Skjøtselsinnspill for Torgersøya, Tønsberg kommune Kim Abel BioFokus-notat 2016-56 1.1.1.1 1
Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Fylkesmannen i Vestfold gitt innspill til skjøtsel på Torgersøya i Tønsberg kommune, både gjennom en innledende befaring med eiere og brukere, og gjennom dette notatet. I det videre skjøtselsarbeidet anbefales det å sette igjen en mosaikk med kratt og solitære trær i de områdene som har vært ryddet og eventuelt skal ryddes, å sikre tilstrekkelig beitetrykk på høsten slik at engene blir beitet ned samtidig som beitetrykket ikke blir for høyt under blomstringen, samt å rydde kratt i to delområder. Nøkkelord Torgersøya Skjøtsel Tønsberg kommune Kulturlandskap Naturbeitemark BioFokus-notat 2016-56 Tittel Skjøtselsinnspill for Torgersøya, Tønsberg kommune Forfatter Kim Abel Dato 04. januar 2017 Antall sider 17 sider Refereres som Abel, K. 2016. Skjøtselsinnspill for Torgersøya, Tønsberg kommune. BioFokus-notat 2016-56. ISBN 978-82-8209-554-9. Stiftelsen BioFokus. Oslo Publiseringstype Digitalt dokument (Pdf). Som digitalt dokument inneholder dette notatet levende linker. Oppdragsgivere Fylkesmannen i Vestfold Omslag Oversiktsbilde av den store enga midt på øya. Foto: Kim Abel ISSN: 1893-2851 ISBN: 978-82-8209-554-9 Tilgjengelighet Dokumentet er offentlig tilgjengelig. Andre BioFokus rapporter og notater kan lastes ned fra: http://lager.biofokus.no/web/litteratur.htm BioFokus: Gaustadallèen 21, 0349 OSLO Telefon 22 95 85 98 E-post: post@biofokus.no Web: www.biofokus.no
Bakgrunn og oppdrag Torgersøya er et statlig sikret friluftsområde som Tønsberg kommune eier og drifter. I tillegg er det et tyvetalls hytter og et campingareal på øya. Som et resultat av ønske om å ha et åpent landskap har øya siden 2008 vært beitet av gammelnorsk spælsau, og fra 2009 har hyttevellet ryddet og brent tre- og krattvegetasjon på gjengrodde enger i samarbeid med kommunen, basert på en enkel skjøtselsplan fra samme år. Skjærgården øst for Nøtterøy og Tjøme er et av 22 nasjonalt Utvalgte kulturlandskap og fra 2013 en del av den nyopprettede Færder nasjonalpark. Torgersøya ligger rett utenfor grensene til begge områdene og har dermed ikke blitt fulgt opp i like stor grad som resten av skjærgården utenfor Tjøme og Nøtterøy. I 2016 ble det besluttet å hente inn eksterne råd om den videre skjøtselen på øya, og det ble inngått avtale mellom Fylkesmannen i Vestfold (FMVE) ved Erik J. Blomdal og BioFokus ved Kim Abel om dette. Oppdraget er todelt: Formidle skjøtselsråd på halvdagsbefaring i juli med vellet, dyreeier, kommunen og FMVE. Innhente ytterligere data om naturverdier og tilstand og utarbeide en enkel illustrert skjøtselsplan. Befaringen ble gjennomført den 8. juli. Til stede var Erik Johan Blomdal (FMVE), Oddbjørn Myhren og Anne Beate Hekland (begge fra Tønsberg kommune), Preben Fossaas (dyreeier), samt 15-20 hyttebeboere. Tilsvarende befaringer har tidligere vært gjort på flere øyer i nasjonalparken (øyene Masseløy (2013), Langskjæra (2013), Haneflu (2013), Espelund (2013), Lindholmen (2012), Ormø og Tørfest (2012)) og er oppsummert i to BioFokusnotater (Abel 2012, 2013). 4
