Mari Arnekleiv Bækkelund Etnologien i kulturhistorien er den til stede i dagens undervisningstilbud?

Mari Arnekleiv Bækkelund Etnologien i kulturhistorien er den til stede i dagens undervisningstilbud? Tittelen på innlegget mitt gjenspeiler en diskusjon som har pågått i fagmiljøet og blant studentene i flere år i hvilken grad er det tidligere etnologifaget ivaretatt etter sammenslåingen med folkloristikk? Har studentene muligheter til å tilegne seg kompetanse som kvalifiserer for jobber i de kulturhistoriske museene eller kulturminnevernet? Denne teksten er et manuskript som ble skrevet til et fagseminar på Norsk Folkemuseum 27. september 2013. Arrangørene av seminaret hadde sporet opp tidligere studenter som hadde avlagt høyere embetseksamen i etnologi, den gangen etnologien var et eget studietilbud ved Universitetet i Oslo. En av hensiktene med seminaret var å få kunnskap om dagens situasjon for etnologifaget. Jeg var invitert til å holde et innlegg som en litt tilfeldig valgt representant for de av studentene ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk som er interesserte i det vi kan kalle etnologiske tilnærminger. Dette er manuskriptet mitt, supplert med noen kildereferanser jeg ikke hadde behov for ved muntlig fremføring, og noen mindre tekstjusteringer som forhåpentligvis vil lette lesbarheten. Jeg var glad for å høre at det var mange påmeldte til seminaret; jeg tolker det som et uttrykk for at vi er mange som har en interesse for etnologifagets fremtid. Blant deltakerne finnes en bred etnologisk kompetanse, akademikere som kom inn i etnologien i ulike faser av fagets utvikling. Jeg antar at seminardeltakerne også har ulike tematiske interessefelt og forskjellige yrkeserfaringer knyttet til faget. Derfor kan det tenkes at det også blant dere rår litt ulike oppfatninger om hva etnologi er, og hva det burde være. Jeg stilte med et litt annet utgangspunkt enn de andre som holdt innlegg på seminaret. Jeg kan ikke vise til de samme kunnskapene om etnologi, og den samme forståelsen av faget. Mitt ønske er å lære etnologi, og opparbeide en kompetanse som vil være til nytte for meg selv og andre. Min egen vei inn i faget gikk via historiestudier. Historie er et stort og bredt fag, men fokuset på politiske begivenheter og skiftende eliter som har lagt premisser for den overordnede samfunnsutviklinga har alltid vært dominerende i faget 1. Etter å ha avlagt grunnfagseksamen i historie oppdaget jeg imidlertid at jeg var mer interessert i å lære om vanlige menneskers omgangsformer, tradisjoner og dagligliv. Jeg bestemte meg derfor for å gi studieretningen kulturhistorie en sjanse; til tross for at studiet hadde lavt inntakssnitt. Jeg var også litt usikker med henblikk på at faget hadde gjennomgått flere sammenslåingsprosesser; i første omgang med folkloristikk, men også med religionshistorie, tilnærminger som ikke var så sentrale i min interessesfære. Jeg påberoper meg ikke å være representativ for alle studentene på kulturhistorie. Gjennom samtaler med andre studenter, har jeg likevel fått inntrykk av at vi er mange som ønsker at etnologien skal ha en plass i studietilbudet. Ettersom begrepet etnologi ikke brukes i undervisningen eller i forelesninger om faghistorie, er det også mange som er utelukket fra å mene noe om temaet. Jeg har imidlertid hørt flere studenter uttale ting som jeg trodde vi skulle lære mer om bunader og gamle hus og sånt. Mange av disse studentene faller fra. Innlegget mitt vil ikke ta sikte på å definere hvordan etnologien burde være. Isteden har jeg forsøkt å orientere meg om hva etnologi har vært, hvilke temaer og perspektiver som tidligere 1 Kjeldstadli, Knut (1997): Fortida er ikke hva den en gang var, en innføring i historiefaget, Claus, Peter/ Mariott, John (2012): History, an introduction to theory, method and practice

