Rettslige skranker i forbindelse med bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold, med hovedvekt på markedsføringsloven 7, 8 og 1

Rettslige skranker i forbindelse med bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold, med hovedvekt på markedsføringsloven 7, 8 og 1 Veileder: Anne Grete Larsen Hestnes, Konkurransetilsynet Kandidatnummer: 156161 Leveringsfrist: 2.6.2008, kl. 1400 Til sammen 12803 ord, medregnet fotnoter 02.06.2008

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING...1 1.1 Formål med avhandlingen. Avgrensning. Disposisjon... 1 1.2 Innledende presentasjon av de rettslige skranker... 2 1.3 Legislative hensyn... 3 2 VURDERING AV DE NORSKE REGLER OG LOVBESTEMMELSER...4 2.1 Arbeidskontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker... 4 2.1.1 Den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold... 5 2.1.2 Konkurranseklausuler. Avtalesensur... 5 2.1.3 Taushetspliktklausuler... 6 2.2 Sanksjoner ved brudd på arbeidskontrakten... 8 2.3 Markedsføringsloven... 9 2.4 Markedsføringsloven 7 (1)... 10 2.4.1 Bestemmelsens virkeområde. Avgrensning... 10 2.4.1.1 bedriftshemmelighet, markedsføringsloven 7 (1)... 11 2.4.1.2 rettsstridig utnytter, markedsføringsloven 7 (1)... 12 2.5 Markedsføringsloven 8 (1)... 13 2.5.1 Bestemmelsens virkeområde. Avgrensning... 14 2.5.1.1 tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller liknende tekniske hjelpemidler, markedsføringsloven 8 (1)... 14 2.5.1.2 Knowhow... 16 2.5.1.3 Den som er blitt betrodd, markedsføringsloven 8 (1)... 17 2.6 Markedsføringsloven 1 (1)... 18 2.6.1 Bestemmelsens virkeområde. Avgrensning... 18 2.6.1.1 god forretningsskikk næringsdrivende imellom, markedsføringsloven 1 (1)... 19 2.6.1.2 Forholdet mellom markedsføringsloven 1 (1) og spesialbestemmelsene i markedsføringsloven 7 (1) og 8 (1)... 20 2.7 Kort oppsummering av bestemmelsene... 23

2.8 Sanksjoner ved brudd på markedsføringslovens bestemmelser... 23 2.8.1 Sanksjoner ved brudd på markedsføringsloven 1... 24 2.8.2 Sanksjoner ved brudd på markedsføringsloven 7 og 8. Vurdering... 24 3 RETTSPRAKSIS...26 3.1 Perspektiv... 26 3.2 Rt. 1964, side 238. Notflottørdommen... 27 3.2.1 Oversikt. Sammendrag... 27 3.2.2 Rettsanvendelsen... 28 3.3 Rt. 1997 side 199, Cirrusdommen... 29 3.4 LG-2003-8617: Roxar Flow Measurement AS mot Flowsys AS... 30 3.4.1 Oversikt... 30 3.4.2 Rettsanvendelsen... 31 3.5 LA-2004-60570: Scanmar AS mot Simrad Horten AS... 33 3.5.1 Oversikt... 33 3.5.1.1 Partenes anførsler... 34 3.5.1.2 Lagmannsrettens syn... 35 3.5.2 Kort oppsummering av underrettsdommene... 37 4 RETTSTILSTANDEN...38 4.1 Hva er gjeldende rett?... 38 4.2 Ny markedsføringslov. Skandinavisk rett. Utvikling av reglene... 39 5 AVSLUTNING...41 6 KILDER...42 6.1 Litteratur... 42 6.2 Lovforarbeider... 43 6.3 Artikler hentet fra internett... 43

1 Innledning 1.1 Formål med avhandlingen. Avgrensning. Disposisjon Formålet med denne avhandlingen er å vurdere de rettslige skranker i forbindelse med bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold og klarlegge grensedragningen mellom rettmessig og urettmessig anvendelse av denne bestemte erfaringskompetansen. Det finnes ingen definisjoner av teknologisk kunnskap i det norske lovverket, men begrepet er anvendt i rettspraksis og teori der det er tale om kunnskap om tekniske forhold i motsetning til kommersiell kunnskap. 1 I denne oppgaven skal teknologisk kunnskap forstås som kunnskap om tekniske forhold, datateknologi, mekaniske løsninger, produksjonsmetoder og produksjonsmodeller. Kommersiell kunnskap, som viten om en bedrifts økonomi, strategi og markedsføring i sin helhet, vil berøres i den generelle gjennomgangen av de relevante lovbestemmelser. Oppgaven er imidlertid i utgangspunktet avgrenset mot å gjelde denne formen for kunnskap, jf. problemstillingen. Formuleringen arbeidsforhold i problemstillingen sikter til ansettelsesforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette innebærer at avhandlingen etter problemstillingen er avgrenset mot å ta opp spørsmål knyttet til forholdet mellom en bedrift og alle andre parter som ikke er eller har vært i et ansettelsesforhold til virksomheten, herunder eksempelvis tidligere samarbeidspartnere, kontraktsparter og andre i tillitsforhold til bedriften. Vurderingen av de rettslige skranker vil hovedsaklig gjøres på bakgrunn av alminnelige kontrakts- og avtalerettslige regler, utvalgte bestemmelser i Lov av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) samt relevant 1 Kunnskapsbegrepet må her forstås vidt. Begrepet teknologisk kunnskap er hentet fra blant annet Tore Lunde: God forretningskikk næringsdrivande imellom, Fagbokforlaget 2001, der begrepet formodentlig brukes i forbindelse med de samme forutsetninger som fremsettes i denne oppgavens punkt 1.1.

høyesteretts- og underrettspraksis. Avhandlingens hoveddel vil omhandle de aktuelle bestemmelser i markedsføringsloven, herunder denne lovs 7, 8 og 1. Det avgrenses mot å ta opp spørsmål av strafferettslig, arbeidsrettslig og immateriellrettslig art, men disse rettsområdene vil berøres i vurderingen av oppgavens problemstilling. Senere i oppgaven vil tre eksempler fra rettspraksis presenteres og vurderes spesielt opp mot problemstillingen i oppgaven. Dommene i Rt.1964 side 238 ( Notflottørdommen ) og Rt. 1997 side 199 ( Cirrusdommen ) vil behandles først, etterfulgt av de nyere underrettsdommene i LG-2003-8617 (Gulating lagmannsrett: Roxar Flow Measurement AS mot Flowsys AS ) og LA-2004-60570 (Agder lagmannsrett: Scanmar AS mot Simrad Horten AS ). Endelig vil rettstilstanden i Norge oppsummeres og synspunkter på en mulig utvikling av reglene presenteres, særlig hensett til det pågående arbeidet med en ny markedsføringslov. 1.2 Innledende presentasjon av de rettslige skranker Det gjeldende utgangspunkt forutsetter at en arbeidstaker, gjennom sin stilling i en bedrift, tilegner seg teknologisk kunnskap. Spørsmålet i denne forbindelse er i hvilken grad kunnskapen etter endt arbeidsforhold kan brukes av arbeidstakeren til andre formål enn virksomhetens. De rettslige innskrenkninger som utgjør vurderingsgrunnlaget i denne oppgaven, kan innledes på følgende måte: Arbeidskontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker representer den fundamentale binding mellom de to partene. Bestemmelsene i avtalen fungerer således som rettsskranker for arbeidstakeren med hensyn til hva vedkommende kan foreta seg i og etter arbeidsforholdet. Samtidig er arbeidstakeren bundet av den alminnelige ulovfestede regelen om lojalitetsplikt i arbeidsforhold. Arbeidstakeren har heller ikke anledning til å bruke sin erfaringskunnskap til å rettsstridig utnytte kunnskap om bedriftshemmeligheter fra sitt tidligere ansettelsesforhold, jf. markedsføringsloven 7 (1). Vedkommende kan ikke rettsstridig utnytte sin kunnskap om informasjon i form av tekniske hjelpemidler som er betrodd ham gjennom ansettelsesforholdet, jf. markedsføringsloven 8 (1). Videre kan arbeidstakeren ikke utnytte beskyttelsesverdig knowhow om forhold i bedriften som er eller har vært vedkommendes arbeidsgiver. 2

