Prolog. Desember 1941. Gina

Prolog Desember 1941 Gina Gina Mitchell så på mannen sin der han skar opp søndagssteika. Tankene hennes vandret. Er han utro? Akkurat nå var han i hvert fall mer interessert i steika enn i henne. Og med den jobben sin hadde han jo så mange muligheter til sidesprang. Han var stadig på farten. I morgen var det på n igjen. Ut og reise. Han la fra seg forskjærkniven og smilte fornøyd. «Dette ser bra ut, Gina,» sa han om steika. «Akkurat passe mør og saftig.» Hun sukket lettet. «Var redd den skulle bli ødelagt. Ble stående så lenge i ovnen. Gudstjenesten dro jo i langdrag,» sa hun. «Den nye presten, ja. Han vet ikke å begrense seg.» Harold smilte til henne. Sjarmisen! Gina tenkte som hun hadde gjort så mange ganger før, at det var litt av en sjanse hun hadde tatt da hun giftet seg med Harold Mitchell, staselig og evnerik som han var. Støtt og stadig engstet hun seg for at han skulle finne seg en annen dame, en som var mer tiltrekkende, en som fikk Gina til å virke dum og kjedelig. Når han kom hjem fra en av sine mange reiser, undersøkte hun alltid lommene og smårommene i kofferten hans, sjekket om det kunne være noe mistenkelig der. Hun snuste også på skjortekragen og frakkeslaget etter fremmede dufter. Og et par ganger hadde det vært en antydning av ukjent parfyme der. 5

Nå kikket hun rundt på familien sin. Alle var opptatt med søndagsmiddagen. Harold la tjukke skiver med steik på sin egen tallerken, niåringen Allan skyflet innpå med potetmos, mens sjuåringen Herbie drakk grådig av saftglasset, som om han skulle sette en slags rekord. De to stearinlysene på bordet blafret. Om jeg bare visste! Om jeg bare visste om han har ei på si! Men hva så? Hvis han har det, hva skal jeg gjøre med det? Dette hadde hun tenkt gjennom mange ganger, ikke minst når hun undersøkte lommene hans, men uten å komme fram til noe. Hun kunne jo ikke bare dra sin vei. Hvordan skulle hun klare seg alene med to små gutter? Da måtte hun i så fall finne seg noe å gjøre, en jobb, men det eneste hun kunne, var å være husmor. Hun betraktet Harold mens han helte saus over potetmosen, og tenkte at det kanskje var like bra å leve i uvisse. Da slapp hun å velge mellom å tilgi ham og dra sin vei. Det var jo mer enn nok å ta stilling til som det var. Som hva de skulle ha til middag hver dag. Nei, hun fikk la frykten for utroskap og tillitsbrudd ligge. Det var bare det at denne usikkerheten plaget henne. Å feie mistanken under teppet var bare å narre seg selv, følte hun. Det var så vanskelig å stole på en flørt. Men var Harold det? Var han egentlig en flørt? Han hadde jo hatt et sånt rykte før de ble sammen i studietiden, men var han ennå slik? Hør nå her, Gina! sa hun til seg selv. Vil du egentlig vite det? Hun tittet bort på ham der han spiddet bønnene med gaffelen. Hjertet hennes hamret i brystet. Jeg er så glad i ham! Som vanlig var det Harold som ledet an i samtalen ved middagsbordet. Han spurte guttene hvordan det gikk på skolen, og hva de drev med i speideren. Gina hadde ingenting å fortelle fra sist uke. Hun følte seg dum og kjedelig, ganske så tom og helt utenfor. Dagene hennes var grå og uinteressante. Om jeg bare kunne få noe spennende å drive med! Noe utfordrende! Hun skulle gjerne vært en kvinne med mål og visjoner, slik som Eleanor Roosevelt. Da hadde ikke Harold hatt noen grunn til å kurtisere andre damer. 6

Andre damer Hun ble fuktig i øynene, og stearinlysene virket med ett tåkete og uklare. Ser de hvor mye strev og omtanke jeg legger i disse middagene? Damaskduk og servietter, sølvbestikk og det fineste servise. Gina la seg virkelig i selen når hun forberedte søndagsmiddagene, for hun ville de skulle være ukas høydepunkt. Her satt jo familien i finstasen etter å ha vært i kirken. Med hver sin dress så guttene ut som små, stilige herrer. Små, ja. Det haster ikke med å bli voksen, gutter, tenkte Gina. For henne måtte de gjerne forbli små en god stund til. Men Harold klaget stadig over at hun dullet for mye med dem og ikke behandlet dem som store gutter. Nå så hun potetmosen og sausen forsvinne, og på det store fatet var det bare smuler igjen av steika. Og snart hadde Harold og guttene også spist opp eplepaien. Så takket de for maten og forsvant inn i stua. Harold grep Sunday Times og ble raskt oppslukt av avisen. Guttene la seg på golvet og klødde Rex, hunden som lå og slumret på teppet sitt. Kanskje jeg bør begynne å lese avisen? tenkte Gina. Ikke bare titte på overskriftene? Harold fulgte nøye med på det som skjedde i Europa for tida. Og hvis det fantes kvinner som fikk med seg mer enn Gina, kunne han jo finne det mer interessant å snakke med dem. Avislesingen kunne rett og slett gjøre dem til farlige konkurrenter. Men akkurat nå måtte hun rydde av bordet og vaske opp. Hun kastet et blikk på restene av middagen og kjente gråten komme. Hun tenkte på alt arbeidet som lå bak måltidet. Duken og serviettene var blitt vasket, rullet og stivet. Hun hadde skrelt potetene. Renset og kuttet bønnene. Marinert kjøttet og gjort steiken klar. Laget butterdeig. Skrelt og skåret opp eplene. I halvannen time hadde hun stått i os og damp på kjøkkenet. Så hadde middagen vært unnagjort på toogtjue minutter. Og nå ville det ta henne enda en time å få ryddet og vasket opp. Ikke rart Harold syns jeg er kjedelig. Jeg er jo egentlig dønn kjedelig! Gina ønsket at hun hadde vært taprere, klokere, hatt mer selvtillit, slik som Eleanor Roosevelt. * 7

