Veien videre 2006 Oppfølging av de unge på flukt

Transkript

1 Veien videre 2006 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. Det gjør så godt å få besøk Jeg har så vondt at jeg får smertestillende og antibiotika og hele pakka, men om noen dager kan jeg dra hjem, sier de. Du må komme igjen i morgen eller overmorgen, med flere blader og litt sjokolade. Så kan vi prate litt mer Jente, 21 år, på sykehus Innhold: 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2006 Statistikk med kommentarer 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Hverdagen melder seg 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer 1. Bakgrunn for prosjektet Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medførte ofte at det var nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien. Antall henvendelser fra ungdom i krise- krise har økt fra år til år, og vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år framover. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder. i lengre tid etter oppbruddet og

2 den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2004 søkte vi og mottok midler fra Barne- og familiedepartementet for å kartlegge de unges behov for oppfølging. Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt ga en oversikt over samtlige henvendelser fra de unge med behov for oppfølging, i en 6 måneders periode i Behovet for en systematisk oppfølging av de unge viste seg å være betydelig, og i 2005 systematiserte vi dette arbeidet gjennom hele året. Tallmaterialet fra 2005 viser at vi fulgte opp 64 ungdommer på landsbasis gjennom 570 samtaler og besøk. I 2006 har behovet for oppfølging av de unge fordoblet seg. Vi fulgte da opp 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler og besøk på landsbasis. Grunnene til denne enorme økningen kan være flere: Mange av de unge hadde opplevd svært grov vold og drapstrusler og slet med ettervirkninger, med behov for tett oppfølging og omtanke. På den andre siden, var vi på SEIF blitt ytterligere bevisst på nødvendigheten av å følge opp de unge tett i måneder og år etter bruddet med familien. I møte med andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold, har vi ofte hørt at de beklager seg over det de kaller strikkballeffekten, dvs. at de unge ikke makter bruddet eller blir lokket tilbake til familien etter kort tid. Familiene har i disse tilfellene neppe endret holdning det er de unge som må føye seg. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp. Av 87 krisekrisesaker i 2006 dro bare 3 tilbake til familien like etter bruddet. 2 av disse unge har det bra i dag, fordi familiene deres modererte sine autoritære holdninger. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. 2. Målgruppe/metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunket ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdeligskontorene, har vi nå beredskap til å følge opp ungdom også etter henvendelse fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige etater. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg som gjør oppfølging fra SEIF unødvendig, er andre, både gutter og jenter,

3 preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige innstanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIFkontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden. Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter svært stor pris på denne metoden. Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge i 2006 svært stort en fordobling fra året før. I 2006 dreide det seg om hele 1039 henvendelser vedrørende oppfølging av 63 ungdommer. 6 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. Oppfølgingsarbeidet ble i hovedsak foretatt ved 3 av våre kontorer, SEIF Oslo, SEIF Trondheim og SEIF Bergen 3. Oppfølging av de unge i 2006 Statistikk med kommentarer Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 527 Trondheim: 272 Bergen: 240 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 1039 Antall ungdom med behov for oppfølging: 63 Derav var: Jenter: 52 Gutter: 11 Tid etter brudd med familie:** Opptil 6 mnd: 10 Ca 1 år: 26 Ca 2 år: 9 Over 3 år: 18

