Rørt, rammet og rystet foredrag ved Anne Hirsch, sykehusdiakon St. Olavs hospital i Trondheim og arbeidsveileder. Når det skjer store kriser i livet, trenger vi hjelp. Vi trenger profesjonelle hjelpere som kan sitt fag og vi trenger å bli møtt med forståelse og vennlighet. Vi trenger mennesker som tør å være sammen med oss i lidelsen og som orker å høre på når vi forteller om det vonde. Men hva kreves det av en profesjonell hjelper for å kunne fortsette med å være nærværende, støttende og omsorgsfull? Hva skal til for å beholde slitestyrken og fortsatt være en god hjelper? Hva trenger hjelperen for ikke å bli Den sårede hjelper som blir båret ut fra slagmarken. Risikoen ved å være nær andre menneskers tap og traumer er større enn tidligere antatt. Susanne Bang har satt fokus på disse spørsmål i boka Rørt, rammet og rystet og jeg har fått i oppgave å gi et riss av hva denne boka handler om. Jeg har selv lang erfaring som veileder i kirkelig sammenheng, både som veileder for prester og diakoner her i Nidaros bispedømme, i Sjømannskirken for prester som bor og arbeider ute i verden og av leger og sykepleiere på St. Olavs Hospital der jeg arbeider til daglig. Hva trenger hjelperen? Å få tilført nye faglige perspektiver og metoder. Motta personlig støtte i form av veiledning der man får bearbeidet egne følelsesmessige reaksjoner. Motta støtte og anerkjennelse fra sine kolleger og sin leder i det daglige arbeid. Boka Rørt, rammet og rystet består av to hoveddeler 1. Beskrivelse av de muligheter og farer som ligger i den profesjonelle hjelperens kontakt med andre menneskers lidelser. 2. Beskrivelse av den veiledning som er nødvendig i forbindelse arbeidet med klienter som har vært utsatt for tap og traumer. Perspektivet blir lagt på veiledning når fagpersonen er rørt, når hun er subjektivt rammet og når hun er rystet. Hva kan arbeidet gi? Det kan påvirke hjelperen positivt å arbeide med andre menneskers problemer. Spesielt påpekes det de positive mulighetene som ligger i å arbeide med andres eksistensielle problemer. Det er et privilegium å utvide sitt eget ved å se inn i andre sider ved den menneskelige eksistens. Vi kan forstå og verdsette annerledeshet uten å bli forarget eller skremt. Vi kan få mulighet til å bearbeide egne psykiske sår, få et mer nyansert perspektiv og bli mer bevisst på hvordan vi vil leve vårt eget liv. På denne måten kan vi bli klokere på livet, på andre mennesker og oss selv. Men akkurat i dette hvor muligheten for å vokse personlig og faglig, er størst, ligger også risikoen for å krympe faglig og menneskelig og få et fattigere liv.