Endelig er arbeidstakerens handlinger regulert gjennom generalklausulen i markedsføringsloven 1 (1), som krever god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Disse rettslige skrankene vil vurderes under kapittel 2 i avhandlingen. Nedenfor vil det foretas en innføring av de legislative hensyn som begrunner de nevnte innskrenkningene av en arbeidstakers profesjonelle handlefrihet når det kommer til bruk av kunnskap fra det tidligere arbeidsforholdet. 1.3 Legislative hensyn Vernet av en bedrifts kompetanse og kunnskapsrettigheter som skissert ovenfor i punkt 1.2 står på prøve idet en eller flere arbeidstakere på lovlig vis går over i en konkurrerende virksomhet eller selv etablerer en virksomhet i samme bransje. Viktige prinsipper etter norsk rett er at arbeidstakeren har et rettmessig krav på å kunne skaffe seg inntekt ved arbeid og står fritt til å velge sin arbeidsgiver. Det faktiske utgangspunkt må være at arbeidstakeren har anledning til å bruke sin erfaringskompetanse i form av teknologisk kunnskap i et annet arbeidsforhold, spesielt hvis det er en nødvendig forutsetning for ansettelse. Dette er særlig aktuelt i de tilfeller en ansatt er så spesialisert innenfor sitt felt at vedkommende ikke kan unngå å anvende de samme metoder i et annet arbeidsforhold. Videre vil en arbeidstaker i en bedrift med spesielle og fremtredende kunnskaper om en bestemt produksjonsprosess være attraktiv for et konkurrerende selskap i samme bransje. Det er ikke uvanlig for en bedrift å ansette konkurrentens medarbeidere, og dette er i de aller fleste tilfeller heller ikke ulovlig. Når det kommer til bevegelse av nøkkelkompetanse i markedet, stiller hensynet til virksom konkurranse sterkt. De rettslige innskrenkinger i en tidligere arbeidstakers rett til å utføre konkurransehandlinger må ikke praktiseres så strengt at det er tale om utjenlig hemming av konkurransen i markedet. På den andre side må hensynet til det selskap som har foretatt investeringer i den teknologi som søkes beskyttet, ivaretas. Et selskaps teknologikunnskap i sin helhet er svært ofte avgjørende og bestemmende for bedriftens konkurransedyktighet overfor de andre aktørene i markedet. Selskapets teknologiske ekspertise er som regel meget 3

verdifull, og en urettmessig utnyttelse av denne ekspertisen kan få store konkurransemessige og økonomiske konsekvenser. Rettbeskyttelsen av selskapets teknologi medfører først og fremst at bedriften kan dele alle sine kunnskaper med ansatte, samarbeidspartnere, kontraktsparter og leverandører i visshet om at kunnskapen er vernet. Rettsbeskyttelsen gir dermed incentiv til produktutvikling og verdiskaping. All den tid bedriften deler teknologisk kunnskap og innsikt frem mot målet om å fremstille det beste produktet, fungerer rettsbeskyttelsen som en motiverende sikkerhet. Rettsvernet av et selskaps kunnskapsrettigheter er avgjørende og av fundamental betydning for muligheten og viljen til forskning og etablering av virksomheter. Spørsmålet i denne sammenheng er på hvilken måte de rettslige skrankene i praksis ivaretar bedriftens behov for vern når det kommer til tidligere arbeidstakeres bruk av teknologisk kunnskap. I andre retning må det vurderes hvor langt reglene skal forstås med tanke på arbeidstakerens rett og frihet til å bruke sin tilegnede kompetanse. Denne avveiningen beror på en tolkning av de foreliggende rettskilder på området. I det følgende vil det bli foretatt en vurdering av de norske regler og bestemmelser som utgjør vernet for bedriften og de rettslige skranker for arbeidstakeren. 2 Vurdering av de norske regler og lovbestemmelser 2.1 Arbeidskontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker Kontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker utgjør den rettslige forbindelsen mellom de to partene. Arbeidskontrakten er således det naturlige utgangspunkt i forhold til å avklare deres rettigheter og forpliktelser gjennom arbeidsforholdet. Det som fremgår i kontrakten vil være den primære rettskilde i vurderingen av forholdet dem imellom. Spørsmålet er i hvilken utstrekning arbeidskontrakten kan sette grenser for arbeidstakerens bruk av den kunnskap vedkommende har tilegnet seg i arbeidsgiverens bedrift. 4

2.1.1 Den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold Arbeidstaker er gjennom arbeidskontrakten først og fremst bundet av den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold, jf. blant annet uttalelsen i Rt. 1990 side 607: Det må legges til grunn at det foreligger en alminnelig og ulovfestet lojalitets- og troskapsplikt i ansettelsesforhold. 2 Denne gjensidige forpliktelsen varer i alle fall så lenge arbeidsforholdet består, og arbeidstakerens handlefrihet i ansettelsestiden vil etter regelen være sterkt begrenset. Lojalitetsplikten er et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp som herunder innebærer at arbeidstakeren er forpliktet til å ta hensyn til arbeidsgiveren på en slik måte at vedkommende opptrer i samsvar med arbeidsgivers interesser og lojalt fremmer disse. Lojalitetsplikten går også utover utøvelsen av arbeidstakerens avtalemessige plikter, jf. Rt. 1990 side 607. I utgangspunktet er det tale om beskyttelse mot konkurrerende virksomhet eller utilbørlig forberedelse av slik virksomhet i ansettelsestiden, selv om det er antatt at lojalitetsplikten i noen tilfeller også gjelder en viss tid etter arbeidsforholdets opphør. Disse tilfellene vil ikke gås nærmere inn på. I forhold til utnyttelse av teknologisk kunnskap fra et bestemt arbeidsforhold, vil lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver være den viktigste rettsskranken i hvert fall så lenge arbeidstakeren fremdeles er ansatt. I ansettelsestiden vil det lett kunne konstateres illojalitet etter regelen dersom arbeidstakeren benytter sin kunnskap til andre formål enn virksomhetens. 2.1.2 Konkurranseklausuler. Avtalesensur Den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold begrenser altså arbeidstakerens handlefrihet så lenge ansettelsesforholdet består. Spørsmålet videre er i hvilken grad arbeidsgiver gjennom arbeidskontrakten kan regulere arbeidstakers bruk av kompetanse i en annen bedrift etter avsluttet arbeidsforhold. Arbeidsgiver må holde seg innenfor visse rammer. Som nevnt innledningsvis under punkt 1.3, er det et viktig prinsipp i norsk rett at en ansatt har full frihet til å velge sin arbeidsgiver. Et direkte utslag av dette prinsippet er blant annet 38 i lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om 2 Rt. 1990 side 607, på side 614 5

fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven). I 38 første ledd uttrykkes det: Har nogen gaat ind paa, at han av konkurransehensyn ikke skal ta plads i eller drive forretning eller virksomhet av en viss art, binder vedtagelsen ham ikke, forsaavidt den urimelig indskrænker hans adgang til erhverv eller maa anses for at strække sig længer end paakrævet for at verne mot konkurranse. Etter denne bestemmelse kan en konkurranseklausul i arbeidsavtalen for det første ikke binde arbeidstaker hvis klausulen urimelig indskrænker vedkommendes handlefrihet. Konkurranseklausulen kan heller ikke forplikte arbeidstaker lenger enn det som er paakrævet for å ivareta vernet mot konkurranse. Samlet er avtaleloven 38 strengt formulert og meget bestemmende i forhold til i hvilken grad arbeidsgiver har anledning til å utarbeide konkurranseklausuler. Det er noe uklart hvorvidt avtaleloven 38 har selvstendig betydning sammenlignet med urimelighetsvilkåret til generalklausulen i samme lovs 36. Dette har imidlertid begrenset betydning da en arbeidsavtale uansett også kan fanges opp av generalklausulen om den fremstår som urimelig, jf. avtaleloven 36. Dette tilsier at arbeidsgiver etter begge bestemmelser har klare regler å forholde seg til når det kommer til utarbeiding av arbeidskontrakter med begrensende skranker i forhold til arbeidstakers bruk av teknologisk erfaringskompetanse. 2.1.3 Taushetspliktklausuler Arbeidskontrakten kan også inneholde rettslige skranker for arbeidstakeren gjennom taushetspliktsklausuler. Det er svært vanlig for en bedrift å utforme taushetspliktsklausuler som et eget punkt i arbeidskontrakten. Disse er gjerne i et standardformat og tar sikte på å forhindre utnytting av det bedriften anser som forretningshemmeligheter og annen immateriellkunnskap som bedriften ønsker å beskytte. En slik taushetspliktsklausul kan eksempelvis utformes slik: 6

NN skal bevare taushet om alle selskapets forretningsforhold, tekniske forhold, kunder og bedriftsanliggender. Slike opplysninger skal ikke brukes for andre enn selskapets formål. 3 En taushetsklausul i arbeidskontrakten kan bli tillagt avgjørende betydning. I Notflottørdommen i Rt. 1964 side 238 ble formuleringene i en arbeidsavtale utslagsgivende for sakens utfall. I denne saken hadde en bedrift funnet fram til en metode og et maskineri for å fremstille flottører i plast for nøter. En arbeidsleder ved denne plastfabrikken måtte slutte etter en kontrovers med bedriftens innehaver. Vedkommende begynte umiddelbart å jobbe hos Trondhjems Korkefabrikk, en konkurrerende virksomhet til hans tidligere arbeidsgiver. Trondhjems Korkefabrikk hadde i motsetning til den avskjedigede personens tidligere arbeidsgiver ikke funnet løsningen i forhold til å produsere flottører i plast. Den tidligere arbeidslederen fortalte sin nye arbeidsgiver om bedriftens produksjonsprosess i sin helhet. Herredsretten og lagmannsretten antok at plastfabrikkens produksjonsprosess måtte ansees som en bedriftshemmelighet og at han ved å røpe den hadde overtrådt straffeloven 294 nr. 2. Høyesterett fant det unødvendig å ta stilling til dette spørsmål, da den taushetsplikt han hadde påtatt seg etter arbeidskontrakten måtte omfatte knowhow om produksjonsprosessen. I den avgjørende arbeidsavtalen het det: Bedriften vil være eier av alle de metoder og ideer som vi i fellesskap kommer frem til og alt som blir foretatt må bli her en bedriftshemmelighet. 4 Denne dommen er et utslag av en hensiktsmessig tilnærming til spørsmålet rundt urettmessig benyttelse av teknologisk kunnskap. Arbeidsavtalen er, som nevnt ovenfor, det naturlige utgangspunkt når det kommer til å avklare rettsforholdet mellom partene. I avtalen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i dommen i Rt. 1964 side 238 fantes det altså en klausul i arbeidskontrakten som omhandlet knowhow om produksjonsprosessen, altså en form for teknologisk kunnskap om metoder knyttet til produksjon av flottører i plast. Denne dommens innhold vil drøftes nærmere nedenfor. Imidlertid kan det allerede nå fastslås, på grunnlag av Rt. 1964 side 238, at så lenge en kontraktsforpliktelse består 3 Universitetet i Oslo, Institutt for privatrett, markedsrett: Harald Irgens-Jensen: Forretningshemmeligheter (2007). Lenke: www.jus.uio.no/ifp/markedsrett/publikasjoner/forretningshemmeligheter.pdf 4 Rt. 1964 side 238, på side 246 7

mellom to parter forutsatt at dens innhold ikke strider mot alminnelige avtalerettslige betingelser vil de rettslige skranker i form av lovregler fungere utelukkende som supplement til arbeidsavtalen og dens klausuler. I mange tilfeller er imidlertid arbeidskontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ufullstendig når det kommer til spørsmålet om hva arbeidstakeren kan ta med seg videre av teknologisk kunnskap. I slike saker er lovreglene i markedsføringsloven ment å utfylle arbeidskontrakten, og bestemmelser i kontrakten kan bli anvendt sammen med reglene i markedsføringsloven for å kaste riktig lys over rettsforholdet. I LA-2004-60570 (Agder lagmannsrett), Scanmardommen, ble en klausul i arbeidskontrakten brukt som et moment i vurderingen av om en utnyttelse av bedriftshemmeligheter hadde funnet sted. Denne klausulen inneholdt en taushetserklæring vedrørende forretningseller driftshemmelighet i motsetning til alminnelige kunnskaper og erfaringer av teknisk eller forretningsmessig art som han under sin ansettelse har ervervet. Arbeidsgivers tanker bak disse bestemmelsene ble av retten tolket som at ikke all kunnskap og erfaring som den ansatte erverver ved ansettelsesforhold, er bedriftsspesifikk, beskyttelsesverdig kunnskap. 5 Denne uttalelsen er betegnende for sondringen mellom rettmessig og urettmessig bruk av teknologisk kunnskap. Arbeidstakeren kan anvende sine alminnelige kunnskaper og erfaringer av teknisk art, men ikke foretaksspesifikk og beskyttelsesverdig kunnskap i samme kategori. Denne avgjørende grensen vil behandles nærmere i punkt 2.3 om markedsføringslovens bestemmelser. 2.2 Sanksjoner ved brudd på arbeidskontrakten Forutsatt at kontrakten mellom to parter i et arbeidsforhold ikke strider mot verken avtaleloven 36 eller 38 eller arbeidsrettslige betingelser og er utfyllende med hensyn til bestemmelser om taushetsplikt, gjelder de alminnelige lovfestede og ulovfestede erstatningsrettslige regler i tilfelle arbeidstakers kontraktsbrudd. I Rt. 1964 side 238 uttales det Da nevnte ting, etter det som er sagt foran, må regnes som bedriftshemmeligheter hos saksøkte, og da det ikke er påvist omstendigheter som gjør 5 LA-2004-60570 (Agder), Lagmannsrettens punkt 6.5 8

