JEG HAR ARVET EN MØRK SKOG

Morten Borgersen JEG HAR ARVET EN MØRK SKOG ROMAN PIRATFORLAGET

Piratforlaget, 2012 Morten Borgersen, 2012 1. opplag, 2012 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Piratforlaget AS Gjerdrums vei 12 A 0484 Oslo ISBN 978-82-8143-436-3 ISBN 978-82-8143-406-6 (trykk) Omslagsdesign: Beate Syversen Tilrettelagt for ebok av Prograph as www.piratforlaget.no

Denne boken er basert på en sann historie.

MADRIGAL Jeg arvet en mørk skog dit jeg sjelden går. Men det kommer en dag da de døde og levende bytter plass. Da setter skogen seg i bevegelse. Vi er ikke uten håp. De alvorligste forbrytelsene forblir uppklarte tross innsats fra mange politifolk. På samme måte fins det et sted i våre liv en stor uoppklart kjærlighet. Jeg arvet en mørk skog men i dag går jeg i en annen skog, den lyse. Alt levende som synger og bukter seg svinser og kryper! Det er vår og luften er meget sterk. Jeg har eksamen fra glemselens universitet og er like tomhendt som en skjorte på en tørkesnor. Dikt og prosa i samling Tomas Tranströmer Gjendiktet av Jan Erik Vold

1 «Dette rommet har jeg aldri likt.» Hun sier det ganske lavt og går forbi meg. Åpner ovnsdøren, krøller avisen sammen, putter inn veden og tenner. Alt gjøres grundig. Kjolen er mørkegrå og tett i stoffet. Den minner om en rustning, og et sted innenfor finnes hun. Moren min. «Snart blir det varmt. Du skal vel være her oppe en stund.» Ute er det morgen full av tung vinter. Hun hadde ringt og spurt om jeg ville se igjennom fars bøker, det kunne være noen jeg ville ha. Hun virket ikke forundret over at jeg kom så tidlig. Noe er annerledes ved henne, uten at det er godt å si hva. Bortsett fra at hun har pyntet seg, litt rødt på leppene og små perler i ørene. «Jeg går ned og lager frokost. Du får komme når du er ferdig» Hun skal til å si noe mer idet mobiltelefonen min varsler ny melding. Øynene er blanke, hun snur seg og vil ikke at jeg skal se det. I støvet på bokhyllen tegner hun et par streker før hun går. Telefonen viser to ubesvarte anrop og tre meldinger, fra Joachim. Blir borte et par dager, skrev jeg på en lapp da jeg dro i natt. Det var sånn jeg gjorde det, bare noen stikkord, ikke for mye og ikke for lite. Akkurat passe for meg, men ikke for ham. Joachim med den morsomme latteren og de triste øynene. Vi møttes en gang for så lenge siden at jeg nesten ikke husker det. Det er noe med den grunnleggende usikkerheten hans. Han trenger meg så mye, altfor mye. Ofte prøver han å fortelle meg hvordan jeg er.

