Det juridiske fakultet

Det juridiske fakultet Juridiske personers adgang til å fremme sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 34: Kriteriene ikke-statlig organisasjon og offer. Christina Jensen Liten masteroppgave i rettsvitenskap høst 2013

KAPITTEL 1. INNLEDNING... 3 1.1. TEMA... 3 1.2. AVHANDLINGENS RELEVANS... 3 1.3. SENTRALE METODISKE SPØRSMÅL VED TOLKNINGEN AV EMK... 5 1.4. HISTORIKK... 8 1.5. AVGRENSINGER OG VEIEN VIDERE... 10 KAPITTEL 2. EMK ART. 34 OG JURIDISKE PERSONER... 11 2.1. GENERELT OM ART. 34 OG ØVRIGE PROSESSVILKÅR... 11 2.2. IKKE-STATLIG ORGANISASJON... 14 2.2.1. Generelt om vilkåret... 14 2.2.2. Statlig deleid organisasjon... 16 2.2.3. Statlig heleid organisasjon... 18 2.2.4. Kommuner... 19 2.3. OFFERKRAVET... 20 2.3.1. Direkte påvirket... 22 2.3.1.1. Potensielt offer... 24 2.3.1.2. Aksjonærer som offer... 27 2.3.2. Indirekte påvirket... 30 2.3.2.1. Arbeidsgiver til sak for arbeidstakere... 33 2.3.3. Opphør av offerstatus... 35 2.3.3.1. Statlig reparasjon.... 35 2.3.3.2. Insolvens... 36 2.3.3.3. Den juridiske person opphører... 37 KAPITTEL 3. SÆRSKILT OM ENKELTE RETTIGHETSARTIKLER... 39 3.1. ART. 6 RETTFERDIG RETTERGANG... 40 3.2. ART. 8 RESPEKT FOR SITT HJEM... 41 3.3. ART. 10 YTRINGSFRIHET... 42 KAPITTEL 4. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER.... 44 ALFABETISK KILDELISTE... 46 2

Kapittel 1. Innledning 1.1. Tema Problemstillingen for dette arbeidet er juridiske personers adgang til å fremme individuell klage for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Domstolen eller EMD), etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen 1 (EMK), art. 34. Avhandlingen behandler dermed et menneskerettslig tema og metodiske særegenheter som følger av dette behandles i punkt 1.3. Dette temaet nevnes for så vidt ofte i litteraturen, men det vies sjeldent stor oppmerksomhet eller analyse. Det er derfor et generelt behov for en mer grundig analyse av Domstolens praksis fram til i dag på dette området. Med juridiske personer forstås her alle rettssubjekter som ikke er fysiske personer, 2 eksempelvis bedrifter eller organisasjoner. Med menneskerettigheter forstås derimot gjerne rettigheter som tillegges hver enkelt person kun i den egenskap av å være menneske. EMK aksepterer imidlertid at også juridiske personer kan være rettighetssubjekter etter konvensjonen. 3 Avhandlingen fokuserer som nevnt på juridiske personer, men likevel må det enkelte steder ses hen til hvilken adgang fysiske personer har til å fremme sak etter EMK art. 34. Dette grunnet lite eller manglende praksis fra Domstolen på enkelte områder hva gjelder juridiske personer. Her vil praksisen for fysiske personer gjøre det mulig å vurdere hvilken anledning en juridisk person ville hatt i en lignende situasjon. Slike vurderinger vil gjøres løpende i avhandlingen. 1.2. Avhandlingens relevans Avhandlingens tema er av sentral betydning når det gjelder juridiske personers mulighet for å fremme en sak for Domstolen. Da rettstilstanden stadig utvikles gjennom justeringer av vilkårene, er det nødvendig med en sammenfatning og analyse av Domstolens praksis frem mot det som er gjeldende rett i dag. 1 Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, 4. nov. 1950, ETS nr. 5. 2 Store norske leksikon, definisjon av «juridisk person»: http://snl.no/juridisk_person (Sist sett 15.12.2013). 3 Dette vil behandles nærmere under punkt 1.4. 3

Dette støttes av Interlaken-deklarasjonen punkt C-6 a og b 4, som oppfordrer statene til å gi informasjon om vilkårene for å fremme sak for Domstolen til potensielle klagere. I deklarasjonen blir det også påpekt at en analyse av Domstolens praksis i forbindelse med vilkårene for å fremme sak, er en viktig del av arbeidet med å meddele korrekt informasjon til klagerne. 5 Temaet er også viktig hva gjelder norsk rett. EMK er inkorporert som norsk lov, og dens bestemmelser får forrang i forhold til nasjonale bestemmelser jf. menneskerettsloven 6 3 jf. 2. For de nasjonale prosessregler medfører dette at dersom en vil tillates å fremme klage om et konvensjonsbrudd for Domstolen, vil en følgelig måtte tillates å først fremme et likt søksmål for nasjonale domstoler. Kravet til aktiv sakstilknytning etter tvisteloven 7 (tvl), 1-3 andre ledd vil derfor måtte være oppfylt dersom kravene etter EMK art. 34 er oppfylte. Dette må ses i sammenheng med at det i utgangspunktet skal være de nasjonale instansene som skal behandle konvensjonskrenkelser, og følgelig må de få en reell mulighet til å reparere denne. 8 Forståelsen av sammenhengen mellom EMK art. 34 og menneskerettsloven 3, jf. 2 støttes av Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2005 s. 534. Her uttalte førstvoterende at: For at et individ skal kunne påklage konvensjonsbrudd til EMD, må klageren være offer («victim») for det påståtte konvensjonsbruddet, jf. EMK artikkel 34. [ ] Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må det stilles tilsvarende krav for at en sak med påstand om konvensjonsbrudd skal kunne fremmes for norske domstoler. 9 Dommen er fra tiden før dagens tvistelov, men da innføringen av denne ikke var ment å skulle utgjøre noen realitetsforskjell på dette området er den likevel relevant. 10 Uttalelsen viser at 4 Interlaken-deklarasjonen av 19.feb. 2010: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0ccoqfjaa&url=htt p%3a%2f%2fwww.coe.int%2ft%2fdghl%2fcooperation%2fcapacitybuilding%2fsource%2finterlake n_declaration_en.pdf&ei=1xgmuqzqnnsv4qtzn4cabw&usg=afqjcnembx7dtfhjavog568u1jprpldxgq &bvm=bv.56643336,d.bge (Sist sett 15.12.2013). 5 Det som ble fastslått i Interlaken-deklarasjonen ble igjen stadfestet i Brighton-deklarasjonen av 19. og 20. april 2012, og da spesielt i deklarasjonens punkt 5: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0ccoqfjaa&url=htt p%3a%2f%2fwww.echr.coe.int%2fdocuments%2f2012_brighton_finaldeclaration_eng.pdf&ei=ph2p Uty4Jenk4QTHwoGYCw&usg=AFQjCNHmfYX2bUXG3j7DJ9-r6cPty-yZUA&bvm=bv.57967247,d.bGE (Sist sett 15.12.2013). 6 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 21.mai 1999 nr. 30. 7 Lov om mekling og rettergang i sivile tvister 17. juni 2005 nr. 90. 8 Dette behandles nærmere under punkt 1.3. 9 Rt. 2005 s. 534 avsnitt 28. 10 Ot.prp.nr. 51(2004-2005): Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) s. 363 siste avsnitt. 4

