22 Undersøkelse av pasienter med mistanke om netthinneløsning (Opprettet 17.01.13, revidert 24.08.2016) Retningslinjen beskriver hensiktsmessige undersøkelser og håndtering når det gjelder pasienter med uklare symptomer som kan gi mistanke om netthinneløsning. I kontakt med en pasient med symptomer (som for eksempel fluer og lysglimt) eller annet som gir mistanke om netthinneløsning, plikter optiker å utføre nødvendige undersøkelser eller iverksette andre tiltak for om mulig å avdekke dette. Ved klare symptomer (lysglimt etterfulgt av skygge), funn eller berettiget mistanke om netthinneløsning skal pasienten henvises direkte til øyelege eller øyeavdeling (se også kapittel 16 Henvisninger og kapittel 11 Undersøkelse av pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp). 22.1 Råd Det er optikerens ansvar å utføre de prosedyrene som synes forsvarlig ut fra pasientens kliniske behov. I tillegg til de generelle retningslinjene for rutineundersøkelse bør følgende inkluderes: 1. Pasienthistorie/anamnese Optikeren bør gjennomgå nåværende og tidligere historikk på okulære og systemiske sykdommer, tilegne seg informasjon om synstap, plutselig oppståtte flytere, lysglimt, tap av perifere synsfelt, traumehistorikk og familiemedlemmer med synstap eller netthinnesykdommer. 2. Innledende undersøkelse Følgende undersøkelser kan vurderes spesielt: Beste korrigerte visus, pupilleresponser, spaltelampeundersøkelse, tonometri, og synsfelt (konfrontasjon). 3. Undersøke øyebunnen Alle pasienter med symptomer bør få utført en grundig undersøkelse av netthinnen med dilaterte pupiller. Søk etter mulige rifter bør gjøres, både sentralt og perifert. Undersøkelsen bør gjøres ved bruk av indirekte oftalmoskopi/biomikroskopi (+90D eller liknende), binokulær indirekte oftalmoskopi (BIO) eller kontaktglass/3-speillinse. Ultralyd eller OCT kan supplere undersøkelsen. 4. Journalføring Funn (positive og negative) bør nøyaktig nedtegnes i pasientens journal eller fotodokumenteres (se også kapittel 15 Journal- og kartotekføring). 5. Redusert undersøkelsesmulighet Hvis en ikke kan evaluere perifer netthinne hos en symptomatisk pasient tilfredsstillende, henvises pasienten til øyelege.
6. Oppfølgning Hvis en pasient har uklare symptomer og ingen tegn til netthinneløsning og optikeren vurderer det forsvarlig å ikke henvise pasienten, bør det settes opp en etterkontroll noen dager senere. Pasienten må informeres om viktigheten av å overholde dette. Se også avsnitt 22.2.1 Pasientinformasjon. 22.1.1 Symptomer De mest vanlige symptomer på netthinneløsning er fotopsi (oppfattelse av lysglimt) og/eller plutselig oppståtte flytere (på grunn av revnet retinalt blodkar). Lysglimtene kan være etterfulgt av en skygge eller gardin som beveger seg over synsfeltet. Noen vil merke at deler av synsfeltet forsvinner. Netthinneløsning kan også være symptomfri. Uten behandling vil de fleste klinisk signifikante netthinneløsninger bli større og synsfeltsdefekten vil sannsynligvis nærme seg makula. Hvis makula løsner, vil personen merke et betydelig synstap. Netthinnen har ikke smertereseptorer, derfor vil ingen av disse hendelsene være forbundet med smerte. Plutselig oppståtte flytere og opplevelse av lysglimt er også typiske kjennetegn på korpusløsning (ofte kalt posterior vitreous detachement - PVD). PVD øker risikoen for netthinneløsning. Pasienter med PVD bør informeres om dette og følges opp etter en individuell vurdering. 