lauren oliver blir omtalt som det nye stjerneskuddet i amerikansk ungdomslitteratur. Hun er 28 år gammel og bor i Brooklyn. Et liv uten kjærlighet er et liv uten smerte. Det er trygt, forutsigbart og lykkelig. Lena Haloway har har alltid sett fram mot den dagen hun skal bli kurert. Men da det bare gjenstår nittifem dager til behandlingen, skjer det utenkelige... Før i tiden var kjærlighet det viktigste i verden. Folk gjorde hva som helst for den. De kunne lyve for kjærlighetens skyld. Til og med drepe. Nå er alt annerledes. Kjærlighet er en sykdom som man kan helbrede. Og det skjer den dagen man fyller atten... OLIVER nervøs så klart. Jeg lurer på om vil gjøre meg lykkelig og trygg operasjonen kommer til å gjøre vondt. for alltid. Jeg vil bli ferdig med det. Det er vanskelig å være tålmodig. Og jeg har bestandig trodd på dem. Det er vanskelig å ikke være Til nå. jonathan alpeyrie, 2010 De sier at kuren mot kjærligheten Nittifem dager og så er jeg trygg. Jeg er Nå er alt forandret. Nå vil jeg heller være redd når jeg fortsatt er ukurert, smittet deliriene rørt meg. men så langt har ikke av kjærligheten i et eneste Likevel engster jeg meg. De sier at i gamle dager gjorde ørlite øyeblikk enn å leve hundre år med den knusende kjærligheten løgnen. Det er ille nok. Det fins også historier om folk som døde fordi de mistet kjærligheten eller aldri fant den, og det er det som skremmer meg aller mest. Den dødeligste av alle dødelige ting: Den dreper deg både når du har den og når du ikke har den. w Delirium er første del i en dystopisk trilogi. Omslagsfoto 2011 by Michael Frost Omslagsdesign: Erin Fitzsimmons Art direction by Cara E. Petrus folk gale. LAUREN OLIVER
Originalens tittel: Delirium Copyright 2011 by Lauren Oliver Første gang utgitt av: Harper Teen, a division of HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY 10022. www.harperteen.com All rights reserved. Published by arrangement with Foundry Literary + Media and the Ann-Christine Danielsson Agency Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Gyldendal Barn & Ungdom 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2012 ISBN 978-82-05-41874-5 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Lauren Oliver Delirium OVERSATT AV HILDE STUBHAUG
Til alle som til nå har smittet meg med amor deliria nervosa dere vet selv hvem dere er. Til alle som vil komme til å smitte meg jeg gleder meg til å finne ut hvem dere er. Til alle sammen, fortidige som framtidige takk.
Kapittel en De verste sykdommene er de som får oss til å tro at vi er friske. Ordtak 42, Hysjenes bok Det er sekstifire år siden presidenten og Foreningen utpekte kjærligheten som en sykdom, og førtitre år siden forskerne fant kuren. Alle andre i familien min har allerede tatt operasjonen. Storesøsteren min, Rachel, har vært sykdomsfri i ni år nå. Hun har vært immun mot kjærligheten så lenge at hun sier hun ikke kan huske hvordan symptomene kjennes. Operasjonen min skal gjennomføres om nøyaktig nittifem dager. Tredje september. Fødselsdagen min. Det er mange som engster seg for operasjonen. Noen motsetter seg den til og med. Men jeg er ikke redd. Jeg gleder meg. Jeg ville ha gjort det i morgen om jeg kunne, men man må være minst atten, noen ganger litt eldre, før man kan få kuren. Ellers vil den ikke virke ordentlig folk får hjerneskader, lammelser, blir blinde eller enda verre. Jeg liker ikke å tenke på at jeg fortsatt går rundt med sykdommen i blodet. Noen ganger kan jeg sverge på at jeg kan kjenne den bukte seg i årene som noe bedervet, som sur melk. Da føler jeg meg skitten. Det minner meg om 9
