Saksfremlegg STAVANGER KOMMUNE REFERANSE ARKIVNR. JOURNALNR. DATO AJAR-06/12201-2 C80 &13 2660/07 16.01.2007 Saken behandles i følgende utvalg: Sak nr.: Møtedato: Votering: Kommunalstyret for kultur / 05.02.2007 FORSLAG TIL KULTURLOV - HØRING Forslag til vedtak: Kultursjefens forslag til høringsuttalelse i saksfremstillingen vedtas og oversendes Kultur- og kirkedepartement. 1
FORSLAG TIL KULTURLOV - HØRING Saken krever informasjonstiltak: [X] Ja [X] Nei Hva saken gjelder Kultur- og kirkedepartementet har i skriv datert 6.11.04 lagt frem høringsutkast til lov om offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet. I tillegg diskuteres spørsmålet om en grunnlovsfesting av kulturhensyn. Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter også på dette spørsmålet. Kultursjefen går i denne saken gjennom lovforslaget og foreslår høringsuttalelse fra Stavanger kommune. Kultursjefens forslag til høringsuttalelse vil bli sendt Kultur- og kirkedepartementet innen fristen. Kommunalstyrets vedtak vil bli ettersendt, etter avtale med KKD. Bakgrunn Det er et kortfattet lovutkast på fire paragrafer som nå sendes ut, sammen med et høringsnotat på rundt 20 sider. I tillegg til alle kommunene er loven sendt ut på en bred høring til en rekke institusjoner og organisasjoner, med høringsfrist 1. februar. I høringsnotatet åpnes det også for en grunnlovsfesting av kulturhensyn, og departementet ber om høringsinstansenes vurdering av dette. Kultursjefen har i behandlingen av saken hatt en dialog med de andre kommunene i storbynettverket. Vi har videre trukket veksler på saken som er lagt fram og behandlet politisk i Sandnes kommune. Forslaget til kulturlov har dessuten vært drøftet med andre kommuner i regionen, både gjennom Interkommunalt kulturråd og gjennom Norsk kulturforum Rogaland. Departementet har oppsummert de politiske premissene for kulturloven slik: Loven skal gi uttrykk for offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet. Loven skal være enkel og generell. Loven skal synliggjøre og understreke den viktige rollen kulturen har i samfunnet og gi kulturfeltet tyngde og status, uten å regulere det i detalj. Formålet skal være å sikre et mangfold av kulturaktiviteter over hele landet og å sikre alle tilgang til et profesjonelt kunst- og kulturtilbud. Lovens innhold 1. Formål Paragrafen fastslår at loven skal gjelde offentlige myndigheters ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Med fremme og legge til rette for menes å sikre gode rammevilkår med utgangspunkt i armlengdes avstandsprinsippet. Dette prinsippet skal sikre kulturlivets uavhengighet i forhold til politiske myndigheter, uten at det rokker ved offentlige myndigheters ansvar for kultursektoren. Med bredt spekter menes en variasjon i kulturuttrykk og -aktiviteter som imøtekommer behov i en sammensatt befolkning. Departementet legger her vekt på at det å legge til rette for uttrykk og aktiviteter som har et smalt nedslagsfelt er det som i sum skaper et bredt sammensatt tilbud. Med alle menes ulike lag og deler av befolkningen i Norge på tvers av geografi, økonomi, kjønn, alder, etnisitet og sosiale og kulturelle skillelinjer. 2
Formålsparagrafen vektlegger både deltakelses- og opplevelsesaspektet ved kulturen. Med begrepet kulturuttrykk viser departementet til UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold. Her betyr begrepet uttrykk som er resultat av enkeltpersoners, gruppers eller samfunns kreativitet, og som har et kulturinnhold. 