Rt (337-82)

Transkript

1 Page 1 of 5 Rt (337-82) INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt (337-82) STIKKORD: Skatterett. SAMMENDRAG: A hadde utbetalt sin hustru et utløsningsbeløp idet han under felleseieskifte overtok ektefellenes boligeiendom. Ved salg av eiendommen oppnådde A en gevinst. Han krevet at det i gevinstbeløpet ble tatt hensyn til det beløp han hadde utbetalt sin hustru (hennes halvpart av verdien av boligen som ektefellene hadde innbragt i fellesskap). Han fikk ikke medhold. Høyesterett fant at utløsningsvederlaget som var betalt den annen ektefelle og ikke skattlagt på hennes hånd, ikke kunne brukes som tillegg til kostpris for overtagelsen, jfr. Rt SAKSGANG: L.nr. 173B/1982 PARTER: Svein Haakon Auring (advokat Christian Selmer - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokat Per Sandvik). FORFATTER: Røstad, Aasland, Endresen, Elstad og Schweigaard Selmer. Dommer Røstad: Svein Haakon Auring hadde ved salg av boligeiendom hatt en gevinst som i utgangspunktet utgjorde kr Overfor ligningsmyndighetene fremsatte han krav om at det i gevinstbeløpet ble tatt hensyn til det beløp som han hadde utbetalt til sin hustru under skifte av felleseie. Det utbetalte beløp tilsvarte hustruens halvpart av verdien for bolig som ektefellene hadde innbragt i fellesskap som deres felleseie. Side 1331 Auring fikk ikke innvilget sitt krav. Av ligningsmyndighetene ble det lagt til grunn at han ved salget av eiendommen hadde hatt en gevinst på kr Etter salg av fellesboligen hadde Auring reinvestert i selveierleilighet kr av salgssummen på kr Grunnet denne investering ble kr ansett betinget skattefri. Restgevinsten, kr , ble i henhold til skattyterens anmodning godkjent betinget avsatt mot senere reinvestering av ytterligere kr Skattyteren var således innrømmet betinget skattefritak for hele gevinsten. Etter at Oslo overligningsnemnd hadde fastholdt ligningen, tok Svein Haakon Auring ut stevning for Oslo byrett mot Oslo kommune. Han hevdet at ligningsmyndighetene ikke hadde hjemmel for å nekte den ene ektefelle å aktivere vederlag som den annen ektefelle ble utløst med, for overtakelse av den felles eiendom. Saksøkeren påstod ligningen for inntektsåret 1977 opphevet, mens Oslo kommune påstod seg frifunnet. Oslo byrett avsa 19. mars 1981 dom med denne domsslutning: «Oslo kommune frifinnes. Svein Haakon Auring dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger til Oslo kommune med kr. 4200,- - firetusentohundre -.» Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom, som også gjengir partenes anførsler og påstander. Svein Haakon Auring har påanket byrettens dom på grunn av feil rettsanvendelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg har etter søknad tillatt anken fremmet direkte til Høyesterett. Svein Haakon Auring har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Han hevder at byretten har anvendt bestemmelsen i skatteloven 43 annet ledd uriktig. Riktig fortolket må denne bestemmelse lede til en annen beregning av den oppnådde gevinst enn den

