Jeg! #5 24/4-09 NOK 10,-

Jeg! #5 24/4-09 NOK 10,-

Jeg # 5 med tema usannhet! Innhold Forside: Divergence between Showman and Shaman Hanne Ulla Tilstand Sigurd Jorem Transkribert fra et fremtidig foredrag Ole Petter Arneberg Vinn-Vinn Arne Borge Akkurat i det du trodde du var unik, kom det noen som hadde samme stil som deg (illustrasjon) Tim Oudenstad Intervju Jo Brochmann SAD 1 Audun Mortensen JOslo-Tags Jo Brochmann Dialoglyrikk Preben Bang Den kan fare dit den fyker (illustrasjon) Jo Brochmann Jeg #6 kommer i midten av juni. Redaksjonen har en flat struktur og består av Preben Bang, Jo T. Brochmann, Arne Borge og Sigurd Jorem. Layout av Tim Oudenstad. http://jegutropstegn.blogspot.com

Tilstand Proverbs for Paranoids, 2: The innocence of the creatures is in inverse proportion to the immorality of the Master. - Thomas Pynchon, Gravity s Rainbow. Vi kan ikke forholde oss til det som blir sagt i norsk, allmenn diskurs som blott sant eller usant. Hvis vi kunne, hadde forholdenheten vært en mye lettere byrde å bære. Om det finnes usannhet i offentligheten, lar den seg ikke komme til syne umiddelbart. Vi kan ikke identifisere den i enkeltutsagn, blant den enkelte saksformidling eller saksdrøfting. Men offentligheten, spesielt den medierte, forblir gjenstand for kritikk (på ubestemt tid): den er ikke troverdig. Vi kunne ikke vært mer enig. Skal vi verifisere rimeligheten av kritikken ved å teste alle enkeltpåstander som figurerer i den offentlige sfære ( mot fakta )? Er mangel på troverdighet reduserbart til frekvensen av usanne påstander? Visst finnes det faktafeil i medier og i offentligheten overhodet, men de er ikke verre enn meitemark: totalt ufarlige. De gjør ikke skade på offentlighetens troverdighet. Og ikke sjeldent blir faktafeil korrigert i notiser og kommentarer. Korreksjonsviljen som viser seg, skulle, motsetningsvis, fordre troverdighet. i Det samme gjelder i debatt, når deltakerne tar hverandre på faktafeil. Som om det formidler i oss en varm følelse av trygghet på at et svar vil tilkomme oss at hvis bare alle fakta slås i bordet og bekreftes, da gjenstår det ikke tvil om hvem vi skal slutte meningen vår til. Den ene har tross alt basert sine meninger på fakta; den andre, på feilaktige oppfatninger. Det fremstår, på liksom, som at Sannhet har ubetinget Verdi for diskursaktørene, at den som tar den andre på faktafeil er oppriktig indignert på sannhetens vegne. Vissheten om at det finnes faktafeil er ikke det som gjør oss mistenksomme (universelt mistenksomme!), for vi vet at de finnes, men også at de som gjør seg skyldige streber for å unngå det. Det er ikke faktafeil som gnager på tillitten vår. Desto verre er det at offentligheten mangler troverdighet: mistanken vår finner ikke retning; ikke noe offerlam i syne (ingen løgnere å henge ut). Vi blir tvunget inn i en ubehagelig mistenksomhet. Ubehagelig, fordi vi ikke vet hva vi skal skylde på, og vi vet ikke om vi i utgangspunktet bør være mistenksomme når alt synes å være i den skjønneste orden. Den vedvarende sinnstilstanden ii åpner ikke for oss rettmessigheten av vår konstante mistanke; den gir tilkjenne at det bare er under overflaten de finnes, de drivkreftene som virkelig er i spill. Dette er Paranoia. Vanlige mistanker bekreftes eller avkreftes; Paranoia forblir, for den vil ha roten, men alt den får er utskudd. Å grave seg ned i den er en rimelig (den rimeligste!) reaksjon på tilstanden offentligheten hefter seg ved. Som retningsløs er den på den annen side forankret i en spesifikk usikkerhet: Hvilke motiver og hensikter drives media av? Hva er drivkraften som betinger offentligheten? Motivene, hensiktene, drivkraften; de hadde dòg [hehe] vært uproblematiske om ikke de manifesterte seg i det sagte. Men det som er galt med det sagte er ikke at det er for mye av det som sies som er bent frem usant. Vi lander derfor på å si at de motivasjonelle kreftene som er i spill vrir på sannheten. Et bilde som melder seg: journalister som pløyer gjennom sakene sine, alltid med øye for om det er mulig for dem å bruke ordet smertehelvete. Et annet: markedsliberalister som overvåker den politiske administrasjonen, alltid beredt på å avsi dommen staten [misbruker; frarøver frihet; patroniserer; iii &c.]. Et tredje: en venstreintellektuell som fakker en fremskrittspartist i opportunisme iv Vi tenker shit, så vilkårlig. Vilkårligheten er krystallklar, men vilkåret skyggelagt. Disse talemåtene, tattforgitthetene, tabuene, forfalne tankene er åh-såuskyldige, meitemark altså, men under skorpen: mesteren (man), eller mesterne (dem). v Er mesteren en person? Vi aner at det ikke kan være noe sånt som en person. Vi kan foreløpig bare vite dette: Proverbs for Paranoids, 1: You may never get to touch the Master, but you can tickle his creatures. - Thomas Pynchon, Gravity s Rainbow. JEG! i Er det flaut med tre kommategn i en så kort setning? ii Hvis det ikke hadde vært for flaut, hadde det stått befintlighet istedenfor sinnstilstand. iii patroniserer, hadde ved gjennomtenkning ikke blitt sagt. Les: leker mamma. iv Si at venstreintellektuellen har et intellektuelt publikum for fakkingen sin: veien til performativ selvmotsigelse er ikke lang. v Dette er en referanse til Pynchonsitatet, og intensjonen er at det skal bli ekstra klart med de påfølgende setningene.

