Rapport fra en pågående masteroppgave i journalistikk: Forskning og forskere i norsk presse i et historisk perspektiv

Vedlegg 2 Rapport fra en pågående masteroppgave i journalistikk: Forskning og forskere i norsk presse i et historisk perspektiv Av: Elisabeth Kirkeng Andersen Denne rapporten presenterer foreløpige funn fra en pågående masteroppgave i journalistikk ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Veileder er førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Høgskolen i Oslo. Bakgrunn for oppgaven Hver eneste dag skriver norsk presse om forskning og journalister bruker forskere som kilder sitt arbeid i utstrakt grad (Ottosen & Eide 1994). Forskning er et stoffområde som angår mennesker flest og som leserne er interessert i. NIFU STEP utførte i 2004 en leserundersøkelse for å måle interessen for forsknings- og teknologistoff i pressen: 77 prosent av respondentene svarte at de var interessert i stoff om forskning og teknologi. Til sammenligning var 61 prosent interessert i sport (Ramberg 2004). I tillegg er pressen som regel en viktig, om ikke den viktigste kilden, til informasjon om forskning (Nelkin 1995). Årlig bevilger staten milliarder av offentlige kroner til forskning. I forslag til statsbudsjett for 2009 er bevilgning til forskning og uvikling (FoU) på 19,7 milliarder, en det vil si en nominell vekst på 8,6 prosent fra 2008 i følge NIFU STEP (Kallerud 2008). I Norge gjort lite medieforskning på kilderelasjonen forskere og journalister, eller på hvordan mediebrukere blir presentert for forskning og forskere. En del av studiene som er gjort, er også utført i en teoretisk tradisjon der forskning blir sett på som en verdinøytral kunnskapsprodusent. Forskning fra USA (Nelkin 1995) viser derimot at med at med økt konkurranse om forskningspengene i USA på 1990-tallet, bruker amerikanske forskere i stigende grad retoriske strategier for å få oppmerksomhet om sitt fagfelt, tilgang til forskningsmidler og publikums støtte til forskningen. Forskerne har dermed agendaer som går langt utenfor det å formidle kunnskap til et interessert publikum, de er politiske og samfunnsmessige aktører som alle andre. På bakgrunn av at det både skrives mye om forskning i norske medier, at det bevilges milliarder av offentlige kroner til forskning årlig og at folk flest er interessert i og leser saker om forskning er det viktig å se nøyere på hvordan forskning og forskere presenteres i norsk presse og har blitt presentert gjennom nyere historie. Ikke minst er dette interessant i lys av at det er gjort så lite medieforskning innenfor dette temaet. Tema og problemstilling Temaet jeg har tatt for meg er hvordan pressen dekker forskning, hvordan den bruker forskere i denne dekningen og hvordan kilderelasjonene er mellom forskere og journalister. Mitt hovedanliggende er å beskrive utviklingen av dekningen av

forskning i pressen fra 1966 til 2006 basert på en kvantitativ analyse av et utvalg artikler fra norske aviser i denne perioden. I tillegg har jeg utført to spørreundersøkelser blant henholdsvis journalister og forskere, men resultatene fra disse er ennå ikke bearbeidet. Problemstillingen min er: Hvor ofte og på hvilken måte blir forskning og forskere fremstilt i norsk presse. Min hypotese er at artikler som omhandler forskning utgjør en stor del av stoffutvalget i pressen. Mesteparten av dette stoffet dekkes imidlertid som nyhetsartikler med få kilder. Hva er gjort av medieforskning tidligere på temaet? Norge Jeg vil her kort gå igjennom studier som er utført på området, og presentere de viktigste konklusjonene man kan trekke ut fra denne forskningen. En studie fra 1988 (Ottosen 1988) viser at det finnes få spesialiserte forskningsjournalister i Norge: Majoriteten av journalistene som skriver om forskning, dekker området