O f t e n e Ve il ed M e -h nin g t i l t ro s o pp lær eren tema nr 11 Foto: Istock Inkludering Av Tor Ivar Torgauten Gud gir - vi deler med absolutt alle 1
VISJON: Barn og unge, uavhengig av funksjonsevne, er sammen i kirkens trosopplæring. Her blir alle akseptert og respekter for den de er. Alle opplever det godt å være der. Ingen holdes utenfor. Ingen opplever seg annerledes. Alle er aktivt med i felleskapet som naturlige deltakere og bidragsytere. Hver enkelt bidrar med det de er gode på og mestrer, og de gjør det med verdighet. De verdsetter og gleder seg over de andres bidrag. Her er ingen bare passiv. Alle får hjelp til å komme fram med sine ressurser og har en sterk opplevelse av å høre sammen. Behovene for bistand kan være svært forskjellige, men de utfyller hverandre på en unik måte. De er bokstavelig talt hender og føtter, og øyne og ører for hverandre. Slik opplever alle at de deltar på en likeverdig måte. Dåpen i den treenige Guds navn har satt dem alle inn i fellesskap med Jesus og med hverandre. I fellesskap lever de troen sammen, som kristne søsken. De ikke bare hører om troen, de ser den, gjør den og kjenner den. Fra visjon til virkelighet En grunnleggende tanke i trosopplæringsreformen er at barn og unge, uavhengig av funksjonsevne, lærer om tro ved å praktisere troen i fellesskap. Fellesskapslæring innebærer at vi lærer av hverandre og av det som skjer i samspillet mellom oss. Når vi kommer sammen som menighet, vil læring skje uansett, både tilsiktet og utilsiktet. Noen har ansvaret for at læringssituasjonen tilrettelegges slik at mest mulig av det som læres er i tråd med målsettingen. Likevel er vi alle samtidig både lærer og elev i dette fellesskapet. Giver og mottaker. Et mangfoldig fellesskap der alle kan delta med sine ressurser og ut fra sine egne premisser, er derfor en forutsetning for at trosopplæring skal kunne skje i kirken. Nøkkelen til kirkens trosopplæring Det kristne menneskesynet er selve nøkkelen til forståelsen av kirkens trosopplæring. Ut i fra menneskesynet formes det bildet vi har av andre mennesker. Her skapes holdningene som legger grunnlaget for alt arbeidet med trosopplæringen. Menneskesynet et det filter alt arbeidet med trosopplæringen må gå igjennom og ha som basis; arbeidet med forkynnelse og formidling, fellesskapsbygging, informasjon osv. En trosopplæring som skal lære barn og unge å kjenne den treenige Gud, må samtidig praktisere alles likeverd slik at det sees og kjennes. Dette betyr i klartekst at alle barn og unge får like muligheter til å delta i og være en del av, menighetens trosopplæring. Når ordet alle, uavhengig av funksjonsevne brukes her, betyr dette ganske enkelt - ingen unntatt. Her hører alle like mye hjemme. Skal barn og unge lære sant om Gud, må de samtidig lære sant om mennesket. Læren om Gud og læren om mennesket er nært knyttet sammen, og kan ikke adskilles. Trosopplæringen handler om å se seg selv og de andre, med Guds øyne. Ikke bare som en teori eller lære, men i handling. Det må oppleves og praktiseres. Det må kjennes på kroppen. Det kristne menneskesynet er selve nøkkelen til å forstå kirkens trosoplæring
Bærebjelker i trosopplæringen: Alle mennesker er skapt i Guds bilde og er elsket av Gud. Her er ingen gradering. Alle har like stor verdi. Menneskets verd er urokkelig, uavhengig av funksjonsevne, utrustning og behov. Alle mennesker er skapt unike, med vidt forskjellige anlegg og evner, men med et felles ansvar; å forvalte det vi er, og det vi har fått. Her er ingen unntatt. Hver enkelt har fått en unik utrustning som skal forvaltes til glede og velsignelse for Gud og mennesker. Vi trenger og er avhengig av, hverandres utrustning. Ingen er bare mottaker, alle er både giver og mottaker. De fleste trenger oppmuntring og støtte fra andre for å våge å forvalte sine gaver, mens noen i større grad enn andre trenger bistand for å kunne ta i bruk de gaver de har fått. En trosopplæring som bygger på disse tre bærebjelkene, legger forholdene til rette for å kunne skape en trosopplæring hvor alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevne, kan delta. Hvor de kan delta ut i fra egne forutsetninger, bli