2 Page 2 of 5 ligningsmyndighetene - og med dem byretten - nådde frem til. Ved beregningen av den «gevinst» som han oppnådde ved «avhendelsen» av ektefellenes tidligere fellesbolig, jfr. 43 annet ledd må det tas hensyn til at han ved ekteskapets oppløsning - på felleseieskifte - overtok ektefellens ideelle halvpart, mot utløsning etter en verdi av kr For byretten la den ankende part frem denne gevinstberegning som han mener skulle vært lagt til grunn - uten at byretten har omtalt denne i dommen: Salgssum Kr Kostpris egen halvpart /2 = Ytterligere investeringer Kostpris for overtagelse av hustrus 1/2-part Kr Gevinst Kr Auring fremholder at byretten ved sin dom har lagt vesentlig vekt på overligningsnemndas avgjørelse uten å prøve denne i relasjon til de Side 1332 gjeldende lovbestemmelser. Disse gir - etter den ankende parts oppfatning - hjemmel for en gevinstberegning som den han gjør krav på. Auring fremholder at det er trukket uriktige konsekvenser av dommen i Rt Den fastslo at det ikke var naturlig å betrakte deling av et ekteskapelig fellesbo under synsvinkelen «avhendelse». Skattepliktig gevinst skulle etter avgjørelsen ikke foreligge på «ervervsektefellens» hånd. Det er av ligningsmyndighetene hevdet at når utløsningsvederlaget settes ut av betraktning som gevinst for den ene ektefelle, må vederlaget også settes ut av betraktning som kostpris for den annen. Den ankende part bestrider at det her foreligger en slik kongruens. Den påberopte dom gir ikke grunnlag for å fravike det synspunkt som naturlig følger av loven 43 annet ledd. Byretten har - etter Aurings mening - lagt alt for sterk vekt på uttalelse avgitt av Skattedirektøren 24. november Uttalelsen ble avgitt i anledning av en konkret sak, og har ikke vært publisert som noen prinsipp-uttalelse. I uttalelsen gjøres det gjeldende et synspunkt om identifikasjon av ektefeller i skatterettslig henseende - et synspunkt som byretten har sluttet seg til. Den ankende part bestrider at et slikt synspunkt kan anlegges i en sak som denne. Det interessefellesskap som identifikasjonssynspunktet bygger på, mangler i denne sak, hvor overenskomsten ble inngått som en konsekvens av at partene brøt opp fra det etablerte fellesskap. Identifikasjon kan ikke foretas ut over den tid selve interessefellesskapet foreligger, og identifikasjonssynspunktet kan ikke være til hinder for at han har krav på fradrag for det han betalte til hustruen, som oppgjør for å overta hennes tidligere andel i eiendommen. Byretten har gått ut fra at det på dette punkt forelå en langvarig, fast og konsekvent ligningspraksis. Høringsuttalelser som ble innhentet i forbindelse med en annen sak, viser at praksis har manglet atskillig både i varighet, fasthet og konsekvens. Heller ikke «omgåelseshensynet» kan begrunne det standpunkt byretten har valgt. Den ankende part har endelig anført at det resultat byretten kom til, ikke bør opprettholdes, da det vil gi åpenbart urimelig løsning for skattyteren. Han vil etter avgjørelsen bli skattet for en større gevinst enn den han faktisk har hatt. Svein Haakon Auring har lagt ned denne påstand: «1. Ligningen for Svein Haakon Auring for inntektsåret 1977 oppheves. 2. Svein Haakon Auring tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.» Oslo kommune har fremholdt at byrettens dom gir uttrykk for riktig rettsoppfatning, og at dommen bør stadfestes.

