på vei representeres i vår modell med en forutsetning om at sentralbanken setter høyere rentenivå, desto høyere nasjonalproduktet er. Tankegangen er som følger: Jo høyere BNP, desto høyere vil sysselsettingen være, og desto lavere er arbeidsledigheten. Ved lav arbeidsledighet vil lønnsveksten vanligvis øke, slik at prisveksten (inflasjonen) også øker. Dersom denne effekten blir for sterk, slik at sentralbanken tror at inflasjonen vil bli høyere enn inflasjonsmålet, så vil sentralbanken sette opp renten, for dermed å dempe BNP gjennom at investeringene dempes, slik at arbeidsledigheten blir høyere, og lønnsveksten og inflasjonen blir lavere. Tilsynelatende er det en motsetning mellom modellens forutsetning om at prisene er gitte, og begrunnelsen over der vi motiverer sentralbankens rentesetting med at en vil forhindre for høy inflasjon. Dette kan imidlertid forsvares med at sentralbanken setter renten for å forhindre høy inflasjon i fremtiden 3, mens modellen først og fremst ser I en virkelig økonomi tar det noe tid før renten påvirker inflasjonen, slik at dersom inflasjonen er for høy akkurat nå, er det lite sentralbanken kan gjøre med det. Derfor vil sentralbanken i liten grad sette renten ut fra hva inflasjonen er på det samme tidspunkt. Men dersom sentralbanken tror at inflasjonen vil bli for høy i tiden fremover, vil den sette opp renten nå for å forhindre for høy inflasjon fremover. Norges Bank styrer etter den inflasjon som banken forventer skal inntreffe om to år, fordi en antar at det tar to år før en renteendring får full effekt på renten. 3 For å unngå at analysen blir for komplisert, tar vi imidlertid ikke hensyn til at endring i forventet inflasjon også kan påvirke andre relasjoner i modellen, f.eks. at økt forventet inflasjon isolert sett kan ha en gunstig virkning på investeringene ved at realrenten reduseres. 4

5 på virkningen på kortere sikt, før inflasjonen øker. En må også se på forutsetningen om gitte priser som en tilnærming, som er akseptabel dersom inflasjonen ligger noenlunde fast, men som ikke ville være holdbar dersom inflasjonen i sterk grad ble påvirket av modellens variable (som kunne skje på lengre tidshorisonter). Formelt kan dette representeres ved () i = d 0 + dy d 0, d > 0, der d er en parameter som viser hvor mye sentralbanken hever renten dersom BNP øker. () er dermed en reaksjonsfunksjon for sentralbanken, en atferdsfunksjon som viser hvordan sentralbanken normalt endrer renten dersom BNP endres. I tillegg kan det selvfølgelig oppstå andre forhold som gjør at sentralbanken endrer renten uten at BNP endres. Hvis f.eks. inflasjonen forventes å øke av andre grunner, som ikke er representert i vår modell (f.eks. at lønnsveksten øker av andre grunner), så vil dette fanges opp med konstantleddet d 0. Modellen består nå av fire ligninger, (), (), (3) og (). Det er fire endogene variable, Y, C, I og i, slik at modellen er determinert etter telleregelen. I et (Y, i)-diagram blir () en voksende kurve, der økt BNP fører til høyere rente, se figur. Vi vil kalle den for RR kurven, RenteRegel. Siden ligningene () (3) blir representert ved IS-kurven, og () blir representert ved RR-kurven, vil skjæringspunktet mellom kurvene vise likevekten i hele modellen. Helningen på RR kurven avhenger av sentralbankens atferd. En bratt kurve innebærer at sentralbanken hever renten kraftig dersom BNP blir høyere enn det sentralbanken tror er i samsvar med inflasjonsmålet. Virkning av finanspolitikk Vi skal drøfte modellen ved hjelp av IS-RR-diagrammet. Dette er enklere enn å drøfte modellen analytisk, og det er lettere å få frem den økonomiske tolkningen. Til gjengjeld kan en ikke direkte tallfeste sammenhengene. En kort analytisk løsning av modellen vil bli gjennomgått senere i notatet. 4 Over har vi vist at ekspansiv finanspolitikk, enten økt G eller redusert T, fører til at IS-kurven skifter mot høyre. I figur 3 ser vi at dette fører til at både Y og i øker. Den økonomiske mekanismen er som følger: Ekspansiv finanspolitikk fører til økt innenlandsk etterspørsel og dermed til økt BNP. Økt BNP fører til økt privat disponibel inntekt, og dermed til økt privat konsumetterspørsel. Økt privat konsumetterspørsel vil igjen føre til økt BNP, og dermed forsterke den opprinnelige økningen i BNP (multiplikatoreffekt). Økt BNP fører også til økte realinvesteringer, som igjen fører til økt BNP, og dermed forsterker den opprinnelige effekten. 4 Modellen er symmetrisk, i den forstand at en økning i en av de eksogene variablene vil ha nøyaktig motsatt virkning av en reduksjon i den samme variabelen. F.eks. viser vi under at økt G fører til økt Y og økt i. Dette betyr at redusert G fører til redusert Y og redusert i. 5

