Lotta Elstad: En vanlig dag på jobben

40 E Lotta Elstad: En vanlig dag på jobben foto: jo straube

Samtiden_#1_2008_layout.indd 41 E 41 07-02-08 17:50:52

42 satte ikke jeg inn en oppvaskkurv? Det er selvfølgelig mulig at jeg ikke gjorde det, men bare trodde jeg gjorde det ettersom alt har en tendens til å gå i ett når stablene av gryter, skåler, tallerkener og bestikk ikke minker, men stadig fylles opp av servitører som slenger ut sarkastiske bemerkninger om det fordømte tennisstevnet som har sneket seg inn i hotellets spisesal for å grise til bordene, miste gafler i gulvet og bytte glass for hver gang de henter ny jus, og jeg har sett bort fra oppvaskmaskinens samlebånd i to sekunder for å le av kokkens vits som for øvrig ikke er så altfor morsom og idet jeg snur meg tilbake, oppdager jeg at jeg egentlig ikke gjør noe fornuftig, men bare står der med rennende svette, stussende over de små skjærende fistelpipene som akkompagneres av den konstante dundrende flymotoren mens en kokhet damprøyk siver ut av det ene øret til dette dundremonsteret og alt har bare stoppet opp: Satte ikke jeg inn en oppvaskkurv? Jeg tror faktisk jeg gjorde det. Men hvor i all verdens navn er den blitt av? Den forbanna utilregnelige gisseltakende oppvaskmaskinen må jo se at jeg på ingen som helst måte har tid til at den henger seg opp akkurat nå det tunge metallokket kommer bænkers til å glippe ut av mitt klamme grep og hakke føttene mine i to fem minutter før the big rush entrer «Jeg tjener bare 114 kroner i timen og det er jo jeg som gjør drittjobben» svingdøra som skjermer spisesalens gjester fra personalets baksnakking, ledelsens press og det glatte gulvet: the show must go on. «Disse lydene betyr...» roper Nadia. Med ett har hun kommet meg til unnsetning. Det er hun som pleier å klage på lønna. Med en oppgitt, noen ganger ganske høylydt stemme, legger hun det fram som et irriterende paradoks: «Jeg tjener bare 114 kroner i timen og det er jo jeg som gjør drittjobben.» Et renessansemenneske, noe à la Leonardo Da Vinci, liksom, svarte jeg da jeg var fjorten og faren min spurte hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Det endte i en mindre disputt. Hvorfor kan du ikke ha ordentlige forbilder, spurte han lettere irritert, sånne som gjør noe nyttig, dedikerer seg til én ting og arbeider hardt? Dessuten var det hele en total og historieløs misforståelse: Renessansemennesket var en livegen bonde med dødfødte unger og krydderløs mat, ikke en eksentrisk kunstner som dissekerte menneskelik og fant opp konseptuelle helikoptre. Ifølge ham var det umulig å

være all that with a bag of crisp and extra salsa on the side, uansett hvor mye Libresse-reklamene eventuelt skulle insistere på det motsatte. Men hva visste han? Han var ikke født på 80-tallet. Han vokste opp i en tid da fabrikkrøyken fortsatt seg over hovedstaden, og ikke med fortellinger om arbeidslivet som: Ressursene i arbeidslivet ligger ikke lenger i flittige hender. Nå handler det om intellektuell kapital. 1 (VG, 1999) Gamle Marx fikk på en måte rett. Arbeiderne tok kontroll over produksjonsmidlene. I fremtidens arbeidsliv vil alle bli mer avhengige av det de har i toppen fra IT-konsulenten til vaktmesteren. Produksjonsmidlene blir umulig å skille fra arbeiderne selv, og arbeiderne selv vanskeligere å skille fra arbeidsgiverne. 2 (Torbjørn Røe Isaksen, 2004) Fremtiden er kreativ. Vi blir mer selvstyrende og mer fokuserte på å løse oppgaver, og mindre engasjert i rutineproduksjon. 10 fremtidige yrker: butler, coach, designkonsulent, vert, hemmelig agent, sannhetskonsulent, glemmefremmer, fantasikonsulent, kulturtolker, robotpsykolog. 