4 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: ganger: ganger: 11 Over 15 ganger: 22 * Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 1 måned til 6 ½ år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 110 ganger. Kommentarer til statistikkene Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging varierer fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2006 viser at 11 gutter og 52 jenter hadde behov for oppfølging. Når det gjelder barn/ungdom under 18 år, er behovet for oppfølging helt avhengig av barnevernets arbeid. Der hvor barnevernet lytter til de unge og viser dem tillitt, og hvor beredskapshjem, fosterhjemmet eller institusjon imøtekommer de unges behov, har de unge selvsagt lite behov for oppfølging fra SEIF, kanskje bare en telefonsamtale i ny og ne for å fortelle hvordan de har det. Der hvor barnevernet ikke gjør en god jobb, har derimot de mindreårige et betydelig behov for oppfølging av SEIF. De befinner seg da ofte i en situasjon hvor de ser på SEIF som det eneste stedet de kan henvende seg de eneste som vil stå på for dem og for deres rettigheter. Statistikkene fra 2006 viser at ingen av de 16 mindreårige i krisekrisesituasjon ( Mellom Barken og Veden 2006) hadde behov for oppfølging fra SEIF. Dette skyldes rett og slett at de mindreårige som kom i kontakt med SEIF fikk god hjelp og oppfølging fra de respektive barnevernstjenestene rundt om i landet. Vi tar dette som et tegn på at vårt arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater viser resultater. Oppfølging over tid Etter å ha etablert en systematisk oppfølging av de unge, viser statistikkene fra 2006 at de unge virkelig benytter seg av dette tilbudet, både oftere og over lengre tid, sammenlignet med året før. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til sosialkontor, trygdekontor, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole.

5 Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Hjelp til møte med foreldre under trygge forhold, når de unge selv ber om det. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. I samarbeid med advokat, forberedelser av erstatningskrav eller straffesaker mot familien. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat. Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemme fra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsoffre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til.

6 Nekrolog Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Vi velger å bryte tausheten i respekt og til minne om søstrene. 5. Hverdagen melder seg Det er så greit med SEIF Dere er der selv om jeg går mine egne veier. Jeg kan alltid stikke innom kontoret og få råd og hjelp. Jente 20 år Vinteren 2006 kom Romeo og Juliette til SEIF for krisehjelp. De var begge elever ved videregående skole og hadde vært kjærester i ca et halvt år. Deres familier kom fra samme land, men tilhørte to forskjellige folkegrupper. Romeo s familie visste om forholdet og aksepterte det. Juliette s familie derimot hadde bare mistanke om at datteren hadde en guttevenn og var rasende. Jenta hadde i hele oppveksten blitt kontrollert og passet på, og kontrollen ble enda strengere i tenårene. Da familien fikk mistanke om kjæreste, ble hun slått og fotfulgt til og fra skolen. Familien fant ekteskapskandidat for henne, en fetter bosatt i et annet europeisk land. Hun ble truet på livet av både far, brødre og onkel og far til den framtidige ektemannen, dersom hun fant på å motsette seg planene. Jenta var redd både for sitt eget liv, men også for Romeo s, da de visste hvem han var og hadde allerede oppsøkt hans familie med trusler. Romeo s familie prøvde å snakke med familien til Juliette for å få dem til å la de unge velge selv. Dette førte bare til flere alvorlige trusler. Det unge paret måtte bort. Vi hjalp de unge til krisebolig i ny landsdel, men før de dro ordnet vi møter med advokat for hjelp til formalitetene rundt nye navn og sperret adresse kode 6. Vi kontaktet sosialkontor for økonomisk hjelp i en overgangsperiode og fant skoleplass for de unge på deres respektive linjer på deres nye bosted. Da Juliette gikk siste året på videregående, stilte også den skolen hun hadde gått på opp og samarbeidet med den nye skolen i forberedelsene til avsluttende eksamener. Paret ble videre fulgt opp med jevnlig kontakt og praktisk hjelp på det nye bostedet av det nærmeste SEIF-kontoret. I samarbeid med politiet der, fikk det unge paret også voldsalarm, i tillegg til en rekke andre sikkerhetstiltak. Juliette s familie stod på for fullt for å finne henne. De oppsøkte barnevern, sosialkontor, advokat, og annen frivillig organisasjon, hvor de ba om hjelp til å finne deres kjære datter. De kunne ikke fatte hva som hadde skjedd, hvorfor hun var blitt borte og mor var blitt syk og hele familien var i gråt. De forskjellige instanser henvendte seg så til politiet som opplyste at jenta var dratt til et trygt sted av egen fri vilje og henviste videre til SEIF. En ubetenksom tjenestemann henviste også familien til SEIF med fullt navn på en