kun som en del av andre områder som de også dekker. Journalistene bruker få kilder når de skriver om forskning, og Ottosen fant også at forskere fra samfunnsvitenskapelige fag var sterkt overrepresentert samtidig som forskere fra teknologisk forskning var sterkt underrepresentert som kilder i hans utvalg. Journalister har en tendens til å bruke de samme kildene om igjen; mer enn 90 prosent av forskerne som deltok som kilder i denne studien, hadde tidligere vært intervjuet i mediene, mens 80 prosent av forskerne hadde vært i kontakt med en journalist tidligere angående akkurat det samme emnet. Den neste studien er også utført av Ottosen, men denne gangen i samarbeid med Martin Eide (Eide og Ottosen 1994). Denne studien er publisert internasjonalt og tittelen oppsummer et sentralt funn om forskningsjournalistikk i Norge som er verdt å merke seg: Science journalism without science journalists: Notes on a Norwegian media paradox. De empiriske dataene som denne studien bygger på, kommer fra tre undersøkelser. Ottosen og Eide finner for det første at det daglig blir publisert mellom tre og fire artikler der forskere er vesentlige kilder i norske aviser, og to artikler om samfunnsvitenskapelig forskning blir publisert daglig. De finner også at 60 prosent av artiklene om forskning er nyhetsartikler. Andre funn er at det er få spesialiserte forskningsjournalister i Norge, at 25 prosent av forskningsartiklene er initiert fra forskningsverdenen, at noen forskere går igjen i pressen, og at journalisten bruker få kilder når de skriver om forskning. Ottosen og Eide ser på det som et stort problem at mange journalister kun baserer seg på én kilde når de skriver om forskning. Innenfor emnet er det også skrevet en rekke upubliserte semesteroppgaver ved Norsk Journalisthøgskole, senere Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Disse studiene er alle små, men likevel er tendensene som fremgår i disse studiene verdt å merke seg. Kort oppsummert viser disse (Andersen 2003, Johannessen 2005, Andersen 2007 alle upublisert) at forskningsstoff presenteres hovedsaklig som nyheter, samfunnsvitenskapene dominerer og forskere blir som regel presentert og brukt som eksperter i mediene. Svært få av artiklene bruker mer enn én forsker som kilde.

Internasjonalt Dorothy Nelkin har i sin bok Selling science how the press covers science and technology (Nelkin 1995) gitt en oversikt over hvordan amerikanske medier har dekket forskning i et historisk perspektiv. Nelkin mener at forskningsjournalistikken er overraskende homogen, i den forstand at de fleste artikler om et spesielt emne innen forskning fokuserer på de samme temaene, bruker de samme kildene og fortolker materialet på den samme måten. I forbindelse med den danske Magtutredningen ble det i 2002 publisert en undersøkelse om bruken av forskere som eksperter i dansk presse i et historisk perspektiv: Eksperter i medierne. Dagspressens bruk af forskere 1961-2001 (Albæk, Munk Christensen & Togeby 2002). Utgangshypotesen til de danske forskerne er at medienes bruk av eksperter har økt, og at disse brukes til å få en kommentar eller en vinkling til en sak (Albæk et al. 2002:9). De viser til den engelske sosiologen Anthony Giddens teorier om en generell samfunnsendring i den vestlige verden som har ført til økt bruk av eksperter. De finner i sin gjennomgang at bruken av eksperter i danske medier har økt betraktelig fra 1961 til 2001. De danske forskerne begrunner utviklingen med tidsklemma til journalistene, fremveksten av den objektive journalistikken og journalistens behov for autoritet til vinklingen i en nyhetssak. Det finnes en rekke andre studier på området internasjonalt, men Nelkins observasjon av den homogene fremstillingen av forskning i amerikansk presse i et historisk perspektiv, og