Undersøkelsesområde og tidligere undersøkelser Torgersøya ligger helt nord i skjærgården utenfor Tjøme og Nøtterøy, men ligger i Tønsberg kommune. Berggrunnen er totalt dominert av rombeporfyrlava (NGU 2016a), noe som gir grunnlag for en forholdsvis rik flora. I tillegg er det en god del innslag av løsmasser rike på skjellsand fra marine strandvaskede sedimenter (NGU 2016b), men store deler av øya er også preget av grunnlendte partier oppbrutt av mye bart fjell. Fra Artskart (Artsdatabanken & GBIF Norge 2016) forelå det få funn av rødlistede arter. De som lå inne var funn av kubjelle (NT), nikkesmelle (NT), krattsoleie (NT) og gresshumle (NT), alle fra området rundt campingen i nord og den sentrale, store enga midt på øya. Plantene ble registrert i 2009, humla i 2013. I dette oppdraget er det fokusert på å gi skjøtselsråd for deler av det offentlig eide friområdet (som eies av Tønsberg kommune). Det vil i hovedsak si midtre og nordlige deler av øya. I sør og vest er det en del hyttetomter og dette området er ikke undersøkt i denne omgang. 5
Figur 1: Oversiktskart over Torgersøya og det undersøkte området. 6
Figur 2: Midt på øya er det en stor og åpen eng som vellet har brukt mye tid og ressurser på å rydde. Figur 3: I øst er det en campingplass som drives av Civitan Club Tønsberg. 7
Tidligere skjøtsel Torgersøya og de nærmeste øyene hadde i en 100-150 årsperiode fram til ca. 1900 flere fastboende. De livnærte seg av fiske, sauehold og litt jordbruk. Men det som hadde brakt dem ut til øyene, og som i hovedsak var deres livsgrunnlag, var lostjenester. Etter ca. 1910 var det ikke lenger fast bosetning på øyene, men øyene har vært brukt som utmarksbeite i perioder etter dette også. Frem til i dag har Torgersøya utviklet seg til en populær ferieøy med teltplass og mange hytter, en tid også med pensjonat i det største bolighuset. Opp gjennom tiden har øya vært privateid, men i dag eies den av Tønsberg kommune og en del hytteeiere. Kommunens eiendom ble ervervet som friområde i 1975 med statstilskudd. I 2008 ble det satt ut sau på øya og de har siden da beitet årlig. Antallet har stort sett vært rundt 20 søyer og 30 lam, men i starten var det opp mot 75 totalt. I 2009 startet vellet med en dugnad for å rydde kratt og oppvoksende trær. Siden da har det blitt ryddet betydelige arealer og sentrale deler fremstår nå som store, åpne beiteenger. Skjøtselsinnspill De etterfølgende skjøtselsinnspillene er ikke basert på grundige undersøkelser av området. Befaringen gjennomført i 2016 var forholdsvis kort og gir bare et grovt og generelt bilde av hvordan naturforholdene og skjøtselsbehovet er på øya. Bedre grunnlagskartlegging vil derfor kunne gi andre og mer detaljerte råd. Det er heller ingen fasit i hvordan en skal skjøtte et gammelt kulturlandskapsområde da det er flere alternative måter å oppnå et ønsket resultat på. I tillegg vil selve målet først utpeke seg etter hvert som en får gjennomført de ulike tiltakene og ser hvordan vegetasjonen responderer på skjøtselen. Fremmede arter Først kan det nevnes at det finnes flere store og små bestander av den fremmede arten rynkerose. Dette er en art som har svært lett for å spre seg og dekke store arealer med verdifull mark. Det er ikke gjort noen forsøk på å dokumentere forekomstene på Torgersøya, men det videre skjøtselsarbeidet bør ha fokus også på å bekjempe denne arten. Det bør gjøres uten gift. Oppgraving er da det mest effektive tiltaket, men for å gjøre oppgravingen litt lettere er det en fordel å kutte plantene ned først, fulgt opp av manuell luking sesongene etter. Alternativt kan en kutte ned buskene med ryddesag og deretter følg opp med å kutte oppslaget to til tre ganger i året. Dette må gjentas flere år. Hvis dette viser seg vanskelig på grunn av vanskelige grunnforhold kan en bruke gift, men dette må gjøres av fagfolk med gyldig sertifikat for giftbehandling. 8
Skjøtselssoner Figur 4: Oversiktskart over Torsgersøya og med de ulike skjøtselssonene inntegnet. 9
