Kunnskap om medvirkning av formidling for mangfoldige museumsbrukere

Kunnskap om medvirkning av formidling for mangfoldige museumsbrukere Med støtte fra:

Oktober 2010 Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Norges museumsforbund Perduco Kultur AS Alle foto Lill-Ann Chepstow-Lusty ISBN 978-82-8084-051-6

Kunnskap om medvirkning av formidling for mangfoldige museumsbrukere Gjennomført av Perduco Kultur ved professor Anne-Britt Gran og seniorrådgiver Hanne Vaagen

Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn s. 1 1.1 Kulturpolitisk bakgrunn en kort mangfoldshistorikk s. 3 1.2 Mangfoldsbegrepet noen analytiske distinksjoner s. 7 2. Metode kvantitativ webundersøkelse s. 11 3. Resultat museum s. 21 4. Resultat annet kulturkonsum s. 37 5. To fokusgrupper s. 45 5.1 Kvalitativ metode s. 46 5.2 Lærergruppens synspunkter s. 48 5.3 Studentgruppens synspunkter s. 50 6. Oppsummering og tilråding s. 56

Bruk huet når dere planlegger dette! Hvis målet er å få unge til å gå på museum så gjør det friskt innovativt og kult. Ikke bruk en grinete pensjonist til å sippe over gamledager og hvor hardt alt var da. (kommentar fra webundersøkelsen) 1.Bakgrunn

Norges museumsforbund og Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo ønsket i 2009 å kartlegge eksisterende museumsvaner, samt meninger om fremtidens kulturhistoriske museer, blant studenter med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. Årsaken til at målgruppen er ikke-vestlige minoritetsstudenter er at museene ønsker seg flere museumsbrukere med ikkevestlig bakgrunn. Museene har lite kunnskap om deres kulturvaner, og andre undersøkelser viser at personer med høy utdannelse generelt er hyppigere museumsbrukere enn personer med lav utdannelse (SSB 2009a og b). Studenter med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn representerer slik sett morgendagens museumsbrukere. Perduco Kultur fikk i oppdrag å gjennomføre følgende undersøkelser: 1. En kvantitativ undersøkelse blant ikke-vestlige studenter i Oslo 2. To fokusgrupper, én blant lærere og én blant ikke-vestlige minoritetsstudenter i Oslo Undersøkelsene kartlegger først og fremst museumsbesøk og holdninger til museer, men i tillegg ønsket man også å kartlegge annet kulturforbruk som kino, teater, konserter m.m. Dette prosjektet er tenkt som bidrag til museenes mangfoldsarbeid med tanke på utstillingsprofil og publikumsutvikling generelt. Kontaktperson hos oppdragsgiver har vært seniorrådgiver Per B. Rekdal ved Kulturhistorisk museum. Han har deltatt i utformingen av spørreskjemaet, bidratt til rekruttering av fokusgrupper og han var også observatør under begge fokusgruppene. Han har også gitt en rekke innspill og kommentarer til utarbeidelsen av denne rapporten. Rapporten er finansiert med støtte fra ABM-utvikling. 2

1.1 Kulturpolitisk bakgrunn en kort mangfoldshistorikk Museenes ønske om å gjennomføre en undersøkelse blant minoritetsstudenter må ses i sammenheng med et økt fokus på det flerkulturelle og mangfoldsdimensjonen i norsk kulturpolitikk. Mangfoldsåret 2008 var en direkte foranledning for å tenke i slike baner, og likeså initiativet Nasjonalt museums nettverk for minoriteter og kulturelt mangfold, det såkalte Mangfoldsnettverket som ble opprettet i 2006. Deler av museumsfeltet har vært spesielt proaktive i forhold til mangfoldsarbeidet, og som direktøren av Ryfylke museum uttalte i et intervju: vi har hatt ti mangfoldsår her på museet, så for oss kom ikke mangfoldet med Mangfoldsåret. Det har blitt en del av vår ordinære drift (NIBR 2010:18: s.156). Den første tematiseringen av de nye flerkulturelle utfordringene i Norge kom i Stortingsmelding nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge og i Stortingsmelding nr 47 (også 1996-1997) Kunstnarene. I den sistnevnte er det fokus på kunstdimensjonen og det å integrere innvandrerkunstnere i norske institusjoner og organisasjoner, skape kunstmøter og få vist fram innvandrerkunstnernes egne kunstformer. I 1998 ble Mosaikk - programmet for kunst og det flerkulturelle samfunn etablert og lagt til Norsk kulturråd. Programmet gikk over fire år og hadde som overordnet formål å fremme og integrere fler- og tverrkulturelle uttrykk i de etablerte kunst- og kulturpolitiske ordningene og i kunstinstitusjonens daglige virke, samt bedre minoriteters muligheter for kulturell utfoldelse og deltagelse som utøvere, publikum og ressurspersoner. Til tross for en rekke vellykkede enkeltprosjekter og et visst økt fokus på problematikken, kan det ikke sies at Mosaikktiltakene endret det norske kunstlivet i tilfredsstillende mangfoldig retning (Gran 2002). Spesielt skortet det på å få de store og etablerte kulturinstitusjonene (og økonomisk sett de med mest offentlige midler) til å ta innover seg den nye norske mangfoldige virkeligheten. 3

I forbindelse med museumssektoren ble flerkulturproblematikken første gang tematisert i Museum, mangfald, minne, møtestad (NOU 1996: 7). Under kapitlet Tiltaksplan for musea og det flerkulturelle samfunn ble det foreslått å sette i gang et femårig program der museene kan søke om midler til å utvikle den flerkulturelle dimensjonen. Det ble foreslått en totalramme på 15 millioner og at NFR skulle administrere midlene. I rapporten til Norsk museumsutvikling-prosjektet Norsk museumsformidling og den flerkulturelle utfordringen (2001), tok Per B. Rekdal for seg de norske utfordringene i lys av europeiske erfaringer på området. I kulturmeldingen Kulturpolitikk fram mot 2014 (St.meld. nr. 48, 2002-2003) får mangfoldsdimensjonen større plass og det fremheves i forbindelse med museumsreformen at: Det er naudsynt å oppgradere samiske museum og leggja til rette for museumstiltak for nasjonale minoritetar og innvandrargrupper og såleis prioritere den fleirkulturelle utfordringa (s. 178). Mangfoldstenkningen var i ferd med å få et visst fotfeste i museumspolitikken, og i 2006 ble Nasjonalt museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold etablert med Oslo Museum som ansvarlig museum. I dag er 20 museer medlemmer. 6 av museene er med i rekrutteringsprosjektet Mangfold i museene, som har som mål å få flere minoritetsansatte i denne sektoren. I Stortingsmeldingen Framtidas museum (St. meld. nr. 49, 2008-2009) blir mangfoldstemaet viet et helt kapittel, og den flerkulturelle utfordringen blir nevnt både i innledningskapitlet og eksplisitt fremhevet i kapitlet om Musumsreformens mål. 4