2. Definisjoner I lovutkastet er det gitt en vid og ikke uttømmende definisjon av kulturvirksomhet. Lovens kulturbegrep er imidlertid ikke identisk verken med det tradisjonelle utvidete kulturbegrepet som har preget norsk kulturpolitikk i etterkrigstiden, eller det antropologiske kulturbegrepet om omfatter så å si all menneskeskapt form og innhold. Med kulturvirksomhet menes det i lovforslaget å a) skape, produsere, utøve, formidle og distribuere kunstuttrykk, b) verne om og fremme innsikt i kulturarven, c) delta i kulturaktivitet, d) utvikle kulturfaglig kunnskap og kompetanse. Under punkt a) siktes det til virksomhet utført av kunstnere og andre kulturarbeidere, organisasjoner og institusjoner som opera, teatre, orkestre og ensembler, for å skape, produsere, utøve, distribuere og formidle alle former for kunstuttrykk. Billedkunst, arkitektur, design, kunsthåndverk, musikk-, scenekunst-, film- og litteraturuttrykk samt ulike blandingsformer, trekkes fram som eksempler på slike uttrykk. Under punkt b) siktes det til arbeid innenfor arkiv- bibliotek- og museumsområdet med innsamling, forsking, dokumentasjon, bevaring og formidling som skaper grunnlag for økt kunnskap om og innsikt i kultur og levesett i Norge. Departementet peker videre på virksomhet som har som formål å spre informasjon og fremme kunnskap og refleksjon om kultur- og samfunnsspørsmål. Under punkt c) siktes det til deltakelse i kulturaktivitet som ikke har et profesjonelt siktemål. Under punkt d) siktes det til kunst- og kulturfaglig opplæring og utdanning, fra grunnskole og kulturskolene, til høyere utdanning og voksenopplæring. Idrettsfeltet inngår ikke i lovens virkeområde, noe som ikke er begrunnet ytterligere i departementets høringsdokument. 3. Statens ansvar Paragrafen fastslår statens overordnede ansvar for å fremme et bredt spekter av kulturvirksomhet over hele landet gjennom rettslige, økonomiske, organisatoriske, informerende og andre typer virkemidler og tiltak. Det vises i høringsnotatet særlig til etablering av institusjoner og organisasjoner som statlige fagorgan og andre institusjoner og organisasjoner med formål å fremme kulturvirksomhet, finansiering av kulturinstitusjoner og -organisasjoner, ulike former for prosjekt- og stipendordninger for kunstnere og andre kulturarbeidere. Når det gjelder internasjonale rettigheter og forpliktelser peker departementet på FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966). Videre legges det vekt på Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter, Bernkonvensjonen av 1886 om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk og UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold. 4 Fylkeskommunens og kommunens ansvar Paragrafen pålegger fylkeskommunen og kommunen å sørge for økonomiske, organisatoriske, informerende og andre typer virkemidler og tiltak som fremmer og legger til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet regionalt og lokalt. Fylkeskommunen og kommunen skal sørge for at kulturlivet har mest mulig forutsigbare utviklingskår Det slås videre fast at fylkeskommunen og kommunen skal fremme profesjonalitet og kvalitet i kulturarbeidet og legge til rette for deltagelse i kulturaktiviteter. Fylkeskommunen og kommunen 3
skal dessuten sørge for at personer, organisasjoner og institusjoner har tilgang til informasjon om muligheter for økonomisk støtte og andre virkemidler og tiltak. Eksempler på slike virkemidler og tiltak i kommunene: driftstilskudd til institusjoner og organisasjoner, drift av kulturanlegg eller tilskudd til drift, bygg og vedlikehold av kulturanlegg, aktivitets- og prosjektstøtteordninger for kunstnere og andre kulturarbeidere, ulike former for stipendordninger for kunstnere og kulturarbeidere Spørsmålet om grunnlovsfesting av offentlige myndigheters ansvar for kulturvirsomhet. Det er spesielt på bakgrunn av utfordringene knyttet til kulturens plass i en globalisert verden at departementet reiser spørsmålet om grunnlovsfesting av kulturansvaret. En slik grunnlovsfesting vil kunne markere verdien av kulturdimensjonen i det norske samfunnet og slik sett være en grunnleggende premiss for den betydning kulturpolitikken til enhver tid skal ha. Departementet påpeker at kulturpolitikken i Norge og mange andre land er basert på erkjennelsen av at markedskrefter og konkurranse er et utilstrekkelig grunnlag for å sikre et variert og kvalitativt godt kulturliv. En aktiv kulturpolitikk er nødvendig for å sikre et mangfold av kulturuttrykk og dermed gi reelle valgmuligheter. En slik kulturpolitikk utfordres imidlertid av internasjonale