Vet han det når jeg ikke vet det selv en gang? Han spør nesten bestandig hva jeg tenker på, men jeg har så mange tanker som jeg holder for meg selv. Jeg svarer ham ikke. Ikke nå. Han får vente, det pleier å være slik. Her er jeg altså i fars arbeidsrom. En måned er det siden han døde, alene og gammel på sykehuset. Jeg hadde vært hjemme noen dager til jul og utvekslet de vanlige frasene og fortalt et par historier fra teatret. Mor og far hadde lagt seg tidlig, og jeg fant sovepiller i skapet. Slik gikk juledagene. Far var forandret. Øynene var matte, og han beveget seg saktere, likevel merket jeg at han ofte satt og stirret på meg. Han sa ikke mye, men ville være der sammen med oss. Kort tid etter kom han på sykehus. Da mor plutselig ringte, hørte jeg det på stemmen, han var død. Det første jeg tenkte på, var hva jeg skulle ha på meg i begravelsen, og om det ville være rart å bruke solbriller. Tenk hvor mange timer han tilbrakte her. Han forsvant inn i papirer og bøker. Ingenting er forandret. Det brune arbeidsbordet med ripene og skriveunderlaget med blekkflekkene som aldri ble skiftet ut, stolen med de falmede putene, den blanke, svarte kontorlampen som det gikk an å speile seg i. Nå er lampen dekket av et fint støvlag som jeg skriver initialene hans i. De er identiske med mine. Skrivebordet hans er så ordentlig. Han ryddet visst de siste ukene før han døde, men kastet ikke det noen kunne få bruk for. Det kommer alltids en dag da du kan få bruk for det, pleide han å si. Penner, blyanter, strikk og binders i sirlig orden. På gulvet under skrivebordet ligger en haug med avisutklipp. Understrekningene er gjort for lenge siden. Det er artikler om forfattere, anmeldelser og kronikker. Øverst i bokhyllen står fortsatt lærebøker og oppslagsbøker brukt i undervisningen, Det nye og Det gamle testamente. I de midterste hyllene står de skinninnbundne romanene. Brune, blå, gule, røde og beige rygger som holder historiene sine i givakt. Til noen trenger dem.

Den nederste hyllen er nesten tom. Men bare nesten. Det ligger en kniv der. Sliren er ikke av lær, men av svart metall. Knivskaftet av blankt stål med et mørkt belegg. En geometrisk figur i rødt og hvitt er innfelt på skaftet og midt i den lyser det. Et hakekors. Da husker jeg kniven. Jeg hadde fått en dagbok til fødselsdagen, niårsdagen min, og ville låne fyllepennen hans. Den lå i midterste skuffen, tett inntil en merkelig kniv. I det samme hørte jeg noen bak meg. Det var far. Han prøvde å smelle skuffen igjen og la ikke merke til hånden min. Det gjorde vondt. Blikket hans lukket seg. Kan blikk gjøre det? Jeg vet ikke, men finner ikke noe annet ord, for slik føltes det. Han lukket seg igjen. Kulden lister seg oppover ryggraden min og får meg til å skjelve. Jeg fryser, enda så varmt det er. Hvorfor ligger kniven på utstilling nå? Kan det være at han tok vare på alt som hadde historisk verdi? Jeg husker ikke at han var opptatt av krigen, han snakket aldri om den. Men det er sant, han samlet jo på alt han kom over, uansett hva det var. Sånn er det. Under kniven ligger noe mer. En tynn, gulbrun mappe. Den ser ikke ny ut, strikken rundt er porøs og går i stykker. Mappen åpner seg og alt faller på gulvet. En bunke offentlige dokumenter, maskinskrevet på et tynt papir, nesten ikke til å ta fra hverandre. Det er vanskelig å lese hele setninger, bokstavene går i ett. Noen ord skiller seg ut: Arrestert. Medlem av Nasjonal Samling. Jeg blar videre, og navnet hans er overalt. Martin Meyer. Faren min. Pulsen slår altfor fort og hardt. Det er som om jeg nesten ikke får puste. Jeg vil ikke dette, vil ikke vite noe. Vil bare forsvinne, gli inn i fantasiene og drømmene. Jeg pleier å kunne det. Mine egne landskap som jeg regisserer. Så er jeg tilbake ved dammen på fjellknausen hos morfar. Vannet er stillestående med en dunst av gammelt løv, blandet med den skarpe lukten av furu. Konglene er dyr, jeg bestemmer over dem og passer på