den danske undersøkelsen som viser at det skjer en dramatisk økning i pressen i bruk av forskere som eksperter er to viktige funn som er verdt å undersøke om gjelder også for Norge. Metode Den pågående masteroppgaven som er bakgrunn for denne rapporten, er metodisk delt i to. Den ene delen er basert på en kvantitativ innholdsanalyse av fem norske dagsaviser i februar 1966, februar 1986 og februar 2006. Avisene jeg har lest i denne tidsperioden, er Nordlys, Adresseavisen, Bergens Tidende, Aftenposten Aften Morgen, Aften Aften og A-Magasinet, samt VG. Dette er de største regionsavisene med utgivelsessted i de tradisjonelt største universitetsbyene Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Tromsø fikk først sitt eget universitet i 1968, men allerede i mitt utvalg fra 1966 kan man lese mye om den politiske opptrappingen til etableringen av universitetet. VG er tatt med for å representere en tabloid løssalgsavis. Alle avisene har jeg funnet og lest i mikrofilmsamlingen i Nasjonalbibliotekets avisbibliotek. Artiklene om forskning som har dannet utvalget for videre analyser, skannet jeg herfra og lagret på min egen laptop for videre analyse. Artiklene som er skrevet om forskning i tidsperioden, er så analysert i forhold til en rekke kategorier: Sjanger, type vitenskap, type forskningsstoff, antall kilder, hvor kildene er ansatt, mannlige eller kvinnelige kilder og titler på kildene. Målet med denne analysen er å si noe om artiklene som er skrevet om forskning i et nyere historisk perspektiv, og om det har skjedd en endring i journalistikkens dekning av forskning fra 1966 til i dag. Mine funn vil jeg sammenlikne med andre liknende studier, for å si noe om likheter og forskjeller og hva dette kan skyldes. I mitt utvalg har jeg valgt å se helt bort fra alle artikler der forskere er forfattere eller skribenter. Dette innebærer at alle kronikker, leserinnlegg, debattinnlegg og også spalter som avisene selv har satt opp for at forskere skal skrive der, ikke er tatt med.

Den andre metodiske delen er en spørreundersøkelse til henholdsvis forskere som er blitt intervjuet i pressen, og til journalister som har intervjuet forskere. Hensikten med denne delen har vært å belyse kilderelasjonen mellom forskere og journalister dypere. Resultater fra disse to undersøkelsene er ennå ikke bearbeidet. Foreløpige resultater fra innholdsanalysen Utvalg og antall artikler Utvalget består totalt av 1428 artikler om forskere eller forskning. I februar måned 1966 ble det publisert 429 artikler, i februar 1986 442 og i 2006 ble det publisert 557. 1966 1986 2006 Nordlys 3,2 (77) 2,3 (56) 2,3 (54) Adresseavisen 4,4 (106) 3,4 (81) 3,5 (99) Bergens Tidende 3,2 (76) 4,0 (97) 3,7 (103) Aftenposten 3,1 (75) 4,4 (105) 5,2 (145) A-Magasinet 1,3 (5) 0,75 (3) 10,0 (40) Aften 1,9 (46) 2,7 (65) 0,95 (19) VG 1,8 (44) 1,5 (35) 3,5 (97) Gjennomsnitt alle 2,7 (429) 2,7 (442) 4,2 (557) Tabell 1: Tabellen viser antall forskningsartikler i gjennomsnitt publisert per dag og det reelle antallet forskningsartikler publisert for februar måned det året (i parentes) Om vi ser på hvor mange artikler som gjennomsnittlig ble publisert per dag, som er et bedre sammenlikningstall, registrerer vi at det i 1966 ble publisert gjennomsnittlig 2,7 artikler per dag, i 1986 er antallet det samme, 2,7, og for 2006 er antallet 4,2. Det ser altså ut til å vært en økning i antall publiserte artikler fra 1986 til 2006, mens antall publiserte artikler i gjennomsnitt for 1966 og 1986 er likt. Men som vi ser av tabell 1, trekker særlig A-magasinets forskningsartikler opp gjennomsnittantallet for 2006. Det betyr at økningen for de andre avisene har ikke vært så markant. I 1992 ble det gjennomsnittlig publisert mellom tre og fire artikler om forskningsstoff hver dag (Eide og Ottosen 1994).