ABM-utvikling har i flere år støttet tiltak som fremmer kulturelt mangfold, og i perioden 2003-2007 fikk de ca ti søknader i året i denne kategorien. I mangfoldsåret 2008 var antallet 35 og i 2009 25 stykker, inklusive dette prosjektet. Innholdsmessig har den kulturpolitiske diskursen på museumsområdet beveget seg fra å snakke om det flerkulturelle i termer av inkludering, respekt og toleranse (NOU 1996) noe et majoritetssamfunn (Vi) tilbyr minoritetsgruppene (Dem) til å etterlyse mer politiske og kritiske prosjekter og til å rette oppmerksomheten mot minoritetenes ressurser for og i museene selv (St.meld. nr. 49, 2008-2009: 125). Ti-tolv år etter de første forsøkene på å gjøre Norge mer mangfoldig, tar regjeringen Stoltenberg II igjen initiativ til å forbedre situasjonen. Med Stortingsmelding nr. 17 (2005-2006) 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold, skal det etniske mangfoldet igjen settes på dagsorden. Meldingen går gjennom politikkdokumenter fra ulike FN- organisasjoner og det kulturpolitiske arbeidet for kulturelt mangfold som har blitt gjort av EU-kommisjonen, Europarådet, Nordisk Råd, Nordisk Ministerråd og i Sverige forbindelse. Mangkulturåret i Sverige 2006 og UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk, må ses på som direkte foranledninger til det norske mangfoldsåret. Meldingen tar i påfallende liten grad innover seg de erfaringer som er gjort i Norge og de tiltak og evalueringer som har vært gjennomført i regi av Norsk kulturråd. Meldingen gir inntrykk av at regjeringen forsøker å finne opp kruttet på nytt, og FoU-prosjektet fra NIBR slår da også fast at meldingen var et hastverksarbeid og at aktørene i feltet syntes de hadde alt for kort tid til å forberede seg til mangfoldsåret (NIBR 2010:18). I så måte var Mangfoldsåret et av Giskes mindre gjennomtenkte prosjekter, mer preget av eventånd enn av faglig forankring. 5

I meldingen slås det fast at det skal legges vekt på: å stimulere nye og eksisterende miljøer som arbeider målrettet med å fremme kulturelt mangfold som en realitet i dagens Norge; å styrke etablerte kulturinstitusjoners kontakt, kommunikasjon og samhandling med utøver og publikumsgrupper med minoritetsbakgrunn;(vår kursivering) å utvikle det flerkulturelle perspektivet innenfor etablerte tiltaks- og tilskottsordninger innenfor kulturfeltet; å etablere arenaer der de ulike aktørene kan drøfte og utfordre hverandre når det gjelder sentrale begreper i kunst- og kulturlivet som «ytringsfrihet», «kunstnerisk frihet», «forståelse og respekt for det som er annerledes», «kvalitet», «profesjonalitet», m.m.; å se den nasjonale markeringen av kulturelt mangfold i sammenheng med Norges utenrikskulturelle aktiviteter. (St.meld. nr. 17, 2005-2006) Vi har satt det andre punktet i kursiv fordi det fremhever behovet for å involvere de etablerte institusjonene, både når det gjelder utøvere og publikum. Denne rapporten er et ledd i museenes publikumsarbeid rettet mot ikke-vestlige minoriteter. Selv om museumssektoren på mange måter fremstår som den flinkeste gutten i klassen når det gjelder mangfoldsarbeid, er det ingen grunn til å hvile på laurbærene. I gjennomgangen av institusjonenes egenrapportering fra mangfoldsåret, viser det seg at det kun er 2 av 10 institusjoner som har en strategi for videre mangfoldsarbeid etter mangfoldsåret (Skogseth 2009: 118). For museene var det 30 prosent som oppga at de hadde en slik strategi. Det er jo bedre enn gjennomsnittet for alle kulturinstitusjonene, men samtidig er det de fleste, altså 7 av 10 museer, som ikke har utarbeidet en slik mangfoldsstrategi. I følge egenrapporteringen var det også kun 16 prosent som rapporterte om kulturelt mangfold i rekrutteringspolitikken. Det finnes med andre ord et betydelig forbedringspotensial også i museumsfeltet. 6

Så langt i norsk kulturpolitikk har det vært mest fokus på produksjonssiden når det gjelder mangfold; det har handlet mest om programmering (relevant innhold for dem ), rekruttere minoriteter (synliggjøre mangfoldet) og etablere arenaer for dialog og samarbeid med minoriteter. Politisk har det vært et spørsmål om representasjon og integrasjon; minoritetskunstnere og deres estetikk/kultur må også være representert i norske kulturinstitusjoner. Resepsjonssiden, publikummet eller kulturforbrukeren, har ikke vært fraværende i mangfoldsretorikken, men den har i praksis vært underordnet produksjonssiden: Hvis man programmerer relevant for dem og/eller rekrutterer deres egne kommer minoritetspublikummet. Vårt tallmateriale støtter ikke opp under en slik antagelse. Det har i løpet av mangfoldsåret ikke vært gjort systematiske brukerundersøkelser (av det faktiske publikummet på arrangementene), og det finnes en rekke omtrentlige antagelser om hvorfor minoriteter bruker eller ikke bruker kulturinstitusjoner i Norge. Denne rapporten er et forsøk på å lage et bedre kunnskapsgrunnlag for publikumsutvikling rettet mot ikke-vestlige minoriteter. 1.2 Mangfoldsbegrepet noen analytiske distinksjoner Kulturpolitisk har den begrepslige utviklingen gått fra å snakke om innvandrere (Stortingsmeldingene på 1990-tallet) til å snakke om etniske minoriteter. Man har videre valgt å snakke om det flerkulturelle samfunn (St. meld. nr. 47 (1996-1997) og i Mosaikk-programmet 1998-2002) og flerkulturelle tiltak. I media omtales tidvis også mennesker som flerkulturelle personer (om kategorier som norskpakistanere, ikke om norsk-italienere eller norsk-svensker). Fra og med Stortingsmelding nr. 17, 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold, har mangfoldsbegrepet kommet til å dominere denne diskursen. Før mangfoldsåret ble det ikke gjort et systematisk arbeid med å avgrense og operasjonalisere begrepet. Det medførte en rekke lokale operasjonaliseringer, der andre minoritetsgrupper enn etniske ble inkludert i mangfoldsåret. Utover diskusjonen om hvem benevnelsen skal favne, etniske minoriteter, homofile 7