verdsatt som den en er og oppleve seg som en ressurs for de andre. Da skapes en naturlig inkludering med alle. Trosopplæringen gis ikke med forbehold eller med liten skrift. Oppdraget som er gitt menighetene, er klart og tydelig; det skal bygges en trosopplæring som gir alle barn og unge like muligheter til å delta i menighetens trosopplæring. Dette går som en rød tråd i Den norske kirkes plan for trosopplæringen: «Plan for trosopplæring GUD GIR VI DELER». Her understrekes allerede i formålet at trosopplæringen er for alle døpte fra 0 18 år, uavhengig av funksjonsevne». «For alle» døpte, er trosopplæringens egenart. Kirken er inne i en treningsperiode hvor hele kirkefellesskapet læres opp til å tenke «for alle» - perspektivet helt ut, som en selvfølge. Som en del av dette, hadde Kirkemøtet for Den norske kirke på sitt møte i april 2012, oppe saken «Inkludering og tilrettelegging. Mennesker med utviklingshemning i den norske kirke». Når det kristne menneskesynet ligger som premiss for kirkens trosopplæring, blir konsekvensen en trosopplæring for, med og av alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevnen og behov. Slik er det med den saken Om kirkens trosopplæring skal være for alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevne og behov, er ikke oppe til diskusjon. Trosopplæringen er for alle. Selvsagt er den for alle. Skal vi bygge trosopplæring, så må den være for alle. Dette er oppdraget. Slik er det med den saken. Trosopplæring handler om å se seg selv og de andre, med Guds øyne 3
I vedtaket understrekes det at «Alle mennesker skal ha samme mulighet til å delta og høre til i den lokale kirkes fellesskap som likeverdige medlemmer, uavhengig av funksjonsevne og livssituasjon». Vedtaket sier videre at kirken består av mennesker som ved dåpen er satt inn i fellesskap med Gud og hverandre, og at Den norske kirke vil bekrefte og ivareta alle døpte som likeverdige medlemmer. (Hele vedtaket er trykket i en egen brosjyre og kan bestilles fra www.kirken.no/ materiell. Brosjyren kan også lastes ned. Søk på «Den norske kirkes betjening av mennesker med utviklingshemning») Norges lover gir innbyggerne rettigheter og pålegger samfunnet et forpliktelse til å oppfylle disse rettighetene. Kirkens trosopplæring er også forpliktet ut i fra lovverket. Her kommer særlig Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings og tilgjengelighetsloven) til anvendelse. Denne må derfor sees som en del av trosopplæringens oppdrag. I lovens formål heter det at «Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes». Enhver aktivitet eller opplegg i trosopplæringen må legges opp slik at det ikke kommer i konflikt med lovens 4, Forbud mot diskriminering. Her heter det: «Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre». Oppdraget er klart og utvetydig: å bygge en trosopplæring for alle uten forbehold. Slik er det med den saken. Dette oppdraget kan ikke omgjøres til å gjelde noen, en del eller mesteparten. En menighet som har mottatt midler til å legge til rette for trosopplæring for alle barn og unge fra 0 18 år, er forpliktet til å sikre at trosopplæring er for alle. En del av refleksbevegelsen «For alle» er trosopplæringens kjennetegn. Det er på dette trosopplæringen skal vise om den er «ekte». En trosopplæring som ikke er for alle, og ikke gir alle like muligheter, kan ikke tale sant om troen. En inkluderende trosopplæring hvor alle barn og unge får like muligheter, er ikke en såkalt kan-oppgave, men en må-oppgave. Det er en del av selve kjernen i oppdraget. Dette handler ikke bare om å legge til rette for de praktiske forhold, det handler om selve troens liv. Trosopplæring for alle må derfor bli en del av menighetenes refleksbevegelse. En refleksbevegelse på den måten at menigheten i alt arbeidet med trosopplæringen, tenker «for alle». Dette perspektiv må ligge i bunnen allerede før arbeidet med trosopplæringen starter, som en del av basisen. Og være en integrert del av helhetstenkningen og oppbyggingen av trosopplæringen. I dette ligger grunnlaget for en god trosopplæring for alle. Trosopplæringen er ikke med forbehold eller med liten skrift. Den er - for alle!