Det ser ut til å være en viss økning i antall artikler publisert om forskning og forskere fra 1986 til 2006. Dette stemmer med tidligere undersøkelser av Eide og Ottosen fra 1992. De fant der at det daglig ble presentert tre til fire artikler. Sjanger: Nyheter, nyheter og atter nyheter I journalistikken finnes ulike sjangere som kan benyttes for å presentere stoff til leseren. Thore Roksvold (1997) deler journalistikken inn i tre sjangre, en tredeling jeg har benyttet meg av i denne analysen også. Denne tredelingen består av nyhetsjournalistikk, som omfatter nyhetsmeldinger, notiser og reportasjer, featurejournalistikk som omfatter portrett, reportasjer, kåserier og petiter, og til sist kommentarsjangeren som omfatter ledere, anmeldelser og kommentarer. I alle tre tiårene som er undersøkt, dominerer nyhetssjangeren: I 1966 er hele 93,2 prosent av artiklene nyheter, i 1986 er det tilsvarende tallet 91,4 prosent og i 2006 er 89,0 prosent av artiklene nyheter. Ser vi på alle artiklene samlet så er 91,0 prosent av dem nyheter. På grunn av denne klare dominansen av fremstilling av forskningsstoff som nyheter, møter ikke leseren forskning mye verken innen kommentarsjangeren eller featuresjangeren. Samlet sett for alle artiklene utgjør kommentarer 4,6 prosent. I 1966 var det 4,0 prosent kommentarer, i 1986 var det 4,0 prosent kommentarer og i 2006 var det 5,6 prosent kommentarer. Samlet sett for alle artiklene så utgjør feature 4,2 prosent. I 1966 var det 2,8 prosent featureartikler om forskning, i 1986 4,5 prosent og i 2006 5,0 prosent. Det som er slående, er hvor lik fordelingen er mellom sjangrene mellom de tre tiårene. Slik sett er det ikke mye variasjon i fremstillingen av forskningsstoffet. Sammenlignet med tidligere studier, bekrefter dette også en klar trend: Den jevne avisleser møter forskningen og forskere for det meste i form av nyheter, det vil si som en aktuell eller relevant sak som ikke blir utdypet i noen særlig grad. Type vitenskap: Fra naturvitenskap til jevn fordeling I tidligere kvantitative innholdsstudier har det vært vanlig å dele inn forskningsstoffet i forhold til hva slags type vitenskap som blir omtalt, se for eksempel Nilsson et al (1996, upublisert), Andersen (2003, upublisert), Johannessen (2005, upublisert). Kategoriene for vitenskaper er samfunnsvitenskap, humaniora, naturvitenskap og medisin: Samfunnsvitenskap omfatter blant annet statsvitenskap, økonomi, juss, pedagogikk, sosiologi, politikk, psykologi og sosialantropologi. Humaniora omfatter språk, filosofi, mediekunnskap, arkeologi, kulturminneforskning og arkitektur. Naturvitenskapene omfatter de tradisjonelle realfagene som matematikk, fysikk, kjemi, biologi samt informatikk og teknologi. Medisin omfatter helse, kosthold, farmasi, sykdommer etc. I denne analysen har jeg brukt denne inndelingen, men jeg har plusset på en kategori som jeg har kalt bare for vitenskap. Årsaken til dette er at jeg tidligere har sett når jeg har kodet, at en rekke artikler ikke omhandler kun en av disse

vitenskapene, men alle. Dette gjelder særlig artikler som omhandler forskningspolitikk. Graf 1: De ulike forskningstypene som blir presentert i artikler om norsk forskning Ser vi på alle artiklene samlet, er det flest artikler innenfor naturvitenskap med 38,4 prosent, med medisin på en andreplass med 25,8. Så følger samfunnsvitenskap med 17,3 prosent av artiklene, dernest humaniora med 10,1 prosent og til slutt vitenskap med 8,3 prosent. I 1966 er det publisert flest artikler med basis i naturvitenskap, hele 54,8 prosent av artiklene er fra naturvitenskapene. Dernest følger medisin med 16,8 prosent, vitenskap med 12,1 prosent, humaniora er på 9,3 prosent, mens samfunnsvitenskapene utgjør kun 7,0 prosent. I 1986 er fremdeles naturvitenskapene dominerende med 36,0 prosent, etterfulgt igjen av medisin med 29,2 prosent, dernest samfunnsvitenskap med 18,1 prosent, vitenskap med 9,0 prosent og humaniora med 7,7 prosent. I 2006 er det medisin som har flest artikler med 30,2 prosent, etterfulgt av naturvitenskap med 27,8 prosent, dernest samfunnsvitenskap med 24,6 prosent, humaniora med 12,6 prosent og så vitenskap på 4,8 prosent. Vi ser at det har skjedd en endring i bruken av forskningsstoff, fra mye fokus på naturvitenskaplige grener i 1966 til en mer jevn fordeling med hovedvekt på medisin i 2006. Denne fordelingen av forskningsartikler på vitenskaplige grener skiller seg en del fra andre funn, der særlig samfunnsvitenskapene har vist seg å være