det er avgjørende å kjenne til omfanget av klageadgang etter art. 34, altså ikke kun hva gjelder muligheten for å fremme sak for Domstolen, men også for muligheten til å fremme sak for nasjonale domstoler. Som kjent har kunnskapen om EMK økt betraktelig i Norge de siste tiår, noe som kan leses ut av statistikk om påberopelse av konvensjonsbrudd. 11 Med dette vil mest sannsynlig antallet potensielle klagere øke. Da saksrestansen for Domstolen allerede er høy, dog synkende, 12 er det viktig å ha fokus på hvem som faktisk kan fremme klage om konvensjonsbrudd. Her er artikkel 34 sentral. Dersom bestemmelsens betydning for juridiske personer blir bedre klarlagt og resultatet mer alminnelig kjent, kan det føre til at det fremmes færre klart irrelevante klager. I tillegg kan det for EMD sitt vedkommende bli enklere å avvise håpløse tilfeller der klager hvor en klager på tross av tvilsom innfrielse av prosessforutsetningene likevel fremmer en sak for Domstolen. Dette vil hjelpe til med å få ned saksrestansen for Domstolen ytterligere, samtidig som det bedrer sakspresset for de nasjonale instanser. Dette har for Domstolen vært et uttalt ønske. 13 1.3. Sentrale metodiske spørsmål ved tolkningen av EMK I dette punktet vil jeg se nærmere på enkelte relevante metodiske spørsmål i forhold til hvordan EMK skal tolkes. Første tolkningsmoment følger av Wienkonvensjonen om traktater 14 art. 31, som anses å reflektere folkerettslig sedvanerett. 15 Da Domstolen er en folkerettslig aktør vil det være naturlig at den blir bundet av Wienkonvensjonens 11 Uttalt av Tore Schei i artikkelen Høyesterett inn i det 21. århundre, under punktet «Internasjonaliseringen», avsnitt 7: http://www.domstol.no/no/enkelt-domstol/-norges- Hoyesterett/Om-Hoyesterett/Artikler-med-mer/Hoyesterett-inn-i-det-21-arhundre-ved-Tore-Scheihoyesterettsjustitiarius/ (Sist sett 2.12.2013). 12 Se EMDs «Analysis of statistics 2012» s. 6, som viser at det pr. 1.1.2012 var 151 600 saker i restanse, mens det pr. 31.12.2012 var 128 100, noe som tilsier en nedgang på 16 % i løpet av året. Det kan her bemerkes at denne nedgangen vil flate ut når det hovedsakelig er saker som krever grundig behandling som gjenstår; http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0ccoqfjaa&url=htt p%3a%2f%2fwww.echr.coe.int%2fdocuments%2fstats_analysis_2012_eng.pdf&ei=uzgpuphcodto4 QT9xoH4AQ&usg=AFQjCNGQQQeJUVH8uyYgFOpzQaDZXdPaOA&bvm=bv.57967247,d.bGE (Sist sett 15.12.2013). 13 Practical Guide On Admissibility Criteria (2011), Introduction avsnitt 1 og 2: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0ccoqfjaa&url=htt p%3a%2f%2fwww.echr.coe.int%2fdocuments%2fadmissibility_guide_eng.pdf&ei=7zgpussb6ehhbl_ JgegL&usg=AFQjCNHA7ZRLDqoZCX9M586I1qQt6SZ4lQ (Sist sett 15.12.2013). 14 Vienna Convention on the Law of Treaties 1969, United Nations, Treaty Series, vol. 1155 s. 339. 15 Se blant annet EMDs uttalelse i Golder mot Storbritannia, søk.nr. 4451/70, dom av 21. feb. 1975, avsnitt 29: «its Articles 31 to 33 enunciate in essence generally accepted principles of international law». 5

bestemmelser til tross for at den ikke er part i konvensjonen. Imidlertid følger ikke dette direkte av noen bestemmelse i EMK. Likevel må det vel kunne antas at EMK på et tydelig vis ville ha gitt uttrykk for at sedvanerett skulle fravikes dersom dette skulle legges til grunn. Da dette ikke er gjort må det kunne konstateres at Domstolen er forpliktet til å følge Wienkonvensjonens art. 31. Dette støttes også av dens egen praksis. 16 Etter Wienkonvensjonen må det tas utgangspunkt i en naturlig tolkning av konvensjonens ordlyd. I den sammenheng må det ses hen til formålet bak konvensjonen, og ordlydens øvrige kontekst, jf. konvensjonens art. 31 nr. 1. 17 Domstolen bør derfor være tilbakeholden med å etablere nye rettigheter, samt tolke de eksisterende rettighetene utvidende. Dette vil i sær gjelde dersom slik tolkning vil stride mot de originale tankene bak EMK. Bestemmelsene er imidlertid nokså vagt formulert, og det er ikke alltid at forarbeider til den originale konvensjonsteksten gir hjelp. Ved at Domstolen i tiltakende grad har snudd fokuset fra ren ordlydstolkning til også å fokusere på formålsbetraktninger gis de eksisterende konvensjonsrettigheter nå et større vern for rettighetssubjektene enn det som var den opprinnelige intensjonen. 18 At dette ikke er uproblematisk viser de senere års tiltagende kritikk fra nasjonal hold på enkelte av EMDs dommer, for eksempel om stemmeretten til en innsatt i britiske fengsler. 19 I det videre omtales tolkningsmomenter som retter seg mer direkte mot tolkning av EMK, som er utledet av Domstolen, og som vil få betydning i denne avhandlingen. For det første skal konvensjonsteksten tolkes dynamisk. Domstolen har selv uttalt at konvensjonen skal ses på som et «living instrument». 20 Med dette forstås at EMKs innhold skal kunne endres i samsvar med samfunnsutvikling uten at det skal måtte kreves en endring av selve konvensjonsteksten. For avhandlingen kan det her nevnes at dette åpner for at vilkårene i art. 34 skal kunne tolkes dynamisk, og ikke «rigid and inflexible». 21 Som nevnt ovenfor kan imidlertid slik dynamisk tolkning neppe gå på bekostning av konvensjonens 16 Eksempelvis Mamatkulov og Askarov mot Tyrkia, søk.nr. 46827/99, 46951/99, dom av 4. feb. 2005, avsnitt 111. 17 Vienna Convention on the Law of Treaties 1969, United Nations, Treaty Series, vol. 1155 s. 339. 18 Se her eksempelvis Young, James og Webster mot Storbritannia, søk.nr. 7601/76, 7806/77, dom av 13. aug. 1981, avsnitt 52. 19 Bowcott, Owen, Conservatives clash over European court ruling on prisoner voting rights, 20. nov. 2013 The Guardian: http://www.theguardian.com/politics/2013/nov/20/prisoners-vote-european-courthuman-rights (Sist sett 15.12.2013). 20 Hirsi Jamaa og andre mot Italia, søk.nr. 27765/09, dom av 23. feb 2012, avsnitt 175. 21 Aksu mot Tyrkia, søk.nr. 4149/04 og 41029/04, dom av 15. mars 2012, avsnitt 51. 6

