NUMMER 4/4 ÅRGANG 28 TEATER FUSENTAST 20 ÅR ANNES DUKKETEATER 10 ÅR «FIGURTEATRET ER EN UNDERDOG» HVA ER OBJEKTTEATER? DEN INTERNASJONALE PRESIDENTEN OM UNIMA I FRAMTIDA MED MER
Ånd i hanske Nr 4 2010 Årgang 28 ISSN 0800-2479 Utgiver UNIMA-Norge, forening for figurteater. Årsabbonement kr 250,- Løssalgspris kr 70,- Bankkonto 1607 55 74294. Ånd i Hanske trykkes med støtte fra Norsk Kulturråd. Ansvarlig redaktør Hedda Fredly heddaplix@hotmail.com +47 976 66 361 Redaksjonsmedlemmer Lise Hovik lise@dramaturgi.no Viktorija Rudyte viktorijarudyte@hotmail.com Mona Wiig m.wiig@c2i.net Foto forside Sune Schjeldrup fra Teater Fusentasts forestilling Den store finalen Foto bakside Per Maning fra Anne Strays forestilling Knerten UNIMA Norge Forening for figurteater er en interesseorganisasjon for mennesker som er opptatt av figurteater over et bredt spekter: teaterkunst, billedkunst, pedagogikk og terapi. Foreningen organiserer både profesjonelle og amatører. Vår nasjonale organisasjon ble stiftet 26. november 1974 under navnet Norsk dukke teater forening. Ved årsmøtet 1997 skiftet foreningen navn til UNIMA Norge Forening for figur teater. UNIMA Norge er medlem av den verdensomspennende organisasjonen Union International de la Marionette (UNIMA). UNIMA er medlem av UNESCO. Styret i UNIMA Norge Leder: Svein Gundersen Nestleder: Kenneth Dean Styremedlemmer: Marthe Brandt, Lise Hovvik, Christine Stoesen, Anne Stray, Kjell Moberg Medlemskontingent Enkeltmedlemmer kr. 350,- Grupper kr. 450,- Institusjoner: 650,- Ønsker du bli medlem av UNIMA-Norge, ta kontakt. UNIMA-Norge Hovinveien 1, 0576 Oslo Tlf: 22 67 73 56/22 67 11 39. Epost: post@unima.no Hjemmeside: www.unima.no Trykk Prinfo Unique
UNIMAs LEDER «Vi er ikke alene om å bli nedprioritert. Det skal noe til å skrape sammen nok til å dekke overskridelsene til anlegget i Holmenkollåsen» Svein Gundersen UNIMA-Norge, leder. En av den danske humoristen Storm Ps eviggyldige uttalelser er som følgende: «Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden». Teaterfestivalen Fri Figur har de siste to årene fått litt støtte over Oslo kommunes kulturbudsjett: 80.000 kr i 2009, og 50.000 i 2010. I budsjettforslaget for 2011 er vi dessverre kuttet helt ut, og det ser ikke ut til at vi greier å «lobbe» det inn igjen. Vi er ikke alene om å bli nedprioritert. Det skal noe til å skrape sammen nok til å dekke overskridelsene til anlegget i Holmenkollåsen. Måtte vi få mange gullmedaljer! I det store og hele er tilskuddet til Fri Figur småpenger, men for oss betyr nedkuttingen enda større innsats for å kunne fortsette arbeidet med figurteaterfestivalen i en by som har ønsker om å markere seg som festivalby. UNIMA-Norge har som organisasjon mottatt årlig støtte fra Kulturdepartementet til drift av organisasjonen. Vi har husholdert fornuftig, slik at vi har kunnet sette av litt hvert år til teaterfestivalen Fri Figur. Nå er denne støtteordningen overført til Norsk kulturråd. Og vi vet ikke riktig hva dette vil innebære. Selv om vi har måttet søke på nytt hvert år, har tildelingen vært forholdsvis sikker. Vi har fått en beskjeden økning hvert år, dvs kompensasjon for prisstigningen over den såkalte post 74 på Kulturdepartementets budsjett. Kulturminister Anniken Huitfeldt har omorganisert, og overført en ny og utvidet «post 74» til Norsk kulturråd. I budsjettforslaget for 2011 foreslår hun at Kulturrådet skal ha «fullmakt til å disponere» over en ny og utvidet post 74, som for kommende år vil være på nærmere 250 millioner, fordelt på over 92 ulike tiltak. Idalou Larsen tar opp konsekvensene av denne overføringen fra Kulturdepartementet til Kulturrådet til i en artikkel i Klassekampen 8.nov: «Nå er det Kulturrådets ni medlemmer som fra og med 2012, «på bakgrunn av eget kunstog kulturfaglig skjønn, (skal) fastsette tilskuddet» til alle post 74-tiltakene. Dette er tiltak rådsmedlemmene ikke tidligere har hatt noen befatning med. Det blir litt av en jobb, og i og med at de ni medlemmene er oppnevnt i kraft av å være engasjerte representanter for sine kunst- og kulturfelt, er det lite trolig at de vil klare å behandle så mange ulike tiltak med den berømte armlengdes-avstand. Dette vil nok enkelte tjene på, mens andre igjen vil tape. Man får håpe at avgjørelsene iallfall kan føre til engasjerte og hissige debatter om hvilke kunst- og kulturtiltak som fortjener offentlig støtte.» Det blir ikke lett for Kulturrådets medlemmer å veie de ulike tiltak opp mot hverandre, og Huitfeldt gjør det ikke enklere når hun overhodet ikke begrunner valgene sine. Men hvem vet? Det skyldes kanskje at hun selv ikke er helt sikker på hva hun har ment. Hverken kulturministeren eller Norsk kulturråd har svart på de spørsmålene Idalou Larsen reiser i artikkelen. Vi som er avhengige av denne støtten er spente. Vi har forsøkt å få greie på hva denne omleggingen egentlig vil innebære for oss også administrativt, mht. søknadsrutiner osv. Her har ingen ennå kunnet gi oss et svar. Så får vi bare håpe på en avklaring innen det er gått for lang tid. En ting er i alle fall sikkert: Vi trenger å være villige til mye god og frivillig innsats for figurteatermiljøet også de kommende årene. I mellomtiden får vi ønske hverandre en riktig god jul og husk at gangen rundt juletreet også gir mosjon, og er en del av det utvidede kulturbegrep. ÅND I HANSKE 04/10 3
4INNHOLD 3 5 6 7 UNIMAs leder Redaktørens leder Om redaksjonen Min figurteaterhverdag 8 10 14 20 24 28 31 32 Knut Alfsen DUKKETEATERBUTIKKEN FOR ALLE Sigrid Skutvik og Mona Wiig ØNSKER STØRRE ENGASJEMENT FOR UNIMA Intervju med Dadi Pudumjee Lise Hovik FANTASTENES STORE FINALE Teater Fusentast 20 år Mona Wiig TI ÅR I BARNS FANTASIVIRKE Annes Dukketeater 10 år Viktorija Rudyte OBJECT THEATRE AND ITS SUBGROUPS Mona Wiig Minneord om Ella Conovici Gunhild Kilde Aarebrot Anmeldelse av Teater Jokers Tutomaten Iva Moberg NIEs 10 ÅR I DET FRIE SCENEKUNSTFELTET 4