har vært fremtredende i faget, og i hvilken grad jeg opplever at disse er representert i mitt eget studietilbud. En tidlig kravspesifikasjon til de som ville avlegge eksamen i faget var formulert av den første norske professoren i faget, Nils Lid. Disse setningene ble brukt i studiekatalogen fram til slutten av 70-tallet: Det krevest inngåande kjennskap til norsk og nordisk folkekultur, og ein må dertil ha oversyn over mål og midlar, teorier og leidande synspunkt som gjeld folkelivsgranskinga i det heile. Derfor må ein og ha oversyn over det europeiske kulturområdet, og likeeins være orientert om hovuddraga i allmenn etnologi. 2 Jeg opplever det som om norsk og nordisk folkekultur er lite vektlagt i dagens studietilbud. På universitetets hjemmesider opplyses det at kulturhistoriestudiet tilbyr historisk kunnskap om dagens komplekse globale virkelighet 3. Dagens kulturhistorikere henter sin empiri fra ulike deler av kloden, og refererer stadig til globaliseringsprosesser i tekstene sine. Dette gjenspeiles i undervisningen. Den dreier seg blant annet om temaer som amerikansk hiphopkultur og kulturmøter mellom indianere og europeere, med kulturutveksling som underliggende tema. Siden Nils Lids tid har altså de geografiske referanserammene blitt kraftig utvidet. Kunnskap om «norsk og nordisk folkekultur» er ikke lenger noe uttalt mål i studiebeskrivelsen. Det er vanskelig, og heller ikke ønskelig, å ignorere globaliseringsprosessene. Samtidig har jeg, og mange av mine medstudenter, en interesse for norsk kultur. Flere av studentene uttrykker et særlig ønske om å kvalifisere seg for fagstillinger i museum eller kulturminnevern etter endt studium. Jeg har ikke kjennskap til at det finnes et eneste norsk museum tilegnet amerikansk hiphop-kultur. Derimot har jeg hørt at flere norske museer sliter med å rekruttere medarbeidere med tilstrekkelig kunnskap om norsk kultur og tradisjoner. Den innledende delen av etnologistudiet var lenge ganske empiritung. Sentralt på leselistene de første årene sto Hilmar Stigums bearbeiding av Kristoffer Visteds Vår norske bondekultur 4. Bøkene tok for seg empiriske emner som var sentrale når folkemuseene ble etablert; bo- og byggeskikk, jordbruk, håndverk, drakt og samværsformer i hverdag og fest. Dette er også temaer som mange studenter savner, og enkelte av dem hadde en plass i studieprogrammet inntil nylig. Arne Lie Christensen underviste frem til 2009 et emne som dreide seg om byggeskikk og boligforhold 5. Det ble også undervist i et emne om jordbruk og primærnæringenes kulturhistorie 6. De av oss som har begynt studiene de siste par åra, kan se langt etter en innføring i disse temaene. Håndverk, omgangsformer og draktskikk har knapt vært nevnt, verken i undervisning eller i pensumlitteraturen. I andre halvdel av 70-åra valgte man å ta i bruk nye lærebøker, blant annet Arbete og Redskap 7 og Land och Stad 8, som var oversiktsverker skrevet av fagfolk fra det svenske 2 3 4 5 6 7 8 Sitat hentet fra Tobiassen, Anna Helene (1981): «Norsk etnologi. Røtter fremvekst og profil opp til ca. 1970, artikkel i tidsskriftet Dugnad nr. 3/4. http://www.uio.no/studier/program/relkult/studieretninger/kulturhistorie/hvorfor-velge/ (Sist lastet ned 25.01.2013) Visted, Kristoffer/ Stigum, Hilmar Opplysninger hentet fra Universitetets emnebeskrivelse: http://www.uio.no/studier/emner/hf/ikos/kulh1010/index.html http://www.uio.no/studier/emner/hf/ikos/kulh1040/index.html Bringeus, Nils-Arvid [red.] (1979): Arbete och Redskap. Materiell folkkultur på svensk landsbygd före industrialismen. Hellspong, Mats/ Löfgren, Orvar (1974/1977): Land och stad. Svenska samhällstyper och livsformer från medeltid til nutid.