6 Men samtidig fører økt BNP til at sentralbanken hever renten for å motvirke at høyere BNP etter hvert skal slå ut i økt inflasjon. Høyere rentenivå fører isolert sett til reduserte investeringer, som demper økningen i BNP. Balansert budsjettøkning, G og T øker like mye Anta f.eks. at myndighetene ønsker å øke offentlig konsum med 00 millioner, og finansiere dette med tilsvarende økning i skattene, dvs ΔG = ΔT = 00. Hva blir virkningen på nasjonalprodukt og rente? Vi finner virkningen på IS-kurven ved differensiering c ( c) () Δ Y = ΔG Δ T = ( ΔG cδ T) = Δ G > c b c b c b c b Ved tredje likhetstegn har vi erstattet ΔT med ΔG, siden disse jo er like store. Vi ser at dersom G og T øker like mye, så fører det til at IS-kurven skifter mot høyre. Satt inn i IS-RR diagrammet finner vi da at Y og i øker. I og med at økt offentlig konsum G virker positivt på nasjonalproduktet, mens økte skatter virker negativt, betyr dette at virkningen av G er sterkere enn virkningen av T. Årsaken til dette er at hele økningen i G går til økt samlet etterspørsel, mens bare en andel c av skatteøkningen fører til redusert privat konsum. Skatteøkningen fører også til redusert privat sparing. Dersom vi hadde tallfestet modellen, der f.eks. c = 0,7 og b = 0,, ville det horisontale skiftet i IS-kurven blitt ΔY =(-0,7)*00/(-0,7-0,) = 50. Den endelige økningen i Y ville imidlertid også avhenge av RR-kurven, og dermed blitt noe mindre. 0 Endret privat atferd: økt konsum eller økte investeringer Vi kan også bruke modellen til å se på endret privat atferd. Anta f.eks. at husholdningene av en eller annen grunn blir mer optimistiske mht fremtiden, og derfor ønsker å øke sitt forbruk. Vi kan representere dette i vår modell ved å se på en økning i konstantleddet i konsumfunksjonen, c 0. 5 Formelt finner vi virkningen på samme måte som ved en økning i f.eks. G: vi deriverer Y i (7) mhp c 0, og finner (3) Y = > 0 c c b 0 En eksogen økning i privat konsum, c 0 opp, fører til at IS-kurven skifter mot høyre. Innsatt i IS-RR-diagrammet finner vi at resultatet blir økt Y og økt i (se figur 3). Den økonomiske tolkningen er at økt privat konsum fører til økt samlet etterspørsel Y øker. Økningen i Y fører igjen til økt privat disponibel inntekt som medfører et ytterligere økning i Y (multiplikator-effekt). Økt Y gir også økte investeringer, som igjen forsterker økningen i Y. Imidlertid fører økt Y også til økt pengeetterspørsel, og renten går opp, noe som virker dempende på investeringene. 5 En økning i c 0 er altså ikke en økning i konsumet som skyldes økt inntekt denne sammenhengen er allerede innbakt i konsumfunksjonen (). 6