formål, jf. Wienkonvensjonen art. 31 nr. 1. 22 Domstolen kan derfor ikke fritt begrense det vern EMK er ment å oppstille for menneskerettighetene, dersom eksempelvis Domstolen skulle besettes med mindre menneskerettsinnstilte dommere. For det andre skal flere av konvensjonens begreper tolkes autonomt. Det vil si at begrepene skal tolkes uavhengig av hvordan de ulike konvensjonsstatene tolker dem, 23 slik at konvensjonsteksten dermed får selvstendig betydning. Eksempelvis er det ikke avgjørende hva den enkelte konvensjonsstat betrakter som et offer («victim») etter EMK art. 34. 24 Her vil det kun være Domstolens egen forståelse som får betydning. Denne tolkningen skal sikre at vernet etter konvensjonen blir mest mulig ensartet, uavhengig av hvilken konvensjonsstat som klages inn for Domstolen. Imidlertid kan det tenkes at Domstolens forståelse av begreper kan influeres av medlemsstatene. Dette kan skje dersom tilstrekkelig mange av konvensjonsstatene har antatt forsvarlig forståelse av et begrep. Domstolen kan da være tilbøyelig til å legge denne til grunn. For det tredje er det viktig å tolke prosessreglene i samsvar med «fjerdeinstansdoktrinen». 25 Denne går ut på at Domstolen ikke skal fungere som en fjerde instans i det nasjonale systemet. 26 Dette har som følge at prosessreglene må tolkes tilstrekkelig strengt til at saker som egentlig ikke omhandler konvensjonsbrudd heller ikke tillates fremmet. Et fjerde moment er at det gjennomgående må legges stor vekt på hensynet til effektivitet. 27 Med dette forstås at rettighetene etter konvensjonen skal ha et effektivt vern, slik at det skal være mulig å påberope dem for den enkelte. I forlengelsen av dette kan det nok hevdes at prosessreglene må tolkes strengt, slik at kun individuelle klager med reelle konsekvenser tillates fremmet for Domstolen. Dette fordi irrelevante saker ikke bør oppta EMD sin tid. Dersom saker uten reelt innhold tillates fremmet, vil dette føre til at andre, reelle saker får et mindre effektivt vern ved at de må vente i køen av ubehandlede saker. Domstolen må imidlertid ikke tolke kravene alt for strengt, slik at prosessreglene ender opp med å motarbeide det vern av menneskerettighetene som følger av EMK. 22 Vienna Convention on the Law of Treaties 1969, United Nations, Treaty Series, vol. 1155 s. 339. 23 Gorraiz Lizarraga og andre mot Spania, søk.nr. 62543/00, dom av 27. april 2004, avsnitt 35. 24 Gorraiz Lizarraga og andre mot Spania, søk.nr. 62543/00, dom av 27. april 2004, avsnitt 35. 25 Kemmache mot Frankrike (No.3), søk.nr. 17621/91, dom av 24. nov 1994, avsnitt 44. 26 Et annet ord for dette er subsidiaritetsprinsippet. Med dette forstås at Domstolen ikke skal ta stilling til anvendelse og tolkning av nasjonal rett. Den skal kun se om det foreligger konvensjonskrenkelse. I forlengelsen av dette skal Domstolen i utgangspunktet heller ikke foreta bevisvurderinger, dette skal gjøres nasjonalt. 27 Airey mot Irland, søk.nr. 6289/73, dom av 9. okt. 1979 avsnitt 24 og Credit and Industrial Bank mot Den Tjekkiske Republikk, søk.nr. 29010/95, dom av 21. okt. 2003, avsnitt 48. 7

Avslutningsvis må det også påpekes at for Domstolens uttalelser, i motsetning til etter norsk rett, ikke skilles mellom ratio decicendi og obiter dictum. 28 Altså vil alle uttalelser fra Domstolens praksis som anvendes i avhandlingen i utgangspunktet ha lik vekt. Likevel vil en nok måtte se hen til at de avgjørende uttalelser og resonnement gjerne er mer bearbeidet og i større grad basert på partenes prosedyrer. Dette da de har stor relevans for resultatet, i motsetning til mer generelle uttalelser. For øvrig vil det også for Domstolen nok måtte skilles mellom de ulike instansers avgjørelser, samtidig som skillet mellom avgjørelser og dommer vil kunne ha rettskildemessig betydning. 1.4. Historikk Jeg vil nå kort se på forhistorien til menneskerettighetene, herunder om juridiske personer har vært vernet av tidligere tekster enn EMK. Hvis man styrer unna antikkens tekster, er ett av de første sentrale skriftverk på veien til dagens menneskerettighetskonvensjoner den engelske Magna Carta fra 1215. 29 Den gikk ikke i sin helhet ut på vern av rettigheter som tilfalt den enkelte i egenskap av å være menneske. Likevel gav den eksempelvis bestemmelser om vern mot urettmessig anholdelse for den enkelte, samt diverse eiendomsvern. I denne teksten er det derimot ingen allmenne rettigheter som også tok sikte på juridiske personer. Videre ble det i 1625 utgitt et verk kalt «De jure belli av pacis». 30 Forfatteren var Grotius, en nederlandsk jurist. Han behandlet her rettigheter som mennesket fikk gjennom det å være individ. Også her var fokuset kun på fysiske personer. Over hundre år senere, på 1700-tallet, kom den amerikanske og den franske uavhengighetserklæringen, i henholdsvis 1776 og 1789. 31 Også her lå fokuset på de rettigheter det enkelte individ skulle ha. Mange av disse rettighetene kan finnes i EMK, eksempelvis ytringsfrihet og uskyldspresumsjon, men det er ingenting som tyder på at det på den tiden forelå et vern for andre enn den enkelte fysiske person. 28 Harris, O'Boyle og Warbrick, Law of the European Convention on Human Rights, andre utgave (2009) Oxford University Press, s. 17. 29 Freeman, Michael, Human Rights (2002) Polity, side 17. 30 Sunde, Jørn Øyrehagen, Speculum Legale (2005), Fagbokforlaget, s. 234. 31 Freeman (2002) s. 24. 8

