1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé

Transkript

1 "Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2006" Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. " Faren min har dengt løs på meg utallige ganger, for den minste ting. En gang var jeg sikker på at han ville drepe meg. Jeg lå på gulvet og faren min satt oppå meg mens han slo meg med knyttnevene over alt, spesielt i ansiktet. Det tok moren min et par dager å vaske vekk blodet som hadde sprutet oppover veggene. Sofaen og gulvteppet måtte de bare kaste Gutt 21 år, på flukt fra tvangsekteskap. Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet i 2006 med statistikker 4. Krise! 5. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden ) på vår hjemmesidewww.seif.no. Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene: Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Totale henvendelser

2 Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også etter prosjektperioden i Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser fra de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser 2006: 1637 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men over havparten av henvendelsene dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, omskjæring og æresrelatert vold. De siste 3 årene er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert. Krise- krisesaker Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Vi har grunnlag for å si at vi opplever et ungdomsopprør av visse dimensjoner. Det dreier seg her om ungdom midt blant oss som gjør opprør mot tvang og trusler, og som krever rettigheter som vi ser på som basiske i vårt samfunn: retten til å foreta valg i eget liv, med hensyn til utdanning, livsførsel og valg av partner. Det kan være vanskelig å forutse hvordan dette ungdomsopprøret vil utvikle seg framover, men vi har liten grunn til å tro at det vil dabbe av. Flere og flere unge vet at det er hjelp å få, og hvor de skal henvende seg for å få denne hjelpen. 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk Målsetninger, målgrupper og metodikk Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen:

3 En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. SEIF har satt seg som mål å kunne tilby bedre oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt over en 6 måneders periode. I 2005 påbegynte vi et systematisk oppfølgingsarbeid blant de unge på flukt, og som det går fram av vårt tallmateriale fra 2006 har omfanget av dette oppfølgingsarbeidet fordoblet seg sammenlignet med tallmaterialet fra året før. Det offentlige Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter 7 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unge i krise. Det gjenstår allikevel et betydelig arbeid før de unge kan være sikre på å få den hjelpen de har behov for, uansett bosted. Målgrupper Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting og annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 3. Gjennomføring av arbeidet i 2006 med statistikker

4 Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2006: Antall henvendelser: Oslo: 1000 Kristiansand: 55 Ålesund: 4 Trondheim : 276 Bergen: 302 Totalt Antall henvendelser: Derav gjaldt oppfølgning(*): De resterende 598 henvendelsene fordelser seg slik: Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 387 Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 113 Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. om tvangsekteskap: 98 Krise- krisesaker: Antall ungdom: 87 Derav var:** Gutter: 5 Par: 13 Jenter: 56 Mindreårige: 16 Nasjonaliteter: 18 * Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten Veien Videre 2006 ** Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2006 Det betydelige antall henvendelser utover året 2006, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og har også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere. Organisering av arbeidet på Selvhjelp Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom og offentlige instanser fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og det lokale hjelpeapparatet. Med råd og veiledning har vi påsett at de unge fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Ved vårt Oslo-kontor er det medarbeidere som er tilgjengelig både på kveldstid og i helgene, dette spesielt for å bistå i krise- krisesaker. Både ungdom og offentlige etater, da spesielt politiet på vegne av de unge, benytter seg ofte denne tilgjengeligheten. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim, Bergen og Kristiansand, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge på flukt.

5 Bistand i enkeltsaker SEIF er det stedet hvor ungdom i krise får hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. I 2006 utgjorde henvendelsene fra gutter eller par i en Romeo og Juliette situasjon 36% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter, og guttene som bryter ut av tvangssituasjoner står ofte på bar bakke, da de ikke engang har et krisesenter å søke tilflukt hos. Videre er krisearbeidet med Romeo og Juliette ekstra vanskelig, da det her ofte ikke bare er én storfamilie som sverger på å gjenopprette familiens ære, men to. De siste par årene har vi opplevd at ungdom i krise- krise flykter til Norge fra andre skandinaviske land og henvender seg til SEIF for bistand. De forteller at de var redd for å bli oppsporet av sine familier med gode kontakter rundt om i landet de bodde i, og at i Norge ville det bli vanskeligere å spore dem opp. I de tilfellende hvor de unge har fått statsborgerskap i det skandinaviske landet oppnår vi at de unge får bistand fra det offentlige på lik linje med de unge på flukt bosatt i Norge. I de tilfellende hvor de unge bare har permanent oppholdstillatelse i det skandinaviske landet, kan de ikke påregne økonomisk hjelp fra det offentlige og UDI avslår søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. SEIF har da måttet finne midlertidige løsninger, ofte med bistand fra engasjerte Ola og Kari Normann. I 2006 bistod vi 3 ungdommer fra andre land i Skandinavia. Mindreårige I foregående år møtte vi til tider barneverntjenester med ansvarsanoreksia eller som tolket tvangen kulturrelativistisk. I vårt arbeid med mindreårige i 2006 opplevde vi en positiv utvikling i barnevernet. Vi vil her påpeke at samtlige av de 16 mindreårige vi hadde kontakt med i 2006 fikk god bistand fra de respektive barnevernkontorene, som både lyttet til de unge og gjorde et godt arbeid for å trygge dem. Vi ser ikke bort fra at det ennå kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presidens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i. I 2006 var de mindreårige i krise- krise i alderen år. Kriseboliger For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene.

