Forelesningsnotat 3, januar 2015 Produksjon og tilbud 1 Innhold Produksjon og tilbud...1 Innledning...1 Produksjon...2 Produktfunksjonen...2 Grensekostnaden...8 Bedriftenes prissetting...9 Prissetting ved monopolistisk konkurranse... 12 Hva bestemmer prisen?... 17 Potensielt BNP... 19 Produksjonsgapet... 23 Hva har du lært?... 26 Vedlegg Prissetting ved monopolistisk konkurranse... 28 Innledning I dette og neste kapittel skal vi se på atferden til de enkelte aktører i økonomien, dvs. individene og bedriftene, samt offentlig sektor. Vi er interessert i hva som skjer i makro, dvs. hva som skjer i økonomien som helhet. Men dette avhenger naturligvis av hvordan den enkelte bedrift eller individ/husholdning opptrer. Derfor tar vi utgangspunkt i de sentrale beslutningene til enkeltaktørene - den enkelte bedrifts beslutninger om produksjonsnivå og priser, og den enkelte husholdnings beslutning om forbruk og sparing. Deretter vil vi se på konsekvensene av enkeltaktørenes atferd for hvordan økonomien fungerer samlet sett. For å forenkle diskusjonen vil vi hele tiden se på en lukket økonomi, dvs. vi ser ikke på handel eller andre økonomiske forbindelser til utlandet. I dette kapitlet skal vi se på tilbudssiden av økonomien, og studere hvordan produksjonen i bedriftene avhenger av bruken av de grunnleggende produksjonsfaktorene som er arbeidskraft og realkapital. Her introduseres et nytt og sentralt begrep, produktfunksjonen, som på matematisk form viser sammenhengen mellom produksjonen og bruken av arbeidskraft og 1 Takk til Anders Grøn Kjelsrud, Jon Reiersen, Asbjørn Rødseth og Fredrik Wulfsberg for nyttige kommentarer. Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne til Steinar.holden@econ.uio.no 1
realkapital. Vi vil også se på bedriftenes prissetting og tilbudsatferd. Vi antar at bedriftene setter prisen på sine produkter, og at etterspørselen så bestemmer hvor mye som blir produsert. Til slutt vil vi se på produksjon og tilbud i økonomien som helhet. Her vil defineres potensiell produksjon som det produksjonsnivå som er forenlig med «normal» utnyttelse av produksjonsfaktorene. Etterspørselssiden av økonomien er tema for neste kapittel. Produksjon I en moderne økonomi blir mesteparten av produksjonen laget i private bedrifter, som selger sine produkter på markedet til forbrukere eller andre bedrifter. Det er stor forskjell på de produkter som selges, fra hårklipp og tannbehandling til mobiltelefoner og skip. Men det er også en rekke felles trekk i hvordan produksjonen foregår. For å produsere har bedriftene bruk for tilgang på en rekke ulike faktorer som vi vil kalle produksjonsfaktorer. Først og fremst har bedriftene bruk for kvalifisert arbeidskraft. Bedriften har bruk for nok arbeidskraft målt i timer, i tillegg til at arbeidstakerne har den kunnskap og kvalifikasjoner som er nødvendig. Arbeidstakernes kvalifikasjoner kalles gjerne for humankapital. Bedriftene har også bruk for varer og tjenester fra andre bedrifter, som råvarer, utstyr, elektrisk kraft, renholdstjenester mv, som vi med en samlebetegnelse kaller produktinnsats. En tredje viktig produksjonsfaktor er realkapital, som er maskiner, bygninger, transportmidler osv. Skillet mellom produktinnsats og realkapitalen er som du kanskje husker at produktinnsatsen brukes opp i produksjonen i løpet av året, mens realkapitalen varer i lengre tid, selv om også den naturligvis etter hvert blir utsatt for slitasje og verdiforringelse. Realkapitalen er en beholdningsstørrelse, som kan måles på et tidspunkt, i motsetning til f.eks. bruken av arbeidskraft, der vi ser på antall arbeidstimer i løpet av et år. Hvis bedriften kjøper ny realkapital, regnes det som en realinvestering som innebærer en økning i bedriftens realkapitalbeholdning. I noen typer produksjon er også naturressurser og land viktige produksjonsfaktorer. For Norge er olje en svært viktig naturressurs, og i mange typer jordbruksproduksjon er man helt avhengig av egnede landområder for å kunne produsere. Teknologi beskriver de produksjonsmetoder som er tilgjengelig for bedriftene. Bedre teknologi innebærer at bedriftene kan produsere mer, uten å bruke mer av produksjonsfaktorene. Bedre teknologi kan også gi nye produkter, eller produkter av bedre kvalitet. Produktfunksjonen For å kunne fokusere på de viktigste sammenhengene, er det hensiktsmessig å gjøre en rekke forenklinger. Vi vil fokusere på sammenhengen mellom verdiskapingen og bruken av arbeidskraft og realkapital. Produktinnsatsen blir trukket fra når vi beregner bedriftens verdiskaping, og derfor vil vi for enkelhets skyld se bort i fra denne. Den samlede 2