dominerende innen forskningsstoffet. I 1992 har en norsk dagsavis minst to artikler fra samfunnsfagene hver dag, det vil si at omtrent 50 prosent av alle forskningsartikler den gang var samfunnsvitenskapelige (Eide og Ottosen 1994). Den dansk undersøkelsen (Albæk og Cristiansen et al. 2002) om dagspressens bruk av forskere i Danmark mellom 1961 og 2001, dokumenterer at det har skjedd et skifte fra naturvitenskapelig dominans i 1961 til en samfunnsvitenskapelig dominans i 2001. Årsaken til at journalistene særlig benytter seg av samfunnsvitenskapelige forskere, er at dette er viktig for dekningen av politikk og folks hverdagsliv (Eide og Ottosen 1994). Hva slags type forskning mer homogenisert nå enn før Kategorien type forskningsstoff har i tidligere undersøkelser kun basert seg på en tredeling: Forsker som ekspert, forskningsresultat og sekkekategorien forskning som sådan. Se for eksempel Nilsson og Olsen et. al 1996, upublisert, Andersen 2003, upublisert, Johannessen 2005, upublisert, Andersen 2007, upublisert: Forsker som ekspert-kategorien omfatter alle artikler hvor en forsker uttaler seg i form av å være en ekspert på noe, og hvor vedkommende ofte kommenterer en aktuell hendelse eller forskning, om det så er forskning på eget felt eller ikke. Ofte bruker journalister en forsker til å kommentere en hendelse eller en utenlandsk forskningsnyhet for å vurdere, forklare eller kommentere noe. I artikler av denne typen støtter ofte forskeren opp om vinklingen til journalisten, om det så er fordi journalisten valgte vinklingen etter det forskeren sa, eller om det er fordi hun lette etter en forsker som kunne støtte den aktuelle vinklingen som journalisten hadde bestemt seg for før hun intervjuet forskeren. I retorikken kalles denne form for argumentasjon for ekspertknepet (Roksvold 1989: 113). I den danske undersøkelsen om medienes bruk av eksperter (Albæk et al 2002), viser det seg at journalister bruker forskere som eksperter mer og mer. Den andre kategorien som har blitt brukt for å beskrive forskningsstoffet som leseren møter, er forskningsresultater. Dette er alle typer artikler som refererer til et resultat som en eller flere forskere har kommet frem til. Den siste kategorien er en såkalt sekkekategori som blir kalt for forskning som sådan, den kunne like gjerne bli kalt annet, for den omfavner alle andre artikler enn de som faller inn under enten eksperter eller resultater. Denne inndelingen er noe grovmasket, så jeg har i kodingen av typen forskningsstoff valgt å dele inn i flere kategorier for å kunne vise mer spesifikt hva leseren møter av dette stoffet i avisen. Jeg valgte å dele inn i ni kategorier; resultat, ekspert, annet som tidligere og i tillegg prosjekt, konflikt, forskningspolitikk, forskningsfusk, bevilgning og anvendt forskning. Prosjekt er alle artikler som omhandler et forskningsprosjekt. Det kan være et pågående prosjekt eller et som er i ferd med å startes, men det foreligger ennå ikke noen resultater. Konflikt er en kategori som er tatt med for å fange opp de artiklene der forskere er uenige med hverandre eller med myndighetene på faglig grunnlag, men ikke hvor forskere ber om penger til noe. Forskningspolitikk er alle artikler som på en eller annen måte angår forskningspolitikk, om det så er etableringen av et nytt fag eller universitet eller mangel på midler til et fag eller område, det vil si at det dreier seg om prioriteringer på et politisk plan innenfor forskningen. Forskningsfusk er artikler som omhandler

