THE GREAT INFIDEL DAVID HUME ( )

THE GREAT INFIDEL DAVID HUME (1711-1776)

Empirisme vs. Rasjonalisme Den aller viktigste debatten i filosofien er den mellom empirisme og rasjonalisme. Går som en rød tråd gjennom hele filosofihistorien. Raser den dag i dag. Om en filosof er empirist eller rasjonalist vil vanligvis påvirke hvordan hun ser på en rekke andre spørsmål: De fleste rasjonalister mener at det finnes objektive moralske sannheter; de fleste empirister mener det motsatte. De fleste rasjonalister mener at matematikk, logikk og andre formelle vitenskaper er uavhengige av naturvitenskapene; de fleste empirister mener det motsatte. De fleste rasjonalister mener filosofien selv (i hvert fall delvis) er uavhengig av vitenskapene, har sin egen metode, og har tilgang til objektive sannheter som ikke faller inn under andre vitenskaper. De fleste empirister mener filosofien ikke har noen selvstendig metode eller grunnlag; filosofiske spørsmål må i siste instans besvares ut i fra premisser hentet fra vitenskapene.

Empirisme vs. Rasjonalisme De to posisjonene defineres ut i fra hvordan de svarer på følgende spørsmål: Hvilke kilder har vi til kunnskap om virkeligheten? Empirisme: Rasjonalisme: sanseerfaring sanseerfaring + fornuftsinnsikter Platon Aristoteles Descartes Hume Kant (forkaster begge to)

Mer om rasjonalisme Rasjonalisme er altså synet at menneskets fornuft uavhengig av sanserfaringen kan skaffe seg kunnskap om virkeligheten. Noen eksempler: Platons teori om at sjelen hadde kunnskap om ideene før vi ble født, som vi kan huske/påminnes hvis vi stiller oss de rette spørsmålene. Descartes cogito og gudsbevis. Matematiske aksiomer, for eksempel: hvis A er en del av B, og B er en del av C, så er A en del av C hvis tallet rett etter x = tallet rett etter y, så er x = y Mange filosofer mener at grunnleggende moralske prinsipper, som for eksempel at man bør holde det man har lovet, er fornuftsinnsikter.

Innvendinger mot Rasjonalisme 1. Det er håpløst obskurt nøyaktig hva fornuften er, hvordan den fungerer og hvordan den skaffer seg kunnskap om en virkelighet utenfor seg selv.? 2+3=5 det er galt å lyve hvis A er en del av B, så kan ikke A være større enn B 2. Troen på fornuftsinnsikter har en dårlig track record. Mange ting som tidligere har blitt fremsatt som fornuftsinnsikter har vist seg å være grunnløse fordommer og/eller kamuflert egeninteresse: Den som dreper en annen sier fra seg retten til sitt eget liv. Ingen objekter kan være to steder samtidig. Alle trekanter må ha en vinkelsum på 1800.

Innvendinger mot Rasjonalisme (forts ) 3. Rasjonalisme er en lisens til dogmatisme og intellektuell latskap: Hvis du har lov til å forsvare én oppfatning som betyr mye for deg ved å si: det er en fornuftsinnsikt, hva vil da stoppe deg fra å forsvare alle dine fordommer på den måten? I kontrast til dette må en empirist begrunne alle sine påstander empirisk. Dermed blir det mulig for andre å bevise at hun tar feil.

Empiristen Hume Hume beskrev seg selv som en fiende av rasjonalistisk dogmatisme. Hans filosofiske prosjekt har to deler: Negativ del: kritikk av rasjonalisme og utvalgte rasjonalistiske dogmer : Årsaksbegrepet Induksjon Objektbegrepet Selvet/jeget At moral bygger på fornuft Positiv del: å vise at det finnes et reelt alternativ, at vi kan klare oss intellektuelt uten å falle tilbake på fornuftsinnsikter. Med andre ord: å vise at vi kan besvare våre vitenskapelige, filosofiske og moralske spørsmål ut i fra sanseerfaring alene. Dette er ikke enkelt. Som vi skal se, er det langt fra klart at Hume greier å vise at moralen og vitenskapen kan klare seg uten fornuftsinnsikter.