Da Gina sto og tørket den siste kjelen, ringte telefonen. «Gina?» Det var nabokona Betty som var på tråden. «Hører du på radio?» «Nei, skulle jeg det?» «Slå den på! Vi blir angrepet!» «Angrepet? Hva mener du?» Men Betty hadde lagt på igjen. Gina skyndte seg inn i stua, skrittet over beina til Harold, holdt på å snuble i guttene og Rex, og skrudde på radioen. «Hvem var det?» spurte Harold. «Hvem ringte?» De ventet på at radiorørene skulle bli varme. «Betty Parker. Hun sa noe om et angrep.» Endelig hørte de nyhetsoppleseren på radioen: «Tykk røyk velter fortsatt opp fra hovedbasen til den amerikanske stillehavsflåten i Pearl Harbor. Det samme skjer på Hickham Field. Der skal over hundre amerikanske fly ha blitt bombet mens de ennå sto på bakken. Det er ikke klart hvor mange skip som er ødelagt. Hittil er minst to hundre soldater bekreftet drept, men dette tallet forventes å stige.» Harold senket avisen, rettet seg opp og bøyde seg framover. Allan så opp fra bladet han hadde lest i. Øynene var store. Han snudde seg mot faren. «Hva skjer, pappa?» «Hysj! Hør!» «Vitner sier det var en sol malt på vingene til flyene som angrep,» fortsatte nyhetsoppleseren. «Ifølge ubekreftede meldinger har japanerne brukt hangarskip til å få sine fly i posisjon.» Han holdt inne et øyeblikk. «Vi gjentar: I dag morges, klokka fem på åtte lokal tid, gjennomførte Japan et lynangrep på vår militærbase på Hawaii og forårsaket omfattende ødeleggelser. President Roosevelt skal nå sitte i samtaler med andre ledere i Washington, og meldingene derfra sier at han vil anmode Kongressen om å erklære krig.» Krig! Ordet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Gina. Krig? Hva ville skje med barna hennes? Med hjemmet deres? Ville Harold bli innkalt? Han var bare femogtredve år og kunne fortsatt bli sendt i krigen. 8

Hun så seg rundt i stua. For noen øyeblikk siden hadde den virket så trygg, men nå var det som om japanerne angrep hennes hjem direkte. Veggene virket altfor tynne, rett og slett skjøre, og barna hennes var så altfor sårbare, bare et hjerteslag unna døden. «Hva gjør vi, Harold?» «Ta det rolig, Gina.» «Men vi blir angrepet! Tenk om japanerne kommer! Hit! Med soldater og» «Ta det rolig. Jeg skal beskytte dere. Jeg beskytter familien min.» «Men men» Hun følte seg fullstendig hjelpeløs. «Jeg vil gjerne gjøre noe!» Han så overbærende på henne. «Jeg kunne faktisk trenge en kopp kaffe. Er det noe igjen?» Kaffe? Det hun kunne gjøre, var å lage kaffe! Da gikk det opp for henne at han virkelig mente det. Han ba om kaffe og avviste hele bekymringen hennes. Hun skrittet tilbake over guttene, Rex og avisdelene Harold hadde sluppet på golvet, og gikk ut på kjøkkenet. Mens hun satte på kaffekjelen og tente gassen, hørte hun Harold og guttene snakke om det japanske keiserriket og krigen i Europa. «Her, Herbie,» sa Harold, «se på dette kartet.» I radioen holdt nyhetsoppleseren fram med å beskrive ødeleggelsene på Hawaii, og alt Gina kunne gjøre, var å stå på kjøkkenet og passe på at kjelen ikke kokte over. Men livet hennes kom til å endre seg, forsto hun. Alt hadde plutselig forandret seg. Landet hennes var angrepet. Det amerikanske folket var kastet ut i en grusom krig, og hun kjente seg fullstendig hjelpeløs. «Jeg vil gjøre noe,» sa hun høyt for seg selv. Så kom hun på den frykten som hadde fylt henne for bare noen minutter siden, frykten for at Harold hadde ei annen på si. Men dét var brått ikke så viktig, i hvert fall ikke sammenliknet med krigen som ventet. 9