forskere eller institusjoner som har fusket i forskningen. Bevilgning er artikler som omtaler bevilgninger til et prosjekt eller område eller institusjon. Anvendt forskning er artikler som omhandler forskning i næringslivet eller forskningsprosjekter eller resultater som kan tas i bruk av forbrukere eller andre direkte. 1966 1986 2006 Samlet Ekspert 21,9 29,6 34,1 29,1 Resultat 19,1 20,8 39,0 27,4 Prosjekt 25,9 10,4 7,2 13,8 Forskningspolitikk 12,6 10,0 4,1 8,5 Konflikt 4,4 9,7 5,0 6,3 Bevilgning 0,7 1,1 1,6 1,2 Anvendt forskning 0,7 2,5 0,7 1,3 Forskningsfusk 0,0 1,1 2,7 1,4 Annet 14,7 14,7 5,6 11,1 Tabell 2: Oversikt over forskningsstoff prosentvis fordelt på ulike kategorier I stedet for å kommentere direkte de tallene som kan leses ut av tabellen, vil jeg her kommentere et par overordnete trekk som jeg synes er interessante: Homogenisering av forskningsstoffet Det kan se ut som om avisleseren i 2006 blir presentert for et mer ensartet homogent og stereotypt bilde av forskning enn på 1960-tallet og på 1980-tallet. Det begrunner jeg ved at forskningen i 2006 enten blir presentert som et resultat, hele 39 prosent av forskningsstoffet i avisene er resultater, eller at leseren i de resterende 34,1 prosent av artiklene møter en forsker som en ekspert som kommenterer en aktuell hendelse. Det vil si at resultatene og ekspertene står for over 70 prosent av forskningsstoffet. Andelen forskningspolitikk som det skrives om i avisene, har i mitt utvalg blitt redusert med en tredjedel fra 1966 til 2006, og pågående forskningsprosjekter, som i 1966 utgjorde en fjerdedel av forskningsstoffet leseren kunne møte i avisen, utgjør i 2006 bare sju prosent. Årsaken til dette kan være den sterke posisjonen som internettavisene har fått på 2000-tallet, noe som har gitt de vanlige papiravisene sterk konkurranse både om annonsørene og nyhetene. Det stilles høyere krav til journalistene enn tidligere om å være først med de siste nyhetene, og selv om papiravisene er dømt til å tape denne kampen i og med at de kommer ut kun en gang om dagen, mens nettavisene kan oppdateres når som helst på døgnet, så virker det som om de prøver. Når en sak først er blåst, er det om å gjøre å komme opp med nye vinklinger og nye opplysninger, og dette kan nettopp forskeren som eksperten gjøre.

Andelen forskningsresultater i 2006 kan være så høy på bekostning av den relativt høye presentasjonen av forskningsprosjekter, ut fra ønsket om å gi leseren noen skikkelige nyheter, og ikke bare omtale av noe som kanskje kan bli en nyhet. Ekspertene er ikke like dominerende her som i tidligere undersøkelser Resultatene viser også at det har skjedd en økning av bruken av forskere som eksperter i papiravisene siden 1966 til 2006. I 1966 var det 21,9 prosent av artiklene som brukte forskere primært i rollen som eksperter, i 1986 er det 29,6 og i 2006 34,1 prosent eksperter. Andre studier som har sett på hvordan forskningen presenteres, har kommet frem til liknende resultater; Nilsson et al. (1996, upublisert) fant at ekspertkategorien i 1996 utgjorde 35 prosent av artiklene, mens Andersen (2003, upublisert) fant at ekspertkategorien utgjorde hele 48 prosent. Johannessen (2005, upublisert) på sin side fant også at forsker som ekspert -kategorien klart dominerte forskningsstoffet. Jeg tror det er trygt å konkludere med at avisene oftere enn før bruker forskere som eksperter til å kommentere en sak, enten det er for å gi en gammel sak en ny vinkling, for å forklare til leseren hva som skjer, for å gi autoritet til journalistenes egen vinkling eller for å gi artikkelen generell legitimitet og autoritet som sannferdig virkelighetsbeskrivelse. En annen årsak kan være tidspress, noe som gjør at det er enklere å ringe en kjent forsker som du vet kan kommentere den aktuelle hendelsen, enn å lete etter skriftelige kilder. Et intervju gir også mer liv til en artikkel enn det å referere til en forskningsrapport. Da kan journalisten bruke en fengende frase eller et sitat fra intervjuobjektet i overskriften eller ingressen for å selge saken til leseren. Antall kilder Her har jeg sett på antall kilder totalt som er brukt i en artikkel, og ikke kun forskere som kilder. Når jeg ha notert antall kilder totalt, er dette et uttrykk for oppgitte kilder i artiklene, om det så er et telegrambyrå, en politiker, en mann på gata og/eller en forsker. Begrepet kilde må her forstås som en direkte kilde, en primærkilde. Journalisten kan ha brukt flere kilder i arbeidet med artiklene som bakgrunnsstoff eller uten referanse, men om jeg ikke har funnet kilder referert til i teksten, har jeg notert dette som Ikke oppgitt.

