Blir de små borte i skyggen av de store?

Kandidatnummer 115 Blir de små borte i skyggen av de store? En kvalitativ analyse av journalisters arbeid med undersøkende journalistikk rettet mot statseide selskaper Bacheloroppgave / Fordypningsoppgave 2016 Bachelorstudium i journalistikk Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for journalistikk og mediefag 1

Sammendrag [De siste årene har mediene avslørt korrupsjon, skattesvindel og uetiske handelsforhold i en rekke statseide selskaper. I denne oppgaven har jeg forsøkt å belyse hvilke utfordringer journalister møter når de jobber med undersøkende journalistikk rettet mot selskaper som er helt eller delvis statseid. Gjennom kvalitative intervjuer med tolv journalister i fire ulike redaksjoner har jeg sammen med en medstudent også forsøkt å kartlegge hvordan norske redaksjoner jobber med gravende journalistikk i dag, og hvilke utfordringer den undersøkende journalistikken står overfor i dagens Norge. ] Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for journalistikk og mediefag Oslo 2016 2

Jeg vil begynne med å rette en takk til alle de ulike journalistene som har stilt opp til intervju i arbeidet med denne oppgaven. Line Dugstad, Morten Ånestad, Kjetil Sæter og Ingrid Bjørklund i Dagens Næringsliv. Sigurd Bjørnestad, Nina Selbo Torset, Veslemøy Østrem og Håkon Borud i Aftenposten. Anders Sooth Knutsen og Torry Pedersen i VG, samt Emilie Ekeberg i Klassekampen. Uten deres samarbeidsvilje hadde ikke denne oppgaven blitt skrevet. Oslo 9. juni 2016 3

Innholdsfortegnelse Forside S. 1. Sammendrag S. 2. Takk S. 3. Innholdsfortegnelse S. 4. Kapittel 1. Innledning S. 5. Kapittel 2. Litteraturgjennomgang S. 6. Internasjonalt samarbeid og milliardfortjeneste s. 7. Politisk kontroll av statseide selskaper s. 8. Imøtegåelse og hensyn til kildene s. 9. Mot og makt til å møte s. 10. Utfordringene for den gravende journalistikken s. 12. Kapittel 3. Valg av forskningsmetode S. 14. Kapittel 4. Funn S. 17. 1. Ringvirkningene av korrupsjonssaken i Yara- en kvantitativ analyse s. 18. 2. Resultat av kvalitative intervju s. 21. Journalistenes syn på saken s. 21. 3. Vilkårene for den undersøkende journalistikken i dagens Norge, kun for de store? s. 25. Kapittel 5 -Analyse og konklusjon S. 28. Avisene som lot være å skrive om Yara-saken s. 28. De statseide kjempene og muligheten til innsyn s. 29. Lokalavisdød og journalistikk for de mektigste? s. 31. Gravende journalistikk på sparebluss s. 32. Pulsen på den undersøkende journalistikken s.33. Kilder S. 35. 4

VG-tittelen «Staten i da rlig selskap» lyste mot meg fra et avisstativ pa Oslo S en tidlig formiddag i begynnelsen av april. Flere statlige selskaper har de siste a rene blitt dømt for korrupsjon, og stadig nye granskes under Økokrims lupe. Det gjelder Statoils millioner i Angola, Telenor og Vimpelcoms pleie av den usbekiske presidentdatteren, Yaras bestikkelser i India, Libya og Russland, Hydro i Tadsjikistan, og na DNB i Panama. Norske statseide selskaper er i større grad til stede i land med høy korrupsjonsindeks og lav lovregulering enn privateide selskaper (Hveem 2009 s. 380). Staten er virkelig i da rlig selskap. Jeg bladde frekt opp pa riktig side uten a ha betalt for avisa. I denne oppgaven vil jeg belyse hvilke utfordringer journalister møter når de jobber med gravende journalistikk rettet mot statseide selskaper. Derfor har jeg valgt å bruke en av de største korrupsjonssakene i nyere tid, korrupsjonssaken i det delvis statseide gjødsel- og kjemikalieselskapet Yara International ASA, som eksempel for å belyse min problemstilling. De siste årenes korrupsjonsskandaler har alle sett dagens lys takket være undersøkende journalistikk. Det ser ut til å eksistere en global konsensus blant journalister i demokratiske land om fordelene med gravende journalistikk, og dens bidrag til kvalitet i den offentlige debatten. Å undersøke statlige organisasjoner er ansett som en av hjørnesteinene i den undersøkende journalistiske praksisen, og regnes som en ukontroversiell oppgave i mediehusene i frie og demokratiske samfunn (Nord 2007 s.518). For a belyse arbeidet med saken har jeg gjennomført kvalitative intervjuer med de mest sentrale journalistene i Yara-saken, Line Dugstad og Morten A nestad i Dagens Næringsliv, samt journalistene Nina Selbo Torset og Sigurd Bjørnestad i Aftenposten. Ettersom Yara-saken har versert i mediebildet fra 2011 til 2016, er den dekket av flere mediehus. I arbeidet med a skaffe et bilde av konsekvensene av Yarasaken har jeg gjennomført en kvantitativ analyse av alle artikler publisert i aviser og pa nett i et tidsrom pa to uker etter at saken ble sluppet. Den globale kommersialiseringen av mediene bringer med seg nye utfordringer for den seriøse nyhetsjournalistikken og vaktbikkjefunksjonen til mediene. Undersøkende journalistikk er dyrt og risikabelt sammenlignet med nyhets- og underholdningssaker og resirkulerte pressemeldinger (Nord 2007 s. 517). Sammen med en medstudenter har jeg ogsa forsøkt a kartlegge hvordan de største mediehusene i Norge jobber med undersøkende journalistikk, og hvilke utfordringer som denne typen journalistikk møter i dag. Vi har gjennom arbeidet intervjuet journalister i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og Klassekampen. En henvendelse fra Dagens Næringsliv i 2011 fikk Yara til a reagere pa en korrupsjonssak i Libya. Yara anmeldte seg selv, og Økokrim satte i gang etterforskning. 12.oktober 2013, etter lang tids arbeid, publiserte Dagens Næringsliv en feature-reportasje i Magasinet som kunne avsløre at gjødselgiganten hadde betalt over 100 millioner i smøring i Libya, India og Russland via et tradingselskap i Sveits. Dette 5