barn som får raserianfall. Det minner meg om motstand, om siklende jenter som skraper med neglene i fortauet og river av seg hårtuster. Og så minner det meg om moren min, så klart. Etter operasjonen vil jeg være lykkelig og trygg for alltid. Det er det alle sier, forskerne og søsteren min og tante Carol. Først vil jeg bli operert, og så vil granskerne velge en gutt til meg. Om noen år gifter vi oss. I det siste har jeg begynt å drømme om bryllupet. I drømmene står jeg under en hvit baldakin med blomster i håret. Jeg holder noen i hånda, men når jeg snur meg for å se på ham, blir ansiktet uklart, som når et kamera er ute av fokus, og jeg klarer ikke å skjelne noen av ansiktstrekkene hans. Men hendene hans er kjølige og tørre, og hjertet banker jevnt i brystet mitt og i drømmen vet jeg at det alltid vil banke i den samme rytmen, ikke hoppe og sprette eller snurre eller sette opp farten, bare dunk, dunk, dunk til jeg dør. Trygg, og befridd fra smerte. Alt har ikke vært så bra bestandig. På skolen lærte vi at i gamle dager, i mørketiden, skjønte ikke folk hvilken dødelig sykdom kjærligheten er. Lenge trodde de til og med at det var noe godt, noe man skulle dyrke og etterstrebe. Det er selvsagt noe av grunnen til at sykdommen er så farlig: Den påvirker hjernen slik at man ikke kan tenke klart og ta rasjonelle avgjørelser om ens eget liv. (Det er symptom nummer tolv, som er oppført i amor deliria nervosa-delen i tolvte utgave av Håndbok for et trygt, sunt og lykkelig liv, eller Hysjenes bok, som vi kaller den.) På den tiden opererte de med mange andre sykdommer stress, hjertesykdommer, angst, depresjoner, 10
høyt blodtrykk, søvnløshet og bipolar lidelse og de skjønte aldri at disse bare var symptomer som i de fleste tilfellene skyldtes amor deliria nervosa. Vi er selvsagt ikke helt kvitt virkningene av deliria her i USA. Så lenge kuren ikke er perfekt, så lenge den ikke kan brukes på de under atten, vil vi aldri være helt trygge. Sykdommen beveger seg fortsatt rundt oss med usynlige, sveipende tentakler, kveler oss. Jeg har sett utallige ukurerte bli slept til operasjonen, så knust og ødelagt av kjærligheten at de heller ville stukket øynene ut av hodet eller prøvd å spidde seg selv på piggtrådgjerdet utenfor laboratoriene, enn å leve uten den. For flere år siden var det en jente som klarte å vri seg løs fra remmene og komme seg opp på taket av laboratoriet. Hun hoppet rett ned, uten å skrike. I dagevis etterpå viste de ansiktet hennes på tv for å minne oss på hvor farlig deliria er. Øynene hennes var åpne og nakken vridd i en unaturlig vinkel, men sånn som kinnet hvilte mot fortauet, kunne man ellers trodd at hun hadde lagt seg ned for å ta seg en lur. Det var overraskende lite blod det sivet bare så vidt litt ut av munnviken. Nittifem dager, så er jeg trygg. Jeg er nervøs, så klart. Jeg lurer på om det kommer til å gjøre vondt. Jeg vil bli ferdig med det. Det er vanskelig å være tålmodig. Det er vanskelig å ikke være redd når jeg fortsatt er ukurert, men så langt har ikke deliria rørt meg. Likevel engster jeg meg. De sier at kjærligheten gjorde folk gale i gamle dager. Det er ille nok. Hysjenes bok forteller også historier om folk som døde fordi de mistet kjærlighe- 11
ten eller aldri fant den, og det er det som skremmer meg aller mest. Det dødeligste av alt dødelig: En sykdom som dreper deg enten du har den eller ikke.
