Amanda Hodgkinson Britannia Road 22 Oversatt fra engelsk av Hedda Vormeland
Til mor og far. I kjærlighet.
De døde har også behov for eventyr. Zbigniew Herbert
Våren 1946. Til England Gutten betydde alt for henne. Han var liten og uregjerlig, og han hadde noe vaktsomt ved seg, som et vilt dyr ute i åpent lende. Alle de fortaptes, de gjenfunnedes og de aldri glemtes mørke hjerter banket i dette barnets kropp, i de urolige øynene. Hun elsket ham med den samme ubetvingelige kraften som skyver skoger opp fra jordens dyp, men likevel fryktet hun at det ikke var nok til å beholde ham. Så hun tok ham med til England, fast besluttet på at Janusz ville elske ham og sørge for at han var trygg. På skipets passasjerliste sto hun oppført som Silvana Nowak. Tjuesju år gammel. Gift. Mor til en gutt, Aurek Josef, sju år gammel. «Hva er yrket ditt?» spurte den britiske soldaten og gransket legitimasjonsdokumentene hun la foran ham. Hun kikket på papirene på skrivebordet hans og fikk se flere sider med kvinnenavn. Alle var oppført som husmødre eller husholdersker. Bak henne sto flere hundre andre kvinner, som i likhet med henne var iført arvede klær, tause sammen med barna sine. Over soldatens hode gjorde et skilt på flere språk, deriblant polsk, utførlig rede for skipets regler. Alle tepper og lakener er skipets eiendom. Alle stjålne gjenstander vil bli beslaglagt. Silvana strammet grepet om sønnen. Soldaten kastet et flyktig blikk på henne og kikket deretter tilbake på
papirene. Hun visste hvorfor. Det gjorde ham ille berørt å se en så uflidd kvinne og et så rastløst barn. Hun rørte ved skautet, kontrollerte at det satt som det skulle, og klemte den ledige hånden mot Aureks rygg i et forsøk på å få ham til å rette seg opp. «Yrke?» «Overlevende», hvisket hun, det første ordet som falt henne inn. Soldaten så ikke opp. Han hevet pennen. «Husmor eller husholderske?» «Jeg vet ikke», sa hun først, og så, da hun merket at køen flyttet utålmodig på seg bak henne: «Husmor.» Og det var alt. Hun var registrert, skrevet pent inn i en bok med vannfast, svart blekk. Hun fikk et transportnummer, en merkelapp festet med en nål til kåpeslaget, som svarte til informasjonen fra skipets passasjerliste. Ingen kunne tross alt si seg uenig i eller bestride et offisielt dokument. Bare tittelen husmor så tvilsom ut. Enten de sto sammen eller hver for seg, var Silvana sikker på at ingen ville tro på at ordene hus eller husmor eller hustru hadde noe med henne å gjøre. Hele natten, mens havet bar skipet og passasjerene mot et annet land, arbeidet Silvana med å huske. Hun fant seg en plass i en av de fullpakkede korridorene under dekk og satt med armene over kors og beina trukket inn under seg. Foldet inn i seg selv på denne måten, med Aurek gjemt inne i kåpen, pustet hun i lukten av svette og dieseldamp mens dunkingen fra motorene som sto og arbeidet, markerte tidens gang, og hun prøvde å huske livet sammen med Janusz. Men alltid var det de samme minnene som kom til henne. Dem hun ikke ville ha. En vei hun ikke ville ferdes på. En skitten himmel full av regn, fly som kom ut fra skyene. Hun
rystet på hodet, prøvde å tenke på andre ting, å avskjære det bildet som utvilsomt ville komme. Og så var det der. Den våte gjørmen som glinset under føttene. Trær som vred seg i vinden, og barnet pakket inn i en haug tepper der det lå i en håndkjerre. Silvana trakk Aurek tettere inntil seg, gynget ham fram og tilbake mens minnene gled bort. En mager hånd snodde seg fram fra under kåpen, og hun kjente de små fingrene hans vandre over ansiktet. Og hvordan kunne det ha seg at kjærlighet og tap var så nær hverandre? For uansett hvordan hun elsket gutten og hun gjorde det, desperat, som om hennes eget liv avhang av ham var tapet der alltid, like i hælene på henne. Da lys begynte å dryppe inn i mørket fra himmelen ved daggry, var Silvana for trett til å tenke, endelig lukket hun øynene og lot motorenes brummende hjerteslag dysse henne i en kjærkommen drømmeløs søvn. Morgenen kom med blek sol og salte vindkast. Silvana skjøv seg fram gjennom trengselen, opp til de øvre dekkene, med Aurek hengende i kåpeskjøtene. Hun tok godt tak i relingen og lot ham slå seg ned på huk mellom føttene hennes, tyngden av ham lå mot beina hennes. Grønne bølger lå langt der nede, og hun glodde ned på dem mens hun prøvde å forestille seg hvordan England kunne være, et sted hun ikke visste noe annet om enn at det var der mannen hennes, Janusz, bodde nå. Hun hadde vært fortapt, og han hadde funnet henne. Han må ha trodd at han strakte seg tilbake og fikk fatt i fortiden, at hun ville være slik hun var da han forlot henne: hans unge kone, rødt hår satt opp i krøllete lokker, et smil om leppene, den kjære sønnen deres i armene. Han kunne ikke vite at fortiden var død og hun gjenferdet av den kona han en gang hadde hatt.
