"MELLOM BARKEN OG VEDEN" - SLUTTRAPPORT - 1999/2000/2001 Juni 2002 INNHOLD 1. Bakgrunn for prosjektet 2. Målsetninger 3. Målgrupper 4. Metodikk: 5. Gjennomføring av arbeidet i prosjektperioden og utviklingen underveis 1999 2000 2001 6. Krise! - Også i det offentlige hjelpeapparatet 1999 2000 2001 7. Forslag til tiltak i prosjektperioden og hvor langt er vi kommet? 8. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang 1. Bakgrunn for prosjektet Fenomenet arrangerte ekteskap gjennom større eller mindre grad av tvang fra familienes side, har vi vært klar over lenge. Barn av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap, har til tider henvendt seg til vår organisasjon med sin uro og bønn om hjelp til å avverge et slikt ekteskap, eller i sin fortvilelse når ekteskapet var et faktum. Det har dreid seg om sporadiske henvendelser opp gjennom årene, slik at det var vanskelig å si noe om omfanget av problematikken. Fenomenet bør også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto SEIF en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om denne nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok SEIF en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje. På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og Familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i Barne- og Familiedepartementets utarbeidelse av Handlingsplanen mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten 1998. Vi så konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig
alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellombarken og veden. På den andre siden, opplevde vi usikkerhet og enkelte ganger ansvarsanoreksia i de fagmiljøene som kom i berøring med den ungdommen det gjelder. Skole, barnevern, saksbehandler på sosialkontorer og advokater henvender seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi opplevde også, når vi gikk sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, at ungdommen ble møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kan bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi tok fatt på arbeidet i 1999 i prosjektet "Mellom barken og veden". Det første året mottok vi 206 henvendelser. I 2000 tredoblet antall henvendelser seg til 639 og i 2001 lå antall henvendelser på samme nivå, dvs 644 henvendelser. Vi har ikke forutsetninger for å si om dette er en pågang som vil stabilisere seg etter hvert eller om vi bare ser toppen av et isfjell. 2. Målsetninger Vår hovedmålsetning var å etablere vid kontakt med ungdom fra de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene og deres foreldre. Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, ville vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette ville gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. Vår andre målsetning var å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Med våre tidligere erfaringer og gjennom oppbygning av ekspertise som prosjektarbeidet ville medføre, var vår tredje målsetning å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene. En videreføring av prosjektet måtte også nødvendigvis ha som nok en målsetning å opprette en dialog med foreldregenerasjonen innenfor de forskjellige miljøene som praktiserer arrangerte ekteskap og de miljøene som praktiserer omskjæring. Under denne dialogen ville vi informere om norsk lovverk på områder som berører barn og ungdoms rettigheter. Vi ville i tillegg formidle ungdommens synspunkter og bekymringer utifra ungdommens egne fremstillinger av sine problemer til oss. På denne måten ønsket vi å kunne være med på en holdningsendring i foreldregenerasjonen. 3. Målgrupper Hovedmålgruppen var enhver ungdom, som trengte bistand og råd/veiledning angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver.
Vi vil understreke at vårt arbeid i dette prosjektet ikke rettet seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som følte seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som stod i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. 4. Metodikk Vår arbeidsmetode har bestått av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. I samarbeid den ungdommen som henvendte seg til oss, gutt eller jente, fant vi praktiske løsninger på de konfliktene som hadde oppstått i relasjonene innad i familien. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, har vi arbeidet med problemløsninger som innebar at vi kontaktet de instanser som nødvendigvis måtte inn i bildet, i tillegg til eventuell megling mellom familiemedlemmene. Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjedde i samarbeid med den ungdom det gjaldt, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 5. Gjennomføring av arbeidet i i prosjektperioden og utviklingen underveis 1999: Som nevnt ovenfor, hadde SEIF mottatt sporadiske henvendelser de siste årene fra ungdom som søkte hjelp i forbindelse med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Men først etter å ha påbegynt prosjektet "Mellom Barken og Veden" i januar 1999, ble en bredere kontakt med ungdomsgruppene etablert og vi fikk dermed også muligheten til å prioritere arbeidet blant ungdommen. Utarbeidelse av informasjonsmateriell Det ble utarbeidet en informasjonsbrosjyre spesielt rettet mot ungdom og på et enkelt språk som ungdommen kunne forstå. I denne brosjyren informerte vi dem om hva SEIF kunne bistå dem med. I brosjyren ble det særskilt lagt vekt på bistand til ungdom som under større eller mindre grad av tvang enten sto i fare for å bli giftet bort, eller allerede var giftet bort. Samtidig informerte vi om vår bistand på lang rekke områder hvor ungdom kunne ha behov for det, som f.eks: problemer på skolen, mobbing, skjemaveldet og offentlige kontorer. Brosjyrene ble distribuert til skoler, sosial- og barnevernkontorer og andre steder hvor ungdommen ferdes. Vi utarbeidet dernest et informasjonsskriv rettet inn mot skoler rundt om i landet med en viss konsentrasjon av elever med innvandrer/flyktningbakgrunn, med tilbud om skolebesøk. Ved disse besøkene ville vi snakke med elevene om: generasjonskonflikter, arrangerte ekteskap under større
