NR. 3/4 2006 ÅRGANG 23

NR. 3/4 2006 ÅRGANG 23 37

Tilbud til Ånd i hanskes lesere: BESTILL boka Ibsen og figurteatret. Figurteatret og Ibsen nå, og betal kr. 370, - for å få den fritt tilsendt. Navn:... Adresse:... 2 Send bestillingen til UNIMA Norge, Hovinveien 1, 0576 Oslo

NR. 3 2006 4. Leder 5 Anne Helgesen: Julekrybbetradisjoner 8 Anne Helgesen: Høringsrunde om den kulturelle skolesekken 9 Bli med på puppetbeskers 10 Gjestespill: Vandrende vannkraner 11 Jo Wintervoll: Vandrende vannkraner 14 Jorden rundt på 80 minutter anmeldt av: Randi Stenmark: Politisk ukorrekt Jo Wintervoll: En forhåndsannonsert klassiker Beate Gudbrandsgård: Forestilling med klassikerambisjoner 21 Forestillinger: Leire, Non Grata 22 Hildur Frøyshaug: Grusomhetens Teater 24 Einar Dahl The Bread and Puppet Theatre Company NY 26 Bøker: Randi Stenmark: Langneset svanesang Margareta Sörenson: En het och livslång relation Randi Stenmark: Barndomshistorie i takt med tiden Anette Cegrell-Skôld: Animationens histora och tekniker ÅND I HANSKE Nr. 3/4-06 - årg. 24 ISSN 0800-2479 Årsabonnement kr. 250, - Løssalgspris kr. 70, - Bankkonto: 1607 55 74294 Utgitt av UNIMA NORGE - Foreningen for figurteater, Hovinveien 1, 0576 Oslo, tlf. 22 67 73 56 e.post: unima-norge@c2i.net Ansvarlig redaktør: Anne Helgesen Layout: Jon Mihle Redaksjonens adresse: Ånd i Hanske, Adlersgate 31, 3116 Tønsberg Tlf. 33 33 28 89 Faks 33 33 25 85 Mobil 970 80 265 e-mail: annehelg@online.no Ånd i hanske trykkes med støtte fra Norsk Kulturråd Design og layout: mål & mening DA Trykk: Hokksund Grafisk UNIMA NORGE - Foreningen for figurteater er en interesseorganisasjon for mennesker som er opptatt av figurteater over et bredt spekter - teaterkunst, billedkunst, pedagogik og terapi. Foreningen organiserer både profesjonelle og amatører. Vår nasjonale organisasjon ble stiftet 26. november 1974 under navnet Norsk Dukketeaterforening. Ved årsmøtet i 1997 skiftet foreningen navn til UNIMA NORGE - Foreningen for figurteater. UNIMA Norge er medlem av den verdensomspennende organisasjonen Union International de la Marionette. UNIMA er medlem av UNESCO. UNIMAS STYRE Leder: Svein Gundersen Dammannsvei 14 0286 OSLO tlf. 22 74 03 27 arb. 22 45 31 21, mob. 952 36 824 e.post: svein.gundersen@est.hio.no nestleder: Einar Dahl Styremedlemmer: Arvid Osnes, Nina Engelund, Kenneth Dean Varamedlemmer: Elisabeth Grønning, Knut Wiulsrød Website: : www.unima.no ansvarlig: Mario Follestad, mob 911 92 259 e.post mario. follestad@gmail.com 3 Bidragsytere til dette nummer av Ånd i hanske Anette Cegrell-Sköld biblotekar ved Frölunda Bibliotek i Göteborg. Har blant annet bygget opp et dokumentasjonsenter for figurteaterlitteratur der. Medlem av Unima Sverige. Einar Dahl scenograf og instruktør har blant annet arbeidet ved Riksteatret og for flere frie Figurteatergrupper. Er nestleder i Unima Norge. Hildur Ferskaug masterstudent i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. Anne Helgesen - universitetslektor ved avdeling for teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. Doktorgrad om norsk figurteaterhistorie. Redaktør for figurteatertidsskriftet Ånd i hanske (1985-). Kunstnerisk leder, dramatiker og figurspiller i friteatergruppa Katta i Sekken(1991- ). Journalist, forfatter og dramatiker har skrevet en rekke barnebøker, faglitteratur og dramatikk for frigrupper og institusjonsteater. Petra Jonsdatter Helgesen - mastergradsstudent ved litteraturstudiet ved Universitetet i Bergen (2004 - ). Redaktør og redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet Prosopopeia. Konsulent for Aschehoug Forlag. Har publisert noveller i ulike antologier. Har redaktøransvaret for litteraturanmeldelsene. Margareta Sörenson svensk teater- og kunstkritiker, skriver først og fremst for avisa Expressen. Har skrevet mange bøker og artikler om figurteater, barneteater og dans. Randi Stenmark æresmedlem i UNIMA Norge. Driver figurteatret Ofelia i Trondheim. Er tidligere lærer og lyriker. Jo Wintervoll mangeårig leder av Bodø Amatørteater. Har arbeidet som revyintruktør bl.a. for sykehusrevyen i Bodø. omslag foto Knut Bry/TinAgen

Anmeldelser er en god ting og en sår ting... Ånd i hanske har lenge brakt omtaler av relevant faglitteratur. Men det siste året har vi jobbet for å få inn en sterkere vurdering av de bøkene vi gir spalteplass. I samarbeid med UNIMA i Sverige og Danmark bygget opp en kvalifisert anmelderstab i de tre landene, og fått en egen redaktør som samordner anmeldervirksomheten. Dette har blitt en vellykket ordning. Vi har fått både bredde og kvalitet på dette stoffet. Nå har turen kommet til figurteaterforestillingene. Vi vet at dette er viktig stoff. Dagspressen anmelder sjelden figurteater. Vår anmeldervirksomhet vil kunne avspeile hva som skjer i dagens nordiske figurteater, og den vil kunne bidra til selvrefleksjon og diskusjoner rundt figurteater som kunstnerisk produksjon. Men vi vet at dette ikke kommer til å bli enkelt.. Det er godt å få oppmerksomhet og omtale så lenge det som skrives er positivt. Det er vanskeligere å ta i mot kritiske bemerkninger, særlig i et lite fagmiljø som vårt. Vi vet vi bør gå forsiktig fram, vi vet vi bør ta oss tid til å prøve ut form og omfang på våre teateranmeldelser. Det er nødvendig å bygge opp en anmelderstab også på dette området. Vi forsøker oss med anmeldelser av figurteater i dette nummer av Ånd i hanske. Vi har valgt et ensemble og instruktør som er vant med kritikker, nemlig Riksteatrets Dukketeater og instruktøren og dramatikeren bak Jorden rundt på 80 minutter, Jo Strømgren. Vi har ikke nøyd oss med én anmeldelse av denne forestillingen. Vi ba en figurteaterkunstner, en amatørteaterspiller og en pedagog om å vurdere. vi regnet med at de tre ville ha ulike innfallsvinkler til det de så, og at forskjelligheten vil hjelpe oss til å se hvilke muligheter som ligger i denne typen stoff. 4 Nå ber vi våre lesere være med på en meningsutveksling om anmeldelser av figurteaterforestillinger. Er vårt miljø modent for kritisk gjennomgang av egen kunstnerisk praksis? Hva slags type anmeldelser trenger vi? Hvem skal anmeldes? Hvem skal anmelde? Vi håper på konstruktive innspill, og vi lover å komme med nye forsøk på anmeldelser i 2007. Anne Helgesen - redaktør