I 1948 vedtok FN sin menneskerettighetserklæring. 32 Denne tar kun sikte på å verne fysiske personers rettigheter, jf. blant annet erklæringens fortale som gjennomgående kun nevner rettigheter for det enkelte «human». EMK ble for sin del utarbeidet i 1950 av Europarådet 33 som en respons på menneskerettighetskrenkelsene som ble voldt av nazistene under andre verdenskrig. 34 Konvensjonen trådte i kraft i 1953, og alle medlemsstatene til Europarådet ratifiserte den. Domstolen åpnet i 1959, og denne ble opprettet for å sikre de rettigheter som alle mennesker oppnår ved fødsel, uavhengig av nasjonal tilhørighet, et bedre vern. Navnet på konvensjonen, Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, tyder på at det kun var fysiske personer som var ment å skulle få beskyttelse under den. «Human» betyr menneske, og juridiske personer synes umiddelbart å falle utenfor den betegnelsen. Dette støttes av sammenlignbare konvensjoner, eksempelvis Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 35. Konvensjonens valgfrie protokoll av 23. mars 1976 art. 2 gir rett til individuell klage kun til fysiske individer («individuals»). Også Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter 36 har åpnet for individuelle klager. Dette følger av valgfri protokoll av 10. desember 2008 art. 2, som trådte i kraft 5. mai 2013. Denne gir klagemulighet til fysiske individer («individuals») og grupper av slike. For begge de nevnte konvensjoner er altså juridiske personer avskåret fra å klage på krenkelser av rettigheter som følger av disse. Imidlertid har EMK som antageligvis den eneste av de sentrale konvensjonene om menneskerettigheter åpnet opp for at også juridiske personer skal ha et vern, jf. art. 34 sin 32 The Universal Declaration of Human Rights: http://www.un.org/en/documents/udhr/ (Sist sett 15.12.2013). 33 Et europeisk samarbeidsorgan som skal verne menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper, jf. Store norske leksikon sin artikkel om Europarådet: http://snl.no/europar%c3%a5det (Sist sett 15.12.2013). 34 Harris, O Boyle og Warbrick (2009) s. 1. 35 International Covenant on Civil and Political rights, 23. mars 1976, nr. 14668. 36 International Covenant on Economic, Social and Cultural rights, 3. jan. 1976, nr. 14531. 9

ordlyd som gir også ikke-statlige organisasjoner («non-governmental organisation») 37 mulighet til å fremme individuell klage. 38 Det er adgangen for slike til å fremme sak som behandles i det videre. 1.5. Avgrensinger og veien videre Det har i den senere tid vært diskusjon om juridiske personer kan være pliktsubjekter etter de internasjonale menneskerettighetene. 39 Det mest konkrete denne diskusjonen har resultert i er et utkast til regler for flernasjonale selskaper og andre bedrifter fra 2003. 40 Utkastet er fremlagt av FN, og det foreslår blant annet at selskaper bør unngå korrupsjon, diskriminering og at de bør respektere sivile, kulturelle, økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. 41 Utkastet har imidlertid ingen rettslig bindende kraft, da det per i dag er av veiledende karakter. 42 Denne diskusjonen vil ikke behandles videre her, da avhandlingen er ment å omhandle juridiske personer som rettighetssubjekter. I det videre rettes fokuset igjen mot juridiske personer som rettighetssubjekt. EMK art. 34 er en av flere prosessforutsetninger for individuelle klagere. De fleste av de øvrige følger av konvensjonens art. 35, mens en annen finnes i konvensjonens art. 1. Disse vil kun nevnes kort i avhandlingens kapittel 2. Videre vil kun EMK art. 34 første punktum behandles. Det øvrige av bestemmelsen går ut på at konvensjonsstatene ikke må vanskeliggjøre prosessen for å klage inn en konvensjonskrenkelse for nasjonale instanser. Rettstilstanden vil for dette være tilnærmet lik 37 Ordlyden i den norske oversettelsen av EMK, som er vedlagt menneskerettsloven, er «frivillig organisasjon». Jeg vil imidlertid bruke den naturlige oversettelse av «non-governmental organisastion», ikke-statlig organisasjon. Dette er mer i samsvar med den engelske konvensjonsteksten og Domstolens praksis. 38 Se også Lorenzen, Peer m.fl. Den Europæiske Menneskerettighedskonvention (2011) 3. utgave, Juristog Økonomforbundets Forlag s. 1068 der det påpekes at i internasjonal sammenheng har EMK et «enestående effektivt værn om menneskerettigheder.». 39 Eksempelvis har FN vurdert dette; http://www.un.org/apps/news/story.asp?newsid=7991 (Sist sett 15.12.2013). 40 Draft Norms on the Responsibilities of Transnational Corporations and Other Business Enterprises with Regard to Human Rights, E/CN.4/Sub.2/2003/12 (2003); http://www1.umn.edu/humanrts/links/normsapril2003.html (Sist sett 15.12.2013). 41 Dette følger av utkastets bokstav E. 42 FN-kommisjonen uttalte 20.april 2004 under punkt c at utkastet ikke er bindende: «Affirm that document E/CN.4/Sub.2/2003/12/Rev.2 has not been requested by the Commission and, as a draft proposal, has no legal standing»; www.i-csr.it/home/index.php?option=com_docman&task=doc_download&gid=12&itemid=&lang=en (Sist sett 15.12.13). 10

