Rt <noscript>ncit: 10:04</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 7 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Skatterett - den skattepliktige inntekt. SAMMENDRAG: En disponent og hovedaksjonær i et fondsmeglerfirma drev kjøp og salg av verdipapirer i eget navn og ble lignet for gevinsten. Hans ligning ble for så vidt opphevet. Etter byskatteloven 37 annet ledd (jfr. endringsloven av 22. februar 1921) er gevinst ved omsetning av verdipapirer - og tilsvarende tap - unntatt fra beskatning, uansett om kjøp og salg for egen regning er skjedd i stor eller liten målestokk - som egen næring eller ei - når den ikke har vært ledd i en annen næring skattbar etter loven 36. SAKSGANG: L.nr. 40 B/1962 PARTER: Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Per Faye-Lund, hjelpeintervenient: Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Arvid Blehr) mot Oslo fylkesskattestyre (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen), hjelpeintervenient: Gunnar Solvang (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen. FORFATTER: Leivestad, Bendiksby, Endresen, Rode og Skau. Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmål om adgangen til å skattlegge gevinst ved kjøp og salg av verdipapirer for egen regning. For inntektsåret 1954 ble formue og inntekt for disponent Gunnar Solvang satt slik: Formue: by kr , stat kr Inntekt: by kr , stat kr Denne ligningsansettelse ble brakt inn for overligningsnemnda som 18. april 1956 avsa kjennelse med slik slutning: «Den gevinst som skattyteren har hatt ved omsetning av verdipapirer ansees som skattepliktig inntekt ervervet i næring etter byskattelovens 36. Overligningsnemnda finner at gevinsten kan settes til kr og inntektsansettelsen blir å forhøye med dette beløp: Ny ligning: By: kl. 4 Stat: kl. 4.» Solvang påklaget avgjørelsen til Oslo fylkesskattestyre som 3. oktober 1957 avsa slik kjennelse: «Ligningen blir å rette slik at inntekten reduseres med kr » To medlemmer av fylkesskattestyret dissenterte, idet de var enige med overligningsnemnda. Med hjemmel av byskattelovens 117 brakte Finansdepartementet saken inn for Oslo byrett som 15. november 1960 avsa dom med slik domsslutning: «I. Oslo Fylkesskattestyres kjennelse av 3. oktober 1957 stadfestes. II. Staten v/ Finansdepartementet dømmes til å betale Gunnar Solvang saksomkostninger med kr innen 14 dager etter forkynnelsen av dommen.» Saksforholdet går frem av byrettens domsgrunner. Finansdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. På søknad fra ankemotparten tillot Høyesteretts kjæremålsutvalg 16. mai 1961 anke direkte til Høyesterett. Finansdepartementet og Oslo kommune som hjelpeintervenient har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Denne har vurdert feil, når den har funnet å burde se

2 Page 2 of 7 bort fra Solvangs kjøp og salg av U.S. Treasury Bonds og er Side 274 kommet til at han bare har hatt 6-7 omsetninger i 1954, med beskjeden gevinst, en omsetning som neppe kan betegnes som kontinuerlig spekulasjonsvirksomhet. Både i beløp og tall må omsetningen av verdipapirer betegnes som betydelig. Omsetningsvirksomheten har vært drevet i en årrekke og brakt gevinster som har ligget langt over Solvangs lønn som disponent i A/S Fondsfinans. Byretten har heller ikke lagt vekt på at Solvang er medeier for en halvdel i A/S Fondsfinans, og driver som megler, har hatt den særlige innsikt det gir, kontor, forbindelser og forretningsapparat for sin virksomhet med omsetning av verdipapirer for egen regning. Samlet karakteriserer omsetningens omfang, beløp, varighet, Solvangs innsikt og stilling som megler dette som en næringsvirksomhet etter byskattelovens 36, som derfor ikke berøres av byskattelovens 37 annet ledd, slik den lyder etter lovendringen av Den ankende part har lagt ned slik påstand: «1. Fylkesskattestyret i Oslo og Akershus tilpliktes å treffe ny avgjørelse om disponent Gunnar Solvangs likning for 1955/56, hvorved inntektsansettelsen blir å forhøye med kr , hvilket svarer til den gevinst skattyteren har hatt ved omsetning av verdipapirer. 