HVORDAN SKAL ÅND I HANSKE VÆRE? Hedda Fredly, Ansvarlig redaktør. Men vi trenger din hjelp! Har du innspill til hvordan Ånd i hanske skal være, tips til ting som bør omtales, eller har du selv lyst til å bidra med en artikkel eller bilder nøl ikke med å ta kontakt! Du kan enten henvende deg til et av redaksjonsmedlemmene direkte, eller til meg på heddaplix@hotmail.com eller 976 66 361. Med ønske om ei god jul og et frodig 2011 for norsk figurteater! Dette tidsskriftet er i stadig utvikling. I forrige nummer takket Karen Høie for seg etter tre driftige år i redaktørstolen, og undertegnede tar nå over. I 28 år har Ånd i hanske vært et tidsskrift med blikk for figurteaterkunstnernes arbeid i Norge og med åpne øyne for det som har foregått i feltet også utenfor landets grenser. Dette arbeidet skal vi fortsette. I et såpass marginalisert felt som figurteater tross alt er, kan et felles tidsskrift virke nettverksbyggende. Vi vil vise fram det spennende arbeidet kollegaene dine gjør, til inspirasjon for din egen praksis. Videre ønsker vi å belyse de utfordringene og problemstillingene figurteaterarbeidere står ovenfor i sin hverdag. Dette for å skape debatt, søke mulige løsninger på utfordringene, og bidra til utviklingen av et vitalt kunstfelt og engasjert pedagogisk virke. Men et fagtidsskrift skal ikke bare tjene aktørene i feltet. Figurteaterets tradisjon og historie, spennende virke og kunstneriske integritet bør synliggjøres også for omverdenen. Politikere, utdanningsinstitusjoner og andre interesserte skal kunne finne info om dette i Ånd i hanske. Til å hjelpe meg med å nå disse målene, har jeg fått med meg et flott team i Lise Hovik, Mona Wiig og Viktorija Rudyté (se presentasjon på neste side). Redaksjonskomiteen skal bistå meg med å planlegge framtidige utgaver av tidsskriftet og til å finne skribenter og artikler. Hedda Fredly Utdanning Mastergrad i dramapedagogikk, Høgskolen i Bergen 2007 Cand.mag (med mellomfag i drama/teater og filmvitenskap), NTNU 2003 Kulturjournalistikk, Heimly fhs Forfatterskolen 1998 Yrkeserfaring Ansvarlig redaktør DRAMA Nordisk dramapedagogisk tidsskrift 2007 Kulturjournalist i Dagbladet, Bladet Nordlys, Studentavisa Under Dusken og Adresseavisen, i perioden 1997 2002 Ellers allsidig jobberfaring, men hovedsakelig innen kulturformidling Annet Diverse styrearbeid. Spiller i bandene Kawaii og Kong Sverre. Har spilt i flere playbackteater-grupper. ÅND I HANSKE 04/10 5
ÅND I HANSKES NYE REDAKSJON Redaksjonskomiteen bistår redaktøren med å planlegge framtidige utgaver av tidsskriftet og til å finne skribenter og artikler. Ta kontakt med ett av redaksjonsmedlemmene eller direkte til ansvarlig redaktør Hedda Fredly på heddaplix@hotmail.com om du har kommentarer og ideer til tidsskriftet, eller om du har lyst til å skrive om noe selv. Lise Hovik Utdanning Drama og teater (cand. philol) NTNU 1991. Teaterpraksis som skuespiller i Circa Teater 1989 1991. PhD-stipendiat DMMH/NTNU fra 2008, med prosjektet De Røde Skoene om interaktivt teater for de aller minste. Yrkeserfaring Prosjektleder, Prosjekt Bydelsteater, Trondheim 1992 1996. Høgskolelektor i drama ved Dronning Mauds Minne Høgskole for Førskolelærerutdanning (DMMH) fra 1996. Teaterkritiker /anmelder Dag og Tid i 1994, Scenekunst.no fra 2010. Kunstnerisk leder i Teater Fot www.teaterfot.no fra 2004. Annet Div. utvalg, styrearbeid. Redaksjonsmedlem i DRAMA Nordisk dramapedagogisk tidsskrift 1998 2009. Viktorija Rudytė Utdanning (2006 2008) Mastergrad i Teatervitenskap fra Universitetet i Bergen. (1999 2004) Bachelor grad i Figurteaterregi med tilleggsutdanning i arrangement og drama regi fra Klaipėda Universitet. Yrkeserfaring Daglig leder og regissør i figurteaterfrigruppen UPT-Forma (siden 2003). Samarbeidet med Vestlandske Teatersenter i Bergen (2004 2009). Gjestforeleser i figur- og dramateater ved Universitet i Stavanger (2010). Seksjonsleder i dramafag ved Sandnes Kulturskole (siden 2009). Jobber som frilans scenograf, regissør og pedagog. Annet Flyttet til Norge fra Litauen i 2004. Bor i Stavanger. UNIMA-medlem i Litauen og Norge. Mona Wiig Utdanning Teaterviter fra Universitetet i Oslo, 2002 (cand. philol). Arbeider for tiden med PhD i figurteater om samhandling mellom figur og skuespiller (UiO). Studier ved Teaterfakultetet, Avdeling for alternativt teater og dukketeater (DAMU/ALD) i Praha 1971, og ettårig teaterpraksis ved Tandarica teatret i Bucuresti 1972. Yrkeserfaring Faglig leder for Akademi for figurteater (1996 98). Rektor for ettårig masterclass i figurteater fordypning i dramaturgi, regi og scenografi i samarbeid med DAMU og DRAK teatret, Tsjekkia (1995 96). Rektor for Norsk Dukketeaterakademi, 3-årig prøveprosjekt (1991 94). Daglig leder av Riksteateres dukketeater og 3-årige elevskole for dukkespillere (1975 82). Leder av Christiania Teater, frigruppe (1984 1990). Annet Regissør /figurdesigner ved Oslo Nye Teaters Dukketeater, Riksteatret og Christiania Teater. Freelanceoppdrag i NRK-fjernsynet. Leder av UNIMA Norge-Forening for figurteater, medlem av eksekutiv komiteen i UNIMA, president i Europakommisjonen (UNIMA), medlem av faglig utvalg for teater og ballet (Utenriksdepartementet). 6
MIN FIGURTEATER- HVERDAG I spalten «Min figurteaterhverdag» stiller vi i hvert nummer faste spørsmål om tilværelsen til en ny figurteater-utøver hver gang Navn: Pelle Ask Alder: 32 Bakgrunn og utdannelse: Utdannet ved l Ecole Marcel Marceau i Paris. Jobber som: Figur- og skuespiller. «Figurteateret er en underdog, så det må bergta et publikum som ikke nødvendigvis er spesielt interessert.» Hva slags figurteater utøver du? For meg er figurteater en spillestil hvor noe manipuleres og skaper en fiktiv figur. På en linje hvor de to ekstremitetene er realisme og fiksjon, kan man kanskje si at figurteater er den ekstreme fiksjonen. Mime er også en form for figurspill hvor kroppen er en marionette som styres ifra innsiden. Når det gjelder historier liker jeg de som helt eller delvis er skrevet på figurenes premisser, gjerne ved å ta utgangspunkt i praktiske improvisasjoner med figurene det gjelder. Hva var ditt forrige prosjekt? Den siste nye oppsetningen jeg jobbet med var Askeladden og de 100 hjelperne, med Kattas Figurteaterensemble. Hva skal du gjøre framover? Akkurat nå jobber jeg med en forestilling som har premiere oktober 2011. Jeg vet ikke enda hva slags figurspill den kommer til å inneholde. Hvordan er din økonomiske situasjon? Enkelte år tjener jeg bra, andre ganger ligger inntekten min under «fattigdomsgrensa». Da er det delvis min egen skyld, for jeg spekulerer litt i hvor langt jeg kan strekke et honorar for å få lengst mulig tid til forarbeid og prøver. Jeg syntes både institusjoner og frigrupper stort sett opererer med altfor korte produksjonsperioder. Syns du at du får nok betalt? Ja, jeg syntes jeg får høvelige honorarer. Det må kanskje sees i perspektiv av at jeg hverken har barn, bil eller stort lån. Hvorfor jobber du med figurteater? Det kan være magisk. Jeg tror hverken realistisk teater eller performance ønsker å være det, så vi konkurrerer ikke på det området. Når det er sagt er jeg veldig glad i de teaterformene også, både som tilskuer og utøver. Hva brenner du for? Å realisere drømmer, idealer og potensialer. Men det gjelder å velge de rette. Hvilke utfordringer ser du som figurteaterarbeider generelt? Å lage rivende godt figurteater. Figurteateret er en underdog, så det må bergta et publikum som ikke nødvendigvis er spesielt interessert. Har du en drømmejobb? Det kommer an på hva man drømmer om. Men ja, jeg trives godt i jobben min. ÅND I HANSKE 04/10 7