Julekrybber hellige figurer og leketøy Av Anne Helgesen Det finnes legender som gir den hellige Frans av Assisi æren for historiens første julekrybbe. Begivenheten skal ha funnet sted på julaften i småbyen Greccio i Nord-Italia i 1224. Frans sørget for å innrede en stall i et kapell like utenfor byen, og han gjorde det så naturtro som mulig; det var levende dyr og et levende spedbarn fikk spille rollen som Jesus. Thomas av Celano som fulgte Frans og skrev hans biografi har skrevet om begivenheten og lar Frans si: For jeg (Frans) vil at vi skal minnes det barn som ble født i Betlehem, og med våre egne øyne se Hans barndoms gjenvordigheter, hvorledes han lå i en stall på høy, med en okse og et esel ved sin side (...) På dette viset ble enkelhet æret, fattigdom opphøyet og ydmykhet priset, og Greccio ble et nytt Betlehem. 5 Men Frans avassisis julefest var nok en del av en lengre kirkelig tradisjon. Den første julekrybben skal ha blitt satt opp i kirken Santa Maria Maggiore i Roma allerede på 300-tallet. I denne kirken ble det bygget et kapell som var en kopi av fødselsgrotten i Betlehem, og denne grotten måtte selvfølgelig innredes med hele person- og dyregalleriet fra julefortellingen. Santa Maria Maggiore huser forøvrig verdens eldste bevarte julekrybbe. Den står riktignok fram hele året og er hugget i marmor av Arnolfo di Cambios (1332-1302). På 400-tallet nedtegnet både Sankt Johannes Chrysostom og Sankt Gregor Thaumaturgus liturgier der menigheten med presteskapet i spissen gikk i prosesjon for å besøke stallen der Den hellige Familie ventet. I begynnelsen var nok slike julekrybber en enkel installasjon ved et alter, og nattverdsbrødet fikk symbolisere Jesusbarnet. Men prosesjonspillet utviklet seg i takt med bildekunsten i kirken. Også påskefest fikk prosesjonsspill. Der ble Jesusfigurer tatt ned av korset på langfredag og lagt i en grav eller kiste. Når menigheten kom til graven først påskedag, var graven tom. Kristus var oppstått. Men julekrybben kunne ikke ar tom. enigheten kom for å se et nydelig lite Jesusbarn og den stolte mor Maria og Josef, som

skulle stå beskjedent i bakgrunnen. Julekrybbene ble en mellomting mellom leketøy og hellig bilder for religiøs kontemplasjon og tilbedelse. Tradisjonen skulle da også komme til å dele seg i en kirkelig og en folkelig del. På 1300- og 1400-tallet fantes det julekrybber i kirker i Milano, Parma og Modena og sydover til Napoli og på Sicilia. Figurene som viste Jesu fødsel ble satt opp i en nisje utformet som en grotte eller en stal, og figurene var laget i marmor, tre eller terrakotta. På 1400-tallet ble det vanlig å lage flyttbare figurer, og da ble det mulig å forandre scenebildet i løpet av julefeiringen og små spill med figurene tok etter hvert form. Motreformasjonen brukte julekrybben som et viktig pedagogisk middel i kampen mot protestantismen. Særlig jesuittene var ivrige etter å bygge julekrybber. På den måten kunne de styrke et populært element i den folkelige religiøsiteten, og de kunne bruke julekrybbene til å undervise og anskueliggjøre. I Bayern, Tyrol og Østerrike ble julekrybbene tatt opp i den folkelige treskjærerkunsten. Snart holdt det ikke å skjære Den hellige Familie og noen få dyr, nei gjeterne måtte med, og mengder med sauer og engler, og de hellige tre konger, kanskje en gjeterhytte og når man hadde nådd så langt utenfor stallen, kun man gjerne ta med sin egen landsby og landsbykirken og innbyggerne. Slik vokste julekrybbene til å bli store 6

hus- og figuroppstillinger som mikset tid og sted og gjorde Jesu fødsel nær og morsom og til å leke enda mere med. Så ble det krybbespill, særlig i Sentral-Europa. Mens i Provence laget man en type fortellerteater som kunne strekke seg over hele adventstiden og hvor figursammenstillingen ble endret fra dag til dag. I Ukraina og Hviterussland utviklet man julekrybbebokser til å bære på ryggen. Dukkespillere fulgte julebukkopptogene rundt fra hus til hus, og i boksen spilte de historien om Jesu fødsel, om kongens besøk, om barnemordene i Betlehem og om hvordan kong Herodes ble straffet og kastet til djevlene e viktig religiøst skuespill, men selvfølgelig både spennende og lattervekkende også. I Norge har vi ingen lang julekrybbetradisjon. Men julekrybbe er blitt stadig mer populære både i private hjem og i kirker. Figurmaker Grete Larssen har laget en nydelig å fantasieggende julekrybbe til Torshov kirke i Oslo. Figurene er i halv menneskelig størrelse. Barn kan gå inn mellom figurene og bli en del av den oppstilte komposisjonen. Bodø Domkirke har en julekrybbe laget av den svenske figurmakeren Ylva Varik. Den settes på plass gjennom et prosesjonsspill på første gudstjeneste på julaften. Sandar kirke i Sandefjord setter fram Maria og Josef på 1. søndag i advent. Så blir Josef og Maria bli flytte nærmere alteret og stallen for hver søndag inntil de når stallen på julaften og Jesus-barnet legges i krybben. Figurteatergruppa Dukkenikkerne i Bergen spiller sitt store krybbespill i Nykirkens krypt hver enste advent. 7

EVALUERINGEN AV DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN Kultur- og kirkedepartementet ønsker en bred høring om forskningsinstituttet NIFU STEPs evaluering av Den kulturelle skolesekken. Endelig skal også kunstnerne og kunstnerne høres i denne viktige, framtidsrettede saken om kunstformidling i Norge. Man skulle at kunstnernes stemmer var viktige i denne sammenheng, men slik har det ikke vært for utreder Jorunn Spord Borgen. Om kunstnerorganisasjonenes press for å få uttale seg i evalueringsprosessen, skriver: Dette har vær aktører fra kunst- og kulturfeltet som er vant til å opptre som kulturpolitiske aktører, og når innspillene er preget av dette reduseres nytten i forhold til evalueringen. (s. 9) 8 Startskuddet for Den Kulturelle Skolesekken gikk da Kulturminister Ellen Horn og Undervisningsminister Trond Giske innkalte ulike kunstnergrupper til idedugnad i Folkets Hus 26. februar 2001. Grunnideen var at skolen skulle få et helt annerledes, ukommentert og upedagogisk besøk utenfra, for å åpne opp skolehverdagen. Selve ideen startet med kunstnerne og deres kunst. Det er derfor forstemmende å lese evalueringen hvor kunstnerne nesten er vekk og kunst blir nesten ensidig sett som et produkt som kan vurderes enten kvalitativt eller pedagogisk. Rapporten ser Skolesekken som en kamparena mellom det pedagogiske miljøet med Underv isningsdepartementet på toppen og fylkenes kulturavdelingen med Kulturdepartementet på toppen. I starten ble ordningen finansiert av tippemidler, men nå er det Kulturdepartementet som bevilger pengene til ordningen. Derfor hevder utreder at det er kultursiden som har den største makten: Fra å være et tiltak som skulle bidra med ideer, informasjon, samarbeidsprosjekter, etc., ble maktrelasjonene i DKS endret. Kulturfeltet ble plutselig en rik fetter. Konklusjonen på evaluering er dels at Skolesekken må fremmes etter framtidsrettede pedagogiske prinsipper som etter utreders oppfatning betyr større egenaktivitet for elevene og større makt til enkeltskolene. Samtidig er det en del funksjoner og avtaler som må sentraliseres. Evaluering hevder et konflikten pedagogikk kunstnerisk kvalitet er det viktige kampområdet i feltet. Men altså kvalitetsvurdering ut fra et allerede eksisterende produkt. Uten å vurdere kunstneriske produksjonsprosesser eller gå inn å evaluere hva som faktisk tilbys i Den kulturelle Skolesekken, hevder utreder: Tradisjonelle formidlingsformer innenfor kunst- og kulturfeltet, som forestilling, utstilling, konsert, etc. er monologiske i formen, og har paralleller til den tradisjonelle karakterundervisningen i skolen. Hun får det til å høres som om kunstformidling i skolesekken er monologisk. Men hvordan formidlingen faktisk fungerer er ikke undersøkt. Nå har departement gitt en høringsfrist til 1. sept. Ånd i hanskes redaksjon oppfordrer alle som kan bidra med sine erfaringer om hvordan kunstformidlingen i skolen til åskrive om det, og sende dette til redaksjonen. Anne Helgesen