Helen Helen Kimball lå i senga og hørte kirkeklokkene ringe i det fjerne. For første gang i sitt liv så hun ingen grunn til å stå opp for å gå på gudstjeneste. Hun trodde ikke lenger på Gud, skjønte hun. Så da vekkerklokka hadde kimt til vanlig tid for å minne henne om at det var kirketid, hadde hun bare slått den av og blitt liggende. Men nå kjente hun lukten av nykokt kaffe sive opp til rommet hennes. Dét klarte hun ikke å motstå. Hun krabbet ut av senga, dro på seg morgenkåpa, stakk føttene i tøflene og ruslet ned på kjøkkenet. Minnie, foreldrenes hushjelp, sto nynnende ved kjøkkenbenken og skrelte poteter. Hun hadde knyttet forkleet utenpå penklærne og hadde en liten søndagshatt festet på det grå, krusete håret sitt. Nå kikket hun overrasket på Helen. «Neimen, Miss Helen! Jeg trudde De for lengst var på vei tel kjerka. Og så kommer De her, i bare nattøyet. Er De sjuk, eller?» «Nei da, formen er topp, den.» Helen hentet et krus i skapet og skjenket seg kaffe. Minnie la fra seg kniven og tørket hendene på forkleet. «La meg få lage litt frokost tel Dem, da.» «Nei, bare fortsett, du. Med potetene. Jeg lager meg frokost selv, jeg.» Helen fant fram brødet, skar seg et par skiver og satte dem i brødristeren. «Men De kommer for seint tel gudstjenesten, Miss Helen.» «Jeg skal ikke dit.» «Ikke det? Hva skal du da?» «Vet ikke helt. Men jeg skal i hvert fall ikke i kirken. Vil ikke sitte der og synge salmer og lire av meg ord jeg ikke mener. Og så gjespe meg gjennom en kjedelig preken? Nei, takk. Hva er vitsen med å gå i kirken når jeg ikke tror på de greiene?» «Når slutta De å tru, da?» «Vet ikke.» Helen trakk på skuldrene. «Men det gikk endelig opp for meg nå i morges. Og da er det like greit å være hjemme, tenkte jeg. Bedre det enn å gå i kirken og hykle.» «Nei, Miss Helen! De kan da ikke bare gå bort og miste trua Deres. 10

De veit hva som står i Bibelen, Miss. Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men taper sin sjel.» «Jo da, jeg har visst lest noe sånt.» Helen sjekket om brødskivene var ferdig ristet. «Og det passer jo godt på meg. Legene sier at det bare er noen måneder til jeg arver alt etter faren min. Og det er så mye at jeg aldri vil klare å bruke det opp. Jeg er jo allerede femti, vet du.» Helen ville nok leve noen år til, men visste godt at sjelen var tapt for alltid. Den hadde skrumpet inn og for lengst gått til grunne. Og nå brydde hun seg heller ikke om det lenger. Minnie sa ikke noe. Helen tittet på henne. Sjokket hadde gjort hushjelpen stum. «Ikke tenk på meg, Minnie.» Helen smurte på brødskivene. «Gjør deg ferdig med potetene og kom deg avsted til kirken.» «Jeg kan da ikke tenke på kjerke og poteter når De snakker sånn.» «Bare la potetene være, forresten. Jeg skreller dem selv. Da har jeg noe fornuftig å gjøre den stunden.» Helen tok med seg skivene og kaffen, gikk bort til kjøkkenbordet og satte seg. «De har da mer enn nok å gjørra med å ta Dem av foreldrene Deres.» Minnie flyttet potetene bort på bordet. Slik ble hun stående rett overfor Helen og fortsatte å skrelle der. «Men De mener da ikke alvor med detta du sier nå, Miss Helen? De er bare veldig sliten, trur jeg.» «Nei, slett ikke. Det blir jo ikke noe særlig jobb på meg, for du og sykesøstrene tar alt ansvaret. Jeg har det bare grusomt kjedelig. Er i hvert fall ikke sliten. I fjor på denne tida hadde jeg fortsatt andreklassen min, og søndagene var en fin avveksling fra strevet på skolen. Men nå er søndagen blitt som alle andre dager i dette sorgens huset. Det er dødsens trist og kokende varmt her. Det er til å bli gal av! Samme hvor mye jeg skrur opp fyrkjelen, samme hvor mange tepper jeg brer over mor, så klager hun over at hun fryser. Det er desember, men kjennes ut som august.» «Nå begynner De å prate om no annet, Miss Helen.» «Jeg gidder ikke kle på meg. Ikke i dag. Hvem bryr seg vel om det? Sykesøstrene har fri i dag, og foreldrene mine får aldri besøk. Vennene deres er enten døde eller for gamle til å gå på sykebesøk.» 11

«Åffer inviterer De ikke noen av vennene Deres hit?» Helen gikk og satte kaffekruset i oppvaskkummen, uten å svare. Hun hadde ingen venner, men det var hennes egen skyld. «Et spørsmål, Minnie» «Ja?» «Kan jeg sitte på rommer ditt og høre på radio nå i formiddag? Jeg må få stukket meg vekk, i tilfelle far gir seg til å tøfle rundt i huset. Hvis han ser meg, vil han sikkert vite hvorfor jeg skulker kirken. Og jeg er ikke helt i humør til å fortelle ham at jeg ikke tror på Gud lenger.» «De bare tuller, Miss Helen. De veit da inderlig godt at Gud fins!» «I så fall er han og faren min akkurat like. Rike og mektige. Liker å herse med folk. Flytter på dem som bønder på et sjakkbrett. Ingen av dem har vist meg den minste omsorg. Når de har bestemt noe for meg, har det vært i ren egeninteresse. Ja, de to har faktisk samarbeidet veldig godt med å ødelegge livet mitt.» Minnie så forskrekket på Helen. «Jeg blir helt matt, jeg. Her har jeg jobba i detta huset i over tjue år, men jeg har da aldri hørt Dem prate sånn før.» «Selv nå når far vet han står på gravens rand så er han like hard. Jeg sa opp lærerjobben min og leide ut huset mitt og kom hit for å ta meg av foreldrene mine, men han er ikke det minste takknemlig. Bare kjefter og gir ordrer som om jeg skulle være ei tjenestejente. Og krangler med meg om alle slags småting.» «Han er sjuk, vettu.» «Ja, og så vil han at alle andre skal ha det like ille som han. Han er furten. Krevende. Utakknemlig. Hver eneste dag minner han meg på at jeg skal arve ham. I går ble jeg så irritert at ja, jeg sa at jeg vil gi bort rubbel og bit. At jeg heller vil leve et enkelt liv. Og det kommer jeg til å gjøre.» «Det er ikke så enkelt å leva enkelt, skal jeg si Dem.» Minnie sukket. «Å værra fattig er et slit. Men å værra svart og fattig, det er enda verre. Det veit jeg mye om.» «I min ungdom ja, da var jeg på nippet til å gi avkall på hele rikdommen.» «Å?» «Ja, i bytte med kjærligheten.» 12