handelsavtaler. Departementet viser som et eksempel til at muligheten til å utforme og gjennomføre tiltak for å ivareta og fremme de nasjonale språkene ikke er selvsagt innenfor rammen av EØS-avtalen. I forhold til hvorvidt en grunnlovsfesting av kulturhensyn vil ha en reell politisk og rettslig betydning argumenteres det i høringsnotatet med at en slik grunnlovsbestemmelse kan medføre at tiltak som er grunngitt i kulturhensyn vil stå sterkere i forhold til internasjonale traktater som WTO og EØS. Grunnloven er det høyeste uttrykk for folkeviljen og går foran traktater og vanlig lov. Departementet viser også til en grunnlovsfesting av kultur som en oppfølgning av UNESCOkonvensjonen om kulturelt mangfold, som ennå ikke er ratifisert. Kultursjefens vurdering forslag til høringsuttalelse Den foreslåtte kulturloven er kanskje i første rekke symbollov, slik enkelte har hevdet. Kultursjefen mener likevel at den vil ha en viktig betydning for norsk kulturliv. Selv om den ikke vil komme til anvendelse i det daglige kulturarbeidet, vil den kunne løfte kulturens betydning og status som politikkområde. Spørsmålet om en kulturlov har vært et tilbakevendende tema i norsk kulturpolitisk debatt i flere tiår. At lovforslaget nå kommer kan nok sees i lys av en utvikling som har skjedd over tid. Den kommunale og fylkeskommunale kultursektoren, med kultursjefer og kulturetater, skjøt fart fra 70- tallet, på bakgrunn av kulturmeldingene i 1973/74 og statlige øremerkede tilskudd. Inntekstsystemet som ble innført i 1986 førte til at tilskuddene ble lagt inn i rammen. Dette satte fart i ønsket om en generell kulturlov som fastsatte det offentliges ansvar for kulturen og som fordelte oppgavene til de ulike forvatningsnivåene. Kravet om en slik lov ble imidlertid avvist med henvisning til at den ville medføre en inngripen i den kommunale selvråderett. Det er da heller intet entydig som viser at kulturen har vært den lidende part i takt med at øremerkede midler har blitt lagt inn i rammeoverføringer. Generelt kan det nok være slik i at det i kommuner med dårlig økonomi har vært kuttet på kulturbudsjettet. Samtidig viser tall fra SSB at kultur prioriteres forholdsvis høyt i forhold til andre kommunale områder når kommunenes inntekter økes. (SSB 2006: Inntektselastisiteter for kommunale tjenester) Enkelte har uttrykt skepsis til at loven er så kortfattet og generell. Den fastsetter ingen minimumsstandarder, og innebærer ingen individuelle juridiske rettigheter. Kultursjefen ser positivt 4
på at loven har fått en slik enkel utforming. Kulturpolitikken må mer enn mange andre politikkområder være dynamisk i forhold til å ra opp i seg lokale og regionale særegenheter, kunne forholde seg til nye utviklingstrekk og tilrettelegge for det uforutsigbare og nyskapende. Kultursjefenes storbynettverket har nylig drøftet kulturloven, og i dette forumet merket en seg spesielt at storbyene ikke var nevnt spesielt i høringsnotatet. Storbyene spiller en spesiell rolle mht. tilrettelegging av det som i loven defineres som å skape, produsere og utøve kunstuttrykk. Storbyene tiltrekker seg kulturaktører, både enkeltkunstnere og utøvere og institusjoner i større grad enn mindre kommuner, og har et ansvar for å skape forutsigbare utviklingsvilkår for disse. Dette ansvaret strekker seg utover den enkelte storbykommune, til den omkringliggende region. Kulturloven og høringsnotatets vektlegger egenaktivitet og bred deltakelse på den ene siden og tilrettelegging for opplevelse/utøvelse av profesjonell kunst på den andre. Dette er godt samsvarer med den kulturpolitikk som føres i Stavanger kommune. Det er positivt at departementet gjennom lovarbeidet også fremhever verdien av at det fra kommunenes side selv jobbes profesjonelt, systematisk og langsiktig med kultur. Det er imidlertid et spørsmål om ikke loven på dette punktet burde stilt et mer konkret krav om faglig kulturkompetanse i kommunene. Langsiktighet i kultursatsningen krever dessuten gode planer, og det er et spørsmål om det ikke burde vært nedfelt et plankrav i kulturloven. I