var den første saken som dannet et komplekst bilde av Yara-skandalen. Saken har fa tt store følger. Tidligere Yara-sjef Torleif Enger er na dømt til tre a rs fengsel for grov korrupsjon, i tillegg til at de tre tidligere direktørene, Tor Holba, Ken Wallace og Daniel Claw, er dømt til fengsel i mellom to og to og et halvt a r. Aftenposten kunne i april 2016 ogsa avsløre at Yara har betalt omstridte kommisjoner til ytterligere ett selskap i Russland, et forhold som ikke var en del av Økokrims etterforskning i 2011-2013. Yara avviser at dette er nye opplysninger i saken. Staten eier om lag 36 prosent av den korrupsjonsdømte gjødselgiganten, og med et overskudd pa 4,4 milliarder i tredje kvartal av 2016 er det ingen tvil om at selskapet er en mektig aktør a rette søkelyset mot. Hvilke utfordringer møter så journalister som jobber undersøkende mot statseide selskaper som Yara? Kapittel 2. Litteraturgjennomgang Jeg vil sitere den samme påstanden av den irske forfatteren Oscar Wilde som den australske journalisten John Pilger åpner med i sin bok Tell Me No Lies: Investigative Journalism and its Triumphs; «Disobedience, in the eyes of anyone who has read history, is man`s original virtue» (2005 s.13). Jeg vil fortsette med å sitere jusprofessor Beate Sjåfjell: «Hva har Yara, Statoil, Telenor, Hydro, Kongsberg Gruppen, DNB og Kværner til felles? Alle har staten som aksjonær (indirekte for Kværners del), og alle har i løpet av den senere tid blitt beskyldt for å være involvert i lovbrudd eller uetisk adferd(...)». I kronikken Statens mislykkede aksjeeierskap, som ble publisert i Aftenposten den 12. april i år, stiller Sjåfjell spørsmål ved hvordan en stat som hevder å ha tydelige forventninger til samfunnsansvar, gang på gang blir avslørt for korrupsjon eller skattesvindel (Aftenposten.no). Dagens norske statseide selskaper er alle store internasjonalt og besitter enorm økonomisk makt (Hveem 2009 s.380). Korrupsjon og ulydighet går hånd i hånd, og de siste skandalene i hele seks statseide selskaper tyder på at makten innad i Statoil, Kongsberg Gruppen, DNB, Hydro, Telenor og Yara har korrumpert. Jeg vil fortsette ved å sitere en av de kanskje mest siterte mennene i maktteoriens historie, John Dalberg-Acton: «Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely (...).» (www.acton.org) Når det så blir klart at makten har korrumpert i den internasjonale gjødselgiganten Yara, og gode kilder bekrefter at Yara har bedrevet korrupsjon for store, delvis skattebetalte summer, hvordan går en redaksjon som Dagens Næringsliv frem? Og ville det utgjort noen forskjell hvis Yara var et privat selskap? 6

Internasjonalt samarbeid og milliardfortjeneste Statsviter Helge Hveem skriver i artikkelen Norske utenlandsinvesteringer og norsk (utenriks) politikk: dårlig investering? at norske direkteinvesteringer i utlandet (DIU) har vokst kraftig de siste årene. I 2016 hadde norske investeringer i utlandet en samlet verdi på hele 1 297 milliarder kroner, en økning på ti prosent fra året før (ssb.no). Ifølge Hveem har selskapene som har stått for denne utviklingen stor, statlig aksjepost, og mange har investert spesielt i utviklingsland. Hveem sammenholder de norske investeringene med korrupsjonsindeks og politiske og rettslige forhold i vertsland (2009 s. 380). Den norske staten kontrollerte i 2006 over halvparten, hele 58 prosent av aksjekapitalen som de samlede norske DIU representerte, dersom vi legger til grunn selskaper der den norske staten har 33 prosent eller mer av aksjene (Hveem 2009 s.382). Statseide selskaper er i større grad til stede i land med høy korrupsjonsindeks og lav lovregulering enn privateide selskaper (Hveem 2009 s. 380). De norske myndighetene får dermed en stor utfordring når de skal sørge for at de norske bedriftene overholder stortingsmeldingen Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi fra januar 2009. Fra meldingens punkt 1.6.2, om regjeringens forventninger til næringslivet, omtales to punkter som er aktuelle for min problemstilling; Regjeringen forventer at norske bedrifter: 1. Aktivt motarbeider korrupsjon gjennom etablerte varslingsordninger, interne retningslinjer og informasjonsarbeid 2. Utøver størst mulig grad av åpenhet knyttet til pengestrømmer (regjeringen.no) Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, uttalte til parlamentarikerforsamlingen i Strasbourg i Brussel i 2013 at korrupsjon truer europeisk demokrati. Jagland mente at økt korrupsjon fører til at stadig flere mennesker i Europa mister troen på rettsstaten (2013 NTB). I Norge er også korrupsjon straffbart etter straffelovens 276 a-b (lovdata.no). I henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 er det pressens rett a informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold (...). Ifølge punkt 1.5 skal pressen ogsa (...)beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre(...) (presse.no). Korrupsjon gjennomført av et statseid selskap som Yara er en offentlig forsømmelse fra Yara, og det var dermed Dagens Næringslivs plikt etter punkt 1.4 og 1.5 å avdekke forhold i selskapet som i aller høyeste grad var kritikkverdige. 7

Politisk kontroll av statseide selskaper For å sikre en ryddig redegjørelse for arbeidet med å belyse min problemstilling, vil jeg også redegjøre kort for statens ansvar overfor et selskap som Yara International ASA. Videre vil jeg benytte meg av disse opplysningene i kapittel 5 - analyse og konklusjon. Yara International ASA ble 25. mars 2004 fisjonert fra Norsk Hydro ASA og børsnotert på Oslo børs. Yara fortsatte å videreføre Norsk Hydros globale landbruksvirksomhet, mens Norsk Hydro har fortsatt som et selskap med hovedvekt på energi og aluminium (regjeringen.no). I dag er Yara verdens største leverandør av mineralgjødsel og har over 12 000 ansatte i mer enn 50 land. Den norske stat eier drøye 36 prosent av gjødselgiganten (Bugge mfl. 2016 s. 7). Selskapet har tre seksjoner som berører Norge. Yara Norge as har fabrikker i Porsgrunn og Glomfjord og leverer gjødsel tilpasset norsk landbruk, mens Yara International ASA er et verdensomspennende selskap som har kunder i over 150 land (yara.no). Yara Praxair, som samarbeider med Yara International, er et norsk selskap og er en av Skandinavias ledende leverandører av industrigasser (yarapraxair.no). Denne oppgaven vil imidlertid kun ta for seg det journalistiske arbeidet med korrupsjonsskandalen i Yara International ASA. Staten har opp i gjennom historien spilt en viktig rolle i utviklingen av norsk industri og næringsliv. Hovedårsakene til at staten har engasjert seg som eier er ønsket om å ha kontroll med naturressurser, industriell produksjonsvirksomhet, fordelingshensyn, nærings- og distriktsutvikling, samt behovet for å korrigere markedssvikt (regjeringen.no). I henhold til Grunnlovens 12, tredje ledd, er forvaltningen av det statlige eierskapet delegert til det departementet selskapet hører inn under. Statsrådens forvaltning av eierskapet utøves under konstitusjonelt og parlamentarisk ansvar (regjeringen.no). Departementene er ansvarlige for å utøve eierstyringen i statseide selskaper, og Yara er dermed underlagt Nærings- og fiskeridepartementet. Statens ansvar overfor Yara skal avhenge av hvorvidt Yaras virksomhet skal ivareta viktige samfunnsmessige oppgaver, eller om selskapet hovedsakelig skal drive forretninger (Blaalid 1998 s.1). Ifølge stortingsmelding nummer 13 (2010-2011) om statens eierskapsforvaltning, har grunnlovens 3 og 19 fastslått at den utøvende makt er hos kongen, som i praksis innebærer regjeringen. Regjeringen forvalter dermed statens aksjer og eierselskap i statsforetak og særlovsselskap mv. Bestemmelsene gir stortinget en uttrykkelig hjemmel til å instruere regjeringen i saker som angår det statlige eierskapet (regjeringen.no). Statens virkemiddel overfor en storaksjonær som Yara er å innkalle til generalforsamling, og bruke generalforsamlingen til å rydde opp i selskapet, hvis det ansees som nødvendig og riktig (Sjåfjell 2016). Her kommer kontroll- og konstitusjonskomitéen inn. Komitéen, som er satt sammen av stortingspolitikere 8