Kapittel to Vi må hele tiden være på vakt mot sykdommen; nasjonens, folkets, familienes og sinnets sunnhet er avhengig av konstant årvåkenhet. «Grunnleggende helsetiltak», Håndbok for trygghet, sunnhet og lykke, 12. utgave Lukten av appelsiner har alltid minnet meg om begravelser. Morgenen før evalueringen er det den lukten som vekker meg. Jeg ser på klokka på nattbordet. Den er seks. Lyset er grålig, sollyset blir stadig skarpere på veggene i soverommet jeg deler med barna til kusinen min, Marcia. Den yngste, Grace, ligger sammenkrøpet på senga si og ser på meg, allerede påkledd. Hun har en hel appelsin i den ene hånda. Hun prøver å gnage på den med de små tennene sine, som om den var et eple. Det vrir seg i magen, og jeg må lukke øynene for å få vekk minnet om den varme kjolen jeg ble tvunget til å ha på meg da moren min døde, den som klødde sånn; for ikke å huske summingen av stemmer, en stor, grov hånd som rakte meg appelsin etter appelsin til å suge på så jeg skulle være stille. I begravelsen spiste jeg fire appelsiner, bit for bit, og da jeg bare hadde igjen en haug med skall i fanget, begynte jeg å suge på det, og den bitre smaken fra det hvite kjøttet hjalp meg med å holde tårene unna. 13
Jeg åpner øynene, og Grace lener seg fram med appelsinen i hånda som hun strekker ut mot meg. «Nei, Gracie.» Jeg kaster overlakenet til side og reiser meg. Magen knyter seg og åpner seg som en knyttneve. «Og man skal ikke spise skallet, da.» Hun fortsetter å blunke opp mot meg med de store, grå øynene sine og sier ingenting. Jeg sukker og setter meg ved siden av henne. «Her,» sier jeg og viser henne hvordan man skreller en appelsin ved å bruke en negl slik at skallet går av i lange knalloransje krøller som faller ned i fanget, mens jeg hele tiden prøver å holde pusten for å slippe lukten. Hun ser taus på meg. Da jeg er ferdig, holder hun den skrelte appelsinen i begge hender som om det er en glasskule og hun er redd for å knuse den. Jeg dunker henne i siden. «Vær så god. Bare spis nå.» Hun bare stirrer på den, og jeg sukker og begynner å dele den opp i biter for henne, en etter en. Imens hvisker jeg, så stille som mulig: «De andre ville vært greiere mot deg hvis du snakket litt av og til, ikke sant.» Hun svarer ikke. Ikke at jeg egentlig forventer det heller. Tante Carol har ikke hørt henne si et ord i hele hennes seks år og tre måneder lange liv ikke en eneste stavelse. Carol tror det er noe galt i hjernen hennes, men foreløpig har ikke legene funnet noe. «Hun er stum som en stein,» konstaterte Carol her om dagen, uten videre, da hun så Grace sitte med en kloss i en sterk farge i hånda og snu og vende på den, som om den var vakker og mirakuløs, som om hun forventet at den plutselig skulle forvandle seg til noe annet. 14
Jeg reiser meg og går mot vinduet, bort fra Grace og de store, stirrende øynene og de tynne, raske fingrene. Jeg syns synd på henne. Marcia, moren til Grace, er død nå. Hun sa bestandig at hun ikke hadde ønsket seg barn i det hele tatt. Det er en av ulempene ved operasjonen; uten deliria nervosa er det noen som syns tanken på å få barn er motbydelig. Heldigvis er det få tilfeller av ren likegyldighet når en mor eller far er ute av stand til å ta på seg plikten og ansvaret og knytte seg til barna sine på normalt vis, og det ender med at de drukner dem eller kveler dem eller slår dem i hjel når de gråter. Men det var to barn granskerne kom til at Marcia skulle ha. På den tiden virket det som et godt valg. Familien hennes hadde gjort seg fortjent til høy stabilitetskarakter i den årlige evalueringen. Ektemannen var forsker og høyt respektert. De bodde i et gigantisk hus i Winter Street. Marcia lagde hvert eneste måltid fra bunnen av, og hadde noen pianoelever for å holde seg beskjeftiget. Men alt forandret seg selvfølgelig da mannen til Marcia ble mistenkt for å være sympatisør. Marcia og barna, Jenny og Grace, måtte flytte tilbake til moren til Marcia, min tante Carol, og folk hvisket og pekte på dem hvor enn de gikk. Grace husker selvfølgelig ikke det; det ville overraske meg om hun husker noe som helst om foreldrene sine. Mannen til Marcia forsvant før rettssaken fikk begynt. Det var sikkert like bra. Rettssakene er mest for syns skyld. Sympatisører blir nesten alltid henrettet. Hvis ikke blir de sperret inne i Krypten for å sone tre livstidsdommer i strekk. Det visste Marcia godt, så klart. Tante Carol tror det 15