for fysiske og juridiske personer. Den aktuelle ordlyd der juridiske personer kan komme i en særstilling er følgelig: The Court may receive applications from any person, non-governmental organisation or group of individuals claiming to be the victim of a violation by one of the High Contracting Parties of the rights set forth in the Convention or the protocols thereto. I det videre vil jeg innledningsvis behandle art. 34 generelt, og herunder presentere de øvrige prosessforutsetninger som følger av EMK siden dette gir en mer helhetlig forståelse for sammenhengen som de utvalgte vilkårene står i. Deretter vil de ulike vilkår som følger av art. 34 behandles nærmere. I tillegg vil det ses på når adgangen til å fremme sak etter EMK art. 34 faller bort. Etter å ha behandlet art. 34 vil jeg se på særegenheter enkelte rettighetsartikler har i forhold til om en juridisk person skal betraktes som et offer. Kapittel 2. EMK art. 34 og juridiske personer 2.1. Generelt om art. 34 og øvrige prosessvilkår EMK art. 34 regulerer når det er adgang for en individuell saksøker, i motsetning til en konvensjonsstat, å fremme en sak til realitetsbehandling for Domstolen. Da Domstolen kun kan behandle saker der klage er reist er den individuelle klageadgang helt sentral for at rettighetssubjektene etter EMK skal kunne klage en stat inn. 43 Spesielt gjelder dette for de tilfeller der konvensjonsbruddet er av mer individuell karakter enn generell karakter. Den individuelle klageadgangen ble tidligere regulert i EMK art. 25. De dommer og avgjørelser som stammer fra den tiden da denne bestemmelsen regulerte individuell klageadgang vil imidlertid også være relevante for avhandlingen, da det ikke er noen realitetsforskjell hva gjelder de vilkår som behandles her. 44 Art. 34 er videre en av de helt sentrale bestemmelsene i konvensjonen som tar sikte på å verne Domstolens prosessuelle effektivitet, og herunder bedre beskyttelsen av 43 Se Lorenzen, Peer m.fl. (2011) s. 1069, der det uttales at Domstolen ikke kan reise sak mot en konvensjonsstat ex officio. 44 Dette da ordlyden var tilnærmet identisk med dagens artikkel 34 hva gjelder avhandlingens tema; «The Commission may receive petitions addressed to the Secretary-General of the Council of Europe from any person, non- governmental organization or group of individuals claiming to the victim of a violation by one of the High Contracting Parties of the rights set forth in this Convention. 11

menneskerettighetene. 45 Den er også relevant hva gjelder konvensjonens protokoller, da disse er underlagt de samme prosessuelle begrensninger som hovedteksten. 46 Vilkårene for å fremme sak etter EMK art. 34 følger av artikkelens ordlyd, sitert ovenfor i punkt 1.5. Dersom de kumulative vilkårene etter artikkelen ikke er oppfylt vil saken avvises («inadmissable»). 47 Dette følger av EMK art. 35 nr. 3 a. Etter ordlyden i art. 34 må klagen for det første fremmes av en person («person»), en ikkestatlig organisasjon eller en gruppe av enkeltpersoner («group of indviduals»). For denne oppgaven er det kriteriet ikke-statlig organisasjon som er relevant, da det er dette som retter seg mot juridiske personer. 48 Dette vilkåret vil behandles nærmere nedenfor i punkt 2.2. Det neste vilkåret er at den som fremmer klage må hevde («claim to be») at vedkommende er et offer («a victim») for en konvensjonskrenkelse. En naturlig forståelse av dette er at en ikke nødvendigvis må ha vært et offer for å oppnå realitetsbehandling av saken. Det vil etter denne forståelsen være tilstrekkelig at man påberoper at det foreligger et konvensjonsbrudd som en er krenket av for at vilkåret skal anses oppfylt. Dette er også kjernen i artikkelen, da det på tidspunktet for vurderingen som regel ikke er foretatt en realitetsbehandling. I tillegg vil hensynet til Domstolens effektivitet faktisk kunne begrense klageadgangen. For at hensynet skal anses oppfylt, må saksinntaket begrenses til de saker der klager har en reell interesse i utfallet, og der den enkelte stat har hatt mulighet til å utbedre krenkelsen uten at utbedring har funnet sted. Slik kan Domstolen bruke sin tid på de saker som vil ha en konkret innvirkning for den aktuelle klager. Ut fra dette synet er det oppstilt ytterligere vilkår som må være oppfylt for at en skal kunne fremme sak til realitetsbehandling. Disse følger av EMK art. 35. Avhandlingens fokus er art. 34 men jeg anser det nødvendig å angi sammenhengen for temaet og problemstillingen, og presenterer derfor kort de øvrige prosessvilkår som følger av EMK art.1 og EMK art. 35 for lettere å kunne se art. 34 i perspektiv. 45 Mamatkulov og Askarov mot Tyrkia, søk.nr. 46827/99 og 4695/99, dom av 4. feb. 2005, avsnitt 100. 46 Se eksempelvis art. 5 i EMKs protokoll 1 som sier at protokollens rettighetsartikler skal anses som tilleggsrettigheter, og at de skal være underlagt EMK sine øvrige bestemmelser. 47 Vallianatos og andre mot Hellas, søk.nr. 29381/09 og 32684/09, dom av 7. nov. 2013 avsnitt 59. 48 Východoslovenská Vodárenská Spoločnosť, A.S. mot Slovakia søk.nr. 40265/07, avgj. av 2. juli 2013 avsnitt 32. 12

Av EMK art. 1 følger det at konvensjonsstatene ved å ratifisere konvensjonen påtar seg å verne samtlige («everyone») innenfor sin jurisdiksjon mot konvensjonskrenkelser. Denne artikkelen er av generell karakter, og gir ingen selvstendige rettigheter utover det å angi geografisk og organisatorisk rekkevidde på vernet, samtidig som de positive forpliktelsene under de ordinære bestemmelsene ofte ses i sammenheng med art. 1. Det er videre naturlig å forstå denne artikkelen slik at den oppstiller et vern også til juridiske personer. Dette da begrepet «samtlige» ikke oppstiller noen begrensninger hva gjelder type rettighetssubjekt utover at det må befinne seg innenfor en konvensjonsstats jurisdiksjon. Av EMK art. 35 nr. 1 følger det at alle interne rettsmidler må være uttømt for at en sak skal tillates fremmet for Domstolen. Dette har sammenheng med at det i utgangspunktet er den enkelte stat som skal sørge for overholdelse av konvensjonsbestemmelsene. 49 I tillegg må saken fremmes innen seks måneder etter siste nasjonale avgjørelse. 50 Disse prosessreglene sørger for at de saker som fremmes for Domstolen er aktuelle og reelle. Videre skal saker som fremmes anonymt og saker som i substansen har vært fremmet for Domstolen tidligere avvises jf. artikkelens nr. 2. Også klager som åpenbart ikke vil føre frem eller åpenbart ikke hører under konvensjonen skal nektes fremmet jf. artikkelens nr. 3 a. Avvises skal også de saker der saksøker ikke har opplevd en betydelig ulempe ved det påståtte konvensjonsbruddet, jf. art. 35 nr. 3 bokstav b. Vilkåret ble innført ved protokoll 14 art. 12, og ble noe utvannet ved protokoll 15 art. 5. Dette vilkåret kan ses i sammenheng med art. 34 sitt krav om påberopelse av offerstatus. Der det ikke foreligger noen ulempe kan det vanskelig sies at klager har vært et offer. Vilkårene etter bestemmelsene må likevel ses på adskilt, da det i realiteten kan skje at noen innehar offerstatus, men likevel er blitt berørt i så liten grad at saken vil avvises. Disse vilkårene må, i tillegg til vilkårene etter art. 34, være oppfylt for at realitetsbehandling skal finne sted. 51 Da avhandlingen kun omhandler sistnevnte artikkel vil art. 35 sine vilkår forutsettes oppfylt i det videre. På grunn av hensynet til Domstolens effektivitet er det videre et krav om at vilkårene etter art. 34 må anses oppfylt fra saken fremmes til saken er avsluttet. 52 Med en gang offerstatusen 49 Scordino mot Italia (No.1), søk.nr. 36813/97, dom av 29. mars 2006, avsnitt 179. 50 Her vil det foretas en endring slik at fristen vil senkes til fire måneder, jf. konvensjonens protokoll 15 art. 4, CETS Nr. 213. Denne ble signert av Norge 24. juni 2013, men er fortsatt ikke ratifisert. 51 EMK art. 35 nr. 4. 13