3 (Aftenposten, 2007) Jeg er ikke fjorten lenger. Og jeg har skjønt at det fins et godt stykke arbeid i samfunnet som er relativt usynliggjort. Særlig i det sjiktet som snakker og intellektuell kapital, at Marx fikk rett og robotpsykologer. For en eventuell ankomst av robotpsykologer vil vel uansett ikke fjerne det faktum at noen rydder, vasker og ordner opp for andre uten å legge særlig mange spor, eller Holmgang-debatter, igjen etter seg. Hvem er disse noen? Arbeiderpartiets tidligere leder Thorbjørn Jagland kom en gang med et forslag. Under en debatt med Carl I. Hagen hadde han følgende å si om innvandrere i Norge: t h o r b j ø r n: Dette er mennesker som for det første gjør alle drittjobbene i samfunnet. Lavlønnsjobbene, vaskere og...eh...står...eh...eh...i kios... kioskene og selger og alt det der, eh... Nadia er altså ikke den eneste som kaller jobben sin en drittjobb. Men dagen etter fulgte ramaskriket i mediene: «Jeg har selv vært renholder i 43

44 mange år og gjør ingen drittjobb,» sa Irene Andreassen fra Lillehammer. «Jeg er så forbannet og jeg føler meg så neglisjert. Jeg er renholder og har vært det i åtte år. Og jeg som trodde at Arbeiderpartiet var for arbeidsfolk,» sa Solfrid Englund fra Nordmøre. 4 Ap-lederen forholdt seg taus i etterkant, men rådgiveren hans forsikret alle om at han ikke hadde ment det bokstavelig. 5 Så hva mente han? Aftenposten spekulerte: «Han satser på at folk flest forstår at han brukte ordet drittjobb for å beskrive at en del yrker er forbundet med lav status, lav lønn og generelt dårlige arbeidsavtaler.» 6 Og mer var det ikke å si om den saken. Men var det ikke mer å si? Hvorfor fulgte ingen opp med å si hev lønna, hev statusen, slutt med drittsnakket og vask dritten av jobben? Jeg har vasket rom og stått i oppvasken på et hotell i et par måneder nå. For sju timer siden startet arbeidsdagen ute i garasjen, ved et askebeger sammen med Said en muskuløs mann i 30-årene med tatoveringer på armen. Han sier det han alltid sier når jeg møter ham, enten det er på begynnelsen, midten eller slutten av dagen: «Fy faen, det gjør så jævlig vondt i korsryggen.» Han strekker på seg og et halssmykke kommer til syne, dinglende ned fra halsen. Så tar han et trekk av røyken og sier ikke stort mer. Jeg spør om det jeg alltid spør om: «Du skal ikke prøve å skaffe deg time hos en fysioterapeut, da?» Men han mener det er altfor dyrt. Dessuten har han en slektning som kan et gammelt kinesisk triks som går ut på å varme opp vanlige drikkeglass, plassere de med åpningen ned på diverse punkter nederst på ryggen og la trykket suge til seg smerten idet glasset tas opp igjen. Det fungerer visstnok ganske greit. En gang, da Said hadde klaget nok en gang over ryggsmertene sine, nevnte jeg at vi burde kreve et hvilerom på jobb. Jeg hadde lest i VG at i IT-bedriften SAS Institute hadde ledelsen bedt de ansatte om å slappe av i arbeidstiden. Under avisbildet av de avslappende IT-arbeiderne hadde det stått «PÅ JOBB: En helt vanlig dag på jobben i meditasjonsrommet i SAS Institute. Bedriften er kåret til Norges beste arbeidsplass, og de ansatte oppfordres til å meditere på jobb.» 7 Said lo hjertelig, pekte på søppelrommet, som var ti meter fra røykekroken i garasjen, og sa: «Der kan hvilerommet være. Og så kan vi stå i kø utafor i pausen.» Denne morgenen forteller han ikke om det kinesiske glasstrikset når jeg begynner å mase på ham om fysioterapi. I stedet sier han at han nå går ned i en 80 prosent stilling. På legens befaling. «Said er den absolutt dyktigste vi har her,» fikk jeg beskjed om før jeg ble sendt av gårde for å få opplæring den første dagen på jobb.