eller mindre grad av tvang, særskilte hverdagsproblemer og modeller for problemløsning. Denne informasjonen ble sendt til skoler i Oslo, Kristiansand, Ålesund og Trondheim, hvor SEIF har avdelingskontorer. Organisering av arbeidet på SEIF For å være tilgjengelig, ble åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvendte seg til oss. Da størsteparten av ungdommen er skoleelever, har de fleste ungdommene henvendt seg for bistand etter skoletid. Spesielt ved vårt Oslo-kontor, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har åpningstidene ofte strukket seg til klokken 20.00. Vi så også nødvendigheten av å knytte til oss medarbeidere med tilhørighet i de respektive ungdomsmiljøene. Av den grunn ansatte vi en ung jente, med afrikansk bakgrunn, med base på vårt Oslo-kontor, men som har besøkt og arbeidet ved alle våre avdelingskontorer. Skoleturneer Høsten 1999 reiste to av våre medarbeidere i SEIF på en turne til skoler i Oslo, Kristiansand, Ålesund og Trondheim. Vi besøkte både ungdomsskoler(9. og 10. klasser), videregående skoler og folkehøyskoler. På skolene hvor vi var invitert, informerte vi og snakket med elevene om forskjellige problemstillinger ungdom med innvandrer/flyktningbakgrunn møter, med særskilt fokus på arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. På denne første skoleturneen besøkte vi tilsammen 24 klasser i ungdoms- og videregående skoler, i tillegg til en samlet folkehøyskole. Skolene hadde selv valgt ut de klassene vi skulle besøke og vi hadde klasser som besto av elever både med innvandrer/flyktningbakgrunn og norske, og vi hadde klasser med bare elever som hadde innvandrer/flyktningbakgrunn. Interessen blant de norske elevene viste seg å være minst like stor som blant de med innvandrer/flyktningbakgrunn. Ungdommen med innvandrer/flyktningbakgrunn møtte oss med interesse og åpenhet. De fortalte om egne og ikke minst om "andres" erfaringer og problemer, og noen benyttet anledning om umiddelbart til å be om råd og bistand. Vi merket at de var lettet over å vite at noen brydde seg og hadde innsikt i deres situasjon. Vi erfarte også, i de fleste klassene, at de snakket friere med oss når lærerne ikke var tilstede, men det skal nevnes at vi også møtte ildsjeler blant lærere som tydelig hadde gjort en stor innsats med å informere å snakke med elevene om de problemstillingene vi gikk inn på. Lærerne på sin side, uttrykte sin lettelse over at vi kom og snakket med elevene om disse vanskelige temaene, og at de nå visste hvor de kunne henvise elever som hadde behov for bistand. Noen av jentene uttrykte redsel for voldelige represalier fra sin familie dersom de motsa dem, og spurte også oss hva vi ville gjøre dersom vi ble angrepet. Vi sitter igjen med et sterkt inntrykk av at våre besøk og direkte kontakt med ungdommen i skolene satte igang en bevisstgjøringsprosess blant de unge, både jenter og gutter. Dette basert på spørsmål og kommentarer fra ungdommen i klassene og ikke minst på grunn av interessen og iveren etter å fortsette samtalen med oss i skolegården etter møtene. Ekstern informasjonsvirksomhet og kunnskapsformidling Etter hvert som arbeidet vårt i prosjektet "Mellom Barken og Veden" ble kjent gjennom problemløsning i enkeltsaker, mottok vi en lang rekke henvendelser fra fagmiljøer, utdanningsinstitusjoner og studenter med henstilling om å holde innlegg og bidra med informasjon
og bakgrunnsmateriale om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Det var også behov for mer generell informasjon om livssituasjonen til de ungdomsgruppene vi arbeidet med. Vi mottok også flere henvendelser fra media, hvor vi bistod med bakgrunnsinformasjon for dokumentarprogrammer og generelle oppslag om problemstillingene. Informasjon om og distribusjon av regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap Gjennom hele vårt arbeid i 1999 med prosjektet "Mellom Barken og Veden", så vi på Handlingsplanen som et verktøy og arbeidet for at den skulle iverksettes. I vår kontakt med de berørte offentlige instanser gjennom problemløsning i enkeltsaker, erfarte vi at ingen - dvs ikke ett eneste barnevernskontor, sosialkontor, skole, PP-tjeneste og heller ikke Utenriksdepartementet og utenriksstasjoner m.m. - hadde kjennskap til regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi fant at denne var en svært godt bevart offentlig hemmelighet! I løpet av våren, sommeren og høsten 1999, måtte SEIF informere om Handlingsplanens eksistens og foretok over 100 direkte forsendelser av den til alle de ovennevnte instanser. Dette var helt nødvendig for å få de til å handle i enkeltsaker og fatte vedtak i samsvar med Handlingsplanen. Bistand i enkeltsaker: Statistikk over arbeidet med ungdom på SEIF i 1999: Henvendelser i 1999 Disse kom fra: Ungdom: 18 4 Offentlige kontorer/media: Totalt antall henvendelser: 22 20 6 Av ungdom som henvendte seg var: Gutt er: Jente r: 28 % 72 % Henvendelsene fra ungdom gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang/omskjæring: 35% Mobbing: 6,5% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): * Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år. 58.5 %