2. Disponent Gunnar Solvang pålegges å betale saksomkostninger til den ankende part for begge retter.» Oslo fylkesskattestyre med tilslutning av Gunnar Solvang som hjelpeintervenient har påstått byrettens dom stadfestet. I det vesentlige har de gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og vist til dens domsgrunner. Prinsipalt gjør de gjeldende at omsetning av verdipapirer etter endringen av byskattelovens 37 annet ledd i 1921, når den ikke er ledd i annen næring som går inn under byskattelovens 36, overhodet ikke er gjenstand for beskatning. Det er uten betydning i hvilket omfang slik omsetning har funnet sted, hvor ofte, for hvilke beløp, med hvilken gevinst, og om den har vært drevet planmessig, i lengre tid, og slik at den kunne karakteriseres som en selvstendig næringsvirksomhet. Subsidiært har de gjort gjeldende at det i det foreliggende tilfelle ikke kan være tale om en næringsvirksomhet, men at det bare dreier seg om forholdsvis små omsetninger av spekulasjonspreget art som 37 annet ledd klart unntar fra beskatning, slik som antatt av byretten. Oslo fylkesskattestyre og Gunnar Solvang har lagt ned slik påstand: «For Fylkesskattestyret i Oslo og Akershus: Byrettens dom stadfestes. For hjelpeintervenienten Gunnar Solvang: Byrettens dom stadfestes. Staten v/ Finansdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger også for Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett har Gunnar Solvang avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt frem noen dokumenter som er nye Side 275 for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til her å gjøre nærmere rede for dem. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse som for byretten. Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men bygger det på et annet grunnlag. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om den virksomhet som Solvang har drevet med kjøp og salg av verdipapirer for egen regning må betraktes som en egen næringsvirksomhet - noe jeg for min del kan være tilbøyelig til. Jeg antar nemlig at selv om man vil se den slik, så vil gevinsten ikke kunne skattlegges. Etter byskatteloven som den opprinnelig lød, ble i medhold av 37 gevinst ved salg av verdipapirer inntektsbeskattet når papirene måtte antas å være ervervet for å avhendes med fordel, eller i medhold av 36 hvor avhendelsen hørte under selgerens næringsvirksomhet. Ved endring av 37 i 1918 kom inn regel om skatteplikt når en formuesgjenstand ble solgt innen 5 år etter at den var

3 Page 3 of 7 ervervet. I 1921 ble tidsgrensen endret til 10 år. Samtidig med at forslaget om denne endring ble behandlet i Odelsting og Lagting, ble imidlertid tatt opp forslag om å endre reglene for beskatning av verdipapirer. Forholdet var at det etter de voldsomme høykonjunkturer under den første verdenskrig hadde tilbakeslaget satt inn. Folk som satt med verdipapirer som var sunket i kurs, kunne ved å selge dem og realisere sitt tap, få adgang til å trekke dette ifra sine inntekter i medhold av byskattelovens 39. Man forutså derfor meget alvorlig svikt i skatteinntekter for stat og kommune hvis de gjeldende regler skulle bli opprettholdt. Resultatet ble endringsloven av 18. august 1921 hvoretter første punktum i annet ledd i byskattelovens 37 - landsskattelovens 43 - kom til å lyde slik: «Gevinst ved avhendelse av faste eiendommer eller andre formuesgjenstander - herunder ikke innbefattet verdipapirer og heller ikke innbo eller annet løsøre som har vært benyttet i den skattepliktiges eller hans families bopel eller husholdning - regnes som inntekt for avhenderen, når den er ervervet av ham på annen måte enn ved arv i løpet av de siste 10 år før avhendelsen finner sted eller avtale derom treffes.» Under debatten i Stortinget ble den mulighet antydet at man kunne oppheve adgangen til fradrag