«De er nok glad for at De ikke gjorde det, Miss Helen. Ikke bra å tenke med hjertet istedenfor huet, skal jeg si Dem.» «Kanskje det. Jeg vet ikke. Nå er det for sent å angre, i hvert fall.» Helen visste at hun måtte leve videre med denne uvissheten: Hvordan ville det blitt hvis? Det var et spørsmål hun aldri ville få svar på. Minnie skar opp potetene og la dem rundt kjøttet i langpannen. Så plusset hun på med gulrotbiter og oppskåret løk. «Detta er ferdig sånn omtrent halv ett.» Hun skjøv langpannen inn i stekeovnen. «Men vi to er ke ferdig, Miss Helen. Vi må snakke mer om Gud.» Minnie tok av seg forkleet og hengte det på knaggen på kjøkkendøra. «Barnebarnet mitt er her straks. Skal værra med meg i kjerka. Og der skal jeg be for Dem. Det kan De stole på.» «Ikke sløs bort bønnene dine på meg, Minnie. Legene sier at foreldrene mine har ikke lenge igjen. Be heller for dem, du.» «Skal be for dere alle, jeg.» Minnie gikk ut bakdøra og lukket den etter seg. * Hele formiddagen gjemte Helen seg på Minnies rom. Men faren kom uansett ikke ned fra soveværelset sitt. Midt på dagen gikk Helen opp til sitt eget rom og kledde på seg. Nede på kjøkkenet igjen tok hun ut den ferdige maten fra ovnen, laget i stand et brett med varm lunsj, og gikk opp til faren med det. Der skyndte hun seg med å sette fra seg brettet og gå igjen før han rakk å si noe. Tilbake på kjøkkenet laget hun en porsjon til seg selv og satte seg ved kjøkkenbordet. Men det ble bare til at hun pirket i maten. Om bare Minnie hadde vært her og holdt meg med selskap. Nå la Helen heller kjøtt, poteter og gulrøtter på en ny tallerken, skar maten opp i småbiter og satte den på et annet brett. Det bar hun opp til morens soverom. «Skal jeg hjelpe deg?» spurte Helen. «Hva?» Moren holdt hånden bak øret. «Hva sier du?» «Vil du ha hjelp til å spise?» «Nei, jeg klarer meg selv. Og du trenger ikke å skrike!» 13

Helen satte seg i lenestolen ved siden av senga og trommet med fingrene på armlenet. Den lange ettermiddagen strakte seg endeløst ut framfor henne. «Skal jeg lese for deg?» sa hun omsider. «Hva sier du?» «Nei, det var ikke noe.» Hvis Helen skulle lese for moren, måtte hun skrike seg hes for å bli hørt. Men samtidig lengtet hun etter å gjøre noe. Å ta i et tak. Men her var det ikke ting hun kunne få gjort. Hun var fanget i dette tause, kjærlighetsløse huset som bare ventet på at de alle skulle dø. Til slutt orket hun ikke den verkende stillheten lenger. Hun gikk ned i dagligstua, bar radioen opp til morens rom og fant en stasjon med klassisk musikk. Men halvveis inne i førstesatsen på Beethovens tredje symfoni ble musikken plutselig stanset: «Vi avbryter dette programmet for å komme med en spesialmelding.» Den alvorlige stemmen ga Helen hjertebank. «En representant for Det hvite hus har stadfestet at rett før klokka åtte i dag morges, Hawaii-tid, foretok Japan et overraskende luftangrep på USAs militære installasjoner på øya Oahu. Alle de viktigste basene på Hawaiiøyene ble angrepet, også den amerikanske Stillehavsflåten som var ankret opp i Pearl Harbor.» «Hva sier han?» spurte moren. «Ingenting.» Helen skyndte seg å skru av radioen. «Det er noe galt med sendingen. Tekniske problemer.» Helens mor hadde bare måneder igjen å leve, så hun skulle slippe disse triste nyhetene. Selv Helen hadde vanskelig for å ta det innover seg. Hvis meldingene var korrekte, sto USA overfor en ny storkrig. Blodbad og ødeleggelse ville på nytt ramme landet, slik det skjedde i Den store krigen. Marerittet kom til å gjenta seg. Den første krigen hadde snudd opp ned på Helens liv, én til ville fullføre djevelskapen. «Kanskje du skulle ta en blund?» sa Helen og pakket alle teppene godt rundt moren. Så tok hun med seg radioen inn på Minnies rom og skrudde den på igjen. «Slagskip og destroyere står i flammer,» hørte hun en reporter si. «Sårede 14