Humes psykologi Det første vi trenger er en teori om hvordan sanseerfaring virker og hvordan den gir opphav til senere tankevirksomhet. Humes svar: Sanseerfaring består av inntrykk. Disse er sterke og livaktige. Vi er passive mottakere av disse. Vi behøver for eksempel kun å åpne øynene, og så flommer synsinntrykkene over oss. Vi har ingen påvirkning på hva vi ser. (Neste uke vil vi se at Kants uenighet med Hume starter her) Ytre inntrykk: syn, hørsel, etc. Indre inntrykk: følelser, sult, smerte og lyst, etc. Sinnet lager kopier av disse inntrykkene. Disse kopiene kaller Hume ideer. De er svakere og mindre livaktige enn originalene. Når vi tenker på ting i verden er det disse ideene vi tenker med. For eksempel, når du tenker på hunder så opptrer ideen hund i tankene dine, og den er en svak kopi av sanseinntrykkene du har hatt av hunder.

Induksjon Induksjon er å slutte fra observerte enkelttilfeller til en generell regel. Eksempel: Denne isbiten smeltet ved 0 grader, og denne isklumpen smeltet ved 0 grader, og denne istappen så da vet vi at is smelter ved 0 grader. Obs: legg merke til at konklusjonen sier mer enn premissene. Is smelter ved 0 grader sier at all is, alle steder og til alle tider, smelter ved 0 grader. Men jeg har jo for eksempel bare sett is smelte 300 ganger, på jordkloden, i perioden 1981-2016. Hvis induksjon er til å stole på så må det være fordi vi kan stole på følgende forutsetning: Naturen vil i fremtiden fortsette å oppføre seg som vi er vant til. - Men sanseerfaring kan ikke fortelle oss at dette er tilfelle.

Induksjon (forts ) Man kunne innvende at vi har erfart at naturen er regelmessig. Derfor har vi empirisk grunn til å anta at den vil fortsette å være regelmessig. Hume svarer: dette ville bare være nok et eksempel på induksjon: I 1982 oppførte naturen seg på samme måte som i 1981, og i 1983 oppførte naturen seg igjen på samme måte, og i 1984 derfor er naturen regelmessig. Igjen sier konklusjonen mer enn premissene. At naturen har vært regelmessig så lenge vi har observert den er ikke det samme som at den alltid (inkludert i fremtiden) vil være regelmessig. Man kommer derfor ikke utenom at all bruk av induksjon må forutsette at naturen er (og vil fortsette å være) regelmessig. Denne forutsetningen kan vi ikke belegge empirisk. (Siden vi ikke kan ha sanseerfaring om fremtiden.)

Induksjon (forts ) Hume mener altså: 1. Sanseerfaring er vår eneste kilde til kunnskap om verden. 2. Sanseerfaring kan ikke vise at induksjon er til å stole på. Han følger sine egne premisser dit de leder: 3. Vi har ingen rasjonell grunn til å stole på induksjon. 4. Vi har ingen rasjonell grunn til å tro at vi vet noe om fremtiden. Hvis vår bruk av induksjon ikke kan rasjonelt begrunnes, hvorfor finner vi det da så åpenbart at is vil smelte ved 00 også i morgen? Humes svar: 5. Vår tillit til induksjon hviler på primitiv, dyrisk vane, ikke på rasjonelle grunner.

Kausalitet Kanskje hviler ikke vår tro på at vi kan vite noe om fremtiden på induksjon alene, men også på noe annet? En kjemiker kan trekke generelle konklusjoner om egenskapene til et stoff på grunnlag av undersøkelser hun har gjort på ett eneste eksemplar. Men: sett at du har observert tre hundre biler svinge til venstre i et veikryss, og ingen til høyre. Du vil likevel ikke konkludere: Alle biler svinger til venstre i dette krysset. Hvorfor denne forskjellen? Svar: vi tror at visse typer observasjoner gir oss innsikt i tingenes kausale egenskaper, og at andre ting av samme slag vil ha de samme kausale egenskapene. Kan slik kausal kunnskap likevel gi oss rasjonelle grunner til å tro at vi vet noe om fremtiden? Hume: Nei! Fordi: Vi har slettes ikke noen slik kausal kunnskap.