Graf 2: Antall kilder totalt i artiklene. Blå søyle viser en kilde, rød søyle to kilder, grønn søyle viser tre kilder, gul søyle viser fire kilder og brun søyle viser ingen kilder. Det denne grafen tydelig viser, er at både samlet sett for alle årene og de enkelte årtiene sett hver for seg, er enkildejournalistikken dominerende. Grafen viser også hvor lite endring det har skjedd i journalistenes bruk av kilder fra 1966 til 2006. Forskerkilder fordelt på kjønn I de artiklene som utgjør utvalget mitt, har jeg notert meg kjønn på alle forskerkildene som er referert til eller intervjuet i artiklene. Dette har jeg gjort fordi kjønn på forskerne som leseren møter i avisene også er med på å forme det bildet som leseren har av forskningsverdenen. Resultatet jeg fant i mitt utvalg, må sies å være heller nedslående når det kommer til å balansere kildene avisene bruker kjønnsmessig, se tabell 3 nedenfor.

1966 1986 2006 Antall - prosent Antall prosent Antall - prosent Mann 325 98,5 % 361 91,2 % 398 79,1 % Kvinne 5 1,5 % 35 8,8 % 105 20,9% Ikke oppgitt i artiklene 178 127 151 Tabell 3: Forskerkilder fordelt på kjønn fra 1966 til 2006 Tabell 3 viser at det i 1966 nesten ikke fantes kvinnelige forskerkilder i avisene, kun fem stykker i alt, mens mannlige kilder dominerte fullstendig: 98,5 prosent av kildene var menn. I 1986 er det litt flere kvinnelige kilder, men fremdeles utgjør de bare 8,8 prosent av forskerkildene totalt sett. Fra 1986 til 2006 skjer det så en økning i antall kvinner som forskerkilder, her er 20,9 prosent av kildene. Likevel betyr dette at i fire av fem artikler med en synlig forskerkilde, møter leseren en mannlig forsker. For den jevne leser må forskningen fremstå som en mannsbastion. Det er også blitt sett på bruk av kvinnelige forskerkilder i tidligere undersøkelser. I den danske undersøkelsen om dagspressen bruk av eksperter fra 1961 til 2001 (Albæk et al. 2002), finnes en parallell utvikling i andel kvinnelige forskerkilder som jeg fant i mitt utvalg: I 1961 er det bare to prosent forskerkilder i avisene, i 1981 er det fire prosent, i 1991 elleve prosent og i 2001 14 prosent. Ottosen fant i sin gjennomgang av forskerkilder intervjuet eller referert til i dagsaviser i 1988, at kun 14 prosent av forskerne var kvinner (Ottosen 1988). Ottosen begrunner den lave kvinneandelen med at det er få kvinner som arbeider i både akademia og i mediene sammenliknet med menn. I hans spørreundersøkelse blant forskere og journalister om forskningsformidling fra samme år, var 37 prosent av journalistene kvinner. Oppsummering av resultater Det er flere artikler om forskning og med forskere som kilder i 2006 enn tidligere. I denne perioden på 40 år ser vi altså en utvikling mot mer forskning i pressen. Gjennomgående har denne forskningen hovedsakelig blitt presentert som nyheter, nær 90 prosent av forskningsstoffet er nyheter i dag, som i 1986 og i 1966. Det vil si at det er lite om forskning på kommentarplass eller innen featurejournalistikken, som kan gi en bredere presentasjon av forskningen. Når det gjelder hva slags type forskning avisene skriver om, dersom man deler forskningen inn i de klassiske disiplinene samfunnsvitenskap, naturvitenskap, medisin og humaniora, har det skjedd en utvikling fra en tydelig naturvitenskapelig dominans i 1966, til en jevnere