Synlig i planverket Når tiltak som Lys våken, Tårnagentene, Kode B, Etter skoletid, planleggingsdag osv. planlegges, må alltid «for alle»-perspektivet være gjennomtenkt i forhold til invitasjonen, forberedelsen og gjennomføringen. «For alle»-tankegangen må under huden både i menigheten, hos de ansatte og hos de foresatte, slik at den slår inn som en refleksbevegelse. Sånn gjør vi det. En trosopplæring er for alle, selvsagt er den det. Er ikke refleksbevegelsen på plass, har menigheten ansvaret for å ta de håndgrep som er nødvendig for å få dette på plass. Først og fremst handler dette om at menighetens ledere får et bevissthet forhold til det oppdraget menigheten har fått, og ha klart for seg den forpliktelse en tar på seg, når en mottar midler til trosopplæring. Dernest må de som er ansvarlig for trosopplæringen i menigheten, få den opplæring som er nødvendig for å bygge en trosopplæring for alle. Her vil rådgiverne for trosopplæring i bispedømmene og rådgivere for integrering/inkluderende kirkeliv, kunne gi den nødvendige opplæring. Kontakt det enkelte bispedømmekontor for nærmere informasjon. «Plan for trosopplæring GUD GIR VI DE- LER», har et eget kapittel om «Inkludering og tilrettelegging». Dette hører med til menighetenes obligatoriske forberedelse når trosopplæringen implementeres i menigheten. Spørsmålene til samtale her, er helt grunnleggende for arbeidet med en trosopplæring for alle. Skal menigheten lykkes med å skape enn trosopplæring for alle, må «for alle døpte i alderen 0 18 år, uavhengig av funksjonsevne» synliggjøres og konkretiseres i planverket. I «Plan for trosopplæring» s. 45, vedlegg 1, finnes et verktøy for utvikling av lokal plan for trosopplæringen. Her er «Inkludering og tilrettelegging» en av de sentrale dimensjonene i en systematisk trosopplæring. En beskrivelse av trosopplæringen Menigheten utfordres til å synliggjøre «for alle» -perspektivet i menighetens beskrivelse av målsettingen med trosopplæringen. Perspektivet må inn som en del av kjernen i menighetens oppdrag, og være en rød tråd i både innhold og gjennomføring. I beskrivelsen må det tydelig komme fram at all aktivitet og alle tiltak, skal legges opp ut i fra «for alle»-perspektivet. I planen må det tydelig komme fram, at all aktivitet og alle tiltak, skal legges opp ut i fra dette perspektivet. Dette betyr at alle aktiviteter og tiltak kvalitetssikres slik at: All informasjon og alle invitasjoner kvalitetssikres slik at de klart og tydelig kommuniseres at trosopplæringen er for alle, uavhengig av funksjonsevne. 5
Alle aktiviteter og tiltak er til rettelagt for alle. All læringsformidling er av en slik karakter at det kommuniserer med alle. Det vil også være tjenlig at det lages en plan som viser hvordan menigheten kan få kontakt med familier som har barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne, hvordan menigheten får de nødvendige ressurser, og hvordan menigheten kan ivareta barn og unge med nedsatt funksjonsevne gjennom trosopplæringen. Kommunikasjon, informasjon og invitasjon I trosopplæringens første tid var det ofte slik at menighetene rapporterte at alle var velkommen. De viste til at de hadde vilje til å ta imot alle, men allikevel kom det få med særskilte behov. Årsaken til at få med nedsatt funksjonsevne i liten grad deltok, var ofte at foreldre ikke hadde tiltro til at kirkens trosopplæring var tilrettelagt for deres barn og unge. Eller at de ikke hadde oppfattet at kirken hadde vilje og evne til å gi deres barn en tilrettelagt trosopplæring. Foreldre og foresatt må kunne stole på at menighetenes trosopplæring er av en slik art at alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevne, blir akseptert og respektert, og får mulighet til å del- ta i trosopplæringen ut