Transkriber t fra et fremtidig foredrag Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei. Jeg er ikke invitert, men jeg later som jeg er det, her og nå, i denne teksten er jeg rett og slett invitert, jeg står her foran dere, mitt publikum, og er invitert, er den nye store stjernen, den kommende, den lovende, han med den kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet), ja, det er meg, og her står jeg, foran dere og sier: Det hele er en løgn! Alt sammen! Fra ende til annen! Jeg er ikke invitert, men jeg er invitert! Du som står og ler av meg blant publikummerne, du som snakker mens jeg leser, du som ikke eier respekt for den kommende, den nye, du som undervurderer meg, den unge, som driver med så mye spennende, jeg! altså, hold kjeft eller så griner jeg, jeg skal grine på deg, gå ned og ta tak i kjeften din, rive den opp og tre den over hodet mitt, la deg smake på skuffelsen over at jeg egentlig ikke er her, la deg virkelig sluke hele meg, så jeg kan gjemme meg, forestille meg hvem som dukker opp på scenen her foran meg, og se! Der kommer det en, en ung og lovende. Og se! En annen ung og lovende, og her kommer de alle sammen, på rad og rekke, tildelt ett minutt hver, nok tid til å lese et dikt eller en korttekst, alle disse unge og lovende, her kommer de, ja, det er jammen flott, rørende, en smørje, de legger seg faktisk oppå hverandre, hele gjengen ligger oppå hverandre og leser i kor, nærmest samstemt, etter hvert er det som om de leser den samme teksten hele gjengen. De unge og lovende leser det samme! Og dermed spys jeg ut, jeg blir gulpet ut på gulvet igjen blant publikummerne, de danner en sirkel rundt meg, ser på meg her jeg ligger mens de hvisker seg i mellom, men plutselig snur de seg, for på scenen har dommeren kommet ut, og han forteller oss hvem som kommer videre til Litteraturhuset i Oslo. «Hvem er videre av de unge og lovende!?» skriker han og slår armene ut, og en stillhet brer seg i salen, alle titter fram og tilbake på hverandre og venter i spenning. Flere vender seg til sidemannen og hvisker høflig i vedkommendes øre at «jeg tror nok du er videre, du som er så ung og lovende og spennende,» deretter hvisker de det samme tilbake, men plutselig roper dommeren: «Alle er videre!» til full jubel i salen, vennlige klaps på hverandres skuldre og gratulasjoner som «jeg visste du hadde det i deg! Du som er så ung og lovende og spennende,» men dommeren fortsetter med «eller, alle som står på scenen nå er videre, til og med jeg er videre,» sier han, «jeg som bare er dommeren, jeg som strengt tatt ikke har skrevet et eneste ord, men som kommer videre på basis av det jeg står og sier til dere her og nå, bare fordi jeg står på scenen og leser er jeg videre, er vi alle videre, vi som står her på scenen!» Publikummerne ser engstelig etter reaksjoner blant publikummerne, og plutselig går én, og dermed alle opp på scenen, men den er ikke stor nok, derfor røsker behjelpelig publikummerne opp kjeften på hverandre, så én etter én av de unge og lovende og spennende, de som er videre, kan stappes inn på innsiden av publikummerne. Og når alle unge og lovende og spennende befinner seg på innsiden, setter de i gang med en form for førmoderne, ja, før- før- før-alt dans som til slutt slår dem ut så de faller døde om på scenen, og jeg ser mitt snitt til å innta scenen på ny, så jeg kjemper meg fram, klatrer opp på scenen og løfter armene i været, skriker: Det hele er en løgn! Jeg er invitert! Ja, jeg! Nettopp meg! Jeg er den unge og lovende, han med kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet). JEG!