6 Ungdommens møte med det offentlige I 2006 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. Vi ser allikevel en svært positiv utvikling når det gjelder det offentlige hjelpeapparatet. Vi kan her nevne at i løpet av 2006 ble ikke en eneste søknad til vidt forskjellige offentlige instanser om bistand til de unge i krise avslått! Hva mer, opplevde vi at hjelpeapparatet og andre offentlige instanser gjorde en betydelig egeninnsats for å finne smidige løsninger og bistå de unge på best mulig måte. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet og andre frivillige organisasjoner henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker, hvor de unge hadde henvendt seg direkte til det respektive instansene. I 2006 hadde vi møter rundt om i landet med f. eks representanter fra barnevern, skoler, helsestasjoner, m.m. for veiledning og drøftning av problemløsninger i den enkelte sak. I disse sakene bistod vi også videre med veiledning og praktisk hjelp over lengre eller kortere perioder. I 2006 hadde SEIF kontakt med andre organisasjoner og instanser i Skandinavia som jobber på samme område, både gjennom møter, seminarer og ved besøk til SEIF. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2006 dreide det seg her om 4 fylkesnemndsaker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring Media Medieoppmerksomheten om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og de unges opprør mot dette førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom i Distribuering av informasjonsmateriell Alle våre rapporter og begge guider ligger tilgjengelige på våre internettsider. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser at sidene er svært godt besøkt. Vi opplever

7 i stadig økende grad at både ungdommen og de offentlige instanser har lest våre rapporter før de kontakter oss. Gjenforening etter brudd Presset tilbake til foldene Det er ennå vanskelig å registrere holdningsendringer i foreldregenerasjonen i den retning av mer å akseptere ungdommens egne valg av partner. Vi opplever derimot at foreldrene har utviklet en større oppfinnsomhet for å få sin datter eller sønn tilbake til foldene. Dette i tillegg til det klassiske mønsteret med at bestemor, mor, far eller onkel var blitt dødssyk og å påføre de unge skyldfølelse for elendigheten. Nok et forsøk fra foreldrenes side til å berge ansikt og ære har blitt å fortelle venner og bekjente i miljøet at deres datter eller sønn studerer i Bergen, Trondheim eller i utlandet, men vil snart komme tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, men fasaden forsøkes opprettholdt. I løpet av 2006, vendte 4 av de totalt 87 ungdommene som brøt med sine familier, tilbake til familien etter kort tid. Vi har bare informasjon om en av jentene, om hva som skjedde etter at de dro tilbake til familien. Denne jenta ble lokket tilbake til foreldrene med løfte om at de aldri ville tvinge henne til noe som helst, at hun skulle få bestemme over sin egen framtid og eventuelt valg av ektemann. Jenta erfarte allikevel at familien ikke hadde endret sine holdninger, men fortsatte med ekteskapsplanene i det skjulte. Jenta har nå brutt med familien nok en gang, og SEIF har hjulpet henne videre. Oppfølgning Etter 7 års systematisk arbeid med hjelp til ungdom til å bryte ut av situasjoner med vold og tvang, er vi fullt oppmerksom på det store behovet de unge har for oppfølging etter bruddet med familien. De har ofte måttet flytte til ny landsdel, fått ny identitet og bor på sperret adresse, har vært nødt til å bryte med sin familie og hele sitt sosiale nettverk. De lever i redsel for å bli oppsporet, med sorg og savn og har vanskelig for å åpne seg for sine nye bekjentskaper. For å kartlegge det betydelige behovet for oppfølging, journalførte vi i 2004 alle henvendelser på oppfølging i en 6 måneders periode. Som tallmaterialet viste, var det hele 303 henvendelser angående oppfølging av de unge rundt om i landet. I løpet av 2005 gjaldt hele 570 henvendelser oppfølging av de unge på flukt fra vold og tvang. Tallmaterialet fra 2006 viser at arbeidet med oppfølging av de unge nærmest har eksplodert. Vi hadde hele 1039 henvendelser og kontakter med de unge når det gjaldt oppfølging, dvs. nærmere en fordobling fra året før. Oppfølgingsarbeidet gjaldt 63 ungdommer med behov for praktisk hjelp på en lang rekke områder, i tillegg til voksenkontakt, trøst og veiledning. I tillegg til arbeidet med oppfølging ved våre kontorer, da spesielt Oslo, Trondheim, Kristiansand og Bergen, hjelper vi også de unge med å etablere et nettverk på deres nye bosted. Dette nettverket kan bestå av kontaktlærer eller rådgiver på den nye skolen, ungdom som de treffer i fritidsaktiviteter, osv. Storparten av oppfølgingsarbeidet gjelder de unge over 18 år. Gjelder det mindreårige som blir tatt hånd om av barnevernet og kommer til et godt fungerende fosterhjem, består kontakten vår med de mindreårige oftest bare ved at de unge ringer for en liten prat.