åpenbarelsen berettiget, har saksøkeren derved overtrådt sin taushetsplikt etter kontrakten samt strl. 294, II. Saksøkeren er derfor erstatningspliktig for det tap saksøkte derved er påført i beskyttelsesperioden på grunnlag av vanlig rettsbruddsansvar. 6 Fokuset videre vil være på de lovregler i markedsføringsloven som fungerer som rettslige skranker der arbeidskontrakten ikke er utfyllende. 2.3 Markedsføringsloven Lov av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår, markedsføringsloven, avløste lov av 7. juli 1922 om utilbørlig konkurranse. De materielle reglene i markedsføringsloven bygger hovedsaklig på den eldre lovs bestemmelser. Markedsføringsloven regulerer både forholdet til forbruker og forholdet næringsdrivende imellom. I sistnevnte relasjon som fokuset vil være rettet mot i denne oppgaven supplerer markedsføringsloven lov av 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven). Markedsføringslovens bestemmelser om rettsforholdet mellom næringsdrivende bærer mange av de samme hensyn som konkurranseloven og avtaleloven der det er tale om arbeidsgivers og arbeidstakers rettigheter og forpliktelser overfor hverandre. Konkurranseloven av 7. juli 1922 hadde ingen regler som direkte gjaldt urettmessig utnyttelse av bedriftshemmeligheter eller annen konkret kunnskap om teknologi eller produksjon. Før markedsføringsloven av 16. juni 1972 ble den eldre konkurranselovens generalklausul og regelen i 11 om tekniske tegninger brukt til vern om bedriftshemmeligheter og annen beskyttelsesverdig kunnskap. Som nevnt innledningsvis, inneholder markedsføringsloven av 16. juni 1972 også en generalklausul om god forretningsskikk mellom næringsdrivende og underordnede spesialbestemmelser. Nedenfor vil spesialbestemmelsene i markedsføringsloven 7 og 8 behandles først. Deretter vil relevansen og virkeområdet til generalklausulen i markedsføringsloven 1 vurderes opp mot problemstillingen i oppgaven. 6 Rt. 1964 side 238, på side 251 9

2.4 Markedsføringsloven 7 (1) Den som har fått kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet. 2.4.1 Bestemmelsens virkeområde. Avgrensning Vurderingen i denne oppgaven vil konsentreres rundt markedsføringsloven 7 (1). Markedsføringslovens første ledd utgjør en viktig og praktisk begrensning i forhold til bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold. Hvis arbeidstakerens teknologiske kunnskap består av en bedriftshemmelighet, kan vedkommende ikke rettsstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet. Slik bestemmelsen er utformet, rammer markedsføringsloven 7 (1) etter regelen alle som gjennom sitt forhold til bedriften har fått kunnskap om dens forretningshemmeligheter, jf. ordlyden i tjeneste-, tillitsverv eller forretningsforhold. I henhold til den overordnede problemstilling avgrenses det imidlertid mot å vurdere en persons tillitsvervs- eller forretningsforhold overfor en bedrift, jf. markedsføringsloven 7 (1). Den følgende vurdering vil altså foretas med den forutsetning at det er eller har vært tale om et tjeneste(-)forhold mellom en bedrift og en eller flere personer, jf. markedsføringsloven 7 (1). Tjenesteforhold skal her forstås som ansettelsesforhold eller annen forpliktelse som innebærer et engasjement mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Videre krever bestemmelsen at personen i det daværende eller forhenværende tjenesteforhold til bedriften foretar de rettstridige konkurransehandlinger i næringsvirksomhet, jf. markedsføringsloven 7 (1). Utnyttelsen av det som måtte være bedriftshemmeligheter må altså skje kommersielt og profesjonelt og med en hensikt om fortjeneste, jf. den alminnelige forståelse av næringsvirksomhet. Dette vilkåret er som regel uproblematisk i forhold til oppgavens problemstilling og vil ikke drøftes mer inngående. 10

2.4.1.1 bedriftshemmelighet, markedsføringsloven 7 (1) Vilkåret bedriftshemmelighet er ikke definert i markedsføringsloven. Etter sin ordlyd tilsier begrepet at det må dreie seg om informasjon som er konfidensiell for bedriften. I forarbeidene til markedsføringsloven uttales det i forbindelse med vilkåret i 7 at det kreves at det foreligger en viten som er spesifikk for vedkommende bedrift, og som er av betydning for dens virksomhet. 7 Med en slik forståelse kan den fortrolige informasjonen være både av teknisk og kommersiell art, jf. forarbeidene. Den tekniske informasjonen kan altså være datateknologi, mekaniske løsninger, produksjonsmetoder, produksjonsmodeller og programmer knyttet til virksomheten. På den kommersielle siden rammes hemmeligheter som informasjon om bedriftens økonomi; resultater, strategier, budsjetter, kundedatabaser, og så videre. En bestemt informasjon vil altså i utgangspunktet kunne være en bedriftshemmelighet så lenge den er spesifikk og betydningsfull for bedriften. Det avgjørende er imidlertid at informasjonen er beskyttelsesverdig, hensett til forarbeidenes krav om foretaksspesifikkhet og markedsbetydning. I denne sammenheng legges det til grunn i forarbeidene at Arbeidet med produktutvikling og prøver med nye varetyper kan være bedriftshemmeligheter. En teknisk foranstaltning kan være en patent[er]bar oppfinnelse, som ønskes holdt hemmelig, men den kan etter omstendighetene også være vernet som bedriftshemmelighet selv om den ikke har den nødvendige oppfinnelseshøyde. ( ) Det må imidlertid stilles visse krav til bedriftens forhold for at en hemmelighet skal være beskyttet. Det må enten kreves at den uttrykkelig har markert kravet på hemmelighold eller at dette ligger klart i selve situasjonen. 8 Det kreves med andre ord at bedriften treffer konkrete tiltak for å hemmeligholde informasjonen. Vurderingen av om en bestemt informasjon er en bedriftshemmelighet etter markedsføringsloven 7, skal altså avgjøres på grunnlag av tre krav. For det første (1) må de konkrete opplysningene være spesifikke for vedkommende bedrift. For det andre 7 Uttalelser i Innstilling fra konkurranselovkomitéen 1966 side 48, med tilslutning i Ot.prp. nr. 57 (1971-1972) side 24 8 Uttalelser i Innstilling fra konkurranselovkomitéen 1966 side 48, med tilslutning i Ot.prp. nr. 57 (1971-1972) side 24 11