fra de ulike partiene, ble opprettet i 1993 og har ansvar for stortingets kontroll med regjeringen. Komiteen fører blant annet kontroll med at regjeringen og forvaltningen gjennomfører de vedtakene stortinget fatter, som for eksempel stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar fra 2009 (snl.no). I tillegg kan komitéen også ta egne initiativer til undersøkelser i forvaltningen, slik de eksempelvis har gjort i de siste sakene om DNB etter Aftenpostens Panama Papers, salg av forsvarsmateriell etter Dagbladets Nigeriabåtene og Telenors Vimpelcom etter Dagens Næringsliv og Klassekampens avsløringer. I disse sakene blir den aktuelle statsråden nødt til å redegjøre for situasjonen i en åpen komitéhøring i stortinget, noe som har vært praksis siden 1996. Komitéen har ingen juridisk makt (snl.no). Det pågår stadig en debatt om statens politiske makt over selskaper som drives som private. Debattanter som Sjåfjell mener stortingets kontroll- og konstitusjonskomité bør bestå, og at staten kan gjøre mer for å vise at den har nulltoleranse for korrupsjon (2016 s.8). I va rt kvalitative intervju med komitéens leder Martin Kolberg, den 11. mai, påpekte han en rekke ting om statens eierforhold til helt eller delvis statseide selskaper, og om samfunnets krav til offentlighet. Staten er en for passiv eier, spesielt når vi snakker om et selskap og en selskapsledelse som direkte eller indirekte har begått lovbrudd, uttalte Kolberg. I slike tilfeller mente han at staten ma gripe inn, men pa pekte at det er et omkved rundt dette som sier at det er viktig at staten skal være en forutsigbar eier, men ogsa en eier som ikke synes for mye, noe han selv ikke var enig i, på tross av at det hadde blitt en slags presedens for dette innad i stortinget. Vi kan ikke la den private delen av selskapet dominere takten og farten, uttalte han. Noe jeg fant spesielt interessant var da Kolberg pa pekte at det er et tungt tankekors for ham at det er mediene som kommer opp med opplysninger om korrupsjon og skattesvindel i statseide selskaper, og ikke forvaltningen selv. Jeg har valgt å drøfte kontroll- og konstitusjonskomitéens rolle videre i kapittel 5- analyse og konklusjon. Komitéens håndtering av de siste årenes saker har møtt mye motstand. Aftenposten hadde en kritisk leder den 30. mai i år, med tittelen Kontrollkomitéens sprikende rolleforståelse, hvor avisen stilte spørsmål ved om komitéen gikk for langt i å innta en rolle som etterforsker og dommer i Vimpelcom-saken, som politimyndigheter i flere land også etterforsket parallelt (2016 s.2). Hvordan statens kontroll med egne selskaper påvirker min problemstilling, vil jeg drøfte ytterligere i kapittel 5-analyse og konklusjon. 9

Imøtegåelse og hensyn til kildene Den gode journalistiske saken var kanskje et faktum da Dagens Næringsliv oppdaget at Yara trolig hadde brutt norsk lov. I tillegg hadde de hindret regjeringen i å sikre at næringslivets samfunnsansvar ble overholdt, samtidig som de hadde etablert seg i etisk betenkelige land som Libya under den arabiske våren. Det var likevel en rekke journalistiske hensyn som måtte tas i arbeidsprosessen med saken. Det er spesielt ett punkt i Vær Varsom-plakaten som fører til klart flest fellelser i Pressens faglige utvalgt (PFU) hvert år, nemlig punkt 4.14; om retten til samtidig imøtegåelse (presse.no). Sammen med punkt 4.15; om retten til tilsvar, blir disse punktene en slags rettferdiggjøring av kritisk, undersøkende journalistikk rettet mot enkeltpersoner og firmaer. De kritiserte parter får tross alt muligheten til å fortelle sin versjon av historien. Som tidligere NRK-journalist Marit Christensen skriver i sitt kapittel Ord kan drepe, må vi som journalister, selv om vi har alle tenkelige grunner til å rette søkelyset mot enkeltpersoner og bedrifter, tenke over hvilken makt vi plutselig besitter overfor de menneskene det gjelder (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 327). I Yara-saken er søkelyset spesielt rettet mot tidligere konsernsjef Thorleif Enger, og de tre tidligere direktørene Tor Holda, Ken Wallace og Daniel Claw. Alle er i ettertid dømt for korrupsjon, så journalistene i Dagens Næringsliv har hatt all grunn til å skrive kritisk om dem, men det medfører også et ansvar. Overdrevne oppslag og spekulasjoner omkring en sak kan svekke mediene og journalistenes rolle som garantist for et åpent samfunn. Christensen påpeker at faktafeil, udokumenterte vinklinger og uforsiktighet i omgang med påstander og konklusjoner i undersøkende journalistikk kan slå særlig sterkt ut for dem som omtales, fordi søkelyset ofte er ekstra sterkt og avslørende (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 329). Journalist og forsker Svein Brurås mener den undersøkende journalistikken trenger en etisk legitimering, fordi nettopp denne typen journalistikk har en overvåkende og kontrollerende funksjon i samfunnet (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 312). Publikums rett til a vite springer ut fra den allmenne informasjonsfriheten og er en forutsetning for demokratiet, fordi kunnskap og innsyn i samfunnet er essensielt for at folk flest kan ta del i demokratiske prosesser (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 314). Så hva har vi egentlig rett til å vite om? Jo, forhold av samfunnsmessig betydning som berører oss alle, men slik både Brurås og Christensen påpeker må vi som journalister være bevisst på at vi har makt til å manipulere publikum. Mot og makt til å møte Pressefriheten er en sentral del av ytrings- og informasjonsfriheten som er forankret i grunnlovens 100. Som advokat og ekspert på medierett, Jon Wessel-Aas, skriver i kapittelet Når journalistene havner i 10