8 Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Henvendelser fra unge jenter for bistand til å kontakte lege/sykehus får åpning etter infibulasjon. Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig og slet med psykiske problemer. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. Den unge jenta maktet ikke å bryte ut av tvangssituasjonen og ville derfor ikke motsette seg det arrangerte ekteskapet. Jenta henvendte seg til SEIF for råd å hjelp fordi hun ikke lenger var jomfru. Henvendelser fra ungdom fra andre skandinaviske land for bistand i krise- krisesituasjoner. Henvendelser fra Romeo og Juliette for hjelp til registrering av barn født i en fluktsituasjon i utlandet. Henvendelser fra Romeo og Juliette som studerer i utlandet for hjelp til å tilrettelegge tilværelsen i Norge etter endte studier, med hensyn til trygt bosted, arbeid og de nødvendige sikkerhetstiltak. Henvendelser fra yngre brødre og søstere for krisehjelp, etter at vi hadde bistått eldre søsken til en trygg tilværelse. Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der.

9 Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. Den unge ba om hjelp for å få hentet sine eiendeler hos familien etter bruddet. Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av den tvangssituasjonen som hadde forårsaket innleggelse på sykehus. 4. Krise! Jeg klarte det helt på egenhånd Det er ikke så vanskelig å reise med fly Nå er jeg trygg i leiligheten min Jente 18 år over telefonen til SEIF Sak 1: Jente, 18 år Våren 2006 kom jente til SEIF sammen med en skolevenninne for råd og hjelp. Hun hadde kommet til Norge for 3 år siden sammen med foreldre og småsøsken, og fortalte om en svært voldelig far. Han hadde slått henne opp gjennom hele oppveksten, men volden hadde blitt grovere den siste tiden, etter at han hadde fått høre at hun snakket med gutter på skolen. Vi kunne se merker på armene hennes etter slag med belte og jenta fortalte også at faren hadde truet henne med kniv. Et par dager tidligere hadde faren vært rasende, hadde slått henne og klippet i stykker klærne hennes. Faren tvang henne også til å gå med hijab og hadde nå planlagt en tur til hjemlandet like etter skoleslutt. Der skulle hun bli giftet bort til en veldig konservativ fetter. Jenta ville så gjerne komme seg ut av tvangssituasjonen, men var veldig usikker på hva hun skulle gjøre. Hun var også veldig bekymret for hva faren ville gjøre mot småsøsknene, hvis hun flyktet. Vi hadde en lang samtale med jenta og fortalte henne hva vi kunne hjelpe henne med. Både vi og hennes venninne rådet henne til å komme seg ut av tvangen og volden. Vi informerte henne også om at vi kunne mobilisere hjelp til hennes yngre søsken ved å ta kontakt med barnevern og skole på hennes hjemsted. Hun kunne også snakke med politiet og vi forklarte at det var noe som het offentlig påtale dersom hun selv ikke ville anmelde faren. Jenta måtte skynde seg hjem etter samtalen, slik at faren skulle tro at hun kom rett hjem fra skolen. Fire dager senere kom jenta tilbake til SEIF. Hun kunne da fortelle at hun hadde gått til politiet for å snakke med dem om den volden hun var blitt utsatt for og om sine bekymringer for småsøsknene dersom hun flyktet. Politiet hadde tatt saken svært alvorlig og fortalt henne at de ville ta ut offentlig påtale mot faren. Dette sa hun seg enig i fordi det da ikke var hennes ansvar lenger.