Kausalitet (forts ) Hvorfor ikke? Fordi sanseerfaring ikke kan gi oss kausal kunnskap. For å vise dette analyserer først Hume årsaksbegrepet, altså hva det betyr når vi sier A forårsaket B. Han finner at årsaksbegrepet har fire komponenter: Rekkefølge. Først skjedde A, og så skjedde B. Kontakt i tid og sted. Hvis A for eksempel er bevegelsen til billiardkule 1, og B er en etterfølgende bevegelse til billiardkule 2, så så vi at kule 1 traff kule 2. Konstant samsvar. Hendelser av A sin type blir alltid etterfulgt av hendelser av B sin type. For eksempel: hvis en billiardball ruller rett på en annen (på et rett bord, uten at de er limt fast, etc.), så begynner den andre ballen å trille i samme retning. Så langt, så godt. Dette erfarer vi. Men ifølge Hume har årsaksbegrepet en fjerde del, nemlig: Nødvendig sammenheng. Siden A skjedde så måtte B også skje. A frembrakte B. Ball 1 "tvinget" ball 2 til å rulle. Denne delen av årsaksbegrepet har ifølge Hume ingen kilde i erfaringen. Vi kan ikke egentlig se noen nødvendig sammenheng mellom A og B.

Kausalitet (forts ) Alt vi ser er at A skjedde før B, at det var kontakt mellom A og B, og at hendelser av A sin type hver gang følges av hendelser av B sin type. Hvor kommer så ideen om en nødvendig sammenheng mellom A og B fra, ifølge Hume? Når vi har sett slike hendelsesforløp mange ganger, så oppstår det en forventning i oss om at det ene vil følge etter det andre. Denne forventningen projiseres ut i tingene og oppleves av oss som at den ene hendelsen frembringer den andre.

Kausalitet (forts ) Hume har et argument for denne diagnosen: Se for deg en nyskapt Adam som for første gang ser et billiarspill. Han ville til å begynne med bare se at ball 1 beveger seg bort til ball 2, og så begynner ball 2 å bevege seg. Han ville til å begynne med ikke se noen nødvendig sammenheng mellom det ene og det andre. Han ville for eksempel, andre gang han ser en ball rulle rett mot en annen, være sikker på at det samme vil skje igjen. Men etter hvert ville det oppstå en forventning om hva som vil skje. Til slutt ville Adam se den ene ballen frembringe bevegelsen til den andre, akkurat som oss. Men han ser ikke, i bokstavelig forstand, noe nytt. Den ekstra ingrediensen må derfor ligge inne i ham, ikke i det han ser.

Kausalitet (forts ) Hume mener altså: 1. Sanseerfaring er vår eneste kilde til kunnskap om verden. 2. Kjernen i årsaksbegrepet er ideen om en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning. 3. Sanseerfaring kan ikke gi oss kunnskap om noen slik nødvendig forbindelse. Igjen følger Hume sine egne argumenter dit de leder: 4. Vi har ingen kunnskap om årsakssammenhenger i verden. 5. Våre oppfatninger om årsakssammenhenger hviler ikke på noe rasjonelt grunnlag. 6. Vi har ingen rasjonell grunn til å tro at vi vet noe om fremtiden. Hvis våre oppfatninger om årsaksforhold ikke kan rasjonelt begrunnes, hvorfor finner vi det da så åpenbart den ene ballen forårsaker den andre ballens bevegelse? Humes svar: 7. Våre oppfatninger om årsaksforhold hviler på primitiv, dyrisk vane, ikke på rasjonelle grunner.