Og første gangen jeg hørte Saids stemme, fortalte han meg det aller viktigste. Vi sto inni et dusjkabinett: «Ting må skinne, ikke sant.» Og det er vel det som er kjernen i rengjøringsarbeid: ingen legger merke til det med mindre det ikke gjøres. Flekker går ikke alltid bort. Men ting kan skinne. «Sånn, sånn, sånn». Med noen automatiserte bevegelser, i løpet av noen hundredels sekunder, lot Said kluten etterlate et glinsende rent dusjhode. Så tok han av dusjhodet, spylte ned dusjkabinettet uten å imponerende nok få en eneste dråpe på seg selv og vasket dusjveggene på null komma niks. Han gikk fort videre, vasket vasken, krana, speilet. «Sånn, sånn, sånn.» Neste stopp håndklærne. «Mange slenger bare håndklærne over sånn. Men det ser ikke noe pent ut, ikke sant.» Derfor brettet han 45

46 håndkleet til et perfekt rektangel, plasserte det over stanga som var festet til baderomsveggen og dro tak i begge endene på hver sin side av håndkleet og brettet det innover mot veggen slik at det fikk en mykere avslutning der det hang. Så gikk han fort videre til toalettrullen. Plutselig gikk tempoet ned noen hakk. Han stoppet opp og bøyde seg rolig ned. Og med en varsom og omtenksom finfølelse brettet han en liten trekant på tuppen av toalettrullen. «Det blir finere sånn, ikke sant. Det er folk her som ikke gidder å brette de sånn, men jeg gjør det alltid.» Flush, flush, flush. Med ett var Said forvunnet fra badet. Jeg hadde ikke merket at han nettopp hadde vasket doen, og idet jeg gikk ut på rommet, så jeg at han allerede hadde redd opp senga i perfekt militærstil. «Sånn, sånn, sånn, ikke sant,» sa han og jeg fikk ikke med meg en verdens ting av hva han gjorde mens han løp rundt i rommet og fikset og ordnet og ryddet og tørket støv. Det var en stumfilm i dobbel hastighet, Saids armer gikk som propeller og jeg følte meg som en kattunge på en tenniskamp. «Skjønner du?» spurte han og jeg nikket uten å vite hva jeg svarte på. «Da kan du ta rom nummer 114.» Han pekte på rommet, sa at jeg måtte passe fingrene mine så jeg ikke klemte dem i døra, og plutselig hadde han løpt av gårde. Rom 114. Jeg var overlatt til meg selv. Hva i all verdens navn skulle jeg gjøre? Lufta var tett, det lå tomme potetgullposer på gulvet sammen med brukte håndklær og tomflasker. Det må skinne, tenkte jeg, det må skinne. Og ikke glem den lille trekantbretten på toalettrullen. Jeg måtte ikke svikte Said. En slags nervøsitet gryet i magen. Jeg virret rundt i rommet. Noen hadde bodd her. Snart skulle en ny person bo her. Et enkeltrom for rundt 1000 kroner per natt. Ansvaret lå herved på mine skuldre. Jeg bestemte meg for å late som om det hele var på liksom. At jeg var med i Fangene på Fortet, plassert inne på et rom med et utall oppgaver, som jeg ikke helt visste hva var, men som skulle utføres innen sanden i timeglasset var rent ut. På utsiden sto Nils Ole Oftebro og lagkameratene mine og skrek: fortere, fortere, fortere! Dette var den tilmålte tiden: 30 minutter for rom til nyankomne gjester. 15 minutter for rom det allerede bodde noen i. Jeg tok utfordringen, gjorde alt etter beste skjønn i klumsete rekkefølge antakelig gjorde jeg samme ting to ganger av ren glemsomhet og håpet på det beste: åpnet vinduet, tok ut søppel, glass, flasker, skiftet sengetøy, redde opp (det ble virkelig ikke fint), tørket støv på TV, bilderammer, telefon, pusset speil, vasket garderobeskapet, støvsugde sofa, stol, gulv, sikret at det fantes glass og brusåpner på bordet, sjekket at brosjyren med hotellinformasjon var på plass, Do Not Disturb-skiltet på puta, vasket gulv, lister, dørhåndtak. Var gardinene i orden? Lå det noe under senga? Virket lyspærene? Jeg var en deltaker i Fangene på Fortet satt til å tørke