DUKKETEATERBUTIKKEN FOR ALLE Da Anita Berge var 10 år gammel, fikk hun sitt første dukketeater. Dermed var det gjort. Hun utdannet seg riktig nok til førskolelærer og musikkpedagog, men hele tiden var det dukketeatret som sto hennes hjerte nærmest. I dag driver hun leketøysforretningen «Alveslottet» i Bergen sentrum, hvor et helt rom er viet til dukketeater. Knut Alfsen, daglig leder i Levende Dukker Egentlig skulle Alveslottet vært en ren dukke teaterforretning, sier Anita Berge. Men det gikk ikke, for mannen min er økonom. Det var i 2004 Anita Berge tok spranget fra offentlig ansatt pedagog til næringsdrivende med dukketeater som spesialområde. Er det mulig å skaffe seg en inntekt ved å selge dukker? Hvor mye er folk villige til å betale for en teaterdukke som barn skal leke med? Den første dukken de kjøper, skal nok ikke koste så mye, nei. Vi har noen masseproduserte hånddukker som er ganske fine, og som ikke koster mer enn ca 130,- kroner, forteller Anita. Firmaet som selger de rimeligste hånddukkene våre, The Puppet Company, produserer hovedsakelig i Indonesia og noe i Kina. De eier sine egne fabrikker. Jeg er der nede flere ganger i året for å sjekke arbeidsforhold, og de setter sin ære i at alle arbeiderne er voksne og får skikkelig betalt. Dette er billige produkter fra Østen, men de er etisk produsert med et gjennomtenkt design. Når foreldre og besteforeldre ser hvor mye moro barna har med disse dukkene, kommer de tilbake og da kjøper de gjerne de dyrere dukkene. Noe av det jeg selv synes er aller morsomt er at vi har en gjeng 10 år gamle gutter i nabolaget her. De har begynt å samle på fingerdukker. Her kommer de togende inn i butikken iført saggebukser med sparepengene sine, og skal ha et ekorn! Kult! Selger du sceneløsninger også? Ja visst. De henger her inne i dukketeaterrommet. Det er viktig at barna kan få prøve å spille med dukkene før de kjøper dem. Én lørdag i måneden kommer Mette Wernøe og spiller en gratis Kasperteater-forestilling i butikken. Det er veldig populært. Det hadde vært morsomt om vi kunne få til å utvide det tilbudet. Vi ønsker å knytte til oss flere dukkespillere til lørdagsforestillingene våre. Vi har, som du ser, svært begrenset spilleplass i dukketeaterrommet, så det er ikke plass til store forestillinger. Til gjengjeld er akustikken i middelalderrommet fantastisk og vi har på over to år aldri hatt en forestilling uten fullt hus! Budsjettet er også begrenset, jeg har ikke råd til å fly inn 8
ALVEDRONNINGEN: Butikksjef Anita Berge vil gjerne ha flere dukketeatergjestespill i butikken sin (Foto: Knut Alfsen). «Her kommer guttegjengen togende inn i butikken iført saggebukser, og skal kjøpe et ekorn!» dukkeførere andre steder i landet. Men hvis noen likevel ER i Bergen og har lyst på en spillejobb til, er det bare å si ifra! Hvor får du de øvrige dukkene fra er de produsert her i Norge? Nei, hovedinteressen min ligger i å animere dukkene, ikke lage dem. Da jeg jobbet som pedagog falt det meg naturlig å bruke dukker i undervisningen. Utvalget var den gang dårlig i Norge, så jeg endte opp med å bestille fra Tyskland og USA. Kolleger ble inspirerte, og ba meg bestille dukker til dem også, forteller Anita. På den måten ble idéen om Alveslottet født. Butikken distribuerer i dag dukker blant annet fra tyske «Living Puppets», amerikanske «Folkmanis puppets» og britiske «The Puppet Company». Hvilke dukketyper selger dere? Det går mest i hånddukker, marotter og fingerdukker. Ingen marionetter? Nei, jeg har ikke funnet noen som produserer gode marionetter for salg som leketøy. Dessuten har jeg aldri fått noe grep om å spille med marionetter selv. Hva med de andre varene da? De du selger for å sikre din mann økonomen nattesøvnen? Vi legger vekt på at alt vi selger skal passe inn i vår filosofi. Vi selger musikkleker, klinkekulerenner og puslespill. På hjemmesiden vår www.alveslottet.no formulerer vi det på denne litt poetiske måten: «I Alveslottet finner du ingen «læreleker». Heller ingen moteleker eller plastleker. Våre leker trenger verken fjernstyring eller batterier, de blir drevet av barns fantasi. De er ikke «ferdiglekt» to dager etter julaften, de er leker som vokser med barnet gjennom flere år.» ÅND I HANSKE 04/10 9
ØNSKER STØRRE ENGASJEMENT FOR UNIMA Den internasjonale UNIMA-presidenten, Dadi Pudumjee, brenner for organisasjonens tverrnasjonale og brobyggende tradisjon. Men det skal også være rom for uenighet og diskusjoner! Sigrid Skutvik, teaterviter har scenekunstfaglig bakgrunn som skuespiller og sanger og er utdannet innen Method Acting fra London Mona Wiig, teaterviter og redaksjonsmedlem i Ånd i hanske Ånd i hanske fikk et ekslusivt møte med UNIMAs verdenspresident for perioden 2008 2012, Dadi Pudumjee, under hans gjestespill med forestillingen DRE på Den Norske Opera og Ballett i oktober 2010. DRE betyr «tre» på persisk og er en oppsetning med samtidsdans og dukketeater, basert på det episke diktet Mahabharat. Ansvarlig for prosjektet er Damini House of Culture (NO/INDIA) og Dadi Pudumjee m. fl. Det var en glødende og engasjert president vi møtte, med et sterkt fokus på UNIMAs internasjonale og brobyggende tradisjon gjennom de seneste 80 år. Organisasjonen er i dag desentralisert i større grad enn tidligere, med president fra India og generalsekretær fra Canada. Dette setter fokus på nødvendigheten og nytten av internettkommunikasjon. I Pudumjees presidentperiode har utfordringene så langt vært knyttet opp til koordineringen av kommunikasjonen mellom kontinenter. Det er en positiv utfordring at UNIMAs 20. verdenskongress i 2008 (Perth) i Australia valgte en ny eksekutivkomité bestående av eldre og yngre medlemmer. Utfordringen har vært å finne balansen mellom hva de eldre har tenkt og ment i forhold til de yngre og mer dynamiske komitémedlemmene. Det har vært en overordnet oppgave å skape et godt grunnlag for samarbeid i den sittende eksekutivkomiteen, sier han. En annen utfordring er å øke aktiviteten i organisasjonen, både med tanke å revitalisere eksisterende UNIMA-sentra så vel som å etablere nye. Det er et faktum at det er stor aktivitet i noen nasjonale organisasjoner, mens virksomheten i andre er lavere enn ønskelig. Pudumjee ser en kryssende interesse