Page 1 of 8 Rt-1957-1087 INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1957-11-16 PUBLISERT: Rt-1957-1087 STIKKORD: Spørsmål om disposisjon var arveforskudd eller gave. SAMMENDRAG: Plenumsbehandling. En 83 år gammel far fraskilte en tomt og skjøtet den til sine 5 barn for 5.000 kroner «som ansees som forskudd på arv». Et halvt år senere solgte barna den videre og ble hver skattlagt for en fortjeneste på 6000 kroner. Barnas ervervelse av tomten kunne ikke skatterettslig ansees som arveforskudd (arv) - jfr. landsskatteloven 43 annet ledd - men måtte bedømmes etter reglene om gaver i paragrafens tredje ledd. Ligningen ble derfor opprettholdt. Forholdet var et annet enn det i Rt-1957-340 nevnte. SAKSGANG: L.nr. 124/1957 PARTER: 1. Bjarne Birkeland, 2. Petra Idsøe (høyesterettsadvokat J.R. Parr) mot Hetland kommune (høyesterettsadvokat Anders Rekve). FORFATTER: Gundersen, Berger, Wold, Holmboe, Skau, Kruse-Jensen, Thrap, Gaarder, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Rode og justitiarius Grette. Dommer Gundersen: I en skattetvist mellom Bjarne Birkeland og Petra Idsøe på den ene side og Hetland kommune på den annen side avsa Hafrsfjord namsrett dom den 27. april 1955 med denne domsslutning: «1. Den foretatte inntektsligning av de saksøkte Bjarne Birkeland og Petra Idsøe for inntektsåret 1952 stadfestes. 2. De under 26. februar 1954 foretatte utpantninger hos de saksøkte for kommuneskatt til Hetland stadfestes. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Om saksforholdet viser jeg til namsrettens domsgrunner. De to skattytere anket over dommen, og med kjæremålsutvalgets samtykke er saken brakt direkte inn for Høyesterett. Her ble saken behandlet den 11. april i år. I medhold av lov av 25. juni 1926 1 og 4 besluttet Høyesterett enstemmig at saken skulle avgjøres av den samlede Høyesterett. Det er altså saken i sin helhet som nå skal behandles, men den har et mindre omfang enn den hadde for namsretten. Det er ikke anket over namsrettens avgjørelse av de saksøktes subsidiære innsigelser. Ligningsmyndighetenes beregning av gevinsten ved tomtesalget og de ligningsansettelser som er bygget på den, godtas av de ankende parter, dersom det må antas at landsskattelovens 43 tredje ledd med rette er anvendt. Det er videre på det rene mellom partene at Christian Idsøes overdragelse av tomten til barna var en reell transaksjon, den kan ikke angripes som proformaverk. Og det er endelig enighet om at det ikke har funnet sted noen verdistigning i tiden mellom overdragelsen til barna i juli 1951 og det etterfølgende salg til Maskinhuset A/S. De ankende parter hevder at et reelt arveforskudd Side 1088 prinsipielt må likestilles med et egentlig arvefall. Det må gjelde hva enten det skjer slik at en enkelt arving får et forskudd som han ved det etterfølgende arvefall må tåle avkortning for, eller det skjer slik som her at alle livsarvinger får et like stort forskudd. Regelen i landsskattelovens 43, 3, ledd tar sikte på gaver som ikke i arvelovens forstand er arveforskudd. Regelen er i seg selv en unntaksregel, den gjør et innhugg i hovedregelen i lovens 42, som fastslår at formuesforøkelser ved gave ikke er å betrakte som skattepliktig inntekt. Og når det som her er på det rene at arvingene (gavemottagerne) ikke har hatt noen annen formuesforøkelse enn den arven (gaven) førte med seg - de fikk jo hele verdien fra faren, og det er bare verdistigningen på hans hånd som de realiserte ved salget - så må