10 Men nå torde hun ikke lenger å gå hjem. Hun hadde ikke kunne ta med seg noe hjemmefra, da hun tilsynelatende gikk på skolen om morgenen. Det eneste hun hadde med seg var skolesekken. Vi hjalp henne til et godt krisesenter samme ettermiddag, hvor hun kunne være noen dager mens vi ordnet med flytting til kriseleilighet i ny landsdel. Et par dager senere dukket faren opp hos politiet for å melde sin kjære datter savnet. Han ble da pågrepet og avhørt, men sluppet fri dagen etter. Et par dager senere ringte jenta oss fra krisesenteret, helt fortvilt. Hun hadde blitt oppringt av en offentlig ansatt i kommunen som hadde fattet stor sympati for hennes far og hadde presset henne til enten å ringe far og snakke med han eller dra hjem. Jenta hadde oppfattet det som en ordre og hadde snakket med far, som lovte gull og grønne skoger bare hun kom hjem. Jenta visste at faren løy, men det hadde vært en fryktelig påkjenning for henne og hun hadde det vondt. Vi tok kontakt med den offentlige ansatte og spurte om hun var klar over hva hun hadde gjort. Damen stilte seg helt uforstående til problemstillingen og mente at en gjenforening mellom far og datter ville være det beste for alle parter. Jenta fikk etterpå kontakt med sine yngre søsken over telefonen. De ba henne om å ikke komme hjem. Far hadde sagt at han ville drepe henne hvis han fikk tak i henne. Han hadde også planer om å få familiemedlemmer til Norge for å finne henne og drepe henne. Slik ville han selv unngå straff. Jenta visste nå at det var ingen vei tilbake, og på krisesenteret ble hun tatt godt vare på. Etter et par uker var alt ordnet for veien videre. Vi hadde tatt kontakt med hennes gamle skole for de nødvendige dokumentene og hadde fått skoleplass for neste skoleår på hennes nye bosted. En kriseleilighet var ordnet, sosialtjenesten støttet økonomisk, skole og psykisk helsetjeneste var på plass og medarbeidere ved vårt avdelingskontor på hennes nye bosted ville møte henne på flyplassen. Flybilletten var ordnet og vi fulgte den unge jenta til flyplassen for avreise. I bilen til flyplassen vedgikk hun at hun var redd. Hun hadde bare reist med fly en eneste gang, da hun kom til Norge, og da hadde foreldrene vært sammen med henne og ordnet alt. Nå skulle hun reise alene, og hun ba oss forklare alt i detalj hva hun skulle gjøre. Vi gikk med henne til sikkerhetskontrollen, forklarte om gates, sikkerhetsbelter, ba henne følge etter de andre passasjerene til utgangen da hun ankom, og vi beskrev vår medarbeider som ville møte henne. Den tapre jenta vinket til oss og forsvant i retning innsjekkingen. Dagen etter ringte hun fra sin nye mobiltelefon med skjult nummer. Jeg klarte det helt på egenhånd Det er ikke så vanskelig å reise med fly Nå er jeg trygg i leiligheten min. Hun var så stolt! Det virket på oss som om hun hadde vokst utrolig siden vi først møtte henne. I samarbeid med advokat og politi, fikk jenta nytt navn, sperret adresse kode 6 og sikkerhetsalarm. Jenta stakk ofte innom kontoret til SEIF, hvor hun lagde seg en kopp te og pratet med medarbeiderne. Vi satte henne i kontakt med en fritidsklubb, hvor hun ble aktiv medlem og tok seg av den lille kafeteriaen der over sommeren. Da hun fikk penger til sommerklær på sosialkontoret, kjøpte hun sin først