Kommentarer I vårt arbeid med å bistå ungdom generelt i 1999, fikk vi henvendelser fra gutter og jenter, fra fire kontinenter og med vidt forskjellig nasjonal og religiøs bakgrunn. Ungdommen som henvendte seg til SEIF viste et stort behov for informasjon og råd. Det var tydelig at de unge hadde behov for å snakke med noen som lyttet og brydde seg. Mange av dem fortalte at de allerede hadde forsøkt å be om hjelp, hos lærer, barnevern, sosialkontor, m.v, men ingen hadde reagert. De unge uttrykte oftest fortvilelse og slet med lojalitetskonflikter ovenfor sin nærmeste familie. De uttrykte frustrasjon ovenfor foreldregenerasjonen som ikke ville lytte til deres behov og ønsker. I flere tilfeller hadde ungdommen gjennom oppveksten vært utsatt for grov vold og mishandling, og de som hadde bestemt seg for å si foreldrene i mot og flykte fra situasjonen, uttrykte frykt for eget liv og sikkerhet. I de alvorligste tilfellene gikk vår bistand ut på flytting til ny kommune, bosetting og skoleskifte under nytt navn, sikkerhetsalarm og sperret adresse. I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, Utenriksdepartementet og ambassader, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Som før nevnt, var regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap helt ukjent for alle ovennevnte instanser. På de offentlige kontorene ga de åpent uttrykk for usikkerhet og mangel på innsikt og kunnskap når det gjaldt arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang spesielt, men også i møtet med ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer generelt. Vi ønsker likevel her å påpeke at reaksjonene i de aller fleste tilfellene var svært positive, etter skikkelig informasjon og veiledning fra SEIF og etter å ha fått Handlingsplanen i hende. Ved skoler mobiliserte rådgivere, sosiallærere og klasseforstandere hele skolemiljøer for best mulig å kunne hjelpe og støtte elever i en krisesituasjon. På barnevernkontorer ble det endelig tatt affære og vedtak ble fattet snarlig for å bistå de mindreårige. Sosialkontorer reagerte på samme måte, selv om vi møtte byråkratiske barrier med hensyn til flytting til ny kommune, navneskifte og økonomisk bistand til livsopphold i følge Handlingsplanen. Når det gjaldt Utenriksdepartementet og utenriksstasjoner, viste det seg at regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap både var ukjent og vanskelig å etterleve, da hensynet og respekten for de enkelte vertslands lover og gode diplomatiske forbindelser kom i første rekke. Det var ikke engang midler tilgjengelig i Utenriksdepartementet for å betale returbillett tilbake til Norge for et norsk kidnappet barn. 2000: Etter å ha påbegynt prosjektet "Mellom Barken og Veden" i januar 1999, ble en bredere kontakt med ungdomsgruppene etablert og vi fikk dermed også muligheten til å prioritere arbeidet blant ungdommen. Den betydelige økningen i antall henvendelser i 2000, medførte at vi strakk våre ressurser til det ytterste og måtte også appellere til utstrakt frivillig innsats. Utarbeidelse og distribuering av informasjonsmateriell: Mellom Barken og Veden Rapport 1999 I november 1999 utarbeidet vi vår første rapport over arbeidet i prosjektet Mellom Barken og Veden. Denne rapporten ble svært etterspurt, spesielt blant skoler, andre offentlige instanser og andre som jobber med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Vi distribuerte ca 300 eksemplarer av denne rapporten i 2000. Kriseguide mot tvangsekteskap
Våren 2000 utarbeidet vi vår Kriseguide mot tvangsekteskap, som i første omgang ble sendt ut til Osloskolene i mai 2000. Denne Kriseguiden ble en formidabel hit, både blant skoler, offentlige etater, frivillige organisasjoner og ikke minst, blant ungdommen. I løpet av de første 2-3 månedene var hele første opplag på 1.000 eksemplarer revet bort, og vi hadde bestillinger på et par tusen til. På grunn av mangel på midler, maktet vi ikke å trykke opp nok et opplag i 2000, men dette ble gjort i begynnelsen av 2001, da vi mottok midler fra BFD og KUF til dette. Denne kriseguiden ble også utgitt i Danmark, av en frivillig organisasjon drevet av unge kvinner som selv har vært berørt av problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Brosjyrer Våre informasjonsbrosjyre spesielt rettet mot ungdom, utarbeidet i 1999, ble også stadig etterspurt og ble jevnlig distribuert på landsbasis. Informasjon om og distribusjon av Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap Gjennom hele vårt arbeid med prosjektet "Mellom Barken og Veden", har vi sett på Handlingsplanen som et verktøy og arbeidet for at den skulle iverksettes. I vår kontakt med de berørte offentlige instanser gjennom problemløsning i enkeltsaker i 2000, erfarte vi stadig at de aller færreste hadde kjennskap til Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi fant at denne fortsatt var en svært godt bevart offentlig hemmelighet. I løpet av hele 2000, måtte SEIF fortsette å informere om Handlingsplanens eksistens og foretok over 200 direkte forsendelser av denne til offentlige instanser. Dette har var helt nødvendig for å få de til å handle i enkeltsaker og fatte vedtak i samsvar med Handlingsplanen. Organisering av arbeidet på SEIF For å være tilgjengelig, ble åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvender seg til oss. Da størsteparten av ungdommen var skoleelever, henvendte de fleste ungdommene seg for bistand etter skoletid. Spesielt ved vårt Oslo-kontor, hvor vi har mottok de fleste henvendelser, strakk åpningstidene seg ofte til klokken 20.00. Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring: Etter hvert som arbeidet vårt i prosjektet "Mellom Barken og Veden" ble kjent gjennom problemløsning i enkeltsaker, mottok vi en lang rekke henvendelser fra fagmiljøer, utdanningsinstitusjoner og studenter med henstilling om å holde innlegg og bidra med informasjon og bakgrunnsmateriale om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Det var også behov for mer generell informasjon om livssituasjonen til de ungdomsgruppene vi arbeider med. Offentlige instanser I 2000 så vi nødvendigheten av en systematisk pedagogisk virksomhet rettet mot offentlige instanser som skal hjelpe ungdom det dreier seg om. Denne satsingen var helt nødvendig for å finne løsninger i enkeltsaker hvor de unge henvendte seg til oss for bistand. Vi brukte store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige og på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. Seminarer På den andre siden, deltok vi på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Vi arrangert også våre egne heldagsseminarer om tvangsekteskap i Trondheim i juni og Kristiansand i oktober 2000.