strømmer til sanitetsavdelingene. Det meldes at marinefolk er innestengt i lugarene i skip som synker. Dette er personell som lå og sov da angrepet kom helt uten forvarsel. Ubekreftede meldinger sier at over ni hundre mennesker er drept, men det er et tall som antakelig vil stige.» Helen satt lamslått og hørte på meldingene. Men etter en halv time slo hun av radioen. Hvordan kan en kjærlig Gud tillate noe sånt? Tankene lot seg ikke stanse. Hvordan kunne Han bare se på at hjelpeløse mennesker dør i køyene sine? Hvis Han ikke kan stanse den slags ondskap, er Han ikke særlig mektig. Og hvis Gud kunne ha stanset blodbadet og valgte ikke å gjøre det, er Han jo ikke til å stole på. Rosa Rosa Bonelli våknet med dundrende tømmermenn. Sola hadde akkurat klatret opp over kanten på leiegården tvers over gata, og det skarpe lyset virket som hammerslag mot hodet hennes. Hun myste mot vekkerklokka på nattbordet. Halv elleve. Hvilken dag er e i dag? Søndag? Ååh! Rosa ynket seg. Om en time skulle hun være på arbeid, og hodet kjentes som et egg med skjørt skall. Hun kravlet seg ut av senga, dro på seg morgenkåpa og tumlet ut på kjøkkenet. Tomatjuice. Har jeg ikke litt tomatjuice her? Det spinkle kjøkkenbordet var overfylt med spritflasker, nok til å starte en nattklubb, om de bare hadde vært fulle. Kjøleskapet var også tomt, viste det seg. En sur lukt var alt som møtte Rosa der. Hun bannet, lukket kjøleskapdøra og lente seg mot den for ikke å segne om. Hvor er Mona? Mona var det udugelige vraket som kalte seg mor. Rosas mor. Så kom hun på det. Mona hadde tatt tidligskiftet i dag. Hun gjorde det visst for ei venninne. 15

Rosa lette gjennom skapene. Måtte ha kaffe. Men hun var forsiktig med skapdørene. De måtte ikke slamre. Hodepinen var ille nok som den var. Til slutt fant hun litt kaffe. Trakteren hadde akkurat begynt å surkle da Bob et-eller-annet dukket opp i døra, bare iført boksershorts og undertrøye. Bob var morens kjæreste, i hvert fall for øyeblikket. «Fælt som du bråker.» Bob gliste. Tennene hans var brune og stygge. «Dreper du kakerlakker, eller?» «Lager kaffe.» Rosa skyndte seg med å dra morgenkåpa tettere om seg, før hun knyttet beltet. Hun mislikte Bobs blikk, hvordan han så på henne, det var som om han kledde av henne med øynene. Helt fra første gang han dukket opp her i leiligheten, hadde hun ment han var en sleip ekling hun burde passe seg for. Hun var spesielt på vakt når Mona var ute. Og at den fyren noensinne kunne bli en slags farsfigur for henne, var helt utenkelig. I alle sine toogtjue år hadde hun håpt at moren en dag skulle komme hjem med en mann som kunne bli som en far for Rosa, men det hadde fortsatt ikke skjedd. «Kaffe?» spurte hun. «Når den blir ferdig» «Klart det.» Han ble stående i døra og glo. «Jøye meg! Du er litt av et støkke.» Rosa hadde lyst til å smelle til ham med en stekepanne, men kjøkkenet var fritt for sånt. Hun måtte heller få kledd på seg fortere enn svint, før den storøyde Bob begynte å innbille seg ting som hun slett ikke var interessert i. Hun fant to brukte krus og skylte ut av dem. «Trakteren er i gang,» sa hun. «Imens må jeg få gjort meg klar. Ska på jobb vettu. Så, slepp meg forbi.» «Så, så, så. Ta det med ro, da, Rosie.» «Jeg heter ikke Rosie, men Rosa. Og jeg må være på jobb om en time.» «Du har e alltid så travelt, du. Skal stadig et eller annet. Men du og jeg burde sette oss ned litt, hygge oss og bli venner.» «En annen gang, kanskje.» Vi kan bli venner når alle poteter er blitt like store. Det var dét hun hadde lyst til å si, men hun turte ikke erte ham. Spesielt ikke når de var alene. Hun prøvde å presse seg forbi ham, men han grep henne i armen. 16

«Du liker å kose, Rosie det veit jeg godt. Du er jo utpå hver eneste kveld. Så du og jeg kunne ha det litt trivelig nå når Mona er på jobb.» «Ei anna gang, sa jeg!» Bob var stor og kraftig. Og sterk, merket Rosa av grepet om armen. Med ett hamret hjertet hennes kraftigere enn tømmermennene. Egentlig skulle det mye til å skremme Rosa Bonelli, og nå prøvde hun å finne en vei ut av knipa. Men hjernen fungerte dårlig i bakrus. Bob trodde nok at hun nølte. Det tok han som en oppmuntring. Han trakk henne inntil seg. «Kom igjen, søta!» «Slepp meg, din gris!» Hun kjørte kneet opp i skrittet på ham. Bob knakk sammen og stønnet. Grepet om armen løsnet. Rosa vred seg løs og løp til rommet sitt. Der slengte hun igjen døra og låste. Takk og lov for låsen! Bob gjøv alt løs på døra. Han røsket i den, slo på den, dytta på den. Rosa fryktet at døra skulle gi etter. «Slepp meg inn, di tøs! Du kan ke vrikke rundt halvnaken hver morra og så si at du ikke er int ressert. Opp med døra!» Rosa skrek tilbake at han kunne dra et visst sted. Samtidig fikk hun på seg serveringsuniformen og skoene. Han kunne sprenge døra eller låsen hvert øyeblikk nå. Da ville hun ha villoksen over seg. Vinduet! Brannstigen! Rosa fikk opp vinduet og kikket ned. Skitten snø dekket New York, og da den kalde lufta traff henne i ansiktet, gispet hun. Det var nok kuldegrader, men hun fikk jo ikke hentet jakke, skjerf og vanter i entreen. Bob bannet og fortsatte å hamre på døra. «Slepp meg inn! Ellers sparker jeg inn døra!» Hun dro med seg en genser og klatret ut av vinduet. Det var fem etasjer ned. Hun snudde seg mot murveggen, konsentrerte seg om den og begynte å klatre ned brannstigen. Den virket skrøpelig. For hvert trinn hun satte føttene på, løsnet det rustflak. Brått var det slutt på stigen. Men det var fortsatt to meter ned til bakken. 17