mellom en eldre og mer formalistisk generasjon og deres forventninger til UNIMA, og yngre generasjoner som er mer ambivalente til UNIMA men som jobber uansett. Et annet aspekt er at mange nasjonale sentra forventer at UNIMA sentralt skal igangsette forskjellige aktiviteter, istedenfor selv å ta initiativ. Han viser til sitt eget land, India, hvor det er en tendens til å vente på at ting skal skje istedenfor selv å være aktiv. Alle i UNIMA arbeider på frivillig basis, utfordringene blir å mobilisere lokale krefter og ressurser. «UNIMA som organisasjon må kjempe for dukke- og figurteaterspillere som av politiske grunner blir ekskludert i sine hjemland» Der det er interessante prosjekter på gang ved nasjonale senter vil det uten tvil trekke til seg folk. Det viktige er at sentrene er aktive og virksomme. Det er blant annet i lys av denne virkelighet at arbeidet med ny nettside for UNIMA er kommet i gang. Den skal være mer interaktiv, mer informativ og ha oppdateringer av nyhetsbrev osv. I den forbindelse nevner han den utstrakte reisevirksomheten han har gjort sammen med generalsekretæren Trudeau. De har promotert UNIMA i mange land. Etter års arbeid er nå Indonesia blitt medlem. Indonesia har rike figurteatertradisjoner. Sri 10
ØNSKER ET MER OPPDATERT UNIMA: Internasjonale UNIMAs president Dadi Pudumjee, her med hoveddukken i forestillingen DRE som han gjestet Den Norske Opera og Ballet med i oktober (Foto: Mona Wiig). Lanka er blitt revitalisert som et UNIMAsenter, videre er Cuba og flere afrikanske land som Tunis, Gullkysten, Senegal og Sør-Afrika alle nye sentra. Dette arbeidet har vært viktig, og pågår fortløpende. En ny og positiv effekt er at kommisjonene i UNIMA har fått et lite budsjett som kan tilfalle prosjekter. Ferdigstillelsen av Encyklopedien har gitt et lite overskudd, og sammen med andre støtteordninger har det gitt UNIMA-kommisjonene litt mer forutsigbarhet. Pudumjee oppfordrer folk til å søke prosjektstøtte, og han anbefaler særlig unge til å reise ut. Hva er de største utfordringene videre? UNIMA må bli mer åpen, og det arbeider vi med, sier Pudumjee. Han vil at de unge skal se nytten av UNIMA. Den eldre generasjonen kjenner mer til organisasjonen, og har gjerne arbeidet lenge i feltet. De yngre gjør ofte bare to eller noen flere produksjoner og vet kanskje ikke om de vil fortsette å spille dukke-/figurteater. Er det viktig å trekke disse inn i UNIMA og i så fall på hvilken måte? I eksekutivkomiteen pågår det en diskusjon om websiden og den informasjonen som skal legges ut. Den bør være fri og tilgjengelig for alle. Siden må bli mer brukervennlig og åpen vis a vis unge mennesker. Det er en av hovedutfordringene for UNIMA å videreutvikle en ny internettside med større tilgjengelighet av informasjon og med en tydelig struktur (linkstruktur). Dagens internettrevolusjon gjør dette mulig langt på vei og visker ut geografiske avstander som tidligere har hindret kontakt, sier Pudumjee. Nye møter, kommunikasjon og innsikt via internett er morgendagens UNIMA på tvers av alle grenser. UNIMA skal være tilgjengelig for alle. Den franske versjonen av Encyklopedien ble lansert i Charleville-Mézières i 2009. Bak dette store globale oppslagsverket i figurteater ligger det 30 års hardt arbeid. Nå står vi overfor utfordringene med oversettelsen både til engelsk og spansk av mer enn 1000 artikler fra hele verden. I den forbindelse vil vi gjerne aktualisere visse deler av stoffet og samtidig gjøre nødvendige korreksjoner. Publikasjonskommisjonen arbeider nå med dette. Det diskuteres også mulighet for digitalisering, men her er meningene delte, noen ønsker bokform, mens andre vil ha digital tilgjengelighet. Konklusjonen er ennå åpen. Hva er dine erfaringer når det gjelder rekruttering til UNIMA? Pudumjee tar utgangspunkt i sin egen erfaring, hvor veien gikk gjennom hans mentor Mrs. Meher Contractor som arbeidet for UNIMA India og internasjonalt i mange år. Selv har han vært knyttet til organisasjonene siden 1972. I India er det mange grupper av tradisjonelle dukkespillere og noe få eksperimentelle. De tradisjonelle gruppene gjør jobben sin og spør seg hvilke fordeler har de av å være medlem i organisasjonen. UNIMA India har derfor laget en web side «India UNIMAsite» hvor medlemmene får en fri side til å legge ut all informasjon om egne prosjekter. Dette har virket som en stimulator for aktørene i feltet, og skapt ringvirkninger gjennom nye møtepunkter og utveksling. Gruppene er selv direkte involvert. India er et stort kontinent. I dag kan UNI- MA India koble grupper direkte opp mot festivaler og oppmuntre til videre kontakt. India er på vei mot økt aktivitet, vi kan allerede se nytten av internett og synergier, sier Pudumjee. Iran med høy medlemsmasse Pudumjee trekker videre inn UNIMA Iran som en meget aktiv bidragsyter. Sammen med generalsekretæren, ble han invitert til Den 13. Internasjonale Figurteaterbiennalen i Teheran 22. 28. juli i år, og fikk oppleve et imponerende program. Vi fikk bekreftet at Iran har det største medlemstallet på verdensbasis noe som også innbefatter det største antallet dukke-/ figurspillere. På grunn av situasjonen i landet har aktiviteten ligget nede, men nå er det tydelig at nye krefter har tatt tak. Vi ÅND I HANSKE 04/10 11
AKROBATIKK: Forestillinga DRE kombinerer samtidsdans og figurteater (Foto: Vipul Sangoi vipul@raindesign.info) «En ny og positiv effekt er at internasjonale UNIMA har fått et lite budsjett som kan tilfalle prosjekter. Det oppfordres til å søke!» ble overrasket over alt det interessante og moderne vi så på festivalen. UNIMA Iran har fått en webside med nyheter både på engelsk og persisk, som gjenspeiler denne hurtig voksende aktiviteten. Iran er eksempel på ett land som tradisjonelt er kjent for mangle dialog med utenverdenen. Det fins likevel grupper i Iran som tør å reise ut, men det er også mange som ikke tør å ta denne risikoen, sier Pudumjee. (Mer informasjon finnes på unima.org under National Centers, Iran Republic Islamic) Kina åpner opp Både Pudumjee og generalsekretær Trudeau har hatt utstrakt reisevirkesomhet i sittende periode. Pudumjee forteller om Kina, som han besøkte tidligere i år sammen med Trudeau, i forbindelse med UNIMAs 21. kongress i Chengdu i 2012 (28.5. 4.6. 