(2) må informasjonen være av betydning for virksomheten. Etter disse kvalitative kravene faller således allmenn viten i bransjen utenfor, begrunnet i at den fortrolige informasjonen må være spesifikk for bedriften og en viktig forutsetning for bedriftens konkurranseevne. Allment kjent viten er typisk publisert og tilgjengelig informasjon for alle aktører i bransjen og kan dermed ikke sies å være spesifikk for bedriften som krever informasjonen beskyttet, selv om den er av betydning for virksomheten. Det tredje kravet (3) som kan utledes av forarbeidene gjelder bedriftens tiltak for å hemmeligholde informasjonen. Den spesifikke viten må behandles som hemmelig innad og utad i bedriften. De mest innlysende aktiviteter fra bedriftens side vil i denne sammenheng være å formulere taushetspliktsklausuler og taushetserklæringer overfor sine ansatte og andre med en profesjonell relasjon til bedriften, som nevnt ovenfor. Andre tiltak vil kunne være å merke dokumenter som hemmelige, kildekode programvare og overholde adgangsbegrensninger til bestemt informasjon, og så videre. Videre må det gjøres rede for hvordan arbeidstakeren har benyttet sin kunnskap om forretningshemmeligheten i sitt nye arbeidsforhold, og hvorfor denne er urettmessig. Det må avgjøres hvorvidt bedriftshemmeligheten er rettsstridig utnyttet, jf. markedsføringsloven 7 (1). 2.4.1.2 rettsstridig utnytter, markedsføringsloven 7 (1) Ordlyden utnytter skal etter alminnelig språkbruk forstås som en form for profittering eller nyttiggjøring av en gjenstand eller abstrakt viten. Sammenholdt med begrepet rettsstridig, må denne profitteringen være ulovlig eller på annen måte stride mot den alminnelige rettsfølelse, jf. ordlyden. Begrepet rettstridig innehar et dynamisk element som i første rekke gir retten rom for skjønn. Vurderingen av om det foreligger rettsstridig utnyttelse etter markedsføringsloven 7 må derav foretas helhetlig og konkret, jf. Rt. 1997 side 199 og Rt. 1990 side 607. I førstnevnte dom uttales det at vurderingen av rettsstridsvilkåret vil avhenge av den konkrete situasjon. Videre slås det fast at dersom utnytteren har opptrådt subjektivt klanderverdig, vil det være nærliggende å si at det foreligger en rettsstridig utnyttelse. 9 I denne sammenheng 9 Rt 1997 side 199 på side 223 12

vil det være uhensiktsmessig å oppliste klare holdepunkter til vurderingen av rettsstridsvilkåret. I og med at vurderingen skal foretas konkret, er det de faktiske forhold i hvert sakstilfelle som gir substans til vilkåret rettsstridig, jf. markedsføringsloven 7 (1). I praksis vil kunnskap om en teknologi som er en bedriftshemmelighet som oftest være tilegnet på lovlig vis gjennom arbeidsforholdet. Det selvsagte utgangspunkt er at arbeidstakeren innehar kunnskap om både bedriftshemmeligheter og annen viten knyttet til sin tid i bedriften. I denne forbindelse kan det ofte være vanskelig å identifisere de elementer i den tidligere arbeidstakerens kunnskap som nettopp er bedriftshemmeligheter. I rettpraksis er tendensen at spørsmålet om det foreligger rettstridig utnyttelse vurderes på grunnlag av en sammenligning av de stridende parters teknologier. På den ene side bedriftens (arbeidsgiverens) teknologi, på den andre side den tidligere ansattes teknologianvendelse i det nye arbeidsforholdet. På denne måten vil det kunne pekes på eventuelle likheter og urettmessige konkurransefordeler som kan spores tilbake til den tidligere arbeidsgiverens teknologifundament. Sammenligningen vil også kunne avdekke subjektiv klanderverdighet, jf. Rt. 1997 side 199. Den faktiske sammenligningen av de bestemte teknologier gjennomføres som regel av sakkyndige, hvor det undertiden slås fast at den tidligere arbeidsgiver har anvendt elementer av sin kunnskap fra det tidligere arbeidsforholdet. Retten skal med denne bakgrunnsinformasjonen avgjøre hvorvidt denne bruken utgjør en utnyttelse som er rettsstridig. Denne vurderingen kan være svært utfordrende, og krever en bred interesseavveiing. I behandlingen av dommene under kapittel 3 vil disse konkrete vurderingene belyses nærmere. 2.5 Markedsføringsloven 8 (1) Den som er blitt betrodd tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller liknende tekniske hjelpemidler i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte dem i næringsvirksomhet. 13

2.5.1 Bestemmelsens virkeområde. Avgrensning Denne bestemmelsen tar sikte på å hindre rettstridig utnyttelse av en bedrifts tekniske hjelpemidler, jf. markedsføringsloven 8 (1). Regelen er anvendelig i tilfeller der en person er blitt betrodd hjelpemidlene gjennom et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold. De rettsstridige handlingene må i tillegg ha blitt foretatt i næringsvirksomhet, jf. ovenfor om markedsføringsloven 7. I likhet med vurderingen av markedsføringsloven 7 (1) vil kun situasjoner der en eller flere personer tilknyttet en bedrift i et tjeneste(-)forhold vurderes. I denne oppgaven er det bare første ledd i markedsføringsloven 8 som vil behandles. 2.5.1.1 tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller liknende tekniske hjelpemidler, markedsføringsloven 8 (1) Med tekniske hjelpemidler menes materiell av slik art som er opplistet i markedsføringsloven 8 (1), herunder tegninger, beskrivelser, oppskrifter og modeller. Listen er ikke uttømmende, jf. ordlyden i liknende tekniske hjelpemidler og uttalelser i forarbeidene. Bestemmelsen skal forstås som at det utelukkende er hjelpemidler av teknisk natur som omfattes, ikke de som er av kommersiell natur 10, til forskjell fra virkeområdet til bestemmelsen i markedsføringsloven 7 (1). I markedsføringsloven 8 (1) er det heller ikke et krav om at det tekniske hjelpemiddelet utgjør en bedriftshemmelighet. Etter sin ordlyd kan det hevdes at markedsføringsloven 8 (1) har et snevrere anvendelsesområde enn 7 (1) i forhold til at det tilsynelatende er hovedsaklig fysiske bestanddeler som søkes beskyttet, jf. blant annet ordlyden i tekniske tegninger. På den andre side er det ikke noe i veien for å inneha en abstrakt kunnskap om for eksempel en beskrivelse eller oppskrift, jf. markedsføringsloven 8 (1). Kravene i relasjon til det som her beskyttes, de tekniske hjelpemidlene, kan hevdes å være enklere å vurdere i forhold til kravene til bedriftshemmelighet etter 7 (1). Dette begrunnes i at det er tale om bestanddeler som vil kunne være enkle å identifisere og at det derav er enklere å 10 Note (93) til markedsføringsloven 8, Tore Lunde, Gyldendal Rettsdata, Norsk Lovkommentar 14