støv på en fjernkontroll. Og TV-en skrudde seg plutselig på. NRK fortalte at amerikanerne nettopp hadde funnet opp et nytt våpen lagd av noen mikrobiologiske greisimojser. Det kunne medføre en intens og uutholdelig smerte. Men ikke drepe. Våpenet skulle brukes mot demonstranter. «Amerikanerne trenger våpen som bare gjør vondt,» sa nyhetsmannen. Jeg innså at jeg hadde glemt badet. Fullstendig. Jeg løp mot toalettrullen og forsøkte meg på å lage en trekant på tuppen, men trekanten gikk i oppløsning så fort jeg fjernet grepet om den. Jeg prøvde igjen. Trekanten ble skeiv. Det så rett og slett bare ut som om noen hadde tuklet litt med rullen. Etter tre minutter ga jeg opp. Hva var det Said hadde sagt igjen? «Sånn, sånn, sånn, ikke sant, det må skinne, ikke sant.» Det var stort sett alt jeg husket. Dusjkabinettet, dusjhodet, veggene måtte Jeg var ikke bare dønn alene. Jeg var våt også. Og talentløs skinne. Det hele endte med en dusjskur på meg. Jeg hoppet gjennomvåt ut av dusjen, skremt av det kalde vannet. Grep tak i ett av håndklærne, bare for å innse at det var brukt. At jeg hadde glemt å henge opp nye håndklær. Ingenting skinte. Det var bare vått overalt. I dusjen, på baderomsflisene, på meg. Hvordan regulere trykket på dusjen? Skulle jeg tørke baderomsgulvet med et skittent håndkle? Det var ikke tid til å tenke. Jeg var ikke bare dønn alene. Jeg var våt også. Og talentløs. Omtrent samme affære var jeg utsatt for ved rom nr to og neste rom der igjen og neste der igjen. På det femte rommet dukket Said opp igjen, han lo da han så hvor våt jeg var blitt. «Nå tar vi en røyk,» sa han. Og så løp han av gårde med meg i hælene. Ned trappene, ut av bygget, over på andre siden av gata, til hovedbygget, inn hovedinngangen, gjennom foajeen, forbi resepsjonen, inn til venstre, gjennom en liten korridor, forbi kjøkkenet, forbi lageret, forbi pauserommet, ut i garasjen, femti meter bort, rundt et hjørnet, bak en murvegg. Der sto askebegeret. Said tente seg en røyk og klagde over korsryggen. Jeg nevnte at det virket umulig å re opp sengene uten å bøye beina og vri kroppen feil. De var en halv meter høye, plassert mot veggen og et fastmontert nattbord sperret veien. Han sa: «Du blir vant til det.» «I reiselivsbransjen kaller vi stillingene innen renhold for Donald-yrkene. De er spesielt vanskelige å rekruttere til,» sa en gang en tidligere hotelldi- 47

48 rektør under en arbeidskraftkonferanse. 8 Og kjært barn har mange navn. Noe som ble tydelig da Thorbjørn Jagland omtalte vaskejobber som «drittjobber» på tv. Og Ap-lederens holdning skilte seg ikke bemerkelsesverdig fra den gjengse borgers. I undersøkelser om sosial status er det disse jobbene som rangeres nederst i hierarkiet. 9 I en studie av prostituerte på et massasjeinstitutt svarte mange at det å selge sex var et bedre og mer verdig alternativ enn å vaske doer etter folk, eller å måtte smile dagen lang i butikk. 10 Og da Carl I. Hagen ble bedt om å kommentere Thorbjørn Jaglands glipp, svarte den tidligere Frp-lederen: «Jeg synes det var en ovenfraog ned-holdning overfor mennesker som kanskje ikke har lykkes like bra som alle andre.» 11 Denne gruppen av mennesker som «ikke har lykkes» er ganske stor: Offisielt sitter 177 000 bak kasseapparatet, 57 000 vasker gulv, 20 000 står i oppvasken. 12 I en studie av prostituerte på et massasjeinstitutt svarte mange at det å selge sex var et bedre og mer verdig alternativ enn å vaske doer etter folk Men det fins også et mer positivt blikk på «drittjobben»: den kan bygge karakter. «Ungdom fortjener noen skikkelige drittjobber,» skrev en gang Dagbladets kommentator Trude Ringheim: «Ubetalt overtid, kameraovervåking og elendig lønn er ikke moro. Men har ikke unge folk uansett godt av å oppleve litt dritt? Deltidsjobben er en effektiv skole.» 