Akershus Fylkeskommune, post@afk.no Vøienvolden, 30. september 2016. REGIONAL PLAN FOR FYSISK AKTIVITET, IDRETT OG FRILUFTSLIV. Saksnummer 2015/135. Høringsuttalelse. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) avgir med dette høringsuttalelse om den regionale planen. Høringsuttalelsen er bygd opp rundet de spørsmålene som reises i høringsbrevet. VISJONEN «Aktiv i Akershus hele livet» er en god visjon. Hva slags aktivitet som skal støttes, er imidlertid avgjørende. Mens idretten har en enorm appell blant de yngste, er interessen sterkt avtakende opp gjennom ungdomstiden. Som idrettsprofessor Gunnar Breivik har satt det på spissen, slutter den gjennomsnittlige idrettsutøver med organisert idrett når hun eller han er 14 år. Etter det er det egeninitiert trening og særlig friluftsliv som er den store aktivitetsgeneratoren. Vi har følgende hovedmerknader: 1. Det uorganiserte, enkle friluftslivet må fremheves og støttes. Friluftslivets store betydning for folkehelsen kunne vært enda bedre fokusert i planutkastet, men også problematisert: Mens idretten har helt konkrete anleggsønsker, og et aktivt pådriv for å få disse realisert, er friluftslivets behov kun å beholde attraktiv natur i nærområdene. Ofte oppstår det sterke konflikter når grønne lunger eller hundremeterskoger tas til utbygging til spesialiserte anlegg. Friluftslivsbegrepet utsettes også for en invasjon «fra innsiden»; stadig flere uteaktiviteter ønsker å definere seg inn under friluftslivet. Karakteristisk for mange av disse nye aktivitetene er at de trenger arealer, traséer og anlegg på bekostning av det tradisjonelle friluftslivet. De er gjerne basert på spesialisert utstyr (som ofte dyttes fram av sports- og utstyrsforhandlerne), eller de bringer det daglige stresset og tempoet med seg inn i friluftsområdene. Både idretten og disse nye fritidsaktivitetene i friluft kan bidra til å undergrave det enkle friluftslivets enestående posisjon som folkehelsegenerator. Planutkastet mangler en strategi for avveining mellom disse, alle sammen legitime, interessene. At idrett og friluftsliv nesten konsekvent nevnes i samme åndedrag i utkastet, bidrar til å svekke det enkle friluftslivet ytterligere. Folk flest bruker Marka til å gå på tur. Dette er uorganisert aktivitet, som lett blir en svakere part i kampen mot organisert, utstyrskrevende aktiviteter. Det enkle friluftslivet kan utøves av nær sagt alle, i dagliglivet, i nærmiljøet, uten spesielt utstyr og uten avansert, kostbar eller Adresse: Maridalsveien 120, 0461 Oslo Telefon: +47 22 38 35 20 E-post: noa@noa.no Internett: www.noa.no Org.nr. 970013555
naturødeleggende tilrettelegging. Friluftsliv kan utøves med minimalt økologisk fotavtrykk og minimale bidrag til klimautslippene dersom man holder fast på det tradisjonelle friluftslivsbegrepet, og ikke vanner det ut med alle de nye utstyrs- og anleggskrevende aktivitetene. For det enkle friluftslivet holder det at man har tilgjengelig et attraktivt naturområde ikke for langt fra boligen. Det enkle friluftslivet er både bærekraftig og naturvennlig, og har i seg et potensial for enda større aktivitet, uten at det behøver å koste verken penger eller naturinngrep. Å støtte det enkle friluftslivet er å støtte opp om folkehelsen. 2. Visjonen må innarbeide publikums motiver for friluftslivet Et perspektiv som også burde vært berørt i visjonen er hva publikum oppgir som beveggrunner for å drive det egenorganiserte friluftslivet, og hva som er fylkeskommunens overordnede grep for å imøtekomme, bevare og videreutvikle denne grunnleggende motivasjonen for friluftsliv. I nær sagt samtlige spørreundersøkelser som er foretatt om dette spørsmålet er det to motiver som dominerer: søken etter rike naturopplevelser, og søken etter stillhet og ro og fravær av dagliglivets stress og mas. Vi frykter at et hovedfokus på idrett undergraver den motivasjonen som 80 90 % av utøverne av friluftsliv oppgir som den viktigste. Idrettens konkrete anleggsønsker, utstyrsprodusentenes ønske om nye markeder og en misforstått tro på at det gamle må vike for nye trender er en trussel mot det enkle, uorganiserte og bærekraftige friluftslivet. 