2012). Kina ble medlem i UNIMA i 2002, med andre ord har det et ungt medlemskap. Pudumjee og Trudeau ble tatt hjertelig imot av det nasjonale senteret, ved generalsekretær Mrs. Tang Dayu og president Mr. Wong Jong Lee. Byen Chengdu har et museum for skyggedukker med en imponerende samling. Dette var et tematisk grunnlag for å legge kongressen nettopp til denne byen. Borgermesteren kunne forsikre om at alle forberedelsene til verdenskongressen var godt i gang, og at byen kunne tilby de lokaliteter og nødvendige fasiliteter for en verdenskongress og internasjonal dukketeaterfestival. Det er stor prestisje knyttet til hele arrangementet, og det er behov for store arenaer. Det har vært en utfordring å finne spilleplasser til mindre og mer tradisjonelle grupper. I denne rekognoseringen har kineserne vært åpne og vist vei til små te hus som allerede er bærere av en lang teatertradisjon. Pudumjee ser positivt på forberedelsene til kongressen i Chengdu og de utfordringer man står overfor. Det jobbes positivt med organiseringen og kommunikasjonen er i god gang. Organiseringen tar likevel noe lenger tid enn planlagt av hensyn til språkbarrierer, men tonen er åpen og inkluderende, sier han. Det knytter seg en god del prestisje til denne kongressen for Kina. UNIMA Kina er allerede i gang med utvelgelsesprosessen av grupper som skal spille under kongressen. Interesserte måtte melde seg innen 30. november i år. Under sitt opphold i Chengdu, fikk Pudumjee og Trudeau møte kinesiske dukke- og figurspillere. Vanligvis er slike møter ikke lett å få til på grunn av språkproblemer og risiko for sanksjoner av ulik karakter. Møtet og samarbeidet har skapt tillit og derigjennom åpnet det seg en mulighet for kunne snakke sammen, både positivt og mer kritisk om dukke- og figurspillernes situasjon. For første gang skjedde det en interaksjon mellom kinesiske dukke-/figurteatergrupper og utenforstående gjester, sier Pudumjee. Demokrati? Utfordringen er at demokrati nødvendigvis ikke betyr det samme i alle land. Det er nødvendig å diskutere hvordan UNIMA skal arbeide med forskjellig tilnærming til eller forståelse av demokrati. Ifølge UNI- MAs statutter er organisasjonen forankret i Menneskerettighetsdeklarasjonen av 1948 og derigjennom åpen for alle nasjonaliteter, raser og religioner. Det finnes UNIMA sentra i mange land hvor de sliter med menneskerettighetsproblemer. Pudumjees budskap er at UNIMA som organisasjon stadig må kjempe for dukke- og figurteaterspillere som av politiske grunner blir ekskludert i sine hjemland. UNIMAs statutter har også nylig blitt revidert for å styrke de grunnleggende menneskerettighetsprinsippene. Lokal forankring og global interaksjon Der UNIMA tidligere har vært sentralisert i Europa og spesielt i Mellom-Europa, ser Pudumjee i dag en spredning av nasjonale knutepunkter med større vekt på sentrenes selvstendige virke og ansvar. De nasjonale sentraene må være åpne mot de unge og skape aktiviteter som er faglig interessante. Viktig blir spørsmålene: «Hva kan UNIMA gjøre for deg?» og ikke minst «Hva kan du gjøre for UNIMA?» Pudumjee ønsker å påvirke og trekke inn nye medlemsland. I dette perspektivet legger han vekt på internettkommunikasjonen som det nye hvor de nasjonale sentrene kan skape linker og kontakter på tvers av kontinenter og lokale tradisjoner. For å få dette til må UNIMA bli en åpen organisasjon med rom for uenighet og diskusjoner, sier han. Bare slik kan de nasjonale sentrene virke på sitt beste både i sin lokale forankring og globale interaksjon. 12
«Nye møter, kommunikasjon og innsikt via internett er morgendagens UNIMA på tvers av alle slags grenser. UNIMA skal være tilgjengelig for alle.» Det er også nødvendig med større kontakt mellom de nasjonale sentrene og UNIMAs mange kommisjoner. (Den siste som ble etablert er Kvinnekommisjonene ledet av japanske T. Onagi). Kommisjonen for Latin-Amerika er svært aktiv og kommisjonene for Stillehavet (Asia-Pasific) har interessante samarbeidsprosjekter som for eksempel et Phd-prosjekt (doktorgradsarbeid) som skal undersøke etisk praksis i samarbeid mellom under og utviklede land. UNIMA er i rask vekst i Sør-Afrika, og dette kontinentet er nå på banen ettertidligere å ha vært ikke-eksisterende. (Mer informasjon på www.unima.org). Andre veier til samarbeid er gjennom bistandsmidler. Pudumjee trekker fram et vellykket prosjekt mellom Finland og Sri Lanka, hvor man utviklet faglige og spennende relasjoner. Et annet eksempel er UNIMA Sverige, som gjennom sine kontakter har kunnet utvikle varige og stabile forhold til både India, Japan og flere asiatiske land. I dette perspektivet ser han også for seg påvirkning fra andre kunstarter, slik som musikk og dans (performing arts), noe som er vanlig i mange land. Han understreker at dette tverrfaglige samarbeidet er noe man er opptatt av sentralt i UNIMA fordi det kan gi andre kunstneriske dimensjoner til dukke-/ figurteatret. UNIMAs samfunnsengasjement Pudumjee er opptatt av UNIMAs reelle tilstedeværelse globalt når det gjelder å uttale seg på vegne av et truet dukke- og figurteaterfeltet. Det handler om festivaler som legges ned, skoler som forandres, og kutt i finansieringer m.m. UNIMA har gått inn i diskusjonene, og derigjennom kunnet påvirke og snu beslutningsprosesser. UNIMA tar også del i offentligheten ved å imøtegå trusler. Pudumjee nevner bombeangrepet i Lahore (Pakistan) under en kjempemessig festival med dukke-/figurteater, musikk og dans, hvor Norge gjennom Telenor var en av hovedsponsorene. Festivalen ble angrepet nest siste dag, hvor intensjonen var å skremme utlendinger. UNIMA påvirket arrangørene til å gjennomføre hele festivalprogrammet. UNIMA har også engasjert seg i katastrofeområder hvor de har bistått både økonomisk og moralsk til gjenreisning av små grupper. UNIMAs kunnskap innenfor enkelte katastrofeområder har også hatt betydning for andre organisasjoner, gjennom å bidra til utveksling av informasjon. Som eksempel nevner Pudumjee Det Svenske Utviklingsbyrået (SIDA) som henvendte seg til UNIMA for å få råd om hjelp og bistand i Burma. UNIMA satt inne med lokalkunnskap etter sitt engasjement under den tidligere syklonen i landet. Pudmijee tar også opp tilknytningen til UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) hvor UNIMA er et assosiert medlem i kraft av å være en frivillig organisasjon, Non Govermental Organisation (NGO). I forbindelse med en NGO-konferanse i Paris i år, kunne Trudeau overrekke en kopi av Encyklopedien til den nye direktøren for UNESCO. Bokens referanseliste viser hvor mange land og forfattere som er involvert i organisasjonens arbeid. Slik kan Encyklopedien ses som et godt «stempel» for UNESCO, sier Pudumjee. Kontakten med UNESCO må være aktiv og stadig videreutvikles. Her må vi sette punktum for presidentens globale engasjement, til tross for at vi hadde mye igjen av samtalen på båndet. Vi kan bare følge hans oppfordring om å holde seg orientert og åpen for alt som skjer i figurteaterfeltet internasjonalt. Hjertelig velkommen inn i internasjonale UNIMA! ÅND I HANSKE 04/10 13