bortfaller, vil følgelig saken måtte avvises. Spørsmålet om når slik status bortfaller vil behandles nedenfor under punkt 2.3.3. 2.2. Ikke-statlig organisasjon 2.2.1. Generelt om vilkåret Som nevnt under punkt 2.1. faller juridiske personer inn under betegnelsen ikke-statlig organisasjon. Dette er likevel ikke nødvendigvis det kriterium som en intuitivt ville plassert juridiske personer under. Etter vanlig norsk ordlydsforståelse vil det vel være mer nærliggende å plassere disse under kriteriet «person». Dette støttes av den norske oversettelsen av EMK, inntatt i menneskerettslovens vedlegg nr. 2 53, hvor det kan hevdes at de fleste juridiske personer implisitt er plassert i kategorien person, ved at begrepet «nongovernmental organisation» er oversatt til «frivillig organisasjon». Også i juridisk teori er denne innfallsvinkelen til EMK art. 34 brukt. 54 Likevel har Domstolen i sine dommer og avgjørelser valgt å behandle juridiske personer som ikke-statlig organisasjoner. 55 Følgelig benyttes da også Domstolens fremgangsmåte i det videre. Bakgrunnen for at kun de juridiske personene som er ikke-statlige organisasjoner får fremme søksmål er ønsket om å hindre at statlige interesser skal være representert på både saksøkers og saksøktes side. 56 I slike saker ville en avgjørelse eller dom fra Domstolen hatt liten eller ingen betydning, samtidig som man da ville ha beveget seg meget langt fra utgangspunktet om hvem som historisk sett tilkom vern etter menneskerettighetene. Et eksempel på dette ville ha foreligget hvis Olje- og energidepartementet kunne fremmet sak mot staten Norge. Da departementet er øverste myndighet på statlig nivå for saker vedrørende 52 Scordino mot Italia nr. 1, søk.nr. 36813/97, dom av 29. mars 2006, avsnitt 179. 53 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 21.mai 1999 nr. 30, vedlegg 2. 54 Se eksempelvis Jacobs, White og Ovey, The European Convention on Human Rights (2010), Oxford University Press s. 31. Her ses det på den franske versjon av konvensjonsteksten, som tolkes dit hen at også juridiske personer vurderes som en person. 55 Východoslovenská Vodárenská Spoločnosť, A.S. mot Slovakia søk.nr. 40265/07, avgj. av 2. juli 2013 avsnitt 32. 56 Východoslovenská Vodárenská Spoločnosť, A.S. mot Slovakia søk.nr. 40265/07, avgj. av 2. juli 2013 avsnitt 32. 14

olje, ville partene for Domstolen i realiteten være Staten Norge v/olje- og energidepartementet mot Staten Norge. En bestemmelse som kan være relevant for å klargjøre hva som menes med statlig organisasjon er EMK art. 1. Denne regulerer hvem som er pliktsubjekt etter konvensjonen. Dersom en administrativ enhet anses forpliktet etter bestemmelsen vil den således ikke ha individuell klageadgang etter EMK art. 34, da den vil anses klart statlig. 57 For organisasjoner som kun er privateid vil kriteriet ikke-statlig organisasjon sjeldent være problematisk. Annerledes stiller det seg der en stat er helt eller delvis eier. Det er disse typer juridiske personer som vil behandles i det videre i dette kapitlet. I Transpetrol A.S. mot Slovakia tok Domstolen stilling til hvilken fremgangsmåte som skal følges der en organisasjon kan falle inn under både betegnelsen statlig og ikke-statlig. 58 Her skal det ikke nødvendigvis foretas en avveining mellom de momenter som heller i den ene eller andre retningen. 59 Domstolen valgte heller å se på: «the overall procedural and substantive context of the application and of its underlying facts». 60 Følgelig må det i tvilstilfeller ses hen til hva søksmålet faktisk gjelder og hvem resultatet vil gagne. I sistnevnte dom var det så stor grad av sammenfallende interesser mellom staten og klager at de ble betraktet sammen i den aktuelle saken. 61 Transpetrol A.S. viser at der det etter en avveining av momenter for og imot kan fremstå som om en juridisk person er ikke-statlig, kan det endelige resultat bli det motsatte. Det må derfor også foretas en vurdering basert på søksmålets karakter. Gjelder det eksempelvis en klage som kun omhandler sider ved den juridiske person som ikke har sammenheng med dens tilknytning til staten, eksempelvis ytringsfrihet i forhold til reklamering, bør denne kunne fremmes til tross for at den juridiske personen objektivt sett ville kategoriseres som en statlig organisasjon. 57 Lorenzen, Peer m.fl. (2011) s. 1072. 58 Transpetrol A.S. mot Slovakia, søk.nr. 28502/08, avgj. av 15. nov. 2011 avsnitt 64. 59 Transpetrol A.S. mot Slovakia, søk.nr. 28502/08, avgj. av 15. nov. 2011 avsnitt 67. 60 Transpetrol A.S. mot Slovakia, søk.nr. 28502/08, avgj. av 15. nov. 2011 avsnitt 67. 61 Transpetrol A.S. mot Slovakia, søk.nr. 28502/08, avgj. av 15. nov. 2011 avsnitt 76 til 78. 15