Det store bildet Mange av antikkens tenkere antok at naturens grunnleggende krefter var gjenkjennelige for vår fornuft. Eksempel: Aristoteles' fysikk. I den kristne middelalderen antok man at Gud hadde skapt verden etter en fornuftig plan, og deretter hadde skapt mennesket i sitt bilde, og lagt inn i oss en (liten, feilbarlig) versjon av guds egen fornuft. Derfor antok man at vår fornuft var egnet til å avdekke naturens vesen. Hume forkaster alt dette, og sier at vi har ingen grunn til å tro at vår fornuft og naturens underliggende virkemåter "passer sammen". Tenk for eksempel på en hund. Er det noen grunn til å tro at hundens måte å erfare og tenke på er egnet til å avdekke naturens grunnleggende virkemåter? Nei: hundens måte å erfare og tenke på er bestemt av hva som fungerer i praksis for hunder. Humes grunntanke er at mennesker er også bare dyr. Vår måte å erfare og tenke på er bestemt av hva som fungerer i praksis. Vi har ingen rasjonell grunn til å tro at de gir oss innsikt i naturens grunnleggende virkemåter. Humes skeptiske konklusjon: denslags kan vi ikke vite noe om.

Vitenskap, empirisme og rasjonalisme Hvis vi spør for eksempel en moderne fysiker om hun forsøker å avdekke naturens grunnleggende virkemåter, så vil hun antakelig svare "Ja". Hvorfor er hun ikke enig med Hume? Hovedforklaringen er at moderne vitenskap bygger på abduktive slutninger slutning til beste forklaring som det ikke er plass til i Humes empirisme.

Vitenskap, empirisme og rasjonalisme (forts ) Abduktive slutninger? Hæ?

Vitenskap, empirisme og rasjonalisme (forts ) Moderne vitenskapskvinner velger altså hvilken teori de skal tro på ved hjelp av slutning til beste forklaring. En teori regnes som mer sannsynlig jo bedre den kan forklare observasjonene vi har gjort. Men hva menes med "beste" forklaring? En teori er bedre hvis den: Er enkel. Er økonomisk (postulerer få typer objekter og egenskaper). Har stor forklaringskraft (kan forklare mange fenomener på mange områder). Men sanserfaring kan ikke vise oss at teorier (om ikke-observerbare ting) er mer sannsynlige hvis de har disse egenskapene. Hvilken rasjonell grunn har vi egentlig til å tro at teorier med disse egenskapene er mer sannsynlige? Et mulig svar: fornuften forteller oss det. I så fall bygger moderne vitenskap på et rasjonalistisk fundament.

Vitenskap, empirisme og rasjonalisme (forts ) Empirisme: Rasjonalisme: sanseerfaring sanseerfaring + fornuftsinnsikter Platon Aristoteles Descartes Hume Kant (forkaster begge to)??? moderne vitenskap???

Moral uten fornuftsinnsikter Hvordan vet vi for eksempel at det er galt å påføre andre unødvendig smerte? Rasjonalister svarer: vi ser det med vår fornuft. Hume vil ikke ha noe med "fornuftsinnsikter" å gjøre. Så hvordan fungerer moralen? Humes teori er at moralske dommer (eks: Det er galt å stjele ) ikke egentlig er påstander om hvordan noe er i virkeligheten. Moralske dommer kan ikke være sanne eller usanne. Det finnes ingen moralske fakta. Moralske dommer er egentlig følelser/begjær/ønsker/preferanser. Utsagnet det er galt å stjele utrykker din negative følelse overfor stjeling, og ditt ønske om at folk ikke skal stjele.

Moralsk sentimentalisme "La oss ta en hvilken som helst handling som er anerkjent umoralsk, for eksempel overlagt mord. Undersøk den fra alle sider, og se om du kan finne den kjensgjerning eller faktisk eksisterende ting som du kaller det moralsk onde. Hvordan du enn ser på den, så finner du bare visse følelser, motiver, viljesbeslutninger og tanker. Det er i denne sak ingen andre kjensgjerninger. Det onde unnflyr deg alltid så lenge du betrakter objektet. Du kan først finne det når du vender din refleksjon innover i ditt eget bryst og finner en følelse av misbilligelse som der reiser seg mot denne handling. Her er en kjensgjerning; men den er et objekt for følelsene, ikke for fornuften. Den ligger i deg, ikke i objektet. Så når du erklærer at en handling er moralsk ond, så mener du ikke annet enn at du ut fra din natur har en følelse av misbilligelse ved betraktningen av den." (THN, bok 3, del1 / s. 113 i tekstsamlingen)