13 Kanskje var det slik dommeren resonnerte da han dømte supermodellen Naomi Campbell, som ble kjent skyldig i vold mot en tidligere ansatt, til å vaske gulvene i et kommunalt kontor i New York. Eller slik en bystyrepolitiker fra Frp i Stavanger resonnerte, da han foreslo at sosialklienter skal settes til å vaske gulv samme dag som de møter opp på sosialkontoret. Som kommentar til sitt eget forslag sa han: «Målet er å gjøre jobben så lite attraktiv at folk finner jobb selv.» 14 Dette er for så vidt en relativt interessant målsetning hvis man nå har som premiss at uten renhold står Norge igjen med uhygieniske forhold og flere astmatilfeller ettersom det gjør Norge dønn avhengig av at folk ikke «finner jobb selv». Akkurat som Carl I. Hagens logikk forutsetter at en rekke mennesker «mislykkes». Og hva man nå enn oppnår med at ungdom opplever dritt i arbeidslivet det er ikke bare drittunger, men også godt voksne familieforsørgere, som går denne effektive skole. Det fins en ekstravakt jeg aldri har møtt, men som jeg hører mye om

Joycy. Hun har jobbet som ekstravakt i over to år. Og som de fleste av ekstravaktene har hun først jobbet mye, så lite, så mye, så lite. Til slutt ba hun om en fast jobb. Det gikk greit med bare en deltidsstilling, sa hun til husøkonomen, 20 prosent kanskje, bare hun fikk faste dager. Husøkonomen sa at hun skulle ordne henne en fast deltidsstilling. Endelig, tenkte Joycy. Så dro hun en liten tur tilbake til hjemlandet for å besøke mannen sin. Med fast stilling økte sjansene for at hun kunne hente ham til Norge på gjenforening. Da hun kom tilbake til Norge, gikk hun til husøkonomen og spurte om de skulle skrive kontrakt. Men da hadde husøkonomen plutselig ombestemt seg. Joycy måtte forbli på lista av ringevikarer i stedet. Og mannen fikk bli igjen hjemme. Det er flere som har reagert på at Joycy ikke har fått fast stilling. Nadia trampet en gang opp på kontoret til husøkonomen: «Hvorfor får plutselig ikke Joycy fast stilling likevel? Hun hadde jo regnet med å få fast stilling siden du ga henne beskjed om det før hun dro,» sa hun bebreidende. «Jeg synes ikke hun er flink nok,» sa husøkonomen. Og samtalen sluttet vel omtrent der. Spørsmålet har stadig slått meg: hvorfor er hotellet så ivrig etter å ansette flere ekstravakter som meg selv, når mange av dem som allerede jobber gjerne vil jobbe mer? Norges midlertidig ansatte utgjør en konstant andel på rundt ti prosent. Av Levekårsundersøkelsen fra 2003 kommer det fram at bare sju prosent av de med en midlertidig ansettelse ønsker å være midlertidig ansatt. 15 Siden begynnelsen av 90-tallet har psykisk stress blant unge voksne i aldersgruppen 20 til 39 år økt drastisk i Norge. En hovedgrunn til dette er at de ikke takler presset i arbeidslivet. 16 Arbeidslivstelefonen til organisasjonen Mental Helse blir stadig ringt opp av unge mennesker med økonomiske bekymringer på grunn av deres usikre plass i arbeidsmarkedet. Organisasjonen har ramset opp følgende scenarioer som konsekvenser av midlertidig ansettelse: 1) arbeidstakerne presser seg hardere og går ofte på jobb selv om de er syke, 2) de opplever oftere at arbeidsgivere bryter loven i forbindelse med avslutningen av arbeidsforholdet og 3) de føler at de ikke blir hørt på jobben. 17 Rettshjelpsorganisasjonen Juss-Buss kan opplyse om at unge midlertidig ansatte som ikke får oppfylt rettighetene de har krav på av arbeidsgiveren, stort sett ikke har råd til å gå til rettssak. 18 Alt dette bekymrer meg. Joycys bekymringer er større. I og med at hotellet ikke er interessert i å gi henne verken en deltidseller fulltidsstilling, men heller vil ringe henne når det passer dem, har hun ingen garantier for å kunne tjene nok til å fylle opp underholdskravet for familiegjenforening. Er man under 23 år, må man tjene 182 400 kroner 49