fastslå an eventuell urettmessig utnyttelse. Avgjørelsen av om det foreligger en urettmessig utnyttelse, skal foretas etter vilkåret rettsstridig utnytter, der rettsstridsvurderingen er sammenfallende med den etter markedsføringsloven 7 (1). Her vises det til punkt 2.4.1.2. Likeledes med vurderingen etter markedsføringsloven 7, må den fortrolige informasjonen representere en viten som det er rimelig blir beskyttet. 11 Dette medfører at en bedrift ikke kan kreve beskyttet av loven tekniske hjelpemidler som fremstår som allment kjent i bransjen eller på annen måte standardmessig, jf. kravene om foretaksspesifikkhet og betydning i forbindelse med markedsføringsloven 7 (1). Imidlertid er det antatt i rettspraksis og teori at markedsføringsloven 8 er anvendelig i forhold til kunnskap som rettslig sett ligger mellom rettsbeskyttede bedriftshemmeligheter etter markedsføringsloven 7 og ubeskyttet allmenn kjent viten. I Torvald C. Løchen og Amund Grimstads Markedsføringsloven med kommentarer (Løchen/Grimstad), presiseres dette nærmere: Dreier det seg om bedriftshemmeligheter, vil modellene osv. kunne få beskyttelse så vel etter 7 som etter 8. Selvstendig betydning får 8 antakelig for en del tilfeller som ikke kvalifiserer til bedriftshemmeligheter, men som ligger i know-how -området eller representerer særegne mønster som ikke er beskyttet av mønsterloven. 12 Her antydes det at markedsføringsloven 8 i realiteten er anvendelig i forhold til knowhow om tekniske forhold. Videre er bestemmelsen egnet overfor kunnskap som ikke omhandler bedriftshemmeligheter, men som kan være beskyttelseverdig likevel som følge av sin særegne karakter, jf. utdraget fra Løchen/Grimstad. Endelig tas det til veie for at bedriftshemmeligheter etter markedsføringsloven 7 også omfattes av markedsføringsloven 8, hvilket betyr at markedsføringsloven 8 er en betydelig bredere rettsskranke enn markedsføringsloven 7 når det kommer til teknologisk kunnskap. Dette gjelder spesielt i forhold til knowhow. 11 Torvald C. Løchen/Amund Grimstad, Markedsføringsloven med kommentarer, 7. utg., Oslo 2003, side 149 12 Torvald C. Løchen/Amund Grimstad, Markedsføringsloven med kommentarer, 7. utg., Oslo 2003, side 149 15

2.5.1.2 Knowhow Knowhow defineres som kvalifisert viten og erfaring som er noe mer enn alminnelig teknisk og kommersiell viten, men som ikke ligger så høyt at det får karakter av bedriftshemmeligheter, jf. særlig Rt. 1964 side 238: med know how forståes vanligvis den samling av tekniske detaljer, kunnskaper og erfaringer som samlet kan være avgjørende for en bedrifts konkurranseevne, men som hver for seg kan synes ubetydelige. Begrepet dekker således hovedsakelig området mellom bedriftshemmeligheter og almen teknisk viten. Det kan også overlappe disse områdene og særlig da det siste. 13 Grensen mellom knowhow og allmenn teknisk viten er mest interessant rettslig sett, og kan være vanskelig å avgjøre. For selv om deler av den tekniske kunnskapen er publisert og på denne måten allment kjent, kan det likevel være tale om beskyttelsesverdig knowhow. I Rt. 1964 side 238 uttales det i denne forbindelse; Selv om alle komponenter i en sammensetning, alle ledd i en prosess etc. i og for seg kan finnes beskrevet i den tekniske litteratur, er bare det å vite hva man skal velge i dagens mylder av råstoffer, hvilke innbyrdes råstoffkvanta en skal benytte, hvilken metode blant flere en skal velge, hvordan en maskin skal kjøres for å gi beste resultat osv., så verdifullt at en bedrift ønsker å beskytte seg mot at disse opplysninger kommer til konkurrentenes kjennskap. 14 Samlet gir disse uttalelsene klare holdepunkter for at bedriftshemmeligheter etter 7 (1) grenser nedad til beskyttelsesverdig knowhow, som igjen nedgrenser til allmenn kjent viten. Det kan altså hevdes at markedsføringsloven 8 har et videre anvendelsesområde enn markedsføringsloven 7 (1), selv om ordlyden i førstnevnte bestemmelse kanskje tilsier det motsatte. Forhold som etter markedsføringsloven 7 rubriseres som kunnskap om tekniske bedriftshemmelighet, utgjør også kunnskap om tekniske hjelpemidler etter markedsføringsloven 8 (1). Dette gjelder ikke motsatt, da vilkåret bedriftshemmelighet innehar strengere krav. 13 Rt. 1964 side 238, på side 245 14 Rt. 1964 side 238, på side 243 16

Forutsatt at en arbeidstaker har tilegnet seg en samlet kunnskap om en bestemt teknisk prosess, der elementene i kunnskapen ikke har høyde til å rubriseres som bedriftshemmeligheter etter markedsføringsloven 7 (1), kan markedsføringsloven 8 (1) komme inn som en rettsskranke for vedkommendes handlefrihet i det nye arbeidsforholdet der det er tale om knowhow slik denne kunnskapen er definert i Rt. 1964 side 238. Markedsføringsloven 8 (1) innehar imidlertid et selvstendig element i form av betroelsesvilkåret. 2.5.1.3 Den som er blitt betrodd, markedsføringsloven 8 (1) For at 8 skal kunne utgjøre en rettslig skranke i forbindelse med bruk av kunnskap om et teknologisk hjelpemiddel, må dette være betrodd vedkommende, jf. markedsføringsloven 8 (1). En naturlig språklig forståelse av ordlyden betrodd tilsier at det må være tale om overlatelse av de tekniske hjelpemidlene ved avtale og at denne avtalen uttrykkelig eller stilltiende forutsetter et bestemt bruksformål. Eksempler på dette kan være tegninger som medfølger et anbud eller arbeidskontrakter med definerte vilkår. 15 Dette kan innebære at knowhow om eksempelvis en bestemt produksjonsprosess likevel ikke kan subsumeres under 8, forutsatt at denne kunnskapen ikke var betrodd vedkommende som senere anvendte kunnskapen i et annet arbeidsforhold. På den andre side kan det tas til veie for at rettsforbindelsen gjennom arbeidskontrakten uansett forutsetter at all teknologiinformasjon en arbeidstaker kommer over i bedriften, anses som bestemt til denne virksomhetens formål alene. Med en slik forutsetning vil all knowhow som arbeidstakeren tilegner seg i et arbeidsforhold, regnes som betrodd vedkommende. Her er det noe uklart hvilken forståelse som skal legges til grunn, men det kan være tilstrekkelig grunn til å hevde at betroelsesvilkåret har begrenset betydning i tilfeller der det er tale om en arbeidstakers knowhow knyttet til teknologi. Markedsføringsloven 7 inneholder til sammenligning ikke et betroelsesvilkår. Etter denne bestemmelse er det altså ikke av betydning hvordan arbeidstakeren har tilegnet 15 Torvald C. Løchen/Amund Grimstad, Markedsføringsloven med kommentarer, 7. utg., Oslo 2003, side 149 17