BLI MED PÅ PUPPETBUSKERS Hert år arrangerer Det europeiske Figurteatersentrum (Europees Figurentheater Centrum) i Gent i Belgia sin internasjonale Puppetbuskers Festival. Det er en gateteaterfestival i byens historiske kjerne lagt hovedsaklig til byens store torg. Neste festival finner sted fra lørdag 14. til søndag 22. juli 2007. I likehet med årets festival, ønsker arrangørene å ha et eget program for Unge talenter. Hensikten er å gi sisteårsstudenter og nystartede figurspillere (som har opptrådt i maksimalt 2 år) muligheten til å vise sine forestillinger på hovedtorget under festivalen. Det er en god mulighete for unge spillere til å knytte internasjnale kontakter. Det er også knyttet en pris til ordningen; Luc Vincent young Talent. En profesjonell jury velger ut beste forestilling. Det må være mulig å spille forestillingen utendørs. Festivalen kan hjelpe med lydanlegg, elektrisitet og spillepodium. Unge spillere som ønsker å delta, kan melde seg til festivalens kunstneriske leder, Bart Beys. Informasjon vedrørende forestillingen og den opptredende gruppa + fotos og video, må vedlegges. Send påmelding til: Europees Figurentheater Centrum Trommelstraat 1 B-9000 Gent tel. +32 (0)9 223 12 15 fax +32 (0)9 225 45 45 info@eftc.be www.eftc.be <http://www.eftc.be> 9

Vandrende vannkraner i en av tidens morsomste Mollièreforestillinger Figurteatergruppen Tàbola Rassa fra Spania gjester Norge 12-25. februar 2007 med Den gjerrige av Moliére og med workshop for figurspillere og skuespillere. Mollières klassiske komedie om den gjerrige gamle gubben som gjemmer alle sine penger og ikke har noe å gi til den kommende generasjon for ny aktualitet når den spanske figurteatergruppa Tàbola Rassa med et håndgrep gjør de ettertraktede ressursene om fra penger til vann og spiller hele forestillingen med vannkraner som dukkehoder og enkle tøystykker som kropper. Tàbola Rassa er mestere når det gjelder å gi liv, bevegelse og stemme til det materiale de har mellom hendene. Når den gjerrige hinker over scenen, tungt støttet til stokken sin, ser vi rett nok en kobberkran og ei tøyfille. Men i gestene og i den rustne stemmen, ser vi som 10

11 publikummere også den gamle gubben. De gjelder også de andre karakterene i stykket. Ensemblet er utdannet i fysisk teater ved Jacques Lecoq i Paris, og for dem synes det å være rørende enkelt å overføre det de vet om å bevege sin eggen menneskekropp over til å gjelde håndbevegelsene. En utrolig het elskovs-scene der tøystykkene til slutt flagrer fritt og vilt i luften hører med til en av forestillingens glitrende høydepunkter. Tàbola Rassas forestilling har de siste tre årene hvert en av de mest ettertraktede innenfor internasjonalt figurteater. Medlemmene i Kattas Figurteaterensemble så forestillingen på en festival i Kroatia i 2005, og har klart å kapre gruppen for turné i Norge. De skal holde en ukes workshop med Kattas figurspillere i Tønsberg. workshopens åpningsdager 12-14. februar er det mulig for interesserte spillere å delta. For medlemmer av Norsk Skuespillerforbund er det mulig å delta i gruppas workshop på Norsk Skuespillersenter i Welhavensgate 1 i Oslo 16. og 17. februar. Workshopen vil innholde arbeid både med masker og objekter. Den gjerrige vises på Nøtterøy Kulturhus 22. februar. Det arbeides for å få forestillingen vist andre steder i landet også. Interesserte deltakere til workshop kan ta kontakt med Norsk Skuespillersenter tlf. 21 02 71 95, e-post: shanti@skuspillersenter.no eller med Kattas figurteaterensemble tlf. 97 08 02 65, e-post: annehelg@online.no

12

Figurteatret i Nordland Figurteatret i Nordland er i forhandlinger med mulige samarbeidspartnere om neste års program, derfor har de enå ikke sluppet nyheter om neste års repertoar. Men de vil i alle spille produksjonene med Hollow Creature : Historien om O, Picled Image - Houdini s Suitcase og Geirdis Bjørlos - Store Stemme. Oslo Nye Dukketeatret setter opp Trollmannen fra Oz 13 Av Kenneth Dean Fritt etter L. Frank Baum Lille, foreldreløse Dot bor i Engerdal, og blir en stormfull natt ført av gårde med vinden til det magiske landet Oz. Der lander både hun og huset hun bor i med brask og bram. Hun vil gjerne komme seg hjem igjen, men for å få det til må hun oppsøke den mytiske og mystiske Trollmannen fra Oz. Hun får med seg tre gode hjelpere, men spørsmålet er om det i det hele tatt er hjelp i et fugleskremsel uten hjerne, en hjerteløs blikktømmerhogger og en løve uten mot? De legger i hvert fall trøstig i vei, og opplever de mest fantastiske ting der de tar seg frem i eventyrlandet Oz, på leting etter Trollmannen. Trollmannen fra Oz er et visuelt og fantasieggende fyrverkeri av en forestilling, som tar i bruk alle teatrets virkemidler. Her er dukketeater i alle utgaver: hånd-dukker, stangdukker, skyggeteater, muppetdukker og ikke minst masketeater med levende skuespillere. Gjøglende fortellerglede og et burlesk teaterspråk er regissør Kenneth Deans signatur, noe som også vil være tydelig i denne forestillingen. Forestillingen har i seg elementer som vil appellere til de aller fleste aldersgrupper, også voksne. Urpremiere i Oslo Nye Trikkestallen 2. februar 2007

Politisk ukorrekt,med oppdaterte idealer Randi Stenmark Supertøft figurteater for første gang i Norge Lørdag 2.sept.markerte Riksteatrets dukketeater sitt 30-årsjubileum med urpremiere på familieforestillingen Jorden rundt på 80 minutter av Jo Strømgren. Melhus kino var første stopp på en omfattende turne med besøk til 50 forskjellige steder fra lengst i nord til sørligste sør. I sin programerklæring uttaler forfatter og regissør Jo Strømgren at det norske figurteatermiljøet mangler det røffe, muppetaktige innslaget som kan konkurrere med TV. Dessuten viser han til en holdningsundersøkelse blant elever i skolen, der tøffhet gir høyere status enn kunnskap. Med forestillingen forsøker han på en fengende måte å bidra til en holdningsendring i dette synet. Tittelen Jorden rundt på 80 minutter henspiller selvsagt til den klassiske Jorden rundt på 80 dager av Jules Verne. Men mens klassikeren er realistisk, om enn på grensen til det utopiske, er Strømgrens rundreise fri, tøylesløs fantasi.inntrykket av forflytting i hastig tempo skyldes først og fremst de skiftende scenebildene,der scenograf Stephan Østensen har utført et imponerende arbeid. Sceneteknisk kan skiftene foregå raskt og nesten umerkelig, fra idyllisk sydhavsøy til uhyggelig krigssone, til frodig krokodillejungel,til gold ørken, til troverdig elektrostasjon og ditto dusjgarderobe.selve scenen er framstilt som 14 foto Knut Bry/TinAgen