Page 2 of 8 unntaksregelen fortolkes restriktivt. Den bør iallfall ikke anvendes lenger enn lovgivernes formål med den rekker, og uklarhet ved dens utforming bør i tilfelle gå utover skattemyndighetene. Subsidiært hevder de at de konkrete omstendigheter i denne sak ligger nær opp til forholdene i den sak som er omhandlet i Rt-1957-340, og at utfallet også her må bli at ligningen underkjennes. De ankende parters påstand lyder slik: «1. Ligningene for 1953-54 av disponent Bjarne Birkeland og Petra Idsøe i Hetland oppheves for så vidt angår et tillegg til den oppgitte inntekt stort kr. 6000 på hver. 2. De foretatte utpantninger oppheves i tilsvarende utstrekning. 3. Disponent Bjarne Birkeland og Petra Idsøe tilkjennes saksomkostninger for namsrett og Høyesterett.» Kommunen hevder på sin side at arveforskudd prinsipielt må likestilles med gaver, og under enhver omstendighet at de konkrete forhold i vår sak må føre til at ligningen opprettholdes. Dens påstand er at namsrettens dom stadfestes, med tilkjenning av saksomkostninger for begge retter. I faktisk henseende ligger saken i alt vesentlig an som i namsretten. Parter og vitner er avhørt ved bevisopptak. Enkelte nye dokumenter er fremlagt. Jeg er kommet til det samme resultat som namsretten. Når det gjelder den prinsipielle oppfatning av innholdet og rekkevidden av landsskattelovens 43 tredje ledd, kan jeg i vesentlige deler tiltre hva namsretten uttaler. Jeg skal tilføye et par bemerkninger: Etter skattelovene av 1911 var gevinst ved avhendelse av fast eiendom - unntatt tomter som det gjaldt en særregel for - som var «erhvervet av sælgeren for at avhændes med fordel» å anse som skattepliktig inntekt. Det viste seg imidlertid i praksis meget vanskelig å påvise at skattyteren allerede ved kjøpet av en eiendom hadde hatt til hensikt å selge den, og i 1918 ble loven forandret. I forarbeidene til lovnovellen av 3. mai 1918 er den oppfatning uttrykt at det praktiske og realistiske vil være å regne med at alle erverv som fører til Side 1089 salg kort tid etterpå, har hatt gevinst til formål, unntatt erverv som har funnet sted ved arv eller gave, for i disse tilfelle kunne jo ikke en slik formodning oppstilles. Loven kom til å gå ut på at salgsgevinster ble skattbare når salget fant sted i løpet av 5 år etter ervervet, og dette ikke hadde skjedd i form av arv eller gave. Men allerede ett år eller to etterpå var skattemyndighetene utilfredse med loven slik den nå var blitt utformet. I Ot. prp. nr. 38 for 1920 65 uttalte Finansdepartementet at det var «neppe tvilsomt, at loven i dens nuværende form vil åpne en vid adgang til omgåelser av bestemmelsene om gevinstbeskatning. Departementet har erfaring for, at der allerede nu i betydelig utstrekning er foretatt transaksjoner, hvorved faste eiendommer er overdratt til arvinger vederlagsfritt eller mot et uforholdsmessig lavt vederlag i den utvilsomme hensikt å undgå beskatning av gevinst ved eiendommens salg». Departementets forslag til nye regler vant imidlertid ikke tilslutning i Stortingets finanskomité. Komitéens flertall utformet et forslag som - med visse endringer som i denne sammenheng er uten betydning - ble vedtatt i Stortingets avdelinger og som nå er 43 tredje ledd. Komitéflertallet uttalte til begrunnelse av forslaget: «Med denne regel vil man ikke kunne beskatte arvelater (bo) eller giver, for en sum motsvarende den gevinst, som disse vilde ha faat, om gjenstanden var solgt, men man vil ramme det tilfælde, som nærmest har foranlediget propositionens forslag til 43, 3. led, nemlig at gjenstande hvis salg vilde betinge indtægtsbeskatning bortskjænkes f. eks, av far til søn eller datter, der saa umiddelbart efter sælger gjenstanden og indkasserer gevinsten. I disse tilfælde skal nemlig efter flertallets forslag værdistigningen i de 10 sidste aar eller det kortere tidsrum som eventuelt er forløpet siden giveren erhvervet gjenstanden, indtægtsbeskattes. De samme betragtninger som ved gave gjør sig efter flertallets mening ikke gjældende ved arv, idet det ikke vel kan tænkes at eieren arrangerer sit eget dødsfald i hensigt at undgaa gevinstbeskatning ved gjenstandens overførsel til arvingerne. Dertil kommer, at samfundet her gjennem arveavgift beskatter den fordel som arvingerne gjennem arven faar. Flertallet antar derfor at en bestemmelse som den man her bringer i forslag for gaver vil være tilstrækkelig til at hindre de paatalte misbruk.» (Innst. XIII A, 1920 16.)
