Katarina von Bredow Hun & han Oversatt av Gry Brenna Gyldendal
Alicia skulle ønske hun kunne bevege seg sånn som Ida. Når Ida går over skolegården, legger alle merke til henne. Det er som om verden former seg rundt kroppen hennes. Som om hun har en spesiell rytme som får omverdenens hjerte til å slå i samme takt. Alicia pleier å øve. Særlig bortover Storgatan hvis hun er i byen alene. Der kan hun se speilbildet sitt i butikkvinduene og prøve å få til den rytmen. Men jo mer hun anstrenger seg, jo latterligere ser hun ut. Til slutt føles det så pinlig at hun må se seg rundt for å være sikker på at ingen hun kjenner, har sett henne. Vårsola varmer skikkelig nå, og på benkene i skolegården sitter det folk både på rygglener og seter. Alicia står lent mot den røde mursteinsbygningen der mellomtrinnet holder til. Jakken henger løst over skuldrene. Ved siden av henne står Frida med det runde ansiktet vendt mot sola. Hun har en liten kvise på haka, og øynene er lukket. Maskaraen klumper seg på vippene. Alicia kjenner forsiktig med pekefingeren på sine egne øyevipper. Da hun sjekket i matfriminuttet, så de helt okei ut. «Guuud, så deilig!» sukker Frida fornøyd. «Mm,» svarer Alicia og ser på Ida, som har stanset ved en gjeng med sjuendeklassinger. De snakker litt og ler av noe. Eller noen. Så fortsetter Ida å gå mot glassdøren som fører inn mot korridoren til sjette klasse. Ved siden av henne slentrer Olivia. Hun har rødfiolett øyeskygge, og blikket hennes sveiper over skolegården, alltid på vakt, alltid på jakt. Som om hun var øynene og ørene til Ida. Idet de er nesten framme ved døren, åpnes den, og
Kevin kommer ut. Han myser mot Ida i det skarpe lyset. «Skal dere gå inn allerede?» spør han. «Det er ti minutter igjen.» «Du var jo tydeligvis inne,» sier Olivia. Kevin gliser. «Jaha, skal du også drite? Ta den venstre doen i så fall, den er varmet opp!» Alicia biter seg i kinnet for ikke å le høyt. «Jævla barnehageunge,» freser Olivia og trenger seg forbi Kevin og inn av døren. Men Ida blir stående igjen ute. Hun ser lattermild ut, og Kevin smiler til henne. Alicia lurer på om han er forelsket i Ida. Hvis Kevin kan være forelsket i noen, da. «Har dere tenkt å gjøre noe gøy etter skolen?» spør han. Ida trekker på skuldrene. «Vi går vel ned i byen en tur. Jeg vet ikke. Olivia snakket om å kjøpe noen nye klær. Jeg skal se på et par sko, tror jeg.» Kevin gjør en grimase. «Dritkjedelig.» Nå, tenker Alicia. Det er alltid et spørsmål om timing. Hun forlater Frida og går bort til Ida. «Jeg trenger også å shoppe litt,» sier hun. «Kan jeg få være med?» Ida ser på henne noen sekunder. Så nikker hun. «Greit.» Alicia prøver å holde kontroll på ansiktsmusklene. Stay cool. «Fint,» sier hun. «Det er så kjedelig å gå alene.» Som om det å gå sammen med Ida bare er bedre enn
ingenting. Det høres bra ut. Setningen blir helt riktig. Alicia strekker på seg og stryker det lange, lyse håret vekk fra ansiktet. «Deilig med vår,» sier hun. «Tenk at det er mindre enn åtte uker til sommerferien.» Ida svarer ikke. Hun ser ut over skolegården, som om hun leter etter noen som er mer interessant å snakke med. «Skal dere reise noe sted i sommer?» spør Alicia raskt. «Har dere bestemt noe?» «Det skal vi nok,» svarer Ida. «Jeg vet ikke om mamma har bestilt noe ennå. Jeg vil til Seychellene. Det ser så utrolig fint ut der.» «Det koster vel bare noen hundre tusen,» sier Kevin. «Men hvis man har steinrike foreldre, så.» Ida ser stygt på ham. «Oi, så misunnelig kan man være,» sier hun. «Alle kan jo ikke jobbe på verksted, sånn som faren din.» «Nei, men alle kunne ha vært litt rikere hvis ikke enkelte hadde karet til seg alt,» sier Kevin. Så retter han et avvæpnende smil mot henne. Han har et smil som kan smelte Antarktis, tenker Alicia. Antakelig er drivhuseffekten, som moren alltid snakker om, ene og alene Kevins feil. «Men det er jo fint at det fins rike jenter,» sier han. «Så man slipper å jobbe i framtiden, mener jeg.» Ida fnyser. «Lykke til med det prosjektet! Jeg skal ha en som er både kjekk og rik.» «Da er jeg perfekt hvis du bare deler litt av pengene med meg,» sier Kevin raskt.