og/eller døve, ville saken vært tjent med en mer analytisk tilnærming til mangfoldsbegrepet. Hvordan mangfold forstås både ideologisk, kulturteoretisk og pragmatisk, har både kulturpolitiske og kulturfaglige konsekvenser for hvordan man håndterer denne problematikken. Denne rapporten gir ikke anledning til et slikt omfattende analytisk begrepsarbeid. Vi vil likevel trenge noen ulike tilnærminger til problematikken i vår analyse av fokusgruppene, samt til våre anbefalinger. Tilnærmingene befinner seg på ulike abstraksjonsnivåer, noe som også vil gå fram av analysen. Enfoldig og flerfoldig mangfold En overordnet kulturteoretisk (og ideologisk vil noen hevde) distinksjon er den mellom en essensialistisk og en dekonstruktiv tilnærming til mangfold, som korresponderer med forskjellen på en ren og en hybrid kulturforståelse. Den essensialistiske handler om at man forstår kultur som bestående av en kjerne som gjør det til det den er og som skiller den fra andre kulturer en ren og identisk kultur. I en dekonstruktiv tilnærming betrakter man derimot ikke kultur som én og identisk med seg selv, kulturer har ikke kjerner og det finnes forskjeller innad i enhver kultur de er urene bastarder. En essensialsitisk mangfoldstilnærming betyr altså at man oppfatter samfunnet som bestående av rene atskilte kulturer ved siden av hverandre. Det enkelte individ blir betraktet som representant for den etniske kulturen det tilhører. Forestillingen om multikulturalisme og det flerkulturelle ligger nær en slik essensialistisk kulturforståelse. I nasjoner med en majoritetskultur, som i Norge, defineres ofte det etniske og mangfoldige fra en sentrumsposisjon: Det er de Andre som representerer mangfoldet selv er vi én. Med en retorisk vri kunne man kalle dette for enfoldig mangfold. En dekonstruktiv mangfoldstilnærming innebærer at man oppfatter samfunnet som bestående av mange hybride kulturer som ikke kan renses fra hverandre. Individet blir ikke forstått som representant for den etniske kulturen, men oppfattes som et enkeltindivid med en hybrid/uren selvforståelse. Her står vi overfor et flerfoldig mangfold uten et definerende sentrum som unndrar seg 8

forskjellssetting. Vi skal i analysen av fokusgruppene se hvordan disse to mangfoldsforståelsene blir spilt ut mot hverandre i museumsdiskursen. Mangfoldsstrategier og tiltakstyper I et stadig mer flerkulturelt Norge og med en kulturpolitikk som forsøker å fange opp fenomenet, må norske kulturinstitusjoner og prosjekter velge mellom noen strategier og tiltakstyper. En strategi uttalt eller uuttalt - er å fortsette som om ingenting har skjedd. Da slipper man også å iverksette noen tiltak. Skogseths analyse av egenrapporteringen etter mangfoldsåret 2008 viser klart at mange har valgt denne veien (Skogseth 2009). Denne tilnærmingen til mangfoldsutfordringen skal det ikke handle om her. En måte å operasjonalisere mangfoldsarbeidet på er å skille mellom ulike typer tiltak og deres virkemåte. En slik operasjonalisering burde vært gjort i forkant av mangfoldsåret, slik at det ville vært lettere for både kulturpolitikere og institusjoner å orientere seg i terrenget. Vi skal her kort trekke fram følgende tiltakstyper: - Temporære og langsiktige mangfoldstiltak - Aktørtiltak og systemiske mangfoldstiltak - Produksjonsrettede og resepsjonsrettede mangfoldstiltak - Monologiske og dialogiske mangfoldstiltak Temporære og langsiktige tiltak handler om hvor lenge tiltakene pågår og virker. Et temporært tiltak er for eksempel en engangsprogrammering av en forestilling eller utstilling som man mener er relevant og interessant for en minoritetsgruppe. Et langsiktig tiltak ville være å forplikte seg på en slik programmering minst en gang i året. Et annet langsiktig tiltak ville være å få inn representanter for etniske minoriteter i styrene. Aktørtiltak og systemiske tiltak handler om hvorvidt tiltaket kun angår enkelte mennesker eller hele systemet (Rogstad 2009). Et aktørtiltak er å ansette en minoritetsaktør på ett prosjekt for å synliggjøre vedkommende/bruk av 9

minoriteten. Et systemisk tiltak ville være å kvotere et visst antall minoriteter i faste faglige stillinger i organisasjonen og i styrene. Aktørtiltaket er temporære, mens systemiske tiltak er langsiktige. Produksjonsrettede og resepsjonsrettede tiltak handler om tiltaket er knyttet til selve produksjonen av en utstilling/forestilling eller om det forholder seg til primært til publikum uavhengig av hva som produseres. Det finnes en tendens til å tro at hvis programmeringen/repertoaret tilrettelegges for minoritetene, gjøres relevant og interessant, så er jobben gjort og samvittigheten pleiet. Langt de fleste tiltak i mangfoldsåret var produksjonsrettet, det handlet om å tilrettelegge innhold og synliggjøre minoriteter i produksjonen. Det å jobbe med generell publikumsutvikling rettet mot etniske minoriteter, selv om produksjonen ikke er tilrettelagt, er mangelvare i norsk kulturliv. Et tiltak kan selvsagt være både produksjonsrettet og resepsjonsrettet samtidig. Monologiske og dialogiske mangfoldstiltak handler om organisasjonens det være seg en institusjon eller et prosjekt valg av posisjon overfor etniske minoriteter. Betrakter man minoritetene som noen man skal snakke til eller med. Monologiske mangfoldstiltak snakker til sine brukere gjennom tilrettelegging av innhold, mens dialogiske tiltak trekker inn minoritetene i selve innholdsproduksjonen. Monologposisjonen er typisk for en majoritetskultur som bestemmer seg for at den av og til bør inkludere den Andre. Dialogposisjonen baserer seg derimot på gjensidig ressursutveksling, samarbeid og påvirkning mellom likestilte aktører. For kulturinstitusjoner med lange historiske vestlige røtter, er det lett og naturlig å innta monologposisjonen. Monologposisjonen krever færre systemiske grep, og man kan i prinsippet fortsette som før og kun tilby en tilrettelagt utstilling i ny og ne. Dialogposisjonen innebærer risiko; organisasjonen risikerer å bli påvirket og selve perspektivet forskyves eller byttes helt ut. 10

Cultural museums in Norway should focus on cultural traditions that take place in Norway. But, not only Norwegian traditions take place here. (kommentar fra webundersøkelsen) 2. Metode kvantitativ webundersøkelse

Den økonomiske rammen rundt dette prosjektet gjorde webundersøkelser mest aktuelle. Både CATI (telefon) og postal utsendelse ble undersøkt. Fordelen med webundersøkelser er flere: Spørreskjema kan være mer omfattende og detaljert, det kan besvares når respondenten selv ønsker det, og respondenten kan skrive inn synspunkter i åpne kommentarfelt som kan berike den kvantitative analysen. Å gjennomføre undersøkelsen på web egnet seg etter vårt syn også til denne målgruppen ikke-vestlige studenter. Alle studenter har (minst) en mailadresse og de benytter den (dem) relativt hyppig. Første forsøk utsendelse gjennom utdannelsesinstitusjonenes studentregistre Innledningsvis i prosjektet tok Perduco Kultur kontakt med Universitetet i Oslo (UiO), Høyskolen i Oslo (HiO) og Handelshøyskolen BI i Oslo (BI) for å undersøke hva slags utsendelsesmuligheter av webundersøkelsen det fantes der. Den optimale løsningen for denne studentundersøkelsen hadde vært om utdannelsesinstitusjonene selv hadde sendt ut spørreskjemaet til sine respektive minoritetsstudenter på deres studentmailadresse. Da ville vi hatt full oversikt over populasjonen, og studenten ville fått undersøkelsen på en formell måte. Dette lot seg ikke gjøre, enten fordi institusjonene ikke kunne skille ut denne gruppen studenter, eller fordi de ikke ønsket å benytte egne mailadresselister til eksterne undersøkelser. Ved alle tre institusjonene ble denne saken prøvet høyt oppe i systemet. Som eier av Kulturhistorisk museum håpet vi at UiO kunne betrakte dette som en intern undersøkelse og likevel sende ut undersøkelsen, men det lot seg heller ikke gjøre. Når denne utsendendelsesmåten ikke var aktuell, ble antall respondenter mye lavere enn vi hadde lagt opp til. Kunnskapsbehovet om ikke-vestlige minoritetene er stort i kultursektoren (og i andre sektorer), men den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen er av mange grunner spesielt vanskelig å nå i slike typer survey-undersøkelser, og man står derfor overfor betydelige metodeproblemer i prosjekter som dette. 12

