Sorgens karakter Kan man sørge over folk man ikke personlig kjente? Klassekampen. Publisert på trykk 11.05. 2012. Arild Rønsen, skribent i Klassekampen. Jeg leser med interesse at Tom Egil Hverven skal skrive om nærhet i morgen, og kommer til å minnes en merkelig artikkel her i avisa for noen måneder siden. Det sto å lese at ektefølt sorg ikke er mulig med mindre den avdøde er nær, personlig venn. Man kan føle sympati, men ikke sorg, mente skribenten. Mannen kan umulig ha møtt noen Michael Jackson-fans, tenkte jeg. Sjøl tør jeg ikke tenke tanken på den dagen Paul McCartney eller Bob Dylan forlater oss, men i disse dager handler det om noe helt annet. Jeg kjente ingen av ofrene, verken fra regjeringskvartalet eller Utøya. Men kom ikke her å si at det er umulig å føle dyp sorg for folk du ikke personlig kjente. Jeg har grått hver eneste dag siden 22. juli, og rettssaken legger ikke akkurat noen demper på følelsene. Jeg kan bli sittende lenge og dvele ved den glimrende dekningen i Klassekampen. Hvem kan forbli uberørt, når Alf Skjeseth refererer slik? «Men han sa at han skulle passe på meg bestandig, sa storesøsteren til Anders Edvardsen fra Sarpsborg da han døde. Han ble 18 år. Hun har downs syndrom, og har ingen andre søsken.» Jeg syns virkelig det norske folk, rettsstaten og ikke minst AUF takler saken forbilledlig. Tonje Brenna, sier jeg. Generalsekretæren. For ei jente! Men når jeg leser sånt, tar jeg meg i å ønske at et vitne bryter sammen, setter øynene i Breivik og sier det de fleste av oss innerst inne tenker: «Måtte faen ta deg, din jævel! Jeg hater deg!» Så får heller dommer Arntzen si nøyaktig hva hun vil. Er fredsarbeid beslekta med 22. juli? Det må være lov å mene, og jeg stusser over holdninga til Norges Fredsråd. En liten omvei: Forrige uke var Bjørnar Moxnes tindrende klar i sitt svar på mitt spørsmål noen dager i forveien: Rødt er motstander av kampflykjøpet. Landet trenger dem ikke, mente partilederen. Vi trenger redningshelikoptre, ikke drapsmaskiner i form av de mest avanserte bombefly som er produsert. Endelig, tenkte jeg - har vi fått et virkelig fredsparti. Etter å ha tvilt ved noen valg, er jeg nå ikke det spor i tvil. Jeg skal stemme Rødt. Men onsdag leverer Norges Fredsråd sitt bidrag, signert Hedda B. Langemyhr. I sannhet nedslående lesning: «Regjeringen bør droppe kjøpet av det dyre amerikanske jagerflyet Joint Strike Fighter (JSF) og gå for Jas Gripen i stedet.» Unnskyld? Jeg håper jeg evner å lese innenat, men må likevel spørre: Mener Norges Fredsråd virkelig at Norge skal kjøpe nye kampfly?! Representerer Langemyhr Norges Fredsråds offisielle linje i dette spørsmålet? Om svaret er ja, blir jeg bare trist til sinns. Da er det bare å konstatere en avgrunn mellom standpunktet til Rødt og Changemaker på den ene sida, og Norges Fredsråd på den andre. Og da blir det naturlig å spørre ærespresidenten i Norges Fredsråd, Fredrik S. Heffermehl - mannen som nærmest aleine driver kampen for at Nobels fredspris skal gis til personer som yter bidrag til nedrustning: Støtter du Langemyhr i dette spørsmålet, Heffermehl?
