Alexander Løken Trollskallen
Kristiania, 3. mai 1887 Sølvskrinet For et begredelig liv. Edvard trakk den altfor store ullfrakken tettere rundt seg. Den hadde mistet sin siste knapp tidligere på dagen, og han måtte holde den lukket med den ene hånden. Regnvannet strømmet mellom brosteinene, og selv støvlene hans var gjennomvåte. De hadde vært gode å ha gjennom vinteren, men de hadde sikkert varmet sine tidligere eiere bedre enn de varmet han. Edvard trykket seg nærmere murveggen. Etter å ha løpt ærender for de lokale kjøpmennene hele formiddagen, var han lite glad for å måtte stå her i øsregnet. Vanligvis var det yrende liv, barneskrik og støy fra hestekjerrer i denne gaten. Nå lå den helt øde. Fornuftige folk holdt seg inne i uvær som dette. Men Edvard hadde et viktig ærend. Han dro en krøllete lapp opp fra lommen. Den snirklete skriften var nesten uleselig. Men beskjeden var kort, og Edvard hadde omsider klart å tyde den: Til Edvard Frost Hent pakke i Tomtegaten, tirsdag ettermiddag, klokken seks. R.W. Med det røde strikkeskjerfet tørket Edvard vannet vekk
fra ansiktet. Han myste gjennom regnet. Tomtegaten var en ganske bred gate. Falleferdige trehus og glisne skur sto side om side med murhus som var farget mørkegrå av regnet. Han hadde mistet oversikten over hvor lenge han hadde ventet. Klokken hadde vist litt over fem da han passerte Domkirken, men nå måtte den være nærmere sju. Edvard var kjent for sin pålitelighet. Som løpegutt hadde han mange trofaste kunder rundt om i byen. Han leverte pakker, brev og kontrakter, til bakere, slaktere, bankmenn og notarer. Og til velstående kjøpmenn som ga han sjenerøse tips på en god dag. Eller et par karameller på en dårlig. Edvard var ikke nødvendigvis foreldreløs. Han bodde på et barnehjem, Graahaven guttehjem, og han fikk ikke mindre tips av å nevne det. Men han hadde fremdeles en far ute på havet et sted. Eller i en fremmed havn i Sør- Amerika eller Orienten. Eller kanskje på bunnen av Atlanterhavet, for den saks skyld. Moren hans derimot hadde dødd av sykdom noen år tidligere. Så det var ikke utenkelig at Edvard var foreldreløs. Han kunne bare ikke vite helt sikkert. Regnet hamret så tungt mot brosteinene at Edvard ikke hørte den hestetrukne vognen med det samme. Den rundet hjørnet og kom nedover gaten i stor fart. To parafinlykter flakket gjennom striregnet. Vognen bråstoppet foran Edvard. Han følte seg liten ved siden av de svarte hestene. De vrinsket urolig og prustet skyer av damp fra neseborene. Kusken satt urørlig under en regnkappe. Han stirret tomt framfor seg.