Om blurbing 1 og anmelderrollen Noen ganger anmelder jeg ny norsk litteratur for et gratismagasin jeg ikke leser selv. Stort sett får jeg bøker tilsendt i posten ofte ber jeg om mer enn jeg faktisk rekker å anmelde fordi jeg uansett er interessert i bøkene. Noen ganger må jeg møte opp i egen person hos de forskjellige forlagene. Dette prøver jeg å gjøre så sjelden som mulig, for møtene med de ansatte i forlagene er liksom svangre med en slags felles enighet mellom meg og dem, at vi liksom har en avtale, en såkalt vinn-vinnsituasjon. Dette genererer ubehagelige følelser i meg som anmelder, for jeg liker å se på anmelderen som en potensiell trussel mot forlaget. 2 Allikevel ser forlagsmenneskene (og gjerne de av dem som jobber med markedsføring ) ut til å skape en slags forventning om at jeg, når jeg overrekkes boka, skylder dem en tjeneste. 3 De får meg til og med til å si takk ; situasjonen mangler bare papir og bånd for å være identisk med en gaveoverrekkelse. Senere vil jeg motta lønn fra arbeidsgiver, og kanskje sende en mail til forlaget med den endelige anmeldelsen, som forlaget igjen kan klippe og lime fra slik at bokryggen på pocketutgaven gir inntrykk av at pocketutgaven til NOK99/129 4 er verdt å lese fordi den kritiske resepsjonen (som får betalt i form av bokgaver og lønn for å være kritisk) sier at den er verdt å lese. Den gjensidige tjenesten får her enda en gevinst: anmelderen befester sin posisjon som etablert anmelder / en det er verdt å lytte til ved å få signaturen sin på ryggen til en bok. Når en anmelder lenge nok får sine (positive) kritikker på bøker begynner vi til slutt å ta det for gitt at denne personen har noe å komme med, ettersom det ville være uforståelig å trykke hva som helst på bokomslaget. Dermed reklamerer anmelderen for boka og boka for anmelderen, og Turid Larsen, Silje Bekeng og Bjørn Gabrielsen blir merkenavn som refererer til seg selv, i kraft av seg selv. Oppsummert: Forlaget får blurb på bokryggen og øker salget, for eksempel fordi Arne Borge gir et smilefjes i en publikasjon som er Brønnøysundsregistrert. Anmelderen får på sin side beholde boka, lønn fra arbeidsgiver, og anerkjennelse/gjenkjennelse ved å være et navn det er verdt å lytte til ettersom noen har valgt å bruke det. ( Er det du som er Arne Borge? 5 ) Parten som utelates av dette vinn-vinnregnestykket er selvsagt leseren, det vi si hun som potensielt sett kunne tenke seg å lese/ kjøpe boka og som vil forhøre seg med en kritisk (lønnet) resepsjon før hun bruker NOK359 på boka (i motsetning til anmelderen, som får den gratis og som dermed står i gjeld til forlaget, gjort opp for med et ). Anmelderen har altså tre parter å forholde seg til: - Forlaget: Disse ønsker at anmeldelsen skal være positiv. - Arbeidsgiveren: Disse ønsker at anmeldelsen skal være lettlest og morsom (og vi legger ikke skjul på at vi kan like en real slakt hehe ). - Leseren: Hun vil vite om hun skal bruke tid og penger på boka. Tre blurbetilfeller: 1. Wonderboy av Henrik Langeland har en imponerende blurbeliste på baksiden av pocketutgaven fra 2004. I tillegg til landets største aviser, Morgenbladet, NRK og diverse obskure anmeldere, finner man både Olaf H. Thommesen (Venstre), Valgerd Svartstad Haugland (KrF) og Ingebrigt Steen Jensen (Vinnerkultur). 6 2. Pocketutgaven av Joakim Kjørsviks Åpenbart ingen nabo har tatt med en blurb fra en liten norsk blogg som stort sett publiserer personlige betraktninger, matoppskrifter og kulturtips. 7 Anmeldelsen er selvsagt ikke

dårligere enn en gjennomsnittlig norsk litteraturanmeldelse; den kom opp på det nivået ved å namedroppe Kjell Askildsen, fylle inn superlativer og rose det fine omslaget. (Det interessante her er selvsagt at veldig mange kan si noe middels relevant uten å ta betalt for det.) 3. På Cappelen Damms gjenutgivelse av forskjellige historiske dokumentarbøker av Anthony Beevor, er Yngvar Ustvedt fra VG representert med terningkast seks på tre av fem bokforsider. 8 Det er lett å se for seg at han er spent / overtent hver gang en ny Beevor-bok kommer ut, og det kan også tenkes at Cappelen Damm har en interesse av at boka leveres til Ustvedt personlig. Nylig var jeg innom et lite forlag (som eies av et større forlag) for å hente en ny norsk novellesamling. Den markedsansvarlige tok imot meg mens han snakket lystig i en mobiltelefon. Da han la på introduserte jeg meg som Arne Borge. 