7 ansatt som rette vedkommende, noe som førte til at også en medarbeider på SEIF måtte få voldsalarm. Juliette s familie ringte og oppsøkte også Romeo s familie med trusler og press for å få dem til å fortelle hvor paret befant seg. Romeo s familie bedyret at sønnen ikke var sammen med datteren deres, da han bare var utenbys på praksisplass i skolens regi. De turte ikke anmelde Juliette s familie og ble etter hvert så redd at de ba sønnen om å komme tilbake før det skjedde en tragedie. Romeo flyttet hjem igjen for å unngå at foreldre og småsøsken skulle bli skadet. Juliette fortsatte å bo i krisebolig til hun var ferdig med alle eksamenene. Deretter ba hun SEIF om hjelp til å flytte tilbake og å finne en forholdsvis trygg leilighet i utkanten av byen hvor Romeo bodde. Vi hjalp henne under tvil, med hensyn til hennes sikkerhet, men jenta var fullt bestemt på hva hun ville gjøre. Vi hjalp videre med sperret adresse kode 6 og voldsalarm og håpet på det beste. Av erfaring vet vi at de fleste av de unge som makter å motsette seg familiens kontroll og planer, som makter å bryte med vold og tvang, er sterke personligheter som før eller senere velger å gå egne veier. SEIF s rolle blir da å fortsette å gi råd, veiledning og praktisk bistand, men det er ikke alltid rådene blir fulgt. Det har gått bra til nå. Juliette har nå funnet seg jobb og hun føler flere forsiktighetsregler for ikke å bli funnet av familien. Når hun trenger praktisk hjelp eller har behov for en prat, stikker hun innom SEIF. Hun er myndig, har rett til å ta egne valg og vet at vi respekterer det selv om vi på SEIF noen ganger sitter med hjertet i halsen. I en 12 måneders periode, fulgte vi opp Juliette gjennom 81 samtaler og besøk. Jeg har det kjempefint! Jeg jobber masse for å få det som jeg vil Jeg har kjøpt leilighet også har jeg tatt lappen. Det neste jeg skal kjøpe meg er bil. Kan du tenke deg!. Jente, 24 år I årsrapporten Mellom barken og veden 2002 skrev vi om en jente i krisekrise. Hun hadde nettopp brutt med sin familie på grunn av vold og planer om å gifte henne bort til en fetter i familiens hjemland. Hun var overbevist om at familien ville finne henne før eller senere og at de ville drepe henne. Familien hadde tradisjon fra hjemlandet på å drepe ulydige kvinner. Familien var i lengre tid på leting etter henne og vi måtte bruke mye ressurser og blant annet flytte henne videre for å trygge henne. Jenta har helt siden da bodd på sperret adresse kode 6, med nytt navn, voldsalarm og flere sikkerhetstiltak. Hun ble aldri funnet. SEIF har opp gjennom årene hatt nær kontakt med jenta, fulgt henne opp med praktisk bistand og vært der for en prat. Hun ble etter hvert ferdig med utdannelsen sin og fant seg fast jobb etter sine kvalifikasjoner. Etter et par år ba jenta oss om hjelp til å arrangere møte med mor på trygt sted og med politiets bistand. Det ble et langt møte, hvor jenta forsøkte å få mor til å forstå at hun hadde rett til å ta egne valg i livet sitt. Hun ba mor om å snakke med far for å komme fram til en forsoning. Mor stod steilt på familiens standpunkter