er grunnen til at hjertet hennes sviktet bare noen måneder etter at han forsvant, da hun ble stilt for retten i hans sted. Dagen etter at hun ble tiltalt, spaserte hun nedover gata og pang! Hjerteinfarkt. Hjerter er skjøre saker. Det er derfor man må være så forsiktig. Det kommer til å bli varmt i dag, det kan jeg kjenne. Det er allerede varmt på soverommet, og da jeg åpner et vindu for å få ut lukten av appelsin, føles lufta utenfor tung og tjukk som en tunge. Jeg puster dypt inn, trekker inn lukten av tang og fuktig skog, lytter til måkene som skriker i det fjerne og flyr rundt og rundt i sirkel et eller annet sted bortenfor de lave, grå bygningene i bakken nedover mot bukta. Utenfor er det noen som ruser en motor. Lyden skremmer meg, og jeg skvetter til. «Gruer du deg til evalueringen?» Jeg snur meg. Tante Carol står i døra med foldede hender. «Nei,» sier jeg, selv om det ikke er sant. Hun smiler så vidt, et kort, flyktig smil. «Ikke vær redd. Det går bra. Dusj nå, så skal jeg hjelpe deg med håret. Vi kan gå gjennom svarene dine mens jeg holder på.» «Greit.» Tante fortsetter å stirre på meg. Jeg vrir urolig på meg og borer neglene inn i vinduskarmen bak meg. Jeg har bestandig hatet at folk ser på meg. Det må jeg så klart venne meg til. Under undersøkelsen kommer det til å sitte fire granskere og stirre på meg i to timer. Jeg kommer til å ha på meg en tynn plastdrakt, litt gjennomsiktig, som dem man får på sykehus, slik at de kan se kroppen min. 16
«Sju eller åtte, tenker jeg,» sier tante og snurper munnen. Det er en grei karakter, og den ville jeg blitt fornøyd med. «Men det blir ikke mer enn seks hvis ikke du fikser deg litt.» Jeg er snart ferdig på skolen, og evalueringen er den siste prøven jeg skal igjennom. De siste fire månedene har jeg tatt alle de avsluttende eksamenene matte, naturvitenskap, muntlig og skriftlig fremføring, sosiologi og psykologi og fotografi (valgfag) og jeg får nok vite resultatet i løpet av de nærmeste ukene. Jeg er ganske sikker på at jeg gjorde det bra nok til å få tildelt en plass på college. Jeg har bestandig vært ganske flink på skolen. Nå blir mine sterke og svake sider vurdert, og så blir jeg tildelt en skole og et fordypningsfag. Evalueringen er siste trinn i prosessen, så jeg kan bli koblet. I de kommende månedene vil granskerne sende meg en liste med fire eller fem godkjente muligheter. En av dem vil bli mannen min etter at jeg er ferdig på college (hvis jeg står på alle eksamenene, da. Jenter som stryker, blir gift med en gang.) Granskerne kommer til å gjøre sitt beste for å koble meg med folk som skåret omtrent likt som meg på evalueringen. De prøver så langt det er mulig å unngå store forskjeller i intelligens, temperament, sosial bakgrunn og alder. Man hører så klart skrekkhistorier: tilfeller der en stakkars atten år gammel jente får en rik åtti år gammel mann. Trappa knirker som besatt, og søsteren til Grace, Jenny, kommer til syne. Hun er ni og høy for alderen, men veldig tynn: klumsete og kantete med et bryst som buer innover som en buklete stålplate. Det er fælt å si det, men jeg liker 17