dem. Noen må drukne når de ikke oppfører seg slik jeg vil, de blir holdt lenge under vann. Deretter er det begravelse, jeg synger høyt og med stor innlevelse: «Blott en dag, et øyeblikk om gangen. Hvilken trøst for min forsakte ånd.» Det er fars salme. Jeg lærte den en søndagsmorgen på badet. Han barberte seg, og jeg lot som. Jeg sto på taburetten ved siden av, han såpet meg inn med kosten og dyppet den i det altfor varme vannet. Er det for varmt, brukte han å spørre. Det var det hver gang, men jeg ristet på hodet. Når han hadde såpet seg inn, la han det skarpe barberbladet i sin høvel og jeg fikk en uten. Så begynte vi å barbere oss samtidig mens vi sang. Noen ganger skar han seg, det var skummelt. Han hadde en liten, hvit stift, en blodstiller het det visst. Den sved og han fikk tårer i øynene, og vi måtte synge: «Blott en dag, et øyeblikk om gangen» Da stoppet blodet. Det knitrer i ovnen på arbeidsrommet hans, og jeg begynner å synge. Bare jeg holder på lenge nok, vil alt her inne forsvinne: «Han som har for meg et faderhjerte, av sitt rike forråd vil han gi.» Stemmen sprekker, men jeg fortsetter: «Hver en dags bekymring vil han bære. Stille stormen med sin allmakts røst.» Jeg åpner øynene, mappen ligger like forbannet rett foran meg. Var han nazist? Han kan ikke ha vært det. Jeg har aldri hørt om dette. Hvordan har han kunnet gjøre noe sånt og greid å skjule det? Nå legger han plutselig dette i fanget på meg. Hemmeligheten sin. Jeg vil ikke ha den, jeg vil ikke inn i dette her. Jeg ser meg selv i gjenskinnet i rutene. Det tynne, kantete ansiktet, hårluggen, de brede leppene og den store nesen. Eller er det ham, faren min, jeg ser? Ingen tvil om likheten. Vi er da ikke like. Overhodet ikke. Vi er så forskjellige som det er mulig å være. Øyeblikkelig kommer tvilen, kanskje jeg tar feil. Fordi det var han, fordi det var meg, skrev den franske filosofen Montaigne i boken jeg en gang ga far, for at han

skulle forstå noe av de tingene jeg ikke snakket om. Fordi det var en far, fordi det var en sønn? Dette er hans liv, for helvete. Hvorfor har han ikke kastet denne mappen? Hva faen skal jeg med den? Faen ta alt sammen! Jeg hiver den i veggen så papirene flakser rundt i rommet. Der står bokhyllen hans med alle bøkene om kjærlighet og krig, svik og intriger. Bøkene jeg kom for å se igjennom. Jeg trenger dem ikke nå, og jeg kaster dem utover, tar tak i hyllen og velter den. Det spisse hjørnet treffer meg i leggen og gjør vondt, buksebenet rives opp og blir blodig. Forbannede papirer og bøker, jævla støvete, nedslitte rom og stygge møbler. Varmen her inne gjør det ubehagelig å puste, og jeg må åpne vinduet. Så stille. Bortsett fra mors lyder nede fra kjøkkenet, og de later som om ingenting noen gang har skjedd. Som om? Vil noe lenger være som om? Noe begynner å demre. Alt det usagte her i huset, en slags stilltiende avtale som var inngått, og ufrivillig er også jeg blitt en del av den. Hemmeligheten som var lukket inne bak de nedtrukne persiennene her hjemme, slik at ingen kunne se ordentlig hverken ut eller inn. Når far hadde hvilt, pleide han å stå bak persiennen og se ned i haven. Han trodde at jeg ikke så ham. Jeg trodde ikke han så meg. Nesten bestandig ventet jeg på at han skulle komme ut. Det gjorde han ikke. Jeg fortsatte å stå der og vente på ham. Så intenst jeg ønsket at han kom ned til meg så vi kunne sitte sammen i haven og ikke gjøre noen ting. Bare være der. Hvorfor husker jeg dette akkurat nå? På skrivebordet ligger en konvolutt med gamle svart-hvittbilder. Øverst er et av far og meg, på benken i haven ved villvinen. Det er sommer, likevel har han dress og slips, og jeg har fått briller, så jeg må ha begynt på skolen. Begge er vi alvorlige og konsentrerte. Jeg husker ikke hvem som tok bildet, men jeg husker historien jeg alltid ville han skulle fortelle. Om den var sann, visste jeg ikke, men det gjorde ikke noe.