50 for å få sin ektefelle til landet. Og hvis Joycy ikke skynder seg, kan plutselig regjeringsforslaget til en ny utlendingslov være vedtatt. Da må hun tjene 199 200 kroner i året uansett hvor gammel hun er. 19 Mannen hennes sitter hjemme og venter i hjemlandet. Så hva skal hun gjøre? Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen har en løsning: Joycy må skaffe seg forstand og klokskap og dermed en bedre betalt jobb. Følgende sa han i en debatt om det forhøyede underholdningskravet i utlendingsloven: b j a r n e: Æ tror det er såpass mye forstand og klokskap blant unge mennesker i Norge med innvandrerbakgrunn at man veit at det å skaffe seg et stabilt, en stabil tilknytning til norsk arbeidsliv handler om utdanning. De jobbene der du bare kan gå uten utdanning og tjene stabilt over 10, eh, 200 000 kroner, dem fins ikke lenger. Den type arbeidsmarked har vi ikke. 20 Joycys problem er altså at hun har tatt et idiotisk valg: Hun har valgt en ustabil jobb i et lavlønnsyrke. Med klokskap og forstand bør hun kanskje også velge å bli hvit norsk statsborger med et norskklingende navn slik at hun velger seg ut av den samfunnsgruppen ikke-vestlige innvandrere hvorav en tredel har midlertidig ansettelse. Det er en dobbelt så høy andel Joycys problem er altså at hun har tatt et idiotisk valg: Hun har valgt en ustabil jobb i et lavlønnsyrke som i befolkningen generelt, 21 og denne samfunnsgruppen har fem ganger så høy sannsynlighet for å leve under lavinntektsgrensa bedre kjent som fattigdomsgrensa enn resten av befolkningen. 22 Hvis Joycy har samme timelønn som meg 111,98 kroner vil hun med fulltidsjobb, 1950 timer i året, ha en årslønn på 218 361 kroner. Og hun vil dermed kunne gjenforenes med sin mann. Men sett at hun hadde hatt en timelønn på 95 kroner det beløpet Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har foreslått som minstelønn da vil Joycy aldri kunne gjenforenes med sin mann, uansett hvor full stillingen hennes er, med en årslønn på 185 250 kroner. Joycy ser imidlertid ikke ut til å få en full stilling med det første. Og dersom arbeidsministeren får det som han vil, kommer kanskje bare de med høyere utdanning til å få rett til gjenforening med ektefellen sin, dersom

ektefellen kommer fra utenfor EØS-området. Arbeidsministeren kunne kanskje like gjerne formulert det slik: hold deg unna renholdsjobben, ellers er det din egen skyld om du ikke tjener nok penger. Hvis alle følger dette tipset, vil gulvene i Norge forbli uvasket. For øvrig finnes det noen som har «såpass mye forstand og klokskap» at de allerede har prøvd å gå fra det ustabile arbeidsmarkedet til fordel for utdanning med mindre hell. En oppvasker ved et av landets hoteller prøvde nettopp det, men hotellet hadde lagt om vaktlista slik at han ikke lenger fikk en stabil arbeidstid å forholde seg til. Da han ba om å få tilrettelagt arbeidstid, fikk han følgende svar fra hotelledelsen: Som du vet er vaktlisten i din avdeling sagt opp og en ny vaktliste vil innføres så snart det er enighet om dette. Den nye vaktlisten vil innebære rullerende skift for alle i avdelingen, slik at blant annet arbeidsbelastningen blir jevnere fordelt. Som tidligere vil det være mulig å bytte vakter internt med andre i din avdeling såfremt