Målgruppene på disse seminarene og møtene var det offentlige hjelpeapparatet, og vi opplevde stor interesse av de tilstedeværende. Vi så også direkte resultater av disse seminarene, da vi på et senere tidspunkt og gjennom konkrete enkeltsaker, måtte kontakte de samme instansene som hadde deltatt på seminarene. Saksbehandlerene hadde da fått den nødvendige kunnskap om problemstillingen, slik at den unge fikk den hjelpen han/hun hadde behov for og rett til. Media For at regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap skulle iverksettes i praksis, var det nødvendig å sette fokus på problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring i media. Vi fokuserte derfor på dette arbeidet i 2000. Vi deltok i den offentlige debatten og medvirket til dokumentarprogrammer og kontakt mellom de unge som var berørt av problematikken og media. Møter med departementer I 2000 deltok vi også på en rekke møter med de departementene som arbeider med denne problematikken, for utveksling av synspunkter og erfaringer. Bistand i enkeltsaker : Antall henvendelser i 2000 Oslo: 486 Kristiansan d: 74 Ålesund: 63 Trondheim : 16 Totalt 639 Henvendelsene kom fra: Ungdom* direkte: 57% Offentlige kontorer/organisasjoner: 34% Media: 9% Av ungdom som henvendte seg var: Gutter : Jenter : 35 % 65 % Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang/omskjæring: Forlatt i foreldrenes hjemland 8% Mobbing 2% 65 %
Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): * Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år. Et landsdekkende arbeid I 1999, mottok vi de fleste henvendelsene fra ungdom ved vårt Oslo-kontor, da arbeidet i prosjektet ble påbegynt der. I 2000 brukte vi, på den ene siden ressurser på intern kunnskapsformidling til alle våre avdelingskontorer, for å ruste dem opp til å yte bistand til de unge som trengte det på landsbasis. På den andre siden, prioriterte vi arbeidet med kunnskapsformidling og erfaringsoverføring til de offentlige instanser som kommer i kontakt med problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller omskjæring rundt om i landet. Dette arbeidet viste umiddelbare resultater. I stadig økende grad mottok våre kontorer i Kristiansand, Ålesund og Trondheim direkte henvendelser fra de unge. I tillegg fikk vi i stadig økende grad henvendelser fra offentlige kontorer, skoler, frivillige organisasjoner, m.m. fra hele landet, for råd og veiledning i enkeltsaker. I vår kontakt med de sistnevnte, ble samarbeidet om problemløsning mye enklere, der hvor representantene hadde deltatt på våre seminarer eller der vi hadde bidratt med innlegg om vårt arbeid. Ungdommen Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2000 kom på lik linje med året før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til en tredobling av antall henvendelser fra året før, opplevde vi i stadig større grad at ungdommen som kom til oss befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje eller for å flykte fra forestående arrangementer. Vi opplevde også et økende antall henvendelser fra gutter. SEIF ble for alvor det stedet hvor ungdom i krise fikk hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak måtte iverksettes for å unngå at trusler som var blitt fremsatt mot dem skulle bli realisert. Ungdommens møte med det offentlige I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, Utenriksdepartementet og ambassader, m.m. Det var helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Sammensatte problemer Gjennom den betydelige økningen av henvendelser i 2000 fra ungdom i krise, fikk vi et dypere innblikk i problemstilling arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller omskjæring. Vi erfarte at problemene ofte kan være sammensatte og føre til store psykiske belastninger for den unge det gjelder. Vi kan her nevne at flere av de unge som henvendte seg til oss led av blant annet spiseforstyrrelser. Nettverk Vi erfarte i vårt videre arbeid i prosjektet Mellom Barken og Veden hvor viktig det var å påse at de unge som bryter ut av en tvangssituasjon blir mottatt på sitt nye bosted av et nettverk som kan følge opp ungdommen videre. Gjelder det mindreårige som blir tatt hånd om av barnevernet, viser det seg at fosterhjem er den beste løsningen. De unge, og spesielt jentene, har oftest fått en svært streng og autoritær oppdragelse og har derfor liten erfaring med å leve et selvstendig liv og ta selvstendige beslutninger. Gjelder det unge over 18 år, erfarte vi at de unge klarer seg best når de får et nettverk rundt seg med en eller to voksenpersoner som de kan henvende seg til og snakke med om sine bekymringer. Disse voksenpersonene kan være klasseforstander eller rådgiver på den nye skolen, eller en fadderfamilie i det nye nærmiljøet. 25 %
Forlatt i foreldrenes hjemland I løpet av 2000 ble vi også i økende grad kontaktet i forbindelse med barn og ungdom forlatt av foreldrene i foreldrenes hjemland. Henvendelsene kom både fra skoler, venninner og venner av de unge og fra de unge selv i utlandet. Disse sakene var svært kompliserte, da vi her var avhengig av bistand både fra det offentlige hjelpeapparatet i Norge, Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten i de respektive land. I disse sakene møtte vi et barnevern som med loven i hånd fraskrev seg ansvaret for ethvert barn utenfor rikets grenser. Vi møtte også en utenrikstjeneste som oftest verken var villig eller hadde mulighet til å ta i mot de unge som banket på deres dør. Samtidig informerte Utenriksdepartementet at de ikke hadde budsjetterte midler til å hjelpe de unge tilbake til Norge. Gjenforening etter brudd Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, forsøkte vi å holde kontakt med de unge som måtte bryte med familien for unngå omskjæring eller ekteskaps under tvang. Vi erfarte at de aller fleste av de unge etter hvert igjen fikk en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller godtok og aksepterte hele familien realitetene og gjenopprettet god kontakt med sin sønn eller datter. I andre tilfeller, de fleste, fikk den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Dette har gitt oss grunn til å tro at de fleste unge med tiden vil kunne gjenopprette et forhold til familien. Presset tilbake til foldene Vi opplevde også at et lite antall av de unge lot seg overtale og dro tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon kunne de gi etter for press og løfter om endring i foreldrenes holdninger og planer for fremtiden. Blant samtlige av de unge som vi hjalp ut av en tvangssituasjon i 2000, dro 5 jenter tilbake like etter bruddet. Av disse 5 var 1 svært fornøyd med utfallet. 