rettssalen - og hvordan de kan unngå det, vil mektige personer og aktører ty til nettopp søksmål når de blir hovedpersonene i en undersøkende journalistisk sak. Det er reglene for ærekrenkelser og reglene om privatlivets fred som i praksis danner grunnlaget for de aller fleste søksmål mot pressen (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 241). Wessel-Aas påpeker at dette henger sammen med at vernet om enkeltpersoners omdømme og vernet om deres privatliv er beskyttede menneskerettigheter, på lik linje med ytringsfriheten. I grunnlovens 100 står det skrevet: Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, med mindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sanhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse (...) (lovdata.no). Ethvert inngrep i ytringsfriheten, eksempelvis en erstatningsdom mot en journalist i en ærekrenkelsessak, må kunne forsvares ut i fra de tre hovedbegrunnelsene for ytringsfriheten; demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. I tillegg må inngrepet være hjemlet i lov, eller helt unntaksvis, ulovfestet rett (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 241). Stortinget må derfor ha ment, og vedtatt som lov, at vedkommende type ytring, skal være ulovlig og at overtredelser skal kunne føre til straff eller erstatning. Domstolene må likevel vurdere om det aktuelle inngrepet konkret lar seg forsvare ut fra de forannevnte hensynene. Hensynet til samfunnsdebatten kan sees som et fremtredende element i begrunnelsen av ytringsfriheten (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 242). Så hvis tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger, hadde følt at Dagens Næringsliv og medienes dekning av korrupsjonssaken gikk ut over hans privatliv og omdømme, hadde han likevel ikke vært garantert beskyttelse fra grunnloven. Noe han derimot kunne krevd, var retten til privatliv gjennom artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), som også er gitt status som norsk lov. Ifølge Wessel- Aas har EMK fått mye større plass i presserettssakene i norske domstoler enn Grunnlovens 100. EMK beskytter også ytringsfriheten gjennom artikkel 10. De mest sentrale delene i alle vurderinger hvor hensynet til ytringsfriheten skal avveies mot hensynet til person-/omdømmevernet, er hvorvidt offentliggjøring har allmenn interesse, og om publisering skjedde som ledd i samfunnsdebatten, slik også Brurås påpeker at er en del av den etiske legitimeringen for undersøkende journalistikk (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 344). Dagens Næringsliv er en av Norges største og mest etablerte redaksjoner, og kan tåle et søksmål fra en organisasjon som Yara, selv om Yara kjøper inn noen av landets beste advokater. Risikoen vil derimot være større for en liten lokalavis som for eksempel min egen lokalavis Raumnes, som trolig ikke kan tåle de økonomiske konsekvensene av et søksmål. Selv om Dagens Næringsliv ikke vil kunne dømmes for ærekrenkelse eller inngrep i privatlivets fred i en spesifikk sak, vil de derimot alltid kunne dømmes for faktafeil hvis de finnes i saken. 11

For å hindre søksmål bør redaksjonen derfor kunne dokumentere alle opplysninger gjennom flere kilder før publisering, samtidig som de kritiserte parter må ha fått muligheten til samtidig imøtegåelse, eller tilsvar (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 349). I metoderapporten fra SKUP (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) skriver Line Dugstad og Morten Ånestad om arbeidsprosessen med Yara-saken: «Vi gikk over i en fase hvor jakten på dokumenter og åpne kilder stod øverst på vår agenda» (2013 s. 7). Videre skrev de om den senere vurderingen av arbeidet etter saken var ferdigstilt: At vi skaffet til veie skriftlig dokumentasjon ble helt avgjørende for at vi kunne skrive featureartikkelen om korrupsjonsmistankene i Yara i oktober 2013. (2013 s. 14). Dokumentasjon av påstander er helt avgjørende, og en ryddig fremstilling av disse vil også bidra til at en domstol vurderer det journalistiske arbeidet som aktsomt (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 350). I tillegg styrker åpne kilder journalistikkens troverdighet når publikum kjenner til opplysningenes opprinnelse, fordi de da bedre kan forholde seg til opplysningenes kvalitet (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 320). Slik Brurås også påpeker, vil informasjonen være etterprøvbar når kilden er åpen, og ifølge Vær Varsomplakatens kapittel om kildeetikk skal (...)kilden som hovedregel identifiseres(...) (presse.no). Utfordringene for den gravende journalistikken «Den undersøkende journalistikken kan anses som journalistikk på sitt mest politisk spreke og metodisk strenge. Noen ganger er den også journalistikk på sitt mest sårbare» (Ettema, Glasser 2007 s.491). Slik åpner de amerikanske professorene James S. Ettema og Theodore L. Glasser sin artikkel An international symposium on investigative journalism. I dagens mediesamfunn, både globalt og nasjonalt, er det en rekke utfordringer som kan gjøre den undersøkende journalistikken sårbar. Den amerikanske professoren James L. Aucoin stilte spørsmålet om hvordan helsetilstanden var for den undersøkende journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet, og det er et spørsmål som også er høyst aktuelt i dag. «Tilstanden til den undersøkende journalistikken vil bli diagnostisert etter hvem som tar pulsen på den», skriver Aucoin i sin bok The Evolution of American Investigative Journalism (2005 s.1). Aucoin trekker frem at de amerikanske journalistene allerede da mente den undersøkende journalistikken hadde en mørk fremtid i vente fordi avisindustrien er mer opptatt av profitt enn Pulitzer-priser, som regnes som en av de viktigste utmerkelsene en journalist i et trykt medium kan få (2005 s.1). Samtidig var ikke alle enige i at tilstanden for den undersøkende journalistikken i USA var så dårlig. Som forfatteren påpekte fantes det flere journalister som jobbet med undersøkende journalistikk i 2002 enn noen gang tidligere, og det var flere gravende saker å se i magasiner og aviser etter at det ble en bredere kultur for undersøkende journalistikk i den amerikanske pressen i det tjuende århundret. Den globale kommersialiseringen av mediene bringer med seg nye utfordringer for den seriøse nyhetsjournalistikken og vaktbikkje-funksjonen til mediene. Undersøkende journalistikk spesielt er dyrt 12