verdiskapingen i økonomien, målt ved BNP, er jo summen av alle bedriftenes verdiskaping. Vi vil også se bort i fra naturressurser og land, selv om disse faktorene er svært viktige i noen typer produksjon. For enkelhets skyld antar vi i utgangspunktet at alle arbeidstakerne er like godt kvalifiserte, slik at det eneste som teller er antall timeverk som jobbes. Noen steder vil vi måle bruken av arbeidskraft i antall arbeidstakere, og da er det underforstått at hver arbeidstaker jobber et bestemt antall timer i året. Disse forenklingene har liten praktisk betydning for de sammenhengene vi skal studere nå. Endelig vil anta at bedriften har en bestemt produksjonsteknologi tilgjengelig for sin produksjon. Bedriften kan imidlertid bruke mer eller mindre av arbeidskraft og realkapital. Under disse forutsetninger vil produksjonen til bedriften avhenge av hvor mye arbeidskraft og realkapital som den bruker. Vi bruker en produktfunksjon F(.) for å beskrive denne sammenhengen på matematisk form. (3.1) Y = F( K, N) + + der Y er produksjonen, K er kapitalbeholdningen og N er bruken av arbeidskraft. 2 En funksjon er et matematisk begrep som sier at funksjonsverdien Y avhenger av verdien på argumentene K og N. Hvis vi vet hvor mye som brukes av K og N, vil funksjonen F(.) bestemme hvor mye som blir produsert av Y. Vi har skrevet et plusstegn under K og N, for å vise at vi antar at en økning i K fører til økt Y, og tilsvarende for N. Alle størrelsene måles i fysiske enheter - vi kan f.eks. tenke oss et busselskap der Y er antall bussturer i en bestemt rute, N er antall bussjåfører og K antall busser. Figur 3.1 illustrerer en stilisert produktfunksjon. Figur 3.1 Stilisert produktfunksjon Produksjonsfaktorer Arbeidskraft N Realkapital K Produksjonsprosess Produktfunksjonen F(K, N) Produksjon 2 Det er vanlig å bruke begrepene produktfunksjon og produksjon her, selv om strengt tatt er bedriftens verdiskaping vi er opptatt av. Men siden vi her ikke har noe produktinnsats, er produksjonen lik verdiskapingen til bedriften. 3
F(.) er skrevet på generell form, slik at den ikke forteller hvordan sammenhengen mellom K, N og Y egentlig er. Hvis vi velger en spesifikk produktfunksjon kan vi derimot få en presis 3 sammenheng mellom K, N og Y, f.eks. F =5 / / Med denne produktfunksjonen kan vi regne ut hva Y blir dersom vi kjenner verdien på K og N. Hvis vi f.eks. har 10 maskiner og 10 arbeidere, dvs. at K = N = 10, finner vi at =5 10 / 10 / =5 10=50. Hvis vi har en maskin og 10 arbeidere, K= 1 og N= 10, finner vi =5 1 / 10 / 23. I tabell 3.1 har vi regnet ut sammenhengen mellom K, N og Y for flere alternative verdier for K og N. Første linje viser antall maskiner (K) som brukes, og første kolonne viser antall arbeidere (N). Vi ser at med 10 maskiner og 10 arbeidere blir produksjonen 50. Hvis antall maskiner øker til 20, og vi fortsatt har 10 arbeidere, øker produksjonen til 63. Tabell 3.1 Produksjon (Y) for ulike verdier av produksjonsfaktorene K og N, der = 5 / / Maskiner (K) Arbeidere (N) 10 20 30 40 10 50 63 72 79 20 79 100 114 126 30 104 131 150 165 40 126 159 182 200 (tallene er avrundet) Vi ser i tabell 3.1 at produksjonen øker dersom vi øker bruken av den ene faktoren, selv om vi holder bruken av den andre faktoren konstant. Økningen i produksjonen blir imidlertid stadig mindre, jo mer vi øker bruken av en faktor. Hvis vi f.eks. holder N konstant lik 40, ser vi at Y øker med 159-126 = 33 dersom K øker fra 10 til 20. Dersom K øker videre fra 20 til 30, øker Y bare med 182-159 = 23. Dette er en rimelig egenskap. Hvis vi f.eks. holder oss til eksemplet med busser og bussjåfører, vil nok 40 sjåfører og 10 busser bety at sjåførene må ta lengre pauser enn de har behov, fordi det ikke er noen buss ledig. Når antall busser øker kan det etter hvert bli bussene som er ledige av og til, fordi sjåførene må ha pause. Dermed gir økningen i antall busser mindre utslag i økt kjøretid totalt. I figur 3.2 viser sammenhengen mellom produksjonen og antall arbeidere, der vi nå holder bruken av kapital konstant, K = 40. Vi ser at kurven er krummet «nedover», dvs. at kurven først er bratt, og så blir stadig mindre bratt. (Den matematiske betegnelsen på en slik krumning er at kurven er konkav.) Det viser at økt bruk av arbeidskraft gir stadig mindre 3 Denne produktfunksjonen er på formen Y = AK α N β, der A, α og β er parametere i produktfunksjonen. En slik produktfunksjon kalles for Cobb-Douglas, etter de to som introduserte den til økonomifaget, økonomen Paul Douglas og matematikeren Charles Cobb. 4
økning i produksjonen, jo flere arbeidere vi bruker i utgangspunktet. For å beskrive denne sammenhengen mer presist, vil vi innføre et nytt begrep, grenseproduktiviteten. Grenseproduktiviteten til arbeidskraft er økningen i produksjonen ved en marginal, dvs. svært liten, økning i bruken av arbeidskraft. Dette svarer til det matematiske begrepet den deriverte av en funksjon. 4 Som en forenkling definerer vi grenseproduktiviteten til arbeidskraft som økningen i produksjonen dersom vi øker bruken av arbeidskraft med en enhet, dvs. en arbeider. Vi bruker forkortelsen GPN for grenseproduktiviteten til arbeidskraft N, og vi har da (3.2) GPN = F(K,N+1) F(K, N) Grenseproduktiviteten til N er altså differansen mellom hvor stor produksjonen blir med N+1 arbeidere, og produksjonen med N arbeidere. Grenseproduktivitet er det samme som marginalproduktivitet, eller «marginal productivity» på engelsk. 250 200 Y 150 100 50 0 0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50 N Figur 3.2: Sammenhengen mellom Y og N, der =5 / / og K holdes konstant lik 40 4 Den deriverte av funksjonen =5 / / med hensyn på N, som vi kaller GPN, er 1 2 1 1 2 1 10 3 3 3 3 GPN = 5 K N = K N. Vi finner denne ved å bruke regelen for derivasjon av en 3 3 potens: Hvis y er en funksjon av x gitt ved =, der a og n er reelle tall, er den deriverte av y mhp x lik =. Hvis f.eks. a= 5 og n=2/3, slik at =5, blir den deriverte lik =5 = =. 5