Andre forsøk utsendelse gjennom studentforeningene Neste skritt var å forsøke utsendelse av undersøkelsen gjennom minoritetsstudentforeningene ved UiO, HiO og BI. Gjennom studieadministrasjonene på de tre institusjonene fikk vi lett tilgang til studentforeningene via mailadressen til foreningen og/eller foreningens leder. Det ble tatt kontakt med totalt 21 og samtlige var villige til å sende ut undersøkelsen til sine medlemmer. Selv om det ble sendt ut informasjonsbrev til de ulike studentforeningene og hver enkelt forening aksepterte deltagelse og sendte ut undersøkelsen til sine medlemmer, viste det seg at det var svært vanskelig å få inn besvarelser. Aktivitetsnivået i og driften av de ulike studentforeningene varierte betydelig, og noen foreninger var mer tilgjengelige og interesserte enn andre. Resultatet var likevel nedslående, til tross for to purrerunder og kjent avsender for undersøkelsen foreningene selv. Bruttoutvalget i foreningene var på 5130 studenter, derav 3000 utvekslingsstudenter, og kun 127 intervjuer ble gjennomført, noe om tilsier en svarrespons på 2,5 prosent. Totalt 34 prosent av referanseutvalget består av studenter fra ISU (International Students Union). Dette er den største medlemsorganisasjonen med ca. 3000 medlemmer. Svarresponsen ble altså alt for lav og utvalget for skjevt til at resultatene fra dette utvalget kunne være representative for målgruppen studenter med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. Utvalget er likevel interessant som en referanse, da det først og fremst er de mest musumsinteresserte studentene som har besvart undersøkelsen. Det var åpenbart museumsentusiastene som åpnet linken til museumsurvey vi hadde truffet en slags superbruker av museum. Vi har valgt å kalle dette utvalget for referanseutvalget, og det vil bli brukt som nettopp en referanse i forhold til det mer representative hovedutvalget i undersøkelsen. Tredje forsøk rekruttering på campus Den siste muligheten vi hadde var å rekruttere studenter på campus; få aksept for at de ville delta i undersøkelsen og få e-mailadressen deres. Perduco Kultur gjennomførte en grundig brief av ni studenter som skulle samle inn e- 13

postadressene til undersøkelsen. De ble benyttet fem studenter med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn med tanke på at det kunne lette rekrutteringen. I forkant av rekrutteringen ble det innhentet tillatelse fra de tre utdanningsinstitusjonene. Det bød ikke på problemer å få en slik tillatelse fra noen av institusjonene. På Blindern foregikk rekrutteringen på følgende steder for å sikre et bredt utvalg studenter med minoritetsbakgrunn: Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Det medisinske fakultet (Rikshospitalet, Forskningsparken), Juridisk fakultet (sentrum), Fredrikke plassen (samt SIOkantiner), Det humanistiske fakultet og Det utdanningsvitenskapelige fakultet (Helga Eng). Rekruttering av e-mailadresser ble gjennomført i slutten av januar 2010 (uke 3 og 4), mens selve datainnsamlingen ble gjennomført i perioden 15. februar til 31. mars 2010. Det ble foretatt to purringer. Det var mulig å besvare spørreskjema både på engelsk og norsk. Det ble rekruttert totalt 1001 studenter. Av disse var det 317 som besvarte undersøkelsen, hvilket tilsvarer en svarrespons på 32 prosent. Incentivene for å svare på undersøkelsen var trekning av 3 premier à kr. 1000. Svarresponsen er vanligvis noe høyere for undersøkelser blant etniske nordmenn når utvalget er rekruttert på forhånd, men tatt i betraktning temaet for undersøkelsen (museum) og målgruppen (ikke-vestlige minoriteter) fant vi svarresponsen tilfredsstillende. Det ble derfor ikke foretatt noen flere purringer eller forlengelse av datafeltperioden for å oppnå høyere svarrespons. Det er imidlertid to målefeil knyttet til undersøkelser av denne typen, uavhengig av om metoden er web, telefon eller postal. Den ene er at de personene som er mest interesserte i selve temaet, er de som prioriterer å besvare spørreskjema. Det kan innebære at besøksfrekvensen blir for høy. Dette ser vi helt klart er tilfelle i referanseutvalget, der 6 av 10 hadde besøkt et museum siste 12 måneder, og 14

museumsbrukerne hadde vært på museum hele 5,8 ganger i samme periode til sammenligning går den etnisk norske museumsgjenger 2,6 ganger. I vårt hovedutvalg er det kun 3 av 10 som har vært på museum siste 12 måneder, dvs 70 prosent som har valgt å besvare spørreskjema ikke er storforbrukere av museum. Andelen som har besøkt museum blant studentene er også betydelig lavere enn for hele minoritetsbefolkningen, der 4 av 10 har besøkt museum siste 12 måneder (SSB 2009b). Det tyder på at undersøkelsen i hovedutvalget er lite påvirket av denne målefeilen. Den andre målefeilen er skrytefaktoren; at respondentene skryter på seg høyere kulturforbruk enn det som er tilfelle. Det har vi ingen mulighet til å kontrollere, og alle typer befolkningsundersøkelser må basere seg på at respondentene snakker sant. Tabell 1. Fordelingen mellom utdannelsesinstitusjonene Høyskole/universitet Antall elever* Rekruttert Intervju Svarrespons Universitetet i Oslo (UIO) 1728* 343 122 36% Høyskolen i Oslo (HIO) 3161 501 146 29% Handelshøyskolen BI 1417 157 49 31% Totalt 6306 1001 317 32% * Antall elever med ikke-vestlig bakgrunn i 2008. Kilde SSB 2009c. SSBs undersøkelse Kultur- og mediebruk blant personer med innvandrerbakgrunn (SSB 2009b) som ble gjennomført i 2008, hadde et utvalg på 384 personer i Oslo/Akershus i aldersgruppen 9-59 år. Denne undersøkelsen består av et utvalg på 317 minoritetsstudenter i Oslo ved de tre største utdanningsinstitusjonene. Relativt sett er derfor utvalget i denne undersøkelsen betydelig større enn SSBs undersøkelse i aldersgruppen for studenter. 15