og risikabelt sammenlignet med nyhets- og underholdningssaker og resirkulerte pressemeldinger (Nord 2007 s. 517). De stadige innstrammingene i norske medier går også ut over synet på det journalistiske produktet. Den britiske professoren Hugo de Burgh påpeker i sin bok Investigative Journalism: Context and Practice at mediehusenes kapitalistiske struktur skaper organisasjoner som har som mål sikre avkastning overfor aksjonærer. Dermed blir de journalistiske produktene i større grad ansett som varer og veid etter hvor stor profitt de kan sikre (2000 s.92). Som min foreleser Steen Steensen påpekte i sin forelesning om gravende journalistikk 14. januar i år, har mange av de tidligere sakene som har vunnet SKUP-prisen aldri vært oppslag i mediet det ble publisert i. Det kan indikere at den undersøkende journalistikken ikke nødvendigvis selger, og dermed heller ikke blir satset på, fordi den ikke gir aksjonærene avkastning. Men manglende lønnsomhet er ikke nødvendigvis den eneste utfordringen undersøkende journalistikk møter på i dag. Den svenske professoren Lars W. Nord understreker i sin artikkel Investigative journalism in Sweden. A not so noticeable noble art, at mer effektive kommunikasjonsavdelinger i det offentlige kan blokkere den undersøkende journalistikken. Dette ble ansett som et problem av svenske journalister fordi det blir vanskeligere å snakke direkte med primærkildene i saker om offentlig anliggende. Dette krever også enda flere ressurser, fordi kommunikasjonsavdelingene sørger for at sakene trekker ut i tid (2007 s.519). Nord påpeker derimot at det ser ut til å være en global konsensus blant journalister i demokratiske land om fordelene med gravende journalistikk og dens bidrag til kvaliteten i den offentlige debatten. Å undersøke statlige organisasjoner er ansett som en av hjørnesteinene i den undersøkende, journalistiske praksisen, og som en ukontroversiell oppgave i mediehusene i frie og demokratiske samfunn (2007 s.518). En spørreundersøkelse gjennomført av Nord viste at 83 prosent av svenske journalister så på det å undersøke de mest innflytelsesrike i samfunnet som en veldig viktig sak for journalister som dekker politikk og statlige selskaper. Blant innbyggerne og politikerne som var med i undersøkelsen svarte kun 50 prosent av deltakerne at undersøkende journalistikk var viktig, mens de isteden satt større pris på informasjonsspredningen og offentlige forum (2007 s. 518). Ifølge Nord gjelder resultatene av denne undersøkelsen også for de andre nordiske landene, hvor innbyggerne hovedsakelig har vært mer skeptiske til undersøkende journalistikk enn journalistene selv. Den undersøkende journalistikken favner hele samfunnet, og alle dets institusjoner, ikke kun de offentlige. Det har vært vanskelig for meg å finne relevant litteratur som belyser hvordan journalister forholder seg til offentlige og private bedrifter. Derfor har jeg hovedsakelig basert den videre analysen på egne kvalitative intervjuer med åtte journalister som jobber i Dagens Næringsliv, Aftenposten, Klassekampen og VG. Bekymringene for stadig nye utfordringer i arbeidet med undersøkende journalistikk finnes også i Norge. Brurås omtaler pressens «vaktbikkjefunksjon» som den fjerde statsmakt, som en motvekt til samfunnets tre maktinstitusjoner. Det norske demokratiet er inspirert av den franske opplysningsfilosofen Charles 13

Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Regjeringen er den utøvende makt, stortinget er den lovgivende makt, og domstolene er den dømmende makt. Medienes plikt til å avdekke kritikkverdige forhold og beskytte enkeltpersoner mot overgrep gjør dem til de fjerde statsmakter, fordi vi blir en motmakt til de tre konstitusjonelle statsmaktene. Ifølge den klassiske og liberale medietradisjonen er vaktbikkjefunksjonen først og fremst rettet mot staten og offentlige myndigheter. Men slik både Brurås og Hveem påpeker i sin forskning, er vi i dag vitne til at samfunnsutviklingen styres av andre krefter enn nasjonale politiske myndigheter. Eiermakt, det frie markedet og en globalisert økonomi har fått større betydning enn før, og Brurås mener derfor vaktbikkjerollen i større grad må rettes mot den private sektor (Hjeltnes, Warmedal mfl. 2012 s. 313). Kapittel 3 Valg av forskningsmetode Jeg har forsøkt å angripe min problemstilling ved bruk av trianguleringsmetoden. Fordelen med metodisk triangulering er at jeg får flere kilder som belyser min problemstilling (Østbye mfl. s.126). Ved å kombinere forskjellige teoretiske og metodiske tilnærminger til problemstillingen, gjennom både kvalitative intervjuer og kvantitativ analyse har jeg prøvd å kompensere for eventuelle svakheter i mitt arbeid med oppgaven (Østbye mfl. 2013 s. 126). Kvalitative intervjuer er sammen med feltobservasjon en helt sentral metode for å samle inn og analysere data knyttet til journalistenes oppfatninger, vurderinger og virksomhet. Ettersom Yara-saken ble skrevet ferdig i 2013, åpner ikke den overordnede problemstillingen for observasjon som metode. Derfor har jeg valgt å besvare problemstillingen gjennom kvalitative dybdeintervjuer med de mest sentrale journalistene som jobbet med Yara-saken, nemlig Morten Ånestad og Line Dugstad. Både Ånestad og Dugstad ble hentet inn fra finansredaksjonen da Yara varslet Økokrim om konkrete mistanker i forbindelse med etableringen i Libya våren 2011. Utarbeidelsen av den første komplekse featuresaken fra oktober 2013 var også sentral i arbeidet med Yara-saken, og jeg har derfor også intervjuet daværende feature-journalist Ingrid Bjørklund om hennes rolle i, og synspunkter om, arbeidet. Ettersom det kom nye opplysninger om Yara-saken i forbindelse med Aftenpostens slipp av Panama Papers i april 2016, har jeg også valgt å intervjue journalistene Nina Selbo Torset og Sigurd Bjørnestad, som begge var sentrale i Aftenpostens arbeid med disse opplysningene. Disse kvalitative intervjuene har hjulpet meg med å få et bredere syn på saken og problemstillingen. Fordi jeg tar utgangspunkt i Yarasaken som eksempel på en av de mange sakene om statseide selskaper som favnes av min problemstilling, har jeg gjort en produksjonsanalyse (Østbye mfl. 2013 s.101). Denne er hovedsakelig basert på de kvalitative intervjuene beskrevet ovenfor. I denne oppgaven har jeg også gjennomført et kvalitativt intervju med lederen i stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Martin Kolberg. Det gjorde jeg 14