for tap, men beholde beskatningen av gevinst. En slik mulighet fant man imidlertid ikke akseptabel. Det var derfor helt på det rene at man - når fradragsretten ble tatt bort - dermed ga avkall på å kunne beskatte gevinst, med de ulemper og urimeligheter som det kunne innebære. Karakteristisk er en uttalelse av stortingsmann Aarstad, Ot.forh : «Me fær sjå burt i frå at både aksiespekulasjonen kann stimulerast og at me kann tapa skatt på forteneste ved sovore, med di me i alle fall vil skjera burt den freistingi som der ligg til med hjelp av verdepapir å kunna burteliminera mesteparten av inntekti si.» Det fremgår videre av debatten at det man hadde for øye var Side 276 tap på spekulasjon i verdipapirer - og det er i forarbeidene ikke noe holdepunkt for å anta at en spekulasjon som ble drevet systematisk, i større omfang og gjennom et lengre tidsrom - man kan kalle det næringsmessig - skulle holdes utenfor den nye regel. Tvert om - det var først og fremst «storspekulantene» man hadde for øye. Det var jo nettopp der at fradragsrett kunne få de mest følelige konsekvenser. Siden endringsloven av 1921 har spørsmålet om beskatning av gevinst på fortjeneste - respektive rett til fradrag for tap - ved kjøp og salg av verdipapirer for egen regning vært oppe i en lang rekke saker. Så vidt jeg kan se, har rettspraksis senere fulgt det prinsipp at gevinst og tap ved kjøp og salg av verdipapirer bare har vært tatt i betraktning ved beskatningen når ervervelsen er skjedd som ledd i annen næring - som plasering av driftsmidler eller på annen måte til fremme av næringen, altså hvor det primære formål ikke er spekulasjon. Det sakene har dreiet seg om er om ervervet var et slikt ledd i skattyterens næring eller ikke. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på de mange dommer som således foreligger. Jeg skal innskrenke meg til å sitere fra plenumsdommen i Grieg-saken, referert i Rt flg., hvor flertallet sier: «Da konjunkturene senere slog om blev verdipapirer ved lov av 22. februar 1921 helt undtatt fra de særlige bestemmelser i byskattelovens 37 av hensyn til fradragsregelen i 39. Forholdet er nu det at gevinst og tap ved avhendelse av verdipapirer som er innkjøpt i spekulasjonsøiemed overhodet ikke kommer i betraktning ved inntektsansettelsen.» Jeg nevner til slutt at det er erkjent at i de år som er gått siden lovendringen i 1921, har gevinst og tap ved verdipapiromsetning for egen regning ikke vært tatt med ved beskatning, utenfor de tilfelle hvor det har vært ledd i annen næring. Dette til tross for at det også er på det rene at spekulasjon i verdipapirer foregår i betydelig utstrekning, og at kjøp og salg har vært drevet i til dels langt større omfang enn i den foreliggende sak, og iblant med vesentlig større gevinst. Man ville bryte med en mer enn 40 årig ligningspraksis hvis man nå skulle gå til å skattlegge gevinst ved slik omsetning i de tilfelle hvor man mente den var drevet som egen næring. Det måtte forutsette at man hadde en klar hjemmel å støtte seg til. Det har man åpenbart ikke. I og for seg står det resultat jeg slik kommer til, ikke som innlysende rimelig. Men jeg kan ikke se annet enn at det er følgen av den lovendring som ble vedtatt i 1921, en følge som man var fullt klar over, men som man anså for nødvendig å ta på kjøpet for å oppnå det man mente var absolutt

4 Page 4 of 7 påkrevet, nemlig å stanse adgangen til å trekke fra i inntekt tap ved aksjespekulasjon. Jeg finner således at fylkesskattestyret og Solvang må gis medhold i sitt prinsipale standpunkt, at byskattelovens 37 medfører at kjøp og salg av verdipapirer for egen regning er fritatt fra beskatning når det ikke er ledd i annen næring. Etter resultatet vil Finansdepartementet måtte betale saksomkostninger. Det er på det rene at de er båret av Solvang. Side 277 Jeg stemmer for denne dom: Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Finansdepartementet til Gunnar Solvang fire tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Endresen, Rode og Skau: Likeså. Av byrettens dom (dommer Odd Pløen): Fylkesskattestyrets flertall har begrunnet sin avgjørelse således: «Fylkesskattestyret finner at det er et åpent spørsmål om personlige skattyteres kjøp og salg av verdipapirer alene etter skatteloven kan betraktes som en egen næring, bortsett fra i spesielle tilfeller. En finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet en etter det foreliggende antar at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at de kjøp og salg skattyteren har foretatt med egne verdipapirer er næring i skattelovens forstand. Når det gjelder betydningen av skattyterens forhold til meglerfirmaet Fondsfinans A/S, skal fylkesskattestyret merke at det er på det rene at skattyterens private kjøp og salg av verdipapirer ikke kan ansees som ledd i den av nevnte firma drevne virksomhet. Fylkesskattestyret antar en må legge til grunn at firmaet og skattyteren er selvstendige rettssubjekter. En antar derfor at det at skattyteren er funksjonær i firmaet ikke kan medføre noen skattemessige konsekvenser, jfr. høyesterettsdom i Rt og Rt En finner heller ikke å kunne legge noen vekt på spekulasjonenes omfang, som ikke er av en størrelsesorden som går ut over det som foranlediget loven av 22. februar 1921.» Før retten går over til å gjengi partenes anførsler, vil den redegjøre nærmere for det faktiske forhold som ligger til grunn for ligningen. Gunnar Solvang er autorisert fondsmegler og er ansatt som disponent i fondsmeglerfirmaet Fondsfinans A/S, hvor han eier 50 av 100 aksjer. De øvrige aksjer eies av hans meddisponent Kjell Borchgrevink (49 aksjer) og dennes hustru Fanni Borchgrevink (1 aksje). Fondsfinans A/S drives med skattyterens meglerbevilling. Gunnar Solvang mottok i 1954 lønn fra Fondsfinans A/S med kr Dessuten opp ga han i sin selvangivelse for dette inntektsår en lønnsinntekt fra D.K. Viken på kr I 1954 kjøpte han verdipapirer for kr og solgte verdipapirer for kr med en realisert gevinst på kr Inntekt ved aksjeutbytte utgjorde i samme år kr Beholdningen av verdipapirer pr. 1. januar 1954 var kr i norske aksjer, kr i utenlandske aksjer og kr i obligasjoner. Ved utgangen av året var beholdningen av verdipapirer fordelt slik: Norske aksjer kr Utenlandske aksjer kr Obligasjoner 0. Side 278 Gunnar Solvangs nettoformue utgjorde 1. januar 1951 kr Formuen steg til kr pr. 1. januar Realisert gevinst ved salg av verdipapirer utgjorde i 1951 kr , i 1952 kr. 53

5 Page 5 of 7 897, i 1953 kr og i 1954 som nevnt kr Lønnsinntekten var for disse år gjennomsnittlig ca. kr pr år. Lønnen varierte noe fra år til annet. For så vidt angår kjøp og salg av verdipapirer i 1954 og realisert tap/gevinst ved disse salg er forholdet følgende: A. Verdipapirer i beholdning pr. 31. desember 1953, solgt i 1954: Av amerikanske aksjer solgte Solvang over Fondsfinans A/S konto hos L. F. Rotschild, New York 200 Robbins Mills og 250 American Bosch og av Hollandske aksjer ble solgt 1/1000 K. N. Stoombot med et samlet tap på kr Av ihendehaverpapirer ble solgt U. S. Treasury pålydende USD 2000 med gevinst»» Av norske aksjer ble solgt 50 aksjer i Søndenfjeldske D/S A/S med tap» 618 Samlet netto realisert tap av disse papirer i 1954 kr. kr B. Verdipapirer kjøpt og solgt i 1954: USD 6000 U. S. Treasury bond kjøpt 20. april 1954, solgt 20. april 1954 gevinst kr Hugo Stinnes, kjøpt 21. januar og 17. juni og solgt 1. april og 15. oktober med gevinst» Studebaker kjøpt 22. april 1954 solgt 21. juni med gevinst» U. S. Treasury USD Kjøpt og solgt 10. desember 1954 med gevinst» Samlet gevinst kr Betlehem Steel, kjøpt 1. februar 1954, solgt 5. april 1954 med tap kr Netto gevinst i 1954 av verdipapirer kjøpt og solgt samme år kr Trekker man realisert netto tap av verdipapirer i beholdning 31. desember 1953 solgt i 1954 kr fra denne netto gevinst av verdipapirer kjøpt og solgt i 1954 kr , fremkommer den samlede netto gevinst