Rt (303-88) <noscript>ncit: 3:03</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 6 Rt (303-88) INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt (303-88) STIKKORD: Skatterett. Kontraktsrett. SAMMENDRAG: I forbindelse med utbyggingen av Øvre Nea ble inngått avtale om at Sør-Trøndelag fylke skulle ha krav på å få kjøpe og plikt til å betale for i de første 15 år 25 % og senere 50 % av kraftanleggets produksjon til en selvkostpris som også omfattet amortisering av anleggskapitalen over 30 år. Fylkets rettigheter var senere overdratt til Sør-Trøndelag kraftselskap. Saken gjaldt spørsmålet om kontrakten ga grunnlag for å skattlegge kraftselskapet for kraftverksformue og kraftverksinntekt til Tydal kommune. Samtlige instanser kom til at rettighetene ikke ga grunnlag for formuesbeskatning. Avtalen måtte anses som en gjensidig bebyrdende kontrakt, og det følger etter en festnet rettsoppfatning av skatteloven 38 a at rettigheter etter slike kontrakter ikke regnes med til formuen. Under denne forutsetning ble det ikke påstått å være grunnlag for inntektsbeskatning, jfr. skatteloven 19 e. SAKSGANG: L.nr 104B/1988, nr 155/1987 PARTER: Tydal kommune (Advokat Hans O Bang - til prøve) mot Sør-Trøndelag Kraftselskap (Advokat Nils M Vaagland). FORFATTER: Sinding-Larsen, Philipson, Aasland, Holmøy og Christiansen. Dommer Sinding-Larsen: Trondheim elektrisitetsverk - i det følgende kalt TEV - inngikk i 1952 avtale med A/B Svarthålsforsen, som var et datterselskap av Stockholm Elektrisitetsverk, om levering av elektrisk kraft fra den planlagte utbygging av Øvre Nea mot bistand fra det svenske selskap til finansiering av utbyggingen. Planene om krafteksport vakte sterkt motstand blant annet fra Sør-Trøndelag fylke, som fremsatte krav om at kraften fra Nea måtte komme distriktet til gode. Eksport kunne bare finne sted etter tillatelse fra statlige myndigheter, og spørsmålet ble tatt opp med Industridepartementet, som deretter førte omfattende forhandlinger med Trondheim kommune, A/B Svarthålsforsen og Sør-Trøndelag fylke. Avslutningsvis ble det ført forhandlinger mellom Trondheim kommune og fylket. Jeg viser til St prp nr 106 for Det ble inngått avtale mellom Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og Trondheim kommune om at fylket skulle få kjøpe kraft til selvkostpris og at NVE i en 15-årsperiode skulle kjøpe halvdelen av den produserte kraft, og videre avtale mellom NVE og det svenske selskap om salg til dette av den samme kraft mot finansieringsbistand til NEA-anlegget. Endelig ble det inngått avtale mellom TEV og Sør-Trøndelag fylke om rett for fylket til å kjøpe og plikt til å betale for etter kostpris i de første 15 år 25% og senere 50% av produksjonen i Øvre Nea. Avtalen bygget på bestemmelse inntatt i avtalen mellom TEV og NVE. Fylkets rettigheter er senere overdratt til Sør-Trøndelag Kraftselskap - i det følgende kalt S-TK, et interessentskap hvor også en rekke av fylkets kommuner er med. Det spørsmål saken gjelder, er om S-TK kan ilignes formues- og inntektskatt i Tydal - den kommune hvor kraftanlegget ligger - på grunnlag av sin rett til å overta 50% av kraftverkets produksjon til kostpris. Til og med året 1981 var bare TEV lignet for formue og inntekt av verket. For ligningsåret 1982 ble formue og inntekt for TEV fastsatt under hensyntagen til den reduserte verdi verket hadde for TEV på grunn av avtalen med S-TK. Samtidig ble S-TK lignet for den kraftverksformue og -inntekt som det ikke lenger ble funnet å være grunnlag for å beskatte på TEVs hånd. Ligningen ble påklaget av S-TK først til ligningsnemnda og senere til overligningsnemnda, som begge fastholdt den. Ligning for 1983 ble foretatt på samme måte. S-TK reiste sak for Midt-Trøndelag herredsrett med påstand om at ligningen for de to år skulle oppheves, og at Side 881 ligningsmyndighetene skulle kjennes uberettiget til å beskatte rettigheter i henhold til Neakontrakten. Partene er enige om at utfallet av saken skal være avgjørende for ligningen for 1984 og