G P N 18 16 14 12 10 8 6 4 2 0 0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50 N N Figur 3.3: Grenseproduktiviteten til arbeidskraft N, når K holdes konstant lik 40. Grenseproduktiviteten avhenger av bruken av K og N (dette kan du også se av uttrykket for grenseproduktiviteten i fotnote 4). Grenseproduktiviteten til arbeidskraft er større, jo mer realkapital som bedriften har, og jo mindre arbeidskraft bedriften bruker. En arbeidstaker til gir dermed større økning i produksjonen jo mer realkapital bedriften har, og jo færre arbeidstakere bedriften bruker på forhånd. (Er dette rimelig? Tenk på busseksemplet ovenfor.) Figur 3.2 viser hvordan GPN avhenger av N, når vi holder K konstant lik 40. Vi ser at grenseproduktiviteten til arbeidskraft er svært høy hvis vi bruker lite arbeidskraft i utgangspunktet, men at den faller raskt når vi øker bruken av arbeidskraft. Hvis du ser en gang til på tabell 3.1, vil du oppdage en egenskap til: Hvis vi dobler verdien av både K og N, så dobles også verdien av Y. Hvis K og N øker fra 10 til 20, øker Y fra 50 til 100. Når en slik sammenheng gjelder, sier vi at produktfunksjonen har konstant skalautbytte. Mer generelt har vi at hvis F(K,N) er en produktfunksjon med konstant utbytte mhp skalaen, så gjelder at zy=f(zk,zn), dvs. at hvis K og N begge multipliseres med et tall z, vil Y også multipliseres med z. Hvis z =1,1, betyr det at hvis K og N begge øker med 10 prosent, vil Y også øke med 10 prosent. I mange sammenhenger er konstant skalautbytte en rimelig forutsetning. Hvis et selskap har en aluminiumsfabrikk og ønsker å doble produksjonen, kan den lage en fabrikk som er helt lik den forrige. Det fører til en dobling av bruken av produksjonsfaktorer og en dobling av den totale produksjonen. En skole som har dobbelt så mange elever, trenger dobbelt så mange lærere og dobbelt så mange klasserom. I andre sammenhenger er det mer rimelig å anta stordriftsfordeler, eller tiltakende utbytte mhp (med hensyn på) skalaen, som innebærer at økt bruk av produksjonsfaktorer fører til en prosentvis større økning i produksjonen. Dette vil bl.a. være tilfelle i produksjon som krever mye forskning og utvikling, der det er store kostnader for å utvikle et produkt, som et fly, bil eller legemiddel, og deretter relativt billig å 6
produsere mange enheter av produktet. Kostnadene per fly blir dermed mye lavere dersom man produserer mange fly enn hvis man produserer få fly. I noen typer produksjon er det avtakende utbytte mhp skalaen, slik at produksjonen øker prosentvis mindre enn bruken av produksjonsfaktorer. Dette kan f.eks. være tilfelle dersom det er begrenset tilgang på en eller flere av produksjonsfaktorene. Et eksempel på dette er produksjon som bruker jordbruksareal eller andre naturressurser. Når produksjonen er liten, vil man bruke den beste naturressursen, og kan greie seg med lite bruk av arbeidskraft og realkapital. Hvis produksjon skal økes må man bruke jordbruksareal eller naturressurser av lavere kvalitet eller som er vanskelig tilgjengelig, og bruken av arbeidskraft og realkapital må 5 økes betydelig for en begrenset økning av produksjonenf4f I denne boka vil vi ofte bruke en svært enkel produktfunksjon, der arbeidskraft er den eneste spesifiserte produksjonsfaktoren, og det er konstant utbytte mhp skalaen: (3.3) Y = AN, der A >0 er en produktivitetsparameter som bestemmer produksjonen per enhet arbeidskraft. En slik produktfunksjon omtales ofte som lineær, fordi i en figur der N måles langs x-aksen og Y langs y-aksen, vil produktfunksjonen representeres ved en rett linje fra origo, med A som stigningstall. Produktfunksjonen kan tolkes som en kortsiktig produktfunksjon for gitt beholdning av realkapital, og der økt bruk av arbeidskraft innebærer at realkapitalen utnyttes bedre slik at produksjonen øker prosentvis like mye som bruken av arbeidskraft. Alternativt kan produktfunksjonen tolkes som en langsiktig produktfunksjon, der det er underforstått at bruken av andre produksjonsfaktorer øker i takt med bruken av arbeidskraft, og der det ikke er nødvendig å ta eksplisitt hensyn til disse andre produksjonsfaktorene. Med denne produktfunksjonen er grenseproduktiviteten til arbeidskraft, dvs. økningen i produksjonen når bruken av arbeidskraft øker med en enhet, lik A, dvs GPN = A. A er også lik gjennomsnittsproduktiviteten til arbeidskraft, som vanligvis betegnes som arbeidskraftproduktiviteten, siden Y/N = A N/N = A. 5 Hvis det derimot var ubegrenset tilgang på naturressursen av lik kvalitet, ville det vært rimelig å anta at det var konstant skalautbytte ved bruk av arbeidskraft, realkapital og naturressurser. 7
