Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første barnebok. Hun har skrevet flere kritikerroste krimbøker for voksne, og er to ganger nominert til Svenska Deckarakademins pris for «Bästa Kriminalroman». Glassbarna er oversatt til mer enn 10 språk.
Om boken: Billie sto helt stille og lyttet. Lyden fortsatte, men fra et annet sted. Så fikk hun øye på noe som fikk henne til å glemme lyden. Taklampen i stuen. Den beveget seg. Svingte langsomt frem og tilbake som pendelen på en gammeldags klokke. Mystiske ting skjer i huset Billie og moren nettopp har flyttet inn i. Det er akkurat som om noen ikke vil ha dem der. Jo mer Billie får vite om husets mørke historie, jo sikrere blir Billie på at de må komme seg bort. Før det er for sent
2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2013 ISBN 978-82-03-25731-5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1. Ingen visste hvor det var blitt av familien som hadde bodd i huset tidligere. En dag i fjor sommer hadde de bare pakket sakene sine og flyttet. Siden hadde huset stått tomt. De ringte meg i juni, sa mannen som viste Billie og moren hennes rundt. Sa at faren hadde fått en ny jobb, og at de måtte flytte med en gang. Og så spurte de om jeg kunne hjelpe dem med å selge huset. Han ristet på hodet og gikk foran dem opp trappen til ytterdøren. Billie kjente at hun ble mer og mer skeptisk. Var det her de skulle bo nå? Mamma snudde seg og smilte til henne. Det var et nytt smil som hun hadde begynt å smile da pappa ble syk i fjor. Et smil som fikk Billie til å tenke på klovnene på sirkus. Mannen låste opp ytterdøren og gikk inn i huset. Billie og mamma fulgte etter. Jeg kunne selvfølgelig ikke si nei da de ba meg om hjelp, sa mannen. Noen eiendomsmegler er jeg riktignok ikke, men selge et hus kan vel hvem som helst gjøre. Derimot hadde jeg ikke tid til å ta meg av salget da de flyttet. Så kom høsten og vinteren, og da ringte jeg dem og sa at det ville være best å vente til neste sommer. Er det mange som har vært og sett på huset? spurte
mamma. Mannen nølte litt før han svarte. Nja, sa han. Ikke mange, men en del. Og flere var interessert. Billie trodde mannen løy. Hun var god til å oppdage sånne ting, det hørtes tydelig på stemmen til folk når de ikke snakket sant. Som den gangen hun spurte mamma om pappa kom til å dø, og mamma svarte at det skulle han selvfølgelig ikke. Bille hadde med en gang skjønt at hun løy. Mannen viste dem det som var å se i huset. I annen etasje var det to ganske små soverom med skråtak. I første etasje var det kjøkken, stue, et lite gjesterom og bad. Lite kjøkken, sa Billie. Det er stort nok til oss, sa mamma. Billie så seg rundt. Det var et gammelt hus. På arket de hadde fått av mannen, sto det at det var bygd for nesten hundre år siden. Et blåmalt trehus. Malingen hadde begynt å sprekke, det hadde hun sett allerede da hun sto ute i hagen. De malte huset for bare noen år siden, sa mannen. Før det var det gult. De sto oppe i et av soverommene, og Billie syntes luften i rommet gjorde det vanskelig å puste. Det luktet rart i huset, som om det ikke hadde bodd noen der de siste tjue årene. Hun blåste i om det hadde vært grønt eller gult eller svart tidligere, hun ville bare dra derfra og komme hjem igjen. Hjem. Til huset i Kristianstad, der hun hadde bodd hele sitt tolv år lange liv, og som hun ikke ville flytte fra.
Mamma hadde fått det for seg at de måtte flytte nå da det bare var henne og Billie. Til Åhus, et lite sted knappe to mil fra byen, der mamma hadde bodd som liten. Billie syntes de hadde det bra der de var. Og pappa ville de ikke få tilbake bare fordi de flyttet til et annet hus. Det er fint med blått, sa mamma. Det er pent med gult også, men jeg skjønner at de forrige eierne ville ha det blått isteden. Hvor lenge bodde de her? De gikk ut av soverommet. Mannen svarte unnvikende. Jeg husker ikke riktig. Tre fire år, kanskje? De flyttet litt i hui og hast fordi moren fikk ny jobb. Var det ikke faren? sa Billie. Mannen så bestemt på henne. Nei, det var moren. Det ble stille i rommet, og Bille hørte en lyd fra taket. Det hørtes ut som om noen løp på kjappe føtter over taksteinene. Fugler, sa mannen. Man venner seg til lyden. Billie grøsset. Huset var ubehagelig. Kaldt og skittent. Og så var det alle møblene som de forrige eierne hadde satt igjen. Mamma så at hun kikket på dem, og spurte mannen når eierne hadde tenkt å komme og hente dem. Mannen kremtet. Altså, hvis jeg har forstått det riktig, selges huset og møblene sammen. Eller ikke i det hele tatt. Mamma ble forundret. Mener du at hvis jeg ikke kjøper møblene også, får jeg ikke kjøpe huset? Du behøver ikke betale for dem, sa mannen, men
det kommer ingen hit og henter dem. Jeg skjønner, sa mamma, men Billie kunne se at det gjorde hun slett ikke. Hvem flyttet uten å ta med seg tingene sine? Jeg går ut i hagen og venter, så kan dere se dere om alene, sa mannen og gikk ned trappen. De hørte at han lukket ytterdøren, og snart kunne de se ham gjennom vinduet. Hva synes du? sa mamma. Du må selvfølgelig tenke deg at møblene er borte, de skal ikke være her. Og så må du tenke på at vi skal male og pusse opp huset sånn som vi vil ha det. Billie fikk klump i halsen. Det var bare litt over et år siden hun hadde fått pusset opp rommet sitt inne i byen. Pappa hadde hjulpet henne, og de hadde lurt på hvorfor han ble så fort sliten og hvorfor han hadde så vondt i ryggen. Jeg vil ikke bo i Åhus, sa hun. Jeg har ingen venner her, alle jeg kjenner bor i byen. Og så liker jeg ikke huset. Hva er det som er galt med huset? sa mamma. Billie visste ikke hvor hun skulle begynne. Det var støvete overalt, og vinduene var så skitne. Fuglene gikk frem og tilbake over taket, og det knaket i både gulv og vegger. Det er så gammelt, sa Billie til slutt. Men jenta mi, det er jo huset vårt i byen også. Det sved i øynene, og Billie gned seg i ansiktet med genserermet. Hun likte ikke huset, så enkelt var det. Jeg går ned igjen, sa mamma. Kom når du har sett
ferdig. Trappen knirket under føttene hennes, og snart kunne Billie høre at hun åpnet og lukket skapdørene på kjøkkenet. Billie gikk inn på det andre soverommet, det som skulle bli hennes hvis de flyttet dit. Det var fullt av ting, bokhyller og andre møbler. Det sto en seng med et grønt sengeteppe ved den ene veggen, og i et hjørne sto det et skrivebord som noen hadde malt rosa. På skrivebordet lå det tegneblokk og fargestifter og en bunke med tegninger. Det så faktisk ut som om noen hadde sittet der og tegnet, og så bare reist seg og gått. Og aldri kommet tilbake.