Page 3 of 8 En vil se at det man her hadde for øye, var vederlagsfrie overdragelser til eierens nærmeste - til «arvingene», som departementet sier, til «sønn eller datter» som finanskomitéen sier - og deres etterfølgende salg med gevinst. Og grunnen til at arv og gave skulle stå i en forskjellig stilling i relasjon til skattelovens 43 var - slik det bl.a. kom til uttrykk i det jeg har referert fra finanskomitéens innstilling - i første rekke den at giveren fritt kan velge tidspunktet for overdragelsen Side 1090 ut fra skattemessige hensyn, hva arvelateren ikke kan. Nå er det riktignok så at både departementet og komitéen taler om transaksjoner hvor hensikten er å unngå gevinstbeskatning, men det forekommer meg utvilsomt at lovgiverne ikke tenkte seg loven anvendt slik at salgsgevinster av denne art bare skulle beskattes hvor det kunne påvises at hensikten var å slippe billigst mulig fra skatten. Lovgiverne mente å ha funnet et hull i loven, og det var meningen å stoppe det til med en effektiv regel, og det var et fiskalt, ikke et pønalt formål den skulle tjene. På den bakgrunn jeg her har trukket opp, kan jeg ikke gi de ankende parter medhold i at arveforskudd alltid skal - likestilles med arv - da ville det bli lite igjen av den regel lovgiverne ønsket å gi. Tvert imot må jeg anta at så langt lovformålet tilsier, skal ordet «arv» i 43 annet ledd fortolkes slik at det betyr erverv ved et dødsfall, og ordet «gave» i paragrafens tredje ledd slik at det også omfatter gaver til barn eller andre som etter et dødsfall vil ha rett til arv. Lovens alt overveiende hovedregel må være at 43 annet ledd bare kommer til anvendelse ved dødsfall, slik at det må foreligge ganske særegne omstendigheter hvis bestemmelsen skal gjelde utenfor dette tilfelle, Det må imidlertid erkjennes at en overdragelse som gjennomføres i levende live, kan ha et så sterkt preg av disposisjon over etterlatt formue at man for å få sammenheng i rettsreglene må likestille dem med arv. Det er så vidt jeg forstår dette syn som ligger til grunn for avgjørelsen i den sak jeg tidligere har nevnt og som er inntatt i Rt-1957-340. Det gjaldt den gang en enke med særeie, hun var gammel og syk, og hun ønsket selv å være med på å skifte de midler hun hadde på en rettferdig og likelig måte, slik at det ikke skulle oppstå strid mellom barna etter hennes død. Herredsretten, som Høyesterett i det vesentlige sluttet seg til, fant at arveforskuddene i den saken fremtrådte som ledd i et konsekvent gjennomført skifte så langt dette lot seg gjøre mens enken ennå levet, slik at de i særlig grad bar preget av å være en arvemessig disposisjon. Førstvoterende i Høyesterett la til at det her ikke var noen rimelig grunn til å behandle barnas etterfølgende salg av de tomtearealer saken gjaldt, på annen måte enn om det hadde dreiet seg om avhendelse av eiendeler som var ervervet først ved selve arvefallet. Vår sak ligger i vesentlige henseender annerledes an. Vi finner ikke her slike særegne omstendigheter at barnas overtagelse av «Hagen» etter det jeg har sagt tidligere, kan likestilles med en ervervelse ved arv. Også etter det som foreligger for Høyesterett må det være riktig, som gjort av namsretten, å se Christian Idsøes overdragelse til barna og deres videresalg til Maskinhuset A/S som et hele, hvor de skattemessige hensyn synes å stå i forgrunnen. Det var så langt fra at Christian Idsøe foretok et fullstendig oppgjør med barna med en endelig fordeling av det han eiet, som han satt igjen med et Side 1091 større tomteareal til en betydelig verdi. At overdragelsen av tomten «Hagen» sett i forbindelse med tidligere disposisjoner tok hensyn til en rettferdig fordeling mellom arvingene av giverens formue og for så vidt har et skiftelignende preg, kan etter min mening ikke være tilstrekkelig til å føre den over fra kategorien gave i 43 tredje ledd til kategorien arv i 43 annet ledd. Jeg kan for øvrig på dette punkt innskrenke meg til å vise til namsrettens saksfremstilling og vurdering. Etter sakens art, med de prinsipielle rettsspørsmål den har reist, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne Namsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. dom:
Page 4 of 8 Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse for avgjørelsen i denne konkrete sak. Jeg finner det ikke nødvendig å gi noen alminnelig uttalelse om forståelsen av de her omhandlede lovbestemmelser. Jeg vil imidlertid peke på at det er liten sammenheng i de beskatningsregler vi har på dette område. Da lovforandringen i 1921 kom, var det, så vidt jeg kan se, spørsmål om tilfelle av den art som det som foreligger i denne sak burde behandles etter reglene for arv med beskatning ved arveavgift, eller etter skattelovens vanlige regler for inntektsbeskatning. Resultatet er blitt at arveforskudds- og gavetilfellene beskattes både med arveavgift og med inntektsskatt i slike tilfelle. Dette var ikke hensikten med lovforandringen, og jeg kan ikke se at det er noen fornuftig grunn til en slik dobbelt beskatning. Men dette kan bare rettes ved en ny lov. Myndighetene synes også å være oppmerksomme på at det her trenges en revisjon, jeg henviser til Finansdepartementets bemerkninger herom i Ot. prp. nr. 11 for 1957 11. Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Holmboe: Som dommer Wold. Dommerne Skau, Kruse-Jensen, Thrap, Gaarder, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Rode og justitiarius Grette: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: Namsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av namsrettens dom (sorenskriver K. B. Helland): - - - Gårdbruker Kristian Thorsen Idsøe har siden 1908 hatt skjøte på g.nr. 21, b.nr. 39 i Hetland. Han er født 1868. Ved målebrev, dagbokført Side 1092 7. august 1951, lot han utskille en parsell, b.nr. 712, som han 20. juli s. å. tilskjøtet sine fem barn, nemlig 1. Margit Birkeland, gift med saksøkte nr. 1 Bjarne Birkeland, 2. Klara Birkeland, gift med Rasmus Birkeland, 3. Petra Idsøe, 4. Karen Idsøe, og 5. Trygre Idsøe. Kjøpesummen er i skjøtet betegnet slik: «en sum av kr. 5000 - som anses som forskudd på arv». Skjøtet er dagbokført s.d. Parsellens navn er «Hagen» dens areal er 4382 m2. 20. desember 1951 utferdiget saksøkte Bjarne Birkeland og svogeren Trygve Idsøe på vegne av samtlige 5 eiere en håndgivelse på b.nr. 712 «Hagen» til eiendomsmegler S. Dagsland for en salgssum av kr. 68 000. I håndgivelsen er anført: «Eventuell differanse mellom pristakst og prisforlangende ansees som ulempeserstatning». Eiendomsmegler Dagsland rekvirerte pristakst avholdt ved Hetland kontrollnemnd. Takstforretningen er holdt 24. januar 1952. I takstprotokollen er anført: «Tilstede ved befaringen var Trygve Idsøe som møtte for selgeren og Gunnar Jensen som møtte for kjøper, A/S Maskinhuset. De fikk begge høve til å forklare seg og forklarte: Ifølge målebrev er tomta 4382 m2 og er særs beleilig for A/S Maskinhuset i tillegg til sin tidligere tomt. Efter rådslagning vil nemnda uttale at vi er enige i dette og i samsvar hermed fastsettes som høyest lovlige pris for hele tomta kr. 43 820». Det var således kr. 10 pr. m2 som var godkjent. 30. januar 1952 undertegnet deretter de fem søsken som selgere og Maskinhuset A/S som kjøper kjøpekontrakt, oppsatt av eiendomsmegler Dagsland og lydende på en kjøpesum av kr. 43 820. Samtidig ble det også undertegnet en «Overenskomst» i særskilt dokument, sålydende: «I tilslutning til opprettet kjøpekontrakt av i dag er undertegnede selgere ---og Maskinhuset A/S som