Grensekostnaden Når en bedrift skal bestemme hvor mye den skal produsere, er det viktig å vite hvordan produksjonskostnadene avhenger av produksjonens størrelse. Et sentralt begrep i denne sammenheng er grensekostnaden, som er økningen i produksjonskostnadene dersom produksjonen øker med en enhet. Vi ser på den kortsiktige tilpasningen til bedriften, og tenker oss at bedriften på kort sikt ikke kan øke sin bruk av realkapital. Realkapitalbeholdningen betraktes altså som gitt. For å øke produksjonen må bedriften derfor bruke mer arbeidskraft. Hvis bedriften ansetter en arbeidstaker til, blir produksjonsøkningen lik grenseproduktiviteten til arbeidskraft. Hvis grenseproduktiviteten f.eks. er lik 10, GPN = 10, betyr det at hvis bedriften ansetter en arbeidstaker til, øker produksjonen med 10 enheter. For å øke produksjonen med en enhet, er det i dette tilfellet derfor nok å øke bruken av arbeidskraft med 1/10 ansatt. Hvis vi lar W betegne lønnen per ansatt (W står for «wages»), blir merkostnaden for bedriften ved å øke produksjonen med en enhet dermed lik W 1/10. Mer generelt har vi dermed at grensekostnaden GK er gitt ved (3.4) = Grensekostnaden er altså større, desto høyere lønnen W er, og desto mindre grenseproduktiviteten til arbeidskraft GPN er. Figur 3.4 Grensekostnaden 4 3,5 3 G K 2,5 2 1,5 1 0,5 0 0 10 20 30 40 50 60 70 N Figuren viser grensekostnaden til produksjonen illustrert i figur 3.2 og 3.3, der K = 40 og W 10 1/3 1/3 lønnen W = 10, slik at GK = = = 3 40 N. 1/3 1/3 GPN (10 / 3) 40 N 8
Bedriftenes prissetting I dette avsnittet skal vi se på hva som bestemmer bedriftenes produksjon og prisene på produktene. Her er det stor forskjell på hvordan de ulike markedene i økonomien fungerer. I markeder der det er mange selgere som tilbyr identiske eller nesten identiske produkter, og det er enkelt for kjøperne å velge mellom de ulike selgerne, blir prisen bestemt ved likevekt mellom tilbud og etterspørsel i markedet. Hvis en bedrift forsøkte å selge til høyere pris enn andre bedrifter for å kunne tjene mer, ville salget gå kraftig ned eller forsvinne helt. Et marked der det er mange produsenter som selger helt identiske produkter, og mange kjøpere som har full informasjon om hva som skjer i markedet, kaller økonomer for et marked med perfekt eller fullkommen konkurranse 5F5F6 I et slikt marked kan bedriftene selge så mye de ønsker til markedsprisen, men de kan ikke selge til høyere pris. Bedriftene vil derfor betrakte prisen som gitt i markedet - spørsmålet for bedriftene blir derfor hvor mye de ønsker å selge til den gitte prisen. Bedriftenes atferd blir dermed gjerne omtalt som prisfast kvantumstilpasning. I de aller fleste markeder er annerledes. Der er det større eller mindre forskjell på produkter fra ulike produsenter, og det er bedriftene selv som setter prisene på sine produkter. Hos frisøren, eller på kino, i butikker, eller på fly eller buss, må vi stort sett betale den prisen som selgeren krever, eller finne oss i å ikke få varen eller tjenesten. Vanligvis er det flere selgere som tar forskjellig pris, men det er likevel ikke slik at alle kundene går til det billigste stedet. Kanskje velger vi en butikk der prisene er litt høyere, fordi utvalget er bedre eller fordi butikken ligger nær der vi bor eller på vei til studiet. I slike markeder bestemmer bedriften prisen på sine produkter, og kundene bestemmer hvor mye de ønsker å kjøpe til den prisen. Når bedriften kan øke prisen på sitt produkt, uten at salget reduseres dramatisk, sier vi at bedriften har markedsmakt. Vanligvis vil høyere pris innebærer en reduksjon i antall solgte enheter, dels fordi færre kunder vil velge å kjøpe når prisen er høy, og dels fordi hver enkelt kunde vil kjøpe færre enheter når prisen er høy. Bedriftene tilpasser produksjonen til det kvantum som kundene etterspør. Et marked der det er mange bedrifter som selger litt forskjellige produkter, kaller vi et marked med monopolistisk konkurranse. Siden det er mange bedrifter i markedet, vil den enkelte bedrift bare utgjøre en liten del av markedet. Det innebærer at hvis en enkelt bedrift senker prisen for å selge mer, vil dette ha liten betydning for etterspørselen rettet mot andre bedrifter. Derfor vil vi anta at den enkelte bedrift ser bort i fra virkningen på andre bedrifter når den fastsetter sin pris, og at bedriften betrakter prisene som andre bedrifter setter som gitte størrelser. Som nevnt over er monopolistisk konkurranse trolig en mer realistisk beskrivelse av de aller fleste markeder enn det perfekt konkurranse er, fordi i de aller fleste markeder har bedriften en mulighet til å endre prisen noe uten at dette gir dramatisk utslag i salget. Derimot er det mange viktige markeder der en eller bare noen få bedrifter har en meget stor markedsandel. 6 Dette kan være tilfelle i noen råvaremarkeder, der det gjerne er mange produsenter som selger tilnærmet identiske varer. I en del råvaremarkeder gir likevel begrenset tilgang på naturressurser selgerne en mulighet til å samarbeide om å holde prisene oppe, fordi konkurransen blir begrenset av tilgangen på naturressurser. Som nevnt i kapittel 2 er oljemarkedet et eksempel på dette. 9