8 og stilte jenta overfor et eneste alternativ: Datteren måtte flytte tilbake hjem med én gang, så skulle de glemme det hun hadde gjort. Foreldrene hadde hele tiden fortalt storfamilien og venner i miljøet at deres datter var dratt til London for å studere, men ville snart komme tilbake. Dersom hun nå flyttet hjem ville æren være inntakt og de kunne gå videre som om ingen ting hadde skjedd. Jenta gråt og bønnfalt, men til ingen nytte. I bilen på veien tilbake til jentas bosted var hun stille og trist. Hun forstod at foreldrene aldri ville endre sine holdninger. Med skjult nummer fikk hun etter hvert kontakt med sine småsøsken, som hun også senere har møtt og holder jevnlig kontakt med. De sier til henne at hun ikke må finne på å komme tilbake. Jenta har nå fått sterke ben å stå på. Hun fikk hjelp av psykolog til å bearbeide sorg og redsel og sier nå selv at hun ikke lenger bruker ressurser på å være redd. Hun har hatt et par kjærester og har vært igjennom kjærlighetssorg. Men, som hun sier, det er ikke noe man dør av. Sist vi pratet med henne, hadde hun investert i egen leilighet. Og så hadde hun nettopp bestått førerprøven og planla å kjøpe seg bil. Det hadde lenge vært drømmen, å cruise nedover Europaveien, fri til å kjøre hvor hun ville og dra hjem igjen når hun ville. Hun er også blitt en rollemodell for andre unge jenter som har måtte bryte med familien av samme grunn som hun selv. Hun har snakket med dem på telefon, møtt dem og forsøkt å vise dem at de kommer til å klare seg. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi opp gjennom årene har fulgt opp jenta gjennom samtaler og besøk. Kjæresten min har vært hjemme hos familien min i jula. Foreldrene mine liker han godt og vi bare koste oss... Juliette 22 år Det var en kjempefin juleferie! Vi bare slappet av og spiste god mat og koste oss sammen. Det er første gang jeg feirer jul, og uten å være redd for bråk og juling. Romeo 21 år Våren 2006 ringte norske Juliette til SEIF for å be om et møte. Hun hadde vært inne på nettet og funnet ut at SEIF var det stedet som kanskje kunne hjelpe henne og Romeo med de alvorlige problemene de hadde. Noen dager senere kom det unge paret og det ble en lang samtale. Hovedproblemet var Romeo s far, en svært autoritær og voldelig mann som hadde jult opp sønnen opp gjennom hele oppveksten. Det dreide seg om svært alvorlig vold som et ledd i oppdragelsen til absolutt lydighet. I tillegg hadde nå faren planlagt ferie i hjemlandet, hvor sønnen skulle giftes bort til en ekteskapskandidat bestemt av faren. Juliette var svært engstelig, også for sin egen sikkerhet, fordi Romeos far hadde funnet ut at hun kanskje var sønnens kjæreste. Vi fortalte de unge om hva vi kunne være behjelpelige med og om sikkerhetstiltak for å trygge dem. Gutten var overbevist om at samtale med far ville være altfor farlig dette var allerede blitt prøvd. Sist sommer hadde han etter en alvorlig omgang juling rømt hjem til en skolekamerat, til en familie som kom fra samme land som faren. Faren til kameraten fattet alvoret i saken og tok kontakt med guttens far for en prat. De avtalte møte, hvorpå guttens far troppet opp, ga gutten juling og tok han med hjem.