et kjempestort TV-apparat, der bryterpanelet nederst består av tre luker, hvor figurene kan spille miniscener mens de store sceneskiftene foregår. En reise jorden rundt skulle automatisk medføre møte med fremmede kulturer. I den grad det skjer her, er det uten sosialt samvær, uten globale eller humanitære problemstillinger.. Her er ingen virkelige geografiske navn. Krigsruinene er bare kulisser for en sprø,urealistisk scene, selv om navnet Krigistan kan gi assosiasjoner. Ørkensjeiken med sin sabel og turban er mer i slekt med 1001 natt enn med dagens arabiske virkelighet. Den supertøffe familieforestillingen vil garantert gå rett hjem hos barn i skolealder, spesielt tøffe gutter, som antakelig er målgruppe nr 1., Det starter med et brak og en sky av mangefarget røyk.fram dukker en flott fyr som presenterer seg som Toffen, supertøff programleder for verdens tøffeste super-realityshow. I og med at Muppet Show er et slags forbilde, spilles forestillingen med skjulte dukkeførere. Det er bare å glemme regelen om at mye tekst gir døde, ubevegelige dukker, for disse figurene har utpreget flotte,naturlige bevegelser, enda de snakker hele tiden. Figurene har store, renskårne trekk som kan sees på lang avstand. De to eneste deltakerne i showet, skoleguttene Jon og Terje, har nærmest blitt lurt til å være med, enda ingen av dem ønsker å vinne premien, som er et års skolefri. Vi liker oss på skolen, vi, hevder de, noe programlederen nekter å tro på. Så blir de sendt av gårde på sin 80 minutters ferd jorden rundt, med beskjed om å takle alle mer eller mindre programmerte utfordringer de vil møte underveis.den tøffeste vinner. Guttene havner først på en idyllisk sydhavsøy og blir møtt av to nydelige, blomstersmykkede damer som danser til ukulelemusikk. Dette innslaget kunne gjerne vart lenger! Toffen gjør tilnærmelser til damene, noe som blir unådig opptatt. Men Terje kan kommunisere med dem, fordi han har hatt språket deres som valgfag på skolen! Er du sånt skolelys,du? spør Toffen foraktelig. Jeg har bare lært leksa mi, svarer Terje. Toffen selv har sluttet på skolen fordi den var så lite kul. De kommer til krigerstaten Krigistan, der det har vært krig så lenge at ingen lenger husker hva de slåss om. De møter en hitleraktig militær som fekter mot dem med pistol mens han kvekker et ubegripelig gibbrish Takket være Jon, som har hatt krigisk som valg fag på skolen, blir de ikke skutt. Scenen slutter riktig nok med at de blir skutt ut gjennom en kanon, men berger seg. Siden går det slag i slag med den ene vanvittig farefulle situasjonen etter den andre. Med felles kløkt berger de Toffen fra å bli spist av en krokodille. Forøvrig den flotteste og farligste krokodilla noen dukkemaker kan ha skapt. 15 De rir på kameler gjennom en ørken, der de møter en sjeik som hugger beina av dem med dolken sin. Det går fram at Toffen har programmert dette på forhånd. Men de språkkyndige guttene kan også kommunisere med ørkensjeiken, og Toffen får smake sin egen medisin og mister beina han også. En bagatell i et figurteater, der kroppsdeler lett lar seg sy fast igjen. Men problemet for guttene er at håndarbeid var det eneste faget de mislikte på skolen og derfor er dårlige på søm! De klarer å sy beina på igjen, men ikke uten forvekslinger. Sjeiken får dem samlet opp og plassert i en stor kasse som blir fraktet videre med lastebil: De ankommer til en enorm kraftstasjon der all verdens elektrisitet er samlet! Der blir de utfordret til å stikke en finger inn i en elektrisk kontakt. I mellomtiden har noe skjedd med Toffen. Det har oppstått vennskap mellom ham og de to guttene og han har kommet til å beundre dem. Han har aldri før opplevd vennskap, og er villig til å ofre sitt eget liv for de andre ved å berøre kontakten først. Han får et kraftig elektisk støt og blir selv strømførende. De andre følger hans eksempel, under mottoet en for alle, alle for en.scenen med de tre strømførende figurene som rister og dirrer, er en perle av fremragende dukkeføring. Løsningen på problemet er like original som genial: De tilkaller et støvsugerdyr som suger strømmen ut av dem igjen. På vei til nytt eventyr havner de i en jentegarderobe der en flokk knisende jenter svinser rundt iført badehåndklær. Halvt bedøvet av parfyme og skrekk prøver guttene å rømme, men jentene kommer etter dem og vil kysse! Den siste, megetsigende prøven slår dem nesten helt ut: Å oppholde seg i en bil med en

16 foto Knut Bry/TinAgen røykende mann!.den hostende,harkende røykeren skjeller dem ut (på trøndersk!) som pyser og anbefaler dem å begynne å røyke! Alle slags kommunikasjonsmidler har vært benyttet underveis, og innspurten tilbake til studio foregår med ballong, i ekte Jules Vernestil.Konkurransen får et smart og overraskende resultat, til alles glede. Kommunikasjonene blir demonstrert variert og fantasifullt. En fin detalj er togreisen, som først består i en modelljernbane i forkant av scenen. Deretter nærbilde gjennom et togvindu, dvs en luke i nederste plan. Fristende å nevne er også scenen innvendig i kassen, under frakten med en skranglende lastebil. Det er som et TVkamera gir et nærbilde rett inn. Ettersom forfatter og regissør har ballettbakgrunn, hadde kanskje gamle farmor forventet flere ballettinnslag, så fint som det er å se dansende dukker.! Men Strømgrens ballettkunnskaper har sikkert generelt også betydd mye for dukkenes utpreget naturlige bevegelser. Det er en spennende og mangslungen forestilling som kan vekke tanker og ettertanke hos store og små. Man kan f.eks. spørre hvorfor de knisende jentene i garderoben og de to oppvartende sydhavsdamene er de eneste kvinnelige rollefigurene i stykket. Skal det være et hint til virkelighetens reality-tv? Eller en bevisst kontrastbakgrunn for hovedbudskapet? Dette er i hvert fall klinkende klart:vennskap er viktigere enn å briljere med demonstrativ tøffhet. Den tøffeste er den som tør å innrømme egen svakhet. Og ikke minst: Det er smart å gjøre lekser og gå inn for å lære noe på skolen! Lys- og lyd anlegg fungerer fint, bortsett fra at lyden oppleves vel sterk på de forreste tilskuerradene. En forestilling beregnet på store kinosaler,innretter vel lydnivået ettersalens midte. De lokale arrangørene bør derfor råde publikum til å plassere seg der, om de har valgmulighet.

En forhåndsannonsert klassiker Av Jo Wintervoll Riksteatret har gått ut med brask og bram i anledning Jo Strømgrens dukketeaterforestilling Jorden rundt på 80 minutter og annonsert at de med denne ønsker å skape en ny barneklassiker. Spørsmålet blir: Kan en klassiker utropes på forhånd. Tankene går tilbake til en musikktime på Horten gymnas i 1973. Den ungdommelige musikklæreren som prøvde å være hipp og i tråd med moderne pedagogikk ved å la elevene får spille et spor fra sine egne plater i slutten av timen, stiller spørsmålet. Er det noen av de platene dere høre på som dere tror kommer til å være en klassiker om la oss si tretti år? Neste samtlige hender går i været. Alle svarer det samme. Pink Floyds Dark Side of the Moon. I ettertid så vet vi jo at jeg og mine klassekamerater fikk rett. Det går altså an å utrope en klassiker like etter fødselen, men de fleste er vel enig med meg i at vi hadde å gjøre med en særdeles klar kandidat. Hva med Jorden rundt på 80 minutter? Aller først vil jeg si at jeg liker stilen. Jeg syns den er morsom ned en herlig burlesk humor. Dukken er store nok til å klare den store scenen i kulturhuset. De har karakter og de kan faktisk bære en del tekst. Det er flust med små morsomme innfall, som for eksempel det lille toget som kommer kjørende nedenfor scenen. Likevel er det scenebildet jeg vil huske aller best. Min favoritt er scenen hvor de sitter i kassa og prøver å sy på beina sine i lyset fra ei naken lyspære. Den har noe henførende magisk over seg. Det er nesten som å se film eller TV. Og her er kanskje et av problemene med denne formen. Titteskapsscenen, som er laget som en TV, kan gjøre at avstanden mellom scene og sal blir for stor. Nå vil jeg skyte inn at jeg dessverre var på en forstilling med alt får få publikummere i en stor sal og det demper alltid responsen og at den økte betraktelig når dukkene kom ut gjennom hullene i prosceniet. Likevel liker jeg som sagt denne stilen og vil gjerne se mer av den, men blir stykket en klassiker? 17 foto Knut Bry/TinAgen