Alliansefrihet Klassekampen. Publisert på trykk 18.05. 2012. Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt/Raudt/Ruoksat. Oppfatter jeg Hedda Langemyhr i Klassekampen 9. mai riktig, er vi enige i hva som bør være grunnlaget for norsk sikkerhetspolitikk: at den ikke må basere seg på supplement til andre allianser vi nå er en del av, men være et sjølstendig, nytt alternativ. Det vil si at vi må sikte mot å forlate Nato og komme ut av en stadig tettere innveving i EUs militærapparat, som EUs Battlegroup. Når det gjelder samarbeidspartnere i forsvarspolitisk sammenheng, så kan jeg også være enig i at det vil være landa i Norden, hvis disse landa makter å hindre at de blir trukket enda sterkere inn i Nato- og EU-folden. Hva Norge gjør framover, vil slik kunne ha innvirkning på hva som skjer med Sverige og Finland videre, to land som ennå ikke er helt underlagt Nato. Men trenden det siste tiåret har dessverre vært at begge de tidligere alliansefrie landa er trukket sterkere inn i gravitasjonsfeltet til USA/Nato og EU. Både gjennom Natos partnerskapsavtale fra 1994 av og gjennom utrykningsstyrkene knytta til EU. Det viktigste bidraget fra oss som vil ha en alternativ norsk sikkerhets politikk, og bidra til at aktuelle nye alliansepartnere også snur den negative trenden, mener jeg da vil være å arbeide for at Norge begrenser sitt forsvar til et invasjonsforsvar basert på en vernepliktshær og et opplegg for å mobilisere befolkningen til ulike former for motstandskamp mot en eventuell invasjon. At utenlandsoppdrag begrenser seg til deltakelse i fredsbevarende operasjoner der alle parter aksepterer tilstedeværelsen. Med et slikt utgangspunkt kan vi da også påvirke premissene for et alternativt nordisk samarbeid. Norge kan ikke basere seg på å opptre som en militær stormakt, og vil heller ikke kunne hindre en umiddelbar okkupasjon av landet dersom en stormakt satser på det. Det må også få følger for hvordan vi ser på kjøp av nye kampfly. Norge kan ikke vinne en luftkamp over Norge mot stormaktene, og bør da heller ikke satse på det. Vi må heller ikke satse på at landet blir en slagmark hvor stormaktenes militærapparater braker sammen i en framtidig røverkrig. Derfor trenger vi verken JSF35 eller Jas Gripen. F16-flya, sammen med Orion-flya, kan fortsatt brukes til rekognoserings- og avskjæringsoppdrag. Ellers må suverenitetsforsvaret utøves gjennom et mobilt land- og sjøbasert luft- og kystvern. I en framtidig situasjon med et uavhengig svensk forsvar kunne sjølsagt sterkere samarbeid over Kjølen være aktuelt, også samarbeidsformer på områder som Stoltenberg-utvalget 2009 skisserer. Men det krever et samarbeid utenfor Nato- og EU-paraplyen. Sverige og Finland må komme seg ut av EU, og vi alle tre må ut av Nato-favnen, dersom vi skal komme fram til det alternativet som Langemyhr og jeg virker enige om.
Et valg mellom onder Klassekampen. Publisert på trykk 22.05. 2012. Hedda Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd. Fredag 11. mai tar Arild Rønsen til orde for at Norge bør følge partiet Rødts linje om å ikke kjøpe nye jagerfly. Samtidig kritiserer han Norges Fredsråd og undertegnede for vårt standpunkt, hvor vi støtter kjøp av svenskenes jagerfly Jas Gripen som et alternativ til amerikanernes F-35 (som i dag er den rødgrønne regjeringens foretrukne valg). Vårt syn er først og fremst basert på disse fire poengene: 1. Samtlige politiske partier som er representert på Stortinget har vært enige om at Norge skal kjøpe nye jagerfly, og norsk fredsbevegelse kan ikke alene stoppe et slikt kjøp. Ei heller med Arnljot Ask på laget, internasjonalt ansvarlig i Rødt som i sitt innlegg 18. mai tar til orde for å bevare dagens jagerfly. I dagens politiske situasjon er Gripen det eneste reelle alternativet til F-35. En total avvisning av svenske jagerfly vil i praksis fungere som en støtte til amerikanernes F-35. 