Sone 1 Sone 1 består at to adskilte områder, hvorav det ene utgjør et stort areal midt på øya. Felles for dem er at dette er områder som i dag er forholdsvis åpne og hvor det har vært gjennomført skjøtsel i de senere årene. Sone 1-1 består av et stort og åpent engområde. Her har det vært ryddet mye busker og oppvoksende trær de senere årene. Dette arbeidet er i stor grad ferdig og det som gjenstår er i hovedsak vedlikehold. Under befaringen ble det pekt på at området ikke nødvendigvis må være helt fritt for busker og trær. Noe kan spares for å skape flere ulike typer levesteder for bl.a. insekter og fugler. I tillegg vil kratt og trær virke beskyttende for vind og vær. Kratt kan spares i mindre grupper spredt rundt i området, gjerne i felt hvor det ikke blir så stor avstand mellom gruppene. Naturlig hjemmehørende og blomsterrike busker som slåpe, hagtorn, korsved, geitved, roser osv. bør spares. Eventuelle søyleeiner kan også spares i mindre omfang. Ellers bør en spare enkelte solitære trær av bl.a. eik, ask, lønn, selje og rogn, igjen ganske blomsterrike arter som gir gode levekår for insekter og fugler. Ikke mer enn ca. 5-10 prosent av arealet bør dekkes av busker og trær. I nord er det arealet som omfattes av campingplassen også inkludert og det er ikke gjort noe forsøk på å skille ut arealet som brukes mest i forbindelse med teltslaging. Engvegetasjonen i sone 1-1 bærer preg av stedvis å ha vært dyrket for mange år siden. Beitingen som har vært gjennomført de senere årene bør fortsette. Målet er at vegetasjonen skal være godt nedbeitet ved beitesesongens slutt, men samtidig bør beitetrykket ikke bli for stort på forsommer og sommer fordi plantene må få mulighet til å frø seg. En effektiv nedbeiting av sone 1-1 på høsten kan være vanskelig å få til med mindre en gjerder inn sauene innenfor sone 1-1 på høsten. Da kan det bli et høyere beitetrykk på et mindre areal. Eventuelt kan en flytte sau fra andre øyer over på Torgersøya på høsten slik at beitetrykket på hele øya blir større. Spredt rundt på enga er det flere bålplasser etter krattbrenning. Bålplasser bør begrenses i så stor grad som mulig da disse fremmer nitrofil vegetasjon i flere år etter bålbrenningen. Ved gjentatt brenning bør en bruke de samme bålplassene hver gang. Hvis mulig bør en plassere bålene i forsenkninger i terrenget, eller i nedkant av hellinger for i størst mulig grad å unngå næringsavrenning ut på verdifulle engarealer. Sone 1-2 har også vært ryddet for noe busker og kratt, men er i omfang mye mindre enn sone 1-1. Her vil det trolig være tilstrekkelig å holde oppvoksende kratt og trær borte ved en jevnlig rydding. Engvegetasjonen vil også bli holdt nede gjennom beitingen. 10
Figur 5: Bålplass fra ryddingen av den store enga. En bør bruke de samme bålplassene fra år til år for å hindre at nytt areal blir brent. Figur 6: Fra den store enga helt i vest. Einer står spredt i enga og de som ikke brer seg utover enga kan få lov til å stå. Einer som brer seg ut over enga bør fjernes. 11
Sone 2 Sone 2 består av to delområder som er under sterk gjengroing. Vellet har ikke prioritert å legge ned noe innsats på disse områdene ennå, men hvis en ønsker å ta vare på det som fortsatt er igjen av engvegetasjon bør en sette i gang tiltak om kort tid. Sone 2-1 er angitt med omtrentlige grenser mot sør fordi det er ikke gjort noen vurderinger i felt over hvor langt en skal restaurere. Området består av noe mindre arealer med forholdsvis åpen eng og med sterk gjengroing av busker og trær fra kantene. Vegetasjonen er forholdsvis rik og med skjellsandpåvirkning i jordsmonnet. Innsatsen bør fokusere på å