Det ble besluttet ikke å veie utvalget i forhold til utdannelsesinstitusjoner, da det ikke finnes signifikante forskjeller mellom de tre institusjonene når det gjelder museumsbruk (andelen som har benytte museum siste 12 måneder). Utdannelsesinstitusjon er altså ikke utslagsgivende for museumsvanene. Før resultatene presenteres, gis det nedenfor en beskrivelse av respondentene i hovedundersøkelsen. Hvem besvarte undersøkelsen? Tabell 2 viser fordelingen i utvalget basert på minoritetsbakgrunn. Vi ser at hele 65,9 prosent av utvalget består av studenter fra Asia, og dette er også det klart største innvandrergruppen i Norge. 23,3 prosent av utvalget er fra Afrika, mens resterende 10,7 prosent er enten fra Europa utenom EU/EØS eller Latin-Amerika. Totalt finnes det 324 500 personer i Norge med innvandrerbakgrunn fra disse 4 gruppene. 60 500 personer er fra Europa utenom EU/EØS (18,6 prosent), 186 000 personer er fra Asia (57,3 prosent), 61 000 personer er fra Afrika (18,6 prosent) og 17 000 personer (5,2 prosent) er fra Latin-Amerika (SSBb 2009). Studentutvalget vårt er altså noe overrepresentert i gruppen fra Asia og Afrika i forhold til den faktiske populasjonen. Ettersom respondentene i undersøkelsen er studenter fra utvalgte utdanningsinstitusjoner, vil det ikke være mulig å benytte offentlig befolkningsstatistikk til å veie utvalget, ettersom det ikke finnes statistikk som tilsvarer akkurat målgruppen som er kartlagt i undersøkelsen. Tatt i betraktning svarresponsen og det faktum at det fant sted en tilfeldig rekruttering ved hver enkelt utdanningsinstitusjon, vil det være rimelig å anta at utvalget avspeiler minoritetsstudenter ved de utvalgte utdanningsinstitusjonene på en tilfredsstillende måte. 16

Tabell 2. Minoritetsbakgrunn Bakgrunn Antall (n) Andel Europa utenom EU/EØS 29 9,1 % Asia 209 65,9% Afrika 74 23,3% Latin-Amerika 5 1,6% Totalt 317 100,0 % Kjønn 68,5 prosent av utvalget er kvinner. Denne andelen er 69,8 prosent ved HIO, 67,4 prosent ved UIO og 67,6 prosent ved Handelshøyskolen BI. I følge SSB (2009c) er tilsvarende andeler kvinner ved de ulike utdanningsinstitusjonene på hhv. 61,6, 61,1 og 52,4 prosent. Utvalget er altså noe overrepresentert blant kvinner, spesielt fra BI. Denne skjevheten i kjønn kan skyldes at kvinner er gjennomgående mer interessert i museum enn menn. Alder Gjennomsnittalderen blant studentene i utvalget er 25 år. Flest studenter (51,4 prosent) befinner seg i alderen 21-22 år, men det er en del eldre studenter som trekker gjennomsnittalderen opp 14,8 prosent er over 30 år. Botid i Norge Studentene i utvalget har i gjennomsnitt bodd i Norge i 16 år. 41,6 prosent har bodd i Norge hele livet. De som ikke har bodd i Norge hele livet, har i gjennomsnitt bodd i Norge i 13 år. Det vil si at utvalget hovedsakelig består av elever som er enten er født og oppvokst i Norge, eller som har bodd i Norge siden 1994. Kun 10,4 prosent av utvalget har bodd i Norge under 5 år. Fagbakgrunn 25,9 prosent av minoritetsstudentene studerer økonomiske eller administrative fag. Deretter studerer flest jus og samfunnsfag (21,1 prosent), fulgt av naturvitenskapelige-, tekniske- og IKT-fag (15,8 prosent) og medisin, helse- sosial og idrettsfag (15,1 prosent). Dette avspeiler det faktum at minoritetsstudenter 17

studerer typiske harde profesjonsfag, som lettere gir jobb (og prestisje vil noen si), mens få går på humanistiske fag og lærerutdanning. Tabell 3. Fag dette semesteret Fag Antall (n) Andel Lærerutdanning, pedagogikk 24 7,6 % Samfunnsfag, jus 67 21,1 % Økonomiske og administrative fag 82 25,9 % Naturvitenskapelige-,tekniske- og IKT fag 50 15,8 % Medisin, helse- sosial- og idrettsfag 48 15,1% Humanistiske fag, kunst og estetiske fag 11 3,5% Annet 9 2,8% Ubesvart 26 8,2 % Total 317 100 % Det ble lagt spesielt vekt på å fordele rekrutteringen ved de ulike fakultetene ved UIO, slik at utvalget skulle dekke flest mulige fag. 18

Figur. 1 Foreldrenes utdannelsesnivå 14 prosent av fedrene har 3-års utdannelse, mens 23 prosent har utdannelse over 3 år. For mødrene er tilsvarende andeler 14 prosent og 10 prosent. Kvinnene er altså i flertall når det gjelder lavere utdannelse, mens det er over dobbelt så mange fedre som mødre som har utdannelse over 3 år. Langt de fleste minoritetsstudenter i Norge har ikke foreldre med høyere utdannelse minst 48 prosent av fedrene og 56 prosent av mødrene. Minst fordi det er en relativt stor gruppe som ikke har oppgitt foreldrenes utdannelse. Det betyr at over halvparten av ikke-vestlige minoritetsstudenter i Norge i dag foretar minst en slags klassereise i løpet av sin studietid. 19

I tabellen under sammenligner vi minoritetsstudentenes foreldres utdannelse, med personer i Oslo på 40 år eller eldre. Tabell 4. Far og mors utdannelsesnivå sammenlignet med menn og kvinner i Oslo over 40 år Utdannelse Far minoritet Menn Oslo 40 år+* Mor minoritet Kvinner Oslo 40 år+* Grunnskole 20,2 % 17,8 % 26,5 % 21,6 % Videregående skole 28,1% 34,5% 28,7% 36,8% Høyskole/universitet inntil 3 år 13,6% 23,0% 14,2% 26,6% Høyskole/universitet over 3 år 23,0% 17,0% 10,1% 9,8% Uoppgitt 15,2% 7,5% 20,5% 5,2% Total 100% 100 % 100% 100 % * Antall personer i Oslo 40 år+ fordelt på utdanning. Kilde SSB 2009c. Tabellen viser at både fedre og mødre i vår undersøkelse er underrepresentert når det gjelder høyskole/universitetsutdannelse inntil 3 år sammenlignet med personer i Oslo, mens dette ikke er tilfelle når det gjelder høyskole/universitetsutdannelse over 3 år. Fedre med minoritetsbakgrunn er derimot overrepresentert i forhold til menn i Oslo på 40 år eller eldre 23 prosent mot 17 prosent. 20

Vel... de må ikke prøve (for hardt) å satse mot feil målgruppe og samtidig prøve å gjøre det interessant for dem. Dette går dessverre ikke. Heller gi større satsing på den riktige målgruppen (kommentar fra webundersøkelsen) 3. Resultater museum