2. Svenskenes Gripen er mye billigere enn amerikanernes F-35. Beregninger viser at Gripen vil koste rundt en tredjedel av F-35. De andre to tredjedelene er penger vi kan bruke til mange andre og fredeligere formål. Totalkostnaden for å kjøpe og drifte F-35 ble av den norske regjeringen i 2008 anslått til å ligge på 145 milliarder kroner. Fredsrådets forslag gjør at Norge kan spare mange milliarder kroner. 3. Norges Fredsråd ønsker at det norske forsvaret skal være mest mulig defensivt innrettet, ikke offensivt. Valget av jagerfly vil legge sterke føringer på norsk forsvars politikk. F-35 er et utpreget stormaktsvåpen som først og fremst har sitt fortrinn i sine stealth-egenskaper som gjør det velegnet til offensive operasjoner langt inne på fremmed territorium. F-35 har imidlertid lavere toppfart, kortere rekkevidde og dårlige manøvreringsdyktighet enn Gripen. Gripen er derfor bedre egnet til overvåking av nordområdene og i defensive operasjoner som avskjæring av fiendtlige jagerfly. 4. Valg av jagerfly handler også om hvem vi skal knytte oss til sikkerhets- og forsvarspolitisk. F-16, som Rødt mener vi bør ha, og F-35, som de rødgrønne mener vi bør ha, gjør oss til et velintegrert Nato-land, egnet til operasjoner slik som i Libya. Kjøp av Gripen vil gjøre at amerikanerne vil oppfatte oss som mer illojale, og samtidig styrke det nordiske samarbeidet både industrielt og politisk. Det synes vi er helt greit. Det går an å være fredsaktivist og samtidig tenke realpolitisk uten at verdigrunnlaget i fredsarbeidet faller bort. Både politikere og sivilsamfunnet har alt å tjene på en fredsbevegelse som forholder seg til virkeligheten og utformer alternativer basert på kunnskap - og som peker i en annen retning enn det amerikanerne ønsker for norsk forsvar. I denne saken forholder vi oss til at ingen ønsker å velge bort jagerfly. Vi må velge mellom onder, og da bør vi velge det som smerter minst. Det er Gripen.
Verken JFS eller JAS Gripen Dagsavisen. Publisert på trykk 24.05. 2012. Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt/Raudt/Ruoksat. Omleggingen av det norske forsvaret tilpasset USAs globale militærstrategi startet på 1990- tallet og har holdt stø kurs fram til nå. Det reviderte statsbudsjett som nettopp ble lagt fram tar flere skritt på denne veien. Først og fremst ved at kampflykjøpet og baseløsningen for det nå synliggjøres tydelig i budsjettet. Det opprettes et nytt budsjettkapittel under tittelen «Nye kampfly med baseløsning», større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, som får tilført 700 mill kroner. Midlene kan overføres til neste år, men pengene øremerkes nå. Siden det er enighet om dette blant stortingspartiene, er det stor fare for at den kommende stortingsbehandlingen om kampflykjøpet vil følge opp og sette kjøpsprosessen i gang. For oss som vil hindre kjøp av nye kampfly, enten det gjelder Joint Strike Fighter eller JAS Gripen, er dette en stor utfordring. Å stanse kampflykjøpet er nå den sentrale saken for å hindre at Norge blir helt svinebundet til USA og NATO militærpolitisk. En mindre tilleggsbevilgning på 17 millioner kroner til den drøye militærmilliarden som ble bevilget til Afghanistan i det ordinære 2012- budsjettet lover heller ikke godt. Det understreket at den annonserte tilbaketrekkingen fra Afghanistan er en dekkmanøver. Styrkene trekkes jo ikke ut av landet, men omplasseres og gis delvis en skarpere profil. Og det er dyrere å utruste og trene opp spesialsoldatene som ble sendt dit 1. april. Forsterkningen med militært transportfly i september ligger nok inne i den ordinære milliarden. Også denne saken viser at Norge innenfor NATO plasserer seg i den mest USA-tro leiren, i motsetning til Nederland som allerede har trukket seg ut, og Frankrike som nå varsler uttrekking i løpet av dette året. Sjøl USA legger opp til å redusere sine styrker i landet fra 90.000 til 68.000 innen september i år. Men Norge følger Obamas bønn om at Europa må bære en større del av byrden. Vi trenger en stor snuoperasjon og en ny forsvarsdoktrine som tar utgangspunkt i behovet for norsk suverenitetshevdelse.