3 Page 3 of 5 Kommunen har i det vesentlige fremholdt de samme anførsler som for byretten. Den ligning som her er foretatt, er i fullt samsvar med synspunkter som er fremholdt i teori og lagt til grunn i praksis. Den kan også underbygges ved reelle hensyn. Oslo kommune har lagt ned denne påstand: Side 1333 «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Verken for byretten eller for Høyesterett har det vært innhentet parts- eller vitneforklaringer. For Høyesterett er det fremlagt en del nytt materiale til belysning av retts- og ligningspraksis. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for byretten. Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Den gjeldende skattelov inneholder ingen bestemmelser som direkte løser det foreliggende tvistespørsmål om gevinstberegningen. For løsning av tvisten tar jeg utgangspunkt i avgjørelsen i Rt Høyesteretts flertall kom her til at det ikke var naturlig å betrakte delingen av et ekteskapelig felleseie under synsvinkelen «avhendelse». Det kunne således ikke foretas inntektsbeskatning av gevinst som tilfalt den ene ektefelle ved den annens overtakelse av en formuesgjenstand til en høyere pris enn den opprinnelige anskaffelsespris. Avgjørelsen gjaldt direkte i forhold til den ektefelle som ble utløst under skiftet. Etter min oppfatning kommer man da vanskelig utenom den konsekvens at det utløsningsvederlag som blir betalt den annen ektefelle og som på dennes hånd ikke skattlegges som gevinst, på utløserens hånd ikke kan brukes som tillegg til kostpris for overtakelsen. Dette standpunkt har fått tilslutning i skatterettslig teori. Jeg innskrenker meg til å nevne at Aarbakke har hevdet dette syn i «Skatt på inntekt», Del II, 3. utgave side 212. Aarbakke har videre pekt på at mindretallet i avgjørelsen i Rt hadde forutsatt at den «utløsende ektefelle» skulle ha rett til å aktivere det som ble utbetalt til den annen ektefelle som boslodd, en forutsetning som - slik Aarbakke uttrykker det, neppe er «blitt lagt til grunn i praksis og kan ikke være holdbart». Det synspunkt som ligningsmyndighetene i denne sak har lagt til grunn, har i årenes løp vært fremholdt i en rekke uttalelser fra sentralt hold innenfor skattemyndighetene, og har etter dokumentert bevismateriale nokså konsekvent vært lagt til grunn i ligningspraksis. Jeg er således kommet til at ligningsmyndighetenes avgjørelse har støtte i rettsteori og ligningspraksis. Også reelle hensyn - herunder behovet for enkle regler og sammenheng i systemet - gir støtte for resultatet. En annen løsning vil således gi dårlig sammenheng med reglene om gevinstberegning når eiendom overdras til tredjemann under ekteskapet eller på skifte. Jeg vil således stemme for at ligningen stadfestes og at Oslo kommune frifinnes. Ved byrettens dom ble saksøkeren ilagt saksomkostninger. Jeg er ikke enig i denne del av byrettens avgjørelse. I en sak av så vidt stor prinsipiell interesse hadde saksøkeren rimelig grunn til å se rettens avgjørelse. Anken har ikke ført frem, og den ankende part skulle etter loven hovedregel pålegges saksomkostninger. Etter omstendighetene finner jeg at han bør fritas for omkostningsansvar, også for Høyesterett. Jeg stemmer etter dette for denne dom: Side Oslo kommune frifinnes. 2. Saksomkostninger ilegges ikke. Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

4 Page 4 of 5 Dommerne Endresen, Elstad og Schweigaard Selmer: Likeså. Av byrettens dom (justitiarius Conrad Clemetsen): Retten skal bemerke: Som foran nevnt har ligningsmyndighetene lagt til grunn at saksøkeren ved salg av Vækerøveien 35 B hadde en gevinst på kr Det er da regnet med tidligere fremført gevinst for 2 tidligere eiendomssalg på tilsammen kr Gevinsten ved salget av Vækerøveien 35 B krevde saksøkeren redusert med kr som var den utløsningssum som han har utbetalt til hustruen i anledning av skiftet. Ved Oslo overligningsnemnds behandling av saken ble avgjørelsen begrunnet slik: «Loven inneholder ingen bestemmelser som direkte regulerer forholdet, men sikker praksis går ut på at eiendomsoverdragelse ektefeller i mellom ikke er avhendelse i skatteloven forstand og er således uten skattemessig betydning. Løsningen