i fra sine forutsetninger. Dette er ingen selvfølge. Et stort antall foreldre tenker ikke slik om kirken trosopplæring i dag. Her har menighetene et stort arbeid foran seg. Dette handler både om omdømmebygging og kommunikasjon. Foreldrene må være trygge på at deres barn blir ivaretatt og inkludert på en god måte. Arbeidet med å skape dette omdømmet er et felles ansvar for både lokalmenighetene og de sentralkirkelige organer. Alle invitasjoner som sendes ut i regi av trosopplæringen, må kommunisere «for alle»-perspektivet på en slik måte at det sees og oppfattes som en del av trosopplæringens kjerne, og ikke som noe særskilt for deres barn. Dette må kvalitetssikres. Erfaringen viser at det ikke er nok å skrive i innbydelse: Alle er velkommen. Dette gjelder både den generelle informasjonen om trosopplæringen og i invitasjoner til enkelttiltak. Menighetens kontaktpunkter ved dåpssamtalen, babysang og ved invitasjon til 4- årsbok, er strategisk viktige arenaer for å skape et omdømme av en trosopplæring for alle. Borg bispedømme har utviklet en liten «flyer» med tittelen «GUD GIR VI DELER med absolutt alle». Denne brosjyren henvender seg særskilt til foreldre og foresatte. Den har som målsetting å skape tillit til at trosopplæringen virkelig er for alle, at kirken har evne til å gi trosopplæring til alle, uavhengig av funksjonsevne. Brosjyren kan lastet ned fra http://www.kirken.no/borg Relasjonsbygging og personlig kontakt med familien er svært viktig
Menighetene anbefales å bruke brosjyren aktivt. Både innad i menigheten, slik at menigheten blir kjent med innholdet, i forhold til foreldre og foresatte og ovenfor interesseorganisasjoner og aktuelle kommunale etater. Et samarbeid med habiliteringstjenesten, PPTjenesten og helsestasjonene er her viktig for å nå ut med informasjon. Disse etatene vil kunne formidle informasjonsmateriell til de aktuelle familiene. På grunn av taushetsplikten har de ikke mulighet til å utlevere navn og adresser. Besteforeldre og faddere er også en aktuell målgruppe for brosjyren. Den enkelte menighet utfordres til å bruke alle tilgjengelige kanaler for å kommunisere «en trosopplæring for alle», slik at budskapet blir mottatt. Når trosopplæringen presenteres i menighetsblad og i dagspressen, på menighetsmøter og samlinger i menigheten; må «for alle» - aspektet være en integrert del av presentasjonen. Slik kan menigheten skape et image av en trosopplæring som selvsagt er for alle. Skriftlig invitasjon og informasjon alene viser seg å ha begrenset effekt. Den skriftlige informasjonen må følges opp med personlig kontakt med familiene, dersom menigheten skal lykkes i å skape en trosopplæring som virkelig er for alle. Menighetene utfordres til å drøfte hvordan en kan oppnå denne personlige kontakten. Mange menigheter, særlig på mindre steder, har ofte en viss oversikt over barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Her er rådet enkelt: ta en telefon og inviter til samhandling. Ofte vet disse om andre i samme situasjon også. Da er dere i gang. En telefon kan utløse mange ringer i vannet. Å bygge gode relasjoner Erfaringen viser at relasjonsbygging og personlig kontakt med familiene oftest vil være en forutsetning for at barn og unge med nedsatt funksjonsevne, blir en del av trosopplæringen. Dernest kommer den personlige kontakten og anbefaling fra omsorgs-/pedagogisk personell og kirkens ansatte. Menighetene utfordres derfor særlig i oppbyggingen av trosopplæringen i menigheten, til å sette av tid til å bygge gode relasjoner med foresatte og deres lokale interesseforeninger. Og med aktuelle etater som habiliteringstjenesten, PPTjenesten og helsestasjonstjenesten. De forskjellige diagnosene har ofte sin egen interesseforening. Kontakt og samhandling med