Hvis det bare er en bedrift i markedet, har vi et monopol, og faktisk er analysen for tilpasningen til et monopol helt lik analysen for en bedrift under monopolistisk konkurranse. I begge tilfeller setter bedriften den optimale prisen uten å ta hensyn til virkningen på konkurrentene ved monopol er det fordi bedriften ikke har noen konkurrenter. Hvis det derimot er to eller noen få bedrifter i markedet, må hver enkelt bedrift ta hensyn til hvordan dens atferd påvirker andre bedrifters atferd. Slike tilfeller blir mer kompliserte, men sett fra et makroøkonomisk perspektiv, som vi har, vil likevel også slike markeder ligne betydelig på monopolistisk konkurranse. Vi antar at bedriftenes formål er å maksimere overskuddet, som er lik salgsinntektene minus produksjonskostnadene. Overskudd = salgsinntekter produksjonskostnader Bedriften vil derfor velge den pris eller det kvantum som gir størst overskudd. Vi vil anta at det er monopolistisk konkurranse i varemarkedet. Bedriftene setter prisen på sine produkter, men de tar hensyn til at etterspørselen avhenger av prisen på produktene. For sammenligningens skyld vil vi likevel først se på tilpasningen ved prisfast kvantumstilpasning, se figurboks 3.5. Der viser vi at siden bedriften ikke kan påvirke produktprisen, vil det være mest lønnsomt å velge det produksjonskvantum som gjør at grensekostnaden er lik prisen. 10
Figurboks 3.5 Prisfast kvantumstilpasning. Når prisen er bestemt i markedet, kan bedriften bare bestemme hvor stor produksjon den ønsker å tilby. Bedriften velger det kvantum som gir størst overskudd, og den optimale tilpasningen blir da bestemt ved bedriftens grensekostnad er lik prisen. Intuisjonen er som følger: Hvis grensekostnaden ikke er lik prisen, vil det alltid lønne seg for bedriften å endre produksjonen. Hvis grensekostnaden er høyere enn prisen, vil overskuddet øke dersom produksjonen reduseres, fordi kostnadene vil reduseres mer enn nedgangen i salgsinntektene. Hvis derimot grensekostnaden er lavere enn prisen, vil overskuddet øke dersom produksjonen øker, fordi salgsinntektene da vil øke mer enn økningen i kostnadene. Det er bare dersom grensekostnaden er lik prisen, at bedriften ikke kan øke overskuddet ved å endre sitt tilbud. Derfor må overskuddet være størst når pris er lik grensekostnad. Pris Grensekostnad P Y 1 Kvantum Overskuddet blir størst når kvantum velges slik at pris er lik grensekostnaden. Hvis produksjonen reduseres med en enhet, vil reduksjonen i salgsinntekter (= prisen) være større enn reduksjonen i kostnadene (= grensekostnaden), slik at overskuddet blir lavere. BOKS SLUTT 11
Prissetting ved monopolistisk konkurranse Under monopolistisk konkurranse kan bedriften som nevnt bestemme prisen, men til gjengjeld er det ikke sikkert at bedriften får solgt så mange enheter av produktet som den ønsker, fordi det er kundene som bestemmer hvor mye de vil kjøpe. Vi tenker oss at etterspørselen rettet mot den enkelte bedrift kan beskrives ved en fallende etterspørselskurve, som illustrert i figur 3.6. Jo høyere pris bedriften setter, desto færre enheter får bedriften solgt. Hvis bedriften vil selge Y 1 enheter, må den sette prisen P 1. For å selge Y 2 enheter, må prisen settes til P 2. Figur 3.6 Etterspørsel og priselastisitet Pris Etterspørsel P 2 P 1 Y 2 Y 1 Kvantum Figurtekst: Etterspørselskurven viser hvordan etterspørselen avhenger av prisen. Jo slakere etterspørselskurven er, desto større er endringen i kvantum for en gitt endring i pris, og desto mer elastisk er etterspørselen. Helningen på etterspørselskurven avhenger av hvor hard konkurransen er på produktmarkedet. Hvis bedriften har konkurrenter som produserer omtrent tilsvarende produkter, vil salget trolig reduseres kraftig dersom bedriften setter høyere pris enn konkurrentene. I så fall vil etterspørselskurven være relativt slak. Hvis produktene er mer forskjellige, vil det i større grad være mulig å øke prisen uten at salget reduseres så mye. Sammenhengen mellom salg og pris fanges opp ved priselastisiteten, som er lik den prosentvise endringen i etterspurt kvantum når prisen øker med en prosent. Vi bruker den greske bokstaven η (eta) som symbol på priselastisiteten.!= "#$%&'()% &*#)+ ),('-. "#$%&'()% ø,)+ ) "#)%& 12
Hvis f.eks. en prisøkning på 1 prosent fører til at etterspørselen reduseres med 5 prosent, blir η =-5. Priselastisiteten vil vanligvis være negativ, dvs. mindre enn null, siden etterspørselen reduseres når prisen øker.6f6f7 Priselastisiteten er større i absoluttverdi, jo likere produktene er, og jo hardere konkurransen er mellom ulike produsenter, fordi i slike tilfeller gir en prisøkning større nedgang i salget. Hvis bedriften setter en høy pris, vil den tjene mye per enhet solgt, men samtidig bare få solgt få enheter. Lavere pris gir mindre fortjeneste per enhet, men til gjengjeld større salg. For å finne det salget som maksimerer overskuddet, er det hensiktsmessig å regne ut virkningen på salgsinntektene dersom bedriften øker salget med en enhet. Denne endringen i salgsinntektene vil vi kalle grenseinntekten. < Grenseinntekten (GI) er endringen i salgsinntektene dersom salget øker med en enhet.> Ved prisfast kvantumstilpasning er dette enkelt da er jo prisen gitt i markedet, slik at økningen i salgsinntektene ved å selge en enhet mer er lik prisen, dvs. at grenseinntekten er lik prisen. Når bedriften står overfor en fallende etterspørselskurve, må vi derimot ta hensyn til at prisen må senkes for at salget skal kunne økes. Grenseinntekten består da av to effekter. Ved å selge én enhet mer, får bedriften en inntektsøkning som er lik prisen for denne enheten. Samtidig må bedriften senke prisen for å selge mer, og dermed blir inntekten lavere på alle de andre enhetene som bedriften selger. Figur 3.7 illustrerer de to effektene. 7 I noen bøker defineres priselastisiteten som absoluttverdien til endring, dvs. slik at den blir positiv, dvs. større enn null. Merk også at et annet navn for priselastisiteten er etterspørselselastisiteten, disse to begrepene betyr det samme. 13