2 Page 2 of 6 senere år. Midt-Trøndelag herredsrett avsa den 28. november 1985 dom med slik domsslutning: "1. Den foretatte ligning av Sør-Trøndelag kraftselskap for inntektsårene 1982 og 1983 oppheves for så vidt angår beskatning i henhold til Neakontrakten. 2. Ligningsmyndighetene kjennes uberettiget til å foreta beskatning av rettigheter i henhold til Neakontrakten for inntektsårene 1982 og Saksøkte tilpliktes å betale saksøkers saksomkostninger med kr trettisjutusensjuhundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom." Tydal kommune påanket dommen til Frostating lagmannsrett som den 27. februar 1987 avsa dom med slik domsslutning: "1. Herredsrettens dom - domsslutningens pkt. 1 og 2 - stadfestes. 2. Tydal kommune erstatter Sør-Trøndelag Kraftselskap sakens omkostninger for herredsretten og for lagmannsretten med i alt kr ,- syttitotusensyvhundreogtjue - kroner - som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom." Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Tydal kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken ble angitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Tydal kommune har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for de tidligere instanser, likevel slik at anførslen om at skatteplikt for S-TK kan bygges på skatteloven 54, ikke lenger opprettholdes. Hovedpunktene i kommunens anførsler er: Det Høyesterett skal ta standpunkt til, er om en stedsevarig rett til kraftuttak til kraftverkets selvkost kan gjøres til gjenstand for formues- og inntektsbeskatning hos rettighetshaveren. Når det gjelder kraftverk som eies og drives av stat eller kommune, er kraftverksformuen grunnlaget både for formuesskatten og inntektskatten, jf skatteloven 19 e. Er det ikke grunnlag for å iligne S-TK formuesskatt på grunnlag av Nea-kontrakten, vil det heller ikke bli påstått å være grunnlag for å iligne inntektskatt. Den ankende part har derfor knyttet sine anførsler til spørsmålet om formuesskatt. Under forutsetning av at skatteplikt foreligger, er det enighet mellom partene om at de skattebeløp ligningsmyndighetene er kommet frem til, skal legges til grunn. Den ankende part hevder prinsipalt at S-TK i skatterettslig henseende må anses som medeier i kraftverket. At S-TK formelt sett ikke er medeier er ikke avgjørende. Ved ligningen er det de reelle forhold som skal legges til grunn. Det vises til St prp nr 106 side 37 der det fremgår at departementet har søkt å tilgodese fylket "slik at resultatet i det vesentlige skulle bli det samme som om fylket var medeier i anleggene". S-TK har en stedsevarende rett til å få levert og plikt til å betale for halvdelen av verkets Side 882 produksjon. Betaling skal skje til verkets selvkost. Av 8 i avtalen fremgår at det herunder skal betales kapitalutgifter for Nea kraftverk "amortisert over 30 år etter annuitetsprinsippet og etter 4,5% rente p a ". Dette innebærer at S-TK er forpliktet til å dekke sin del av anleggsutgiftene. På samme måte som en eier vil S-TK få glede av de nedskrevne anlegg. I og med at S-TK er forpliktet til å betale selvkostpris for halvdelen av den produserte kraft uten hensyn til om S-TK ønsker å avta den, drives i realiteten verket også for S-TKs regning og risiko. Når denne ordning er stedsevarig, har S- TK en posisjon som i alt vesentlig tilsvarer en medeiers. Alternativt kan man se det slik at det er etablert et "stille selskap" med S-TK som stille interessent. Dette må i skattemessig henseende føre til samme resultat. Det vises ellers til uttalelse fra Skattedirektøren av 15 desember 1972, Utv der det sies: "Når en kommune har en evigvarende kontraktmessig rett til å få en viss andel av produksjonen

