Argentinas utfordringer foran fire nye år med Cristina Fernández de Kirchner NorLARNet-analyse, 7.11.2011 Marcos Fabián Mosenson; Foreleser, Ilos, Universitetet i Oslo Den 23. oktober fikk Cristina Fernández de Kirchner fornyet sitt mandat som Argentinas president. Oppløpet til valget, som vanligvis er en fargerik affære, var denne gangen grå og fargeløs. Valgkampen var ganske enkelt dyster og uten entusiasme. Kjedsommeligheten reflekterte en allerede annonsert valgseier. Man visste på forhånd at Fernández sitt parti Frente para La Victoria (FPV) ville vinne med god margin, noe det også gjorde med 54 prosent av stemmene. På annen plass med 37 prosent mindre stemmer kom Frente Amplio Progresista (FAP), en forholdsvis ny sentrum-venstre koalisjon ledet av Hermes Binner, som tross sine fattige 17 prosent har reelle muligheter for å bli en sterk opposisjonsleder. Langt bak med kun 11 prosent havnet Partido Radical (UCR), som står i en identitetskrise, selv om det er det eneste ikke-peronistiske partiet med landsdekkende struktur og tyngde. De to dissident-peronistene Alberto Rodríguez Saá og ekspresident Eduardo Duhalde ble tvunget til å innfinne seg med 8 og 6 prosent støtte respektivt, mens enda lenger bak med knappe to prosent havnet Lilita Carriós Coalición Cívica. Råvareboomen og Argentinas økonomiske vekst Presidentens popularitet er i stor grad tuftet på at middel- og lavere klasser har fått mer penger. Med en årlig økonomisk vekst på 9 prosent kan regjeringen drive progressiv inntektsfordeling. I Argentina har konsumet økt, nye arbeidsplasser er skapt, lønninger har økt, nye konsumenter får tilgang til markedet takket være barnetrygden, og flere pensjonister mottar pensjon. Man kan spørre seg, og det gjør man óg, hvor mye av denne økonomiske suksessen som skyldes ren flaks. Vareprisene har økt markant de siste årene, og Argentina er et land med bare førti millioner innbyggere, men som produserer mat for mer enn tre hundre millioner mennesker. De nye
kjøperne av kjøtt, korn og spesielt soya er fra land i vekst, som Kina og India, og dermed virker Argentina godt beskyttet mot dagens Europeiske krise. De store inntektene fra denne eksporten vil i hvert fall for en tid holde oss trygge. På denne måten får Argentina status eller skjebne som jordbrukseksportør. I tillegg til omfordeling av overskuddet, nevnes avgjørelsene om nedskriving av Argentinas gjeld, konfrontasjonen med verdens låneinstitusjoner (Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken), økte utenlandsreserver, flere offentlige arbeidsplasser på både lokalt og nasjonalt nivå, avvisningen av ALCA 1, nærmere relasjoner med resten av Latin Amerika, og støtten små og mellomstore bedrifter får gjennom konkurransebegrensende importregulering. Uten forståelse for denne økonomiske konteksten kan man ikke forstå gjenvalget av Cristina de Kirchner, men massenes støtte kan heller ikke reduseres til statstikk; andre elementer må også tas i betraktning: en sterk menneskerettighetspolitikk har resultert i at loven om straffefrihet er opphevet, flere saker om forforbrytelser mot menneskeheten er gjenåpnet, og de ansvarlige for brudd på menneskerettighetene under Argentinas siste militærdiktatur er fengslet. Høyesterett har dessuten kunngjort den nye ekteskapsloven som gjør homofile ekteskap mulig. Endelig har vi den nye medieloven, som for regjeringen og dens etterfølgere vil tolkes som en rettferdighetens og demokratiets handling, fordi den hindrer mektige mediemonopol, men som for opposisjonen fremstår som et grovt forsøk på å erstatte dagens private aktører med offentlig-private og regjeringslojale medier, mens andre igjen anser loven som en arv fra diktaturet og er skeptiske til hvordan den skal kunne tre i kraft. «Et opportunt dødsfall» Argentinas erfaringer med «Kirchnerismen» begynte offisielt i 2003, med valg av Cristinas mann Nestor Krichners som president, men to andre tidspunkt er av betydning for å forstå den nåværende situasjonen. Det første er desember 2001. Etter finanskrisen og fratredelse av president Fernando de la Rúa, sto landet på randen av oppløsning. Den økonomiske og politiske krisen fremstod som Argentinas endelikt, og befolkningen tok til gatene med gryter, lokk og slagord om å kaste samtlige politikere. Undertrykkelsen av disse protestene resulterte i 39 døde. Nestor Kirchner selv refererte til dette som «det helvetet som må forlates» ved starten av sin regjeringsperiode. Det andre tidspunktet som må erindres for å forstå Fernández de Kirchners triumf er 27. oktober 2010, da Nestor Kirchner fysisk forlot oss. Ifølge Beatriz Sarlo, en av Argentinas fremste intellektuelle og hardeste kritikere av landets regjering, kom Nestor Kirchners død beleilig. Trass den personlige tragedien dødsfallet var for Cristina Fernández de Kirchner selv, 1 De USA initierte planene om å skape et all-amerikansk frihandelsområde (forkortet ALCA på spansk og FTAA på engelsk) (red. anm.)