Noen begreper: Kontakttretthet: Når det har blitt litt for mye av det gode og hodet er helt fullt. Det er normalt og et arbeidsvilkår. Alle som arbeider skal bli slitne. Utbrenthet: Uttømt. Behandlertretthet ut fra hele spekteret av pasientkontakt og andre arbeidsmessige og personlige forhold. Når trettheten blir konstant og det ikke hjelper å hvile. Misforhold mellom ressurser og krav. Et psykologisk syndrom som består av følelsesmessig utmattelse, depersonalisering og redusert arbeidsprestasjon. Hjelperen føler seg overanstrengt og tømt for sine følelsesmessige ressurser. Han blir negativ, ufølsom og distansert i forhold til omsorgsmottaker. Følelsen av kompetanse og suksess synker. Man kan føle seg inkompetent selv om man kan være rimelig vellykket utad. Årsaker til utbrenthet: Forholdene på arbeidsplassen. Uklare visjoner og mål. Uklare roller. Forholdet til konfidenten og belastningen ved stadig å arbeide med andres lidelse. Posttraumatisk stresslidelse: De symptomer og personlighetsforandringer et menneske kan komme til å lide av som en konsekvens av traumatiske opplevelser. Traume er en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse av truende eller katastrofeaktig art. Det er normalt å være redd, sint og i psykisk og følelsesmessig ubalanse etter en sjokkerende opplevelse, men hvis det ikke går over snakker vi om PTSD. Andre symptomer kan være: Unngåelse, tilbaketrekning, store forandringer i hormonbalansen og i hjernens aktivitet. Traumer og sorg: Traumer innebærer alltid sorg. Den traumatiserte har mistet en form for uskyld, en illusjon om sikkerhet. Dette skjer da bare andre, men ikke meg. Tapene kan være usynlige, men også synlige, man kan miste pårørende, helse, jobb, bolig og språk. Det er sorg over tapene samtidig som redselen og maktesløsheten ved traumet skal bearbeides. Viktig å bearbeide traumet først. Alltid tap og sorg ved traume, men ikke alltid traume ved sorg. Det er ikke bare de traumatiserte som lider. Det berører selvsagt de pårørende og også hjelperne. De opplever hendelsene indirekte. De får mulighet til å forestille seg det som skjedde. Får fantasier og urealistiske forestillinger. De får se konsekvensene av skadene både på det fysiske og psykiske plan
Sekundær traumatisering: Her er fokuset på arbeidet med traumatiserte mennesker som kan føre til behandlertretthet. Årsaken er påvirkning fra flere eller mange traumatiserte konfidenter akkumulert over tid. Man blir ikke sekundærtraumatisert av de alminnelige årsakene til utbrenthet. Dette er altså et snevrere begrep enn utbrenning. Hjelperen kan bli så påvirket at vi kan komme til å lide av de samme symptomer og personlighetsforandringer som den traumatiserte, men i noe mildere form. Hjelperen kan bli kynisk, pessimistisk, miste livslyst og energi og bli ensidig fokusert på de mørke sidene ved livet. Det er ikke lenger en grense mellom arbeid og privatliv. Endringene kan gå helt inn i kjernen av hjelperens psykiske struktur og endre hjelperens livsholdning. Man får et mer pessimistisk syn på livet. Er nå verden et trygt sted? Dette kan gjøre noe med: Hjelperens identitet: Opplevelsen av hvem man er som person. Man kan oppleve reaksjoner hos seg selv som er utenfor det akseptable selvbildet. Er jeg egentlig egnet som behandler? Selvrespekten blir skadet. Hjelperens åndelighet: Også ens forhold til Gud eller noe utenfor en selv kan bli endret. Dette er selvsagt alvorlig når noe av det vi hjelpere kan, er å låne våre konfidenter håp og tro og at det finnes en vei. Hvis vi ikke kan finne mening med våre liv, blir det vanskelig å hjelpe konfidenten å finne mening. Overlevelsesskyld: Man kan sammenligne livet sitt med konfidentens og få skyldfølelse for at en selv har det så godt og enda ikke kan hjelpe mer. Intimitet: Det kan bli problemer med intimitet. Vanskelig å ha sine nærmeste tett innpå seg. Vansker med seksuallivet. Vanskelig å ta andres små bekymringer og skader helt alvorlig. Det er ikke konfidentens ansvar at hjelperen tar inn negativ påvirkning. Det er vårt eget og arbeidsplassens ansvar å sørge for at faglige og menneskelige arbeidsrisikoer blir tatt på alvor i arbeidet med andre menneskers eksistensielle problemer. Hvorfor blir ikke alle sekundærtraumatisert? Det er avhengig av personlige holdninger, ressurser og faglige redskaper vi har i møte med utfordringene og belastningene Det som tapper, kan også berike. Det er en unik mulighet for å bearbeide egne psykiske sår Ved å arbeide med andre menneskers eksistensielle problemer, får vi mulighet til å se inn i sider av den menneskelige eksistens som vi ellers ikke hadde hatt tilgang til.. Vi kan bli mer oppmerksom på rikdommen i livet på en dypere måte. Vi får opplevelsen av å kunne bidra med noe som stemmer med egen visjon eller eget kall. Ved å arbeide med andres uro, må vi arbeide med egen sentrering for å kunne være virkelig tilstede. Det kan utvide vårt bilde av verden og menneskelivet som kan være til hjelp i eget liv. Vi kan utvikle oss personlig og bli klokere på livet, på andre mennesker og oss selv. Vi kan verdsette andres annerledeshet uten å bli skremt. Det er mulighet for å bli mer tolerant.