2 ble bortført til foreldrenes hjemland og de 2 siste vet vi ikke hva som har skjedd med. Oppløsning av tvangsekteskap I stadig økende grad fikk vi henvendelser fra de unge, spesielt jenter for bistand til å komme seg ut av et arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Myten om at slike arrangementer er mer stabile enn våre kjærlighetsekteskap syns å slå sprekker. De unge ønsket helst annullering av ekteskapet, fortest mulig. Vi informerte dem om de forskjellige alternativene, om at tvangen må sannsynliggjøres i rettsapparatet og at saken her ville ta lengre tid enn separasjon på vanlig måte. Valget falt derfor oftest på søknad om separasjon til fylkesmannen. 2001: I tillegg til å fortsette det arbeidet som beskrevet under punktene 1999 og 2000, utviklet arbeidet mot tvangsekteskap seg i 2001 særskilt på 3 hovedområder: direkte bistand til de unge, kunnskapsformidling til offentlige instanser og ekstern informasjonsvirksomhet gjennom media, distribuering av informasjonsmateriell og deltagelse på seminarer. Kunnskapsoverføring til offentlige instanser Denne kunnskapsoverføringen foregikk på den ene siden, gjennom direkte kontakt i enkeltsaker med barnevern, sosialkontorer, skoler, politi, etc. i møter sammen med den ungdommen det gjaldt. På den andre siden, tok stadig flere offentlige instanser på landsbasis kontakt med SEIF for råd og veiledning i enkeltsaker. Vi mottok også en rekke henvendelser fra offentlige instanser, hvor vi ble bedt om å delta på møter for å informere om våre erfaringer i arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ekstern informasjonsvirksomhet gjennom media, distribuering av informasjonsmateriell og deltagelse på seminarer
Når det gjelder media, ble vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og vår spisskompetanse på området stadig bedre kjent, og media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder. Distribuering av informasjonsmateriell Våre årsrapporter fra 1999 og 2000 over vårt arbeid i prosjektet Mellom Barken og Veden ble svært etterspurt, og til sammen distribuerte vi cirka 500 eksemplarer av disse rapportene etter bestilling fra offentlige instanser. Kriseguiden mot tvangsekteskap ble etterspurt med uforminsket styrke både fra de unge selv, ungdomsorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser. I løpet av 2001 distribuerte vi etter bestilling cirka 1 000 eksemplarer av Kriseguiden. I 2001 utarbeidet vi en guide mot kjønnslemlestelse, også rettet mot ungdom på et lett forståelig språk. Denne guiden ble også en suksess og i løpet av 2001 distribuerte vi etter bestilling cirka 800 eksemplarer til de samme gruppene som ovenfor. I 2001 fikk vi også endelig internettsider, hvor alle våre rapporter og begge guidene ligger tilgjengelig for alle som er innom sidene. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser fra rapportering at sidene er svært godt besøkt. Deltagelse på seminarer Som i foregående år ble vi i 2001 invitert til å holde foredrag på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, hvor målgruppene var representanter fra det offentlige hjelpeapparatet. Bistand i enkeltsaker: Antall henvendelser i 2001 Oslo: 394 Kristiansan d: 100 Ålesund: 35 Trondheim : 91 Tromsø: 24 Totalt: 644 Henvendelsene kom fra: Ungdom* direkte: 59% Offentlige kontorer/organisasjoner: 21% Media: 10% Av ungdom som henvendte seg var: Gutter/ par: 40 % Jenter: 60
% Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang/omskjæring: Forlatt i foreldrenes hjemland: 6% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): * Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år. Kommentarer til statistikkene Foruten det som er beskrevet under de 2 foregående årene, vil vi her peke på en utvikling i 2001: Krise- krisesituasjoner I løpet av 2001, registrerte vi at den berørte ungdommen var bedre informert om at de kunne få hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjoner og hvor denne hjelpen var å finne. Arbeidsmetoden i SEIF å stå på de unges side og yte krisehjelp, viste seg også å være kjent blant de unge. Dette førte til at de unge med de største problemene og i de farligste situasjoner, oppsøkte SEIF for hjelp. Stadig flere ungdommer i hva vi kaller krise- krisesituasjoner oppsøkte SEIF. I disse tilfellene var de unge allerede tvangsgiftet, eller planene var allerede fastlagt av familien, ungdommen hadde ofte vært utsatt for grov vold og var på truet på livet hvis de våget å motsette familiens vilje. Her bistod SEIF med flytting til ny landsdel, ny identitet, sperret adresse, sikkerhetsalarm og foretok en lang rekke sikkerhetstiltak rundt de unge. I 2001 hjalp vi cirka 20 ungdommer i krisekrisesituasjoner. Gutter og Romeo og Juliette behov for kriseboliger I 2001 kom fremdeles størsteparten av henvendelsene fra jenter (60 %), men vi opplevde at et stadig større antall henvendelser kom fra gutter eller par i en Romeo og Juliette situasjon (40%). Arbeidet med å hjelpe gutter og par krevde større innsats og forberedelser, først og fremst når det gjaldt nytt bosted. Mens vi i vår bistand til jenter kunne samarbeide med krisesentra rundt om i landet, måtte bolig for gutter og par organiseres på en annen måte. Vi måtte her, gjennom kontakter på landsbasis, finne kriseboliger på det åpne markedet eller hos private som tilbød et krypinn. Vi så helt klart nødvendigheten med å opprette et nett av kriseboliger rund om i landet, og i slutten av 2001 begynte vi å forberede dette nettet. Dobbel fare Når det gjaldt par i krise- krisesituasjoner, krevde dette også et mer omfattende arbeid med sikkerhetstiltak. Dette fordi det her ikke bare var 1 storfamilie som hadde kommet med drapstrusler, men 2 familier som kunne gjøre sitt ytterste for å finne paret. 58 % 36 % Problemstillinger Vi vil her liste opp noen av de problemstillingene ungdommen og det offentlige hjelpeapparatet kom til SEIF for bistand med: - Den unge kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden.
- Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av 13-14 år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. - Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. - Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. - Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. - Den unge våget ikke å motsette seg familiens planer for ekteskap i foreldrenes hjemland, men der ville en jente som ikke var jomfru stå i fare for mishandling og i ytterste konsekvens å bli drept, og ny jomfrudom var ønsket. - Den unge var gravid men dette måtte foreldrene aldri få vite. Hun trengte hjelp til å organisere noen måneders opphold borte fra hjemmet, for å føde og ordne med adopsjon. - Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig å slet med psykiske problemer. - Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. - Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede omsorgsovertakelser i fylkesnemnd og vitne der. - Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. - Henvendelser fra advokater for bistand til å forberede saker om annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet. - Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. - Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. - Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. Hva skjedde med ungdommen vi hjalp Vi har under hele prosjektperioden forsøkt å holde kontakt med de ungdommene som vi har hjulpet ut av krise- krisesituasjoner, for å følge dem opp og vite hvordan det gikk med dem videre. Disse erfaringene i perspektiv ønsker vi å utdype i vårt videre arbeid, men kan her bare nevne at ingen av de som ikke ville bli funnet, ble oppsporet av familiene. Vi har her grunn til å hevde at vi slik avverget alvorlige represalier mot de unge. Vi kan også nevne at i løpet av 2001, dro 4 jenter og en 1 frivillig tilbake til familien etter et forholdsvis kort brudd. Det dreide seg her om ungdom over 18 år som selv fattet sine beslutninger etter større eller mindre moralsk press fra familien. Dette presset bestod blant annet i at mor, bestemor, far eller andre familiemedlemmer var blitt meget, meget syke. Et annet pressmiddel kunne være at yngre søsken fikk lide for hva den unge hadde gjort, eller at mor forkynte at hun ville begå selvmord dersom den unge ikke kom tilbake. I andre tilfeller lovet foreldrene at de aldri mer ville tvinge den unge til noe som helst, og alt skulle bli bra. Av de som vendte tilbake til familien i 2001, vet vi at 2 jenter har det bra med familien og har til nå ikke blitt utsatt for tvangssituasjoner. 1 jente og 1 gutt i en Romeo og Juilette situasjon ble forsvarlig splittet av de respektive familiene. Både jenta og gutten ble tatt med til foreldrenes
hjemland og tvangsgiftet på hver sin kant. Den fjerde jenta har vi ikke vi ikke hørt fra siden hun flyttet tilbake til familien. Utviklingen i det offentlige hjelpeapparatet I løpet av 2001, erfarte vi også en positiv utvikling i hjelpeapparatet som bistår de unge med behov for hjelp. Mens vi i 1999, i hvert enkelt tilfelle hvor vi fulgte de unge til deres første møte med hjelpeapparatet, måtte bruke forholdsvis mye av tiden på å informere om regjeringens Handlingsplan og hjelpeapparatets plikt til å yte bistand, kunne vi 2001 merke en viss utvikling. Gjennom seminarer, informasjonsmøter og medias fokusering på problemstillingene, hadde informasjonen om problematikken også nådd deler av det offentlige hjelpeapparatet. Enkelte kommuner utmerket seg positivt i sitt engasjement i arbeidet mot tvangsekteskap og omskjæring, hvor det gjennom seminarer og annen informasjon ble sørget for at skoler, sosialkontorer, barnvern og helsetjeneste ble forberedt på å møte de unge med behov for hjelp. På landsbasis utmerket Trondheim kommune seg i dette arbeidet i 2001. Kompetansen i det offentlige hjelpeapparatet var allikevel av varierende kvalitet rundt om i landet. Det konstanteres at det her gjenstår et relativt stort arbeid med å heve kompetansen i det offentlige hjelpeapparatet. 6. Krise også i det offentlige hjelpeapparatet I årsrapportene fra prosjektet Mellom Barken og veden har vi tatt med enkelte eksempler på ungdom i krise. Vi vil her presentere enkelte krisesaker fra hvert år: 1999: "Pappa sa han ville drepe meg fordi jeg var en hore. Han viste meg kniven han ville drepe meg med, og der var vi i hjemlandet hans, jeg helt fremmed og alene..." Jente, 18 år, norsk statsborger Bakgrunn: Jugoslavisk/albansk Religion: Gresk ortodoks /Muslim (far gresk ortodoks/mor muslim) Jenta bodde sammen med foreldrene. Hun gikk på videregående skole, og ønsket å studere videre. Resymé av saken Jenta kom til SEIF sammen med norsk kvinne ansatt på helsestasjon for ungdom i bydelen. Hun fortalte at hun var blitt mishandlet av far opp gjennom hele oppveksten. Far slo med belte, sko, knyttnever. Hun hadde ofte hatt merker over hele kroppen etter mishandlingen. Disse viste hun til lærer på ungdomsskolen, som ikke gjorde noe med det. Naboer hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, som da hadde kalt inn far sammen med jenta. Jenta turde aldri å fortelle noe, fordi far truet med å drepe henne hvis hun sa noe. Barnevernet gjorde aldri noe utover disse møtene. Far hadde ved flere anledninger truet med å drepe henne. Han mente hun var blitt altfor "norsk" og mistenkte henne for å ha kjæreste. Senest sommeren 99, tok foreldrene henne med til hjemlandet for å fjerne henne fra det norske miljøet. Der hevdet far at hun hadde brakt skam over familien og viste henne kniven som han ville drepe henne med, før foreldrene dro tilbake til Norge. Jenta visste ikke hvorfor faren ikke gjorde alvor av truslene. Foreldrene hadde nå funnet ektemann for henne i hjemlandet og giftemålet skulle finne sted sommeren 2000, når jenta var ferdig med videregående skole. Jenta nektet å gå med på dette. Hun hadde en kjæreste som aksepterte at hun ikke var jomfru da de traff hverandre. Foreldrene visste