Hun slapp seg ned, traff bakken, og knærne ga etter. Rosa ble liggende som en haug på fortauet. Folk så på henne som om hun var på rømmen fra en lukket avdeling. Klærne var i uorden, håret bustete, og yttertøyet manglet. Skitt au. Hun kom seg på beina, fortsatt redd for at Bob skulle komme etter henne. Så la hun på sprang, alle de fire kvartalene til kafeen der Mona jobbet. «Her er e ingenting å hente i dag,» sa Mona da hun fikk se datteren. «Du ha kke løkka med deg, gett. Du få kke mer penger av meg.» «Glem penga,» svarte Rosa. Hun hakket tenner. «Det gjelder Bob. Din kjære Bob. Det var så vidt jeg slapp unna n. Han treiv meg i armen og prøvde å» «Du gjorde deg vel til for n, da. Jeg veit åssen du er, Rosa. Og har jeg ikke sagt det a? En dag får du skikkelig problemer.» «Jeg flørta ikke med n! Jeg lagde kaffe, og så gikk n løs på meg!» «Det trur jeg ikke no på. Bob er ke sånn.» «Det trur du, ja. Men se her, da! Jeg ha kke yttertøy! Jeg måtte klatre ned brannstigen! Måtte komme meg unna for ikke å bli voldtatt!» «Du, detta har jeg ikke tid til. Kundene venter. Hva er e du vil? Egentlig?» «Hva jeg vil? Jo, det skal jeg si deg. I toogtjue år har jeg ønska meg en far. En som kunne ta seg av meg. Som kunne beskytte meg mot sånne råtasser som Bob. Men det er vel for mye forlangt.» Rosa snudde på hælen, og før Mona rakk å si noe, trampet datteren mot utgangen. På vei ut grep hun ei jakke fra hattestativet. En av kafégjestene kom til å fryse i dag. Det var langt å gå til den andre kafeen der Rosa selv jobbet. Og på veien dit fikk hun rast fra seg og tørket tårene. Jeg flytter! bestemte hun seg for. For godt! Kan ke bo der lenger. Hun fikk bare gripe anledningen en gang hun visste at Bob ikke var i morens leilighet. Da kunne hun snike seg opp og hente tingene sine. Vel framme på kafeen traff hun Lorraine, jenta hun ofte jobbet sammen med. «Si meg,» sa Rosa, «veit du om no n som vil dele en hybel eller leilighet?» 18

Det var lite å gjøre på kafeen. Marinesoldatene som holdt til på basen like i nærheten, hadde ennå ikke fått fri, så de to jentene kunne unne seg en prat bak kaffemaskinen. «Hybel?» spurte Lorraine tilbake. «Åffer det a?» Gråtkvalt fortalte Rosa hva hun hadde opplevd hjemme. «Jeg får sikkert pressa deg inn hos meg,» sa Lorraine og rakte Rosa et lommetørkle. Rosa tørket øynene. «Det er jo ikke rare plassen jeg har, men vi finner nok på no. Du kan jo ikke ha den klysa Bob rundt deg!» Lorraine lånte Rosa en hårbørste og litt sminke. Å fikse på utseendet var nokså fort gjort. Det var verre med skjelvingen. Det gikk lang tid før Rosa ble såpass stø på hånden at hun kunne skjenke kaffe. Og gjennom hele dagen skottet hun nervøst mot døra, redd for at Bob skulle dukke opp. Skiftet virket uendelig langt, dagen tok liksom aldri slutt. Utpå ettermiddagen kom en gutt stormende inn på kafeen. Det var gutten som solgte salte kringler fra vogna si borte på hjørnet. Nå skrek han så det ljomet i lokalet: «Har dere hørt det? Japsene har bomba Pearl Harbor! De har prøvd å senke hele marinen vår!» «For no tull!» sa en kunde ved disken. «Du er klin gæern. Japseflya kan ke fly så langt. Døm slepper opp for bensin.» «Helt sant!» ropte gutten. «Sett på radio n, da! Hør sjøl!» Rosa leverte regningen til en gjeng sjømenn i en av båsene, og tok seg tid til å tøyse og flørte litt med dem, for da pleide det å vanke mer driks. Men så skyndte hun seg til kjøkkenluka for å høre på radioen som kokken var i ferd med å få liv i. Først var det bare susing i høyttaleren, omtrent som når kokken stekte hamburgere, men snart slo stemmen til nyhetsleseren gjennom: «i Pearl Harbor der USA ble angrepet nå i dag morges. Slagskipene Arizona, West Virginia og så mye som nitten andre skip i den amerikanske stillehavsflåten er senket eller ødelagt på annet vis. Japanerne har også bombet ett hundre og åtti av flyvåpenets fly som sto på bakken. Nærmere ett tusen amerikanere er drept, og tallet på døde stiger stadig. Det er» 19