lokale foreninger vil være en god investering. En god dialog med tillitsvalgte i organisasjonene vil bygge gode relasjoner. Tillitsvalgte i foreningene vil også kunne gi gode råd når menigheten skal tilrettelegge en trosopplæring for alle. Deres kunnskap vil være helt nødvendig om kirken skal lykkes med å skape en trosopplæring for alle. På større steder vil det være tjenlig at flere menigheter samarbeider om denne kontakten. På mindre steder hvor det ikke er lokallag, er det aktuelt å samhandle med enkeltpersoner. Her vil fylkeslag og større lokallag kunne gi råd. Der det er flere menigheter i en kommune, vil det være fornuftig at menighetene samarbeider om kontakten med de kommunale etatene. Det vil også være tjenlig å samarbeide med de øvrige tros- og livssynssamfunnene om dette. De nevnte etater vil kunne formidle informasjonsmateriell og oppmuntre familiene til å benytte seg av sitt trossamfunns trosopplæringsprogram. Derfor anbefales det altså at trosopplæringsmedarbeidere setter av tid til å skape gode relasjoner med familiene og de aktuelle etater og organisasjoner. Tid til relasjonsbygging vil gi god avkastning og legger grunnlag for en god samhandling i det videre arbeid. Den gode samtale Et godt tillitsforhold mellom foreldrene og lederne i trosopplæring, ligger som en grunnpilar for den gode inkludering av barnet og den unge. 7
Skal det kunne skapes trygghet og tillit i forholdet mellom foreldre og ansatte i trosopplæringen, må en lære hverandre å kjenne. Og det tar tid. Et tillitsforhold kommer ikke av seg selv, eller ved en flyktig kontakt. Det må møysommelig bygges opp. Ansatte og andre medarbeidere i trosopplæringen må trenes i å føre den gode samtalen med foreldrene. En må kunne tale samme språk og kunne lytte til hverandre. Her kan tillitsvalgte i interesseforeningene gi verdifull hjelp. Flere av interesseorganisasjonene har kontaktpersoner/veiledere som har betegnelsen «likemenn». Dette er personer som er godt kjent med den aktuelle diagnosen. Disse vil kunne gi råd og hjelp - også innenfor trosopplæringen. Mange av foreldrene er slitne. Både av tyngende omsorgsoppgaver og av en stadig kamp for ressurser til sitt barn. Flere har ikke krefter eller initiativ til å ta kontakt med menigheten. Det er derfor viktig at menigheten tar initiativet til kontakt. Det er viktig å møte familiene med et: «Hva kan vi gjøre for dere?». Et slikt utsagn vil åpne opp for en god dialog og for videre samhandling. Erfaringen viser også at hovedgrunnen til at barn med nedsatt funksjonsevnen meldes på til trosopplæringen, er at andre foreldre taler vel om trosopplæringen. Det gode «rykte» har stor effekt. For barn og unge som allerede har en Individuell Plan (IP), er det tjenlig at deltakelse i menighetens trosopplæring, blir tatt med som et eget punkt i planen. For enkelte kan deltakelse i trosopplæringen aktualisere behovet for en IP. Individuell plan er et offisielt verktøy som skal synliggjøre den enkeltes behov og koordinere tjenestene som gis. Behovet for å synliggjøre trosopplæringen i IP tas opp i samtalen med foreldrene. Strategivalg selv om forholdene er optimalt lagt til rette, er det ikke alle som kan delta i et større fellesskap. For noen er det best å delta i en mindre gruppe, mens andre har behov for trosopplæring alene. For noen vil det være uaktuelt å delta bare på et enkeltstående eller et årlig tiltak. De har behov for å utvikle en relasjon og for trygge rammer. Dette utfordrer menighetene til å skape alternative opplegg. Ofte vil det være hensiktsmessig å samarbeide med andre menigheter om slike opplegg. Et trosopplæringstiltak for alle, vil ikke nødvendigvis si at alle skal gjøre alt. Gode tilpassede og alternative aktiviteter sikrer et godt mangfold og møter de ulike