3 Page 3 of 6 levert til produksjonspris, mot å dekke en tilsvarende del av finansieringen, antar skattedirektøren at rettig hetshaveren i skattemessig henseende bør anses som eier av en tilsvarende del av elektrisitetsverket og at Statens eierdel er tilsvarende redusert." Den situasjon Skattedirektøren har uttalt seg om, er etter den ankende parts syn helt parallell med den som foreligger i nærværende sak. S-TK har gjennom betaling av selvkostpris som omfatter nedbetaling av anleggsutgiftene over 30 år, dekket sin del av verkets kostende og således deltatt i finansieringen. At dette er skjedd etterskuddsvis og ikke allerede i forbindelse med utbyggingen, kan ikke være avgjørende. Subsidiært hevder den ankende part at TEVs stedsevarige plikt til kraftlevering til kostpris må anses som en grunnbyrde som påhviler kraftverket, eller i alle fall i skatterettslig henseende likestilles med en grunnbyrde. Det vises til Rt der plikt til å levere elektrisk kraft er ansett som en grunnbyrde. Retten etter en grunnbyrde er å anse som skattepliktig formue for den berettigede etter skatteloven 36. Etter den ankende parts syn kommer unntaksbestemmelsene i 38 ikke til anvendelse i dette tilfellet. Det er riktignok så at det må anses som en festnet rettsoppfatning at gjensidig bebyrdende kontrakter omfattes av unntaket i 38 a om betingede rettigheter, men unntaket kan ikke gjelde for retten etter en stedsevarig kontrakt. Det vises her til at retten etter en stedsevarig leiekontrakt ikke omfattes av 38 a eller b, jf uttalelse av Skattedirektøren gjengitt i Dommer og uttalelser i skattesaker Det som gjelder for en stedsevarig leiekontrakt eller bruksrett bør også gjelde for en kontrakt som den foreliggende. Det anføres videre at retten etter Nea-kontrakten under enhver omstendighet er av en så spesiell karakter at 38 a ikke kan komme til anvendelse. Det dreier seg om en avtale som TEV etter en isolert vurdering ikke ville ha inngått, og med en klar og tilsiktet ubalanse i S-TKs favør. Det var alt fra først av på det rene at avtalen ville medføre en økning av S-TKs formue, og da svikter grunnlaget for å anvende 38 a. Det er en feil fra lagmannsrettens side når det er lagt til grunn at det forelå en vanlig gjensidig bebyrdende avtale. S-TKs rettigheter etter kontrakten må være undergitt stedbunden Side 883 beskatning i Tydal kommune. Hvis S-TK anses som medeier eller deltager i et interessentskap, følger dette av 18 første ledd. Hvis det dreier seg om en begrenset tinglig rettighet følger det av 18 første ledd sammenholdt med åttende ledd. Denne bestemmelsen må ellers kunne anvendes analogisk. Den ankende part, Tydal kommune, har nedlagt slik påstand: "1. Tydal kommune frifinnes. 2. Tydal kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett." Ankemotparten, Sør-Trøndelag Kraftselskap, tiltrer lagmannsrettens dom både når det gjelder det rent faktiske, rettsanvendelsen og resultatet og har ellers i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Hovedpunktene i anførslene er: Lagmannsretten har med rette funnet at S-TK verken i faktisk eller skatterettslig forstand kan anses som medeier i kraftverket. Det vises til Nea-kontraktens forhistorie, jf St prp nr 106 for 1955, til kontraktens innhold og til måten partene har praktisert kontrakten på. Det bestrides at man kan se det slik at S-TK har deltatt i finansieringen av kraftverket. Det er heller ikke noe grunnlag for å se det slik at det foreligger noen form for interessentskap eller stille selskap. S-TKs rettigheter etter kontrakten kan heller ikke på annet grunnlag anses som skattepliktig formue. Det dreier seg om en vanlig gjensidig bebyrdende kontrakt. Det foreligger ingen grunnbyrde eller annen tinglig rett i kraftverket for S-TK. Det følger av skatteloven 38 a, slik den etter en festnet praksis må fortolkes, at rettigheter etter gjensidig bebyrdende kontrakter ikke skal henregnes til skattyterens formue. Det er ikke grunnlag for å se det annerledes fordi den foreliggende kontrakt er uoppsigelig. Den usikkerhet med hensyn til verdien som må antas å være begrunnelsen for at de gjensidig bebyrdende kontrakter er unntatt, vil i særlig grad gjøre seg gjeldende for en meget langsiktig kontrakt.