«Milde Moses!» Kokken trakk pusten dypt. «Nå er vi med i krigen, vi også, ja. Jeg må melde meg.» Rosa grep etter disken. Holdt seg fast. Knærne sviktet for andre gang denne dagen. Men Bobs klossete angrep var nærmest ingenting mot det som hadde skjedd i Pearl Harbor, og det som nå ventet. «Jeg nekter å tru det!» sa Lorraine. Hun kom og falt om halsen på Rosa. «Angrepet på Pearl Harbor har lammet den amerikanske flåten,» fortsatte radioreporteren. «Dermed er USA blitt veldig sårbart for nye angrep. Det er ventet at president Roosevelt vil be Kongressen erklære krig, og at» Kokken slo av radioen. Han skar en grimase, som om han var kvalm. «Så grusomt!» Lorraine gråt, tårene løste opp maskaraen, og hun tørket alt sammen med forkleet sitt. «Kom, vi trenger ei pause.» Hun dro Rosa med seg. De havnet på dametoalettet. Der lente Rosa seg mot den blanke, kjølige flisveggen og så seg i speilet. Hun stirret huløyd tilbake på seg selv. «Veit du hva, Lorraine? Jeg er drittlei av å våkne om morran og værra så usikker. Jeg aner jo ikke hva som kan skje. Veit ikke hvor det bærer hen. Det er som å kjøre berg-og-dal-bane. Som den store berg-og-dal-banen bortpå tivoli!» «Den er jo bra hvis du har en kjekk type å klynge deg tel.» «Ja, men jeg har ingen! Det er dét som er problemet. Jeg er møkka lei av alle disse nedturene. Drittjobber som ingen andre vil ha. Skift til alle døgnets tider. Så må jeg holde drittsekker som Bob fra livet. Og de sjømennene som ber meg ut, er knapt bedre. Kan ke stole på dem. De er akkurat som de verdiløse kjærestene til mora mi. Og nå angrepet fra japsene. Hva skjer da? Det går rett i dass!» Lorraine så seg i speilet, tok et tørkepapir og gned vekk litt leppestift som hadde kommet på avveier. «Kanskje vi sku melde oss?» sa hun «Som lotter eller noe sånt?» «Neppe. Det ville bli kadaverdisiplin. Opp tidlig om morran. Holde rommet ryddig. Det passer ke meg.» Også Rosa ble stående og se seg i speilet. Hun skjøv håret på plass under hetten som skulle hindre at kafégjesten fikk hår i mat og drikke. «Jeg veit at livet er ikke et rosenrødt eventyr med lykkelig slutt,» sa hun. 20

«Jeg veit det. Men det er jo ikke så mye jeg ber om. Bare en kjekk type som er glad i meg. Er det for mye forlangt?» «Og så ei koselig hytte i skogen? Sånn som hun Snehvit bodde i?» «Jo a, med min flaks ender jeg nok heller opp med sju dverger.» De gikk ut igjen i kafeen. «Hei, Rosa!» sa en av de andre serveringsdamene. «En av kundene dine vil ha påfyll med kaffe.» «Samme gamle leksa,» mumlet Rosa for seg selv og ilte bort til bordet med kaffekanna. Etterpå sukket hun. Det hendte jo at livet bød på overraskelser, men det meste lå fast, virket det som. Tenk om berg-og-dal-baneturen kan ta slutt! Jeg vil på ball! Og vinne den vakre prinsen! Jean Jean Erickson satt og holdt kjæresten i hånden. Det var søndag, og de var på ettermiddagsforestillingen på kinoen Majestic Theater. Men Jean klarte ikke å konsentrere seg om filmen. Tankene kretset mer om historieoppgaven hun skulle levere dagen etter. Så mens filmen Sersjant York gikk sin gang på lerretet, tenkte hun ut punktene hun burde skrive om. Hun hadde først takket nei da Russ samme formiddag kom kjørende ut til familiens gård og ba henne med på kino. Historieoppgaven var ikke skrevet, og hun måtte lese til mandagens kjemiprøve. «Ja, du må vel absolutt ha et par seksere til?» hadde Russ spurt. «Verden går vel under hvis du får en firer eller femmer?» «Du vet hva det handler om. Hvis jeg skal få det stipendet» Jean trengte et stipend for å få begynne på college neste høst. «Ja, da må jeg ha bare seksere.» Uten stipend ville det ikke bli noe college for henne, for foreldrene hadde ikke råd til å betale utdannelsen. «Det er min eneste» «Gi deg, Jean!» avbrøt Russ. «Filmen tar bare to timer. Du kan jo lese og skrive hele kvelden.» 21

Han snudde seg mot John, Jeans tvillingbror, som satt på andre siden av kjøkkenbordet. «Hjelp meg, da, kompis. Du kan bli med, du også. Så stikker vi innom Sue og får henne med, og ingen blir noe femte hjul på vogna.» «Bra!» John lukket historieboka si med et smell. «Kom igjen, søs! Leksene kan vi gjøre etterpå.» Jean skulle nok ha klart å stå imot Russ og maset hans, men hun var veldig svak for tvillingbroren sin. Dermed hadde hun endt opp på Majestic. Og der satt hun fremdeles, delte et beger popkorn med Russ og bekymret seg for historieoppgaven. Plutselig flimret filmen, det knitret i høyttalerne, og så ble alt mørkt. Folk pep og buet. Lyset i salen kom på, og kinosjefen gikk fram til lerretet. Han hadde med seg en mikrofon. Nå blåste han i den og spurte flere ganger: «Er den på? En to! Er den på? En to tre! Hører dere meg?» Enda flere pep og buet. Kinosjefen kremtet. «Mine damer og herrer,» begynte han høytidelig. «Vi ber om unnskyldning for avbrytelsen, men det er kommet inn en melding av såpass stor viktighet at vi finner det riktig å informere dere nå med en gang. I dag morges foretok japanerne et luftangrep på den amerikanske flåten i Pearl Harbor.» Jean holdt pusten. Det var blitt dødsens stille i salen. «De første meldingene sa at over tre hundre japanske fly angrep. Både stupbombere, jagerfly og større fly som bombet fra stor høyde. Åtte amerikanske slagskip og tre amerikanske destroyere er meldt senket eller ødelagt på annet vis. Og så mange som to hundre amerikanske fly er blitt bombet og ødelagt mens de sto på bakken. Flere hundre amerikanske liv er gått tapt.» Jean gispet. «Russ,» stønnet hun. «Danny» Hun tenkte på storebroren sin «Han er stasjonert der. I Pearl Harbor.» «Er ikke han på en fastlandsbase?» «Nei, han er ferdig der.» Danny hadde vært hjemme på perm forrige måned. «Så ble han sendt til Pearl Harbor.» Inntil nå hadde hun ikke bekymret seg det minste for storebroren. USA hadde jo ikke vært med i krigen. Hun bøyde seg fram og så på John. Blikkene deres møttes. «Er det sant?» spurte hun. 22