«Og så skal han være høy,» sier Ida. «Shit også,» sier Kevin. Han stiller seg på tå og rekker Ida bare nesten til hårfestet. «Jeg får vel bli med ned i byen, da,» sier han. «Og kjøpe meg noen høyhælte sko.» Ida ler. Alicia ler også. Samtidig skulle hun ønske at hun også kunne snakke sånn som dem. Slenge ut den ene replikken etter den andre på riktig sted. Egentlig kan hun det, men ikke sammen med Ida og Kevin. Sammen med Frida kan hun det innimellom, når hun er i det humøret. Og nesten alltid sammen med Andreas. De kan komme med kvikke replikker, fleipe og le som bare det. Men det teller liksom ikke. Olivia kommer ut av glassdøren, og fra skolegården kommer Blenda og Rebecka gående. De danner en klynge som blokkerer inngangen for de andre. Alicia lurer på om de i det hele tatt merker det. Merker at for eksempel Andreas, Edvin, Saga og Linnéa blir stående et stykke unna og vente på at det skal ringe inn. Hun kaster et raskt blikk bak seg og oppdager at Andreas ser på henne. Raskt snur hun seg igjen, og da det ringer inn, går hun inn av døren sammen med Ida og gjengen hennes. Sola skinner mer på Ida enn på noen andre. Hvis man vil holde seg varm, bør man være i nærheten av henne. Sånn er det bare. Ingrid har åpnet vinduet forrest i klasserommet. Hun ser blid ut. «Ja vel, mine venner!» sier hun. «Nå skal vi fortsette med Gustav Vasas tid som konge i Sverige. Har noen av dere hørt om Dackefeiden?»
Andreas rekker opp hånden, men det er Emil som svarer. «Det var vel noen som sloss?» sier han. Ingrid nikker. «Det stemmer. Men hvem? Andreas?» Andreas fortsetter å rekke opp hånden mens han svarer. «Bøndene i Småland gjorde opprør mot kongen,» lirer han av seg. «Nils Dacke var lederen deres. Soldatene til kongen satte hodet hans på en stake etterpå.» «Det er klart professoren vet alt, som vanlig,» mumler Emil. «Du kan gå hjem, Ingrid! Vi har allerede en lærer i denne klassen!» Olivia sukker demonstrativt og himler med øynene, der hun sitter ved siden av Ida. Andreas tar ned hånden og stirrer i pulten, og Alicia snur blikket framover. Hun kjenner at hun blir varm på halsen av irritasjon. Hvorfor må han alltid vise at han kan alt mulig? Kan han ikke la være å briljere bare en eneste gang? Egentlig liker hun Andreas, han er snill og morsom å være sammen med, men på skolen er han så slitsom. Hun vil ikke at han skal være det. Han trenger ikke å være det. Han kan jo bare holde munn. «Men hør nå her!» sier Ingrid. «Hva er det med dere? Historien om Nils Dacke er dramatisk og spennende. Når man først har hørt den, husker man den etterpå. I hvert fall litt av den. Som det med hodet, for eksempel.» Så begynner hun å fortelle om bondeopprøret i Småland på 1500-tallet. Ingrid er flink til å fortelle, men tankene til Alicia vandrer likevel langt vekk fra Gustav Vasa. Hun må ha med seg litt penger ned i byen i
ettermiddag så hun faktisk kan kjøpe noe fint. Nå som Ida kan være rådgiver og alt mulig. Da kan hun komme på skolen i de klærne og vite at de er helt riktige. I lommeboka har hun ikke mer enn litt over hundre kroner. Kanskje moren har noe liggende hjemme? Kanskje Alicia kan sende en melding til henne i friminuttet og spørre. Det er jo vår. Et par sommerlige leggings og en kort kjole til å ha over er vel ikke for mye forlangt? Eller i det minste en fin singlet, så det syns at hun endelig har begynt å få pupper. Latterlig små riktignok, men likevel. Moren maser om at det ikke er noe å bekymre seg for når man er tolv, at da er det normalt å se ut som en planke som går rundt på to kosteskaft, men Alicia vet bedre. Ida har til og med behå! Mødre tror visst alltid at de kan lure en. At man ikke har egne øyne å se med. I slutten av timen deler Ingrid ut et ark til hver av dem, der det står en masse om Dackefeiden. Til og med på baksiden er det mye tekst, viser det seg. «Prøve på onsdag i neste uke,» sier Ingrid muntert, som om hun fortalte dem at hun nettopp har innført en ekstra påskeferie eller noe sånt. Motvillig putter Alicia arket ned i den røde mappen sin. Så fort det blir friminutt, sender hun en melding til moren. Moren har tydeligvis også pause, for hun svarer med en gang. De eneste pengene som ligger hjemme, er boksen med mynter i kjøkkenskapet, skriver hun. Men der pleier det faktisk å ligge en del tiere og femmere, så sammen med Alicias egne penger blir det kanskje nok til et eller annet. «Altså, kan ikke jeg også få bli med?» spør Frida. «Det vet vel ikke jeg,» svarer Alicia. «Spør Ida.»