4 Page 4 of 6 Den foreliggende kontrakt kan heller ikke falle utenfor unntaksbestemmelsen i 38 av andre grunner. Det bestrides at det var manglende balanse i kontrakten da den ble opprettet. Både TEV og Sør-Trøndelag fylke måtte i 1955 treffe sine avgjørelser etter en totalvurdering, og for begge parter må resultatet ha fremstått som det beste de kunne oppnå. Man kan ikke se Nea-kontrakten isolert, men må vurdere den i sin sammenheng og se hen også til de fordeler TEV ellers oppnådde. Heller ikke etter en isolert vurdering er det imidlertid ubalanse i NEAkontrakten. Kostprisen var på denne tid ikke særlig lav; den var således høyere enn kraftprisen fra det samtidige Aura-anlegget. Og selv om det skulle ha vært eller senere ha blitt en mangel på balanse, kan dette ikke tillegges skatterettslig betydning uten at man har hjemmel for det. Det bestrides ikke at bestemmelsene i skatteloven 18 ville ha ført til stedbunden beskatning i Tydal dersom S-TK var medeier, deltager i et interessentskap eller berettiget etter en grunnbyrde, men det bestrides, som det vil ha fremgått, at noen av disse situasjoner foreligger. Etter ankemotpartens syn kan det heller ikke være grunnlag for noen analogisk Side 884 anvendelse av 18 åttende ledd for andre rettigheter enn de som er nevnt der. Ankemotparten, Sør-Trøndelag Kraftverk har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Tydal kommune tilpliktes å erstatte Sør-Trøndelag Kraftselskap sakens omkostninger for Høyesterett." Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det avhørt seks vitner hvorav fire er nye for Høyesterett. Det er fremlagt endel nye dokumenter, men saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser. Som jeg har nevnt innledningsvis, ble opprinnelig bare TEV skattlagt for formue og inntekt av Nea Kraftverk. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, var årsaken at kraftverkets verdi ble fastsatt etter "en teknisk vurdering", og da oppsto ikke spørsmålet om å ta hensyn til de reduserte inntekter som følge av kontrakten med S-TK og dermed heller ikke spørsmålet om å skattlegge S- TK. I 1982 gikk man imidlertid over til å foreta ligningen etter retningslinjene i Riksskattestyrets rundskriv nr 400 avd. I om beskatning av elektrisitetsverker. Formuesverdien av verket ble etter dette fastsatt på grunnlag av de inntekter som kunne ventes, og etter rundskrivet skulle det ved vurderingen av oppnåelig pris for et elektrisitetsverks normale produksjon "tas hensyn til de priser og leveringsvilkår som verket kontraktsmessig har bundet seg til...". Ligningsmyndighetene i Tydal antok at det måtte tas hensyn til TEVs forpliktelse til å levere til kostpris til S-TK, hvilket førte til en betydelig nedsettelse av formue og inntekt for TEV i forhold til det som ville være blitt lagt til grunn med en regulær kraftpris. Ligningsnemnda fant at det da måtte være grunnlag for å ligne S-TK for differansen, og dette er med noe varierende begrunnelse fastholdt av ligningsnemnd og overligningsnemnd. Bakgrunnen for nærværende sak er således at takseringsreglene i rundskriv nr slik ligningsmyndighetene i Tydal har forstått dem - medfører reduserte skatteinntekter for kommunen dersom det ikke er adgang til å ligne TEV for formue og inntekt på grunnlag av selskapets rettigheter etter NEA-kontrakten. Spørsmålet om gjeldende skatteregler medfører at formue og inntekt for TEV må reduseres på grunn av Nea-kontrakten, foreligger ikke til avgjørelse i nærværende sak. Jeg tar derfor ikke standpunkt til det. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at dersom det, slik det er sagt i rundskrivet, skal tas hensyn til de priser kraftverkseieren har bundet seg til, vil dette i en del tilfelle kunne føre til betydelig reduserte skatteinntekter for kraftverkskommunen. Dette forhold kan imidlertid i seg selv ikke gi grunnlag for skattlegging av de medkontrahenter som nyter godt av den lave kraftpris. Den ankende part hevder prinsipalt at S-TK er medeier, og at skatteplikten for formue følger reglene i skatteloven 36 første jf femte ledd, og at inntektskatteplikten følger av 19 e. Det blir her spørsmål om S-TK kan anses som "eier" og om S-TK "eier og driver" kraftverket. Jeg vil først peke på at Sør-Trøndelag fylke da TEVs utbyggingsplaner ble kjent, fremmet krav