22.1.2 Funn Typiske funn ved netthinneløsning: Skygge i rød refleks Redusert visus Ulikt intraokulært trykk (kan være noe lavere trykk på affektert øye) Uklarheter og pigmentstøv (evt. blod) i korpus vitreus Løsnet netthinne (lav eller høybuklet) Pigmentceller som flyter i den fremre delen av vitreus kan oppdages ved spaltelampeundersøkelse, og kan være et tegn på retinal rift. Dette er kjent som tobacco dust eller Shafer's sign. Mangel på pigmentceller i vitreus kan ikke brukes som en definitiv indikasjon på at det ikke er rift. En netthinnerift må sikres med laser (eventuelt kryobehandling) for å redusere risikoen for netthinneløsning. Pasienter med netthinnerift bør henvises direkte til øyelege eller øyeavdeling. 22.2 Informasjon Patofysiologi Netthinneløsning er atskillelse av den sensoriske delen av retina fra det underliggende pigmentepitelet (RPE). Det er utallige variasjoner i den grunnleggende patogenesen av en netthinneløsning. De inkluderer utviklingsfaktorer som påvirker størrelse og form på øyeeplet (f. eks. myopi og Marfans syndrom), vitreoretinale sykdommer (f. eks. kolobom og retinal dysplasi), metabolske sykdommer (f. eks. diabetes retinopati), vaskulære sykdommer (f. eks. sigdcelle sykdom), traume, inflammasjon, degenerative tilstander og neoplasmer.
Tilstanden deles generelt inn i tre ulike grupper: 1. Regmatogen netthinneløsning: Skyldes hull/rift i netthinnen. Assosiert med myopi, bakre korpusløsning, tidligere øyekirurgi, traume. 2. Traksjonsamotio/-netthinneløsning: Skyldes kontraksjon av fibrøst vev sub-, intra- og epiretinalt. Assosiert med proliferativ vitreoretinopati (PVR), proliferativ diabetisk retinopati, prematuritetsretinopati (ROP) og traume. 3. Serøs/eksudativ netthinneløsning: Skyldes utsondring av væske subretinalt. Assosiert med tumor, inflammasjon, medfødte tilstander og vaskulære lidelser. Epidemiologi Forekomst av netthinneløsning er ca 1:10.000 pr. år (trolig noe økende pga. flere kataraktoperasjoner). 10-20 % av disse er bilaterale. Netthinneløsning kan skje hos personer i alle aldersgrupper, men risikoen er størst mellom 40 og 70 år. Bare 3-4 prosent av netthinneløsning er skjer hos personer under 16 år. Risikofaktorer Myopi: Over 5 dioptrier (D) gir 4 ganger økt risiko for netthinneløsning. Høyere myopi (>8 D eller >24 mm aksiallengde) øker risikoen ytterligere Afaki Traumer: Kontusjonsskader og spesielt perforerende skader Alder (prevalensen er størst mellom 40 og 70 år) Latticedegenerasjon (2 3 ganger økt risiko for netthinneløsning) Kataraktoperasjon samt YAG-laser-behandling Glaukom (4 7% av pasienter med POAG får netthinneløsning) Positiv familieanamnese 22.2.1 Pasientinformasjon Risikopasienter bør informeres om symptomer på netthinnerift og netthinneløsning (f. eks. flytere, lysglimt, skygge, gardin) og informeres at de skal søke hjelp øyeblikkelig hvis disse symptomene oppstår. Optiker bør sørge for at pasientene i denne gruppen forstår viktigheten av regelmessig og god oppfølgning av egen øyehelse. Rask gjenkjennelse av symptomer og riktig henvisning vil øke sjansen for vellykket operasjon og bedret postoperativ visus. En netthinneløsning som oppdages tidlig vil sannsynligvis kreve mindre omfattende kirurgi, noe som øker sannsynligheten for vellykket festing av netthinnen. En uoppdaget netthinneløsning vil trolig bli mer omfattende, og sjansen for involvering av makula øker. Nesten alle øyne med en symptomgivende netthinneløsning blir blinde uten kirurgisk behandling.