«Du kan vel spørre Ida?» «Nei. Spør selv.» Frida ser skuffet ut. Men det får ikke hjelpe. Alicia vet akkurat hva som vil skje hvis hun spør om Frida også kan få bli med. Da vil Ida si at «ja, men da kan jo dere to gå sammen», og så vil løpet være kjørt. Det går bare ikke. Frida må skjønne det. «Men jeg kan ringe deg når jeg kommer hjem,» sier Alicia. «I tilfelle du vil komme bort og se hva jeg har kjøpt.» «Så utrolig snilt da,» sier Frida spisst. Alicia sukker irritert. «Okei, da!» freser hun. «Jeg skal spørre!» På vei bort til Ida i korridoren angrer hun allerede. Men nå har hun jo lovt det, så hun er nødt. «Skal dere gå rett fra skolen?» begynner hun. «For jeg må hjem og hente penger først.» Ida løfter lett på øyebrynene. «Ja vel, men da kan vi jo møtes i byen? Send en melding når du er på vei.» Alicia trekker pusten. «Eh er det greit hvis Frida også kommer? Hun maser på meg hele tiden om å få være med.» Ida ser på henne et par sekunder. Så går det akkurat sånn Alicia hadde trodd. Akkurat sånn. Hun visste det, og likevel gikk hun rett i fella. «Men hvis du vil gå sammen med henne i stedet, så gjør det,» sier Ida rolig og ser en annen vei. Alicia oppfatter det skadefro glimtet i øynene til Olivia. Det lille smilet. Hjernen blar nesten panisk etter riktig replikk, men den fins ikke. Uansett hva Alicia sier nå, blir
det feil. Hun setter seg sint på benken bortenfor døren til klasserommet. Frida kommer tuslende og setter seg ved siden av. Alicia har lyst til å slå henne rett i ansiktet. «Hva sa hun?» hvisker Frida. «Hva tror du?» freser Alicia. Frida biter seg i underleppa og tenker noen sekunder før hun sender Alicia et forsiktig blikk. «Men altså,» sier hun, «det er greit at du går sammen med dem. Jeg kan gjøre noe annet i ettermiddag.» Alicia svarer ikke. Hvis det var et forsøk fra Frida på å si «unnskyld», fikk det heller motsatt effekt. Det er jo for sent nå! Skjønner hun ikke det? Hun ødela alt sammen! Ingrid kommer gående, og mattetimen begynner. I matte er Andreas om mulig enda bedre enn han er i de andre fagene, og selv om de mest løser oppgaver på egen hånd, og derfor slipper å høre ham svare på det ene spørsmålet etter det andre, er Alicia sint på ham da det ringer ut. Egentlig er hun kanskje mest sint på Frida, men det smitter over på Andreas. Og på alle andre idioter og tapere. Hun tar på seg dongerijakken og Conversene, slenger sekken over skulderen og går av sted uten å vente. Eller, det er jo ikke sånn at hun pleier å vente på ham, ikke stå der i korridoren som en tulling til han har fomlet seg ferdig med sekken, jakken og skolissene, men hun pleier å gå litt sakte for at han skal kunne nå henne igjen. Hun og Andreas bor bare et lite stykke fra hverandre i Buregatan, så det er ganske naturlig at de slår følge. Når de er alene, er han helt annerledes enn på skolen. Han snakker og sier ting som får henne til å le. Ofte vrir og vender han på forskjellige tanker så hun ser ting på en ny