Page 5 of 8 kjøper blitt enige om at kjøper yter selgerne kr. 24 180 en gang for alle som ulempeserstatning derved at arealet ikke fra selgernes side belegges med noen som helst klausul hva fremtidig bebyggelse angår. Kjøper kan således uhindret utnytte arealet til utvidelse av sitt allerede betydelige anlegg til industrielt formål, det være seg til oppførelse av fabrikkbygning, verkstedsbygning, lager eller lignende, et forhold som også antas å forringe naboeiendommenes salgsverdi - særlig da hovedbruket, g.nr. 21, b.nr. 39 hvorfra b.nr. 712 i sin tid er fraskilt. For beløpet utstedes gjeldsbevis stort kr. 24 180 som forrentes med 3 pst. fra førstkommende 1. februar og avdrages med kr. 3000 pr. måned, første gang 1. mars 1952. Omkostningene med overenskomsten er selgerne uvedkommende.» Skjøte til Maskinhuset A/S er dagbokført 9. februar 1952. Hetland ligningsråd skattla de fem selgere for en fortjeneste ved dette salg stor kr. 30 000 tilsammen og fordelte beløpet med kr. 6000 på hver, hvilket beløp ble tillagt hver enkelts i selvangivelsen oppgitte årsinntekt for året 1952. Det er dette tillegg til den oppgitte inntekt tvisten dreier seg om. - - - Kristian Thorsen Idsøe hadde i 1938 solgt til Maskinhuset for ca. kr. 25 000 den tomt bedriften den gang trengte for å slå seg ned i Hillevåg. Samme år utdelte han som arveforskudd et par tusen kroner hver til 4 av sine barn. Det ble ikke gitt noen melding til skattefogden Side 1093 om disse arveforskudd, men det er opplyst av de saksøktes prosessfullmektig at skattefogden hadde beløpene i sin protokoll i 1940/41. I 1942 overdro Kristian T. Idsøe fem tomter til sine barn for kr. 500 hver. En av mottagerne Trygve Idsøe, solgte straks sin tomt videre til Maskinhuset for kr. 5000. De øvrige fire solgte sine tomter til andre kjøpere i 1944 for kr. 5000 hver. Heller ikke denne utdeling ble oppgitt til arveavgiftsberegning, og det er opplyst under hovedforhandlingen at i hvert fall en av selgerne ble inntektsbeskattet for videre salget. Heller ikke utdelingen i 1951 til de fem søsken av b.nr. 712 som nærværende sak dreier seg om, ble meldt til skattefogden før etter purring fra denne i august 1952. Det er opplyst at melding da ble gitt også om utdelingene i 1938 og 1942 som arveforskudd. På forespørsel til saksøkte nr. 1 om grunnen til at meldinger ikke var gitt før, har han ikke kunnet gi noen forklaring på det. Saksøkte nr. 2 har ikke møtt under hovedforhandlingen, derimot har søsteren frk. Karen Idsøe avgitt forklaring og har meddelt at hun hadde trodd melding ble avgitt av den som formidlet salget. Det er forklart av saksøkte nr. 1 samt frk. Karen Idsøe og Trygve Idsøe at både kjøpesummen og ulempeerstatningen er tilfalt de fem søsken, og ikke for noen dels vedkommende faren. Denne var riktignok på det tidspunkt fremdeles formelt eier av den del av hovedbruket hvor våningshuset ligger og hvor ulempene skulle føles mest. Men like siden 1945 hadde det vært bestemt at de to gifte døtre, Petra og Karen Idsøe, skulle ha denne del av eiendommen, og den ble i november 1954 utskilt som en egen parsell og tilskjøtet de to i desember s. å. for kr. 15 000 som arveforskudd. Saksøkte nr. 1 har sitt våningshus like i nærheten og hevder at det også for hans vedkommende må påregnes ulemper av fabrikkanlegget når tomten bebygges. Derimot bor de to øvrige søsken, Trygve Idsøe og Klara Idsøe, gift med Rasmus Birkeland, lenger vekk og hadde for sin del ingen ulemper, men også disse søsken har fått sin del av ulempeerstatningen. Den daværende direktør for Maskinhuset, Thv. Veire, som døde i mars 1952, hadde allerede fra første dag latt forstå at bedriften var interessert i samtlige arealer der omkring for eventuelle utvidelser. Det var Trygve Idsøe som henvendte seg til Veire og tilbød ham den tomt nærværende sak gjelder. Den er beliggende til riksveien, like nord for Maskinhusets fabrikkanlegg, et stykke sør for tettbebyggelsen i Hillevåg, og Idsøes våningshus er beliggende vest for tomten, altså lenger fra riksveien. Kristian T. Idsøe drev tidligere gårdsbruk, og hertil hørte også nærværende tomt, som da var oppdyrket. I de senere år har den ligget brakk. Idsøe har i de siste ca. 10 år, skaffet seg de inntekter han trengte, dels ved tomtesalg med passende årlige utbetalinger av kjøpesummene, dels ved bortleie av jord. De fem barn, som er i en alder fra 48 til 56 år, er alle velstillet, og det er opplyst at de ikke trengte den inntekt tomten forskaffet dem ved salg til Maskinhuset. Det har vært en del dissens mellom partene om hvorvidt det i det hele har vært noen vesentlig