30 prosent har benyttet seg av museum det siste året og museumsbrukerne har i gjennomsnitt gått 3,6 ganger på museum. I referanseutvalget er det nesten dobbelt så stor andel (59 prosent) som har besøkt et museum i samme periode, og gjennomsnittet for referanseutvalget er på hele 5,8 museumsbesøk på 12 måneder. Figur 2. Andel som har benyttet seg av museum siste 12 måneder Til sammenligning har 43 prosent av den norske befolkningen vært på museum siste 12 måneder (SSB 2009a), og 35 prosent i aldersgruppen 20-24 år, som det er mest adekvat å sammenligne med, har besøkt museum i samme periode. Museumsbrukerne har i snitt vært på museum 2,6 ganger. Det er altså en større andel av den norske befolkningen som går i museum enn andelen minoritetsstudenter, mens studentene i vår undersøkelse går i snitt flere ganger på museum i løpet av 12 måneder. Studentene i vår undersøkelse går også mindre på museum enn hele den ikke vestlige minoritetsbefolkningen, der 40 prosent har vært på museum de siste 12 månedene, altså nesten like stor andel som i den norske befolkningen (SSB 22

2009b). I aldersgruppen 16-24 år (ikke skilt ut 20-24 år her) er det 38 prosent som har besøkt museum. Denne sammenligningen er dog ikke helt adekvat, siden aldersgruppen 16-19 år fremdeles bor hjemme og eventuelt går på skolen, slik at deres museumsbesøk kan være i regi av skolen. SSBs innvandrerundersøkelse ble sendt ut postalt og spørreskjema forelå kun på norsk, noe som kan innebære at kun relativt godt integrerte personer besvarte undersøkelsen. Figur 3. Andel som har besøkt museum siste 12 måneder fordelt på minoritetsbakgrunn Det er ikke signifikante forskjeller mellom de ulike grupperingene når det gjelder museumsbesøk. Bruk av museer skiller seg slik sett ut fra annet kulturforbruk der forskjellene mellom disse gruppene til dels er store (se kap. 4). 23

Figur 4. Andel som har besøkt museum siste 12 måneder fordelt foreldrenes utdanning Sannsynligheten for at minoritetsstudenter har besøkt museum de siste 12 månedene øker med foreldrenes utdannelsesnivå, og det er spesielt utdannelse over 3 år som slår ut her. Vi ser også at mors høyere utdanning har større betydning for museumsbesøk enn fars. Museer med norsk kultur Ikke overraskende er det museer med norsk kultur som besøkes mest. 64 prosent oppgir at de går mest på disse, og 43 prosent oppgir at de rangerer museer med norsk kultur som nr. 1. Deretter er det mest vanlig å gå på museer med europeisk og asiatisk kultur. 37 prosent oppgir også at de går på andre typer museer. Referanseutvalget går mer på samtlige type museer, men mønsteret er det samme, dvs. at de går mest på museer med norsk kultur, deretter europeisk og så asiatisk. 24

Figur 5. Typer museer minoriteter går mest på Positive assosiasjoner til museum Figur 6. Assosiasjoner til museum 25

Ikke-vestlige minoriteter assosierer museer først og fremst med noe positivt, og flest forbinder museer med det å være lærerikt (68 prosent) og interessant (57 prosent). Det er omtrent like mange som assosierer museer med å være gammeldags (36 prosent) som spennende (35 prosent). Ca. tre ganger så mange oppgir positive assosiasjoner som negative assosiasjoner. I tillegg oppgis også andre assosiasjoner. Referanseutvalget opplever museum som mer lærerikt (77 prosent) og interessant (63 prosent), og mindre gammeldags (24 prosent), men også mindre spennende (24 prosent). Figur 7. Andre assosiasjoner Museumsbesøk i Norge utenom skolebesøk 6 av 10 av minoritetsstudenter har vært på et museum i Norge utenom skolebesøk, mens denne andelen er 7 av 10 for referanseutvalget. 26

Figur 8. Andel som har besøkt et museum utenom skolebesøk Sannsynligheten for at minoritetsstudenter har besøkt museum i Norge utenom skolebesøk, øker med høy utdannelse. Mors utdanning har igjen større betydning for museumsbesøk utenom skolebesøk enn fars utdannelse. Og det er utdannelse over 3 år som gir signifikante forskjeller. 27

Figur 9. Andel som har besøkt et museum utenom skolebesøk fordelt på foreldrenes utdannelse Flest har besøkt kulturhistorisk museum Blant de som har vært på et museum i Norge utenom skolebesøk, har flest besøkt et kulturhistorisk museum og deretter teknisk eller naturvitenskapelig museum I gjennomsnitt har studenter som har besøkt et museum utenom skolebesøk gått 2,3 ganger på kulturhistorisk museum, 1,5 ganger på teknisk eller vitenskapelig museum, 2,5 ganger på kunstmuseum og 2,9 ganger på en annen type museum. Referanseutvalget går først og fremst mer på teknisk eller naturvitensskapelig museum, men besøker også i større grad kulturhistorisk museum og annen type museum. 28

Figur 10. Andel som har besøkt ulike typer museum i Norge utenom skolebesøk Figur 11. Andel som har besøkt kulturhistorisk museum fordelt på foreldrenes utdannelse 29

Det er også en signifikant sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og sannsynligheten for å gå på kulturhistorisk museum. Minoritetsstudenter med mødre som har høyskole eller universitetsutdannelse inntil 3 år er signifikant overrepresentert blant de som har besøkt et kulturhistorisk museum. Når det gjelder utdannelse over 3 år slår både mors og fars utdannelse ut på museumsbesøk. Hele 9 av 10 studenter med mor og/eller far med utdannelse over 3 år har besøkt et kulturhistorisk museum siste 12 måneder. Hva skal til for å gå minoriteter til å gå oftere på museum? Figur 12. Barrierer museum Flest ville gå oftere på museum om det var gratis (55 prosent), og dette gratisargumentet har en tendens til å toppe slike lister som dette. Vi ser videre at underholdningsaspekter er en viktig faktor (41 prosent), dernest at utstillingene tar for seg kulturkretser utenfor Europa (39 prosent) og at utstillingene var mer lærerike (35 prosent). En av fire ville gått oftere på museum hvis de tematiserte minoriteter i Norge, og kun 8 prosent ville gått oftere hvis utstillingene var mindre norske rent innholdsmessig. Å tematisere minoritetene i Norge eller redusere det 30

norske innholdet i museene er altså ikke blant de viktigste grunnene for at studentene ville går oftere i museum. Det er viktigere at det er gøy (underholdningspoenget) enn at det handler om dem selv. Studenter fra Europa utenom EU/EØS (31 prosent) er overrepresentert blant de som sier at de skulle gått oftere dersom utstillingen var mindre norsk rent innholdsmessig, mens studenter fra Asia (23 prosent) er overrepresentert blant de som ville gå oftere dersom utstillingene fant sted andre steder enn i museumsinstitusjonene. Referanseutvalget er mer opptatt av at det skal være gratis (73 prosent) og at utstillingene skal være mer interaktive (28 prosent). Hvorfor besøker de ikke museene? Figur 13. Årsaker til at minoriteter ikke har besøkt museum i Norge 31