22.3 Kilder Nasjonal kvalitetshåndbok for oftalmologi, kapittel 12 retina, underpunkt 12.5 Netthinneavløsning: http://legeforeningen.no/fagmed/norsk-oftalmologiskforening/fag/nasjonal-kvalitetshandbok-for-oftalmologi/retina/netthinneavlosning/ «Care of the Patient with Retinal Detachment And Related Peripheral Vitreoretinal Disease» AOA Optometric Clinical Practice Guidelines http://www.aoa.org/x4813.xml Besøkt 15.08.2012 Artikler (fra AOA guidelines): Curtin BJ. The myopias: basic science and clinical management. Philadelphia: Harper & Row, 985:337. Davis MD. Natural history of retinal breaks without detachment. Arch Ophthalmol 1974; 92:183-94. Delaney WV, Oates RP. Retinal detachment in the second eye. Arch Ophthalmol 1978; 96:629-34. Haimann MH, Burton TC, Brown CK. Epidemiology of retinal detachment. Arch Ophthalmol 1982; 100:289-92. Haut J, Massin M. Frequence des decollements de retine dans la population francaise. Pourcentage des decollements bilateraux (English abstract). Arch Ophthalmol 1975; 35:533-6. Kolker AE, Hetherington J. Becker-Shaffer's diagnosis and therapy of the glaucomas, 3rd ed. St. Louis: CV Mosby, 1970:247-8. Lewis H, Kreiger AE. Rhegmatogenous retinal detachment. In: Tasman W, Jaeger EA, eds. Duane's clinical ophthalmology, vol 3. Philadelphia: Harper & Row, 1993:1-12. Michels RG, Wilkinson CP, Rice TA. Retinal detachment. St.Louis: CV Mosby, 1990. Paufique L. The present status of the treatment of retinal detachment. Trans Ophthalmol Soc UK 1959; 69:221-48. Phelps CD, Burton TC. Glaucoma and retinal detachment. Arch Ophthalmol 1977; 95:418-22. Schepens CL, Marden D. Data on the natural history of retinal detachment. I. Age and sex relationships. Arch Ophthalmol 1961; 66:631-42. Schepens CL. Retinal detachment and allied diseases, vol 1. Philadelphia: WB Saunders, 1983:46-51, 93-4. Smith JL. Retinal detachment and glaucoma. Trans Am Acad Ophthalmol Otolaryngol 1963; 67:731-2. Stein R, Feller-Ofry V, Romano A. The effect of treatment in the prevention of retinal detachment. In: Michaelson IC, Berman ER, eds. Causes and prevention of blindness. New York: Academic Press, Inc., 1972:409-10. Tani P, Robertson DM, Langworthy A. Rhegmatogenous retinal detachment without macular involvement treated with scleral buckling. Am J Ophthalmol 1980; 90:503-8. Tornquist R. Bilateral retinal detachment. Acta Ophthalmol 1963; 41:126-33. Wilkes SR, Beard CM, Kurland LT, et al. The incidence of retinal detachment in Rochester, Minnesota, 1970-1978. Am J Ophthalmol 1982; 94:670-3. Wilkinson CP, Anderson LS, Little JH. Retinal detachment following phacoemulsification. Ophthalmology 1978; 85:151-6. 80
Apendiks 1 Utarbeidet for Norges Optikerforbund med bidrag fra: 2013: Kathinka Jeber Gro Vikesdal Siv Stordalen Eirik Ross Hans Torvald Haugo 2016: Gro Vikesdal Gunnar Horgen Hans Torvald Haugo Klinisk referansegruppe: 2013: Vera Melby Holm Frode Reitan Tor Ketil Olsen Australian College of Optometry Optometrists Association Australia The College of Optometrists 2016: Marianne Mathisen Jon Vegard Barstad Gjelle Kathinka Jeber Jan-Magnus Haugen Denne kliniske retningslinjen har ingen vedlegg.