ingenting om dette. Jenta ville bli ferdig med videregående skole, for så å flytte utenlands for å studere videre der. Jenta ville flytte hjemmefra snarest mulig. Hun var redd for sitt liv. Hun ville flytte til en annen kommune, skifte skole og skifte navn. Vi informerte jenta om rettigheter og muligheter, og lovte å ta kontakt med skole, sosialkontor og utenbys krisesenter. Så skulle vi kontakte henne på hennes mobiltelefon. Noen dager senere tok rådgiver på skolen kontakt med SEIF. Jenta hadde da selv oppsøkt han og fortalt om sine problemer. Vi fortalte rådgiver at vi hadde opplegget klart med krisesenter og kunne hjelpe videre. Dagen etter kom jenta til SEIF med de få eiendelene hun hadde fått med seg hjemmefra. Helt siden vårt første møte, hadde hun planlagt flukten og pakket tingene sine, men ble oppdaget av mor og måtte flykte hals over hode. Vi organiserte privat transport til utenbys krisesenter, da jenta var overbevist om at foreldre og onkler holdt oppsikt på togstasjoner og flyplass. Vi tok så kontakt med sosialkontor for videre hjelp i denne krisesituasjonen. Sosialkontoret kjente ikke til Handlingsplanen mot tvangsekteskap, og hadde ikke beredskap til å hjelpe, men vi slo i bordet og fikk gehør for følgende: økonomisk hjelp og sak registrert under dekknavn. I samarbeid med krisesenter, fikk jenta plass på ny skole under dekknavn, og leiekontrakt for hybel ble undertegnet med dekknavn. På den nye skolen kjente de ikke til Handlingsplanen, og det gjorde de heller ikke på den skolen hun hadde gått på. Men etter at vi presenterte den, stilte begge skolene opp. Papirene fra den gamle skolen ble oversendt den nye under dekknavn. Rådgiver på jentas gamle skole har holdt kontakt med SEIF og vært behjelpelig på alle måter. Foreldrene til jenta har gjentatte ganger vært på skolen for å forsøke å finne ut hvor datteren er. De har lagt press på skolevenninner for å fortelle dem hvor jenta er, og har uttalt at de vet hva de skal gjøre med henne hvis de finner henne. De allierte seg med mor til bestevenninnen, som banket opp datteren sin for å få henne til å tyste. Rådgiver har holdt møte på skolen med alle venninnene til jenta, for å orientere dem om situasjonen og råde dem om faresituasjoner. Da jenta fikk fast bosted i ny kommune, ble vi kontaktet av det stedlige sosialkontor, som var ganske forvirret. De hadde aldri hørt om Handlingsplanen og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til dekknavn og sperret adresse. Vi informerte og rådet. Rådgiver på ny skole kom til Oslo for et møte på SEIF, for å få råd og veiledning om hvordan skolen skulle forholde seg i situasjonen og unngå lekkasjer som kunne sette jenta i fare. I samarbeid med rådgiver på ny skole og politi, fikk jenta installert sikkerhetsalarm og søkte fylkesmannen om navneskifte. Jenta lever et liv i skjul, livredd for at familien skal klare å oppspore henne. Hun er overbevist om at far kommer til å drepe henne hvis han finner henne. Jenta våger ikke å anmelde sine foreldre. 2000: Jeg var alltid lydig og snill for ikke å bli slått Jente, 18 år, norsk statsborger Bakgrunn: Asia Jenta bodde sammen med foreldrene og hadde 3 brødre og 1 søster. En yngre bror og lillesøster bodde fremdeles hjemme. Jenta var elev på videregående skole og kom til SEIF sammen med rådgiver på skolen.
Resymé av saken: For 1 år siden, under et ferieopphold i foreldrenes hjemland, var hun blitt bortforlovet til en 3 år eldre fetter. Hun forsøkte å protestere, men foreldrene fortalte henne at de viste hva som var hennes beste. Nå som hun var blitt 18 år, hadde familiene planlagt at mannen skulle komme til Norge, noe hun var redd for. Jenta var ulykkelig over at ikke foreldrene ville høre på henne, og var ikke sikker på hva hun skulle gjøre for å komme seg ut av tvangssituasjonen. Vi snakket lenge med jenta og informerte henne om forskjellige alternativer. Jenta var redd for at foreldrene hennes skulle få vite at hun tenkte på å bryte ut av forlovelsen, fordi hun da var redd for å bli sendt tilbake til foreldrenes hjemland. Vi ble enige om at hun skulle tenke seg godt om og bestemme seg for hva hun ville gjøre. Så skulle hun komme tilbake. Cirka 2 måneder senere, like før skoleåret var slutt, kom jenta tilbake. Hun fortalt da at far hadde hatt tatt henne med til politiet for å ordne med innreisevisum for den planlagt framtidige ektemannen. Hun hadde forsøkt å protestere, men til ingen nytte. Nå hadde hun bestemt seg for å flykte, før mannen ankom. Hun var livredd for represalier hvis hun motsatte seg foreldrenes vilje. Hun fortalte at hun hadde unngått å bli slått i oppveksten, ved å være føyelig og aldri protestere. Da familien hennes i Norge var stor, ønsket hun å komme seg lengst mulig bort for å føle seg trygg. Hun ønsket også å skifte identitet og bo på sperret adresse. Flyttingen måtte skje før siste skoledag, som var om 2 uker. Vi kontaktet krisesenter i utkant-norge og de var villige til å hjelpe. Vi kontaktet sosialkontor som fattet alvoret i situasjonen og støttet med reisekostnader og livsopphold. Vi fulgte henne til flyplassen og hun ville bli møtt av kvinne fra krisesenter ved ankomst. En måned