Typisk for klassikerne på 50 og 60 tallet var at de kom i flere kanaler. Det var ikke så mange kanaler på den tiden, men de kom i de som var. For eksempel gikk barnebøkene som føljetong i Barnetimen for de minste. Ser man etter så ser man at kapitlene er laget for å passe det formatet. Torbjørn Egners ting ble både teater, film og ikke minst kom de ut på plate og kassetter som ble spilt om igjen og om igjen. Barn elsker gjentagelser og gjenhør. Jeg tror muligheten for å se og høre om igjen er viktig når en barneklassiker skal skapes. Her sliter teaterstykket litt. De barneteaterstykkene som har blitt klassikere ved egen kraft er stort sett de barna går å ser hver Jul. Så for å gjøre Jorden rundt på 80 minutter til en klassiker så, ja jeg vet det er å banne i kjerka, burde de gi den ut på video og sende den på TV. Stykkets hovedpersoner Jon og Terje er tvangspåmeldt i et reality show hvor de må gjennomgå flere prøvelser i form av mer og mer vanvittige konkurranser. Med seg i bagasjen har de sin gode innsats på skolen og sin lojalitet til hverandre. Her er de i godt klassisk selskap fra eventyrenes og mytenes verden. Jeg vil trekke fram klassikere som Askeladden og de gode hjelperne og Tors ferd til Utgard. Det begynner etter oppskriften. Guttene greie seg ut av det to første knipene fordi de har hatt to meget uvanlige språk som frivillig valgfag på skolen, men så glipper det. Stigningen i dramaturgien blir borte. Den siste prøvelsen er å sitte i en bli med en røykende mann. Et morsomt poeng, for jeg tror faktisk at mange barn vil si at det er det verste de vet, men dramatisk sett en nedtur. Drivkraften i hovedhistorien ofres for et humoristisk poeng. 18 Etter et par konkurranser blir det ikke lenger like lett å se hvorfor gutten lykkes gjennom å følge handlingen. I stedet fikk vi det fortalt. Vi får det inn med teskjeer. Moralen i Askeladden og de gode hjelperne er at selv om du har ambisjoner om og vinne en prinsesse og et halvt kongerike så skal du ta de av de som har det vanskelig og som sliter. Det vil lønne seg til slutt på måter du kanskje ikke ser der og da. Denne moralen står ingen steder i eventyret. Den har jeg selv trukket ut. Det er det som er det fantastiske med klassikere. Det er handlingen som er klassisk og som lar oss selv finne vår egen moral. Kan hende finner ikke alle den samme moralen, men det gjør ingen ting. Man skal stole på sin historie og sitt publikum; også når man spiller for barn. Jo Strømgren bør kanskje heller satse på latter enn ettertanke. Og hvem vet? Kanskje moralen sniker seg inn helt uten at han merker det. Jorden rundt på 80 minutter parodierer TV og reality sjangeren. Jeg driver mest med revy og har mange ganger fått erfare at noen av de beste nummerne jeg har laget ikke kan spilles et par år etterpå fordi folk har glemt hendelsen som de kommenterer. Moralen er: Vil man være dagsaktuell så blir det man lager ofte en ferskvare som fort kan gå ut på dato. Klassikere kan være aktuelle i dag, men som regel ikke dagsaktuelle. Nå kan det selvfølgelig hende at reality vil få evig liv, men som de sa om Big Brother : Why bother? Jorden rundt på 80 minutter blir kanskje ingen klassiker, men den er en god revy i sin kommentar til nåtiden. Jeg har ikke lyst til å se den om igjen, men jeg ser gjerne neste episode eller flere forstillinger i samme stilen. foto Knut Bry/TinAgen

Forestilling med klassikerambisjoner Beate Gudbrandsgård En kveld midt i uka hadde jeg funnet mitt sete i Ål Kulturhus og ventet på at reisen jorda jorda skulle begynne. Salen var full av forventningsfulle barn, mange under skolealder. Avisene hadde forhåndsannonsert en hysterisk festelig forestilling både for små og store, så forventningene hadde dimensjoner. I tillegg ryktet om at regissøren/dramatikeren ønsket å skape en ny klassiker med nettopp denne forestillingen. Og det var da jeg tenkte: Hva er egentlig en klassiker? Hva er det som gjør at en forestilling blir til en klassiker mens en annen ikke blir det? En klassiker er for meg noe som varer over tid, som er like aktuelt å lese i dag som da den ble skrevet. F.eks er Anne Cath. Vestly, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen personer som står som gode barneklassikere for meg. De tar tak i de nære, gjenkjennbare tingene, og snakker med et språk der barna kjenner seg igjen. Det er like aktuelt i dag som for 50 år siden. Men samtidig tenker jeg, samfunnet utvikler seg raskt, så kanskje trenger ikke dagens klassikere å leve like lenge som for noen tiår tilbake? Som kulturkontakt i skolen har jeg også sett en del av forestillingene som kommer ut til elevene. Jeg vet ikke om jeg er like begeistret for alle. Etter min mening er det ikke mange av dem som kan sikte mot klassikerstatus, så derfor var jeg spent på hvor på skalaen denne forestillingen lå. Jeg satte meg godt til rette og ventet på at forestillingen skulle begynne. Dette sule være en forestilling med kombinert bruk av dokker/figurer og en del lys/skygge. La oss se nærmere på denne forestillingen og bruke den som en mal når jeg nå kort vil se nærmere på mediekritikk, språk og tema. Mediekritikk? Vi tas med inn i fjernsynets verden. I dag er det TV som råder, i motsetning til radioen på 50-tallet. Bilder av hendelser blir levendegjort for barn, og mange vil mene at barnas egen bildeskapende fantasi dermed blir borte. Derfor er det kanskje naturlig at det er et spørreprogram på TV som er rammen rundt hele forestillingen. Aller først blir vi kjent med en programleder og to deltagere som skal løse oppgaver. Klarer de dette, er premien et helt år skolefri. Tenk det! Den første oppgaven deres er i Midt-Østen der det skytes med pistol i vill fart. Jeg opplever faktisk at noen barn blir redde i salen, og én velger også å gå ut. Dette blir nok litt i drøyeste laget. Senere opplever vi scener som at bein blir hogget av (disser klarer de riktignok selv å få sydd på igjen, men da har de sydd på feil bein), de skytes ut av en kanon, og de møter en krokodille som nesten spiser opp programlederen. Riktignok er dette scener vi ser på nyhetene hver eneste dag, men trenger barn å få de rett i fanget på en slik forestilling? Hva med barnas fantasiverden? Så kan man si at Reven i Hakkebakkeskogen springer etter musene og vil spise de også. Er det noe bedre? Nei, men det er nok likevel beskrevet på en annen måte. Egner har nok med sitt språk og sin vinkling truffet barna på en helt annen måte enn i denne forestillingen. 19 Språk Anne Cath. Vestly, f.eks, bruker et språk som er lettfattelig og enkelt å forstå, med forholdsvis korte setninger og ord som for de fleste er enkle å forstå. Forfatteren skriver på en måte slik at hun kommer ned på samme nivå som barna. Det blir et slags barnespråk i boken. Dette, i tillegg til de forrige nevnte, gjør at en svak elev lett kan lese og forstå det meste av det som står i boken. Noen ord og uttrykk kan være litt vanskelige å forstå, men jeg tror ikke han/hun vil ha noe som helst problemer med å skjønne sammenhengen. I denne forestillingen, derimot, møter vi et helt annet språk. Noen vil kanskje kalle det for nåtidas barne/ungdomsspråk, men der er jeg ikke enig. Her brukes et tøft språk, et gatespråk, det prompes høyt og tydelig, det spyttes og det gis uttrykk for at det er både kult, tøft og in. Jeg er neimen ikke så sikker på at alle under skolealder fikk med seg det meste i språket her, og kanskje ikke de litt større heller? I tillegg henvender dokkene