kr Tvisten i saken gjelder hvorvidt denne inntekt er gjenstand for beskatning i medhold av byskattelovens Rettens bemerkninger: Retten kommer til samme resultat som Fylkesskattestyret og kan tiltre den begrunnelse som flertallet der har gitt. Heller ikke retten finner det for sitt vedkommende nødvendig å ta standpunkt til det under saken reiste prinsipielle spørsmål, om spekulasjon i verdipapirer i seg selv kan ansees som næring i relasjon til byskattelovens 36 og uten å være ledd i en annen næring skattyteren driver. Side 279 Retten finner det også for sitt resultat avgjørende at de kjøp og salg av verdipapirer som Solvang har foretatt i eget navn, etter det foreliggende separat sett ikke kan betraktes som en næringsvirksomhet. Dette gjelder så vel omsetningen i 1954 isolert sett som dette års omsetning sett i sammenheng med de kjøp og salg av verdipapirer Solvang foretok i årene forut. For så vidt året 1954 angår må retten erklære seg enig med skattyteren i, at det ved denne vurdering må sees bort fra kjøp og salg av U. S. Treasury bond som fant sted utelukkende i den hensikt å ta hjem valuta. Denne etter forholdene hensiktsmessige måten å ta hjem valuta på kan ikke sees som en økning av spekulasjonsvirksomheten. Ser man bort fra disse tilfelle blir det tilbake 6-7 omsetninger i løpet av 1954, med en samlet beskjeden gevinst, en omsetning som neppe fortjener betegnelsen kontinuerlig spekulasjonsvirksomhet. Selv om så vel gevinsten, den samlede omsetning, som antall omsetninger var atskillig større i

6 Page 6 of 7 årene forut, særlig i 1953, er Solvangs spekulasjoner i verdipapirer, sett under ett, ikke mer omfattende enn den spekulasjonsvirksomhet som foranlediget lovendringen i Det ble under behandlingen av lovendringsforslaget uttalt i Odelstinget (av representanten Indrehus, jfr. det i retten fremlagte utdrag av forhandlingene side 3), at den samlede omsetning av aksjer og verdipapirer i 1919/20 på grunnlag av stempelkontrollen var antatt å være endel over 1 milliard kroner. Det ble av representanten Indrehus fremholdt at han antok at en hel del av de verdipapirer som denne milliard representerte skyldtes nettopp omsetning, ervervet for å tjene på det. Det må videre erkjennes at skulle man oppnå hensikten med lovendringen, å frata storspekulantene adgangen til å oppnå fradrag for tap på de aksjer de hadde ervervet ved sin spekulasjon, måtte loven fortolkes strengt. Det kan ikke sees at det i de uttalelser som fremkom under behandlingen av lovforslaget noen gang ble antydet at storspekulasjonen skulle holdes utenfor endringsbestemmelsen. Lovens hensikt ville neppe blitt nådd hvis man hadde ansett en omfattende spekulasjonsvirksomhet som næring i seg selv med rett i fradrag for tap ved salg. I samme utstrekning tap i spekulasjonsvirksomhet ikke er gjenstand for fradrag i inntekt, må fortjenesten være unndradd for inntektsbeskatning etter byskattelovens 36. Rettspraksis har da også etter rettens oppfatning vært tilbøyelig til å anse spekulasjonsvirksomhet som liggende utenfor næring, hvor den ikke Lar vært ansett som et ledd i en annen næringsvirksomhet skattyteren driver. Foruten den noe omstridte dom i Rt (Clyde), vil retten vise til førstvoterendes uttalelse i Grieg-dommen Rt «at gevinst og tap ved avhendelse av verdipapirer som er innkjøpt i spekulasjonsøyemed overhodet ikke kommer i betraktning ved inntektsansettelsen». Uttalelsen er meget kategorisk formet. Selv om uttalelsen kanskje ikke kan tas på ordet i alle relasjoner, må man på bakgrunn av dommer Herman Lies votum i samme sak, hvori nettopp momentet aksjespekulasjon som egen næringsvirksomhet ble trukket frem, ha lov til å oppfatte Høyesteretts flertall derhen, at spekulasjonen må være av en Side 280 ganske usedvanlig karakter og omfang forat den skal sees som en egen næringsvirksomhet. Dette syn kommer enda klarere frem i høyesterettsdom i Rt , i sak mot Jacob Christensen. På grunnlag av byrettens