etnologimiljøet. Hovedtematikken var imidlertid den samme som hadde preget norsk etnologi i flere tiår et fokus på forholdet mellom mennesker og deres fysiske miljø, og på forholdene mellom ulike grupper mennesker. Studentenes avhandlingsarbeider later også i stor utstrekning til å ha vært preget av en vilje til å bygge videre på disse tematiske hovedlinjene. Torgeir Kjos, som i første halvdel av 1990-åra analyserte 100 magistergradsarbeider som var levert fram til da, konkluderte med at mange hadde valgt å fordype seg i kjente kategorier som byggeskikk og kombinasjonsnæringer der fiske og sjøliv var sentralt, mens overraskende få hadde fordypet seg i jordbruksrelatert tematikk. Noe flere hadde studert draktskikk og tekstilarbeid, og en god del var opptatt av ulike sosiale grupper som i utgangspunktet ikke hadde vært så sentrale i pensumlitteraturen 9. I den siste utgivelsen av fagtidsskriftet Dugnad i 2001, brukte Ragnar Pedersen stoffet i de foregående 26 tidsskriftårgangene som et speil for fagutviklinga 10. Han påpekte at interessen for levekårsperspektiv og arbeid hadde vært sterk de første årene, og at man i orienteringen mot det mer samtidige hadde forskjøvet fokus mer i retning av fritid og mentalitetsendringer. Dette er en tendens som fortsatt er synlig i dagens kulturhistoriestudium, men det bør bemerkes at individets daglige gjøremål sjelden er i fokus. Pedersen setter denne endringen i empirisk orientering i sammenheng med en annen tendens; nemlig at det stadig blir kortere tidsavstand til undersøkelsesperiodene. Pedersen konkluderte også med at det hadde vært en interessedreining fra «kulturens systemnivå og rasjonalitet til en sterkere interesse for det enkelte individ og dets egenoppfatning» 11. Dette opplever jeg som veldig beskrivende for studietilbudet i kulturhistorie. Både i pensumlitteraturen og undervisningen er det et sterkt fokus på individet. Man kan selvfølgelig ikke kreve undervisningen i et fag skal omfatte alle empiriske temaer. Noen må velges vekk, andre må vies mindre oppmerksomhet enn tidligere for å gi rom for noe nytt. Likevel mener jeg at undervisning i noen sentrale empiriske emner bør videreføres for å sikre en kontinuitet i faget. Disse kan settes i sammenheng med undervisningen i faghistorie, og brukes til å lære studentene teori og metode. Foruten endringene i empiri, har jeg inntrykk av at det har skjedd noen endringer i hvilket kildemateriale som benyttes. Selv har jeg alltid sett på gjenstander og intervjuer som typiske etnologiske kilder, men jeg har registrert at mange mener det kreative mangfoldet av kilder er spesifikt etnologisk. I dagens studietilbud vektlegges et slikt kreativt mangfold; i mange av pensumbøkene settes mange ulike kilder sammen for å belyse et tema eller forklare en tendens. Samtidig ser det ut som om intervjuer har mistet sin betydning som kildegrunnlag. Det er veldig få av pensumtekstene som legger intervjuer til grunn for slutningene de trekker. Jeg oppfatter det derimot som om vi får en grundig forståelse av gjenstander som kildekategori gjennom emnet «Materiell kultur i en globalisert verden». Også her opplever jeg at teorier om betydning og betydningsdannelse har hatt en påvirkning for hvordan gjenstander kan forstås og brukes som kulturhistorisk kilde. I likhet med andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, har skiftende trender i faglige tilnærminger preget etnologien. Fagets forløpere var i stor grad opptatt av spørsmål som dreide seg om alder og opphav, og hadde ofte en evolusjonistisk tilnærming til stoffet. Hilmar 9 10 11 Kjos, Torgeir (1993): «Studentavhandlinger i etnologi ved Universitetet i Oslo 1966-1992 et forsøk på en faghistorisk oppsummering», artikkel i fagtidsskriftet Dugnad 3/4. Pedersen, Ragnar(2001): «Tidsskriftet Dugnad, Oslo-etnologiens speil? Et forskningshistorisk bidrag.», artikkel i tidsskriftet Dugnad 3/4. Pedersen, Ragnar(2001): «Tidsskriftet Dugnad, Oslo-etnologiens speil? Et forskningshistorisk bidrag.», artikkel i tidsskriftet Dugnad ¾, s. 23.