Page 6 of 8 prisstigning på tomter i det strøk det her gjelder i perioden 1942-52 som er den avgjørende. Fra de saksøktes side er i den forbindelse også henvist til de dagjeldende prisforskrifters Side 1094 forbud mot prisstigning. Namsretten vil på grunnlag av alt det som er fremkommet om dette punkt, anslå verdistigningen på den tomt det her gjelder, til minst 100 pst. i den omhandlede tidsperiode. Fra saksøkerens side er hevdet at ligningsrådets skjønn over verdistigningen er så rommelig at det ikke rokker ved skjønnet om man holdt vesentlige deler av ulempeerstatningen utenfor, eller om 3/8 av det de fem søsken mottok fra faren, var morsarv. Det har vært hevdet fra de saksøktes side, med støtte i vitneforklaring fra megler Dagsland, at kjøpekontrakten og overenskomsten om ulempeerstatningen i utkast var blitt forelagt ett av kontrollnemndas medlemmer på forhånd og av ham var godkjent. Vedkommende medlem av kontrollnemnda er ført som vitne. Retten kan etter det som foreligger, ikke anta at han har gitt noen virkelig godkjenning av forholdet. En kontrollnemnd har for øvrig ikke adgang til å godkjenne noe tillegg til pristaksten. Om Kristian T. Idsøes motiv for å overlate tomten til sine barn i 1951 har retten spurt så vel saksøkte nr. 1 som frk. Karen Idsøe og Trygve Idsøe. Førstnevnte har ikke kunnet oppgi noe egentlig formål med transaksjonen, han sier at det var vel for at de kunne beholde den eller selge den etter behag, personlig hadde han ikke tenkt på videresalg, og da dette ble aktuelt, stillet han seg til en begynnelse likegyldig da han ikke i øyeblikket hadde bruk for pengene. Karen Idsøe har forklart at hennes far lenge hadde tenkt å overdra «Hagen» til sine barn, og hun mener at det ved overdragelsen ikke var tanke om å selge den videre. Selv hadde hun talt om å oppføre f. eks. et forretningsbygg på tomten, men de andre var imot det, de fant det for dyrt. Så vel hun som søsteren Petra Idsøe (saksøkte nr. 2) hadde vært imot videresalget, det var Trygve Idsøe som helst ville selge og han hadde da fått to av de andre med på det, nemlig saksøkte nr. 1 og Rasmus Birkeland, så det ble flertall for salg. Trygve Idsøe har forklart at han antar det var i 1949/50 faren hadde talt om å gi «Hagen» til sine barn. Det måtte være for at de skulle ha den som arveforskudd eller gjøre den om i penger, sier vitnet. Da de først hadde fått tomten, var vitnet stemt for salg for å kunne bruke pengene til avdrag på gjeld på hans eget hus. Det er på det rene mellom partene at hvis landsskattelovens 43, 2. ledd er slik å forstå at arveforskudd følger reglene for arv, og det her foreligger et virkelig arveforskudd, blir det ikke plass for noen inntektsbeskatning, da noen verdistigning av den arvede tomt ikke kan regnes skjedd i det halve år de saksøkte satt med den. Namsretten skal bemerke: En gjennomgåelse av forarbeidene til lovendringen i 43 av 22. februar 1921 viser at hensikten var å ramme tilfelle hvor det, slik loven hadde lydt fra 1918 av, «hadde vist seg at man kan unngå å få beskattet verdistigning av eiendommer ved å gi dem bort til sine barn som så selger dem videre til vedkommende liebhabere». Flertallet i vedkommende stortingskomité var enig om at den slags salg ikke måtte gå fri for skatt, og debattene i Stortinget viser klart nok at det var det man tilsiktet. Om ervervelsen er kalt arveforskudd, eller ikke gitt noen betegnelse i det hele tatt, er ikke tillagt noen betydning av lovgiveren. 