Vognen hadde så vidt stoppet da døren smalt opp. En mann klatret raskt ned fra vognen. Han var pent kledd, i svart fra topp til tå. Øynene var skjult i skyggen av en flosshatt, og han hadde en flat nese og bred munn. Han hadde korte bein til å være så høy. Den stinne magen og de lange armene gjorde at han liknet en gorilla. Synet fikk Edvard til å rygge helt inntil den kalde murveggen. «Hvor er professoren?» spurte mannen. Han hadde en grumsete stemme. «Han er hjemme, vil jeg tro,» svarte Edvard nølende. Mannen bøyde seg ned så han sto ansikt til ansikt med Edvard. «Ja vel? Og hva er så du for et merkelig, lite vesen?» Guttene på barnehjemmet syntes også at Edvard var merkelig. Han hadde vokst opp i bedre kår enn de fleste av de andre foreldreløse, og passet ikke helt inn blant de tøffe gateguttene. Så han holdt seg mest for seg selv. Også var jo håret hans ganske snodig: Det var helt grått. Ikke lyst og tynt som håret til en gammel mann, men stritt, og mørkegrått som jern. De andre barna mente at han måtte ha blitt skremt så kraftig i barndommen at håret hadde mistet all farge. Det kunne i så fall ikke Edvard huske. Men han hadde ingen bedre forklaringen på hvorfor han hadde grått hår i en alder av fjorten år. «Jeg heter Edvard Frost,» svarte Edvard og rakte mannen den håndskrevne beskjeden. «Jeg ble sendt for å hente en pakke.» «Ingen har fortalt det til meg!» buldret mannen. Han kastet et raskt blikk på lappen. «Jeg er en forretningsmann. Jeg forventer en viss
profesjonalitet.» Han fnyste. «Og jeg hater barn!» «Gi meg pakken, så skal jeg komme meg av gårde,» sa Edvard. Han prøvde å skjule at stemmen skalv litt. Mannen kikket betenkt rundt seg. Han pustet tungt og virket utålmodig. Omsider boret han blikket i Edvard igjen. «Si meg, herr Frost, verdsetter du livet ditt?» Mannen ventet ikke på svar. Isteden dro han fram en liten gjenstand fra frakkelommen. Forsiktig plasserte han den i hånden til Edvard. Det var et lite sølvskrin. Ikke større enn en snusdåse, dekorert med sirlige mønstre og tegn. Lokket var utsmykket med små, røde edelstener, og det var forseglet med en lås. «Hva du enn gjør,» hveste mannen, «uansett hvor fristende det måtte være, så må du ikke under noen omstendigheter åpne dette skrinet. Aldri!» «Hva mener De?» stotret Edvard fram. «Hvorfor ikke?» Mannen hvisket nå. «Åpner du skrinet, kan du regne med å tilbringe resten av livet ditt på et galehus. Skrike til det bare er filler igjen av stemmebåndene dine. Klore på veggene til fingertuppene dine er filt ned til bare beinstumper!» Han lo en hul latter, tok tak i vogndøren og svingte seg inn. «Eller kanskje du er heldig og bare kreperer med én gang.» Han smelte igjen døren, og ble oppslukt av mørket. Edvard hørte bare en lav, monoton latter. «Hils professoren,» kom det fra vognen, «og si at
Selskabet ikke gjør forretninger med snørrvalper.» I det samme lot kusken pisken lyne over hesteryggene. Med et rykk satte vognen av gårde nedover gaten. Edvard ble stående og se etter den. Snart skimtet han bare de duse parafinlyktene gjennom tåken. Han puttet det lille sølvskrinet i jakkelommen. Hjertet hans banket raskt. Han hadde knapt lagt merke til at regnet hadde lettet. Edvard småløp nedover de glatte brosteinene. Han smatt inn en sidegate, plasket gjennom gjørmen ved noen gamle rønner i Vognmandsgaten og hoppet gjennom et hull i et plankegjerde. Etter noen få minutter sto han andpusten foran en vindskjev bygård. Det skrøpelige taket så ut som det kunne rase ned på fortauet hvert øyeblikk. Midt på inngangsdøren hang det en dørhammer. Den var formet som et glefsende ulvehode. Edvard banket på døren, tre ganger. Slagene gjallet hult i trappeoppgangen bak døren. Han ventet litt, men ingenting skjedde. Edvard pleide å gå innom professoren et par ganger i uka for å høre om han trengte hjelp med noe. Professoren hadde ofte noen brev som måtte postes, eller andre ærender til Edvard. Og han betalte bra. Men denne morgenen hadde ingen åpnet. Husholdersken som bodde i første etasje, hadde heller ikke vært å se. I stedet hadde professoren kastet den krøllete lappen ut av vinduet sitt i fjerde etasje. Beskjeden om å hente pakken i Tomtegaten. Edvard banket tre ganger til. Plutselig åpnet det samme vinduet i øverste etasje seg med en svak knirking.