Stigum var også opptatt av alder og opphav, men ønsket å få det romlige aspektet inn i analysene. Dermed fikk man en diffusjonistisk variant av evolusjonismen, med en betydelig vekt på de kulturelle mekanismene som virket inn ved spredning av kulturimpulser i tid og rom. Kollegaen Knut Kolsrud var sterkt inspirert av kulturantropologien, som igjen var inspirert av den franske sosiologen Emile Durkhem, og hans fokus på integrasjonsaspektene ved samfunn og kultur. Studentene fikk lese Robert Redfields funksjonalistiske klassiker «The little community» 12. Mønstergyldige avhandlingsarbeider skulle handle om fenomener i nettopp små, overblikkbare sosiale enheter, og de skulle innbefatte det som ble kalt «de tre etnologiske dimensjonene» - tid, rom og sosiale sjikt og bevisstheten om at kjønn var et viktig aspekt ved det sosiale var stigende. Diffusjonistiske og funksjonalistiske perspektiver sto lenge i høysetet ved instituttet, men på 70-tallet ble disse tilnærmingene utfordret, blant annet av den historiske materialismen og nye kulturøkologiske tilnærminger. Det påfølgende tiåret vakte den svenske «kulturanalysen» stor debatt. Den tolket kulturelle fenomener i rammer av paralleller og motsetninger, inspirert av strukturalistisk samfunnsforskning 13. Denne retningen ble møtt av massiv motstand fra en ny generasjon universitetslærere. De fleste av Knut Kolsruds studenter hadde kulturantropologen Ralph Lintons «The study of man» som pensum. Her stiftet de bekjentskap med begrepene «form», «use», «meaning» and «function» 14. Lenge var det først og fremst form, bruk og funksjoner som preget de etnologiske undersøkelsene. Med de nye teoretiske impulsene som kom fram mot årtusenskiftet fikk man et betraktelig større fokus på «meaning». Det ble et sentralt mål i forskningen å tilskrive fenomeners bakenforliggende kulturelle betydninger, gjerne ved å lese ulike kulturelle fenomener «som tekst». Jeg opplever det som om betydning og betydningsdannelser er helt sentralt i kulturhistoriefaget slik det formidles på Blindern i dag. I metodeemnet i kulturhistorie fremstår antropologen Clifford Geertz som en fremtredende teoretiker. For Geertz utgjør enkeltindividenes betydningsdannelse kjernen i kulturen, og en analysene bør derfor ta utgangspunkt i betydning. Dette er utgangspunktet for "thick description"; en tilnærmingsmåte som vektlegger det tilsynelatende ugjennomtrengelige i en fremmed kultur, og anser dette som en god inngangsvinkel til kulturell forståelse 15. Årsaken er at det ugjennomtrengelige oppfattes som bærer av kulturell betydning, og at en forståelse av disse betydningsdannelsene skal kunne gi en bedre forståelse av kulturen som helhet. Geertz forankrer selv metodikken sin i semiotikken. I sin kjente analyse av rituelle hanekamper på Bali, leser Geertz kulturen som tekst. Senere har det blitt eksperimentert med å benytte Geertz tilnærmingsmåte på historisk materiale; «å lese historien som en fremmed kultur». Dette har vært gjenstand for store diskusjoner blant dagens kulturhistorikere, men tekstuelle tolkninger av historisk materiale er fortsatt utbredt også i pensumlitteraturen. Mye av den forskningen som tar for seg hendelser lengere tilbake i tid, tar utgangspunkt i dramatiske, bisarre og oppsiktsvekkende hendelser. Dette har sammenheng med at antropologisk teori står sterkt i faget, og at flere benytter seg av Clifford Geertz s teori om «thick description». Her tar man utgangspunkt i fortidige hendelser som man oppfatter som merkelige og uforståelige, og benytter dette som en inngangsvinkel til fortiden. Slike 12 13 14 15 Redfield, Robert (1956): The little community Jfr. Frykman, Jonas/ Löfgren, Orvar (1979): Den kultiverade människan og Ehn, Billy/ Löfgren, Orvar(1982): Kulturanalys. Linton, Ralph: The study of man, an introduction, se kapittel XXIII Geertz, Clifford (1973): The interpretation of cultures