5 Page 5 of 6 om å bli medeier, at dette krav ikke førte frem, at partene den gang åpenbart la stor vekt på spørsmålet om medeiendomsrett, Side 885 og at spørsmålet må ha vært tillagt reell og ikke bare formell betydning. Industridepartementet mente at den avtale man var kommet frem til, tilgodeså fylket på en slik måte at resultatet i det vesentlige skulle bli det samme som om fylket var medeier i anleggene, St prp nr 106 (1955) side 37, men etter sammenhengen siktes det her til at fylket var sikret sin del av den kraftmengde anlegget kunne yte, til en rimelig pris, ikke til at det var etablert noen form for medeierskap. Heller ikke de avtaler som ble inngått, inneholder noe som gir holdepunkter for å anse S-TK som medeier. Grunnlaget for den senere avtale mellom fylket og TEV var 4 i avtalen mellom NVE og TEV. Det som skulle etableres, var en rett til "å få levert... etter selvkostende". I samsvar med dette er avtalen mellom TEV og fylket betegnet "Kontrakt...om levering av elektrisk kraft fra NEA KRAFTVERK". Avtalen er også innholdsmessig utformet som en avtale om levering av elektrisk kraft. Den er praktisert slik at TEV kan levere kraften fra hvilket som helst av sine kraftverk eller eventuelt dekke sin leveringsplikt med kraft som kjøpes fra andre verk, når TEV anser dette mest lønnsomt. ST-K deltar ikke i administrasjon og drift av verket og har heller ikke deltatt i senere utvidelser og utbygginger. ST-K har heller ikke oppebåret noen del av fortjenesten ved salg av kraft til NVE for videre salg til A/B Svarthålsforsen. De momenter som særlig er fremhevet av den ankende part som grunnlag for at ST-K skal anses som medeier i skatterettslig henseende, er at S-TK ikke bare har rett til å kjøpe kraft, men også plikt til å betale for sin andel av kraften selv om den ikke tas ut, at kontrakten er uten tidsbegrensning, og at det skal betales en selvkostpris som også omfatter nedbetaling av anleggsomkostningene over 30 år. Jeg finner ikke disse momenter avgjørende. At en kjøper må betale for den ytelse han har inngått avtale om, selv om han ikke skulle ønske å motta den, er ikke noe ekstraordinært og viser ikke at S- TK har overtatt noen eierrisiko. Heller ikke det forhold at det skal betales selvkostpris, gjør avtalen til noe annet enn en kraftleveringsavtale. Selvkostprisen måtte riktignok antas å bli gunstig på lengre sikt fordi senere utbygginger sannsynligvis ville bli mer kostbare, men prisen var ikke spesielt lav på avtaletidspunktet. Den lå noe høyere enn statskraftprisen, se St prp 106 side 37. Selvkostprisen skulle også gi TEV dekning for alle utgifter, også kapitalutgifter og renter, slik at det forsåvidt ikke forelå noen mangel på balanse. Fordelen for Sør-Trøndelag fylke var først og fremst at fylket ble sikret kraft. På den annen side ble TEV sikret avtak, noe som kunne være nødvendig når eksporten ble begrenset av statsmyndighetene. Det er etter mitt syn uholdbart når den ankende part hevder at S-TK ved å betale en selvkostpris som også omfatter dekning av TEVs kapitalutgifter, har deltatt i finansieringen av anlegget. At en pris også må omfatte produsentens kapitalutgifter dersom hans selvkost skal dekkes, er selvsagt. De 30 år som er angitt, var den ordinære nedskrivningstid for kraftverk. Jeg kan etter dette ikke se at det foreligger noe som kan tilsi at avtalen i skattemessig henseende skal anses som annet enn en kraftleveringskontrakt. Den ankende part har vist til uttalelse av Skattedirektøren av 15. desember 1972 der kommuner som har avtale med statskraftverkene om Side 886 rett til kraftlevering til selvkostpris, er ansett som medeiere i skattemessig henseende, og til St prp 157 ( ) side 9 der tilsvarende uttalelse fra skattemyndighetene er referert. Disse uttalelsene gjelder imidlertid kontrakter som på vesentlige punkter adskiller seg fra Nea-kontrakten. De kommuner det gjaldt, skulle delta i finansieringen av kraftverkene. I de avtaler som er omhandlet i St prp 157 var det videre bestemt i avtalene at de deltagende kommuner skulle ha adgang til å pantsette andel i kraftverket til sikkerhet for lån de måtte oppta for finansieringen, og de skulle ha adgang til deltagelse i eventuell videre utbygging. Jeg finner det etter dette ikke tvilsomt at det ikke er grunnlag for å anse S-TK som medeier. Det er heller ikke grunnlag for å anse S-TK som deltager i noe interessentskap. Den ankende part har subsidiært hevdet at de rettigheter S-TK har etter Nea-kontrakten,