43 annet ledd Side 1095 slik det lød etter lov av 3. mai 1918, unntok fra inntektsbeskatning avhendelser ved «arv eller gave». Ser man da på den situasjon lovendringen i 1921 hadde for øye, slik man må gjøre når man vil tolke en lov, må det antas at når loven strøk ordet «gave» mente den å stryke bl.a. de den gang alminnelige overdragelser fra foreldre til barn med påfølgende videresalg, uten hensyn til om man ga overdragelsene etiketten arveforskudd eller sa åpent at de var gaver. Disse overdragelser skulle ikke lenger stå blant lovens unntaksbestemmelser fra skatt. Men man kunne spart seg lovendringen hvis det var så lettvint å kunne vende tilbake til den gamle tilstand, bare å feste etiketten «arveforskudd» til overdragelsen. Det er riktig, som fremholdt av de saksøktes prosessfullmektig, at lover som legger byrder på borgerne, ikke må tøyes ved tolkningen, men det gjør man etter rettens mening heller ikke her. Man tøyer ikke loven når man gir den den mening en forutseende lovgivningsmyndighet har villet gi den. Hadde det i loven av 1918 stått «arv, arveforskudd og gaver» så var det klart at tok man kun bort «gaver», sto arveforskuddene igjen, liksom arv. Men loven av 1918 hadde ikke hatt
Page 7 of 8 noen oppfordring til å nytte alle tre uttrykk, fordi det mellomste under enhver omstendighet oppslukes av ett av de to andre. Så kommer loven av 1921 og tar bort «gave». Og når det så spørres hvor meget har loven tatt ut av den tidligere lov, blir det avgjørende hvorfor endringen i nettopp skatteloven kom, ikke hva arveforskudd i spesiallover om arvs overgang og avgift av arv likestilles med for å oppnå disse andre lovers formål. Man må derimot spørre hva de må likestilles med i den spesiallov som heter (lands)skatteloven for å oppnå nettopp denne lovs formål. Svaret kan etter rettens mening ut fra dette ikke bli tvilsomt. Hele opplegget til lovendringen viser hvilket formål man hadde for øye. Når da den tekst loven fikk, ikke selv motsier hva man ville oppnå, må man tolke loven slik at den rammer sitt øyemed så vidt dens uttrykk tillater. Den foreliggende tvist er imidlertid ikke løst med dette. Om den transaksjonen man har for seg i et gitt tilfelle, skal følge reglene for arv eller for gave i landsskattelovens 43, må etter rettens mening bedømmes på grunnlag av en vurdering av de konkrete forhold i den enkelte foreliggende sak. Det rene proformaverk kan man i denne sak se helt bort fra, det er ikke prosedert på det fra kommunens side. Konstaterte man proformaverk, ville jo også konsekvensen være at det ble Kristian T. Idsøe som måtte inntektslignes for salget og ikke hans barn. Men mellom et likefrem proformaverk og den motsatte ytterlighet er det en rekke overgangstilfelle som må bli gjenstand for rettens skjønn. Slik har etter namsrettens mening også Salten herredsrett sett på forholdet i sin dom av 12. juni 1952, inntatt i Utv. XI side 681. Den har ikke avgjort at det er nok å sette etiketten «arveforskudd» på transaksjonen. Man må granske og finne frem til dennes sanne karakter. Ser man på det nå foreliggende tilfelle, er forholdet det at en mann på 83 år, men av god helse, overlater en tomt på 4-5 dekar til sine fem barn i alderen 48-56 år. Det er ikke til fremmede, heller ikke til innsatte testamentsarvinger han overdrar den, men til dem som i kraft Side 1096 av loven innen ikke alt for mange år likevel ville bli eiere av det han etterlater seg. Men må gå videre og anta at de ville kommet i besittelse av også denne tomt ved hans død. Han har riktignok levet av tomtesalg og kunne selv kommet til å selge den til Maskinhuset. Men det har han ikke villet gjøre. Hans tanke er ikke vanskelig å forstå: han ville overlate til sine etterkommere å avgjøre om de vil ta de mulige ulemper som kunne følge med et større fabrikkbygg der like foran våningshusets fasade. Som det nå er, ligger våningshuset fritt mot øst, riktignok med en rekke grantrær langs grensen mellom haven og den frasolgte tomt, men med utsikt over fjorden mellom og til siden for grantrærne. Annerledes å la seg bygge helt inne. Dette skritt er det forklarlig at den gamle ikke ville ta selv, men ville overlate til barnene å avgjøre om de ønsket et slikt resultat. Man ser da også at det ble dissens blant disse, noen