11 bikini, for nå skulle hun bade som alle de andre ungdommene hun kjente! Ved skolestart begynte hun på sin nye skole og fikk fort en bestevenninne. Hun går fortsatt på skolen og er fullt bestemt på å få seg en utdanning og et yrke. Vi på SEIF var i utgangspunktet bekymret for jenta. Hun var så ung og hadde gjennomgått så mye vondt. SEIF har derfor fulgt henne tett opp, og har samarbeidet med sosialtjeneste, skole, politi og psykolog. Vi ser nå at jenta vil klare seg. Hun har fått sterke bein å stå på. Vi kan ikke leve slik lenger. Jeg har holdt meg skjult i flere måneder. Jeg er ikke bare redd for mitt liv, men enda mer for livet til kjæresten min Romeo Familien hans er gal! De har gått på mine foreldre for å finne oss. Brødrene hans har truet dem, prøvd å slå inn døren, punktert dekkene på bilen til faren min og ramponert postkassen Hva skal vi gjøre? Juliette Sak 2: Romeo og Juliette" Høsten 2006 tok fastlegen kontakt med SEIF for å avtale et møte med oss for Juliette. Hun hadde fortalt legen om sine problemer og han hadde henvist henne til oss. Både Romeo og Juliette kom til møtet på SEIF. De var nedkjørte og fortvilte. I flere måneder hadde de måttet leve i skjul, uten å kunne arbeide eller gå ut på gaten. De hadde overlevd med hjelp av Juliette s foreldre, som støttet de to unge. Men dette var en uholdbar situasjon som de nå ikke lenger maktet å leve i. De var helt uten midler og visste ikke hva de skulle gjøre. De hadde begge fullført videregående skole for 3-4 år siden og hadde kommet seg ut i arbeidslivet. De traff hverandre på arbeidsstedet og ble kjærester. Romeo fortalte om en oppvekst hvor han ble utsatt for grov vold av både far og 2 eldre brødre. Hvis han gjorde noe de ikke likte, slo de han med køller og belter. Faren var en svært autoritær mann, respektert og fryktet i sitt miljø, og hans 2 eldste sønner gikk i farens fotspor. Familien til Juliette aksepterte datterens kjæreste, mens det ikke var på tale å fortelle Romeo s familie om forholdet. De hadde andre planer for gutten og lurte han med til foreldrenes hjemland for å gifte han bort med en kusine. Gutten nektet, og klarte å rømme tilbake til Norge. Det var da han måtte gå i skjul, mens hele hans familie lette etter han. Både Romeo og Juliette måtte slutte i jobbene sine for ikke å bli funnet. Brødrene til Romeo hadde presset arbeidskolleger til å fortelle om forholdet til Juliette og fortalt hvem hun var. De fant fram til adressen til foreldrene hennes og oppsøkte dem flere ganger med trusler og vold. Da foreldrene ringte politiet stakk de hver gang av før politiet fikk tatt dem. Foreldrene til Juliette våget aldri å anmelde familien til Romeo for trusler og hærverk Vi hadde en lang samtale med Romeo og Juliette, hvor vi fortalte dem om hva vi kunne hjelpe med. Vi ville i første omgang gå med dem til sosialkontor, hvor de ville få hjelp til husleie og livsopphold. Av sikkerhetsmessige grunner,

12 rådet vi dem til å flytte til ny landsdel, i første omgang til en kriseleilighet, med sperret adresse kode 6 og navnskifte. Når dette var ordnet, kunne de begynne å søke arbeid gjennom NAV eller gjennom kontakter på sitt nye bosted. Romeo og Juliette våget nesten ikke å tro det vi fortalte dem. Var det virkelig slik hjelp å få? Der og da tok de imot tilbudet. Vi kontaktet sosialkontor og fikk hastemøte 2 dager senere. Vi gikk med dem og forklarte situasjonen. Det ble fattet vedtak om økonomisk hjelp til flytting og reise, og noen dager senere tok de toget til sitt nye bosted. Der ventet en medarbeider på SEIF for å ta dem med til leiligheten. I dagene som fulgte, organiserte vi møter med advokat, sosialkontor, helsetjeneste og hjalp dem med alle praktiske ting i deres nye tilværelse. For oss på SEIF var dette en av de enkleste sakene og bistå i. Her dreide det seg om en Romeo og Juliette, begge ganske modne og som hadde hverandre. Med et etablert nettverk, kunne vi ganske umiddelbart hjelpe dem med alle de praktiske problemene, slik at de kunne begynne en ny tilværelse på trygt sted. Vi har i ettertid hatt jevnlig kontakt med paret og vet at det går dem bra. De har hatt besøk av Juliette s familie som fortsatt støtter dem og ser for seg at det kan bli bryllup om ikke alt for lenge. De gleder seg til å bli stolte besteforeldre. Jeg kan ikke tro at dette har skjedd meg Jenta og hennes familie var jo så hyggelige Og nå truer de med å få meg drept gutt, i samtale på SEIF Sak 3: Gutt,25 år Våren 2006 ble SEIF oppringt av et sosialkontor som bad om råd og info om hvordan de skulle gå fram i følgende sak: Politiet hadde nettopp ankommet med en ung gutt som hadde behov for økonomisk hjelp, men gutten var i en slik situasjon at han trengte bistand på en rekke områder. Han hadde flyktet fra sin kone og svigerfamilie og først oppsøkt politiet. Nå var de altså der, og kunne vi hjelpe til med å få en skikkelig oversikt over problemene i første omgang? Vi ba gutten komme til en samtale og politiet brakte han til SEIF. Gutten var fortvilt og redd. Han fortalte at han hadde bodd med sine foreldre i hjemlandet, hvor han hadde fullført akademisk utdanning. For ca. et år siden hadde foreldrene fått besøk av en velansett familie fra samme land, men bosatt i Norge i nærmere 20 år. De hadde en datter som de ønsket å presentere for guttens foreldre og for gutten selv, med tanke på et framtidig giftemål mellom de to unge. familiene og de to unge traff hverandre ved flere anledninger, hvor gutten og jenta fikk snakket sammen. Gutten likte jenta og hadde forståelse for at hun var europeisk i sin oppførsel. Han hadde selv reist ganske mye og hadde bodd noen måneder i Europa. Da jentas foreldre foreslo giftemål, spurte foreldrene til gutten om han ønsket å gifte seg med henne. Han gikk med på det og sa seg også villig til å flytte med jenta til Norge. Han hadde en utdannelse som ville gi han muligheter til å finne arbeid i det nye landet. Bryllupet ble arrangert og han hadde ankommet Norge for ca. 6 måneder siden. Det unge paret skulle bo hos jentas foreldre. Den nye tilværelsen kom som et sjokk på gutten. Svigerforeldrene tok fra han passet.