Ikke imponert Klassekampen. Publisert på trykk 24.05. 2012. Arild Rønsen, skribent i Klassekampen. Jeg takker Hedda B. Langemyr for svar 22. mai, men lar meg ikke imponere. Tvert imot mener jeg hun på vegne av Norges Fredsråd serverer et elendig stykke politikk. Siden samtlige partier på Stortinget er enig om å kjøpe kampfly, mener hun fredsbevegelsen ikke kan gjøre annet enn «å velge mellom to onder». Jeg spør: Hvis fredsbevegelsen skal mene det samme som alle på Stortinget, hva skal vi da med freds bevegelsen? Norges Fredsråd går inn for å bruke titalls milliarder på innkjøp av det svenske bombeflyet Jas Gripen, fordi det tross alt er billigere enn det amerikanske F-35 (og fordi Sverige «stemmer bedre» reint forsvars politisk). Dette henger ikke på greip, ovenstående «realpolitikk» tatt i betraktning. Den rødgrønne regjeringa går inn for F-35, og det mest sannsynlige alternativet synes i dag å være ei regjering utgått av Frp og Høyre. Tror Langemyr virkelig at statsminister Solberg, i tospann med statsråd Jensen, vil gå inn for Jas Gripen? Av forsvarspolitiske og/eller økonomiske grunner? Svaret gir seg sjøl, hvilket innebærer at en kampanje for Jas Gripen er nøyaktig like «umulig» som en kampanje mot i det hele tatt å kjøpe nye kampfly. Langemyr skriver: «Fredsrådets forslag gjør at Norge kan spare mange milliarder kroner.» Jeg spør: Når ble det Fredsrådets hovedoppgave å bestyre statsfinansene? Om det så hadde kosta 1000 milliarder å komme oss ut av Natos offensive krigsklyper, ville jeg gått for det! Langemyr tolker Rødt slik at de er «for F-16», selv om partiet altså eksplisitt går mot innkjøp av nye kampfly. Jeg tolker vel Rødt mer i retning av at F-16 er noe vi tross alt allerede disponerer, og at det muligens ikke er formålstjenlig å skrote dem? Jeg håper Arnljot Ask på vegne av sitt parti kan oppklare dette. (Når Langemyr hevder at Rødt, som «vil ha F-16», og dermed «gjør oss til et velintegrert Nato-land», oppfatter jeg det som dårlig retorikk - og knapt nok det. Det får liksom være måte på å snu en i utgangspunktet velvillig samtalepartners argumentasjon på hodet.) Jeg konstaterer at Jas Gripen-tilhengerne i Fredsrådet ikke er noe for meg, og tvinges til å gjenta mitt spørsmål til ærespresidenten i Norges Fredsråd. Fredrik S. Heffermehl: Støtter du Norges Fredsråd i dette spørsmålet?
Fredsrådet uten strategi? Klassekampen. Publisert på trykk 25.05. 2012. Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt/Raudt/Ruoksat. Det virker som at Fredsrådets Hedda B. Langemyhr gir avkall på en strategi om et alternativt norsk forsvar, uavhengig av USA og EU, når hun skal forholde seg til det hun kaller «virkeligheten», i Klassekampen 22. mai. Det er synd hvis «Jas Gripen-kjøp» nå har blitt Fredsrådets svar i den debatten som nå bør intensiveres for å snu utviklingen i norsk forsvarspolitikk. Når hun går inn for at Norge bør velge Jas Gripen framfor F-35, ser hun bort fra at også det svenske militærapparatet blir sterkere innlemmet i Nato og USAs globale militærstrategi. Svenske jagerfly, transportfly og kamphelikoptre har inngått i svenskenes Isaf-oppsett i Afghanistan. Jas Gripen deltok også i Libya under Nato-kommandoen. Flyet er et avansert kampfly beregna på luftkamper og ikke en flytype som et framtidig norsk invasjonsforsvar har bruk for. Det er grunnen til at Rødt også er mot dette alternativet, uansett kostnadskalkylene. Langemyhr gjør et poeng ut av at Rødt ikke går mot F-16, som jo også brukes i Natooperasjonene. Rødt har ingen parole om å hugge opp F-16. Når vi nå har dem, er oppgaven i dag å hindre at de blir brukt i oppdrag som i Afghanistan og Libya. Men vi går ikke inn for å bygge opp denne flåten med ambisjoner om å vinne luftkriger over Norge. I et framtidig norsk forsvar, basert på vernepliktshær og et opplegg for å mobilisere befolkningen til ulike former for motstandskamp mot en eventuell invasjon, er det heller ikke fly av typen F-16 vi trenger. I dag trenger vi et alliansefritt invasjonsforsvar, ikke et litt billigere militærapparat som fortsatt er hekta på USA/Nato, med Sverige på kjøpet.