studieobjekter er det naturligvis langt enklere å finne i det folkloristiske fortellermateriale enn i det «allmenne og generelle» hverdagslivet som var kjernestoff i etnologien. I vår metodebok i kulturhistorie, forfattet av italieneren Alessandro Archangeli, trekkes det antropologiske «innenfraperspektivet» frem som et kjennetegn på moderne kulturhistorien 16. Dette vil mange kjenne igjen som en grunnholdning i etnologien. Det emiske perspektivet, og respekten for studieobjekters og informanters kulturelle selvforståelse, kan altså oppfattes som en form for kontinuitet. I arbeidet med dette innlegget har jeg tatt for meg bachelortilbudet i kulturhistorie, som jeg selv har erfaring med. For å sette hele studietilbudet i sammenheng, har jeg forsøkt å skaffe meg et overblikk over masteroppgavene som har vært levert de siste ni årene. Jeg ble veldig overrasket over hva jeg fant; til tross for at undervisningen og pensum i stadig større grad fremmer et globalt perspektiv, var det kun 5 av 73 masteroppgaver som tok utgangspunkt i andre kulturområder enn det norske. De øvrige var skrevet på norsk, og nesten alle hadde en lokal eller regional forankring. Det er skrevet om alt fra kraftarbeidermiljøet på Vinstra til boligmiljøer i funkisstil på Ammerud i Oslo 17. Jeg tolker dette som om studentene har størst interesse for lokale og regionale forhold. Samtidig er de som har skrevet mer internasjonale masteroppgaver overrepresentert blant stipendiatene på Universitetet. Som jeg nevnte tidligere, oppfatter jeg individfokus som en tydelig trend i dagens kulturhistoriefag. Når man ser på masterprosjektene de siste par årene, ser det ut til å være en oppblomstring av oppgaver som benytter et biografisk perspektiv. Det er også stor bredde i hvilke temaer studentene har valgt å fordype seg i: det er skrevet masteroppgaver om alt fra kreftsykdom til Snåsamannen. Jeg ser tre tematiske hovedtendenser; Veldig mange av masteroppgavene fokuserer på folkeminnetekst. En del har tatt utgangspunkt i museumsproblematikk, og noen har valgt å skrive om tradisjonelle etnologiske temaer som drakter, arbeidermiljøer og ulike sosiale grupper, spesielt minoriteter. Senest i vår ble det levert en masteroppgave om korndyrking på Toten. De fleste av masterstudentene jeg refererer til hadde et ganske annet bachelortilbud enn det jeg har i dag. Det blir veldig spennende å se om masteroppgavene i åra framover i større grad kommer til å gjenspeile de empiriske temaene og perspektivene som legges til grunn for undervisningen på bachelornivå. Jeg har ikke klart å skaffe oversikt over de masterprosjektene som er på gang på Universitetet nå, men jeg har hørt rykter om at det er flere som skriver om hekseprosessene. Det understreker inntrykket mitt av at det er de dramatiske hendelsene ikke det «allmenne og generelle» - som dominerer i studier med temaer som går langt tilbake i tid. Som jeg nevnte tidligere, var etnologifaget ved Universitetet i Oslo i betydelig grad orientert mot kompetansefelt som var og er relevante i de kulturhistoriske museene og i kulturminnevernet. På hjemmesidene til Universitetet i Oslo forespeiles dagens kulturhistoriestudenter følgende yrkesmuligheter: Studiet er relevant for arbeid med kommunikasjon og formidling innen hele kulturfeltet (f.eks. journalistikk, film, reklame) og gir mange og varierte muligheter i yrkeslivet. Mer 16 17 Arcangeli, Alessandro: Cultural History. A Concise Introduction, s. 6 https://www.duo.uio.no/handle/10852/109/discover?rpp=100&sort_by=dc.date.issued_dt&order=desc