7 Oppgave: Vis at en eksogen økning i private investeringer, representert ved en økning i b 0, har samme virkning på Y og i som en økning i c 0. Omlegging av pengepolitikken i mer ekspansiv retning Dersom sentralbanken endrer sin atferd i mer ekspansiv retning, og gjennomgående setter lavere rente enn tidlige, kan dette fanges opp ved en reduksjon i konstantleddet d 0 i (). En slik endring kan f.eks. skyldes en endring i systemet for lønnsfastsettelse slik at lønnsveksten blir lavere enn tidligere, noe som isolert sett bidrar til lavere inflasjon. Sentralbanken kan dermed tillate høyere nivå på BNP. RR-kurven skifter i så fall nedover, uansett nivå på BNP vil sentralbanken sette lavere rente enn tidligere. Virkningen i økonomien illustreres i figur 4. Redusert rente fører til økt realinvesteringer, som igjen fører til økt samlet etterspørsel og økt BNP. Økt BNP fører til økt konsum og økte realinvesteringer, som forsterker den første oppgangen i BNP (multiplikator-effekt). Imidlertid fører økningen i BNP isolert sett til at sentralbanken hever renten noe, slik at økningen i BNP blir dempet. Analytisk løsning av modellen Modellen kan løses analytisk ved å sette () inn i (6) (4) Y ( ) c0 + b0 ct + G b d0 + dy = c b (4) kan løses for Y: 6 c + b + G ct bd Y = c b + bd (5) (5) viser løsningen for Y. Høyresiden av (5) består nå bare av parametre og eksogene variable. Dersom vi kjenner verdiene av parametrene og de eksogene variable, kan vi sette inn disse verdiene, og finne størrelsen på Y. Dersom vi f.eks. setter inn realistiske tall for Norge i år 003, kan vi dermed få et anslag på hvor stort BNP blir i Norge i år 003. Denne modellen er selvfølgelig så enkel at dette anslaget vil bli meget unøyaktig. For å forenkle notasjonen skriver man av og til løsningen for de endogene variable som generelle funksjoner (6) Y = Y( G, T, d ) 0 (6) uttrykker det samme som (5) Y er en funksjon av de eksogene variablene G og T, samt politikkparameteren d 0 som viser stramheten i pengepolitikken, korrigert for konjunktursituasjon. Dersom vi setter inn verdier for G, T og d 0, vil vi finne en verdi for Y. Over har vi funnet at økt G fører til økt Y, mens økt d 0 (som fører til økt i gjennom ()) og økt T, fører til redusert Y. De partielle deriverte er dermed 6 Dette gjøres ved først å multiplisere med nevneren (- c - b ), deretter flytte alle ledd med Y over på venstre side, sette Y utenfor parentesen, og så dele på parentesen. 7

8 (7) Y Y Y > 0, < 0, < 0,. G T d 0 Modellen på redusert form Dersom vi setter inn for løsningen av Y fra (5) i konsumfunksjonen (), finner vi løsningen for C. ( (8) (0) under kan forenkles ytterligere ved å samle leddene) c + b + G ct bd C = c + c T (8) 0 c b + bd Tilsvarende kan vi sette inn løsningen for Y fra (5) i (), og finne løsningen for renten c0 + b0 + G ct bd 0 (9) i = d0 + dy = d0 + d c b + bd Ved å sette inn for Y og i fra (5) og (9) finner vi løsningen for investeringene. c + b + G ct bd c + b + G ct bd I= b0 b d0 + d + b c b + bd c b + bd (0) c0 + b0 + G ct bd 0 = b0 bd 0 + ( b bd ) c b + bd Løsningene for Y, C, i og I kalles samlet for modellen på redusert form, dvs der vi har løst ut de endogene variablene som eksplisitte funksjoner av de eksogene variablene. Sammenligning med vanlig IS-LM-modell I den vanlige IS-LM modellen er pengemengden beslutningsvariabelen i pengepolitikk. dvs. sentralbanken fastsetter størrelsen på pengemengden, og renten bestemmes ved likevekt i pengemarkedet. Pengemengden er dermed eksogen, mens renten er endogen. I den vanlige IS-LM-modellen er det ingen renteregel for sentralbanken, dvs. ligning () er ikke med i modellen. Til gjengjeld er det en etterspørselsfunksjon etter penger, f.eks. på formen () (M/P) E = g 0 + g Y - g i g, g > 0 M er nominell pengemengde, og P er prisnivået (som er bestemt av forhistorien, og dermed eksogent gitt). () kan begrunnes som følger. Økt nasjonalprodukt gjør at private aktører ønsker mer penger til bruk til transaksjonsformål. Økt rentenivå gjør at rentetapet ved å holde formue som penger (i motsetning til å ha formuen som rentebærende fordringer som obligasjoner) blir større (økt alternativkostnad), og 8