rydde bort busker og trær, men igjen ha fokus på at noe naturlig kratt av hjemmehørende busker skal spares, spesielt i overgangene mot bergknauser. Innslaget av busker kan godt være en del større enn i sone 1-1, opp mot 25 % innslag. Sone 2-2 består av en kantsone med kratt mellom åpent område i nord og skog i sør. Denne kantsonen kan tynnes en del for å få frem enga mellom buskene. Innslaget av busker kan reduseres slik at krattet dekker maks 30% av arealet. Beiteregimet som er på øya vil trolig være nok til å holde engvegetasjonen i god hevd. Figur 7: Fra området helt i nord. Her er det en del busker som bør fjernes slik at enga får nok lys. 12
Figur 8: Fra området helt i sørøst. Her er det delvis åpne enger som er under sterkt gjengroingspress fra kantene. Sone 3 Sone 3 er et delvis tresatt område hvor vellet har ryddet mye busker og trær. Åpne enger strekker seg mellom mindre felter med trær. Treslagene varierer noe, men det er et betydelig innslag av villmorelltrær. Der hvor en har mulighet til å velge treslag bør en satse på trær av bl.a. eik, ask, lønn, selje og rogn. Dette er blomsterrike arter som gir gode levekår for insekter og fugler, og hvor spesielt eik og ask, samt til en viss grad lønn har potensiale til å bli svært gamle og store. Restaureringsjobben er gjort i dette området og det gjenstår nå i hovedsak å holde området vedlike. Målet på sikt bør være å utvikle et område med store og gamle trær. Det medfører at etter hvert som kronene på de gjenstående trærne får utvikle seg kan det være aktuelt med en forsiktig tynning i antall trær slik at vekstvilkårene blir best mulig. Generelt bør kronene til de enkelte trærne stå fritt. Alt av oppvoksende småbusker og småtrær bør fjernes, med mindre det er trær som egner seg som nye fremtidstrær, eventuelt også rødlistede eller sjeldne buskvekster. 13
Figur 9: Gjenstående trær i vest. Dominert av villmorell. Figur 10: I nord er det mer innslag av edelløvtrær enn i sør hvor det er mye villmorell. Bildet er tatt fra nord i retning mot sør. 14
Generelle råd angående skjøtsel Et viktig skjøtselsprinsipp på både beitemark og slåttemark er at skjøtselen skal ta sikte på å utarme engene. På slåttemark innebærer dette stort sett å fjerne høyet etter slått, og på beitemark må beitetrykket være høyt nok til å holde næringskrevende og konkurransesterke arter nede. I tillegg er det viktig at det ikke tilføres noen form for kunstig gjødsel og at beitedyrene ikke får tilleggsfôr. I tidligere tider var eneste tilførsel av ekstern næring på beitemarken dyrenes egen gjødsling, men ofte ble til og med mye av dette samlet inn til bruk som gjødsel på åkeren. Resultatet var at næringsinnholdet i jorda ble redusert inntil det oppstod en likevekt mellom naturlig næringstilførsel i form av for eksempel nitrogenbinding og regnvann, samt uttak i form av beite. Samme prinsippet gjelder for slåttemark hvor graset ble samlet inn og brukt som fôr til husdyra. Fjerning av gresset etter en slått, passe beitetrykk, ingen kunstig gjødsling og ingen ekstern tilførsel av fôr er derfor viktige tiltak under all skjøtsel av gamle beite- og slåttemarker. Utarmingsprinsippet er også viktig å ha i bakhodet når en skal restaurere et område med gammel kulturmark. Alt av busker og trær som ryddes på engene bør fraktes bort fra engene, eventuelt samles inn og brennes på noen få bålplasser. Hvis dette ikke blir gjort vil avfallet fungere som gjødsel slik at nitrofile og høyvokste arter trives. Beite anbefales ofte framfor slått som en enkel måte å skjøtte det gamle kulturlandskapet på, men storparten av innmarka