seg kunnskapen, så lenge det er vedkommendes forhold til bedriften som er årsaken til kunnskapen. Den kunnskap som hevdes utnyttet kan altså være enten rettsstridig bruk av en bedriftshemmelighet etter markedsføringsloven 7, rettstridig bruk av tekniske hjelpemidler etter markedsføringsloven 8 eller urettmessig bruk av knowhow. I tilfeller der det er tale om en utnyttelse av teknologisk kunnskap som ikke kan subsumeres under spesialbestemmelsene i 7 og 8, vil det være naturlig å se hen til relevansen av generalklausulen i markedsføringsloven 1. 2.6 Markedsføringsloven 1 (1) I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, eller er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk. 2.6.1 Bestemmelsens virkeområde. Avgrensning I forhold til grensen mellom rettmessig og urettmessig bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold, er det bare generalklausulens første ledd som er av interesse. De øvrige bestemmelser i markedsføringsloven kapittel 1 er presiseringer av 1 (1). Således utgjør denne rettslige standarden selve kjernen i markedsføringsloven når det gjelder rettsforholdet mellom næringsdrivende i markedsføring. Det overordnede spørsmål er i denne anledning hva som kreves for at markedsføringsloven 1 kan fungere som en rettslig skranke der bestemmelsene i 7 og 8 ikke er anvendelige i forhold til bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold. 18

2.6.1.1 god forretningsskikk næringsdrivende imellom, markedsføringsloven 1 (1) Det sentrale vilkår i 1 (1) knytter seg til forbudet mot handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Formuleringen for øvrig strider mot god markedsføringskikk i samme ledd viser i første rekke til urimelighet i forhold til forbrukermarkedsføring. Denne delen av 1 (1) kan imidlertid også tolkes som et ytterligere sikkerhetsnett som fanger opp det aller meste innenfor moralsk klanderverdige handlinger mellom næringsdrivende. Etter bestemmelsen må det være tale om en handling foretatt i næringsvirksomhet, jf. markedsføringsloven 1 (1). Som ved behandlingen av markedsføringsloven 7 og 8, vil disse vilkårene ikke problematiseres nærmere i henhold til problemstillingens forutsetninger. Ordlyden god forretningsskikk er svært vid, og det er også meningen. Dette elementet i bestemmelsen gir uttrykk for selve standarden i markedsføringsloven 1. En antitetisk ordlydstolkning av begrepet tilsier at det ikke må utføres en handling som vil stride mot den alminnelige oppfatningen om hva som er rederlig i næringslivet. Generalklausulen bør imidlertid ikke tolkes for bokstavelig, da den skal være en dynamisk regel ment til å utvikle seg i takt med næringslivets normer og forløp. Disse omstendigheter åpner i stor grad for rettens skjønn, da ordlyden i og for seg bare gir generelle retningslinjer for skjønnsutøvelse. I Rt. 1998 side 1315 uttales det i forbindelse med vilkåret at: Ved vurderingen har naturligvis oppfatningen innen næringslivet sentral betydning. Men den er ikke alene avgjørende. Retten må selv gjøre seg opp en mening om hva som er god forretningsskikk, jf Ot.prp.nr.57 (1971-72) side 8. Den konkrete vurderingen må ta utgangspunkt i at vilkåret skal bidra til å sikre sunn konkurranse innen næringslivet. Bestemmelsen kan dermed ikke praktiseres så strengt at den virker hemmende på konkurransen. 16 Det viktigste poenget er altså at det skal foretas en konkret vurdering, der utgangspunktet for drøftelsen skal være den alminnelige oppfatning hos den jevne, 16 Rt. 1998 side 1315 på side 1322-1323 19

fornuftige næringsdrivende. Når det kommer til skikk og bruk i forretningslivet, er det naturlig og hensiktsmessig at de normer og spilleregler som blir fulgt i en spesifikk bransje må fungere som målestokk for vurderingen. Likevel har retten gjennom den konkrete helhetsvurderingen anledning til å vike fra det som måtte være en bransjes syn på sine normative regler hvis disse fremstår som innarbeidet umoralske eller illojale. Tidspunktet for handlingen som angivelig bryter med god forretningsskikk kan være et kritisk moment i vurderingen av om forretningskikkstandarden er brutt. Med den forutsetningen at handlingen fant sted mens vedkommende fremdeles var ansatt, vil det lett bli konstatert overtredelse. I slike tilfeller vil den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold også komme inn som en viktig skranke. I Rt. 1990 side 607 uttales det i denne forbindelse at: Slik jeg ser det, må markedsføringsloven 1 kunne anvendes på arbeidstakere som tar sikte på å slutte i en bedrift for å begynne egen virksomhet, når de som her, i ansettelsestiden etablerer næringsvirksomhet som foretar konkurransehandlinger. Lojalitetsprinsippet i den nevnte lovbestemmelse vil imidlertid for forhold i ansettelsestiden, sjelden få selvstendig betydning, idet arbeidstakerens handlefrihet i denne tid vil være sterkt begrenset av hans lojalitets- og troskapsplikt overfor arbeidsgiveren. 17 Da ulovfestede lojalitetsplikten regulerer forhold som utspiller seg i ansettelsesperioden, er spørsmålet videre hva som skal til for at markedsføringsloven 1 kan ha selvstendig betydning i forhold til handlinger foretatt etter arbeidsforholdets opphør. 2.6.1.2 Forholdet mellom markedsføringsloven 1 (1) og spesialbestemmelsene i markedsføringsloven 7 (1) og 8 (1) De overnevnte spesialbestemmelsene i markedsføringsloven 7 og 8 er de to mest praktiske rettslige begrensninger i forhold til hva en arbeidstaker kan foreta seg i et nytt arbeidsforhold. Spørsmålet videre er i hvilken grad markedsføringsloven 1 kommer inn som en ytterligere skranke i relasjon til arbeidstakerens rett til å bruke sin teknologiske kunnskap. 17 Rt. 1990 side 607, på side 614 20

