HENRIK H. LANGELAND fyrsten roman
ROMANER Requiem 2000 Wonderboy 2003 Francis Meyers lidenskap 2007 Verdensmestrene 2010 Hauk og due 2012 ANDRE UTGIVELSER Marcel Proust, monografi 2001 Av sporet er du kommet, monografi 2005 Amerikanske tilstander, intervjubok 2008 (med John Erik Riley og Mattis Øybø) OSL2O11, fotobok 2011 (med Tom Sandberg) Fortellekunst, håndbok 2011
Noen få personer fortjener en stor takk. De vet selv hvem de er. HHL Paris 21. oktober 2011 Oxford 9. mars 2013
Det redaksjonelle arbeidet med Fyrsten ble avsluttet 25. mars 2013. Faktiske forhold og hendelser som inntreffer etter denne datoen, kan derfor være i uoverensstemmelse med virkeligheten. Alt før også, forsåvidt.
Alt er det du gjør det til. Også deg selv. NICCOLÒ MACHIAVELLI Javisst kan vi leve av å klippe håret på hverandre. HANS GEELMUYDEN
Prolog Mannen fra skyggesiden «Er det han?» Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren. «Aner ikke,» hvisket han tilbake. Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.» Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?» «Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine og sa: «Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcom-boblen.»
«Dot-hvaforno?» Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det. «Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet. «Man han er vel på Facebook?» Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig? Han hadde forsåvidt bifalt forslaget om å inkludere Ayla Kahramankaptan i valgkampkomiteen, men ofte lurte han på om de hadde vært i overkant fargefølsomme. Han ble bare ikke klok på henne; hun hadde et uovertruffent talent for å analysere valgstatistikk og opinionsundersøkelser, og glimtet gjerne til med de mest presise samfunnspolitiske vurderinger. Andre ganger tilkjennega hun en like ungdommelig naivitet. Eller var det noe der han ikke fikk fatt i? Noe han ikke kætsja, som hun ville ha formulert det? Vel, så lenge hun ikke plumpet ut med noe helt hårreisende, ville det være hensiktsmessig å få vist henne frem, i det minste. Hun var jo ikke akkurat uskjønn, for å si det forsiktig. Mannen utenfor tok plastbegeret sitt og forsvant. Det ble stille igjen. «Det finnes faktisk ett bilde av nyere dato,» påpekte Morten. «Det stod på trykk i Finansavisen i vinter. Men der ser man bare ryggen hans. Han staket så raskt inn i den siste motbakken i Marcialonga at fotografen ikke fikk opp kameraet i tide!» Han humret, uten respons. Ayla hadde vendt oppmerksomheten mot forhallen igjen. Nok en gang sjekket han klokken, overrasket over at Hall ikke var mer presis. Faktisk hadde det forundret
ham at de ikke var blitt mottatt personlig da de ankom lederen for landets de facto største parti var tross alt ikke hvem som helst, selv ikke for et firma som Hall Consulting. I stedet hadde en kontordame geleidet dem inn på dette møteværelset, som i og for seg var imponerende nok. Morten gynget fingertuppene mot bordkanten mens han forsøkte å forstå maleriet på motsatt langvegg, rommets eneste kunstverk: et ubehandlet lerret med to mintgrønne flekker. Han likte det ikke. Det var i det hele tatt umulig å avgjøre om det var kunst. Ikke desto mindre var han overbevist om at det hang der med hensikt. Det stod i grell kontrast til den frodige frisen med nisser og kjeruber som omkranset veggene i stuehallen utenfor. Han visste godt at Odd Nerdrum hadde bodd her på 1980- og 90-tallet, og han hadde gått ut fra at kunstneren ville ha satt spor etter seg, men veggmaleriene så ut til å stamme fra en tidligere epoke. Han forsøkte å la kunst være kunst og lente seg mot Ayla igjen. «Dette er det ikke mange som vet,» hvisket han, «men Hall var den som mot alles råd! fikk Kjell Inge Røkke til å parodiere Sylvia Brustad på den legendariske Aker-presentasjonen i 2009.» Dyrnes blikk smalnet. «Christian von der Hall er faktisk en av Norges ytterst få virkelige spinmeistere.» «Det høres da fryktelig skummelt ut?» «Det er det også,» parerte han kjapt. «Mens vi etterhvert er blitt overlesset med alskens informasjonsrådgivere, er han av et helt annet kaliber. Mer av Alastair Campbells format, hvis du skjønner, bare at han har konsentrert virksomheten om næringslivet. Han opererer alltid fra skyggesiden og har bare noen få, viktige selskaper, selve grunnfjellet i den norske
industrien, på klientlisten. Hva? Du har vel hørt om Tony Blairs kommunikasjonsrådgiver? Eller Dick Morris da, i det minste, Bill Clintons medieguru. Nei?» «Dah! Jeg var ti da Clinton gikk av.» Morten grep etter trykkblyanten. Selvfølgelig, Ayla hadde jo ikke engang nådd puberteten da IT-bransjen herjet som verst på verdens børser. Sant å si hadde han ikke vært gamle karen selv heller. «Men uansett, mens de vanlige spinndoktorene veiver rundt med armer og ben i alle kanaler og synser i hytt og vær,» sa han, «så opererer Hall Consulting motsatt. Firmaets ansatte uttaler seg aldri i media, og stiller definitivt ikke til portrettintervju. La du for eksempel merke til at det knapt fantes noe firmaskilt på inngangsdøren, bare en liten messingplate under ringeklokken? Etter sigende er Christian von der Hall faktisk den eneste, ved siden av vår forrige sentralbanksjef, som ikke engang vil la seg intervjue av På nattbordet-spalten i Dagens Næringsliv.» Morten kneppet viskelærenden mot bordplaten, men stanset idet han kom på noe: «Eller det vil si, han ble intervjuet der, én gang, for mange år siden, i forbindelse med» Ayla hørte ikke etter. Erna var det heller ingen grunn til å forstyrre. Det ville vært en ubetinget fordel om også Berit Aas var blitt med, men partiets generalsekretær hadde fått en avtalekollisjon. Morten pillet litt på hjørnet av notatboken sin. Det hadde vært hans forslag at de skulle henvende seg til Hall Consulting. Internt i Høyre var det en kjent og sår sak at venstresiden hadde «vunnet retorikken» ved de siste stortingsvalgene, og han hadde ivret for å hente inn noen utenfra til å analysere og systematisere