behov. Det er når noen hindres i å delta på et trosopplæringstiltak, f.eks. Tårnagenter eller tur/ leir uten tilpassede alternativer, det blir diskriminering. En forutsetning for å kunne ta de rette strategivalgene, er kjennskap til barnet og den unge. Foruten dialogen med foreldrene, vil også skolen og PPTjenesten kunne være rådgivende her. Foreldrene kan frita skolen fra taushetsplikten, slik at medarbeidere i trosopplæringen kan ha en dialog med skolen. For å sikre en god inkludering, kan det noen ganger være hensiktsmessig å lage en egen delplan. Den viser hvilke tiltak som settes inn, og hvem som har ansvar for hva. I slike tilfeller vil en delplan sikre en sammenhengende trosopplæring - allerede fra dåpen. For å sikre en systematisk og sammenhengene trosopplæring for barn og unge med nedsatt funksjonsevne, vil det være nyttig med en delplan som: Konkretiserer behovene for til rettelegging Viser de strategiene som er valgt Viser hvem som har ansvaret for å følge opp barnet Alle trosopplæringstiltak og aktiviteter skal være for alle, uavhengig av funksjonsevne. Menighetenes oppdrag er å gjøre dette mulig. Samtidig,
Nødvendige ressurser Manglende ressurser har gjort at flere medarbeidere i trosopplæringen, har vonde opplevelser og erfaringer. De hadde ikke mulighet til å være alt for alle. Tilgang til nødvendige ressurser er en forutsetning for å gi en likeverdig trosopplæring. Både av hensyn til dem som har behov for ressursene, de andre som deltar i trosopplæringen og til trosopplæringsmedarbeiderne. Det er menighetens ansvar å sørge for at de nødvendige ressurser skaffes tilveie. For å få oversikt over hvilke ressurser som er nødvendige, må det finne sted en kartlegging av behov. Hvem har behov for hvilke ressurser? Dernest må det avklares hvem som har ansvaret for at de nødvendige ressurser blir stilt til rådighet. For videre arbeid med ressurstematikken; se heftet «Trosopplæring og konfirmasjon med like muligheter for alle». (Utgitt av KA våren 2013.) Fellesskapslæring Et inkluderende fellesskap er helt avgjørende for å kunne skape en trosopplæring for alle. Fordi troen deles, tas imot og leves gjennom fellesskapet. I fellesskapet synliggjøres troen. Der praktiseres den. Det kjennes den. Visjonen vi startet med i dette heftet, må bli praksis dersom menighetene skal kunne gi en trosopplæring for alle. Det betyr at trosopplæringen må være et treningssted for fellesskapsbygging. Hvor alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevne, lærer å delta på en likeverdig måte. Hvor troen leves og praktiseres, omsettes i praksis; ses og oppleves. I trosopplæringen er alle likeverdige deltakere. Ingen framheves framfor andre. Her er alle en ressurs for fellesskapet og avhengig av hverandres ressurser. Samtidig erfarer vi at barn og unge med nedsatt funksjonsevne blir unike ressurser i fellesskapet. Det er ikke bare slik at barn og unge med nedsatt funksjonsevne trenger fellesskapet, men fellesskapet trenger og er også avhengig av, barn og unge med nedsatt funksjonsevne for å bli et helt fellesskap. En slik forståelse blir god for alle! I fellesskapet synliggjøres troen. Der praktiseres den. Der kjennes den. 9
Formidling for alle En forutsetning for en trosopplæring for alle, er at all formidling skjer på et språk som alle forstår. Tiden da forkynnelsen i kirken var på latin, er definitivt forbi. Samtidig har vi lett for å glemme at ikke alle tar imot et budskap som bare kommuniserer med ord. Noen har behov for supplerende kommunikasjon. Noen bruker tegn til tale og noen bruker tegnspråk. Noen er avhengig av blindeskrift, mens andre «hører» best ved å se og oppleve budskapet. Å kjenne til hvilket språk den enkelte har, er helt avgjørende for en inkluderende trosopplæring. Det