Skipets stamping gjorde henne svimmel, og hun lente seg mot relingen. Hun hadde lagt landet sitt langt bak seg, og nå var det ikke noen kyststripe, ikke noe landskap å sørge over, bare vann helt fram til horisonten og bruddstykker av blendende lys som splintret bølgene. Hun hadde ikke sett Janusz siden den dagen han forlot Warszawa for seks lange år siden. Kom hun i det hele tatt til å kjenne ham igjen nå? Hun husket dagen de møttes, dagen de giftet seg, skostørrelsen hans, at han var høyrehendt. Men hvor førte denne ubehjelpelige sammenraskingen av datoer og kjensgjerninger henne hen? Hun myste mot havet, bølgene som kvernet, igjen og igjen. Hun hadde elsket ham en gang. Det visste hun med sikkerhet. Men så mye tapt tid strakte seg ut mellom dem. Seks år kunne like gjerne vært hundre. Kunne hun virkelig gjøre krav på en mann bare fordi hun husket snippstørrelsen hans? Aurek trakk henne i hånden, og Silvana satte seg på kne, tørket seg om munnen med undersiden av ermet, prøvde å smile. Gutten var årsaken til at hun foretok denne reisen. En gutt må ha en far. Snart ville fortiden ligge bak dem og en nåtid i England tilhøre dem. Der var hun sikker på at de ville kunne leve hver dag uten gårsdager og uten truende minner, uten historier som forfulgte dem. Hun lot fingrene gli gjennom Aureks kortklipte hår, og han la armene om halsen på henne. Hun var på vei mot et nytt liv, og en liten bit av Polen var fremdeles med henne.
Britannia Road 22 i Ipswich Janusz synes huset ser heldig ut. Han trekker seg litt unna for å se Britannia Road nummer 22 bedre, og han beundrer den smale mursteinsbygningen med tre vinduer og blå dør. Døren har en rute av farget glass: en gul soloppgang innrammet av grønt med en blå fugl i midten. Det er så typisk engelsk at det får ham til å trekke på smilebåndet. Det er nøyaktig hva han har vært på utkikk etter. Det er det siste huset i en rekke, og selv om det står ved siden av en bombet tomt, har det på et eller annet vis kommet fra det uten skader selv. Det eneste tegnet er en sprekk i den fargede glassruten, en strek gjennom den blå fuglen som får det til å se ut som om den kanskje ville få problemer om den prøvde å fly. Bortsett fra det kunne man tro at krigen aldri har berørt denne bygningen. Det er en fantasifull tanke, det er han klar over, men han liker den. Kanskje huset vil dele litt av hellet sitt med ham og med kona og sønnen hans. «Ikke bekymre deg over den skampletten», sier eiendomsmegleren ved siden av ham og slår ut med armen i retning av brakklandet hvor barn med skitne fjes leker. «Det blir ryddet før du vet ordet av det. Vi skal få denne byen på beina igjen fort nok.» Han retter på mansjettene på tweedjakken og rekker Janusz et
nøkkelknippe. «Vær så god. Det er ditt. Jeg håper du liker deg her. Kan jeg spørre hvor du kommer fra?» Janusz har ventet på dette spørsmålet. Det første folk vil vite, er hvor du kommer fra. «Polen», sier han. «Jeg er polsk.» Eiendomsmegleren trekker et sigarettetui ut fra innerlommen. «Du snakker forbasket godt engelsk. Vært i hæren?» Og dette er det andre de spør om: Hva gjør du her? Men Janusz føler seg vel i dette landet. Han kjenner skikk og bruk og vet hvordan ting gjøres. Sørg for å holde alt enkelt og saklig. La dem forstå at du er på deres side, så er de fornøyd. Den første gangen noen spurte ham hvor han kom fra, den gangen da han fortsatt var bekymret over sin egen fremmedhet da han så på den som et fødselsmerke, en portvinsflekk midt i ansiktet, synlig for enhver hadde han begått den feil å forsøke å svare. Han hadde ikke vært i England så lenge, i høyden et år, og den støyende, blodtørstige begeistringen for krig som han kunne se blant de nye kameratene, hadde tent en slags ild i hjertet hans. En mektig brann fløt gjennom årene på ham og tente en utadvendt dumdristighet han aldri hadde kjent maken til. Han var sammen med en støyende gjeng karer fra RAF i et røykfylt lokale hvor de drakk øl med samme farge som motorolje, og han kastet seg ut i sin egen historie, hele reisen fra Polen helt i begynnelsen av krigen, til Frankrike og videre til England. For sent gikk det opp for ham at han gjorde det for innviklet, og uansett var det ingen som hørte etter. Ingen ønsket å vite noe om kvinnene han hadde etterlatt. Han fortsatte, snublet i ordforrådet og avsluttet, fortapt i egne savn, med å mumle på polsk ned i ølglasset og