hovedsakelig for å få innsikt i statens eierforhold til egne selskaper, samt for å forstå hvilke politiske ettervirkninger det får når statseide giganter blir avslørt for korrupsjon og skattesvindel. I forbindelse med SKUP-konferansen i 2013 leverte Dagens Næringsliv inn en metoderapport tilknyttet Yara-saken, skrevet av Dugstad og Ånestad. Rapporten Gjødslet suksess har vært et sentralt verktøy i mitt arbeid. Den beskriver redaksjonens jobb med saken mellom april 2011 og januar 2014, og inneholder utfyllende informasjon om gangen i arbeidet, konsekvenser av arbeidet, metodebruk og kildearbeid og spesielle erfaringer (2013 s. 2). Dette dokumentet ga meg en god forståelse av Yara-saken, og jeg fikk mulighet til å reise nye spørsmål ut ifra det jeg leste i rapporten. Disse spørsmålene fikk journalistene selv sjansen til å utdype. Eksempelvis skriver Dugstad og Ånestad om arbeidet med saken under våren 2011, da Yara meldte fra til politiet om nye mistanker om korrupsjon, denne gangen i India: «( ) I intervju sa daværende konsernsjef Haslestad at «utbetalingen [må] være bestemt relativt høyt oppe i systemet» og at han var «skuffet, det var noen i den tidligere ledelsen som burde ha sagt det» ( ) Vi forstod at det trolig var en begynnende konflikt mellom ny og gammel konsernledelse i Yara. Erfaringsmessig visste vi at det er god timing å jobbe med kilder når impliserte parter er uenige om hva som har skjedd» (2013 s.6). Dette avsnittet fikk meg til å reise nye spørsmål. Hvilke tidligere erfaringer var det snakk om? Og hvordan ble disse veid i arbeidet med nettopp denne saken? De kvalitative intervjuene ga meg her informasjon det ellers ville vært vanskelig å få tilgang til (Østbye mfl. 2013 s. 103). Ettersom temaet for intervjuene i stor grad var bestemt på forhånd, og innholdet i spørsmålene jeg valgte å stille var forhåndsdefinerte, brukte jeg semi-strukturerte intervjuer i hele intervjufasen av arbeidet. Semi-strukturerte intervjuer kjennetegnes av nettopp et forhåndsbestemt tema, og jeg valgte denne intervjuformen fordi den gir stor fleksibilitet, siden det er mulig og naturlig å forfølge overraskende innspill og å stille oppfølgingsspørsmål (Østbye mfl. 2013 s.106). Noen av spørsmålene jeg stilte var: «Hvordan er det å jobbe undersøkende og kritisk mot et statseid selskap som Yara, kontra et privat selskap?». «Hvordan var det å skrive om en sak som samtidig var under etterforskning av Økokrim?» og «Sitter dere igjen med noen erfaringer fra denne saken som dere ikke har fått av andre saker?». Disse spørsmålene ble skrevet på forhånd, slik at det skulle bli lettere å sammenligne svarene jeg fikk under de kvalitative intervjuene, og slik at jeg skapte en klar forestilling om hvilke spørsmål som best kunne belyse den overordnede problemstillingen før jeg gikk inn i intervjusituasjonen (Østbye mfl. 2013 s.106). Mine intervjuobjekter var alle journalister og mediefolk. Som Kristen Ringdal, professor i sosiologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) (2013 s.27), vil jeg velge å kalle mine intervjuobjekter for informanter, fordi de har informert meg om innsikter, vurderinger, og refleksjoner som de selv forvalter. Min forberedelse i forkant av intervjuene var essensiell. Ikke bare fordi det ga meg 15

muligheten til å stille nøyaktige og gode oppfølgingsspørsmål som kunne åpne for nye og uventede perspektiver, men også fordi jeg skulle intervjue mennesker som selv var vant til å intervjue andre (Østbye mfl. 2013 s.106). For å skape trygghet både for meg selv, og for informanten, forsøkte jeg å dyrke samtaleformen under intervjuet. Gjennom klare, lette og korte spørsmål uten akademisk sjargong, kombinert med aktiv lytting, ble muligheten for gode oppfølgingsspørsmål større. Samtidig var det viktig for meg å fremstå ydmykt. Disse journalistene var mennesker som imponerte meg som journaliststudent stort, og rent journalistfaglig var det mye jeg kunne lære av dem og ta med meg videre. Mine oppfølgingsspørsmål hadde flere funksjoner; Jeg fikk bekreftet at jeg selv hadde oppfattet det som ble sagt. Jeg kunne forsøke å forstå hvordan jeg skulle tolke det som ble sagt, oppfølgingsspørsmålene hjalp informantene å se at jeg hadde interesse for det de hadde å bidra med, samtidig som jeg kunne utfordre informantenes fremstilling, og dermed få tilgang til hans eller hennes refleksjoner (Østbye mfl. 2013 s. 107). Jeg valgt også å ta opp alle intervjuene, etter å ha innhentet informantenes samtykke på forhånd. Dette gjorde at intervjuene var tilgjengelig for andre typer etterbehandling enn om jeg bare hadde tatt skriftlige notater. Opptakeren gjorde også at jeg fullt og helt kunne konsentrere meg om informantene mens intervjuet pågikk. Som det poengteres i Metodebok for mediefag kan det metodisk sett være svært problematisk at intervjueren nøyer seg med kun det han eller hun selv oppfattet at ble sagt. Gjennom opptak kunne jeg dermed styrke min metodiske reliabilitet. Altså kan jeg forsikre leseren om at min behandling av data er nøyaktig og pålitelig (Østbye mfl. 2013 s. 124). Informasjon som i utgangspunktet så ut til å være lite relevant fikk også større betydning ved at ny innsikt kastet nytt lys over det innsamlede materialet. Noe jeg også måtte være bevisst på, var at det har gått lang tid siden journalistene i Dagens Næringsliv jobbet med Yara-saken, slik at det kunne bli vanskelig å huske detaljer. Derfor forsøkte jeg å avtale intervjuene i god tid på forhånd slik at de hadde muligheten til å forberede seg. Skulle en av informantene ved sitatsjekk nekte for at vedkommende hadde uttalt seg på den siterte måten, hadde jeg også dokumentasjon som kunne motbevise en slik påstand (Østbye mfl. 2013 s.108). Den økologiske validiteten, altså hvorvidt validiteten til mine informanters svar ble påvirket av opptaksutstyret eller ei, var noe jeg tok stilling til i forkant av intervjuene. Her tror jeg det var en fordel at informantene selv var erfarne journalister som var vant med slike situasjoner, selv om de som oftest var vant til å innta rollen som intervjuer og ikke intervjuobjekt. Jeg vil likevel ikke konstatere at deres svar ikke ble påvirket av utstyret og situasjonen, men det var få tegn til at de situasjonsbetingede forholdene fikk stor innvirkning på validiteten og generaliserbarheten til informasjonen. Altså i hvilken grad intervjuene gir relevant innsikt i den overordnede problemstillingen, og hvor allmenndyktige mine analysefunn kan gjøres i etterkant (Østbye mfl. 2013 s. 125). 16