3. Tilleggsvisjon om barn og bærekraftig friluftsliv I denne sammenheng savner vi strategier for å sosialisere nye grupper inn i det enkle friluftslivet. Med et mer fragmentert familieliv og mange nye landsmenn, er det ingen selvfølge for barn å bli kjent med naturen, og de mulighetene til en rik fritid som ligger i friluftslivet. En tilleggsvisjon burde derfor være: Alle barn skal bli kjent med den bærekraftige versjonen av friluftslivet. 4. I arealkampen må ikke naturen bli taper Et fjerde moment som bør fanges opp i visjons- og måldiskusjonen er fritidssektorens arealavhengighet. Areal er en begrenset ressurs generelt, og særlig nærområdene i tettbygde strøk er sterkt ettertraktet av mange. Idrett og tilretteleggingsinteressene har ofte helt konkrete planer («behov»), mens det uorganiserte friluftslivet ikke trenger annet enn naturtilgangen. Dermed er det lett politisk å prioritere det konkrete, «behovene», men på bekostning av det uorganiserte, det ikke anleggskrevende friluftslivet. Siden det uorganiserte friluftslivet er mest utbredt, må man i arealforvaltningen passe på å sikre allmennhetens behov for arealer til uorganisert friluftsaktivitet og trening. En slik tilnærming kan være å formulere en kjernesetning, en «knagg» som alle konkrete saker skal testes mot, f.eks.: I kampen om arealer er naturen og det enkle, uorganiserte friluftslivet de svake partene, som krever forvaltningens beskyttelse. En konsekvens av dette må være at anlegg og tilrettelegging skal konsentreres til et mindre antall, vel avgrensede steder, mens de øvrige område får beholde sitt naturpreg og sine kvaliteter for naturopplevelse. Med andre ord: en soneinndeling både innover i naturområdene, men også langs byggegrensen. En visjon i denne sammenheng kan være:
I alle tettsteder og bydeler skal det være enkel adgang til naturområder nær bebyggelsen, fri for tyngre teknisk anlegg. Anlegg for idrett og spesialiserte aktiviteter skal konsentreres til et mindre antall, vel avgrensede områder. I rapporten finner vi følgende visjon: «Kapasitet, tilgjengelighet og tilrettelegging av arealer og anlegg skal utvikles i takt med en økende og mer sammensatt befolkning.» Denne formuleringen kan misbrukes til å prioritere etablering av anlegg og tilretteleggingstiltak på bekostning av det uorganiserte, ikke anleggskrevende friluftslivet, som har sin hovedinteresse i lett tilgjengelig natur med best mulig opplevelseskvalitet. Tap av lettilgjengelige og opplevelsesrike områder vil kunne føre til redusert aktivitet, særlig i den voksne delen av befolkningen Peilemerkene som er satt opp er velmente, men krever god arealplanlegging for ikke å være i innbyrdes motsetning særlig på lengre sikt, når kampen om arealene hardner til. For å forebygge framtidige arealkonflikter, er det viktig allerede nå å starte en overordnet, bindende arealplanlegging. En slik planlegging bør baseres på en soneinndeling «på langs og på tvers». «På langs» gjennom avtakende tilrettelegging fra bebyggelsen og innover i naturområdene. «På tvers» gjennom en soneinndeling av nærområdene, så lett tilgjengelige og kvalitativt gode områder for daglig, uorganisert friluftsliv gis beskyttelse i kampen med andre interesser. Målene Målformuleringene er litt for «tekniske». Hva er det som skal oppnås og hvorfor? Hensikten med å ha en plan for fysisk aktivitet ligger selvsagt i den dokumenterte effekten fysisk aktivitet