var for salg til Maskinhuset, noen imot. Retten må videre gå ut fra at det medfører riktighet at salgssummen disponeres av de saksøkte og deres søsken og svogre, og ikke av faren. Hadde de ventet den tid som er igjen til deres far faller bort, ville de kunne selge uten å bli inntektsbeskattet av fortjenesten. Man må derfor si at det er intet urimelig i at stat og kommune må gi avkall på inntektsskatt om tomten isteden er solgt nå. Det er allikevel momenter av stor vekt som taler mot at man her står overfor en arvepreget disposisjon. Det må ha stått helt klart for så vel Kristian T. Idsøe som hans barn at denne tomt kunne ingen av mottagerne selv tenkes å nyttiggjøre seg ved noen slags bruk. Tanken om å oppføre et forretningsbygg som er nevnt, har klarligvis bare vært en ganske løst fundert tanke hos en enkelt av de kvinnelige mottagere, uten noen tilknytning til realiteter. Den eneste interesse mottagerne kunne ha av tomten, var å realisere den. Praktisk var det ingen annen mulighet, og ingen annen kjøper kunne det bli spørsmål om enn Maskinhuset. Retten finner da å måtte se Kristian T. Idsøes overdragelse til hans barn og disses videre overdragelse til Maskinhuset under ett. Ved vurderingen av hele forholdet ligger det en betydelig vekt på at det hengikk så kort tid mellom de saksøktes ervervelse og avhendelse av tomten. Det er en realisasjon av verdier der skjer, påbegynt i juli 1951, fortsatt ved håndgivelsen i desember s. å. og avsluttet ved skjøtet i februar 1952. Det ligner ikke arv, har ikke særlige arvepregede momenter. Det er i og for seg naturlig at en 83 år gammel mann fordeler sine midler mellom sine barn som selv er i allerede fremskreden alder, når han kan unnvære midlene selv og barna trenger dem. Men her var det
Page 8 of 8 ikke noe behov til stede hos barna for å få noe arveforskudd. De hadde det de trengte og har ikke kunnet anføre noe motiv for en overdragelse til dem på det tidspunkt. Salgssummen man kunne oppnå hos Maskinhuset, var meget høy. Såpass langt fra Hillevågs sentrum og fra sjøen var ennå ikke noen gang noen tomt kommet opp i en pris av kr. 15 pr. m2. I denne forbindelse må også merkes at den del av salgssummen som er kalt «ulempeerstatning» i tilfelle vesentlig måtte vedkomme den eiendom som Kristian T. Idsøe fremdeles eiet. Så kommer hertil det forhold at man ikke meldte overdragelsen fra Side 1097 far til barn til skattefogden til arveavgiftsberegning. De saksøkte er mennesker i moden alder og godt orientert, det er ingen grunn til å tro at de ikke har hatt god rede på arveavgiftsplikten, og likeså deres far hvem meldeplikten pålå. Bestemmelsen i lov av 16. mars 1934 2 har også gjentagende vært innprentet gjennom offentlig annonsering. Det er også grunn til å legge merke til at forrige gang Kristian T. Idsøe utdelte jord til sine barn, i 1942, kalte man det ikke engang arveforskudd og lot videresalg beskatte som inntekt. Transaksjonen den gang og den tilsvarende nå er det ikke noen vesensforskjell på. At man festet betegnelsen arveforskudd på den siste, må antas gjort i hensikt å komme klar av inntektsskatt. De saksøkte og deres far har utvilsomt hatt god rede på at det er blitt en mer og mer alminnelig fremgangsmåte. Likeså har eiendomsmegleren som skrev skjøtet fra far til barn og fra disse til Maskinhuset, hatt god rede på det. Karen Idsøe skrev i sin ligningsklage: «Jeg kan meddele at disse penger er medtatt i formuen, og da samtlige søsken har mottatt dette som arv, skal ikke noe herav inntektsbeskattes efter hva vi dengang fikk opplyst.» Det viser at man har drøftet beskatningen i forbindelse med utstedelsen av skjøtet. Under de foreliggende omstendigheter må det sies at betegnelsen forskudd på «arv» hadde liten realitet i dette tilfelle, det er ikke vesentlig mer enn et navn de har gitt transaksjonen, den er hovedsakelig gavepreget. Og namsretten er da kommet til det resultat at det er med rette det er ilignet inntektsskatt av fortjeneste. - - -