De viktigste årsakene til at minoritetsstudenter ikke har besøkt museum i Norge, er at det aldri har falt dem inn å gå på museum (46 prosent), og at de ikke ønsker å prioritere fritiden sin på dette (43 prosent). Det betyr at de største barrierene for å få ikke-vestlige studenter til å begynne å gå i museer er relativt vanskelig å gjøre noe med. Hvordan skal museene klare å komme i deres bevissthet i utgangspunktet, når det aldri har falt dem inn å gå? Og hvordan skal museene få dem til å begynne å prioritere museer framfor andre kulturtilbud eller andre aktiviteter? Kun to av ti oppgir at de ikke har interesse for utstillingene, og enda færre oppgir at det ikke er tradisjon i familien for å besøke museer. Referanseutvalget oppgir i større grad at de ikke går på museum i Norge fordi de ikke har tid til museumsbesøk (29 prosent) og at det er for dyrt (18 prosent) eller fordi de synes museer er for kjedelige (18 prosent). Det er også noen forskjeller mellom de ulike etniske gruppene her, og det slår særlig ut i påstanden Jeg føler meg fremmed i museumsinstitusjonen. 32

Figur 14. Andel som oppgir at de de føler seg fremmed i museumsinstitusjonene fordelt på minoritetsbakgrunn Totalt sett var det 10 prosent som oppga at de følte seg fremmed i museumsinstitusjonene. Når vi bryter ned på de ulike gruppene ser vi at studentene fra Afrika er overrepresentert blant de som ikke går på museum av den grunn. Det er derimot ingen fra Europa utenom EU/EØS som oppgir denne grunnen. Museumsbesøk i utlandet 23 prosent av minoritetsstudenter har besøkt museer i utlandet oftere enn en gang i året, mens 46 prosent har besøkt museer sjeldnere enn en gang i året. 1 av fire har aldri besøkt museer i utlandet. Hele 47 prosent av referanseutvalget har besøkt museum oftere enn en gang i året. 33

Figur 15. Besøksfrekvens museum i utlandet de 3 siste årene Museumsbesøk i utlandet korrelerer i stor grad med foreldrenes utdanningsnivå. Minoritetsstudenter med foreldre med høy utdannelse er overrepresentert blant de som har besøkt museer i utlandet siste tre år. 34

Figur 16. Besøksfrekvens museum i utlandet de siste tre år fordelt på foreldrenes utdannelse Holdninger til fremtidens kulturhistoriske museer Ni av ti er enig i at fremtidens museer bør skape respekt for kulturelt mangfold. Deretter mener 83 prosent at fremtidens kulturhistoriske museum bør vise tradisjoner både fra Norge og fra de andre landene minoriteter i Norge kommer fra. Tre av fire er også enig i at fremtidens museum burde engasjere seg i aktuelle saker. 59 prosent mener også at fremtidens kulturhistoriske museum bør konsentrere seg om fortiden. Like mange oppgir at fremtidens kulturhistoriske museum bør konsentrere seg om tradisjoner fra Norge. Holdningene til referanseutvalget er relativt like sammenlignet med hovedutvalget, men de i referanseutvalget er i noen mindre grad enige i at fremtidens kulturhistoriske museer bør vise tradisjoner fra både Norge og de landene minoriteter er fra, samt at de også er mindre enige i at kulturhistoriske museer bør konsentrere seg om fortiden. 35

Figur 17. Påstander om fremtiden kulturhistoriske museer 36

... there needs to be more recognition that, since the advent of modern transportation, Norway has been multicultural. That happened long enough ago that it needs to be included under the category history now. (kommentar fra webundersøkelsen) 4. Resultater annet kulturforbruk

I dette kapitlet skal vi kort se på studentenes andre kulturpreferanser. I den grad det er mulig vil våre funn sammenlignes med SSBs Norsk kulturbarometer 2008 (heretter SSB 2009a) og Kultur- og mediebruk blant personer med innvandrerbakgrunn. Resultater fra Kultur og medieundersøkelsen 2008 og tilleggsutvalg blant innvandrer og norskfødte med innvandrerforeldre (heretter SSB 2009b) og Handelshøyskolen BIs Kulturkonsum i krisetider undersøkelse fra høsten 2009 og våren 2010 (heretter BI høst 2009/vår 2010). Figur 18. Andel som har benyttet følgende kulturtilbud siste 12 måneder 38

Film og kino Figur 19. Andel som har benyttet kino eller kjøpt, leid eller lånt film siste 12 måneder fordelt på minoritetsbakgrunn 88 prosent av studentene har vært på kino siste 12 måneder, mot 65 prosent blant personer med innvandrerbakgrunn i aldersgruppen 9-59 år (SSB 2009b). 70 prosent av befolkningen i Norge har vært på kino i en 12 måneders periode, mot 95 prosent i aldersgruppen 16-24 år, som det er mest nærliggende å sammenligne med her (SSB 2009a). Minoritetsstudenter fra Afrika (78 prosent) går i mindre grad på kino sammenlignet med de andre minoritetsstudentene i vår undersøkelse. 42 prosent har kjøpt DVD er eller betalt for nedlastning av filmer via Internett. Også her ser vi at minoritetsstudenter fra Afrika er underrepresentert. I befolkningen i Norge, aldersgruppen 15-29 år, har hele 78 prosent kjøpt en DVD siste 6 måneder, og da er nedlasting ikke inkludert (BI vår 2010). Dette vitner om et langt høyere privat filmkonsum blant unge voksne i den etnisk norske befolkningen enn blant ikke-vestlige minoritetsstudenter. 39

37 prosent oppgir at de har leid eller lånt film siste året. Her er det ingen signifikante forskjeller mellom minoritetsgruppene. Minoritetsstudentene ser gjennomgående mest amerikanske filmer, mens de ser mest på norske TV-kanaler. Figur 20. Foretrukne filmer Amerikansk film er den klart prefererte filmtypen, fulgt av asiatisk film. Dette avspeiler selvsagt også kinorepertoaret i Oslo, som er dominert av amerikansk film. Denne studentgruppen prioriterer derimot ikke å se norske filmer, som også har vært godt representert på kino de siste årene. Det kan tyde på at de i liten grad forholder seg til den filmbølgen som har preget både kino og offentlighet siden det kulturpolitiske filmløftet til kulturminister Trond Giske. 40

Figur 21. TV kanaler minoritetsstudenter ser mest på Over halvparten av studentene har norske TV-kanaler som første valg, deretter følger amerikanske og asiatiske TV-kanaler. Kun 5 prosent har andre europeiske TV-kanaler som førstevalg. SSB måler kun hvor stor andel av befolkningen som ser på TV (eller fjernsyn som det heter) og hvor mye de ser på TV, og ikke hvilke kanaler det ses på. Vår undersøkelse viser at studentene velger norske kanaler framfor kanaler fra deres eget eller foreldrenes opprinnelsesland. 41