FANTASTENES STORE FINALE Teater Fusentast feirer 20 år med forestillinga Den store finalen. Jaap den Hertog og Coby Omvlee definerer «en fusentast» og forteller om stadig utforsking av intrikate oppfinnelser; små og store, gamle og nye. Den Store Finalen Hvordan overleve dommedagen er Teater Fusentasts aller nyeste produksjon, og har blitt til i samarbeid med Andre Akt og Co-produksjon med Teaterhuset Avant Garden. Ide: Jaap den Hertog Manus: Coby Omvlee etter Belcampos novelle Het grote gebeuren Regi, dramaturgi: Elin Hassel Iversen Komponist, musiker: Dr. (Tor Einar) Bekken Lise Hovik, PhDstipendiat DMMH/NTNU og redaksjonsmedlem i Ånd i hanske Fusentastene skaper figurteater i vid forstand, men ofte i veldig smått format. Jubileumsforestillinga Den store finalen Hvordan overleve dommedagen ble en krevende teknisk affære, men likevel full av lek og fest. Forestillingen byr på vakre bildefremvisningsapparater og er en svært så jordisk fortelling om dagen apokalypsen rammer den idylliske byen Fagersund. Hva er en Fusentast? Coby: En fusentast er en scatterbrain, en blanding av en slags fantast med planer, prosjekter og mange baller i lufta, og en omreisende fant, en du ikke helt kan stole på, alltid omgitt av underlige ting. Å være framfus, å fuse fram, det å ville vise fram noe, er også en side av fusentasten. Dere har nå fust fram i over 20 år, med over 10 produksjoner og 3000 forestillinger. Hva er drivkraften? Jaap (stort smil): Et enormt eksponeringsbehov! Vi vil bli elsket og bejublet! Det er jo en del av drivkraften, ellers hadde vi ikke stått på scenen. Coby: Vi klarer rett og slett ikke la være. Hvis vi hadde greid det, hadde vi sluttet for lengst. Det er ingen grei sak å holde på med teater, slik vi gjør. Dere har begge også andre interesser og jobber Coby maler også bilder og Jaap er lege. Holder dere hverandre igang? Coby: Ja det er vel litt slik at jeg har mine perioder der jeg tviler på om jeg vil fortsette. Da vi var i en periode hvor vi ikke fikk spille så mye som jeg ønsket, begynte jeg med Skuespillere: Coby Omvlee, Jaap den Hertog Lystekniker: Sune Schjelderup Illustratør, dukkedesign: Janne Magnussen Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset Scenografi, dukkelaging: Camilla Lilleengen (Kunstnergruppa Sus i Serken) Kostymer: Nina Gjølgasæther (Kunstnergruppa Sus i Serken) maling for alvor. Jeg hadde virkelig en krise, men så begynte jeg å arbeide sammen med maleren Paul Carrier, og oppdaget at dette var en viktig del av meg. Jeg blir så lykkelig av å male! Det visuelle arbeidet ditt har vel også alltid inngått i forestillingene dere har laget? Coby: Jo det har det, men vi har oftest jobbet med scenografer og andre billedkunstnere i prosjektene våre, blant andre Leiken Vik, Inkalill, Gunnar Fretheim, Kim Hiorthøy, Lisa Jørgensen, Jan O. Henriksen, Janne Magnussen. På Katta og andre strofer gjorde jeg scenografien til nyoppsetningen, og med Livet i Arctica prøvde jeg ut et slags tegneseriefigur-uttrykk. Denne produksjonen tok jeg etterhvert med inn i Teater Fustentast, som jeg i 1994 fusjonerte med, fordi Studio Teater var i ferd med å bli oppløst, og jeg ville fortsette. Med Tornerose hadde jeg også rose-scenografien. Ellers er jeg glad i kitsch og nips, og har stått for pyntingen av Jaaps panopticum. 14
«Vi har et enormt eksponeringsbehov! Vi vil bli elsket og bejublet!» FUSENTASTENE: Jaap den Hertog og Coby Omvlee med Hetty fra forestillingen Sand mellom tærne (Foto: Jaap den Hertog, Zeist, NL) ÅND I HANSKE 04/10 15
«Det viktigste er å lage et skuespill av historien, ikke at projeksjonsteknikken skal være perfekt.» Definerer dere dere som et figurteater? Jaap: Ja. Men vi har også laget et par, tre forestillinger som er mye mer fortellerteater enn figurteater; Katitzi, Mirad og Tornerose. Vi er nok litt av alt. Figurteater (eller dukketeater, det er det samme for meg) er der hvor hele omgivelsen har en aktiv rolle i formidlingen av innholdet. Doña Quichota er sånn sett en figurteaterforestilling. I Menopas Magiske Togshow er det bare to dukker, og det er to skuespillere, men hele togvognen og installasjonene som kan åpnes og lukkes, og alt som rører seg i scenografien er jo også figurteater, og er med på å formidle den historien. Scenografien har en aktiv rolle. Figurteaterfestivalen i Charleville operer også med et slikt utvidet figurteaterbegrep. Der finner du alt fra danseforestillinger til fingerforestillinger og det vi mer ville betrakte som rene kunstutstillinger med animasjoner. Denne festivalen har betydd enormt mye for meg. I løpet av et veldig komprimert tidsrom får man oppleve hva som fungerer og hva som ikke fungerer på en scene, og man får bryne seg på hva andre gjør. Jeg oppdaget blant annet at jeg ikke var den eneste i verden som arbeidet med panoptikum. I Charleville var det 5 stykker! Men jeg er den eneste som gjør alt live, uten noe som helst preprogrammert! Kan du forklare hva et panoptikum egentlig er? Jaap: Det finnes to definisjoner av panopticum (pan = alt, opticum = optikk, synlighet) Den ene viser til et fengsel som er bygget uten vegger, slik at alt er synlig. Det skulle være mulig å ha full oversikt og kontroll. Men det andre begrepet kommer fra omreisende fanter fusentaster som dro med seg disse innretningene rundt på markedsplasser og viste fram små panoramaer og forunderligheter bakom et lite hull. Sensasjonen besto i det overraskende ved å oppleve en hel 3-dimensjonal verden utspille seg inni en liten kasse. Denne oppfinnelsen går helt tilbake til middelalderen. Er ditt eget panoptikum laget etter en slik gammel modell? Jaap: Ja, jeg ble inspirert av en bok som heter Vidunderkassen av Rafik Schami, en tysk forfatter opprinnelig fra Damaskus. Den forteller om en slik omreisende fortellertradisjon, som har vært levende inntil ganske nylig. Inni panoptikummet har man egentlig en slags tegneserierull, og fire, fem vinduer å kikke inn gjennom. Fortelleren viser fram og forteller, og tjener kanskje nok til et måltid mat. Coby: Dette er en veldig gammel tradisjon. Da jeg var i Bangladesh for en del år siden, hørte jeg at den også har vært levende der. Jaap: Og jeg trodde, inntil nylig, at jeg var den eneste som brukte dukker inni panopticumet... Teater Fusentast Har laget til sammen 14 produk sjoner, hvorav 3 uten dukker. Har spilt til sammen 3488 forestillinger på 21 år (gjennomsnittlig 166,0952381 per år). 