9 Han fortalte meg at han snakket med Dagbladet og at de skulle anmelde samme bok på mandag. Det så visstnok bra ut, og jeg svarte at den hadde fått fin omtale i Klassekampen også. Han ba meg sende en mail med anmeldelsen når den var ferdigskrevet, særlig hvis den var god hehe. Jeg humret, tok imot boka, takket, sa noe om hehe og gikk. Jeg har lest halvveis i boka. Jeg liker den ikke. Dette vekker et ubehag i meg, og jeg tar meg selv i å tenke at det enkleste ville være å like boka. Neste gang jeg oppsøker dette forlaget for å hente en ny bok, er det ubehagelig å vite at personen som tar meg imot ser i stedet for mitt mer dynamiske ansikt/tryne/maske/ /fjes. Det må jeg imidlertid leve med. Selv om det enkleste er å skrive Nicolai Houm/Bjørn Esben Almaas/ Vidar Kvalshaug/ Ole Petter Arneberg har skrevet en [positivt adjektiv] [sjanger] som får meg til å [noe ungdommelig, frisk og litt morsomt, som f.eks le høyt på kafeen der jeg sitter / sprette i taklampa e.l.] Det sosiale ubehaget kan ikke få anledning til å korrumpere min integritet. Til slutt ytterligere selvinnsikt: Da fanzinen du nå leser ble sluppet i fjor høst, sendte vi (medredaktørene) den til enkelte personer med innflytelse innenfor visse kretser. Det vil si, når jeg tenker meg om, Bendik Wold. 10 Hensikten med dette var å generere interesse rundt vårt eget blad. I tillegg lagde vi en stadig ekspanderende e-postliste med innflytelsesrike journalister, skribenter og kulturpersonligheter. Totalt resulterte dette i en notis i Klassekampens Bokmagasinet, en notis i Dagbladet som representant for nyironikerne (jamfør teksten du nå leser og denne parentesen) og en tekst om Jeg!/fanziner generelt av Bendik Wold på Flamme Forlags nettsider. Vi satte stor pris på dette; anerkjennelsen fylte oss med gode følelser. 11

Vi ønsker en litterær offentlighet / krit ikk / omtale / blurbing i en sfære hvor anbefalninger ikke er besudlet av markedsføringsstrategier og vennskap. La denne offentligheten inneha en kjølig distanse, slik at andre enn våre venner kan få redelige synspunkter om hva som finnes av tilbud / kulturelle/kunstneriske/kreative uttrykk. Oslo er en liten by med få aktører. Kjølig distanse til det man er betalt for å mene noe om bør være en forutsetning, og anmelderen bør stå i gjeld til sin leser. JEG! 1 Blurb er en kort, positiv omtale av en bok, film eller et annet produkt som er skrevet for å fremme salget av produktet. Blurbing brukes som markedsføringsverktøy blant annet av forlag, og blurber er ofte gjengitt på baksida av bøker og filmer. Enkelte produsenter betaler navngitte kjendiser og berømte forfattere for å blurbe, det vil si for å anbefale eller skryte av produktene deres. (http://no.wikipedia.org/wiki/blurb) 2 Metaforen vaktbikkje kan muligens være dekkende. Den ender allikevel bare i en fotnote grunnet ubehagelige konnotasjoner grunnet misbruk av ordet i diverse manifester fra landets største aviser. [Fyll inn noe om at bylinebildene bare blir større og større og noe om buksa til Marie Simonsen.] 3 Tar man bokanmeldelsene i norske aviser i betraktning, er det grunn til å tro at denne tjenesten stort sett gjøres opp for. 4 Mange ganger mistenker jeg at de eneste som er så interesserte i nye bøker at de vil betale NOK359 for dem, enten jobber som anmeldere eller i en bokhandel slik at de dermed får sine lesereksemplarer gratis. Dette er i hvert fall mitt tilfelle. 5 Spørsmålet er ennå ikke stilt i offentligheten / på byen, men ventes i løpet av 2010. 6 Jeg hadde tenkt å kalle denne hyllesten tverrpolitisk inntil jeg kom på at Venstre og KrF satt i samarbeidsregjering på dette tidspunktet. Om vi legger til Dagens Næringslivs blurb (som lyder At boken er i ferd med å bli en snakkis er det ingen tvil om ), så er hele Bondevik II representert. 7 http://hoppestrikk.blogspot.com 8 Bøkene skal imidlertid makuleres pga feil med bokomslaget og vil ikke komme ut til salgs. (Man kan spekulere i om feilen ligger i manglende troverdighet i at én kritiker tydeligvis mangler støtte i sin hyllest. (Et kor synger høyere enn en solist.) En annen grunn kan være det stygge designet.) 9 Arne Borge er ennå ikke selvrefererende og må legitimeres gjennom litteraturstudier, fanzineproduksjon og bakgrunn i studentradio (i tillegg til en generell interesse for samtidslitteratur ). 10 Arid Rønsen tok vi ikke kontakt med, jamfør visse kretser. 11 I Jeg! #3 kvitterte vi med å ejakulere på anmeldelsen. Stuntet hadde til hensikt å vise en slags ambivalent glede/selvinnsikt rundt blurbingen.

Inter vju (Vi er i bevegelse og setter oss ned ved det lave stuebordet med duk. Vi har kropper, klamme og veltrente i ulltrøyer fra skituren. Klokka tipper jeg ca er halv ti, det er mørkt, mamma og pappa har alt lagt seg i rommet ved siden av. Det er småvondt i hugguet mitt på grunn av pappvinen, og det samme i magen på grunn av påskelammet. Påskeaften, kålrotstappe med potet står tom på bordet, vi er på hytta i Telemark som mamma og pappa leier på årmål for første gang. Det er ok, men jeg tenker jo bare på meg selv. Alltid.) H: Ja, det var god mat det her. M: Ja, ja, ja. (Søstera mi, Marie smiler halvengasjert mens hun tømmer i vin. Vi drikker litt og jeg puster gjennom nesa. Jeg reiser meg for å hente noe jeg ikke trenger. Ville sikkert være fri og klødde meg i skrittet og var fri overfor søstera mi. Marie ser bort med en mine som sier at det er upassende å prøve å være fri.) H: Tror du Nei, glem det (Alt jeg sier blir bare for å si noe. Jeg må si noe.) Vet du hvor gammelt konseptet å dra på hytte i ferier er? (Stillhet. Marie klør seg i øyet. Puster inn.) M: Øhm Det stammer nok fra en overklassekultur som sikkert kan ledes tilbake til ja, romerne drev jo hvert fall og farta utenbys. Det skjedde sikkert før det også der man hadde opphoping av ressurser. Men om du tenker på en slags nåværende hyttekultur med middelklasse som søker enklere kår Man har jo så klart Rousseau og tilbake til naturen på 1700-tallet som en slags begynnelse, men om man ser på det folka driver med i Norge i dag, slo sikkert ikke konseptet igjennom før en god stund etter krigen. H: Mm. ( Jeg nikker og ser i lave vinkler med flakkende blikk. Jeg er usikker og vet at det syns. Jeg føler ikke ektehet, bare et ønske om sosial makt og forhåpentligvis vil jeg kanskje være bra. Men det er nok feil det også. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til meg usikkerheten min. Så blir den dobbel. Eller, Descartes-ish; tvilen er grunnen i meg.) H: Mm (Nei, nå må jeg ikke. Nå må jeg si det jeg tenker eller bryr meg om. Jeg luk-

ker øya og har vondt i halsen... Jeg klemmer neserota mi og puster sakte inn og ut Ja, ja.) Du, du vet hvorfor pappa har lagt seg så tidlig? ( Jeg må fortsette). Du vet hvorfor pappa har lagt seg så tidlig? Ved å være så lite åpen som du er Ja, han synes det er vanskelig å forholde seg til deg rett og slett. (Hun ser lett hovent over skuldra si, vekk fra meg, som til en annen som ikke er der, som er inneforstått med at det jeg sier er dumt.) H: Ja for du er jo lite åpen, Marie, det snakka jeg med pappa om senest på skituren i dag. Som du sikkert skjønte. ( Jeg trekker pusten) Og pappa syns da, akkurat som meg at du er, ikke alltid men ganske ofte nedlatende og vanskelig å omgås. M: Men Men (En karakteristisk sårhet kommer fram i stemmen hennes. En sårhet som viser at hun så klart ikke bare er usårbar. At mye er konstruert. Tror jeg.) Men (Hun spisser munnen og vender seg svakt mot meg.) tror du ikke at jeg også synes det er vanskelig å omgås ham? Det er fryktelig vanskelig å måtte late som man er enig og engasjert i tingene han sier bare for at situasjonen skal fungere. ( Jeg tar en slurk av vinen og tar bort lugghår som faller tilbake igjen. Hun drikker også. Ikke kjørlig, men kontrollert og sakte. Jeg har vondt i magen og halsen.) H: Ja, jeg skjønner jo det, og her går vi rett inn på diskusjonen om å møtes med ulike verdensbilder, som vi har snakka om før Men jeg vil gjerne høre igjen om du mener cirka det jeg tror du mener. Som er ( Jeg merker at det nå hadde vært riktig å slippe henne til, merker at hun er den modne og høflige av oss, at jeg har det vanskelig fordi jeg er svak. Det føles urettferdig.) Som er at du mener at alle møter hverandre med sin måte å se verden på, sitt verdensbilde, og at det beste ville være om alle forstilte seg så lite i forhold til den annen som mulig. Fordi man, eller alle, har det best når man er mest i seg selv, eller er seg selv Ja? ulikhet. Man får forhold som virkelig betyr noe fordi de er ekte. Man dropper spillet helt. (Hun smiler svakt og ser ned). Skjønt, ikke helt. Alle spiller jo men til mindre grad. Jeg sier det jeg mener. Nesten alltid altså. Nesten alltid. H: Ja, og det kan såre. Det er jo rimelig opplagt at man ikke kan si det man mener hele tida. Folk blir jo såra! ( Jeg merker at det svir i øya mine. Men det går lettere.) Jeg tror, eller jeg vet jeg mener man bør nærme seg mer den andre enn det du mener. I hvert fall når den andre er sårbar da. Og når du smiler og stirrer ut i lufta ser det jo overlegent ut, og da synes jeg du bør forklare at det ikke er ondt ment, slik at folk skjønner hvor de har deg. For jeg skjønner ikke alltid det, selv om jeg er søstera di og selv om vi har vokst opp sammen ja over halve livet. Jeg blir jo akkurat som pappa (Tar meg til hodet og øya), såra når jeg føler at du ikke setter pris på den jeg er, eller ser ned på meg. (Marie ser blankt på meg og ut i rommet med sammenbitte kjever. Hun går inn i en typisk innadvent og engasjert modus hvor hun nikker på hodet mens hun snakker.) M: Ja. Det er så klart kjempesynd. Kjempesynd! Men jeg skulle så ønske at det ikke var sånn da. Virkelig, virkelig! Jeg skulle ønske folk klarte å se at det bare var noen andres me- (Marie svarer med blanke øyne og en klump i halsen. Det er åpenbart at dette affekterer henne. Det vet jeg jo.) M: Ja, Hanne, det har vi jo snakket om mange ganger før (Pause. Hun liksom ser ut i luften.) Og slik blir også verden mest mulig interessant. Man får bredde og