6 Page 6 of 6 representerer en særlig rett i anlegget som må likestilles med en grunnbyrde, og at denne særlige rett gir grunnlag for formuesbeskatning og da etter de særlige regler for elektrisistetsverker også for inntektsbeskatning. Jeg antar det kan være riktig at rettighetene etter kontrakten, slik kraftprisene har utviklet seg, kan ha en formuesverdi, og at denne i utgangspunktet vil gå inn under skatteloven 36 første ledd og da uansett om man anser rettighetene for tinglige eller obligatoriske. Hva som skal anses som skattepliktig formue, begrenses imidlertid av bestemmelsene i 38. I 38 a er det gjort unntak for rettigheter som er avhengige av en betingelse. Selv om det ikke fremgår klart av ordlyden at unntaket også skal omfatte rettigheter etter gjensidig bebyrdende avtaler, må det anses som en festnet rettsoppfatning at bestemmelsen har denne rekkevidde. Jeg viser til Rt og side 883. Jeg viser videre til Rygh: Formue og Indtægt (1923) side 25 flg., Bugge: Skatterett I (1946) side 151 flg., og Aarbakke: Skatt på formue (1987) side 70 flg. Jeg tilføyer at det også kan anføres reelle grunner for en slik regel. Oftest vil det - i alle fall i utgangspunktet - være en rimelig balanse mellom ytelsene etter en gjensidig bebyrdende kontrakt slik at den ikke vil representere formuesverdi eller gjeld for noen av partene. Den fremtidige utvikling i et kontraktsforhold vil ofte kunne være usikker. Utenfor de helt enkle kontraktsforhold vil det kunne være vanskelig å vurdere den aktuelle verdi av en kontrakt. Og man må også ha for øye at en formuesverdi for den ene part som regel vil måtte korrespondere med et tilsvarende fradrag for den annen. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å vurdere den foreliggende kontrakt annerledes enn andre gjensidig bebyrdende kontrakter. At kontrakten ikke er tidsbegrenset, kan ikke være avgjørende. De grunner som taler for å holde gjensidig bebyrdende kontrakter utenfor formuesbeskatningen, vil også gjøre seg gjeldende for langsiktige kontrakter. Hvis en manglende balanse i avtaleforholdet skulle få betydning, måtte den være av slik art at den fratok kontraktsforholdet karakter av gjensidig bebyrdende kontrakt. Noen slik manglende balanse er ikke til stede her. Fra begynnelsen av har det ikke vært noen urimelig ubalanse, og den senere utvikling i kraftprisene kan ikke ha større vekt her enn i andre tilfelle hvor forholdene har utviklet seg i den ene parts favør. S-TKs rett etter kontrakten har ingen likhet med en leierett eller bruksrett. S-TK har ingen rett til å disponere over kraftverket, men bare til Side 887 å få levert kraft som etter partenes praktisering av avtalen ikke engang behøver være produsert ved Nea kraftanlegg. Det kan derfor ikke trekkes noen slutninger av de regler som gjelder for bruksrettigheter eller leierettigheter. Jeg er etter dette kommet til at S-TKs rettigheter etter Neakontrakten ikke kan anses som skattepliktig formue. Den ankende parts standpunkt er at det da heller ikke skal ilignes inntektskatt. Jeg vil ellers tilføye at det er meget tvilsomt om inntekt kunne ha vært beregnet på grunnlag av 19 e, som bare gjelder for den som "eier eller driver" kraftverk, hvis man skulle ha kommet til at S- TK uten å være medeier eller interessent hadde rettigheter i kraftanlegget som måtte anses som skattepliktig formue. Det går jeg imidlertid ikke nærmere inn på. Anken har etter dette ikke ført frem, og Tydal kommune må etter hovedregelen i tvistemålsloven 180 betale saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene settes i samsvar med omkostningsoppgave til kr ,-, hvorav for utlegg kr Jeg stemmer for denne d o m: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tydal kommune til Sør-Trøndelag Kraftselskap åttifemtusenåttehundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.