Svikter Fredsrådet sin oppgave? Klassekampen. Publisert på trykk 31.05.2012. Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd. Arild Rønsen kan ikke tross to utfordringer, i Klassekampen 11. og 24. mai, - få noe svar fra ærespresidenten i Norges Fredsråd. Jeg har i dag ingen rolle i organisasjon eller løpende drift, men vil gjerne gi et svar, helt for egen regning. Kjøpet av amerikanske fly er en skandale og en katastrofe, og vil binde oss til en angrep er det beste forsvar -politikk i et halvt hundre år. Likevel, det er ikke Fredsrådets oppgave å være rådgiver eller pådriver for våpenkjøp, selv om det er det minste av to onder, som Hedda Langemyr skriver i 22. mai. Min forskning i fem år på Alfred Nobels formål med fredsprisen og hvordan det gikk, er det mye å lære av. Nobel nølte, han ønsket å støtte fredsbevegelsens krav om nedrustning, men var redd tiden ikke var moden. Han endte opp med, i sitt testament, å støtte visjonen om å løfte sivilisasjonen, med rettstat og demokrati til det globale nivå. Fredsbevegelsen må, som den gang, kjempe for en systematisk og kreativ offentlig fredspolitikk og en slutt på de militære maktspill. Disse ideene sto sterkt i norsk politikk i 1890-årene og det var grunnen til at Nobel betrodde sin pris for fredsforkjempere til Norge. I dag forvaltes prisen av en komité og en sekretær uten noen interesse for Nobels visjon og fredsbevegelsens rett til de penger som etter loven tilkommer deres arbeid. Alle, overalt, vil ha alt å tjene på et nytt system for global fred forankret i folkerett og avskaffelse av krigens infrastruktur som Nobel ville støtte. Kostnadene er store, skadepotensialet er stort - vi har ikke noe annet valg hvis menneskeheten skal overleve. Min seneste bok om Nobelprisen inneholder en maktkritisk analyse av hvordan norsk politikk reagerer når man rører ved et nasjonalt ikon, hvordan berettiget kritikk ties i hjel. Militærvesenet motsetter seg, nå som i 1890-årene, alle forsøk på å erstattes av en global fredsordning; i stedet forsvarer de i alle land sine egeninteresser på bekostning av menneskers velferd og sikkerhet. Utviklingen av Nobelprisen er, fremholder jeg i min bok, eksempel på noe typisk, at vi har en global militærsektor som er så sterk at alle forsøk på å bygge et alternativ ender med å gi tapt. Man ser det i fredsforskningen, for eksempel Prio, og partier, for eksempel SV og tyske die Grünen. Samme skjebne som Nobelprisen er også blitt the Carnegie Endowment for Peace til del (den var også resultat av fredskjempen Bertha von Suttners sagnomsuste arbeid i to tiår etter 1890 for å reise penger til fredsarbeidet). Militarismen er en dystopi, en tradisjon som må brytes SV fremmer ikke lenger fred og nedrustning som primærstandpunkt, det er dermed blitt fritt frem for militærpropaganda, veterandyrking, ukentlige PR-annonser, alt trappet opp i takt med omleggingen av norsk militærvesen til et redskap for en aggressiv, ofte folkerettsstridig, utenrikspolitikk. At SV ikke lenger taler sterkt og rent mot Nato, for fred og nedrustning, er en linje Fredsrådet ikke bør slå inn på. Hvem skulle i så fall forklare alternativene og kanalisere den økende fortvilelsen mange føler over all den tunge satsingen på å militarisere folkesjelen? Hvem skal være
katalysator, inspirator og bindeledd for krefter i inn- og utland som krever en aktiv fredspolitikk? Hvem skal spre de nye fredsideene og fremskrittene, nye metoder og initiativ, senest fra Occupy-bevegelsen. Hvem skal synliggjøre den rike akademiske utviklingen og alle de som verden over tar eksamener i nye fredsteknologier, megling, dialog og fredsbygging? Militarismen er en dystopi, en tradisjon som må brytes. Flest mulig bør slutte seg til dette arbeidet. Det er bra at Fredsrådet går ut offentlig med syn som har oppslutning blant medlemmene. Synspunktene rådets daglige leder fremmer i Klassekampen er, meg bekjent, ikke representative og ikke bifalt i noe vedtak. Fredsbevegelsen bør fremme alternativene, ikke diskutere nye kampfly på moststandernes premisser. En verden uten konflikt er ikke tenkelig, mulig, ikke engang ønskelig. Militarismen må erstattes med en fredskultur en enighet om å løse alle konflikter på en rasjonell måte, uten makt og vold.