fordeling mellom disiplinene i 2006. Andre undersøkelser både i Norge og Danmark har tidligere vist at samfunnsvitenskapene har dominert forskningsstoffet i avisene på 1990- og 2000- tallet, men den tendensen ser ikke jeg i mitt utvalg. Et annet interessant moment, er den tydelige homogeniseringen av forskningsstoffet fra 1966 til 2006. I 1966 fikk leseren informasjon om pågående forskningsprosjekter og forskningspolitikk i langt større grad enn leseren gjør i 2006. Dagens avisleser møter forskningen i 70 prosent av tilfellene som enten resultater eller i form av ekspertuttalelser fra en forsker. Dette kan være med på å framstille forskningsresultater som absolutte sannheter for folk flest. Sist men ikke minst er det interessant å merke seg at enkildejournalistikken har dominert forskningsstoffet hele tiden. Om lag 60 prosent av artiklene innen forskning har i 1966, 1986 og 2006 basert seg på kun én synlig kilde. Kildene har for det meste vært menn, selv om vi ser en positiv utvikling i antall mannlige kilder fra 1966 til i dag.

Litteraturliste Albæk, Erik Christiansen, Peter Munk og Togeby, Lise (2002) Eksperter i medierne Dagspressens brug af forskere 1961-2001, Århus: Magtutredningen Andersen, Elisabeth Kirkeng (2003) Forskningsjournalistikk - en kvantitiv og deskriptiv tilnærmelse semesteroppgave Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, upublisert Eide, Martin og Ottosen, Rune (1994) Science journalism without science journalists: Notes on a Norwegian media paradox, Public Understanding of Science,: 425 434, gjengitt i Hornmoen Harald (red.) (2005)Forskning og mediene: Journalistiske utfordringer Artikkelsamling Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag. Masterstudiet i journalistikk Høgskolen i Oslo Forskning og høyere utdanning i budsjettproposisjonen for 2009, rapport 35 2008 Online Tilgjengelig: http://www.nifustep.no/norsk/publikasjoner/statsbudsjettet_2009 Hartsock, John C (1998) The Critical Marginalization of American Literary Journalism i Critical Studies in Mass Communication 15:61-84 gjengitt i kompendium for Masterstudiet i Litterær journalistikk høsten 2007, Høgskolen i Oslo Hornmoen, Harald (1999) Vitenskapens vakthunder, Oslo: Tano Aschehoug Hornmoen, Harald, Meyer, Gitte og Sylwan, Peter (2006): Fornuften har flere stemmer - offentligheten, forskeren og journalisten, Oslo: Cappelen Lærum, Ole Didrik Når forskningsstoff forvirrer leserkommentar i Dagbladet 25. oktober 2007 Online Tilgjengelig: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2007/10/25/516150.html 2007, 26. oktober Nilsson, Bjørg Dystevold, Olsen, Anne Chrisine Flageborg og Tønnesen, Marianne (1996) Kildebruk i forskningsjournalistik: De sju riksdekkende avisenes bruk av forskningskilder - en undersøkelse semesteroppgave Norsk Journalisthøgskole, upublisert Ottosen, Rune (1988) Forskningsformidling og journalistikk : en undersøkelse av journalistenes bruk av forskere som kilder i 13 norsk dagsaviser, Forskningsrapport Norsk Journalisthøgskole Ramberg, Inge (2004) Nordmenns forhold til forskning og teknologi 2004 Resultater fra en intervjuundersøkelse, NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning/senter for innovasjonsforskning, Skriftsere 21/2004 Stortingsmeldingen nr. 20, 2004-2005:127 Zahl, Jan (2005) Forskningsjournalistikk? Nei takk! Online Tilgjengelig http://www.forskerforbundet.no/nyheter/arkiv-forskerforum/2006/17547/17559/ 2007, 20. oktober