Moralsk sentimentalisme (forts ) Som en følge av dette slutter Hume at moraldommer ikke kan være rasjonelle eller irrasjonelle. Siden de ikke kan være sanne eller usanne kan de ikke utsettes for rasjonell kritikk. "Fornuften er, og bør bare være, pasjonenes slave Det er ikke i strid med fornuften å foretrekke verdens undergang fremfor en risp i min finger. Det er ikke i strid med fornuften om jeg velger min egen totale undergang for å forhindre det minste ubehag for en indianer eller en person jeg ikke kjenner." (THN, bok 2, del 3, seksjon 3)

Moralsk sentimentalisme (forts ) Når Hume sier at fornuften er begjærenes slave, mener han følgende: Den rasjonelle handlingen i en gitt situasjon er den som maksimerer din forventede begjærtilfredsstillelse. Den som (med størst sannsynlighet) vil gi deg mest mulig av det du ønsker deg. Dette er standard oppfatning i økonomisk teori. En handling kan altså være irrasjonell, hvis den ikke maksimerer forventet begjær-tilfredstillelse, men begjærene/ønskene selv kan ikke være rasjonelle eller irrasjonelle.

Det er viktig å se hvor radikalt dette synet er: Vi kan ikke si at mennesker vi er moralsk uenige med tar feil: de har simpelthen andre preferanser. Vi ønsker at verden skal være på én måte (f.eks. likestilling, demokrati), de ønsker at verden skal være på en annen måte (f.eks. slaveri, prestestyre). Igjen: moraldommer kan ikke være sanne eller usanne.

To utfordringer til Hume Humes teori er overraskende på flere måter. Den later til å ha usannsynlige implikasjoner. For det første: er den ikke empirisk problematisk? Er det ikke slik, rent psykologisk, at moralsk motivasjon er noe annet enn begjær/ ønsker/preferanser? Det er 30. April. Du har hatt en inntekt som ikke har blitt rapportert til skattetaten, og du vet at de aldri vil oppdage den hvis du ikke selv fører den i selvangivelsen. Men du føler at du bør. Ifølge Hume har du et begjær/ønske om å rapportere inntekten. Kan det virkelig stemme? Humes syn virker altså å være i konflikt med moralens psykologi. Det føles ofte som om moral er noe som står i konflikt med, som legger begrensninger på, våre begjær og ønsker. Humes første oppgave blir derfor å gjøre det plausibelt at vi virkelig har slike moralske begjær/ønsker, og forklare hvordan de oppstår.

To utfordringer til Hume (forts ) For det andre: hvis moralske dommer bare er begjær/ønsker, som ofte står i konflikt med egoistiske begjær/ønsker, og hvis rasjonell handling alltid er den handling som maksimerer dine begjær/ønsker, vil det ikke da ofte være rasjonellt å handle umoralsk? Følger det ikke av Humes syn at det rasjonelle valget ofte er å lyve og stjele? Hume ønsker ikke å forsvare denne konklusjonen. Han ønsker å vise at også en empirist som ham kan forsvare en tradisjonell, snill moral. Hans andre oppgave blir å forklare hvorfor moralsk handling er det rasjonelle.

Moralens utgangspunkt: sympati I Humes teori starter all moral fra et lite men viktig utgangspunkt: Å tenke på eller se for seg at en annen har det vondt, er å oppleve følgende: man erfarer en liten mini-smerte lokalisert i et mentalt bilde av den andre. Man opplever altså en liten smerte. Det liker vi ikke. Derfor liker vi ikke å tenke på at andre har det vondt. Derfor vil vi helst at andre ikke skal ha det vondt. På samme måte: å tenke at en annen har det godt er å oppleve en mininytelse lokalisert i sitt mentale bilde av den andre. Det liker vi! Så assosierer vi fra disse tingene vi liker/ikke liker tilbake til deres årsaker: vi liker oppførsel og karaktertrekk som vanligvis fører til fører til at en selv og andre får det bra, og vi misliker oppførsel og karaktertrekk som vanligvis fører til ulykke for en selv eller andre. Moralsk oppførsel og moralske karaktertrekk er derfor bare oppførsel og karaktertrekk som typisk fører til at folk flest får det bra.