plan- og bygningsloven heter det riktig nok at kommunene skal utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling innenfor sine områder ( 20-1 om kommuneplanlegging). I denne sammenhengen er det imidlertid nærliggende å tolke kulturell i en mer generell betydning. Kulturloven burde si noe mer spesifikt om offentlige myndigheters ansvar for å planlegge for hvordan det skal legges til rette for både profesjonelle kulturuttrykk og for innbyggernes egen deltakelse i kulturaktiviteter. Med dette mener vi ikke at kommunene skal pålegges å ha egne sektorplaner for kulturområdet, men at kulturfeltet integreres og omtales eksplisitt i kommunens overordnede planlegging, slik denne kommer til uttrykk for eksempel i kommuneplaner. Kultursjefen støtter på en grunnlovsfesting av kulturansvaret med tanke på å styrke Norges posisjon i internasjonale sammenhenger. Globaliseringen har innenfor kulturområdet som på de andre samfunnsområder skutt fart i løpet av det siste tiåret. Dette har gitt nye og spennende muligheter for å skape og formidle kunst og kulturuttrykk uavhengig av lokale, regionale og nasjonale grenser. Det er således positivt at departementet fokuserer på et mangfold av kulturuttrykk, framfor det nasjonale og det norske. Samtidig innebærer globaliseringen en fare for ensretting og utvisking av lokale og regionale særegenheter. Vi støtter en grunnlovsfesting ut fra ønsket om å opprettholde en infrastruktur som støtter opp om ytringsfriheten. I et pluralistisk og mer sekulært samfunn, vil dessuten kulturfeltet kunne bidra til noen felles arenaer og fortellinger som skaper helhet og felles forståelsesrammer. Forslag til høringsuttalelse. Stavanger kommune slutter seg til den foreslåtte kulturloven. Selv om den er generell og enkel, vil den kunne gi en viktig overordnet forankring av det offentliges ansvar på kulturområdet. Kulturpolitikken må mer enn mange andre politikkområder være dynamisk i forhold til å ta opp i seg lokale og regionale særegenheter, kunne forholde seg til nye utviklingstrekk og gi rom for det nyskapende og uforutsigbare. Loven bør derfor i minst mulig grad sette begrensninger for kommunenes muligheter til å utforme en kulturpolitikk ut fra egne premisser. Vi tillater oss imidlertid å påpeke følgende områder hvor loven og høringsnotatet kunne vært mer konkretisert: Stavanger kommune savner i høringsnotatet en drøfting og vurdering av den rollen som storbyene spiller mht. å skape, produsere og utøve kunstuttrykk. Med sin konsentrasjon av enkeltkunstnere, utøvere, institusjoner og organisasjoner, får storbyene et ansvar for å skape 5
forutsigbare utviklingsvilkår for disse. Dette er et ansvar som storbyene ikke bare håndterer på egne vegne, men også i forhold til den omkringliggende region. Det er positivt at det loven vektlegger profesjonelt, systematisk og langsiktig arbeid med kultur. Loven burde imidlertid gått lenger å forutsette at kommunene og fylkeskommunene har en kulturkompetanse, som er plassert på en definert organisatorisk plass. Ut fra hensynet til langsiktighet og systematisk arbeid for tilrettelegging av et kulturtilbud, burde kulturloven også mer spesifikt omtale offentlige myndigheters ansvar for kulturplanlegging. Planer for kulturfeltet bør innarbeides i kommunenes overordnede planlegging, slik den skjer gjennom for eksempel kommuneplanarbeidet. Stavanger kommune imøteser et forslag om grunnlovsfesting av kulturhensyn. Kommunen er positiv til en slik grunnlovsfesting ut fra hensynet til å ivareta Norges posisjon i internasjonale sammenhenger og ut fra ønsket om å opprettholde en infrastruktur for ytringsfrihet. I et pluralistisk og mer sekulært samfunn vil dessuten kulturfeltet kunne bidra til å skape felles arenaer og forståelsesrammer. Forslag til vedtak: Kultursjefens forslag til høringsuttalelse i saksfremstillingen vedtas og oversendes Kultur- og kirkedepartement. Siri Aavitsland kultursjef Anders Jaarvik saksbehandler Vedlegg: Høringsbrev, lovforslag og høringsnotat fra Det Kongelige Kirke- og Kulturdepartement 6