I det videre behandles delvis statlig eide juridiske personer først, deretter vil statlig heleide juridiske personer behandles, før det avslutningsvis knyttes noen bemerkninger til kommuners status hva gjelder dette vilkåret. Under punktet som omhandler offerstatus, altså punkt 2.3, vil samtlige juridiske personer behandles. 2.2.2. Statlig deleid organisasjon I Holy Monasteries mot Hellas stilte Domstolen opp momenter for vurderingen av om en juridisk person som er delvis statseid skal aksepteres som en ikke-statlig organisasjon. 62 Saken gjaldt et kloster som etter den innklagede statens mening hadde så nær tilknytning til de statlige myndigheter at det måtte betraktes som statlig. Det ble påstått at klosteret hadde nær finansiell, juridisk og historisk sammenheng med staten. I tillegg anførte staten at den greske kirke hadde betydelig innvirkning på statens aktiviteter, herunder en direkte og aktiv rolle i offentlig administrasjon. 63 Det første Domstolen så hen til var om klosteret utøvde statlige oppgaver. 64 Et eksempel på slike oppgaver foreligger der en privat bedrift får tildelt forvaltningsoppgaver. I Islamic Republic of Iran Shipping Lines mot Tyrkia ble dette momentet videre presisert. 65 Domstolen uttalte der at når en organisasjon utøver offentlige tjenester under statlig kontroll, vil denne betraktes som statlig. Deretter så Domstolen i Holy Monasteries på hvilket formål organisasjonen hadde for sin virksomhet. 66 Klosteret hadde ingen formål som gikk utover det rent religiøse, kulturelle og sosiale. Dette ble sett på som formål som ikke hadde noen sammenheng med offentlig administrasjon. Følgelig talte dette mot at klosteret skulle anses statlig. Det tredje som ble vektlagt var hvilken regelskapende rolle klosteret hadde. 67 De eneste regelverk som ble gitt av denne organisasjonen gjaldt intern organisering. De hadde følgelig ingen regelgivende makt for andre enn de som soknet til den konkrete organisasjonen. Også dette talte mot at klosteret skulle ses på som statlig. 62 Holy Monasteries mot Hellas, søk.nr. 13092/87, dom av 9. des. 1994, avsnitt 49. 63 Holy Monasteries mot Hellas, søk.nr. 13092/87, dom av 9. des. 1994, avsnitt 48. 64 Holy Monasteries mot Hellas, søk.nr. 13092/87, dom av 9. des. 1994, avsnitt 49. 65 Islamic Republic of Iran Shipping Lines mot Tyrkia, søk.nr. 40998/98, dom av 13. des. 2007 avsnitt 79. 66 Holy Monasteries mot Hellas, søk.nr. 13092/87, dom av 9. des. 1994, avsnitt 49. 67 Holy Monasteries mot Hellas, søk.nr. 13092/87, dom av 9. des. 1994, avsnitt 49. 16

Sist ble det sett på hvem eller hva som var organisasjonens overordnede ledere. 68 For klosterets del måtte de svare til erkebiskopen, og han hadde det endelige ordet ved uenigheter. Dette var et verv som ble ansett av geistlig karakter, ikke statlig. Domstolens konklusjon ble følgelig at klosteret måtte anses som en ikke-statlig organisasjon. En avgjørelse der Domstolen kom til motsatt resultat er Smits, Kleyn, Mettler Toledo B.V. et al., Raymakers, Vereniging Landelijk Overleg Betuweroute og Van Helden mot Nederland. 69 Her ble klageren, «Chamber of Commerce and Industry for South-West Gelderland province», nektet å fremme sak blant annet fordi den var dannet gjennom statlig lovgivning og hadde fått delegert myndighet til å lage regelverk som også forpliktet andre enn egen organisasjon. Videre var staten den øverste myndighet for «Chamber of Commerce and Industry for South- West Gelderland province», ved at den kunne instruere denne tilnærmet som et forvaltningsorgan. 70 Det er naturlig at dette blir et vektig moment, da det vanskelig kan sies at en organisasjon er uavhengig av staten der det ved uenigheter om prosedyrer og lignende er staten som har det endelige ordet. Grunnet dette konkluderte Domstolen med at klageren ikke kunne anses å være tilstrekkelig uavhengig av staten til at klage kunne fremmes. I Východoslovenská Vodárenská Spoločnosť, A.S. mot Slovakia opprettholdt Domstolen vurderingsmomentene for bedømmelsen av om en organisasjon er ikke-statlig. 71 Disse momentene har grunnlag i de samme kriteriene som fulgte av Holy Monasteries mot Hellas, og den gir dermed en bekreftelse av ny dato om at dette er gjeldende rett. Avgjørelsen presiserte imidlertid momentene ytterligere. I sistnevnte avgjørelse oppsummerte Domstolen således vurderingskriteriene for vilkåret ikke-statlig organisasjon. 72 De uttalte at et selskap skal betraktes som ikke-statlig der det for det første i hovedsak kontrolleres av interne retningslinjer («company law»). For det andre der 68 Holy Monasteries mot Hellas, søk.nr. 13092/87, dom av 9. des. 1994, avsnitt 49. 69 Smits, Kleyn, Mettler Toledo B.V. Et Al., Raymakers, Vereniging Landelijk Overleg Betuweroute and Van Helden mot Nederland, søk,nr. 39032/97m.fl, avgj. av 3. mai 2001, avsnitt 1 under behandlingen av art. 34. 70 Smits, Kleyn, Mettler Toledo B.V. Et Al., Raymakers, Vereniging Landelijk Overleg Betuweroute and Van Helden mot Nederland, søk,nr. 39032/97m.fl, avgj. av 3. mai 2001, avsnitt 1 under behandlingen av art. 34. 71 Východoslovenská Vodárenská Spoločnosť, A.S. mot Slovakia søk.nr. 40265/07, avgj. av 2. juli 2013, avsnitt 32. 72 Východoslovenská Vodárenská Spoločnosť, A.S. mot Slovakia søk.nr. 40265/07, avgj. av 2. juli 2013, avsnitt 32. 17

det ikke har statlig eller annen makt utover det som følger av ordinær lov, og som følgelig også andre selskaper kan ha. Eksempel på slik statlig makt kan være at de har fått monopol på en tjeneste. 73 Dernest uttalte Domstolen at selskapet bør ligge under ordinære instansers jurisdiksjon, slik det er for de fleste andre juridiske personer, i stedet for å være underordnet rent administrative instanser. Et eksempel på en slik statlig deleid organisasjon i Norge er Statoil ASA. Staten Norge eier 67 % av aksjene i selskapet, 74 og en så høy eierandel kan tale for at den skal anses som statlig. Imidlertid er øverste myndighet i selskapet generalforsamlingen, noe som er likt for alle allmennaksjeselskap uavhengig av hvem aksjonærene er. 75 Videre har selskapet ingen særlige fordeler på bekostning av andre lignende selskaper, blant annet har de intet monopol på oljeog gassutvinning i Norge. 76 Statoil ASA har heller ingen lovgivende myndighet, og utøver dermed ingen relevante statlige administrasjonsoppgaver. Dersom denne tilstanden sammenlignes med den ovenfor viste praksis fra Domstolen, må det kunne sies at for den individuelle klageadgang etter EMK må Statoil kunne anses som en ikke-statlig organisasjon. 2.2.3. Statlig heleid organisasjon Det synes nærliggende å anta at for juridiske personer der staten er eneste eier vil konklusjonen alltid måtte bli at slike må anses som statlige. Dette stemmer imidlertid ikke, og det må foretas omtrent samme vurdering som for delvis eide organisasjoner. I det videre skal de særegne vurderingsmomentene som gjelder for statlig heleide organisasjoner behandles. 73 Radio France mot Frankrike, søk.nr. 53984/00, avgj. av 23 sept. 2003, avsnitt 26. 74 Statoils hjemmeside, informasjon om Statoils eierfordeling: http://www.statoil.com/no/about/corporategovernance/shareholder/pages/thenorwegianstateasshare holder.aspx (Sist sett: 15.12.2013). 75 Lov om allmennaksjeselskaper, 13. juni 1997 nr. 45 5-1 første ledd 76 Det er uenighet om dette stemmer med de reelle forhold, se eksempelvis uttalelse av direktør i Det Norske, Erik Haugane, til NRK 11.1.2012: http://www.nrk.no/nordnytt/mener-statoil-har-monopol- 1.7950492 (Sist sett: 15.12.2012). Det ble her uttalt at Statoil har tilnærmet monopol. De formelle forhold er likevel slik at de ikke kan sies å ha monopol i denne sammenheng. 18