seg ved en anledning til et liksompublikum og er direkte ufin. Det kunne jo faktisk hende det satt en gammel mann med grått hår på første rad som ble hengt ut og som ikke tok spøken. Som lærer møter jeg elever hver eneste dag, og med unntak av en og annen, vil jeg ikke si at dette er et typisk barne/ungdomsspråk. Er det da media som skaper dette språket? Tema Alle bøker/forestillinger bør ha et tema. Personlig synes jeg det var litt vanskelig å fa tak i temaet her. Riktignok klarer deltagerne å omvende programlederen slik at han skjønner at det er viktig med kunnskap. Det ender med at de er programlederen som vinner et år på skolebenken fordi det viser seg at det er så mye han ikke kan. Det er jo fint! Og det er gjenkjennende for barn. Det er viktig å gå på skolen, og det er viktig med kunnskap. Egner, Vestly og Prøysen har en egen evne til å vite hva og hvordan barn tenker. De setter seg godt inn i personligheten deres. Innlevelse, identifikasjon, lek og fantasi er viktige moment som alle har tatt bruk av i sine bøker og forestillinger. 20 Konklusjon For at det skal kunne bli en klassiker må det i mine øyne ha et godt språk som er gjenkjennelig for barn, det må ha et gjenkjennelig tema der barna kan kjenne seg. som f.eks dagligdagse hendelser, de må kunne identifisere seg med personene i forestillingen og de må kunne ta i bruk fantasien sin. Har man så klart det i denne forestillingen? Om språket er godt eller dårlig så har man vel til en viss grad prøvd å nå opp til dagens ungdom. Jeg må dermed påpeke at det ikke er satt en nedre aldersgrense. Dermed lokker Riksteatret et for ungt publikum til forestillingen. Moralen i forestillingen er vel og bra og nesten for prektig: nok en gang vinner det gode over det onde. Dessuten er det lurt med skolegang og litt vett i hue. Media i dag pøser på oss med en hel masse informasjon om hva som skjer i verden rundt oss. Dette både på godt og vondt. Her har de på en måte også truffet. Hva med lek og fantasi? Personlig synes jeg det mangler en god del her. Ingenting er overlatt til fantasien, alt vises. Til syvende og sist har jeg liten tro på at dette kan bli en klassiker. Den mangler liksom noe grunnleggende, noe som fenger barns oppmerksomhet, noe vesentlig, noe de kan identifisere seg med i større grad enn skyting og voldelige ting. foto Knut Bry/TinAgen

NON GRATA: Performance/figurteater Jon mihle er tilbake fra festival i USA med forestillingen non grata. Forestillingen høstet stor applaus og nå er muligheten her for dere! I forestillingen non grata møter vi en mann som har forlatt det normale liv og begitt seg inn i sitt eget forvridde univers. Forestillingen leter etter øyeblikk av skjønnhet i en verden på kanten av stupet. Denne letingen danner en dans makabre fortalt ved hjelp av en mann, en figur, film, musikk og scenerom. Regi: Jon Mihle Espen Dekko Dukker, scenografi, dukkespill: Jon Mihle Musikk: Peter Kantor Lys: Ole Petter Westby Produksjon: Scenerommet Spilles på Drammens Teater 31. januar 2007 billetter bestilles på www.drammensteater.no For mer info se: www.scenerommet.com LEIRE: live leireanimasjon Fra 3 år og oppover Leire er et resultat av to scenekunstneres leiting etter røttene i håndverket. Vi har fjernet lys, effekter og store scenerom. Det som er igjen er en musiker og hans instrumenter og en dukkespiller med en klump leire. Forestillingen blir til i samarbeid med publikum. Sammen utforsker vi leirens muligheter til lek, liv og animasjon. Alt blir behørig kommentert av instrumentene. 21 Forestillingen Leire ble produsert i 2000 og var da ute på turne med Rikskonsertene. Det ble en frydefull rundreise på 40 barnehager. Forestillingen har siden reist land og strand rundt med ca. 100 forestillinger hvert år. Spilles på Drammens Teater 19. - 21 januar 2007 billetter bestilles på www.drammensteater.no

Sanseopplevelse bak masken Hildur Ferskaug Den stygge Andungen med Grusomhetens Teater Medvirkende i forestillingen: Robert Skjærstad, Camilla Vislie, Lars Brunborg, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Jimmy Jonasson, Rita Lindanger, Vilde O. Rommetveit og Tuva Moen. Sceneografi og kostymedesign er utarbeidet av Hilde Elisabeth Brunstad, Ole Jacob Børretzen og Lars Øyno. Med forestillingen Den stygge Andungen tar Grusomhetens teater figurteaterets form i bruk, i flere scener får en oppleve skuespillere i et dukkespill ikledd store masker og dukkedrakter i menneskelignende størrelse. Lars Øyno har manus og regi i oppsetningen, som er inspirert av H.C. Andersen eventyr og dikterliv. Forestillingen gir en skarp samfunnskommentar med brodd mot borgerskap, mobbing, rasisme og krig. 22 Grusomhetens teater, som har egen scene på Hausmania i Oslo, ble startet i 1992 og henter grunnleggende inspirasjon fra Antonio Artauds visjon om å skape et metafysisk og åndelig teater, og ikke etterligne det ordinære teateret. Grusomhetens Teater vil med det fysiske og kroppslige uttrykk gå bakenfor det tekstbaserte teater, og skape metaforer og tegn, slik at det når fram til sanseopplevelsen hos publikum. Forestillingen Den stygge andungen tar opp varierte tema fra krigscener ispedd verdens ondskap og nazisme, til undertrykkelse, mobbing, galskap og humor. Øyno utvider begerepet av teater med en form for figur spill inn i en Herregårdscene; der skuespillerne bærer store hvite kjempe masker ikledd borgerskapets kostymer, Figur gruppen beveger seg sakte i rituelle mønstre med autrert sang og bevegelser. Visuelt sett viser figurene et kaldt, stivt og avstumpet borgerskap. Figurene får ved formidling av små lyder og bevegelser et liv som overfører den menneskelig sårhet og den tomme hulhet som preger borgerskapets overfladiske og dekadente liv. De store dukke aktige draktene i menneskelige størrelser skaper et nytt landskap, der figurene blir menneskeliggjort via et indre spill. I en andegårdsscene mobber fem gule kjempe ender én mørkhudet and. Andefigurene beveger seg rundt med andegjorte små bevegelser og lyder, akkompagnert av en forteller som står utenfor og formidler endenes indre liv. Denne direkte tilstedeværelsen fra skuespillerne innenfor andedrakten, utløser en umiddelbar forståelse av det å være offer og utskudd i samfunnet. Ensemblet Grusomhetens teater og Lars Øynos, evner å nå fram til grunnleggende følelser i oss, der skuespillerne formidler en fysisk forståelse og direkte kontakt, til tross for massive masker. Og Øynos oppsetning av Den stygge andungen formidler et budskap, som gir rom for både erkjennelser og refleksjon.