Figur 3.7 Pris Økning i salgsinntekt ved økt salg Etterspørsel 100 99 50 51 Kvantum Figurtekst: Dersom bedriften ønsker å øke salget fra 50 til 51 enheter, må prisen reduseres fra 100 til 99. Virkningen på salgsinntektene kan deles i to. En økning i salget på en enhet bidrar til å øke salgsinntektene med 99, mens reduksjonen i prisen med 1 på de resterende 50 enhetene bidrar til å redusere salgsinntektene med 50. Økningen i salgsinntekten, som vi kaller grenseinntekten, blir i dette tilfellet lik 99-50 = 49. Som vi skal se er det mest lønnsomt for bedriften å velge den pris og det kvantum som innebærer at grenseinntekten er lik grensekostnaden. Tilpasningen er illustrert figur 3.9, der bedriften har satt prisen P 1, slik at produksjonen blir lik det etterspurte kvantum Y 1. Vi ser at når produksjonen er Y 1, er grenseinntekten lik grensekostnaden, siden de to kurvene skjærer hverandre i dette punktet. For å forstå hvorfor dette er mest lønnsomt, kan vi se på hva som skjer hvis bedriften setter en høyere eller lavere pris. La oss først se på tilfellet der bedriften setter en høyere pris, slik at produksjonen er lavere enn Y 1. Vi ser at da ligger grenseinntektskurven over grensekostnadskurven, noe som betyr at hvis produksjonen økes med en enhet, vil økningen i salgsinntektene (grenseinntekten) være større enn økningen i produksjonskostnadene (grensekostnaden). Derfor vil det lønne seg å øke produksjonen, helt til den er lik Y 1. Hvis prisen er lavere enn P 1, slik at produksjonen er større enn Y 1, kan vi bruke samme argumentasjon, men i motsatt retning. Nå er grensekostnaden større enn grenseinntekten, slik at det vil lønne seg å redusere produksjon, helt til produksjonen er lik Y 1. Det er altså bare når grenseinntekten er lik grensekostnaden, at det ikke vil lønne seg å endre produksjonens størrelse. Den optimale prisen må derfor være den prisen som fører til at grenseinntekt er lik grensekostnad. GI = GK 14
Figur 3.8 Optimal tilpasning ved monopolistisk konkurranse. Pris Grensekostnad (GK) P 1 Påslag Etterspørsel Grenseinntekt (GI) Y 1 Kvantum Figurtekst. Ved monopolistisk konkurranse blir produksjonen bestemt ved skjæringspunktet mellom grensekostnadskurven og grenseinntektskurven. Vi ser at bedriften må sette prisen P 1 for at kvantum skal bli lik det optimale nivået Y 1. I et appendiks til dette kapitlet viser vi at denne tilpasningsbetingelsen innebærer at bedriften setter prisen som et påslag («markup» på engelsk) på grensekostnaden. Vi bruker den greske bokstaven µ (my) som symbol for påslaget. (3.5) 0 1 =21+μ5, 21+μ5= 27 8 5 > 1 Prisen til bedrift i vil derfor være et påslag på grensekostnaden, og påslaget er mindre, jo mer elastisk etterspørselen er, dvs. jo større η er i absoluttverdi. Hvis f.eks. η = -4, finner vi at påslagsfaktoren blir 21+μ5= 21+μ5= 2 ; 5= < ; 2 9 5= 9 = : =1+, dvs. at µ =. Hvis η = -6, blir = = =1+, dvs. at µ =. Dette er intuitivt rimelig. En stor verdi på η innebærer at etterspørselen er meget elastisk, slik at økt pris gir en sterk reduksjon i etterspørselen. Da vil det ikke lønne seg å sette en høy pris, og påslagsfaktoren µ blir liten, slik at prisen er nær grensekostnaden. I grensetilfellet der priselastisiteten η går mot uendelig, vil brøken 1/η gå mot null, og påslagsfaktoren µ = 1/η vil også gå mot null. Bedriften vil derfor sette pris lik grensekostnad, akkurat som vi har sett over at bedriften ville gjøre i tilfellet med prisfast kvantumstilpasning. Hvis derimot priselastisiteten er lav, η nær 1, 15
innebærer det at bedriften kan heve prisen mye uten at det har så stor betydning for salget da 8 blir påslagsfaktoren µ stor, dvs. at bedriften velger å sette en høy pris.7f7f Vi setter inn uttrykket for grensekostnaden i uttrykket for prisen som vi fant over, og får (3.6) 0 1 =21+μ5 Vi har nå funnet et uttrykk for prisen til bedrift i. Videre antar vi at de andre bedriftene i markedet har en tilsvarende produktfunksjon, og står overfor en tilsvarende fallende etterspørselskurve. Den samme type tilpasningsbetingelse vil derfor gjelde også for de andre bedriftene i markedet. For enkelhets skyld antar vi at alle bedriftene har samme produktfunksjon og står overfor samme etterspørselsfunksjon, til tross for at produktene de lager er litt forskjellige. Vi omtaler dette som at bedriftene er symmetriske. Alle bedriftene vil derfor sette den samme prisen. (3.7) 0=21+μ5 > 0 8 Merk at når bedriften maksimerer prisen, må priselastisiteten være større enn en i absoluttverdi. Årsaken til dette er at hvis priselastisiteten er mindre enn 1, vil salgsinntektene øke når bedriften selger mindre, fordi prisøkningen mer enn oppveier nedgangen i salget. I en slik situasjon vil en overskuddsmaksimerende bedrift selvfølgelig alltid øke prisen, siden det gir økte salgsinntekter og reduserte produksjonskostnader. Prisen vil økes helt til priselastisiteten er større enn 1 i absoluttverdi, og slik at grenseinntekt er lik grensekostnad. I ligning 3.6 ser vi at hvis priselastisiteten nærmer seg 1 ovenfra, vil 1/η også nærme seg 1, og nevneren i uttrykket for 1+µ vil gå mot null. Da vil 1+µ gå mot uendelig, dvs. at bedriften vil sette uendelig høy pris. 16