dette er godkjent av avdelingsleder. Vi synes det er flott at du har kommet inn på videregående skole og ønsker å videreutdanne deg, men har dessverre ikke mulighet til å tilrettelegge arbeidssituasjonen din utover det. Fagforeninga prøvde å snakke hotelledelsen til rette: [NN] er over 40 år og har jobbet i tungt arbeid siden han kom til Norge. De siste åra i oppvasken på hotellet. For bedriften er det positivt at de ansatte i tunge rutinejobber utdanner seg og kommer videre før de får slitasje og problemer med helsa. Det er allment kjent at oppvaskjobb er tungt arbeid og vanskelig å klare helt fram til pensjonsalder. Men heller ikke dette hjalp. Den nye fleksitiden, de rullerende vaktlistene, var strengt tatt viktigere. Og hvis oppvaskeren som ville ta utdanning, fikk beholde sin gamle tilrettelagte arbeidstid, ville vel ledelsen også måtte tilrettelegge arbeidstiden for denne oppvaskeren ved samme hotell: Jeg ønsker en stabil arbeidstid fordi ektefellen min har en alvorlig kreftsykdom. Vi har et barn og kona mi klarer ikke gjøre noe hjemme. Det er jeg som følger barnet til skolen, henter, lager mat, handler, vasker klær, hjelper kona, osv. Jeg har jobbet kveldsvakter hos dere i åtte år. Hvis jeg får fortsette å jobbe kveldsvakter, da har vi ikke noe problem. Men den nye turnusen gjør det kjempevanskelig for meg å ta vare på 51

52 min familie. Jeg ber dere om å få jobbe i den turnusen jeg har hatt til nå. Jeg har levert legeerklæring, vær så snill hjelp meg. Jeg tror dere forstår min situasjon, jeg håper på positivt svar fra dere. Hotelledelsen ga samme svar til denne mannen, men endret den siste setningen: «Vi har forståelse for at du er i en vanskelig situasjon, men har dessverre ikke mulighet til å tilrettelegge arbeidssituasjonen din utover det.» Norges lavtlønte er kanskje de rikeste lavtlønte i verden. Men de siste ti årene er Norge blant de landene i verden der inntektsforskjellene har økt mest. 23 I 1990 disponerte den tidelen av befolkningen med høyest inntekt til sammen 18,7 prosent av de samlede inntektene i landet. I 2005 hadde De siste ti årene er Norge blant de landene i verden der inntektsforskjellene har økt mest denne andelen økt til 29,5 prosent. Blant den tidelen med lavest inntekt ble tilsvarende andel redusert fra 4,2 til 3,3 prosent. 24 Landets 5000 rikeste har økt inntektene sine med 10,9 prosent fra 1993 til 2004 vanlige arbeidstakere med 3,2 prosent. 25 Og generelt har de lavtlønte tapt i forhold til gjennomsnittsinntekten. Med tilstrekkelig tankekraft kan nok det meste av dette tenkes bort. Da sier man vanligvis at summa summarum: Alle har fått mer. Men hvorfor er det greit at noen får mindre av det som er mer? Dette var vel et av de spørsmålene jeg hadde med i bagasjen da jeg sto utenfor hovedinngangen til et av landets hoteller for et par måneder siden. De siste årene hadde jeg stort sett brukt dagene mine over bøker på Blinderns lesesal. Bøkene kunne fortelle meg at det fins to fortellinger om arbeidslivet i Norge. Den ene handler om selvrealisering. Den andre om brutalisering. Jeg bestemte meg for å ta en stikkprøve: hva ville jeg finne dersom jeg plottet inn diverse søknader via NAV sine hjemmesider og takket ja til den første jobben som ga napp? Og etter et lettere nervøst jobbintervju, var jeg ansatt på en 0-timersringekontrakt til den daværende minstetariffen på 111,98 kroner i timen under arbeidsbeskrivelsen «hotellmedarbeider». Hvilket i praksis har betydd værelsesbetjent, oppvasker og renholder i et orienteringsløp mellom avdelingene. Et orienteringsløp som plutselig avbrytes av at alt bare stopper opp: satte ikke jeg inn en oppvaskkurv?