I Radio France mot Frankrike la Domstolen til grunn at det avgjørende ikke var om staten var eneeier og om den juridiske personen var finansielt avhengig av staten. 77 Det avgjørende var graden av uavhengighet fra staten som den juridiske personen likevel kunne ha. Avgjørelsen omhandlet en radiokanal som var heleid av staten og som var finansielt avhengig av dette eierskapet. Likevel fikk de fremme sak, da radioens nærmeste overordnede var et uavhengig organ, og da de ikke hadde monopol på radiosendinger. 78 De nøt derfor ingen fordel på bekostning av andre aktører i markedet som følge av deres forhold til staten. Dette gjorde at de ble ansett som tilstrekkelig uavhengig til å kunne fremme sak. Et eksempel på en norsk juridisk person der vurderingen av kriteriet ikke-statlig kunne ha blitt problematisk er Posten Norge AS. Dette er en juridisk person som ikke er direkte statlig, som for eksempel et direktorat vil være, og som Posten Norge AS var tidligere. 79 Den har i tillegg mange likhetstrekk med vanlig butikkdrift. Posten Norge AS er imidlertid i dag heleid av staten. 80 Videre utøver den en sentral samfunnsoppgave; postutlevering. I tillegg har bedriften monopol på brevutlevering på under 50 gram, noe som er gitt den av Staten. 81 Den har derfor fått en type makt utover det som følger av ordinær lovgivning. Etter min mening gjør dette, etter en helhetsvurdering, at Posten Norge AS nok må ses på som en statlig organisasjon i denne sammenheng. Radio France-saken illustrerer at det er et samspill mellom de ulike vilkårene som er nevnt ovenfor. At ett eller flere av disse er oppfylt vil ikke automatisk føre til at saken må avvises. Det må istedenfor foretas en konkret vurdering av hvilken grad av tilknytning og avhengighet den enkelte juridiske person har til staten. 2.2.4. Kommuner Kommuner er en juridisk person som etter en naturlig forståelse av ikke-statlig organisasjon klart mangler mulighet til å klage en sak inn for Domstolen. Likevel har saker blitt fremmet 77 Radio France mot Frankrike, søk.nr. 53984/00, avgj. av 23. sept. 2003, avsnitt 26. 78 Radio France mot Frankrike, søk.nr. 53984/00, avgj. av 23. sept. 2003, avsnitt 26. 79 Postens hjemmeside, historikk: http://www.postennorge.no/om-posten/historie (Sist sett 15.12.2013). Først i 1996 ble Posten Norge omgjort til statsaksjeselskap. 80 Postens hjemmeside, redegjørelse om aksjefordeling: http://www.postennorge.no/om-posten/styringog-ledelse/selskapsform-og-styring (Sist sett 15.12.13) 81 Regjeringens hjemmeside, uttalelse om Postens konsesjon: http://www.regjeringen.no/nb/dep/sd/tema/post/postens-konsesjon.html?id=440601 (Sist sett 15.12.13). 19

av kommuner mot en stat. Jeg ser det derfor som nødvendig å kort se på Domstolens praksis om dette. I Danderyds Kommun mot Sverige påsto kommunen at den var en ikke-statlig organisasjon i sammenheng med klageadgangen for Domstolen etter EMK art. 34. 82 Kommunen begrunnet dette med at kommuner i Sverige blir ansett som uavhengige juridiske personer, som kun opptrer på egne vegne. Den hadde derfor ikke mulighet til å opptre på vegne av staten, og kunne derfor ikke bli ansett statlig. Domstolen kom imidlertid til motsatt resultat. Det ble der uttalt at også desentraliserte myndigheter vil anses som statlig, så fremt de utøver offentlige funksjoner. Når kommunen i tillegg kunne påføre staten et ansvar etter EMK måtte det anses klart at kommunen ikke kunne kalle seg ikke-statlig. Resultatet ble videre begrunnet i at en intern konflikt mellom kommune og stat ville måtte betegnes som en kompetansestrid, og slike konflikter lå utenfor Domstolens mandat. 83 Dette viser at det for kommuner, i motsetning til andre juridiske personer, ikke skal ses hen til hva søksmålet gjelder i forhold til kriteriet ikke-statlig. 84 Kommuner vil derfor alltid anses som statlige juridiske personer. 2.3. Offerkravet Under dette punktet skal det ses på hvilke kriterier som må være oppfylt for at en juridisk person skal anses som et offer etter EMK art. 34. Også dette begrepet skal tolkes autonomt og uavhengig av nasjonal forståelse. 85 Det skal derfor ikke ses hen til eksempelvis norsk oppfatning av ordet «offer» eller kravene til aktiv søksmålstilknytning etter tvl. 1-3 ved saker rettet mot Norge. Videre må det ses hen til det påberopte konvensjonsbruddet, og herunder hvilken artikkel som påstås krenket. Dette er av sentral betydning siden det er en forutsetning for at en skal kunne anses som et offer at en er beskyttet av artikkelen. Den beskyttede krets er gjenstand for 82 Danderyds Kommun mot Sverige, søk.nr. 52559/99, avgj. av 7. juni 2001, under The Law avsnitt 3. 83 Danderyds Kommun mot Sverige, søk.nr. 52559/99, avgj. av 7. juni 2001, under The Law. Se også Lorenzen, Peer m.fl. (2011) s. 1072, og Breisacher mot Frankrike, søk.nr. 76976/01, avgj. av 26. sept. 2003, under The Law. 84 Se avhandlingens punkt 2.1. 85 Se avhandlingens punkt 1.3. 20