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) Så langt har Hume forklart hvorfor vi liker moralsk oppførsel, moralske karaktertrekk, og moralske personer. Han kan også forklare en svak motivasjon til å handle moralsk: vi ønsker at andre skal ha det bra. Men moralsk motivasjon er ofte ganske sterk. For mange er det helt uaktuelt å stjele en jakke, selv om man er blakk og har veldig lyst på den. Hvordan kan Hume forklare dette? Videre: mange vil mene at personer som stjeler jakker de har veldig lyst på handler feil. Hume ønsker også å si dette, men hvordan kan han forklare det?

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) Humes forklaring på hvorfor moralsk motivasjon ofte er sterk, og hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk, er at vår motivasjon for å handle til andres beste allierer seg med andre, mer egoistiske typer motivasjon. 1. Vi ønsker å like oss selv, og det er vanskelig hvis ikke andre liker oss. "vårt ønske om å bli likt av andre ser ut til å stamme fra vårt ønske om å like oss selv; og for å oppnå dette, finner vi det nødvendig å støtte vår nølende selvurdering på en korresponderende anerkjennelse fra menneskeheten." (Enquiry, seksjon 9, del 1)

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) 2. Det føles godt å handle moralsk: "den umiddelbare følelsen av velgjørenhet og vennskap, menneskelighet og vennlighet, er søt, mild, og komfortabel, uavhengig av alle følger og omstendigheter. Disse dygdene følges dessuten av behagelige minner, og holder oss i godt humør med andre og oss selv, mens vi beholder den gledelige vissheten om å ha gjort vår del for samfunnet og menneskeheten." (Enquiry, seksjon 9, del 2)

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) Sammen kan dette forklare hvorfor moralsk motivasjon er sterk når noen ser oss, og hvorfor det vanligvis er begjær-maksimerende å handle moralsk. Men hva med unntakene, når ingen ser oss, og vi har mye å vinne på å handle umoralsk? Hvorfor er mange motivert til å handle moralsk også da? Og hvordan kan Hume forklare at vi bør handle moralsk også da? Hume ser for seg en "fornuftig skurk", som tenker som følger: "At ÆRLIGHET VARER LENGST er nok en god allmenn regel, men den har mange unntak, og han er mest fornuftig som følger den allmenne regelen, men utnytter seg av alle unntakene." (ibid)

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) Hume inrømmer at det ikke er lett for ham å vise at den fornuftige skurken tar feil: "Jeg må innrømme, at hvis en mann synes denne tenkemåten egentlig trenger å tilbakevises, så vil det være litt vanskelig å gi et svar som for ham vil fremstå som tilfredsstillende og overbevisende. Hvis hans hjerte ikke gjør opprør mot slike fordervelige prinsipper, hvis han ikke føler noen motstand mot en slik usselhet og skurkaktighet, så mangler han faktisk et viktig motiv for redelighet, og vi kan forvente at hans oppførsel vil svare til hans spekulasjon." (ibid.)

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) Men Hume gjør et forsøk: 3. Den fornuftige skurkens plan er risikabel. Kan han være sikker på at ingen ser han? "[Vi andre] får ofte gleden av å se skurker, med alle deres utspekulerte evner, bedratt av sine egne prinsipper; og mens deres hensikt var å bare bedra sjelden og i hemmelighet, så oppstår en fristende mulighet, naturen er svak, og de faller i snaren, som de ikke slipper unna uten å tape sitt omdømme fullstendig, og miste all fremtidig tillit fra menneskeheten." (ibid.)

Hvorfor det er rasjonelt å handle moralsk (forts ) 4. Dessuten: hva er det egentlig den fornuftige skurken vinner? "["fornuftige skurker"] er til slutt de største dårene, som har ofret den uvurderlige nytelsen av anerkjennelse, fra seg selv i det minste, til fordel for anskaffelsen av verdiløse leker og pyntegjenstander. Hvor lite er det ikke man trenger for å tilfredsstille naturens behov? Og hva gjelder nytelse, hvordan kan man sammenligne den ukjøpte tilfredsstillelsen av en god samtale, selskap, studier, helse og naturens frie skjønnhet, men fremfor alt fredfull refleksjon over sin egen adferd, hvilken sammenligning, spør jeg, mellom alt dette og febrile, tomme forlystelser av rikdom og luksus?" (ibid.)