23

to make theatre and art in a community is as common and necessary as bread on the table Av Einar Dahl Peter Schumann, grunnlegger og leder av The Bread and Puppet Theatre Company NY besøkte Oslo 26. september til 2. november i år. Han var invitert av Lars Øyno som leder Grusomhetens Teater. Schumann og Øyno traff hverandre i New York da sistnevnte gjestespilte der. Dette var bakgrunnen for at Schumann og hans samarbeidspartner fra Paris; Genevieve Yeuillas holdt det de kalte en Lubberland National Dance company workshop for skuespillere fra Gruomhetens Teater. 24 The Bread and Puppet Theatre company ble startet i 1961 i New York og det holder i dag til i Glover, Vermont. Peter Schumann og hans kompani regnes som en viktig retning innen moderne teaterhistorie, og det er skrevet atskillige bøker om deres forestillinger. På 1960-70 og -80 tallet vakte gruppen stor oppmerksomhet, særlig i hjemlandet USA hvor de formulerte en politisk og poetisk protest mot regimets mange overgrep. Under Vietnamkrigen dirigerte Schumann sine 10 meter høye dukker og styltefigurer gjennom New Yorks hovedgater. I dag spiller han fortsatt rundt om i Amerika samtidig som det finnes flere avgreininger lokalisert i Europa. Peter Schumanns scenarier fremstår som et poetisk drømmelandskap med klare politiske referanser som en protest mot alle former for imperalisme og overgrep. Han har utviklet sitt helt spesielle teateruttrykk der dukkens verden er sentral. Det legges også vekt på kroppens fysiske uttrykk og det benyttes ofte masker og stylter i forestillingene. Uttrykksformen består blant annet av danser og sanger knyttet opp til et fysisk teaterspråk. Ved siden av dukkene er The Bread and Puppet Theatre kjent for det ferske brødet som alltid serveres sammen med forestillingene. Det stekes i en egenprodusert brødovn. Det ferske brødet serveres til publikum med en sterk Aioli og olivenolje. Øyno plukket selv ut en stor gruppe til å være med på workshopen. Bl. a. var det ni av deltagerne som skulle være med i hans neste forestilling. Slik kunne dette arbeidet være en inspirasjon for Grusomhetens Teaters neste forestilling. Økonomisk var det ordnet med støtte fra Kulturrådet og kursavgift for deltagerne. Undertegnede var meget spent på å se hva de hadde fått til etter en ukes jobbing. Jeg husker fortsatt Bread and Puppet Theatres sterke gjestespill med Theatre of war på Marionetteatern i Stockholm i 1969. En anti Vietnamkrigforstilling med store ekspressive masker og skuespillere på høye stylter. Hvordan jobbet en slik gruppe etter så mange år? Forestillingen startet ute i bakgården i Hausmannsgate med Schumann selv i sort skjelettkostyme med maske og alle de andre i hvite klær. Døden dirigerte et lydorkester, alle medvirkende laget lyd på ulike instrumenter og gjenstander. Shumanns samarbeidspartner Genevieve Yeuillas fra Paris, ledet hele forestillingen

videre på engelsk oversatt til norsk. - Hun fortalte om kampen mellom The Terrorists og The Horrorists. De medvirkende fant fram sine legemsstore selvlagede naive sprellemann dukker som representerte den manipulerbare masse og en enorm dukke ble reist opp, den store leder, The Horrorist. Forestillingen fortsatte senere inne i teatersalen med en sirkussekvens, med bl. a. tradisjonelle kjepphester som red rundt og menneskepyramide av standarisete sprellemenn. Senere spilte Schumann/døden fele og den manipulerbare massen la seg til hvile men senere ble en og en nå med store naive utrykksfulle masker og med klare individuelle bevegelsesmønstre, kalt frem til innsats mot The Terrorists. En flerstemt gammel lovsang ledet fram til avsluttningen hvor ensemblet med store selvlagede sopelimer, til trommeakkompagnement, feiet ut alle ubruklige regjeringer! Som man skjønner en forestilling klart i sort hvitt både innholdsmessig og visuelt - med store utrykksfulle naive dukker og masker i papp, masse lyd og rytmisk musikk, stramt koreograferte bevegelser og danser. - Men under det hele lå et klart politisk budskap, ikke bare morsomme idéer som man så ofte nå ser i teater. Peter Shumann hadde nylig gjort en tilsvarende workshop i Portugal så han visste hva han ville få fram, men gruppen greide altså å få til en så inspirerende forestilling på fem prøvedager! I bakgården i Hausmania var det for anledningen bygget en stor brødovn, og etter forestillingen fikk alle servert nystekt brød med sterk aioli og olivenolje Bread and Puppet Theatre! To make theatre and art in a community is as common and necessary as bread on the table. 25

Bokanmeldelser Langneset svanesang Randi Stenmark Långa Näsan 1986 2006 red. Michael Matz og Inger Jalmert-Moritz 106 s. 26 Historien om Långa Näsan er et eventyr om hva som kan skapes når talentfulle ildsjeler blir gitt de rette betingelsene. Dockteatern Långa Näsan ved Stockholms Stadsteater pakker sammen etter 20 års sammenhengende virksomhet. I den anledning utgis en minnebok som dokumenterer de 34 forestillingene som har blitt til i løpet av denne tiden. Det er nok stoff til et gedigent praktverk, men i stil med selve figurteaterkunsten framstår boka i enkel form med sitt store innhold. En kraftig spiralrygg samler 54 ark pluss permene på 22x22 cm, alt i solid papp- og papirkvalitet. Det er en bok som er lett å bla fram og tilbake i, som et album. Sikkert vel beregnet fra redaksjonens side, da en stor del av innholdet består av flotte fargefotos. Men det er med denne boka som med bøker flest, det lønner seg å starte fra begynnelsen. Inger Jalmert-Moritz, Långa Näsans kunstneriske leder gjennom alle de 20 årene, forteller innledningsvis hvordan Dukken har vært hennes følgesvenn gjennom hele livet. Målsettingen for arbeidet uttrykker hun slik: Jag vill visa den osynliga verkligheten där fantasin, drömmen och längtan finns. [...] Jag söker ett teaterspråk som talar till oss på samma sätt som drömmens surrealistiska bilder gör. Som får oss att ana det vi inte vet, det vi inte kan se och det vi inte förstår. I et tilbakeblikk på virksomheten gir Jalmert-Moritz en nærmere omtale av enkelte av forestillingene. I tråd med målsettingen er de tidligste knyttet til temaet Drömmens, fantasins och skapandets betydelse för människan. Målgruppene varierer fra småbarn til barn på mellomtrinnet til voksne. En midtsommernattsdrøm av Shakespeare er f.eks. et ungdomsstykke med fokus på gryende forelskelse. Et seinere tema er Vad gör vi med våra barn? med et mer sosialrealistisk utgangspunkt. Det kan handle om omsorgssvikt, mishandling eller anorexi. Forestillingen Jonas, är du dum eller? bygger på den norske skoleromanen Jonas av Jens Bjørneboe, om en gutt med lese- og skrivevansker. Dystre tema til tross, humor er en viktig ingrediens i alle forestillingene. Ellers handler det hele tiden om å gå nye veier, på høyt kunstnerisk nivå. Margareta Sörenson følger opp med en lengre artikkel under tittelen Modernismen, allkonstverket och dockteatern. Artikkelen, som også er gjengitt på engelsk i forkortet versjon, plasserer Långa Näsan kultur- og teaterhistorisk mitt i allting. Det gjelder åndsepoke, trender og ikke minst miljø. Midt i smørøyet, ville vi ha sagt på norsk: Solide røtter i Marionetteatern, der Inger Jalvert- Moritz kom inn som meget ung og fikk sin utdannelse med Michael Meschke som læremester i årene 1964 77, og hvor hun også avsluttet som regissør. Etter noen år med varierte spilleog regioppdrag, ble hun kunstnerisk leder for Långa Näsan fra starten i 1986. Långa Näsan ble tildelt egen scene I Stockholms Stadsteater, ombygd og innredet etter eget behov, og med lager- og verkstedslokaler i tilknytning til scenen. Stadsteatern sikret økonomien, slik at Jalmert-Moritz for hver produksjon kunne håndplukke kvalifiserte medarbeidere innen alle områder. Resultatet ble en unik, blomstrende virksomhet, noe samlingen med fargefotos fra forestillingene vitner om. Den som måtte ha fryktet et rigid, høytidelig preg med så mye seriøs målsetting og tematisering, vil bli behagelig overrasket. Her er de mest fantastiske figurer innen alle slags teknikker og størrelser representert, fra klassiske små marionetter til menneskestore bunrakudukker. Her er masker og levende mennesker i utrolige symbioser, skygger og modellteater. De fleste bildene er tatt slik at manipuleringsteknikken er mer eller mindre synlig. Bildene får i stor grad tale for seg selv, uten forstyrrende forklaring. Unntaksvis er noen ledsaget av en replikk fra den angjeldende forestillingen. Ellers viser bare et diskret tallnummer til en oversikt

