Simon Stranger Det som en gang var jord Roman
heaven earth light darkness evening morning day Første Mosebok, redigert i korverket «Evening Morning Day» av David Lang
Tunnelen
1 Jorden under bakken er som et sort og langsomt hav. Opp stiger alt som lever: Bøkeskogen mellom byen og åkrene, med elefantgrå bark og vektløse grener. Krattet av ugress og busker på skogbunnen, der små vesener kjemper om plassen med tynne bein og taggete kjever. Stråene som lener seg innover kjerreveien i skogen, der to skikkelser kommer gående. En far og en sønn. Mikael og Isak. Mikael har hentet Isak på skolen. De har vært innom butikken, selv om det nesten ikke er noe å få kjøpt lenger. I posen bærer Mikael en pakke mel, hvite linser og en boks med hermetiske ananasringer som Isak hadde funnet, klemt mellom veggen og hyllene. Resten av butikken var tom og hadde vært det lenge. Det fantes ikke en eneste banan, avokado eller drue i de grønne plastkassene. Ingen ferdigpizzaer eller fiskepinner i frysedisken, og skapene med kjølevarer som pleide å surre og dure, hadde stått tause og varme helt siden den forrige tunnelen ble oppdaget og plombert. De har gått hjem slik de pleier. De har stoppet ved det sammenraste drivhuset i enden av skogen og fulgt med på svalen som fløy gjennom en revne i taket, på vei til redet den har bygget der inne.
Nå kommer de ut av skyggene fra trekronene og til det åpne åkerlandskapet. Mikael går i sine egne tanker, med blikket mot bakken, helt til Isak drar ham i armen og får ham til å kikke opp. Tre militærbiler har parkert like nedenfor huset deres, på plassen foran bilverkstedet. Bevæpnede soldater hopper ned fra lasteplanet, lander klumsete på bakken og retter på hjelmene før de stormer inn garasjeportene. Hvorfor er soldatene her, pappa? Jeg vet ikke, svarer Mikael, og et kort øyeblikk vurderer han å dra sønnen med seg inn i skogen igjen. Finne et sted de kan gjemme seg til ransakingen er over, men det er for risikabelt: Hvis noen ser dem snu, vil det bare vekke mistanke og gjøre soldatene sikre på at de virkelig er på sporet av noe. Hvordan skal han bortforklare de sorte buene av jord under neglene? Ved å si at han dro opp gulrøtter fra bedet utenfor verkstedet før han hentet Isak? Men hvor er gulrøttene, i så fall? Det er sikkert bare en rutinekontroll, Isak. Kom! Hva er rutine? Noe man gjør ofte. Men de har aldri vært her før? Tre soldater kommer gående mot dem, med buksene stukket ned i de sorte støvlene og et fast grep rundt hvert sitt våpen. Jeg er redd. Mikael stryker tommelen over den vesle hånden,
forsøker å forsikre ham om at det kommer til å gå bra. De to yngste soldatene ser ikke ut til å være mer enn 18 19 år gamle, rekrutter nærmest. En gutt med mørkt hår og brune øyne, og en jente med røde lokker under den grønne capsen. Unge, uferdige ansikter. Offiseren som leder dem, stopper noen meter unna og roper til Mikael og Isak at de skal heve hendene i været. Mikael må slite seg fri fra Isaks grep. Rekruttene sjekker lommene til Mikael, leter gjennom posen med matvarer og klapper hendene over brystet hans og nedover lårene. Ingenting her, sir. Gutten også, sier offiseren. Ikke glem bomben på bussen i vinter. Det var en tolv år gammel gutt som plasserte den der. Ja vel, sir! svarer jenta og ber Isak strekke armene til side, før hun gjentar den samme kroppsvisiteringen, åpner skolesekken hans og tar ut bøkene. Ingenting her heller! sier hun og skynder seg på plass. Godt. Hvor er dere på vei? spør offiseren. Hjem, svarer Mikael, med hendene i været. Er det dere som bor i huset på toppen av bakken? Ja. Har du noe imot at vi tar en kikk? Nei Selvfølgelig ikke, legger Mikael til, og angrer med det samme på det ørlille øyeblikket av nøling. Dere kan ta ned armene. Takk. Kan jeg spørre hva dette gjelder?
Vi har grunn til å tro at det finnes en tunnel som ender opp i dette området. Har du lagt merke til noe mistenkelig aktivitet her i det siste? Mikael rister på hodet og plukker opp posen. To sitronsommerfugler flakser rett forbi ham og videre over åkeren. Greit. Dere kan gå foran, sier offiseren, og vinker dem fremover. Mikael leier Isak forbi de ribbede bilvrakene på gresset utenfor bilverkstedet, og kaster et raskt blikk inn mot hallen de passerer. Kollegaene hans står på rekke langs veggen, mens soldatene gjennomsøker lokalene. Kan noen ha tipset dem? Han får øyekontakt med eieren av verkstedet, Ruben, som står inntil veggen ved inngangen, med hendene mot bakhodet. Ruben hverken nikker eller hilser, gir ingen tegn til gjenkjennelse, som om ikke alt ville komme ut under forhør likevel. Mikael fortsetter helt frem til huset. Kanskje han likevel skulle løpt inn i skogen med Isak. Hvis de finner åpningen, er det slutt, for dem alle. Her, vær så god, sier Mikael og vrir om nøkkelen til ytterdøren. Soldatene tråkker forbi ham, skyver bort sengen og kommoden og løfter vekk spisebordet. En messinglysestake velter over ende, svinger en gang rundt sin egen akse og triller ned på gulvet med et hardt klunk, men soldatene bryr seg ikke. De bare fortsetter, skyver bøker ut fra bokhyllen og river ned et bilde. De
vrenger gulvteppet til side, som om de vil forsikre seg om at det ikke finnes noen hemmelig inngang under. Mikael står stille langs veggen, med en arm rundt skuldrene til Isak, som tviholder på hånden hans, stiv av frykt. Alt dette må de finne seg i, uten å gjøre motstand, uten å stille spørsmål. Offiseren kommer ut fra soverommet og noterer noe i en bok før han ser opp på Mikael. Takk skal du ha, sier han kjølig. Nå er vi ferdig her. Han nikker til de andre. Så går de ut døren og legger igjen en ny og fremmed stillhet. Mikael henter feiebrettet, og tvinger seg selv til å vente litt før han kikker nervøst ut gjennom vinduet. Det er fortsatt fullt av soldater foran verkstedet, men ikke et skudd er blitt avfyrt. Ingen av de ansatte har blitt skubbet ut med håndjern og geværløp mot ryggen. Pappa? Ja? Hva kan jeg gjøre? Kanskje du vil tegne? Vi har ikke flere ark. Ok. Bare vent litt, Isak En soldat som holder vakt ved bilene, vender ansiktet og oppmerksomheten mot huset, som om han merket at noen betraktet ham. Mikael trekker seg raskt vekk fra vinduet, og fortsetter å koste opp jord og sand som soldatene har dratt inn. Kommer mamma hjem før jeg har sovnet?