er en forutsetning at de ansvarlige innen trosopplæringen, gis nødvendig opplæring i de aktuelle språk. Her vil det også være aktuelt å få til et samarbeid med andre menigheter. Formidlingsspråket som brukes i trosopplæringen, må være mest mulig universelt og favne flest mulig. Dette vil i praksis si at hele sanseapparatet tas i bruk i formidlingen. Sammen med ordene skaper sansene en unik høresituasjon. De fleste av oss hører med hele oss; med ørene, med øynene, med følelsene. Vi blir grepet og vi blir berørt. Best hører de fleste når de selv deltar aktivt i formidlingen. (Se Kirkeårets Fortellingstekstene I og II, Trosformidling for alle, IKO forlag2011/2012.) Barn og unge må uavhengig av funksjonsevne, tas med inn i bibeltekstene, for selv å se og bli berørt. Og dernest få hjelp av felleskapet til å gjøre det Ordet sier. Det er fellesskapets oppgave å sørge for at alle får sett og vært tilstede. Her snakker jeg konkret om å være øyne og ører, hender og føtter for hverandre. Universell utforming En inkluderende trosopplæring fordrer at forholdene er universelt utformet. Dette vil si at alle lokaler og uteområder skal være utformet slik at alle kan bruke dem. Den som har nedsatt funksjonsevne i forhold til bevegelse, skal kunne bruke hovedinngangen og kunne komme seg rundt i rommet. (Trinnløst inngangsparti, terskler det er mulig å passere osv.) Den som har nedsatt funksjonsevne i forhold til hørsel, kan kunne høre ved å bruke sine naturlige hjelpemidler. (Fungerende høyttaleranlegg og teleslynge). Den som har nedsatt funksjonsevne i forhold til syn, skal kunne bevege seg i rommet ved bruk av sine naturlige hjelpemidler. (Kontraster, markeringer med annen farge, aktivt bruk av lys osv.) Klart det er mulig. Klart vi får det til!
Den som er allergisk, skal kunne være i rommet uten fare for allergisk reaksjon. (Varsomhet med parfyme, bruk av lys, stoff osv.) Dette handler også om hvordan budskapet formidles, om luftkvalitet, om størrelse på lysark, om matintoleranse osv. Det er nødvendig med stor bevissthet i forhold til universell utforming. Det er hensiktsmessig at enkelte medarbeiderne i trosopplæringen innenfor et geografisk område, får særlig kompetanse på dette feltet. Det er en forutsetning at en tenker universell utforming ved valg av lokaler, leirsteder osv. Det er kirkelig fellesråd som er ansvarlig for at de lokaler som brukes i kirkelig regi, er universelt uformet. Les mer: Bibelboka mi, IKO-Forlaget, 2003 Sammen skal vi bygge menighet. Når mennesker med utviklingshemning blir kirkens veiledere. Vebum, 2006 I samme fellesskap. Håndbok i inkluderende konfirmantarbeid. Trosopplæring i praksis, IKO-Forlaget, 2009 Rett til å være et helt menneske - Rett til et åndelig liv. Utviklingshemning og tro, Høgskolen i Rogaland, 2004 Utviklingshemning og tros- og livssynsutøvelse. Rettigheter og tilrettelegging. Universitetsforlaget, 2010. Tor Ivar Torgauten arbeider som spesialprest i Borg Bispedømmeråd. Lykke til med å bygge en trosopplæring for alle, uavhengig av funksjonsevne. Klart det er mulig. Klart vi får det til. Til syvende og sist handler det om holdning, vilje og forpliktelse. Når dette er på plass, får vi det til. Da finner vi de nødvendige verktøyene. 11
OM - heftene er en del av prosjektet Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen. Prosjektet støttes av Kirkerådet. Les mer på www.verktøykassa.no eller www.kpf.no Andre hefter i serien: OM Barns religiøse utvikling OM Barn og kreativitet OM Lederens åndelige liv OM Barnet og Gud OM Barnet og det vonde - Kompass for trosformidling OM Voksenrollen OM Symboler OM Den kreative prossesen OM Filosofiske samtaler OM Det utsatte barnet OM Å komme i gang OM Diakoni OM Verdier OM Frivillige KPF Kristent Pedagogisk Forum