bidrar minnet om Nestor Kirchner og det han symboliserer sterkere nå enn da han levde til å sementere hennes personlige lederskap og karakter. Er man tilstrekkelig kynisk kan man si at den ene Kirchners død ble den andre Kirchners brød. Dette blir spesielt klart om man tar i betraktning at i valget på lovgivende forsamling i 2009, ble regjeringspartiet beseiret på meningsmålingene og endte med å tape åtte senatorer og førti representanter. Kontrasten til dagens situasjon er stor. Gjennom en sofistikert eksponering i media og i solidaritet med presidentens sorg har befolkningen forstått at det ikke blir noe maktvakuum. Mens Cristina sørget i offentlighet, overbeviste hun samtidig om sin hengivenhet til arbeidet og holdt staten under kontroll. Med dette definerte regjeringen seg også mot den delen av opinionen som ønsket eller trodde på en ny regjering. Christina kapitaliserte på dramaet rundt sin ektemanns død, hun fremsto som en selvstendig leder med tyngde, samtidig som myten om Nestor som hennes mentor og guide, nå fra det hindsidige, ble forsterket. Kritikere som journalisten Jorge Lanata og skribenten Martín Caparrós observerer nå at Christina referer til Nestor som Ham. Denne dialogen mellom Christina og Nestor skaper et bilde av de to som arvtagerne etter det ultimate peronist-paret, Juan Perón og Evita. Ved bruk av en intelligent mediestrategi har regjeringen lagt til rette for at enda flere av Juan & Evitas karakteristika gjeninnkalles, gjennom bildet av en direkte og karismatisk relasjon mellom lederen og dens folk. Cristina Fernández de Kirchner gir sjeldent pressekonferanser, hun foretrekker den klassiske bruken av media: fra balkongen og på «plazaen», og den moderne, gjennom radio og tv, og enda mer moderne, gjennom Blogger, Facebook og Twitter. I sistnevnte tilfelle har regjeringen raskt entret «politkk 2.0» med en glimrende bruk av sosiale media som gir seg utslag i Blogger, websider, og internettfora som tar form av den rene Cyber-militarismen. Kontinuitet og forandring i den populistiske peronismen Peronismen er historisk sett ikke fremmed for en forståelse av det personlige som politisk og det politiske som personlig. Dette samspillet av populære ritualer og myter bygges både nedenfra og opp og ovenfra og ned, har en målbareffekt på folkeopinionen og koagulerer i form av styrkede folkelige ideer og forsterkede politiske identiteter. Peronismen er ingen nybegynner på dette feltet; peronistpartiet 2 har en 66 år gammel historie i Argentina, og på tross av det fysiske tapet av sin leder i 1974 bærer partiet ennå hans navn. Det er få andre eksempler i verden på partier som ble grunnlagt på førtitallet og ennå har sin grunnlegger som primærsymbol og logo. På tross av denne kontinuiteten er det lettere å snakke om flere peronismer enn én peronisme. 2 Det offisielle navnet er: Partido Justicialista (red.anm.)