ning, og at den er uvesentlig så lenge du mener noe annet. At folk turte å være sterke. Og hvis du innser at du på en eller annen måte tar feil så er vel kritikken bra? H: Og du blir ikke såra hvis folk synes du er arrogant? ( Jeg snufser og har vanskelig for å snakke.) M: Nei, nei. (Hun ler trist ut i lufta) Ingen følelser, ingen følelser, nesten ingen følelser altså. Jeg er jo arrogant! - og dessuten ikke. (Småler en arrogant, melankolsk latter.) Kanskje et smil når man stirrer ut i luften er utslag, eller tegn på noe annet? (Trekker pusten.) At man for eksempel ser at det er evig mange måter å kommentere det noen andre sier på. Og at ingenting vil være helt riktig. At alt er ut ifra ditt eller et visst synspunkt Men hva annet skal man gjøre med denne vissheten, enn å smile? (Ser raskt på meg) Er det bedre å gjøre som deg? Å bli trist og ha det dårlig med seg selv? ( Jeg har tårer i øya, og jeg har villet at det skulle skje. Jeg vet hvor glad hun er i meg. Og jeg ser at smilet hennes fint kan leses som en visshet om mulighetene. Jeg har jo visst det før også, men jeg ser det og tenker på det nå. Vi er nære, ser i hver vår retning. Drikker litt mer og Marie reiser seg og slenger noen kubber på hjørnepeisen. Den gløder. Jeg tenker på Sartre og ond vilje. Ja et slik smil må de kanskje ha de som holder ut utenfor den onde viljen. Jeg syns virkelig Sartre er en spot-on fyr. Det funker ikke si nå.) ( Jeg kremter, ser ned, kjenner trøya er kald mot ryggen.) H: Men andre er annerledes da. Og det må du på en måte bare godta. M: Ja men godtar du meg da!? (Hun bryter ut i sjeldent ekte, eller sterke følelser. Det er nok det at det er litt ukontrollert.) Det er jo paradokset her. Dere ber meg om å forandre meg, ikke omvendt. Og så er det jeg som er lite åpen!? Og dessuten, når du har det bra, så synes du at alt er helt fint. Hvem bør bevege seg hvor?! M: Som jeg gjør!? Som jeg g jør! Du får meg jo til å høres ut som en slags kriminell eller en slags Hitler. Det går jeg ikke med på altså. (Skynder meg.) H: Nei, det er jeg jo enig da. (Trekker inn pusten.) Men du må være enig i at ikke alle kan gå rundt å gjøre absolutt som de vil så lenge de føler det er rett, eller uproblematisk. Mobbe, skyte unger eller you name it. Jeg M: Ja, så klart det fins grenser! Grensa går der hvor man aktivt går inn for å såre eller skade andre. Og jeg prøver virkelig ikke å såre pappa. Virkelig ikke! Det er bare at jeg ikke så aktivt som deg prøver det motsatte heller! Først og fremst må jeg ta hensyn til min egen verden! Skal jeg vokte hvert ord jeg sier og ikke være meg selv blir jeg jo gal. Alle blir gale da Og er det noe verden i hvert fall ikke er tjent med, så er det det! (Hun ser ned. Jeg beundrer henne og er glad i henne. Jeg merker sterkt at vi har vokst opp samme og at hun betyr mye for meg. Jeg tørker meg i øyet og på kinnet med ermet.) H: Ja. Jeg kan skjønne det Og er jo så klart mye enig. Problemet er jo sikkert at vi er så like på mange måter. Men jeg mener fortsatt at det er bra å være mer åpen. At man kan gi litt av egen velvære eller integritet, for at andre skal bli, ja, gladere da. (Marie ser bort på meg. Begge er slitne og tomme.) M: Ja da. Jo da. Og jeg sier så klart ikke at jeg er perfekt. Men det funker ikke å tenke for mye på at ens eget verdensbildet skiller seg fra andres. Og hvis jeg skal føle på hva jeg kan si eller ikke si absolutt hele tida, så funker det i hvert fall ikke. Jeg må først og fremst være i meg selv, og jeg har aldri forandra meg noe særlig og kommer helt sikkert ikke til å gjøre det i fremtiden heller. Helt sikkert ikke altså. JEG! H: Jo da, jeg ser jo det. Jeg har tenkt mye på det, og er delvis enig. Men men det må gå en grense her et sted da. Pappa blir fremdels såra, og det tror jeg ikke vil endre seg, og han har vært deprimert før, og vil kanskje bli det igjen. Og da virkelig, og det tror jeg, delvis fordi du fortsetter som du gjør.

tenkte én fernet kan vel ikke skade men fy faen kompis, den var det krutt i *vræl* legger meg tidlig i dag ligger naken i senga og stirrer mot taket tenker hva gjør øystein sunde akkurat nå er øystein sunde i slekt med ole robert sunde er det for sent å lære seg fransk er jeg interessert i sjakk hva gjør julia kristeva akkurat nå og vil jeg noen gang treffe scarlett i real life innbiller meg at jeg skal på date med scarlett og ida ekblad *trekant* innbiller meg at jeg kaller scarlett for scarface ved en feiltakelse i m so fucking sorry vil jeg si mens jeg forsøker å gråte litt, men klarer ikke så jeg må si i m so fucking sorry and i m fucking crying inside scarlett responderer med et nøytralt ansiktsuttrykk sender henne en sms med følgende emoticon ;-[ for å forsikre meg om at jeg har gjort alt jeg kan for å forklare henne at jeg faktisk gråter ida ekblad ligger i senga og fniser litt jeg sier ida ekblad, this is so fucking absurd, i didn t mean to hurt scarlett you know, can you please try to comfort her or something ida ser på meg og fniser litt jeg hopper ut av vinduet fordi jeg har lest camus og sett omar 2 så jeg vet hvordan visse ting bør håndteres 3 jeg skriker i m so fucking sorry scarlett, i m crying inside, i didn t mean to say scarface, i think i wanted to say that i love you or something, but it was a freudian slip or something, fuck, get over it you piece of shit, adios... mens jeg faller mot bakken tenker dette hotellet minner litt om hotel chevalier 4 tenker litt på extremely loud and incredibly close, 5 falling man, 6 terminalhastighet, 7 the book of bunny suicides 8 rett før ansiktet treffer asfalten JEG! S A D 1 Sesongavhengig depresjon (forkortet SAD, etter forbilde fra engelsk seasonal affective disorder) er en psykisk lidelse som er kjennetegnet av sterke