Jo mer vi tillater oss å bli beriket av veiledningsrelasjonen jo mindre er risikoen for å bli sekundærtraumatisert. Men akkurat i dette hvor muligheten for å vokse personlig og faglig, er størst, ligger også risikoen for å krympe faglig og menneskelig og få et fattigere liv. Hvordan utvikler sekundærtraumatisering seg? I den empatiske prosessen - på det kognitive plan. Gjennom møtene med traumatiserte mennesker endres mitt verdensbilde og mine holdninger til livet på det kognitive plan. I den empatiske prosessen, på det følelsesmessige plan. Den følelsesmessige innlevelsen skjer på et bevisst og i større grad ubevisst plan. Behandleren strekker sin innlevelsesevne slik at konfidenten føler seg forstått. Konfidenten induserer traumematerialet i behandleren. Det er ikke bare den kognitive og affektive innlevelse i historien, men møtet med den dype skaden i konfidentens selv Behandleren rystes av møtet med sitt eget system og samfunnet, særlig med svikten i behandlingssystemet. Idealene får en alvorlig knekk. Man kan bli desillusjonert. Hvem er spesielt utsatt Her spiller graden av klientkontakt inn. Det handler om mengden og antall konfidenter. Alder og erfaring blir utslagsgivende: - De unge: mangler erfaring, men deres faglige image tåler mer. - De eldre. Vanskeligere for å se sin egen rystelse og innrømme dette overfor kollegene. Faglig kompetanse: Teoretisk og metodisk og relasjonell kompetanse: Redskaper for å behandle sine egne motoverføringsreaksjoner: Privat nettverk: familie venner og fritidsaktiviteter. Personlig: - Dårlig tilgang til sitt eget følelsesliv og lite selvinnsikt. - Ved dårlig selvfølelse, har man lett for å føle seg inkompetent og hjelpeløs og blir mer sårbar. - Erfaring med traumer i eget liv uten tilstrekkelig bearbeiding - Hvis en selv er i krise eller del av en kollektiv krise Behandlerreaksjoner: Motoverføring: Den profesjonelle hjelpers reaksjoner på konfidentens historie når det gjelder følelser, tanker, kroppsfornemmelser og atferd. Reaksjon på den enkelte klient. Objektiv motoverføring: (klientindusert)reaksjoner som er forståelig for andre fordi alle vil kunne føle det på samme måte i en liknende situasjon. Det trenger ikke å handle om vår egen bagasje. Subjektiv motoverføring (terapeutindusert) Dette handler om behandlerens historie med uløste konflikter og ubearbeidete traumer. To tendenser ved motoverføring: Enten bli overinvolvert eller å trekke seg tilbake. Ved tilbaketrekking lett å bli sint, men mer akseptabelt for en selv å intellektualisere, bli kjølig og unngå kontakt. Ubearbeidete motoverføringsreaksjoner knyttet til flere konfidenter, kan føre til sekundær traumatisering.