Peronismen som bevegelse har alltid vært, og er ennå, sammensatt og full av interne motsetninger, fra dens begynnelse som i syndikal populisme, via revolusjonære vyer på syttitallet til neoliberale ideer på nititallet, og nå returnerer den til sine røtter og slår følge med andre Latin Amerikanske anti-neoliberalister. Peronismens historie som er preget av sterk, karismatisk, direkte og populær ledelse forstås best med populismens terminologi. Dens kritikere - Beatriz Sarlo, Martín Caparros, og Luis Alberto Romero - ser den peronistiske populismen som den verste formen for anti-institusjonalisme og ant-rasjonalitet et bedrag bygget på akkumulert kapital og personlig og institusjonell korrupsjon. For de regjeringstilknyttede intellektuelle er populismen tvert om en positiv bevegelse bygget på en progressiv politikk som gir folket mulighet til å ytre sine krav og til de politiske institusjonene. Polarisering, mediekontroll og mangel på transparens Krischnerismen skaper en polarisering med sin beskrivelse av en smertefull kamp mellom venner og fiender, reelle eller inbilte, der den ene siden er folket med regjeringen på sin side og den andre siden mediebedriftene, reelle eller innbilte. Spesielt Clarín-gruppen, som eier store deler av Argentinske medier og som har diktert mer enn en regjering er utpekt som hovedfiende. Når Clarín-gruppen trakk tilbake sin støtte til Kirchner skapte det et brudd og en hard mediekamp mellom regjeringen og opposisjonen som pågår ennå. Denne kulturelle kampen har fremkalt flere både tap g seire for Kirchnerismen. Regjeringen som har vurdert dette som et medieangrep, har svart med å etablere sitt eget medienettverk inkludert en offisiell privat kanal som talerør for dens budskap. I programmet 678 på en av de offentlige TV-kanalene brukes sendetiden til å angripe mediene og journalistene i Clarín-gruppen, og andre medier og intellektuelle som er kritiske til regjeringen. Staten legger dessuten føringer for medier gjennom regulering av finansieringen av mediebedrifter, en regulering flere organisasjoner som lever av dette hevder er en begrensning av pressefriheten. Men her er det snakk om en falsk polarisering: Argentina er mer komplekst en hva opposisjonen mellom media og intellektuelle for og mot regjeringen får frem, men denne dikotomien lever ennå godt. En slik polarisert debatt er unyansert, og både kirchnerismen og anti-kirchnerismen styrker den; man er for eller mot, og det er lite rom for moderate kritikere. Dette fremtvinger en forverring av både offentlig diskurs og institusjoner. Christina vant en klar seier. De utfordringene hun nå vil møte likeså. Hennes lykketreff med å styre under en boom i råvareprisene med råvareprisene burde brukes til å utarbeide en klarere økonomisk strategi, ellers risikerer man å få vekst uten utvikling. Den argentinske Staten har også mye ugjort når det gjelder transparens. Argentinas statistiske sentralbyrå, Inec (Instituto de
estadísticas y censos), ble overstyrt av regjeringen og har siden lidd et klart prestisjetap. Det er vanskelig å bedømme en regjerings økonomiske suksess når ingen, ikke engang regjeringen selv, tror på offisielle tall. Den kulturelle kampen har regjeringen vunnet, men regjeringen har vært med på å skape en aggressiv offentlig diskurs, både i tradisjonelle og sosiale medier, mellom de som støtter og de som av ulike, og tidvis motstridende, grunner ikke støtter regjeringen. Det er en skam at regjeringen og militante medier på den måten reduserer nesten alle kritiske røster. Politisk sett har regjeringen fått drive landet uten motstand. Den har flest guvernører, senatorer og representanter. Forhåpentligvis vil Hermes Binners FPA vokse, om ikke risikerer man at peronismen ender som det mexicanske PRI, der de viktigste valgene er de interne partivalgene og de virkelige valgene ikke blir mer enn en forutsigbar prosess.