Nadia vrir på en større knott slik at fistelpipene og flymotoren opphører. Før hun tar tak i metallokket, smiler hun til meg og forsikrer meg om at «bare én time igjen nå, og så skal vi hjem fra dette sirkuset.» Selv er hun sirkusets akrobat. Særlig når hun klatrer opp på den to meter høye Etter et lettere nervøst jobbintervju, var jeg ansatt på en 0-timersringekontrakt til den daværende minstetariffen på 111,98 kroner i timen skittentøytralla for å trampe ned dynene og lakenene som en søreuropeisk druetråkker og det lange blonde håret hennes ramler ut av hestehalen. Nadia ser opp på ventilasjonsanlegget som er montert fast høyt opp på veggen i den lille kjøkkenkroken. «Jeg får mer vondt i ryggen av å vaske rommene,» nevner hun, «men egentlig synes jeg det er verre å stå i oppvasken fordi, jeg høres kanskje forfengelig ut nå, men denne dampen på kjøkkenet åpner porene i huden min og all dritten kommer inn.» Og dritt er så klart som enhver sosialantropolog med en kort og en lang øredobb vil si relativt. Hvordan dritten skal vaskes av jobben? Det sier Nadia at hun ikke vet. Og det er kanskje derfor hun i stedet sier: «jeg gleder meg til jeg skal slutte i denne jobben, jeg må bare få sikkert opphold og lære meg bedre norsk først.» Så hjelper hun meg med å sette oppvaskkurven fri. NOTER 1 «På stedet, lek», VG, 19.10.99 2 «Karl Marx fikk rett,» Horisont nr 4/2004 3 «Fremtiden er kreativ», Aftenposten, 07.02.07 4 «Rasende tv-seere,» VG, 09.02.00 5 «Jagland taus om drittjobber», Aftenposten, 09.02.00 6 «Jagland taus om drittjobber», Aftenposten, 09.02.00 7 «Lønnsomt å la de ansatte SLAPPE AV», i VG, 19.04.07 8 «220.000 for få nordmenn», Gudbrandsdølen Dagningen, 08.02.07. Tilgjengelig på http://www.gd.no/nyheter/article2572575.ece 9 Knudsen, Odd og Ringdal, Kristen (1984): «Yrkesprestisje i Norge: 141 yrker vurdert av 60 studenter». Institutt for sosiologi og samfunnsvitenskap, Universitetet i Trondheim, rapport nr 16. Og: «Så attraktiv er jobben din,» Nettavisen, 19.09.02 10 Skilbrei, May-Len (2003): «Dette er jo bare en vanlig husmorjobb. Ufaglærte kvinner i arbeidslivet.» Dr. Polit.-avhandling 2003. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Rapport 17/03. Oslo: 11 11 «Rasende TV-seere», VG, 09.02.00 12 Statistisk Sentralbyrå: http://www.ssb.no/emner/06/01/ yrkeaku/tab-2007-02-07-03.html 13 «Ungdom fortjener noen skikkelige drittjobber», Dagbladet, 16.09.06 14 «Vil tvinge sosialklienter til å vaske gulv hos eldre», Stavanger Aftenblad, 16.12.05 15 «En av ti må nøye seg med midlertidig jobb», Dagsavisen, 08.11.06 16 Tveråmo, Aksel, Dalgard, Odd Steffen og Claussen, Bjørgulf (2003): «Økende psykisk stress blant unge voksne i Norge 1990-2000» i Tidsskrift for den Norske Lægeforeningen, nr 15 17 «Unge blir syke av vikariater,» Dagsavisen, 09.11.06 18 «Får ikke jobben de har krav på,» Dagsavisen, 17.11.06 19 http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/tema/innvandring/ Ny-utlendingslov/Familieinnvandring-og-tiltak-mot-tvangse. html?id=475622&epslanguage=no 20 Dagsnytt 18, NRK radio, 29.06.07 21 Svensen, Elin og Svensson, Barbro (2002): Innvandrere i fagbevegelsen. Fafo-rapport 392: 27 22 http://www.ssb.no/emner/02/sa_innvand/sa66/ 23 «Verdens minste lønnsgap Men forskjellene er økende i Norge», Aftenposten, 21.06.07 24 http://www.ssb.no/emner/05/01/10/inntekt/ 25 «Klasseskillet øker i turbofart», Dagbladet, 05.10.06 lotta elstad født 1982 mastergradsstudent og skribent 53