I den kvantitative analysen av ringvirkningene av Yara-saken høsten 2012 har jeg telt alle artikler som dreier seg om korrupsjonssaken mellom 12. oktober 2013 og 26. oktober 2013. Dette gjorde jeg for å prøve å forstå hvordan pressen dekket en så stor korrupsjonssak i et statseid selskap, og for å se hvordan DN selv fulgte opp saken. De ulike artiklene, altså enhetene, ble sortert etter disse variablene: Hvilket medium som hadde publisert saken, hva slags type sak det var, om den var publisert på nett eller i avis, og om de som ble kritisert brukte sin mulighet til å besvare kritikken ved samtidig imøtegåelse eller tilsvar etter Vær varsom-plakatens punkt 4.14 og 4.15 (Presse.no). Valg av variabler ble gjort i samråd med min medstudent, slik at vi kunne gjøre en mest mulig nøyaktig sammenligning av våre data. Ettersom våre variabelverdier bestod av kategorier, satte det også begrensninger for hvilke utregninger vi kunne gjøre med dem. Både mine medstudents og min egen problemstilling er endret i løpet av arbeidet med denne oppgaven, og derfor har vi valgt å ikke sammenligne funnene av vår kvantitative analyse. Selv om vi benyttet samme variabler i analysen, kunne vi ikke lenger se at en sammenligning ble relevante for våre problemstillinger. Ytterligere utdypning av den kvantitative metoden blir redegjort for i den kvantitative analysen i kapittel 4- funn. Nesten uansett hvilke observasjonsmetoder jeg brukte, kunne det oppstå avvik mellom virkeligheten og det jeg analyserte, såkalte målefeil (Østbye mfl. 2013 s.25). Målefeil kom tydeligst frem i den kvantitative delen, fordi denne delen var den som sterkest presiserte fenomenet som ble registrert. Likevel måtte jeg være helt bevisst svakhetene i mitt metodiske arbeid, både før jeg gjennomførte de kvalitative intervjuene og den kvantitative analysen. Det kvalitative materialet jeg hovedsakelig har basert mine undersøkelser på er hentet fra et lite antall kilder. Ulempen med denne metoden er at man blant annet ikke kan generalisere en helhet basert på enkeltforhold (Østbye mfl. 2013 s.20). Mulighet til å gå i dybden i en sak gjennom et lite utvalg var likevel verdifull. Samtidig kunne mine data sammenlignes med min medstudent sine funn fra hans egne kvalitative intervju, slik at det samlede materiale bedre kunne belyse deler av problemstillingen. I tillegg til å undersøke om det er lettere eller vanskeligere å jobbe med gravende journalistikk rettet mot statseide selskaper enn private har jeg også forsøkt å kartlegge vilkårene for den undersøkende journalistikken i Norge i dag. Dette har blitt gjort sammen med en medstudent i klassen. Sammen har vi gjennomført kvalitative intervjuer med Anders Sooth Knutsen, leder av VGs Dagsorden-redaksjon, redaktør i VG, Torry Pedersen, journalist i Klassekampen, Emilie Ekeberg, journalist i Aftenposten, Veslemøy Østrem, journalist i Dagens Næringsliv, Kjetil Sæter, og et e-post intervju med Aftenpostens nyhetsredaktør, Håkon Borud, ettersom han ikke hadde tid til å møtes ansikt til ansikt. Da vi begynte å arbeide med oppgaven denne våren var tanken opprinnelig at vi skulle være tre medstudenter som samarbeidet om å belyse dette spørsmålet, men den ene har ikke hatt mulighet til å fullføre oppgaven. Derfor er det ingen kvalitative intervjuer fra Dagbladet, og NRK Brennpunkt, slik det først var tenkt. 17

Kapittel 4- Funn I dette kapitlet vil jeg presentere mine funn i tre deler: Funnene fra den kvantitative analysen av ringvirkningene Yara-saken skapte da den ble publisert. Svarene jeg fikk gjennom de kvalitative intervjuene med journalistene som arbeidet med Yara-saken, samt Martin Kolberg i kontroll og konstitusjonskomiteen. I tillegg vil jeg peke på funnene fra den generelle analysen av vilkårene for den undersøkende journalistikken i Norge i dag, basert på kvalitative intervjuer med journalister i Aftenposten, Klassekampen, Dagens Næringsliv og VG. 1. Ringvirkningene av korrupsjonssaken i Yara- en kvantitativ analyse Jeg begynte med å telle alle artikler publisert på nett eller i avis som dreide seg om korrupsjonssaken mellom 12. oktober 2013 og 26. oktober 2013. Søket ble gjort i Atekst, og saker som er publisert i etermediene er derfor ikke medregnet i denne analysen. Søkeordene jeg brukte var «Yara», «Yara International ASA», «Yara» and «Korrupsjon», «Yara» and «Økokrim», «Yara» and «Libya», «Yara» and «India» og «Yara» and «Russland». Ettersom Yara i denne tidsperioden var siktet for korrupsjon i Libya, India og etterhvert Russland, genererte søkekombinasjonene med disse landene forskjellige resultater. Det var en feilkilde det var viktig å være bevisst på, for selv om kombinasjonene kunne spesifisere søket, var de også avhengig av at akkurat den delen av korrupsjonssiktelsen som gjaldt det konkrete landet var fokuset, og nevnt i artikkelen. I arbeidet ble det også tydelig at noen søkskombinasjoner genererte mye svakere resultater enn andre. Ett eksempel er da Dagens Næringsliv skrev om at Økokrim hadde utvidet siktelsen mot Yara, til også å omfatte mistanke om bestikkelser av personer hos den russiske råvareleverandøren Phosagro den 18. oktober. Dagen før, 17. oktober, var det ingen relevante treff på kombinasjonen «Yara» and «Russland», mens det den 19. oktober bare var ett treff, selv om det ble publisert 22 relevante artikler som spesifikt gjaldt Russland denne dagen. Kombinasjonene «Yara» and «Libya» og «Yara» and «India» genererte derimot 21 treff hver, selv om det ikke var i disse landene siktelsen var utvidet. Det var dermed ikke gitt at søkene fungerte slik som først tenkt, noe som illustrerte viktigheten av å kryss-søke alle dager i den gitte perioden. Funn: Yara-saken er omtalt 65 ganger av andre norske medier på nett og avis innenfor den valgte tidsperioden. Noen av sakene er først publisert på nett, og så i avis dagen etterpå (se figur 2). Disse er talt hver for seg som separate saker. I hele perioden ga søkeordet «Yara» 1011 treff, og er et søkeord som har omfavnet nesten alle de relevante artiklene. Årsaken til at søkeordene genererte langt flere treff enn de jeg 18