spesifikt gir kulturhistoriestudiet en kunnskap som er rettet inn mot arbeid i museer, arkiv og skoleverk, samt innen turisme og reiseliv og andre offentlige og private kulturinstitusjoner. 18 I takt med at studiet blir stadig mer globalt, og innlemmer flere og flere temaer i forskningen, mener undervisningspersonalet ved Institutt for kulturhistorie og orientalske språk åpenbart at også mulighetene for hva studiet kan brukes til blitt mer varierte. Det er selvfølgelig ingen ulempe å ha varierte muligheter i yrkeslivet; dette er jo et fellestrekk for mange humanistiske fag, og muligheten til å veksle mellom ulike bransjer kan anses som en fordel for studentene. Men er mulighetene universitetet fremhever på sine hjemmesider realistiske? Som tidligere henviser universitets hjemmesider til jobbmuligheter innenfor journalistikk, film, reklame, arkiv, turisme og reiseliv. Det bør påpekes at alle disse områdene har egne profesjonsutdanninger i dag, og at mange av dem er veldig populære. Jeg oppfatter det som om en grad innenfor kulturhistorie har liten egenverdi for dem som vil satse på slike yrker, men må kombineres med annen utdanning for å gi reelle jobbmuligheter. At studiet skal være rettet inn mot skoleverket har jeg store problemer med å forstå, ettersom kulturhistorie ikke gir noen undervisningskompetanse. 19 I begynnelsen på innlegget mitt tok jeg sikte på å vurdere to viktige spørsmål knyttet til studietilbudet i kulturhistorie: I hvilken grad er det tidligere etnologifaget ivaretatt etter sammenslåingen med folkloristikk? Og har studentene muligheter til å tilegne seg kompetanse som kvalifiserer for jobber i de kulturhistoriske museene eller kulturminnevernet? Som vi har sett, er få av de empiriske temaene vi kjenner fra det tidligere etnologifaget representert i kulturhistoriestudiet. Kildegrunnlaget er også noe annerledes; blant annet er intervjuer lite synlig som kulturhistorisk kilde. Nye tilnærmingsmåter har åpnet for å «lese historien som tekst», noe som favoriserer prosjekter knyttet til dramatiske hendelser og bisarre hendelser fremfor studier av ulike befolkningsgruppers hverdagsliv. Etter min oppfatning beveger kulturhistoriefaget seg stadig vekk fra etnologien. Jobbmulighetene etter endt studium er kanskje heller ikke så mange og varierte som Universitetets hjemmesider gir inntrykk av. Konklusjonen min kan virke ensidig negativ det er den ikke. Jeg tror og håper at Universitetet oppfatter engasjement fra det etnologiske fagmiljøet som en ressurs og et insentiv til å sette etnologien på timeplanen bokstavelig talt! Avsluttende bemerkninger: Ettersom det har gått fem måneder siden jeg fremførte innlegget mitt på Norsk Folkemuseum, anser jeg det som nødvendig å påpeke at store endringer er i gang med mastergraden i kulturhistorie. I begynnelsen av februar 2014 ble studentene 18 19 http://www.uio.no/studier/program/relkult/studieretninger/kulturhistorie/hvorfor-velge/ Jfr. telefonsamtale med programkonsulenten på kulturhistorie, september 2013.

informert om at det nåværende mastergradstilbudet i kulturhistorie skal erstattes med virkning fra høsten 2015. Studentene har allerede fått presentert det nye mastergradstilbudet, «Europeisk kultur». Tilbudet er en fellesordning for studenter på kultur- og idéhistorie, samt studenter med bakgrunn fra språkfag og litteraturstudier. På universitetets hjemmesider opplyses det om at «master(grad)ens hovedanliggende er europeisk tekstkultur og kunnskapshistorie» 20. Studenter fra flere fag er kritiske til det nye tilbudet, blant annet fordi selve masteroppgaven skal reduseres. Med den nye ordningen skal mastergraden skrives i løpet av ett semester, og utgjøre kun 40-50 sider med tekst. Jeg er imidlertid gjort kjent med at det også skal lanseres et alternativt mastertilbud på kulturhistorie. Dette tilbudet skal rettes inn mot museologi og kulturminnevern, men er fortsatt ikke presentert for studentene. Det er derfor usikkert hvorvidt denne graden gir kompetanse i etnologi, eller om selve masteroppgaven skal reduseres i omfang, på lik linje med mastergraden i «Europeisk kultur». 20