bakerst i boka. Her finner vi for hvert bilde navn på forestilling og spiller(e), samt navn på fotografene. Bak i boka finnes også en kronologisk oversikt over alle produksjonene, med navn på samtlige medarbeidere innen tekst, regi, scenografi, dukkedesign og dukkemaking, evt kostyme-/ maskemaking, musikk, lys, lyd og medvirkende spillere. Utdrag fra presseomtaler vitner om positive reaksjoner fra publikum. Personlig falt jeg for denne kommentaren til En midtsommernattsdrøm fra en 11 år gammel jente: Jag måste säga att Shake Speare har lyckats den här gången! Långa näsan har også lykkes gjennom mange år, og de har lykkes med å dokumentere sin suksesshistorie. Men hvorfor måtte det ta slutt? Se, det gir ikke boken noe svar på. Bokanmeldelser 27

Bokanmeldelser Barndomshistorie i takt med tiden av Randi Stenmark Historien om Barne-TV. Barndomsbilder 1960 2005 Karin Hake 224 s. 28 Norsk Barne-TV har fått sin historie nedskrevet. Boka er ingen kavalkade over samtlige programmer på Barne-TV gjennom årene, ingen mimrebok for middelaldrende, forhenværende seere. Den er kanskje noe av dette også, men søkelyset er satt på noe viktigere og mer interessant: Hvordan norsk Barne-TV avspeiler oppfatninger av barn og barndom i de årene som har gått. Programmene er sett i et perspektiv jeg som vanlig seer, aldri før har tenkt nærmere over. En norsk sosiolog blir sitert med følgende: Eplet faller stadig lengre fra stammen. Det nye treet, eller dagens barn med andre ord, vokser opp på en annen grunn enn foreldretreet. Forskeruttrykk som betegner barn som human becomings eller human beings går igjen. Barn som human becomings er barn oppfattet som passive objekter, som trenger styring og hjelp til å formes til gode voksne mennesker. Barn som human beings er selvstendige og reflekterte, vant til å bli respektert for det de er, her og nå. Begge betraktningsmåter foregår samtidig, men kan være ulikt dominerende med skiftende epoker. Boka er nærmest en fagbok, skrevet for fjernsynsprodusenter og medievitere, men også for andre som er interessert i barn og medier, som småbarnsforeldre og kulturarbeidere. Til sistnevnte gruppe hører vel også figurteaterfolk, i hvert fall de som produserer forestillinger for barn. Boka tar for seg kun norskproduserte program, men enkelte utenlandske blir nevnt perifert. Til hvert kapittel hører en rekke notehenvisninger, og til sist en lang litteraturliste. Men det gjeveste vedlegget er en DVD med spilletid på 59 minutter, med klipp fra 16 program som er nærmere omtalt i boka. Her får man gjensyn med Pernille og Mr.Nelson, Pompel og Pilt,Trond-Viggo og Kroppen vår,skomaker Andersen og Tøfflus og mye annet. Forfatteren, Karin Hake, skulle være særdeles godt rustet for skriveoppgaven: Utdannet cand.paed., med bakgrunn som leder av Barne-TVs redaksjon i NRK på 80-tallet, og siden den tid forsker i NRK, med barn og TV som spesialområde. Det rike stoffet er disponert på en beundringsverdig ryddig måte. Årene 1960 til 2005 er inndelt i tre perioder, med sine karakteristiske særtrekk: Først en fjernsynsperiode preget av kos og idyll, der undervisning og underholdning gikk hånd i hånd, og der også dukketeater hadde en selvsagt plass. Andre periode blir innledet av Det internasjonale Barneåret i 1979. Fokus settes på barns eget perspektiv, barnas stemmer skal bli hørt, og de får dermed delta aktivt i programmene. For perioden fra 1991 viser Hake at Barne-TV gjenspeiler en mer variert mediehverdag og at NRK er nødt til å senke kvalitetskravene. Samtidig blir barna enda mer aktive, og i et program som Barnas Supershow overtar de programlederrollen fullstendig. Historien om BarneTV må være en gullgruve for mediestudenter og programmedarbeidere. Boka er også å anbefale for foreldre. Den inspirerer til å følge med i Barne-TV sammen med barna.vi forstår at begrepet barndom ikke er statisk, men varierer i kontekst med sin samtid. I pionertiden kunne man være enig med Lauritz Johnson i at Barn skal spares for livets harde realiteter og få lov til å være barn. Dagens barn skal fremdeles ha lov til å være barn, men man kan snakke mer åpent med dem, som human beings, om vonde ting som skjer. Boka levendegjør det arbeid,den kunnskap og omtanke som er lagt ned i hvert enkelt program. Den gir også en visjon om hvilket fantastisk medium BarneTV fortsatt kan være. Vi skal omgås barn både som human beings og human becomings. Egentlig burde vi alle anse oss som human becomings - mennesker i utvikling og underveis.

Bokanmeldelser 29

Bokanmeldelser Animationens historia och tekniker av Annette Cegrell-Sköld De visuella tonsättarna. Animationens mästare i urval. Ajan 220 s. På Optimal Press gav Ajan 2005 ut De visuella tonsättarna en artikelsamling med animationens mästare i urval. Bokens författare är en mångsysslare som egentligen heter Midhat Ajanovic. Han föddes 1959 och växte upp i Sarajevo, där han studerade litteraturvetenskap. I Kroatien lärde han sig filmanimation och producerade sju kortfilmer. 30 Sedan 1994 är Ajan bosatt i Göteborg. Regelbundet publicerar han både artiklar och skämtbilder i Göteborgs-Posten och andra tidningar. Han har också undervisat på Konstfacks avdelning för animation och animerad film i Eksjö. Nu är han doktorand vid Göteborgs Universitet, avdelningen för filmvetenskap. Arbetstiteln på hans avhandling är Montaget i animerad film. I boken De visuella tonsättarna presenterar Ajan lättfattligt och rappt 30 av de mest framstående animatörer som världen skådat, och nästan alla är herrar. Vi som arbetar med figurteater, känner väl till de tjeckiska dock -animatörerna Jiri Trinka och Jan Svankmajer vars senaste film visades på Göteborg Filmfestival i år. Men där finns även internationella legender som Avery, Caroline Leaf, Jurij Norstein, Winsor McCay och Hayao Miyazaki, för att bara nämna några. Alla beskrivs med samma självklarhet som de tre största svenskarna: Victor Bergdahl, Viking Eggeling och Per Åhlin. Tonvikten ligger på tecknad film och ja, Walt Disney är en av dem. Ajans fina urval gör att boken både fungerar som en exposé över animationens historia, som startade med den offentliga visningen av Émelie Reynauds optiska teater 1892, och som översikt över olika tekniker och riktningar som fört utvecklingen framåt till nutidens populära Manga, inspirerad av Kabukiteater och japanske träsnitt. Läsvärdig!

Bokanmeldelser 31