I Rt. 1995 side 1908 uttales det i denne forbindelse at Selv om generalklausulen i markedsføringsloven 1 supplerer lovens spesialbestemmelser, må det etter min mening vises forsiktighet med å anvende den på forhold av lignende karakter som omhandlet i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfylt. 18 Denne oppfatningen er også forutsatt i forarbeidene til markedsføringsloven 1 (Konkurranselovkomiteen 1966, jf. side 19 nederst): generalklausulen kan ikke brukes til å oppfange varianter som spesialparagrafen har ment skal gå skuddfri. Det må foreligge en variant som spesialparagrafen ikke tar standpunkt til. Og vilkåret for å anvende Generalklausulen er naturligvis alltid at det foreligger et moment som volder at handlingen er i klar strid med god forretningsskikk. I Rt. 1998 side 1315 presiseres uttalelsene i forarbeidene ytterligere: Vurderingstemaet vil primært være om det foreligger elementer i saken som ikke fanges opp av vedkommende spesialbestemmelse, og som hensynet til sunn konkurranse tilsier bør gis et vern som går ut over det som følger av spesialbestemmelsen. I denne sammenheng er det et sentralt moment i hvilken utstrekning spesialbestemmelsen kan anses uttømmende å regulere den aktuelle situasjonen, jf Innstilling fra Konkurranselovkomiteen, avgitt 1966 side 23-24. 19 For at markedsføringsloven 1 skal kunne fange opp tilfeller som ikke rammes av vilkårene i markedsføringsloven 7 og 8, må disse tilfellene altså inneholde en variant som spesialparagrafen ikke tar standpunkt til, jf. forarbeidene nevnt ovenfor. Dette må forstås som at det må være noe mer med forholdet enn det som fremgår av spesialbestemmelsene for at markedsføringsloven 1 skal tre i kraft som en ytterligere rettslig skranke, jf. Rt. 1998 side 1315. Dette gir mening i forhold til markedsføringslovens struktur og den selvstendige betydningen til både markedsføringsloven 7 og 8. Spørsmålet videre er hva som konkret skal til for at en bestemt kunnskap kan rammes av markedsføringsloven 1. I forhold til utnytting av kommersiell kunnskap (knowhow), 18 Rt. 1995 side 1908, på side 1918 19 Rt. 1998 side 1315, på side 1322 21

skriver Lunde at Skal god forretningsskikk-standarden nyttast som grunnlag for innskrenkingar i handlefridomen, talar reelle hensyn for eit krav om at det tidlegare arbeidsforholdet har skapt eit særleg erfaringsgrunnlag, som skil seg markert frå det som elles er vanleg for tilsvarande stilingar. I tillegg må det stillast krav om at utnyttinga av dette erfaringsgrunnlaget i lys av prinsippa for fri, men redeleg konkurranse, verkar urimeleg overfor tidlegare arbeidsgjevar. 20 En slik oppfatning kan overføres til også å gjelde teknologisk kunnskap. Der en slik kunnskap ikke rammes av verken 7 eller 8, bør det være tale om et særlig erfaringsgrunnlag som det vil stride mot konkret rimelighet å tillate anvendt i et annet arbeidsforhold. I kapittelet om nettopp utnytting av teknologisk kunnskap, skriver Lunde at det må understrekes at elementet av illojalitet som vil kunne tale for inngrep på grunnlag av god forretningsskikk-standarden, særleg vil kunne ligge i kombinasjonen av utnytting av teknologisk kunnskap og marknadsføring overfor arbeidsgjevars tidlegare kundar. Om utnyttinga av informasjonen gjeld tekniske prinsipp som er kjende frå tidlegare, eller om det tidlegare arbeidsforholdet er ein heilt nødvendig føresetnad for den aktuelle utnyttinga, må stå heilt sentralt i denne vurderinga. I dess større grad kunnskapen spesifikt kan førast tilbake til det tidlegare arbeidsforholdet, dess sterkare vil grunnlaget for inngrep vere. 21 Problemet er imidlertid at det kan være svært vanskelig å definere det særlige erfaringsgrunnlaget, og vurderingen rundt god forretningsskikk etter markedsføringsloven 1 vil uansett bli svært bred. Men en særegen kombinasjon av kommersiell og teknologisk kunnskap kan altså i teorien rammes av markedsføringsloven 1. Det synes imidlertid å være et åpent spørsmål om markedsføringsloven 1 er egnet til å fungere som en rettslig skranke overfor utnyttelse av teknologisk knowhow alene, som ikke rammes av eller er uttømmende regulert av 7 og 8. Dette er delvis begrunnet med at spesialbestemmelsene i seg selv er ganske dekkende og ikke minst i likhet med markedsføringsloven 1 fordrer skjønnmessige, konkrete helhetsvurderinger. Men som ved de konkrete vurderinger av markedsføringsloven 7 og 8, beror også vurderingen etter generalklausulen på en sammenligning mellom de respektive teknologier partene anvender i sin produksjon. Først da er det mulig å finne ut hvorvidt en bestemt knowhow kan tilbakeføres til en 20 Tore Lunde: God forretningskikk næringsdrivande imellom, Bergen 2001, side 381 21 Tore Lunde: God forretningskikk næringsdrivande imellom, Bergen 2001, side 387 22

arbeidstakers forhenværende arbeidsforhold, og om denne eventuelle bruken er illojal og strider mot god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven 1. 2.7 Kort oppsummering av bestemmelsene Markedsføringslovens bestemmelser inneholder altså en rekke skjønnsmessige kriterier. Vilkårene i spesialreglene i markedsføringsloven 7 (1) og 8 (1) er formulert slik at de gir domstolene et betydelig rom for tolkning. Denne friheten innebærer imidlertid også et stort ansvar for retten med tanke på å klargjøre til tider svært innfløkte faktiske forhold. Markedsføringsloven 7 (1) og 8 (1) fordrer konkrete helhetsvurderinger som skal være balansert i forhold til de ulike vilkårene. Vurderingen etter den rettslige standarden i markedsføringsloven 1 må foretas enda bredere enn vurderingene etter spesialbestemmelsene. Den foreløpige slutningen må være at markedsføringsloven 1 bare unntaksvis vil kunne anvendes på forhold som markedsføringsloven 7 (1) og 8 (1) uttømmende har regulert når det kommer til bruk av teknologisk kunnskap fra tidligere arbeidsforhold. Som dommene nedenfor vil vise, anvendes de tre bestemmelsene i markedsføringsloven ofte subsidiært i relasjon til hverandre. Der den overordnede påstanden er illojalitet i arbeidsforhold med konkrete utnyttelsesanførsler, påberopes ofte arbeidsavtalen med tilhørende taushetspliktsklausuler prinsipalt, bestemmelsene i markedsføringsloven 7 og 8 subsidiært og markedsføringsloven 1 atter subsidiært. I denne oppgavens kapittel 3 nedenfor vil det illustreres ved presentasjoner av fire dommer hvordan retten går fram ved behandlingen av kravene etter markedsføringslovens bestemmelser. Før dette vil det forholdsvis kort redegjøres for sanksjoner ved overtredelser av markedsføringsloven. 2.8 Sanksjoner ved brudd på markedsføringslovens bestemmelser Under dette punkt vil det redegjøres for hvilke sanksjoner som kan ilegges ved overtredelser av de overnevnte bestemmelser i markedsføringsloven, herunder 1, 7 og 8. Videre vil det presenteres synspunkt på alternative metoder i forhold til å erkjenne 23