anså som var relevante, var at Yara daglig blir sitert i børsmeldinger som trykkes i medier over hele landet. Disse ble ikke telt med i analysen, ettersom de ikke var påvirket av korrupsjonssaken. Det var flest treff mellom 14. og 19. oktober, noe som trolig skyldes offentliggjøringen av selskapets resultatregnskap for tredje kvartal i 2013. Søkeordene «Yara» and «korrupsjon» ga det beste søkeresultatet, med 60 treff i perioden. Det var aller flest saker 14. og 19. oktober, noe som skyldes publiseringen av et brev fra førstestatsadvokat Marianne Djupesland, der hun skrev til ledelsen i Yara at de kunne forvente seg en større bot enn noe norsk selskap hadde blitt gitt for korrupsjon tidligere, den 14. oktober. Dette brevet ble sitert en rekke ganger i andre medier. Den 18. oktober var siteringen også høy fordi Økokrim hadde utvidet siktelsen mot Yara. Kryss-søkene «Yara» and «Økokrim», «Yara» and «Libya», «Yara» and «India» og «Yara» and «Russland» har inkludert de fem resterende artiklene som ikke kom med i de andre søkekombinasjonene. Søkeordet «Yara International ASA» genererte klart færrest treff, hvor kun ett dreide seg om korrupsjonssaken innenfor den gitte tidsrammen, nemlig den første feature-saken til DN. Det viste seg at det fulle selskapsnavnet kun ble brukt i børsnoteringer og i forbindelse med presentasjonen av resultatregnskapet for tredje kvartal. Derfor gikk jeg fort bort fra dette søkeordet. Etter at Dagens Næringsliv slapp den første saken som samlet det komplekse bildet av korrupsjonen i Yara, har saken hovedsakelig blitt tatt videre av den samme avisen. Ettersom featuresaken samlet en rekke røde tråder som allerede var omtalt mangfoldige ganger i pressen, vakte ikke denne artikkelen i 19

seg selv noen store ringvirkninger. Hverken DN eller andre aviser ser ut til å ha brukt ekspertkilder i omtalen av Yara-saken i den gitte tidsperioden. Saken har også generert få, eller ingen meningsytringer i tidsperioden. De fleste siteringene skyldes nye opplysninger om Økokrims etterforskning. På tilsvarssiden er det ingen gode svar fordi alle innad i Yara bruker Økokrims pågående etterforskning som en unnskyldning for at de ikke kan uttale seg i mediene. Dagens Næringsliv ga alle de kritiserte stor plass til samtidig imøtegåelse i den første featuresaken, men de mottok ingen gode og faktiske svar. Selskapet ønsket kun å gi en samlet kommentar på vegne av konsernsjef Jørgen Ole Haslestad, juridisk direktør Trygve Faksvaag og Yara International ASA: (...)DN har oversendt et stort antall til dels svært detaljerte spørsmål om forhold som griper direkte inn i disse pågående prosessene. Gjennom disse spørsmålene, som DN må forstå at Yara ikke kan besvare nå, er vårt inntrykk at avisen vil presentere en historie som er ensidig vinklet, til dels basert på synspunkter fra Yaras juridiske motparter. Dette er uheldig, særlig når Yara er i en posisjon hvor vi av hensyn til pågående prosesser ikke kan ta til motmæle (...) (Dugstad, Ånestad 2013 s. 70). Andre kilder som var omtalt i artikkelen, som tidligere konserndirektør Hallgeir Storvik, tidligere konsernsjef Thorleif Enger, tidligere juridisk direktør Ken Wallace og tidligere konserndirektør for oppstrømssegmentet i Yara, Tor Holba, uttalte seg alle via egne advokater. Forsvarerne og advokatene svarte enten at deres klienter ikke var kjent med forholdene som omtales i artikkelen, at klienten allerede har uttalt seg til Økokrim, eller at de rett og slett ikke ønsket å kommentere saken. Dermed har Dagens Næringsliv gitt de omtalte muligheten til samtidig imøtegåelse, selv om de har benyttet seg av denne i ulik grad. Som det fremgår av figur 3 er også de fleste sakene som er sitert i lokalaviser som i Tromsø og Sunnmørsposten direkte siteringer av nyhetsmeldinger fra Norsk Telegrambyrå (NTB). 15 av de totalt 31 mediene som totalt har omtalt Yara-saken, har minst en gang sitert NTB direkte, noe som bekrefter funnet om at medienes dekning av saken er preget av hendelsesnyheter. Dette blir også bekreftet av resultatene 20

vist i figur 4, som viser at 43 av de 65 relevante sakene som omtaler korrupsjonssaken er nyhetsnotiser, og ikke hele nyhetsartikler. I denne kategoriseringen har jeg også forsøkt å være bevisst mulige feilkilder, da det noen ganger er vanskelig å skille en nyhetsnotis fra en nyhetssak, fordi enkelte nyhetsartikler på nett er svært korte. I tillegg er det ingen andre enn Dagens Næringsliv og Netfondsbank/ Hegnar.no som har omtalt Yara-saken mer enn 1-2 ganger. Dette bekrefter også teorien om at dekningen av Yara-saken i den gitte tidsperioden kun var knyttet til sakens gang i Økokrims etterforskning. Et funn jeg la merke til var at avisene Klassekampen, Dagsavisen og Dagbladet ikke har sitert Yara-saken én eneste gang i den angitte tidsperioden. Klassekampen, som omtaler seg selv som «Venstresidas dagsavis», (klassekampen.no) har en redaksjonell profil som burde favnet en sak som Yara-saken, hvor arbeidernes skattepenger blir en del av internasjonal korrupsjon begått av et delvis statseid selskap. Det samme gjelder for Dagbladet, som lenge har vært omtalt som «Norges mest radikale kulturavis» (dagbladet.no) og Dagsavisen, som er en morgenavis «forankret i arbeiderbevegelsens idéer om frihet, demokrati og likeverd» (dagsavisen.no). Dette er et funn jeg har valgt å drøfte videre i kapittel 5- analyse og konklusjon. 2. Resultat av kvalitative intervju Journalistenes syn på saken Hvilke private selskaper er tatt for korrupsjon? Det er bare noe småtteri. Det er bare de store statlige som dominerer hele bildet nå. Det er et veldig legitimt spørsmål å stille, hva er det som egentlig skjer? Dette spørsmålet nevnte journalist i DN, Line Dugstad, under vårt kvalitative intervju den 9. mai i år. Til denne delen av oppgaven har jeg gjennomført kvalitative intervjuer med Dugstad og Morten Ånestad, som under arbeidet med Yara-saken jobbet i finansredaksjonen i DN, og Ingrid Bjørklund, som på det tidspunktet jobbet i featureredaksjonen i DN. I tillegg har jeg intervjuet Nina Selbo Torset og Sigurd 21