henne ikke noe særlig. Hun har det samme forknytte uttrykket som moren hadde. Hun stiller seg ved siden av tante i døra og stirrer på meg. Jeg er bare én femtisju, og Jenny er utrolig nok bare fem centimeter kortere enn jeg er nå. Det er tåpelig at jeg blir så usikker foran tante og kusinene mine, men en varm kløe begynner å krype oppover armene mine. Jeg vet at alle tre er opptatt av hvordan jeg vil gjøre det på evalueringen. Det er av avgjørende betydning at jeg blir koblet med en bra mann. Jenny og Grace har mange år igjen før de skal opereres. Hvis jeg får en bra mann, betyr det ekstra penger til familien om få år. Det kan også få slutt på hviskingen og den ondskapsfulle messingen som fortsatt, fire år etter skandalen, synes å forfølge oss hvor enn vi går, som lyden av raslende løv i vinden: Sympatisør. Sympatisør. Sympatisør. Det er bare så vidt litt bedre enn det andre ordet som forfulgte meg i årevis etter at mamma døde, som en slangeaktig hvesing som bukter seg fram og etterlater seg et spor av gift: Selvmord. Et stjålent ord, et ord folk hvisker og mumler og harker fram: et ord som må presses ut bak håndflater eller mumles bak lukkede dører. Det var bare i drømmene jeg hørte ordet bli ropt og skreket ut. Jeg puster inn og bøyer meg for å trekke fram kurven under senga, for at tante ikke skal se at jeg skjelver. «Skal Lena gifte seg i dag?» spør Jenny tante. Stemmen hennes har alltid fått meg til å tenke på bier som summer dovent i varmen. «Ikke vær dum,» sier tante, men ikke irritert. «Du vet hun ikke kan gifte seg før hun er blitt kurert.» 18
Jeg tar håndkleet mitt fra kurven og reiser meg igjen med håndkleet trykket mot brystet. Jeg blir tørr i munnen av de ordene gifte seg. Alle gifter seg så fort de er ferdig med utdannelsen. Det er sånn det er. «Ekteskap gir orden og stabilitet, og er kjennetegnet ved et sunt samfunn.» (Jamfør Hysjenes bok, «Samfunnets søyler», side 114.) Likevel får jeg hjertebank bare ved tanken, hjertet flagrer som et insekt i et glass. Jeg har aldri rørt en gutt så klart det er forbudt med fysisk kontakt mellom ukurerte av motsatt kjønn. Sannheten er at jeg aldri har snakket med en gutt i mer enn fem minutter, med mindre man regner med fetterne og onklene mine og Andrew Marcus, som hjelper onkelen min på Stopp & Spar og alltid piller nese og tørker av snørret på undersiden av grønnsakhermetikken. Og hvis jeg ikke står på eksamenene kjære Gud, vær så snill, la meg stå kommer bryllupet så fort jeg er kurert, i løpet av de første tre månedene. Det betyr jo bryllupsnatt også. Lukten av appelsin er fortsatt sterk, og det er som om det velter seg i magen igjen. Jeg graver ansiktet inn i håndkleet og puster inn, forsøker å tvinge kvalmen vekk. Nedenifra hører jeg klirring i tallerkener. Tante sukker og ser på klokka. «Det er under en time til vi må dra,» sier hun. «Best du får opp farten.»
lauren oliver blir omtalt som det nye stjerneskuddet i amerikansk ungdomslitteratur. Hun er 28 år gammel og bor i Brooklyn. Et liv uten kjærlighet er et liv uten smerte. Det er trygt, forutsigbart og lykkelig. Lena Haloway har har alltid sett fram mot den dagen hun skal bli kurert. Men da det bare gjenstår nittifem dager til behandlingen, skjer det utenkelige... Før i tiden var kjærlighet det viktigste i verden. Folk gjorde hva som helst for den. De kunne lyve for kjærlighetens skyld. Til og med drepe. Nå er alt annerledes. Kjærlighet er en sykdom som man kan helbrede. Og det skjer den dagen man fyller atten... OLIVER nervøs så klart. Jeg lurer på om vil gjøre meg lykkelig og trygg operasjonen kommer til å gjøre vondt. for alltid. Jeg vil bli ferdig med det. Det er vanskelig å være tålmodig. Og jeg har bestandig trodd på dem. Det er vanskelig å ikke være Til nå. jonathan alpeyrie, 2010 De sier at kuren mot kjærligheten Nittifem dager og så er jeg trygg. Jeg er Nå er alt forandret. Nå vil jeg heller være redd når jeg fortsatt er ukurert, smittet deliriene rørt meg. men så langt har ikke av kjærligheten i et eneste Likevel engster jeg meg. De sier at i gamle dager gjorde ørlite øyeblikk enn å leve hundre år med den knusende kjærligheten løgnen. Det er ille nok. Det fins også historier om folk som døde fordi de mistet kjærligheten eller aldri fant den, og det er det som skremmer meg aller mest. Den dødeligste av alle dødelige ting: Den dreper deg både når du har den og når du ikke har den. w Delirium er første del i en dystopisk trilogi. Omslagsfoto 2011 by Michael Frost Omslagsdesign: Erin Fitzsimmons Art direction by Cara E. Petrus folk gale. LAUREN OLIVER