er basert på at ektefeller er ett skattesubjekt. Dette gjelder også ved opphør av formuesfellesskapet ved separasjon og skilsmisse, jfr. dom i Rt Dommen går riktig nok ut på at «avhendelsen» ikke utløser skattepliktig gevinst på ervervsektefellens hånd, men dommen har også dannet grunnlaget for en langvarig og fast praksis som går ut på at når utløsningsvederlaget settes ut av betraktning som gevinst for den ene ektefelle må også vederlaget settes ut av betraktning som kostpris for den annen ektefelle. På bakgrunn av at denne praksis har vært fulgt i nær 45 år må løsningen utvilsomt kunne karakteriseres som gjeldende rett på området. Løsningen antas også å gi den beste sammenheng med det øvrige regelverk om ektefellebeskatning. Overligningsnemnda ser seg bundet av denne praksis og finner derfor å måtte legge denne til grunn i det foreliggende tilfelle. Kostprisen må således fastsettes med utgangspunkt i opprinnelig anskaffelsessum selv om skattyteren i tillegg har utløst sin tidligere ektefelle med kr Salgsgevinsten vedrørende salget av Vækerøveien 35 B (salg nr. 3) blir derfor å fastsette til kr » Retten kan ikke se at denne avgjørelse bryter med de retningslinjer og den praksis som har vært fulgt når det gjelder beskatning av tilfelle som kan sammenlignes med det som er til behandling i nærværende sak. Den uttalelse som ble avgitt av skattedirektøren 24. november 1971 om gevinstbeskatning ved avhendelse av eiendom utlagt på skifte må også gjelde i dag så meget mer som det ikke kan vises til noen praksis i den senere tid hvor disse retningslinjer ikke har vært fulgt. Det uttales her: «Eiendomsoverføring mellom ektefeller skal skattemessig ikke anses som avhendelse, verken ved ekteskapsoppløsning eller mens ekteskapet består. Det vises til Fagernæs' Håndbok første spalte og Løsningen er basert på at ektefeller er ett skattesubjekt. Side 1335 Konsekvensen av dette må være at overføringstidspunktet heller ikke kan regnes som skattemessig ervervstidspunkt for den overtakende ektefelle. Når det evt. overføringsvederlag settes ut av betraktning som avhendelsesgevinst for den ene ektefelle, må det også settes ut av betraktning som kostpris for den annen. Det rette må være å anse det opprinnelige erverv av gjenstanden, før eller under ekteskapet, som avgjørende for begge ektefeller, og for begge boslodder. Dette får betydning både for skatteplikten og for gevinstberegningen når den overtakende ektefelle senere selger gjenstanden. Kostpris må settes lik opprinnelig kostpris for den av ektefellene som brakte gjenstanden inn i ekteskapet. En viser i denne forbindelse til namsrettsdom i utv. VI 161 og Finansdepartementets skriv i utv I den grad ervervstidspunktet, ervervsmåten, ervervshensikten eller anvendelsen av gjenstander har betydning for skatteplikten, jfr. sktl. 43 annet ledd, blir det opprinnelige erverv og etterfølgende anvendelse utslagsgivende. Ektefellene nyter da godt av hverandres skattebefriende omstendigheter, men belastes også hverandres skatteutløsende omstendigheter, jfr. blant annet Finansdepartementets uttalelse av 29. januar 1969, utv » Konklusjonen i denne uttalelse er også gjentatt senere, jfr. Utv Den foreliggende praksis kan ikke sees å stride mot skattelovens bestemmelser. Det har vært reist spørsmål om den foreliggende praksis vedrørende identifisering av ektefeller er en konsekvens av reglene om sambeskatning av ektefeller og hvis det er tilfelle, hevdes det at regelen må ha sine begrensninger.

5 Page 5 of 5 Imidlertid antar retten at det ikke kan trekkes særlige konsekvenser av dette. At det skjer identifikasjon av ektefeller ved beskatning har sin særegne begrunnelse i det fellesskap som i økonomisk henseende normalt er etablert mellom ektefeller. Beskatningsreglene bør da også være slik at ikke ektefellene i en given situasjon selv kan velge sin skatterettslige posisjon med den fare dette kan representere for skattemessige manipulasjoner. Utgangspunktet for rettens vurdering må være om det fra ligningsvesenets side foreligger feil ved rettsanvendelsen som må føre til opphevelse. Retten kan ikke se at det er begått slike feil og søksmålet kan da ikke føre fram