Tre begreper som alle handler om motoverføringsreaksjoner.: Rørt: Motoverføringsreaksjoner som bidrar til å understøtte og utdype kontakten med klienten.. Å kunne la seg røre og bevege er en forutsetning for empati og ekte arbeidsglede. Sterk berørthet kan forveksles med en subjektiv og bremsende motoverføringsreaksjon, men det å glede seg over kontakten med klientene er også det beste vi kan bidra med. - Rørt og veiledning: Her er det motoverføringsreaksjoner som kan støtte og utdype kontakten med konfidenten. Dette er antakelig det beste vi kan gi dem. Rammet: Hjelperens subjektive motoverføringsreaksjoner. Klientens temaer, følelser og holdninger som treffer behandlerens egne ubearbeidede konflikter og hindrer reell tilstedeværelse og som også kan hindre god nok kontakt og innlevelse.hvis behandleren er bevisst på at hun er rammet, trenger det ikke hindre kontakten.(jeg og døden-grupper) - Rammet og veiledning: Her er det hjelperens egne ubearbeidete tema som blir berørt.vi må ha en tillatelse (kontrakt) til å kunne gå inn på de ubearbeidete tema.(jeg og døden) Rystet: De objektive(klientinduserte) motoverføringsreaksjonene der behandleren blir så overveldet av sine reaksjoner at hun mister kontakten med det som skjer både hos seg selv og klienten. Det er det fryktelige som har skjedd som konfidenten forteller om som kanskje også forblir ubearbeidet som kan føre til sekundærtraumatisering. Manglende faglig viten forsterker hjelperens risiko for å bli rammet og rystet. - Rystet og veiledning: Det må være en kultur og klima for å anerkjenne at man kan bli skikkelig sjokkskadd av å høre på en traumatisert person fortelle. Det er behov for å sette ord på det og å høre at det er normalt å reagere sterkt. Spørre om det også er en subjektiv komponent inne i bilde Traumerelatert veiledning: I arbeidet med mennesker med store traumer kan hjelperen bli truet av sekundærtraumatisering. Vi ser hvordan behandlerens ubearbeidete motoverføringsreaksjoner kan skade hjelperen og konfidenten og hennes sak, det er derfor nødvendig med veiledning. En traumerelatert veiledning. Veiledningens mål er faglig og personlig vekst, ikke problemløsning. I vår sammenheng også åndelig vekst To hovedfokus: - Analyse av saken og hva som har blitt gjort og skal gjøres - Hjelperens personlige aspekt med spesielt fokus på motoverføring, både de subjektive og objektive. Det å dele opplevelse med noen slik at man kan forstå hva som egentlig forgikk og eventuelt få hjelp til å tilgi seg selv hvis noe ikke gikk bra er nødvendig. Det å få følelsesmessig støtte, kan gi hjelp til å støtte konfidenten og det kan også frigi energi til faglig god handling. (Manglende faglighet eller erfaring øker risikoen for at det blir rådgiving og at motoverføringsreaksjoner neglisjeres i veiledningen. Ikke veiledning første året da behovet for rådgivning er for stort.)
Veiledning og parallellprosesser: Veilederens oppmerksomhet på sine egne motoverføringsreaksjoner i møte med veilandens fortelling. Er det veilederindusert eller veilandindusert når veileder føler seg tung og sliten i en samtale? Når veileder selv har vært sekundærtraumatisert? Veiledning og terapi.: Veiledning: Å bli bedre yrkesutøver. Få en forståelse for hvordan temaer i eget liv hindrer forhold til konfidenten. Terapi: Kjenne seg selv bedre. Arbeide på et dypere plan med de personlige tema. Forebygging av sekundær traumatisering er mer enn veiledning: En pakke der veiledning er viktigst. Individuelt ansvar: Godt privatliv med nær kontakt med familie og venner. Naturopplevelser og fysikk aktivitet. Åndelige opplevelser med kunst, litteratur og religion Kollektivt - og ikke minst et ledelsesansvar: Utvelgelse av personalet, teambygging, godt lederskap og klar filosofi/visjon. Til slutt: Møte med andre menneskers lidelse kan påvirke hjelperen dypt og bidra til å forme hennes verdensbilde, livsperspektiv og verdisett. Veiledning er viktig for å bevare slitestyrken i arbeidet.