Teater og dans Figur 22. Andel som har benyttet teater og dans siste 12 måneder fordelt på minoritetsbakgrunn 25 prosent har benyttet teater og dans siste 12 måneder. Her er det ingen signifikante forskjeller mellom minoritetsgruppene. Det er heller ingen klare forskjeller i hvilke type teater og danseforestillinger en går mest på, selv om andelen er høyest blant de som oppgir at de går mest på norske teater og danseforestillinger. Hele 53 prosent av befolkningen i Norge har vært på teater/revy/musikal i en 12-måneders periode, og da er dans ikke inkludert (SSB 2009a). Her er kategoriene ikke sammenlignbare, men gir likevel et visst inntrykk av at vår studentgruppe er underrepresentert innen disse kulturformene. SSBs innvandrerstatistikk fra 2008 bekrefter dette: 30 prosent av innvandrerbefolkningen fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EØS har vært på teater/musikal/revy siste 12 måneder i aldersgruppen 9-59 år, hvilket betyr at skoleelever inngår i undersøkelsen). 42

Konserter og musikk Figur 23. Andel benyttet konserter og musikk siste 12 måneder fordelt på minoritetsbakgrunn 39 prosent av studentene har vært på konserter siste 12 måneder. Minoritetsstudenter fra Europa utenom EU/EØS har i større grad gått på konserter sammenlignet med de andre minoritetsgruppene. I befolkningen i Norge har 62 prosent vært på konsert i en 12-måneders-periode (SSB 2009 a) og 49 prosent av personer med tilsvarende innvandrerbakgrunn har vært det (aldersgruppe 9-59 år). 45 prosent har kjøpt CD er eller betalt for nedlastning av musikk via internett. Minoritetsstudenter fra Asia gjør dette i større grad sammenlignet med de andre gruppene, mens andelen er lavest blant minoritetsstudenter fra Afrika. 17 prosent har leid eller lånt musikk (inkludert streaming) siste 12 måneder. Også her ser vi at minoritetsstudenter fra Afrika er underrepresentert. I aldersgruppen 15-29 år i hadde over 30 prosent av befolkningen benyttet seg av streamingtjenester de siste 6 månedene (BI høst 2009). Dette tyder på et lavere forbruk av nye digitale musikktjenester blant minoritetsstudenter enn i befolkningen for øvrig. 43

Skjønnlitterære bøker Figur 24. Andel som har kjøpt, leid eller lånt skjønnlitterære bøker siste 12 måneder fordelt på minoritetsbakgrunn 55 prosent har kjøpt og like stor andel har lånt skjønnlitterære bøker (ikke faglitteratur) siste 12 måneder. Minoritetsstudenter fra Afrika både kjøper og låner skjønnlitterære bøker i større grad sammenlignet med de andre minoritetsgruppene. Det kjøpes og lånes mest norske bøker, deretter europeiske og så amerikanske. Når det gjelder kjøp og lån av skjønnlitteratur har vi ingen andre undersøkelser å sammenligne med. 44

Gjerne ha mer utstillinger hvor man har forskjellige kulturer blandet, se på likheter og ulikheter i form av tid og sted. (kommentar fra webundersøkelsen) 5. To fokusgrupper

Kulturhistorisk museum og Norges museumsforbund ønsket to ulike fokusgrupper, en med ikke-vestlige minoritetsstudenter med interesse for museum og en med lærere som er storforbrukere av museumsbesøk i skolesammenheng. I begge gruppene ønsket man seg personer som hadde forutsetninger for å delta i en samtale om kulturhistoriske museer i et flerkulturelt Norge. Kulturhistorisk museum rekrutterte lærerne fra deres eget nettverk, mens minoritetsstudentene ble rekruttert både gjennom Perduco kulturs og Kulturhistorisk museums nettverk. 5.1 Kvalitativ metode Ofte benyttes fokusgrupper i forkant av survey-undersøkelser fordi man trenger mer kunnskap om feltet for å utvikle spørreskjemaet. I vårt tilfelle ble fokusgruppene gjennomført etter den kvantitative undersøkelsen, fordi man primært ønsket at fokusgruppene skulle benyttes til en brainstorming om framtidens museer, en fremgangsmåte som også er utbredt ved bruk av denne typen kvalitativ metode (Goldman og Schwartz McDonald 1987). Videre ønsket man å konfrontere gruppene med noen av funnene i undersøkelsen for å belyse disse. Rapporteringen vil her konsentrere seg om de nyttige og relevante ideene som kom fram under de to idédugnadene I lærergruppen deltok åtte lærere fra følgende skoler: Berg vgs, Oslo Private Gymnas, Frogn vgs, Linderud vgs, ISS (International Summer School, UiO), en fra Hersleb grunnskole som nå er stipendiat, en fra Rosenhof Voksenopplæringssenter og en fra Høgskolen i Oslo, estetiske fag. Det deltok altså flest lærere fra videregående skole, og med unntak av vedkommende på ISS som er rumensk, var alle lærerne etnisk norske. I studentgruppen deltok seks stykker fra følgende opprinnelsesland: Marokko, Somalia, Pakistan, Vietnam og Irak. En student fra Sri Lanka ble sittende askefast i London og kunne ikke delta. Studentene gikk på følgende studier: Jus, medisin, farmasi, estetikk og lærerutdanning. 46

Fokusgruppen med lærerne ble gjennomført 14. april 2010, og den med studentene påfølgende dag. Samtalene tok to timer hver, og det ble servert mineralvann, kaffe, frukt og bakverk i begge gruppene. Moderator innledet med å fortelle litt om prosjektet og om hva de skulle være med på før båndopptageren ble skrudd på. En representant fra Kulturhistorisk Museum var med som observatør, noe som ble vurdert uproblematisk i forhold til både tema og fokusgruppenes formål som primært brainstorming. I studentgruppen stilte observatøren også et par spørsmål helt avslutningsvis. Lydopptakene på totalt fire timer er ikke transkribert, men det er skrevet utfyllende resymeer med sitater fra begge gruppene. Tematikken var lik i begge gruppene, og alle deltagerne fikk tilsendt en informasjonsmail på forhånd der det sto følgende om temaet for samtalen: Tenk deg at du skal være med på å bestemme hvordan et nytt kulturhistorisk museum skal bli. Dette museet skal ligge i Norge og det skal forholde seg til at det er en del av et kulturelt mangfoldig samfunn av i dag. Vi skal både diskutere hva du liker best og finner mest interessant for din egen del, og hva du mener er best for det norske samfunnet. Følgende spørsmål ble stilt til begge fokusgruppene: - Hvordan synes du vektleggingen mellom norske tradisjoner og etnisk mangfold bør håndteres i kulturhistoriske museer i dag? - Hvordan synes du vektleggingen mellom fortid og samtid bør håndteres i kulturhistoriske museer i dag? (Og hvis de skal handle om nåtiden, hva ville du foretrekke at de dreide seg om?) - Hva ønsker du deg av framtidens kulturhistoriske museum? - Hva slags type kulturhistorisk museum tror du er best for det norske samfunnet? Spørsmålet Hvilke tanker har du om hva et museum er? gikk kun til studentgruppen. Det vil bli lagt mest vekt på studentene i denne rapporten. 47