13 Han fikk ikke gå på norskkurs og fikk ikke åpnet egen bankkonto for å sette inn penger han hadde hatt med seg. Kona var i full jobb og hånte han da hun ga han lommepenger. Han forsøkte å snakke med henne og forklare at han måtte lære seg språket for å komme seg ut i arbeid, men da blandet svigerforeldrene seg inn i diskusjonen. Kona fortalte han også at hun ikke ville ha noe ekteskapelig samliv med han, at hun hadde gått med på giftemålet bare for å tilfredsstille sine foreldre. Etter hvert snakket gutten med henne om at han ville skilles og dra tilbake til hjemlandet. Dette fortalte hun sine foreldre som ble rasende. En kveld da de trodde han lå og sov på soverommet overhørte han en samtale mellom jenta og hennes foreldre, hvor faren fortalte om sine planer: de skulle ta han med tilbake til hjemlandet og få han drept der. Dagen etter snakket han med svigerfar. Han ba om å få tilbake passet for å reise tilbake til familien sin. Svigerfar sa da at de skulle dra sammen snarest mulig. Gutten forstod da at svigerfar mente alvor med planene sine. Litt senere samme dag snek han seg ut av huset og fant fram til nærmeste politistasjon. Der anmeldte han svigerfamilien for tyveri av pass og planene om å drepe han. Han ba politiet om hjelp til å være med til svigerfamilien for å hente passet og klærne sine. Svigerforeldrene nektet for å ha tatt passet og han fikk ikke ta med seg et eneste plagg. Politiet kjørte han da til sosialkontoret som så kontaktet SEIF. I en lang samtale fortalte vi gutten hva vi kunne hjelpe han med og drøftet hvordan vi skulle finne løsninger på en lang rekke problemer: bolig, økonomisk hjelp fra sosialkontoret, nytt pass, fornyet oppholdstillatelse etter samlivsbrudd, sikkerhetstiltak, m.m. Vi spurte gutten om hvordan han trodde kona og svigerfamilien ville reagere på at han hadde stukket av og anmeldt dem til politiet. Han fortalte da at kona flere ganger hadde sagt at dersom han forlot henne, ville hennes familie få han drept. De hadde penger nok til å ordne dette i hjemlandet. Han var også sikker på at svigerforeldrene ville bli rasende på han for anmeldelsen. Han var redd for liver sitt. Vi ordnet møte med advokat for bistand til å søke om separasjon og oppholdstillatelse, hjalp med søknad til sosialkontor, kontaktet den respektive ambassade angående nytt pass og forberedte flytting til kriseleilighet i ny landsdel. Etter et par overnattinger på billig hotell, kunne han reise til kriseleilighet hvor han etter hvert fikk sperret adresse kode 6. Vi mobiliserte også hjelpeapparatet i byen som han flyttet til. Det dreide seg om en ressurssterk gutt som i ettertid har forsøkt å bruke tiden fornuftig mens han venter på eventuell fornyelse av oppholdstillatelsen. Han har gått på norskkurs og har tatt andre kurs som har relevans for hans utdanning. Han ble også medlem av en sportsklubb og har fått gode kamerater som han flyttet sammen med etter oppholdet i kriseleiligheten. Han venter fremdeles på vedtak fra UDI, men, som han sier når han stikker innom SEIF, så håper han at ting roer seg ned med tiden og at han kommer seg trygt tilbake til sin familie dersom han må dra tilbake til hjemlandet. 5.Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold

14 Det videre arbeidet SEIF i sitt arbeid blant ungdom opererer med begrepet arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Dette for å fange opp og ta på alvor alle de forskjellige grader av fysisk og psykisk press de unge kan bli utsatt for av sin familie for å innfri familiens krav og forventninger når det gjelder valg av ektefelle og framtid. Med denne vide definisjonen blir det opp til de unge selv å definere om de er blitt utsatt for tvang. Med dette settes også fokus på den volden de unge ofte er utsatt for som en del av oppdragelsen til lydighet og dydighet i forkant av et arrangert ekteskap. Begrepet innbefatter også de voldelige represaliene de kan bli utsatt for etter å ha brutt ut av tvangssituasjonen. Vi vil videre arbeide mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom Sikkerhet Botilbud I 2006 hevet enkelte stemmer seg med krav om at det offentlige burde påta seg det hele ansvar for ungdom på flukt fra tvangsekteskap, også med hensyn til botilbudet. Det ble vist til Sverige som har bevilget flere hundre millioner kroner og opprettet døgnbemannede bokollektiver og enkeltleiligheter for de unge, med bemanning bestående av bl.a. sosionom, psykolog, m.m. Ved henvendelse i enkeltsak til det svenske hjelpeapparatet på området, fikk SEIF forhandlet fram et tilbud til den aller laveste pris som beløp seg til kr ,- per døgn. Dette skulle betales av den unges respektive sosialkontor i Norge, noe som viste seg ugjennomførbart. SEIF ser gjerne at det eksisterer et differensiert botilbud til de unge på flukt, som for eksempel bokollektiver for unge som helst ikke vil bo alene. Erfaringene våre viser allikevel at denne gruppen er liten. De aller fleste ungdommene ønsker derimot å bo i egen, trygg leilighet under så normale forhold at de ikke trenger å fortelle sine nye skolekamerater eller kolleger at de lever på flukt. Med sin nye livshistorie har de også plausible forklaringer på hvorfor de har flyttet til akkurat det stedet for å gå på skole eller arbeide. De aller fleste er sterke personligheter som ville reagere mot å bli klientifisert og stigmatisert. Når det gjelder de unge under 18 år, ønsker spesielt jentene unisont å bo i fosterfamilier. Dette ser også SEIF som den beste løsningen for de unge med et stort behov for omsorg og kjærlighet. De fleste institusjoner i regi av barnevernet er ikke spesielt innrettet for å ivareta denne gruppens spesielle behov og har unge beboere som sliter med helt andre problemstillinger. SEIF ser derfor et stort behov for etablering av flere gode fosterhjem, ikke bare for de unge på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold, men for alle de unge i Norge som har vært utsatt for omsorgssvikt og ganske enkelt trenger en familie hvor de kan vokse opp med omsorg og kjærlighet.

15 Sosialt nettverk SEIF henviser også de unge til klubber og arenaer for fritidsaktiviteter, hvor de naturlig kan komme i kontakt med ungdom på stedet. Samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner Våre erfaringer viser allikevel at det er et vedvarende behov for innsatsen fra SEIF som frivillig organisasjon. SEIF blir for de unge det faste holdepunktet hvor de kan henvende seg med sine behov, og hvor SEIF da kontakter de rette instanser for den nødvendige bistand. Slik unngår de unge å måtte forholde seg til en lang rekke saksbehandlere og legge fram sine problemer gjentatte ganger. SEIF blir også den instansen som følger opp den enkelte sak i de forskjellige etater, purrer på vedtak og holder de unge informert til en hver tid. Erfaringene viser at samarbeidet mellom offentlige etater og frivillig organisasjon resulterer i smidige løsninger hvor de unge ikke for følelsen av å være kasteball mellom en rekke venteværelser. I 2006 erfarte vi et svært godt samarbeid med en lang rekke offentlige etater på landsbasis. Vi vil fortsette å satse på dette gode samarbeidet i vårt videre arbeid. Oppfølging SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit til. Dersom de unge bor på steder hvor SEIF ikke har kontor, holder vi kontakten per telefon eller ved besøk. Dette oppfølgingsarbeidet viser seg å være avgjørende for at de unge skal komme seg videre i livet etter brudd med familien. Det er et arbeid som krever fleksibilitet og et stort engasjement av medarbeiderne på SEIF og det forutsetter et dypt tillitsforhold til de unge. Vi har grunn til å tro at vår tette oppfølging er årsaken til at så få av de unge gir opp og drar tilbake til familien etter å ha brutt ut. Tilbake til argumentasjonen om det offentliges hele og fulle ansvar for bistand til de unge på flukt, er det vanskelig å forestille seg hvordan det offentlige skulle utføre dette oppfølgingsarbeidet i måneder og år med hver enkelt ungdom, til alle døgnets tider. Og ikke å forglemme hva det ville koste! Vårt arbeid med oppfølging av de unge blir utdypet i rapporten Veien Videre oppfølging Vi vil fortsette oppfølgingsarbeidet for fullt i Vi vil i løpet av 2007 få en evaluering av vårt oppfølgingsarbeid de siste 3 årene, og har allerede kontaktet UiO for å få utført denne evalueringen. Ad offentlige instanser erfaringsoverføring Vi vil fortsatt i 2007 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både på deres opprinnelige bosted og i ny landsdel, for å forsikre oss om at de unge blir hørt og får den hjelpen de har behov for i en fluktsituasjon. Vi vil i 2007 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning.