9 pengeetterspørselen går ned. Pengeetterspørselen gjelder penger i realverdi, M/P, dvs. dersom prisene P fordobles, så ønsker private aktører å ha dobbelt så mye nominelle penger M, slik at realverdien er uendret. I tillegg må en ha en likevektsbetingelse på pengemarkedet, () (M/P) T = (M/P) E der (M/P) T er tilbudet av penger, som bestemmes av sentralbanken. () viser likevekten på pengemarkedet. Dersom en setter () inn i (), og løser ligningen for renten i, får vi (sløyfer toppskrift T på pengemengden) M (3) i = g0 + gy g P (3) viser LM kurven, som er de kombinasjoner av rente og nasjonalprodukt som gir likevekt på pengemarkedet. Vi ser at (3) er på samme form som sentralbankens renteregel, i den forstand at (3) viser renten som en lineær funksjon av BNP, der økt BNP gir høyere rente. LM-kurven vil være identisk med RR-kurven dersom M (4) (a) d0 = g0 g P g (b) d = g Det vil imidlertid være helt tilfeldig om disse likhetene skulle være oppfylt. Parametrene d 0 og d representerer atferd hos sentralbanken, mens g 0, g og g representerer pengeetterspørselen i privat sektor, og M/P er sentralbankens beslutningsvariabel. Tolkningen bak at LM-kurven er stigende er også forskjellig fra tolkningen av renteregelen: Tolkningen av stigende LM-kurve er som følger. Dersom nasjonalproduktet øker, får private aktører behov for mer penger pga økt transaksjonsbehov. For at pengeetterspørselen likevel skal holdes konstant lik pengetilbudet (slik at det fortsatt er likevekt på pengemarkedet), må renten øke for å motvirke effekten av økt BNP. Det ville være fullt mulig å inkludere pengeetterspørselen () og likevektsbetingelsen i pengemarkedet () i IS-RR-modellen, slik at en fikk en modell med fem ligninger, () (3), (), () og (), med endogene variable Y, C, I, i, (M/P) E og (M/P) T. For å løse denne modellen ville en først løse modellen uten () og () som vist over. Ved å sette inn for likevektsverdiene for Y og i i pengeetterspørselsfunksjonen () finner en hvor stor pengeetterspørselen (M/P) E. Sentralbanken må så sette pengetilbudet likt nivået på pengeetterspørselen, dvs at pengemengden blir endogent bestemt. 9

10 i i 0 IS 0 IS Y 0 Y Y Figur : IS-kurven gir de kombinasjoner av Y og i som gir likevekt på varemarkedet. Dersom sentralbanken setter rentenivået i 0, blir likevektsnivået på BNP bestemt ved skjæringspunktet mellom IS-kurven og det fastsatte rentenivået. i RR i 0 IS 0 Y 0 Y Figur : IS-kurven gir de kombinasjoner av Y og i som gir likevekt på varemarkedet. RR-kurven viser hvilken rente sentralbanken setter som en funksjon av BNP. Skjæringspunktet mellom kurvene viser likevektsverdiene for Y og i. 0

11 i RR i i 0 IS IS 0 Y 0 Y Y Figur 3: En økning i en av høyresidevariablene i IS-kurven, f.eks gjennom ekspansiv finanspolitikk (økt G eller redusert T), eller redusert innenlandsk sparetilbøylighet (økt c 0 ), fører til at IS-kurven skifter til høyre. Resultatet er økt aktivitetsnivå og økt innenlandsk rente, Y og i øker. i RR 0 RR i 0 i IS Y 0 Y Y Figur 4: Mer ekspansiv pengepolitikk der renteregelen skifter nedover mot høyre fører til økt aktivitetsnivå og redusert rente, dvs Y og i reduseres.