«Vet ikke,» svarte John. «Kanskje best vi drar hjem? Og finner ut av det?» Rundt om i hele kinosalen var det folk som reiste seg og tok på seg ytterklærne. Det må være en drøm! håpte Jean. Et mareritt! tenkte hun mens hun dro på seg jakken og gikk ut til Russ lille lastebil. Beina ville nesten ikke bære henne. «Kanskje det bare er tull?» Hun satte seg inn i bilen. «Enda en oppdiktet nyhet? Husker dere den meldingen på radioen for noen år siden?» «Klodenes kamp, mener du?» sa John. Klodenes kamp hadde vært et svært så livaktig hørespill som mange hadde oppfattet som en direktesending av virkelige hendelser. «Det utløste jo skikkelig panikk,» fortsatte John. «Nei, noe sånt tør de nok ikke gjøre igjen.» Først kjørte de hjem Sue, kjæresten til John. Så satte Russ opp en voldsom fart for å få levert Jean og John. Den vesle lastebilen han lånte av faren, ristet og hev på seg bortover grusveien, og de tre i førerhuset hoppet og spratt som popkorn i ei varm gryte. De slitte setene gjorde saken enda verre, dårlig som fjæringen var. For å toppe det hele begynte det å snø. «Vi fikk nettopp brev fra Danny!» Jean måtte rope for å overdøve motorduren og skramlingen fra bilen. «Med bilde!» Hun så for seg storebroren i den flotte marineuniformen. «Han skrev masse om Hawaii! Om hvor fint det er der!» «Jeg fatter det ikke!» ropte John. «Hvordan kunne japanerne komme så nær Hawaii? Uten å bli oppdaget? Fins det ikke noe slags system for sånt? For å få varslet?» De to andre visste ikke hva de skulle si. Kjære Gud, sukket Jean taust. Bevar Danny! Bevar ham fra alt vondt! Så fort Russ stanset bilen, løp Jean inn i huset hjemme. John og Russ fulgte hakk i hæl. Jean brydde seg ikke med å ta av seg på beina. «Mamma!» ropte hun. «Har du hørt det? Japanerne har angrepet» «Hysj!» Resten av søskenflokken hysjet på henne. De og foreldrene satt rundt radioen i stua, fullstendig oppslukt av det de hørte. Jean smøg seg ned 23

på armlenet til sofaen, ved siden av moren. John og Russ fant hver sin stol. «Over hundre fly deltok i det samordnede angrepet på de amerikanske militærbasene på øya Oahu blant dem Wheeler, Hickham og Pearl Harbor,» lød det fra radioen. «Alt militært personell og sivilt ansatte i de ulike våpengrener, fra hele landet, har fått ordre om å melde seg til tjeneste omgående. Unntaket er kvinnene. Kvinner og andre sivile er bedt om å oppsøke tilfluktsrom og ellers holde seg innendørs inntil videre.» Hele familien satt musestille. Men da reporteren begynte å gjenta meldingen, tok de til å snakke i munnen på hverandre. «Har de sagt noe om Dannys båt?» spurte Jean. «Om California?» «De har nevnt Shaw og West Virginia,» svarte Howie, den yngste broren hennes. «De vet ikke så mye om de enkelte båtene,» sa faren. «Det er så mye røyk på havna.» Jean kjempet med tårene. «Det må ha gått bra med Danny!» «Jenta mi!» Moren tok henne i hånden og klemte den forsiktig. «Gud har kontroll, vet du. Glem aldri det. Det er hverken politikere eller andre av verdens ledere som styrer og rår. Det er det Gud som gjør!» «Men Danny!» «Så snart han kan få gitt beskjed, kommer meldingen om at han er trygg,» sa moren. «Ikke bekymre deg. Det har ingenting for seg. Nei, jeg legger Danny i Guds hender.» Om jeg bare hadde halvparten av mammas tillit til Gud, tenkte Jean. «Jeg skjønner det ikke!» sa hun høyt. «At dere bare kan sitte her, være så rolige, når» «Jeg,» avbrøt John henne. Han reiste seg. «Jeg melder meg til tjeneste, i hvert fall. I morgen den dag.» «Nei!» datt det ut av Jean. «Det kan du da ikke! Vi skal jo begynne på college sammen! Har du glemt det?» «Jeg kan ikke tenke på college nå,» svarte John. «Hvis det er sant, det de sier på radioen at USA er blitt angrepet da er alt forandret. Og da kan jeg like godt melde meg før jeg blir utskrevet.» «Jeg også,» sa Howie. «Jeg blir med deg.» 24