2040 av disse er panopticum-forestillinger (enmanns-teater med tittekasse) på 6 minutter hver. De 1448 resterende forestillingene varer 45 minutter hver i snitt. Har 14 velbrukte dukke skuespillere, 1 lystekniker og 4 musikere. Har drevet 8 sceneinstruktører til tidvis fortvilelse, lurt 8 billed kunstnere/scenografer til å tro at små forestillinger krever lite innsats og fått 6 komponister til å lage strålende musikk. 3 Torneroser har blitt gravide med hver sin prins i deres kontrakt perioder. 2 av 3 prinser ble også gravide med en prinsesse hver. Har spilt i 1288,3333 timer, rigget i 7585 timer, kjørt to sykebiler til deres endelikt, tilbakelagt et antall kilometer som ikke lar seg regne ut, anslagsvis 4x rundt ekvator. (Og da er det ikke en gang tatt med alle båt- og fly reiser, pluss logistikken med å sende teaterutstyr via ulike transportbyrå.) Har spilt i 13 forskjellige land og på 6 forskjellige språk. Jaap: Etter alle panopticumforestillinger, ønsket jeg å lage noe for et større publikum med bruk av de samme teknikkene. Til Sand mellom tærne laget vi et raritetskabinett, noe som også kommer fra den gamle omreisende tradisjonen. Man kunne gå og se et «rareeshow», som kanskje likner på det å besøke Musee Grevin i Paris, et stort raritetskabinett med ulike scenarier og installasjoner. Dette har også vært en stor inspirasjon. Dette leder oss fram til deres siste produksjon Den store Finalen som jo er en kjempestor produksjon målt i arbeidstid, tekniske utfordringer og antall dukker, men som også er ganske liten, nesten som et slags panoptikum brettet ut for et større publikum gjennom filmlerretet? Coby: Jaap hadde planlagt denne forestillingen uten dukker, kun med projeksjoner, men jeg ønsket at vi også skulle bruke dukker, så dette ble større enn opprinnelig tenkt. 16
TITTEKASSETEATER: Jaap den Hertog med sitt panopticum «Vi hadde sett for oss at en mørk masse med merkelige og skremmende vesener skulle komme ut av rumpe fjellet. Men i dette formatet ble alle de skremmende vesenene bare søte!» Historien av Belcampo og TV-filmen av Jaap Drupsteen (som også har designet de vakre futuristiske nederlandske pengesedlene som ikke lenger er i bruk) har vi begge elsket siden ungdomstida. I Den Store Finalen får vi se alle slags rare innetninger av gamle lysprojektører, laterna magica-bildeprojeksjoner, men også en hel by med bitte små figurer som blir filmet av et høyteknologisk minikamera, projisert opp på bakveggen. Det var nok ikke tilfeldig at dere fattet interesse for Laterna Magica, en oppfinnelse av nederlenderen Christiaan Huygens fra 1659. Var det fascinasjonen for historien eller Laterna Magica som dannet utgangspunktet? Jaap: Det var nok behovet for å utforske nok en gammel teaterteknikk. Vi hadde jobbet med ronzebons nederlandsk for gatedukketeaterscene, panopticum og raritetskabinett, og nå ønsket jeg å bruke Laterna Magica. Og så har denne gode gamle historien ligget der i bakhodet mitt. Den passet perfekt, fordi helt fra starten har disse apparatene blitt brukt til å sette publikum tilsynelatende i kontakt med det hinsidige. Det er en stor historie; den handler om en hel by, masse mennesker, dommedagen og det hele? Coby: Historien måtte skrives om fra en indre monolog til en teaterhendelse. Egentlig er det 130 figurer med i historien, men vi har tatt med 50 dukker, og ca. 20 av dem er i aktivt spill med replikker. Vi måtte forminske og fortette uten å miste frodigheten. Vi ønsker nå å søke om tillatelse til å lage en bildebok basert på Janne Magnussens bilder sammen med min teatertekst. Tegningene til Janne er fantastisk fine! De kan minne om tegneseriefigurer, og må jo passe perfekt i en bildebok. Miniatyrfigurene Camilla har laget er jo også helt nydelige. Jaap: Janne har vært et funn! Hennes tegninger har dannet utgangspunktet for dukkene og de visuelle projeksjonene. I arbeidet med projeksjonene har en helt ny verden åpnet seg for oss. Vi har fått kontakt med folk som virkelig kan disse teknikkene, teknikker som kan være fullstendig magiske. Vi har ikke det samme presisjonsnivået jeg har fått kaffeforbud fordi jeg ikke må skjelve på hendene når jeg fører dukkene og kameraet! Men for oss er det viktigste å lage et skuespill av historien, ikke at projeksjonsteknikken skal være perfekt. Vi ønsker å gjøre også den så godt som mulig, men det er svært krevende! Dere har jo tilgang til dagens teknologi, men dere ønsker å vise oss de gamle mekaniske teknikkene? Jaap: Vi ønsker egentlig å vise en utvikling gjennom forskjellige tidsaldre og metoder i et samlet sammensatt bilde. Det passer med fortellingens store og frodige mangfold. Coby: Dagens unge er jo så vant til at alt foregår på skjerm, men vi tar dem med tilbake til kildene for denne skjermkulturen, til bildeprojeksjoner som skjer her og nå. Ingenting er filmet på forhånd, alt skjer i øyeblikket, og det skaper en egen magi. Dommedag, hva betyr det for dagens mennesker og for dere? Coby: For meg er denne historien et forsvar for toleranse og et angrep på hykleri, dobbeltmoral og fundamentalisme. Jeg tenker på min mor, som var kristen, og trodde at alle som har levd et anstendig liv uansett ville komme til himmelen. Hun fant hermed en løsning for alle sine frafalne barn! Alle kan bli salige i sin egen tro, er det noe som heter. Jaap: Hieronymus Bosch er med her: Vi hadde sett for oss et rumpeliknende fjell som steg opp fra jorden, og at en mørk masse med merkelige og skremmende vesener skulle komme ut av rumpen, men det som skjedde var at i dette formatet ble alle de skremmende vesenene bare søte! De fungerte ikke. Vi brukte en boa i stedet. Er Den Store Finalen en avskjedsforestilling, eller har dere flere ideer gjemt i raritetskabinettet? Jaap og Coby: Nei, det kunne man nok tenke seg, og noe så stort tror vi ikke vi vil lage igjen. Men det har vært bra, vi føler vi har lykkes, så det blir ikke den siste. Vi har allerede nye planer: Fra små dukker til bitte små dukker; kanskje det neste må bli loppesirkus? ÅND I HANSKE 04/10 17
DOMMEDAG: Fagersunds befolkning på Den Aller Siste Dagen, i Teater Fusentasts jubileumsforestilling Den store finalen (Foto: Sune Schjelderup) 18
ÅND I HANSKE 04/10 19