premisser må en gå ut fra at Christensen gjennom i ethvert fall 5 år ( ) hadde drevet en omfattende spekulasjon i skipsaksjer, som nettopp var hans felt. Det synes at denne skattyters virksomhet gjennom denne tid nettopp hadde vært innstillet på gjennom spekulasjon i aksjer å erverve formue og inntekt, og at inntekten ved denne spekulasjon langt hadde overskygget hans inntekter som skipsreder. Høyesterett fant allikevel ikke at aksjeomsetningen separat sett kunne bli å betrakte som en næringsvirksomhet. Det er intet som tyder på at Solvangs omsetning av verdipapirer har vært av større omfang eller har vært mer kontinuerlig enn den omsetning som lå til grunn for de refererte avgjørelser. Det må etter rettens oppfatning være en naturlig betraktning at det skal mindre til å se en aksjespekulasjonsvirksomhet som en utvidelse av en annen næring skattyteren driver, enn å se den som næring i seg selv hvor skattyteren ingen næring driver. Dette skulle medføre at det må kreves særlig meget for å anse kjøp og salg av aksjer som en næring for Solvangs vedkommende, som ikke driver noen næring. Saken kan ikke for Solvangs vedkommende stille seg annerledes på grunn av den innsikt han har ervervet seg gjennom sin stilling som disponent i Fondsfinans A/S, eller ved de informasjoner han måtte få i denne stilling. Retten finner at Solvangs stilling som disponent ikke kan ansees som en egen næringsvirksomhet i skattelovens forstand, slik rettspraksis har antatt for skipsaksjeselskapsdisponenter.

7 Page 7 of 7 Det er heller ikke noe grunnlag for å betrakte Fondsfinans A/S' virksomhet som Solvangs egen næringsvirksomhet, selv om han er disponent og eier halvdelen av aksjene i selskapet. Fondsfinans A/S er et eget rettssubjekt og blir beskattet som sådant. Selskapsformen er et reelt forhold, hvilket heller ikke er bestridt av staten, som for så vidt ikke har påberopt seg at Solvang driver noen næring utenom sin spekulasjonsvirksomhet. Når det først er på det rene at disponentstillingen ikke er noen egen næringsvirksomhet, og at Fondsfinans A/S' virksomhet ikke kan sies å være Solvangs næring, kan Solvangs tilknytning til dette selskap, det være seg som disponent eller storaksjonær, ikke ha noen avgjørende betydning for spørsmålet om hans private kjøp og salg av aksjer er næring. Retten finner heller ikke at den særlige innsikt Solvang måtte få i sitt daglige virke i Fondsfinans A/S, kan medføre at hans kjøp og salg av aksjer skal betraktes som næring. Det er for øvrig ikke godtgjort at skattyteren får andre og flere opplysninger gjennom Fondsfinans A/S enn de som tilflyter firmaets kunder. Også disse har adgang til å benytte Fondsfinans A/S' konti hos utenlandske meglere ved kjøp og salg av aksjer. Dette er den sedvanlige måten å ordne slik omsetning på. Side 281 Retten har også i noen grad lagt vekt på at ligningspraksis siden lovendringen i så vidt opplyst i saken ikke i noe tilfelle har ilignet personlig skattyter skatt av inntekt ved aksjespekulasjon etter byskattelovens 36 på det grunnlag at kjøp og salg av verdipapirer i seg selv var ansett som næring. Skatteligningen av A/S Hypotekformidlingen, jfr. Oslo byretts dom av 11. januar 1957 i sak 1194/1955, anser retten ikke å være noe unntak herfra, idet det for det første dreiet seg om et selskap og dernest måtte plaseringen av selskapets midler i aksjer der ansees som et naturlig ledd i den omløpende næringsvirksomhet selskapet drev. Retten vil til slutt vise til uttalelser av Per Rygh: Formue og inntekt, spesielt side 295, Kvisli: Skatterett side 99 jfr. spesielt side 114 samt S. B. Skottun, Beskatningen av aksjeselskaper og aksjonærer side 137 jfr. særlig side 145, side 147 og side 152. Etter det anførte finner retten at det ikke er grunnlag for å anse den gevinst Gunnar Solvang oppnådde ved kjøp og salg av aksjer i 1954 som inntekt der er gjenstand for beskatning etter byskattelovens 36. Annet grunnlag for skatteplikten er ikke påberopt