9 Etter vårt første møte med de unge, hørte vi ikke mer fra dem på noen uker. De hadde sagt at de skulle tenke seg om hva de skulle gjøre. Så plutselig en ettermiddag dukket paret opp igjen. Nå var det krise. Faren hadde kommet til den videregående skolen hvor gutten gikk og snakket med klassekontakt, som hadde fortalt om mye fravær og dårlige karakterer i enkelte fag. Far hadde da sagt til gutten at han visste hva han kunne vente seg når han kom hjem etter skolen! Gutten våget ikke å dra hjem, og han var fortvilt over skolesituasjonen. Med problemene hjemme, hadde han ikke klart å konsentrere seg på skolen. Ofte hadde han heller ikke klart å komme seg opp om morgenen og gå på skolen. Det var krise- krise og gutten måtte til et trygt sted samme dag. Juliette ville dra hjem igjen og fortsette på skolen, men hun ville være forsiktig. En kriseleilighet stod ledig på en annen kant av landet, og samme kveld tok Romeo toget dit. Neste morgen ble han møtt av medarbeider på SEIFkontoret der som installerte han på trygt sted. Vi tok kontakt med sosialkontor for krisehjelp i en overgangsperiode og begynte, sammen med gutten, å planlegge veien videre. Gutten måtte ta skoleåret om igjen, og selv om skolen som hadde den linjen på hans nye bosted i utgangspunktet ikke hadde mer plass, fikk vi med god hjelp av fylkesinntakskontoret, allikevel gutten inn. Med hjelp av politiet dro vi hjem til guttens foreldre og hentet klær og pass en nifs opplevelse med en aggressiv far som forlangte en liste over hver eneste plagg vi pakket ned. Dyktig advokat ordnet med nytt navn og sperret adresse kode 6. Det ble ordnet med fastlege og psykolog for å hjelpe gutten å bearbeide traumer og redsel. SEIF opprettet et tett samarbeid med den nye skolen, hvor bare et par personer kjente til saken og fulgte gutten spesielt opp. I høstferien var Juliette på besøk i kriseleiligheten og i juleferien vare Romeo på besøk hos hennes familie. Der feiret Romeo sin første jul og fortalte oss etterpå at det var første gang han hadde opplevd varme og trygghet i en familie. Resten av skoleåret har Romeo og Juliette chattet på nettet. Etter noen måneder tok Romeo kontakt med sin far over telefonen med skjult nummer, for å spørre faren om han ville la han være i fred dersom han kom tilbake til hjembyen. Far svarte da at han måtte så gjerne komme tilbake, men hvis han traff på han, ville han drepe han. Romeo sliter fremdeles med mareritt og konsentrasjonsvansker, og vil ikke klare å ta eksamen i alle fag dette skoleåret. Men han er fullt bestemt på å fortsette skolegangen, for som han sier, vil han få seg et yrke og et arbeid med en lønn han kan leve av. I en 7-måneders periode, fulgte vi opp Romeo og Juliette gjennom 110 samtaler og besøk. 6. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap Dersom antall ungdom med behov for hjelp i krise- krisesituasjoner skulle synke i framtiden, ville det skyldes en holdningsendring i foreldregenerasjonen.

10 Vi har til nå sett lite til tendenser til slike endringer. Patriarkenes rett til full kontroll over sine kvinner og barn og retten til å bestemme over deres framtid og valg av ektemake, i tillegg til retten å tukte de ulydige, er seiglivete tradisjoner. Men på den andre siden, må det være dypt tragisk for foreldre å oppleve at deres egne barn snur dem ryggen, rømmer og bryter all forbindelse. Når dette skjer i stadig større omfang, mener vi som de evige optimistene vi er, at det før eller senere må skje en holdningsendring i foreldregenerasjonen. De kan ikke i det lange løp sitte og fortelle slekt og venner at datteren eller sønnen er dratt til London, Bergen eller Trondheim for å studere, men vil snart være tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, og farsen kan neppe bli opprettholdt i det uendelige. Et samarbeid mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner SEIF ser gjerne at det eksisterer et differensiert botilbud til de unge på flukt, som for eksempel bokollektiver for unge som helst ikke vil bo alene. Erfaringene våre viser allikevel at denne gruppen er liten. De aller fleste ungdommene ønsker derimot å bo i egen, trygg leilighet under så normale forhold at de ikke trenger å fortelle sine nye skolekamerater eller kolleger at de lever på flukt. Med sin nye livshistorie har de også plausible forklaringer på hvorfor de har flyttet til akkurat det stedet for å gå på skole eller arbeide. De aller fleste er sterke personligheter som ville reagere mot å bli klientifisert og stigmatisert. Etter 7 års systematisk arbeid mot tvangsekteskap og etter 3 års tett oppfølging av de unge, viser våre erfaringer at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Med kunnskap om problematikken, fatter den enkelte offentlige etat de riktige beslutninger til de unges beste, mens SEIF som frivillig organisasjon blir bindeleddet mellom den enkelte unge og den lange rekken offentlige instanser som er involvert i hver enkelt sak. Slik trenger ikke den unge å løpe sikksakk mellom diverse kontorer og enda flere saksbehandlere, men kan ganske enkelt komme med sine behov til SEIF. SEIF knytter sammen en tverretatlig bistand, og følger og purrer på saken gjennom hele prosessen. For en ungdom som ikke er lommekjent i de byråkratiske irrganger, ville dette arbeidet ofte være uoverkommelig. Erfaringene viser også at de offentlige etatene setter pris på SEIF s koordineringsarbeid, da disse også får ett knutepunkt å forholde seg til. Disse gode erfaringene med samarbeid offentlige etater/frivillige organisasjoner i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er ikke unike. På flere områder i samfunnet, spesielt i arbeidet med sårbare grupper (mishandlete kvinner, incestofre, funksjonshemmede, voldtektsofre, m.m.) har vi en lengre tradisjon med et fruktbart samarbeid mellom frivillige organisasjoner og offentlige instanser. La oss si at vi holder hverandre i ørene! Oppfølging fra SEIF SEIFs oppfølging av de unge vil ikke begrense seg til bare å omfatte de unge som i første omgang henvendte seg til SEIF for krisehjelp. Når de unge opplever at de ikke har fått den nødvendige hjelpen fra andre frivillige organisasjoner eller offentlige instanser, har de kunnet kontaktet SEIF for videre oppfølging. SEIF vil fortsette å være en åpen organisasjon for en hver ungdom med behov for hjelp.