16 Vi vil i 2007 også fortsette med å innlede om problematikken på møter og seminarer rundt om i landet, som et ledd i erfaringsoverføringen til det offentlige hjelpeapparatet. Vi vil fortsette å avse ressurser på å motta besøk fra andre europeiske land, hvor det arbeides for å opprette et hjelpeapparat for utsatt ungdom med hensyn til tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil i 2007 fortsette arbeidet med erfaringsoverføring til fylkesnemnder og rettsapparatet på landsbasis. Det dreier seg her både om, i samarbeid med advokater og offentlige instanser, å forberede saker om omsorgovertakelse for fylkesnemnd og annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet, i tillegg til vitneførsel i de enkelte sakene. Dette ser vi på som et svært viktig arbeid for å skape presedens i de respektive rettsinstanser. Et effektivt barnevern over landegrensene Dette tiltaket har vi understreket nødvendigheten av i alle våre foregående årsrapporter, uten å oppnå at det blir satt på dagsorden hos de respektive myndigheter. Vi henstiller nok en gang at det blir foretatt seg noe på området. Bistand til hjemreise for ungdom dumpet i foreldrenes hjemland I disse kompliserte sakene, blir den norske ambassadens bistand avgjørende. I foregående år oppstod det problemer med dekking av reiseutgiftene tilbake til Norge. Etter å ha satt fokus på dette problemet nok en gang våren 2006, opprettet Barne- og likestillingsdepartementet en pot til dekning av hjemreise for ungdom dumpet av familien i utlandet for å inngå ekteskap mot deres vilje. Ad opinionen Ved å fokusere på de unges situasjon og behov i media, opplever vi også engasjement og støtte fra Ola og Kari Nordmann, som henvender seg til SEIF med tilbud om krisebolig og annen praktisk bistand til de unge i deres nye tilværelse. Dette arbeidet vil vi fortsette for fullt i Ad samarbeidspartnere Når det gjelder erfaringsoverføring/seminarvirksomhet, samarbeider vi med en lang rekke offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner, og blir bedt om å innlede på seminarer og møter rundt om i landet. Vi vil også videre framover avsette ressurser til dette arbeidet. Spesielle utfordringer i det videre arbeidet Vi vil her peke på enkelte områder hvor det stadig oppstår problemer og hvor det må gjøres en innsats for å lette arbeidet mot tvangsekteskap og ikke minst, trygge de unge. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når den unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Den unge trenger oftest omsorg fra barnevernet til min. 21 år. Lekkasjer skjer til stadighet i både offentlige instanser og i private bedrifter (banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted.

17 Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må også være gratis til den største krisen er over. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Politi og påtalemyndighet må i større grad vurdere muligheten for offentlig påtale når de er gjort kjent med alvorlige tilfeller av tvang og trusler mot de unge. Offentlige instanser som gjennom sin kontakt med de unge får kjennskap til begått eller planlagt tvang og trusler mot de unge, er blitt pålagt meldeplikt til barnevern eller politi. Barnevernet på sin side er da pålagt å melde videre til politiet. Denne meldepliktet må bli tatt alvorlig. Tidsfristen i lovverket for å gå til sak for å annullere et tvangsekteskap er per i dagsatt til 6 måneder etter at tvangen opphørte. Denne fristen må bli forlenget til minimum 1 år. Dette vil gi den unge tid og mulighet til å få informasjon om at annullering av tvangsekteskap i det hele tatt eksisterer, få kontakt med advokat med kunnskap på feltet og komme seg gjennom den første tiden etter de traumatiske opplevelsene. Til slutt et lite hjertesukk: Hvert år blir SEIF oppsøkt av en håndfull ungdom fra andre skandinaviske og europeiske land. Når det gjelder ungdom med statsborgerskap i andre skandinaviske land, får de den bistanden de har behov for fra det offentlige på grunn av nordiske avtaler. Dreier det seg derimot om ungdom med bare bosettingstillatelse i et annet skandinavisk land eller ungdom fra andre europeiske land, møter vi veggen. De får ikke hjelp fra sosialkontoret i en overgangsperiode, får ikke fastlege og andre helsetjenester utenom i krisetilfeller, osv. Vi henstiller på det sterkeste at de involverte statsråder går i bresjen for å etablere er europeisk samarbeid, slik at ungdom på flukt for å berge livet kan få den hjelpen de har behov for i Norge, og at ungdom fra Norge kan søke tilflukt i annet europeisk land. Det dreier seg tross alt om så få. SEIF, april 2007.