var nok viktigere som åkermark og slåttemark, og eventuelt med etterbeite på slåttemarka. På de markene som likevel bør beites er det viktig å tenke på at det er mange faktorer (beitetrykk, beiteperioder, dyreslag mm.) som påvirker resultatet av beitingen. For hardt beitetrykk vil gå ut over mange av de konkurransesvake artene som man ønsker å ta vare på i det gamle kulturlandskapet. Ulike beitedyr bruker beitemarka på forskjellig måte og har forskjeller i hvor selektive de er i matvalget (Norderhaug et al. 1999). Generelt bør storfe danne hovedtyngden av beitedyr, men sambeite med hest er enda bedre. Sauen er også godt egnet i et sambeite, og da helst utegangersau. For å maksimere artsmangfoldet på beitemarkene vil det være positivt med en variasjon i antall og type beitedyr samt beitetidspunktet/ perioden på forskjellige områder. For eksempel vil et husdyrfritt hvileår med jevne mellomrom på artsrike enger være gunstig for blomstermengden (Olsson 2008). Beitepusser er et effektivt hjelpemiddel for å restaurere gammel kulturmark, men bør brukes med måte. Etter at den innledende ryddingen av trær og busker er gjennomført kan en bruke beitepusser for få bort oppslag og tuer, men etter ett eller to år bør en slutte med dette. Beitepusser er i noen grad med på å gjødsle marka da vekstene den kjører over blir kuttet i mange små biter som er vanskelig å fjerne. 15
Oppsummering Vellet og kommunen har de siste årene nedlagt en betydelig innsats for å åpne landskapet. Den videre innsatsen bør fokusere på å utvikle og vedlikeholde de områdene som er påbegynt før en eventuelt starter på nye områder, men det er samtidig pekt på to nye områder i sone 2 som egner seg for restaurering. På befaringen ble det pekt på tre hovedoppgaver: 1. Sette igjen en mosaikk med kratt og solitære trær i de områdene som har vært ryddet og eventuelt skal ryddes. 2. Sikre tilstrekkelig beitetrykk på høsten slik at område 1-1 blir beitet ned, samtidig som beitetrykket ikke blir for høyt under plantenes blomstring. 3. Rydde kratt i to delområder. Det er en stor sjanse for at det er andre områder som også burde vært prioritert, men det har ikke vært brukt nok tid i felt til å gi en full oversikt over skjøtselsbehovet på øya. Flere områder er ikke undersøkt i det hele tatt. Det ble ikke funnet noen klare kandidater til slåttemark i de områdene som ble undersøkt. Det måtte eventuelt være i sone 2-1 hvor en kan få et mindre, avgrenset område hvor det kan skjøttes ved slått. 16
Litteratur Abel, K. 2012. Skjøtselsinnspill for Lindholmen, Ormø og Tørfest i Ormø-Færder landskapsvernområde. BioFokus-notat 2012-30. http://lager.biofokus.no/biofokus-notat/biofokusnotat2012-30.pdf Abel, K. 2013. Skjøtselsinnspill for Masseløy, Langskjæra, Haneflu og Espelund i Nøtterøy kommune. BioFokus-notat 2013-19. http://lager.biofokus.no/biofokus-notat/biofokusnotat2013-19.pdf Artsdatabanken & GBIF Norge. 2016. Artskart. Internettportal for artssøk. http://artskart.artsdatabanken.no/ NGU. 2016a. Interaktivt berggrunnskart fra Norges geologiske undersøkelser sin digitale karttjeneste. http://www.ngu.no/no/hm/kart-og-data/ NGU. 2016b. Interaktivt løsmassekart fra Norges geologiske undersøkelser sin digitale karttjeneste. http://www.ngu.no/no/hm/kart-og-data/ Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L., et al. 1999. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. 252 s. Olsson, R., editor. 2008. Mångfaldsmarker. Naturbetesmarker - en värdefull resurs. HagmarksMistra/Centrum för biologisk mångfald. 17
ISSN 1893-2851 ISBN 978-82-8209-554-9 BioFokus-notat 2016-56 18