11 Vi opplever også at andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser henvender seg til SEIF for hjelp til oppfølging av ungdom etter brudd med familien. SEIF vil her fortsette å bistå med oppfølging av de unge med behov for det. Evaluering Den enorme økningen av behovet for oppfølging som vi opplevde i 2006, vil kreve ytterligere menneskelige og økonomiske resurser. Vi vil i løpet av 2007 få en ekstern evaluering av SEIF s oppfølgingsarbeid. Konklusjonene i denne evalueringen vil bli lagt til grunn for det videre arbeidet og henstilling om finansieringen av dette. Spesielle utfordringer i det videre oppfølgingsarbeidet Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Ordningen med kriseboliger i regi av Husbanken/ kommuner må fortsette og eventuelt utvides etter behov. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Lekkarser skjer til stadighet i både offentlige innstanser og i private bedrifter (folkeregisteret, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Politi og påtalemyndighet må i større grad vurdere muligheten for offentlig påtale når de er gjort kjent med alvorlige tilfeller av tvang og trusler mot de unge. I 2006 stilte BLD midler til rådighet for å dekke hjemreise for ungdom dumpet i foreldrenes hjemland. Dette var et svært betimelig tiltak, men vi opplever at utenriksstasjoner rundt om i verden ikke er kjent med ordningen. Informasjon om tiltaket og rutiner bør bli gitt til samtlige norske utenriksstasjoner. Vi henstiller på det sterkeste at de involverte statsråder går i bresjen for å etablere er europeisk samarbeid, slik at ungdom på flukt for å berge livet kan få den hjelpen de har behov for i Norge, og at ungdom fra Norge kan søke tilflukt i annet europeisk land. Det dreier seg tross alt om så få, og slik det er nå, får ikke de unge bistand verken fra sosialkontor eller helsetjeneste i Norge, dersom de ikke er skandinaviske borgere. Vi må unngå stigmatisering og klientifisering av de unge på flukt fra tvang og vold. Valg av bosted, sikkerhetstiltakene rundt og god

12 oppfølging må være så adekvat at det gir den nødvendige trygghet, slik at den unge kan leve et tilnærmelsesvis normalt liv på veien videre. Dette er hva de unge selv ønsker, og med kunnskap og erfaring fra hjelpernes side er denne balansegangen fullt mulig. Altfor ofte møter vi en forestilling av de unge på flukt som en stakkarslig, usikker og redd jente som kanskje ikke visste sitt eget beste. Dette stemmer ikke med terrenget. De unge som makter å ta styringen over sitt eget liv mot familiens vilje er sterke personligheter. De vil være med på å bestemme veien videre og følger ofte ikke gode råd. Mange av dem er direkte trollunger, og ære være dem for det! Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) mai 2007.