har på helse, livskvalitet og trivsel. Imidlertid kunne det vært fokusert betydelig mer på viktigheten av å opprettholde den psykiske sunnheten i befolkningen. Også her er fysisk aktivitet viktig, men bidrar vesentlig bedre, dersom den foregår i natur. Ivaretakelse av lett tilgjengelige og opplevelsesrike naturområder bør derfor være en del av målsettingen. Så godt som samtlige spørreundersøkelser om hvorfor befolkningen bedriver friluftsliv peker på to i særklasse viktige faktorer: Muligheten til å oppsøke stillhet og ro; det å kunne komme vekk, ikke bare fra støy, men også fra hele settet av det urbane dagliglivets stressfaktorer i form av tidspress, uro, tempo og ulike krav til adferd og deltakelse. Det er viktig i plansammenheng å være klar over den innebygde motsetningen som eksisterer mellom dette grunnleggende ønsket om å kunne komme bort fra dagliglivets stress og mas, og det å bringe nye stressfaktorer inn i friluftslivsområdene, i form av nye, og ofte fartsfylte, aktiviteter. I iveren etter å legge til rette for alle, må man ikke glemme hensynet til de svakeste interessene i kampen om arealbruken: naturen og de store,
uorganiserte brukergruppene. Det bør derfor inntas en målformulering om at det skal være enkelt å oppsøke naturområder der en kan oppleve stillhet, ro og fravær av dagliglivets stress og mas. Muligheten til å få gode naturopplevelser. Friluftslivets «arena» er naturen, både i bebyggelsen (parker og grøntdrag) og ute i skogen og i kulturlandskapet. Anlegg og tilrettelegging for spesialisert idrett kan meget lett fortrenge allmennhetens friluftsliv og adgangen til naturopplevelse i nærområdene. En langsiktig og bindende arealplanlegging basert på langsiktig sikring av naturområder for uorganisert friluftsliv er et avgjørende fundament for å lykkes med den første målsettingen, og for å kunne balansere de ulike interessene i de to andre målsettingene. Formål og avgrensning NOA støtter formålet om å utvikle Akershus til et bærekraftig fylke. Innenfor et slikt formål har friluftsliv en helt spesiell verdi, ikke bare pga. mulighetene for en aktivitet med lite økologisk fotavtrykk, men også fordi friluftslivet skaper en kjennskap til natur, naturen blir en del av det enkelte menneskes identitet vi blir venner med naturen, og ønsker å ta vare på den. En slik holdning til natur er en helt nødvendig forutsetning for en bærekraftig utvikling. De øvrige formuleringene under formålskapittelet er litt for lite konkrete. Perspektivene som ligger til grunn for planen Perspektivene som er lagt til grunn er viktige, men kan også være i innbyrdes motsetning, særlig dersom det praktiske arbeidet etter at planen er vedtatt får et sterkt anleggs- og tilretteleggingsfokus. Anlegg og tung tilrettelegging kan gå på bekostning av naturopplevelse og ønsket om å oppleve stillhet, ro og fravær av dagliglivets mas, I slike tilfeller kan det være man må vurdere hensyn til fysisk helse opp mot hensyn til psykisk helse, og evt. velge virkemiddel som gagner begge. Også her må interessene til de uorganiserte utøverne være i fokus når avgjørelser skal tas. Styringsindikatorer Kilden til kunnskap om deltakelse i idrett og friluftsliv må diskuteres. Det er høyst sannsynlig at mange unge bedrive en eller annen form for idrett. Men mange er aktive i flere idretter, noe som medfører at de telles flere ganger, og at det derfor er flere enn det som framgår som ikke er aktive. Tallene som angis for andelen av befolkningen over 16 år som driver friluftsliv er
sterkt avvikende fra de fleste andre undersøkelser, der andelen ofte kommer opp i 75 85 %, se f.eks. tall fra Oslo kommunes brukerundersøkelse (som vel ikke avviker mye fra Akershusforholdene): Se også tabell i Stortingsmeldingen om friluftsliv:
Valg av indikatorer og kilder for måling av indikatorene kan ha en sterk påvirkning av prioriteringene. Det er derfor svært viktig at disse måles på en måte som gir et korrekt bilde. At det er mange flere som driver idrett enn friluftsliv, er sannsynligvis grovt misvisende, og kan ikke legges til grunn for politiske prioriteringer innen sektoren. I kapittelet om friluftsliv (4.4.) hevdes det at det er viktig å legge til rette for alle de nye formene for fritidsaktiviteter som de unge viser interesse for. Og i ett av framtidsbildene heter det at «anleggsutviklingen skal sikre at alle har et tilbud om ønsket aktivitet». Dette er NOA uenig i. Med areal som den begrensende ressursen, kreves en vesentlig mer planstyring av hva som skal tillates hvor. Og igjen: med fokus på at det er friluftsliv som utøves av langt de fleste og gjennom en størst andel av livsløpet, at det er naturen som er friluftslivets arena, men som sammen med det enkle, opprinnelige friluftslivet er de svake partene som trenger forvaltningens beskyttelse. Areal er en begrenset ressurs. Manglende styring av anleggsvirksomheten kan bli en trussel mot en langsiktig optimal arealbruk. Prioriterte utviklingsområdene, framtidsbilder, strategier Prioritering betyr å velge noe bort. NOA mener det er behov for en sterkere prioritering, og da av det som har praktisk betydning. Utviklingsområdene B, C og E er etter vår mening de som bør prioriteres, som har betydning for brukerne. Imidlertid mener vi framtidsbildene og strategiene må tilpasses de begrensningene og prinsipielle innvendingene vi har gitt uttrykk for over. Nærhet til natur er en forutsetning for bred deltakelse i friluftsliv, og bør har en helt spesiell prioritering i arealplanleggingen. Dette må det være fylkeskommunens ansvar å sørge for at blir fulgt opp i praksis. Aktiv forflytning NOA støtter en sterkere satsing på gang og sykkel som framkomstmiddel i nærmiljøet. En hovedhindring for å få et virkelig løft i bruken av sykkel er manglende følelse av trygghet i trafikken. Ytterligere fokusering på utbygging av et godt sykkelveinett er nødvendig. For at et slikt tiltak skal fungere optimalt, må vedlikeholdet og den daglige driften av sykkelveiene være meget god, slik at disse blir benyttet i all slags vær og til alle årstider. De ti veiviserne for arealbruk og lokalisering NOA savner en viktig veiviser: Før all ny lokalisering av anlegg bør man bestemme hvilke naturområder som skal ha en langsiktig beskyttelse, slik at det kan utøves enkelt, naturopplevelsesbasert friluftsliv og gis mulighet til å oppsøke steder med stillhet og ro, med fravær av dagliglivets kjas og mas. Slike områder må være mange, av en viss størrelse og kvalitet, og må ha en nærhet til brukerne. Kun når slike områder er sikret, kan man starte diskusjonene om lokalisering av gode formål.
Markaområder Markaloven har vært viktig for å sikre natur- og friluftsområder mot nedbygging. Akershus fylkeskommune bør etter NOAs syn stille seg i spissen for et arbeid for å få utvidet lovens virkeområde til å omfatte andre by- og tettstedsnære friluftsområder, som f.eks. Follomarka, Svartskog og områder på Romerike. Videre bør fylkeskommunen arbeide for at loven også kan regulere skogbruksvirksomheten i Marka områdene, slik at målsettingen i skogbruksforskriften for Marka får praktisk virkning: Disse forskriftene skal sikre at «utøvelse av skogbruk i Marka bidrar til å bevare og utvikle områdets kvaliteter knyttet til friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner og vannforsyning.» Slik disse praktiseres i dag er det mer det motsatte som skjer, med tap av store opplevelsesverdier og etablering av tette, ensaldrede monokulturer av gran over store områder. Med vennlig hilsen NATURVERNFORBUNDET I OSLO OG AKERSHUS Gjermund Andersen, Styreleder