og årstidsavhengige svingninger i sinnsstemningen. Mest vanlig er en veksel mellom depressive symptomer om høsten/vinteren («vinterdepresjon»), og symptomfrihet eller til og med manisk atferd om våren/ sommeren. (wikipedia.no, hentet 10. mars 2009, kl. 20:36, http://no.wikipedia.org/wiki/sad) 2 ses. 5, ep. 5, the wire (hbo, 2008) 3 vi leide et hotellrom i paris, 6. etasje, våren 09, jeg hadde akkurat fått avslag fra fritt ord, frifond, norsk kulturråd, diverse legater, foreldrene mine vedr. søknad om støtte til å reise til nyc for å bli autonom/suveren kunstner, vurderte konstfack (stockholm) en liten stund, men tenkte lever bare én gang, må slå til mens man kan, tror jeg også tenkte carpe diem men er ikke sikker, har fått dårlig hukommelse i det siste pga for mye fernet 4 w. anderson (fox searchlight pictures, 2007) 5 j. safran foer (houghton mifflin, 2005) 6 d. delillo (scribner, 2007) 7 j. mjønes (aschehoug, 2009) 8 a. riley (hodder & stoughton, 2003)* *tenker på j.e. riley** pga a. riley ** John Erik Riley (født 12. juli 1970 i Portland, Maine, USA) er en norsk forfatter, fotograf og forlegger. Han er omtalt som den sentrale skikkelsen i den såkalte blindernkretsen. I dag arbeider han som forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm. (wikipedia.no, hentet 10. mars 2009, kl. 20:55, http://no.wikipedia.org/wiki/john_erik_riley)

JOslo-Tags KNUS: Et (politisk?) for svar for tagging! Ja, ja, ja, ja, JA! Håper påska har vært go 4 alle, sjæl har JOslo chilan i las montañas! Naturen er et könich stelle, ikke glem d godtfolk! Men nå kjem våren og kjærasten din i byen også. Og det betyr tørre vegger og topp stemning for writerdudsa! Men tydligvis takke alle dem like godt imot. Bare sjekk ut debatten Noen som kjenner til taggeren Knus? som herja Underskauen like før påskikus. Er du ståka på å høre noe stupid shiit, les alle de 13 pagasa på tråden! Om ru er down 4 en sann historie, les denna dritten! Greia er at dem vidunderlige bildsa vi får i trysnket vårt NÅ! blei lagt ut av en kvasiartist ved navn Lars-h-k. Taggeren Knus har vært ute med tusjen og mekka 10 svære signs på leiegarden hans. Lars vil få greie på hvem Knus er, sånn at han kan vri hugguet om på påskelammet (Tips til Lars: Lær forskjellen mellom å prate og å prompe i saksen din). Å wholla!! Så har vi en debatt gående på tagging generelt. JOslo ska lause nøstet 4 deg på det strikkefanget til tante Bassa. I dag strunter vi i estetikken og ser generelt på åffer vi trenger Tagging i tigerstaden.! Lets starte basic: Bør tagging væra lov?! - NEI!! Seff ikke det! Jække anarkist eller kommu-fistfaren-din. Eiendomsretten står og alle som får ting på vegga sine dem ikke ba om har seff, seff rett til å ringe snutekråka! Men er writern kanskje moralsk i dysa si? - Sef ikke det heller!! Mi philosophical top-dog Siggen, og dermed JOslo sjæl, digger på Kantern. Og det kategoriske imperativet holder stand mer standhaftig enn paps holder stans for Amnesty! Sjøl om du sjæl taggerhuggu med zero i IQ hadde digga på at følket lagde no lyd med markern mot ruta di, kan dukke forvente at allmenheta ska trippe på samma trippen! Men la oss væra litt skvære, dække sånn at most writers syns det er könich å skrible ned en hvilken som helst plass heller! First er det konsensus at æn ska holde fru kludrelabb unna nice byggverk som monumenter og kjerker. Men sjølve kluet er mæssom at æn ska hølde sæ unna thængz zom er privatpersoners: privatbiler, enkeltbolighzer etz. Her er leiegårder som den KNUS brynte tryne sitt mot i et grenseland. Det går utover privatpersoner, men cash-money-summen blir mindre på hver på leiegarder enn på enkeltboliger og dessuten blikke d personattakk på samma viset som man kunne føle om noen mekka en burner på hyttesolveggen din! Det vilke JOslo likt heller. Huff, huff, huff! Men igjen, dække moral som er thængen 10 tagging. Feitheita består mye nettopp i at konseptet er umoralsk! Henrik bak JOslo på Brøttum ungomsskule vakke mr. moral him self når han vippa fyllesjuk på stolen og smilte skeivt til nåthing in thaht lexebok, men han var mos def fet! Han var opposisjon og kulhet. Han gav mangfold og life! Hvis alle hadde vøri like bakstreberske som mei på den tida: Føkk for en kjip klasse det hadde vært!! Så selv om du i hjørnet ditt har all mulig rett til å daile 112 på that SonyEricson, betyr ikke det at ru ska gjøra det! We wants life i livene våre, vikke at snutikus ska stoppe pils i parken (Yo B!), vi vil ha tagsikus i Tigerstaden!! Men skjønn detta: Det handler absolutt ikke berre om topp stemning. Sjøl om majoriteten av writersa ikke digger på signs på kjerker og laxe natursteinsmurer, trekker ulovligheta så klart 10 sei non fribrytere som flekker anus til interne norms. Og i denna kategorien kan oss plassere KNUS. Ikke så mye fordi en plain bygård er et ille mål, dem fleste taggas vikke hate på det, men mest fordi tagsa ikke akkurat skriker til mr. ekstern: Digg dritten min! Han gjør estetikken fakka med vilje, og da vil noen si han føkker åpp for dem reriøse skribentsa.