Han kikket opp. Noe ble kastet ut og smalt i bakken foran han. Det var en stor jernnøkkel. Også den var formet som et ulvehode. Han vred nøkkelen om i låsen og skjøv opp den tunge døren. Da Edvard satte foten på det første trappetrinnet, la han merke til at trinnene var støvete. Som om det var lenge siden noen hadde gått der. Han bega seg oppover. Trappen knirket og knurret i protest. Døren i øverste etasje var kanskje ikke så merkelig i seg selv, men heller det som var dandert rundt den. Remser med hvitløk hang fra dørkarmen. På hver siden av døren hang det forskjellige talismaner og dinglet i lange snorer. Det var kors i flere varianter. Noen av jern, andre i sølv. Noen latinske ord var skrevet med kritt på døren. Edvard forsto ikke betydning av ordene, men han kjente igjen språket. Han likte nemlig å bla i gamle bøker i biblioteket til professoren. Når professoren hadde litt ledig tid og tillot det. Hvis han var i riktig godt humør, hendte det at han fortalte Edvard om eventyrene sine i Det fjerne Østen. Uka før hadde Edvard levert en gammel bok til professoren. Den hadde vært så stor og tung at han hadde vært nødt til å bære den på ryggen, bundet fast med stropper. Professoren hadde forsvunnet inn i biblioteket med boken og glemt å betale Edvard. Det var tydeligvis en viktig bok. Edvard banket på døren. Han fikk ikke svar, så han åpnet den forsiktig. Da han krysset dørterskelen, la han merke til en tykk stripe med salt. Edvard visste hva det betydde:
Uvedkommende ingen adgang. Leiligheten var kun opplyst av noen halvveis nedbrente vokslys. Luften var tykk og innestengt, og en tung dis omkranset lysene. Edvard bevegde seg forsiktig innover i leiligheten. Det knirket svakt i gulvplankene. Hva har skjedd her? Han lot blikket streife over det dunkle rommet. Aller mest hadde han lyst til å løpe ut igjen, men nysgjerrigheten tok overhånd. Det var en nedslitt leilighet med blasse, grønne tapeter. Møblene hadde professoren tatt med seg fra hjembyen i Tyskland. Bortsett fra dem han hadde brakt med seg fra reisene sine. Langs alle veggene var det bokhyller. De var overfylt av eldgamle bøker og papyrusruller. Noen steder hang det falmede fotografier av professoren på hans mange reiser. Edvard hadde gjenkjent Egypt, der professoren poserte på en kamel foran Sfinksen. Og Kina, der professoren sto og røykte en pipe på den kinesiske mur. Det var også bilder fra andre steder i Det fjerne Østen: Nepal, Tibet og Japan. Edvard hadde alltid syntes at professoren hadde en veldig ren og ryddig leilighet til å være en gammel ungkar. Ikke så mye som et støvkorn dekket de utallige bokrekkene. Men nå så det ut som om en virvelvind hadde passert gjennom stua, innom bokhylla, og over skrivebordet. Gulvet var nærmest dekket av papirer og bøker. Noen av bøkene var revet i stykker, og løse ark lå strødd overalt. Langs et bord sto det flere reagensglass og målebegre. Væsker i forskjellige farger hadde rent ned på gulvet eller hang som slimete istapper langs
bordkanten. Det var flere ukjente og ubehagelige lukter i leiligheten, men stanken av svovel var mest gjennomtrengende. Det sved i nesa. Edvard tørket noen svettedråper fra pannen. Han så seg rundt. En smal lysstripe trengte ut fra en halvåpen dør. Det var døren til biblioteket. Edvard stilte seg utenfor og lyttet. Han kunne høre en svak knitring fra peisen innenfor. Igjen kjente han trangen til å løpe ut på gaten. Isteden trakk han pusten dypt og la hånden på dørhåndtaket. Sakte skjøv han opp døren. I det svake lyset fra peisen kunne han så vidt skimte konturene av bokhyllene, mahognibordet og en stor globus. Plutselig skvatt han til. Ved siden av peisen, i den gamle skinnstolen, var det noe som bevegde seg. «Professor Wolf?» hvisket han. «Er det Dem, professor?» Det knirket i stolen. Han så tydelig omrisset av et menneskehode mot tapetet. «Har du skrinet, Edvard?» hørtes en tynn, hviskende stemme fra mørket.