TI ÅR I BARNS FANTASI VIRKE Anne Stray har, mot alle odds, holdt liv i og utviklet sitt eget dukketeater i det røde lille huset i Frognerparken gjennom et decennium. Her regjerer hun som teatersjef og solospiller i en og samme person. Mona Wiig, teaterviter og redaksjonsmedlem i Ånd i hanske Lørdag 4. september hadde Annes Dukketeater i Frognerparken premiere på forestillingen Knerten gifter seg av Anne-Cath. Vestly. Høstsolen strålte og publikum kunne sitte ute og glede seg over forestillingen som var laget i anledning tiårsjubileet til dukketeatret. Det ble spilt 10 gratisforestillinger. Dukkespillerne Anne Stray og Helene Byhring var ansvarlige for regien. Forestillingen kom til i samarbeid med Riksteatret, dukkene var laget av Christine Stoesen og Sverre Johansen. Dette intervjuet med Anne Stray skal først og fremst handle om hennes eget dukketeater i Frognerparken som hun, mot alle odds, har holdt liv i og utviklet gjennom et decennium. Likevel kan vi ikke gå utenom viktige impulser fra Annes 26 år som dukkespiller og skuespiller på Riksteatret. Hvorfor valgte du dukketeater? Det begynte vel med at jeg så forestillingen En usedvanlig konsert på Chat Noir i 1976. Det var et gjestespill fra Obraztovs Dukketeater i Moskva. Bak det hele sto den sovjetiske folkekunstneren Sergei Obraztsov. Underlig nok kom jeg for noen år siden over et gammelt intervju han gav til Berlingske Tidende hvor han sier «det gjelder å vekke og utvikle tilskuerens medskapende evne» I ettertid har jeg skjønt at det var nettopp dette som skjedde med meg. Jeg ble så bergtatt av teaterdukken og dens vesen at jeg valgte å studere denne teaterkunsten, for siden å gjøre den til mitt levebrød. 26 år på Riksteatret Det var nesten som en drøm, at dørene åpnet seg med Riksteatrets dukketeater, sier Anne. Riksteatrets 3-årige elevskole for dukkespillere ble hun opptatt ved alt i 1978, og fullførte som 22-åring i 1981. Det var en viktig læretid for den unge Anne, og en stor innvielse i to teaterverdener. Riksteatrets daværende sjef Gudrun Waadeland presiserte: «En god dukkespiller må også være en god skuespiller.» «På et vis synes jeg det enklere å være vanlig skuespiller enn å gi scenisk liv til, eller å animere, en dukke.» Det var under opptaksprøvene ved Riksteatret at Anne og undertegnedes veier møttes for første gang. Det var ingen tvil om Annes skuespillertalent. Vi skulle samarbeide i syv år, hun som elev og senere dukkespiller og skuespiller, jeg som daglig leder av nettopp Riksteatrets dukketeater og dens 3-årige elevskole. Anne snakker med respekt om sine lærere på Riksteatret, som hun benevner som anerkjente kunstnere og personer med høy faglig kompetanse: Vi var få elever, og i flere fag var undervisningen individuell. Det ble arbeidet metodisk; stort sett etter mester- og lærlingprinsippet. I spill med dukker fikk vi opplæring av erfarne og anerkjente kunstnere fra Tandarica-teatret 20
PUBLIKUMSYNDLING: Anne Stray med Lille Prinsen, som har stjernestatus i Annes Dukketeater (Foto: Per Maning) 26 år på veien, det er lang tid? Anne sukker og må innrømme at turnélivet er krevende. Etter alle disse årene var en grense nådd. Det ble ikke minst vanskelig å kombinere med familieliv og et lite barn. På enkelte turneer spilte vi fire forestillinger hver dag, for eksempel gjaldt det Karius og Baktus. Det ble ikke lett i lengden å utfordre seg selv, ved hele tiden å utvikle stoffet, for eksempel ved å prøve å spille undertekst til enkle tanntroll «Dukken er et instrument, det er alltid noe å strekke seg etter, alltid noe å forbedre.» i Bucuresti. De mange lærings- og arbeidsprosessene i møtet med høgt kvalifiserte kunstnere innen diverse disipliner skulle forme meg som både som skuespiller og dukkespiller, og her var det ikke rom for å nøle! sier hun. Vi elever ble praktisk talt kastet uti profesjonelle produksjoner, og rollene kunne være store og krevende. Det var å lære å svømme på dypt vann; du flyter hvis viljen og motivasjonen er sterk nok... Men jeg må si jeg ble litt skjelven da jeg fikk rollen som den grønnkledde i Peer Gynt (1978). Jeg var nitten år og ville helst bare være Solveig! Hvilken roller har vært viktige for deg ved Riksteatret? Det har vært mange fine og utfordrene roller. Jeg vil blant annet nevne rollen som Tviga-giraffen i forestillingen Jeppe Jansens Giraff (1984) etter barneboken av Odd Eidem. Forestillingen ble iscenesatt av den kjente danske regissøren Sam Besekov, med Hans Normann Dahl som scenograf. Giraffen var en tråddukke (marionette), og mot- og medspiller den nå legendariske Sverre Hansen. Både arbeidet med rollen og samspillet med Hansen var en stor opplevelse. Hansens rolle var som en gammel surpomp, som i kontakt med giraffen etterhvert skjønte at han var gått helt i vranglås. Han gikk dypt inn i grinebiterens rolle, trodde seg inn i den, det var også som om han på et mentalt plan virkelig trodde at jeg var Tviga, dermed trodde jeg og det at jeg virkelig var den lille Giraffen, som til slutt skulle klare å smyge seg inn i hans hjerte. Det var stort. Fra ambulerende teater til eget hus Det var ved en tilfeldighet at det skulle bli Frognerparken for meg. Lenge hadde jeg vært på utkikk etter et lokale i nærmiljøet på Uranienborg, men på et tidspunkt bestemte jeg seg for å ta kontakt med selve bydelen, og fikk vite at lokalene til den gamle barneparken ved Frogner Stadion ble ledige fra år 2000. Så her startet jeg altså opp året etter, med god hjelp fra min mann og min gode venninne og dyktige kollega Helene Byhring. Hvilke kamper har du hatt for huset i Frognerparken? Det har vært mange, det er stadig vekk noen som er interessert i lokalene og beliggenheten, først og fremst private barnehager. Det er mange timers arbeid som ligger bak etableringen av mitt konsept; dukketeater med verksted her i Frognerparken. Men jommen har det vist seg mulig. Det er ingen tvil om at både bydelspolitikere og andre har merket seg ildsjelen Anne Stray og hennes dukketeater i Frognerparken. Oslo Kommunes kulturetat og Frognerparkens Venner har vært svært viktigste støttespillere. Etter hvert har da også bydelen sluttet opp om dette kunstnerisk unike tilbudet hun er alene om å tilby i bydelen, som er unikt også i bysammenheng. «En liten og fin institusjon kan se tilbake på ti år i barns fantasivirke» skrev Tom Stalsberg i i omtalen av 10-årsjubileet i Dagbladet. Etter ti års hardt arbeid har Annes Dukketeater blitt en magisk liten verden i Frognerparken. Huset er utvidet, taket i spille- og scenerommet er løftet, vedlikehold og inndekningarbeid er utført. De nye doble ytterdørene kan åpnes mot parken på sommertid, slik at man kan spille for publikum ute slik det nettopp ble gjort med Knertenforestillingen. Nå ønsker hun seg et bedre lysanlegg. De siste årene har jeg fått uvurderlig hjelp og støtte av fotografen Per Maning, som er fascinert av virksomheten her. Han tar alle bildene, og er virkelig blitt en kunstnerisk inspirator og mentor for meg. ÅND I HANSKE 04/10 21