Men JOslo klarer ikke sende så mye hat i maska hans. Snu det på huggu! På måter er han den feteste fordi him represents ytterpunktet i opposisjonen! KNUS krønsher moralen, poser the dark side, og sjekk 4 noen reakjoner d vekker!! - Underskauen som lizm ska bestå av frie kunstnertyper bæder verre enn klistrete familier på påsketur! Og det er sunt! Vi trenger dom jernrivene som røsker opp det der sovende mellomgølvet! Når kropp og huggu reagerer må man spørre sei åffer og da begynner man å tenke. En slik aktivtet har verdi i sei sjæl og ær helt naudsåm 4 at ting ska endres til det bedre! And again, balle for en køllejonas-kjip verden om alt var 100% moral og fugl i treet! KNUS breaker i trynski på et uinteressant, falsk og fattig Oslo! Bikkjer var innom det i Skauen: byen hadde blitt kjip og Frusterte-Fruerskummel uten tagsa, og det er en helt sann historie! Hun og han er dørti og enda mer så om de fornekter det! Alle de derre aspektsa ved menneske må fram!! 10 detta vil fru akavarium-huggu på rosa puter og Under-og-mirakler-skogen si at, Ja skal man godta drap og voldtekt av spedbarn også da, siden det finnes mennesker som har slikt i seg også? - Jaggu, det skal man, å kjøre kids i fitta til de dauer er sjukt undervurdert!! - Hør her, Henrik drepte ingen. Han var opposisjonell men i det store harmløs. You kan si at tagginga koster spenn å fjerne som statsløvene kunne brukt på skjukhussenger i stellet. Dække bra, men dække akkurat direkte drap heller. En slik tankerekke leder deg straight inn i FRP-politics om å ikke bruke spaz på noe som ikke knytta right to økt velstand og trygghet. Mao. føkk spenn til kultur over hugguet: blikke feit i hudpungen av sånn!! Ska ru 1. sjå på sosiale costs må ru også spørre: Hva hadde boyza gjort om dem ikke var ute med penistusjen?! Vil du læra noe grundig shitzo om tagging og samfunnet, chekk aot Gategallerier av Cecilie Høigård fra 2002 (Ett år etter Onkl P slutta å telle egne sanger!). Viktig og grundig! Der kan du mellom annat lese at HIP-HOP-kulturen oppstod i Bronx på 70-talletsom so et alternativ til vold og dop. Nå kunne mr. Brown plutslig få gatekred v å danse, synge eller skrive med kroppen sin. Voldsraten gjekk ned og det ble topp steming i gatsene! Graffiti og tagging har rett nok blitt brutalisert etter hvert. Men tusjing og maling står ennå i fokus, og lokker boyz vekk fra mer reriøse ulovligheter som hadde kosta samfunnet langt mer! Så om man hater på tagz som uttrykk, kan ein tænke på re som the lezzer evil for society. Men tilbake d viktige. Kulturverdien!! Jepsi, Henke kosta fokus så dekke bare var pensum som gjaldt i timen på Brøttum ungdomsskole. Og Takk 4 d! Han supplementerte, gav mangfold og krefter! Så JOslo trenger ikke den der sjukhussenga som writersa har streka ut. He never goes to that hospital cause them fresh tags on them dull walls granted him like mye vitality som det JOslo granter mordi. PS: I neste JOslo ska vi tilbake til estetikken! Vi ska gå grundig inn på paralleller mellom kunst- og taggediskursen. Og chekk, chekk! Dekk unge og progressive underskauere og Oslo-fjes lagger 100 år etter tida! Taggesynet reres er mer konservativt enn Prince Charles på slalom i Alpene! 4 å si det enkelt: D rekk trur er kunst, er kitsch, mens d dekk hater på KNUS! er KUNST! Følg med!! JEG!

- Innstendig ber jeg deg om å være sannhetssøkende og oppriktig bevisst ditt ståsted, dvs ditt saktekrypende perspectivus, hvorfra du trekker dine slutninger. Dialoglyrikk - Med stor ydmykhet vil jeg få uttrykke min sterkeste enighet. - Hvorfor tror du denne ignoransesirkelen er så vanskelig å bryte ut av? - Hvilken ignoransesirkel tenker du på da, min kjære venn? - Du vet, jeg tenker på hvordan én generasjon eller epoke latterliggjør den forriges mangel på intelligens og metaevne. Samtidig som den har den samme intellektuelle innesluttetheten. - Du tenker på Kuhns paradigmer? - Nesten ikke i det hele tatt. Du må tenke mer politisk. Vel, egentlig ikke politisk engang. La oss si meta-politisk. - Du mener at en generasjons eller en epokes måte å tenke samfunn og politikk på blir latterligjort av den neste epoke for sitt trangsyn, samtidig som denne latterliggjørende epoke er like ræva? - Jæpps. - Men dette er da vel ikke nye tanker? - Neida, overhodet ikke. Men man lar seg til stadighet overraske over hvor få som faktisk er klar over det på et grunnleggende nivå. Det blir fort slik at man analyserer andres tanker og unnlater å anal---ysere (sic) sine egne. - Hmmm, jeg må si at du slettes ikke klarer å fremstå så intelligent som du hadde håpet. - Enig. Det blir fort slik at når man skal forklare noe man føler sterkt for så er man så opptatt av å forklare det tydelig at det fremstår veldig banalt. Men egentlig er det jo ikke mer banalt enn at i hvert fall ikke du, eller du, eller du forstår det. - Tro oss på ordet, kjære leser. JEG!