senere tok krisesenteret kontakt og fortalte følgende: Familien hadde funnet jenta over mobiltelefonen og hadde overtalt henne til å flytte hjem. Foreldrene hadde bedyret at de ikke ville tvinge henne til å gifte seg og hun ville få fortsette utdanningen sin. Kvinnene på krisesenteret hadde snakket lenge med henne og bedt henne vente litt, men jenta var sikker på at alt ville gå bra. Jenta tok ikke kontakt mer med oss. Vi har gjennom forskjellige kanaler, fått bekreftet at foreldrene tok jenta med til deres hjemland, like etter at hun flyttet hjem fra krisesenteret. Før avreise, forsøkte hun å begå selvmord ved å drikke en hel flaske klorin, men ble pumpet på legevakten. Hun er nå på internat skole, visstnok i 8 klasse, på ukjent sted i foreldrenes hjemland. Krise i det offentlige hjelpeapparatet: Vi har da løst slike saker før Barnevernskontor i en by i Telemark Jente, 17 år, norsk statsborger med bakgrunn fra Asia, oppsøkte vårt kontor for hjelp til å unngå planlagt tvangsgifte. På ferie i foreldrenes hjemland da hun var 15 år gammel, var hun blitt bortgiftet samtidig som hennes da 18 år gammel søster hadde blitt tvangsgiftet. Hun hadde måttet bo 3 måneder sammen med sin mye eldre ektemann, før hun fikk komme tilbake til Norge. Hun fortalte om en oppvekst hvor hun var blitt slått til lydighet. Hun visste at, så snart hun fylte 18 år, ville mannen komme til Norge. Hun var fullt bestemt på å bryte ut av tvangssituasjonen, men var livredd for represalier. Hun gikk siste året på videregående skole og ville få seg en utdanning. Vi tok kontakt med barnevernskontoret i byen hun bodde, la fram saken og fikk i stand møte. Vi gikk sammen med jenta til dette møtet, for å forsikre oss om at barnevernet fikk den informasjonen de trengte og at jenta fikk den hjelpen hun hadde behov for.
Vi ble møtt av leder og saksbehandler på barnevernskontoret og forklarte hele saken. Jenta trengte hjelp til flytting til et sikkert sted, fosterhjem eller annet trygt bosted, skoleplass, sperret adresse og eventuelt ny identitet. Representantene fra barnevernet derimot, mente at de ikke kunne gjøre noe i saken før de hadde snakket med foreldrene. Jenta tryglet dem om ikke å ta kontakt med foreldrene i forkant, fordi hun da ville stå i fare for å bli sendt til foreldrenes hjemland mot sin vilje. Representantene fra barnevernet forsøkte å berolige henne. De innrømmet at de ikke hadde mye erfaring med slike saker, men hadde allikevel hatt henvendelser fra et par jenter i lignende tvangssituasjoner. De hadde hatt møter med jentene og deres familier, hadde snakket alvorlig med foreldrene som på sin side hadde lovt å ikke tvinge sine døtre til giftemål mot deres vilje. 17-åringen fortalte da at hun kjente begge jentene det her var snakk om den ene var hennes kusine, den andre hennes søster. Hun fortalte da at begge jentene, kort tid etter møtene, var blitt sendt tilbake til foreldrenes hjemland og tvangsgiftet. Møtet endte med at saken skulle drøftes på barnevernskontoret og de skulle ta kontakt med oss innen et par uker. De kalte da også til møte, hvor de fortalte jenta at de ikke ville fatte vedtak om omsorgsovertakelse, da hun allikevel snart fylte 18 år. Jenta hadde de siste par årene slitt med spiseforstyrrelser, noe vi også hadde informert barnevernet om. I stedet for å ta opp kampen med et ignorant barnevern, tok jenta kontakt med sin behandlende lege og psykolog og la fram problemene med tvangsgifte. Psykologen tok da umiddelbart affære og hjalp henne med flytting til institusjon, hvor hun både ville få behandling for spiseforstyrrelsene og hvor hun ville bli skjermet for videre tvang. Etter behandlingsoppholdet, ville hun få hjelp til å flytte å etablere seg på et trygt sted. Den økonomiske og praktiske hjelpen ville hun måtte få fra sosialkontoret, da hun nå var myndig. Hun ville dermed ikke få den støtten og hjelpen barnevernet kan gi til fylte 23 år. Sosialkontoret velvilje er mer tilfeldig. 2001: De må gjerne drepe meg, hvis de absolutt må men de må ikke drepe kjæresten min! Gutt, 23 år, norsk statsborger og jente, 20 år, norsk borger Bakgrunn: Asia Romeo og Juliette hadde hørt om SEIF gjennom en norsk venninne og henvendte seg for hjelp i en krisesituasjon. De hadde begge avsluttet videregående skole og var i arbeid. Begge bodde hos sine respektive familier som ante at de var et kjærestepar og motsatte seg dette på det sterkeste. Resymé av saken: Gutten befant seg i den farligste situasjonen. Hans familie var svært tradisjonelt bundet og gutten var i hele oppveksten blitt utsatt for vold fra både mor og far for å forsikre seg om at han adlød dem. Han ble fremdeles slått og far tok fra ham pengene han tjente. På en ferie i foreldrenes hjemland var gutten blitt forlovet bort mot sin vilje. Han hadde allerede kjæreste i Norge og hadde tryglet foreldrene om ikke å bli forlovet. De truet med å ta fram pass og penger og la ham være igjen i landsbyen hvis han ikke adlød. Han nektet å være tilstede i forlovelsesselskapet og kjente knapt den mindreårige jenta han ble forlovet til. Da han kom tilbake etter ferien, fortalte han kjæresten sin her om hva som hadde skjedd. De hadde det vanskelig, men bestemte seg for å holde sammen og finne løsninger på problemene som hadde oppstått. Guttens familie skjønte etter hvert at han fremdeles holdt kontakt med sin kjæreste i Norge. Storfamilien satte da i gang en massiv trusselkampanje mot jenta og hennes familie, i form av drapstrusler over telefon og ved direkte frammøte i jentas hjem. Jenta fikk overbevist sin far om at