Hva bestemmer prisen? Vi ser at prisen i markedet avhenger av tre faktorer, påslagsfaktoren µ, lønnen W og grenseproduktiviteten til arbeidskraft GPN. Prisen er høyere, desto høyere påslagsfaktoren µ er, dvs. desto mindre elastisk etterspørselen er høyere lønnen W er lavere grenseproduktiviteten til arbeidskraft, GPN, er Denne prissettingen innebærer at bedriften normalt vil la økte kostnader slå ut i høyere priser. Hvis f.eks. lønnen W øker, vil bedriften i følge (3.7) øke prisen prosentvis like mye. Videre ser vi at andre faktorer som ikke inngår i (3.7), heller ikke skal påvirke bedriftens prissetting, bortsett fra i den grad de påvirker påslagsfaktoren µ, lønnen W, eller grenseproduktiviteten GPN. F.eks. er samlet etterspørsel Y ikke med i (3.7), og vil derfor ikke ha noen direkte effekt på prisen, bortsett fra hvis µ, W eller GPN endres. Hvis samlet etterspørsel Y øker, og µ, W og GPN er uendret, vil bedriften øke sin produksjon og salg, uten å endre prisen. Og motsatt - hvis samlet etterspørsel reduseres, vil bedriften redusere sin produksjon uten å senke prisen. I så fall blir bedriftens tilbud veldig enkelt bedriften setter prisen, og etterspørselen bestemmer hvor mye som produseres. Fører økt etterspørsel og dermed økt produksjon til at priselastisiteten µ eller grenseproduktiviteten GPN endres? Her er det store forskjeller mellom ulike markeder/produkter. I noen markeder kan høy etterspørsel føre til at antall tilbydere øker, noe som kan gi økt konkurranse mellom tilbyderne. Dermed øker priselastisiteten, slik at påslagsfaktoren µ reduseres og prisene blir lavere. Men i de fleste tilfeller er det nok mest rimelig å anta at endringer i etterspørselen har liten virkning på priselastisiteten. I så fall vil økt etterspørsel ikke føre til noen endring i påslagsfaktoren µ, slik at prisen bare endres hvis grensekostnaden endres. Som drøftet ovenfor er det store forskjeller mellom ulike typer produksjon når det gjelder hvordan grensekostnaden avhenger av hvor mye som produseres. I de tilfeller der grensekostnaden er stigende, f.eks. fordi økt produksjon innebærer at produksjonsutstyret utnyttes utover det som det er beregnet for, vil økt etterspørsel som fører til økt produksjon og dermed høyere grensekostnad, også føre til høyere priser, siden bedriften setter prisen som et påslag på grensekostnaden. Hvis derimot grensekostnaden er konstant uavhengig av produksjonens størrelse, vil økt etterspørsel føre til at bedriften produserer mer uten å heve prisen. Hva hvis bedriftens konkurrenter endrer sin pris? Igjen følger det av (3.7) at dette også bare vil påvirke vår bedrifts pris i den grad det påvirker de faktorene som inngår i (3.7), dvs. µ, W eller GPN. Hvis andre bedrifter reduserer sin pris og dermed tar mer av markedet, uten at µ, W eller GPN endres, vil vår bedrift holde prisen uendret, og dermed få mindre salg. Men i dette tilfelle er det nok rimelig å anta at påslagsfaktoren µ endres, fordi lavere priser hos konkurrentene gjerne fører til at etterspørselen blir mer elastisk, fordi den enkelte bedrift vil tape mer i salg på en høy pris hvis konkurrentene har lav pris. Det betyr at η øker i 17
absoluttverdi, slik at påslagsfaktoren µ reduseres. Med andre ord de fleste bedrifter vil normalt svare med å redusere sin pris, hvis konkurrentene senker sine priser. I de neste kapitlene vil vi se på økonomien på kort sikt. Da vil vi anta at prisene er trege, rigide eller stive 8F8F9, slik at bedriftene ikke hele tiden tilpasser prisene til det optimale nivået gitt ved (3.7). Spesielt vil vi anta hvis etterspørselen øker, vil bedriftene øke produksjonen og salget, uten å heve prisene. Merk at siden prisen i utgangspunktet er høyere enn grensekostnaden, vil bedriften få økt overskudd når økt etterspørsel fører til større salg, selv om prisen holdes uendret. Bedriftene vil altså tjene på å selge mer, selv om den ikke endrer prisen. Dette er i motsetning til situasjonen ved prisfast kvantumstilpasning, der pris er lik grensekostnaden i profittmaksimum. Da vil en økning i produksjonen innebære at grensekostnaden blir høyere enn prisen, slik at bedriften taper på økt produksjon. Hvis vi antar at det er monopolistisk konkurranse i alle markedene i hele økonomien, vil tilsvarende betingelse som (3.7) gjelde for prissettingen til alle bedriftene i hele økonomien. Hvis vi for enkelthets skyld antar at produksjon- og etterspørselsforholdene er de samme i alle markeder, og lønnen også den samme, vil påslagsfaktor og grenseproduktiviteten også være den samme. Da ville vi hatt en symmetrisk likevekt i hele økonomien, dvs. at alle bedriftene setter den samme prisen. I praksis er det naturligvis store forskjeller mellom ulike typer produkter, særlig når det gjelder produksjonsforholdene, men det er også forskjeller mellom etterspørselssiden i ulike markeder. Derfor vil det også være store forskjeller i priser og påslagsfaktorer mellom ulike produkter og markeder. Men hvis det er monopolistisk konkurranse i de ulike markedene, vil de formlene vi har beregnet gjelde for den gjennomsnittlige bedrift. I makroøkonomi er vi først og fremst interessert i hva som skjer i økonomien som helhet, og da kan vi vanligvis neglisjere eventuelle slike forskjeller mellom ulike bedrifter. 9 Det er mange ulike teorier for hvorfor prisene er rigide. En teori er det er kostbart for bedriften å endre prisen, fordi det krever tidsbruk for å finne riktig pris og informere om prisendringen. 18
Potensielt BNP Det samlede tilbudet i økonomien består av tilbudet fra alle bedriftene. Det avhenger først og fremst av den realkapital og teknologi bedriftene har til rådighet, samt bruken av arbeidskraft, dvs. sysselsettingen. Sysselsettingen N er per definisjon lik arbeidsstyrken L minus antall arbeidsledige, U, dvs. N = L-U. Arbeidsledighetsraten u er antall arbeidsledige som andel av arbeidsstyrken, dvs. u= U/L. Sysselsettingen er dermed produktet av arbeidsstyrken L og sysselsettingsraten (1-u) (3.8) N = L U = L ul = (1 u) L Det samlede tilbudet i økonomien Y blir dermed gitt ved produktfunksjon (3.9) Y = F( K,(1 u) L) der K nå representerer den samlede realkapitalen i økonomien og (1-u)L er total sysselsetting. Tilbudet i økonomien vil normalt vokse over tid, på grunn av bedre teknologi, mer effektiv drift, mer og bedre realkapital, og endringer i sysselsettingen. Disse prosessene skal vi se nærmere på i kapittel x. Som vist i kapittel 1, vil det også svinge på kort sikt, særlig knyttet til endringer i bruken av arbeidskraft, som innebærer svingninger i ledighetsraten. I perioder med svært lav arbeidsledighet kan samlet produksjon dermed bli høyere enn det som teknologien og realkapitalen tilsier, fordi sysselsettingen er så høy. Men erfaringene viser at slike situasjoner kan ikke vare, bl.a. fordi svært lav arbeidsledighet vil føre til høy og økende lønnsvekst. Økonomer er opptatt av hvilket produksjonsnivå som kan opprettholdes på varig basis, og bruker derfor begrepet potensielt BNP (eller potensiell produksjon), som kan defineres som det produksjonsnivå som er forenlig med en «normal utnyttelse» av produksjonsfaktorene. Arbeidskraft er den viktigste produksjonsfaktoren, og derfor er nivået på arbeidsledigheten viktig for kapasitetsutnyttingen i økonomien. Som du vil se i kapittel x, antar økonomer gjerne at arbeidsledigheten over tid vil bevege seg mot et likevektsnivå, som omtales som likevektsledigheten eller naturlig ledighet. Likevektsledigheten er det nivå på ledigheten som er forenlig med stabil lønns- og prisvekst over tid, ut fra tanken om at lavere nivåer på ledigheten vil gi stadig økende lønnsvekst. I tråd med vanlig notasjon bruker vi betegnelsen u n om dette likevektsnivået for ledigheten (n for «naturlig»), selv om betegnelsen «naturlig» er litt misvisende likevektsledigheten er slett ikke naturgitt, men avhenger bl.a. av lønns- og prisdannelsen i økonomien, samt graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet. Vi vil derfor si at normal utnyttelse av arbeidskraften er når arbeidsledigheten er på sitt likevektsnivå, slik potensielt BNP, Y n, er gitt ved n n (3.10) Y = F( K,(1 u ) L). 19
Potensielt BNP avhenger dermed av fire faktorer Teknologien, representert ved produktfunksjonen F(.) Realkapitalbeholdningen K Likevektsledigheten u n Arbeidsstyrken L Disse fire faktorene avhenger igjen av andre forhold som vi vil studere nærmere senere i boka. Teknologien avhenger særlig av forskning og utvikling, og realkapitalbeholdningen særlig av investeringsatferden. Likevektsledigheten avhenger som nevnt av lønns- og prisdannelsen i økonomien og av graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet. Arbeidsstyrken avhenger bl.a. av demografiske forhold som befolkningens aldersfordeling, helsetilstanden, utdanningsnivå, skatte- og trygdesystemet, og lønnsstrukturen. Figur 3.9 Potensielt BNP Y F(K, N) Y n (1-u n )L N Figurtekst: Potensielt BNP Y n avhenger av produktfunksjonen F(.) og realkapitalbeholdningen K, som til sammen bestemmer posisjonen til kurven F(K,N), samt likevektsysselsettingen (1-u n )L Produktfunksjonen innebærer en positiv sammenheng mellom samlet produksjon og bruken av arbeidskraft når vi ser på økonomien som helhet. Det betyr at dersom produksjonen øker utover den trendmessige veksten som skyldes bedre teknologi, vil sysselsettingen vanligvis også øke. Tilsvarende vil lav eller negativ produksjonsvekst gi redusert sysselsetting. Det er sterkt empirisk belegg for en slik sammenheng for de aller fleste land, som illustrert for Norge ved figur 3.10. Vi ser at i år der BNP øker mye, er det en klar tendens til at sysselsettingen øker. 20