Kjære landsråd, medlemmer og gjester! Dette er det første ordinære landsrådet i denne valgperioden. Det er 15 nye landsrådsdelegater her. Spesielt velkommen til dere! Det er helt avgjørende viktig for oss at vi klarer å rekruttere nye tillitsvalgte, og at dere kommer hit og sier hva dere mener om viktige saker for norske allmennleger. Det er beslutningene som tas her i dag som bestemmer hva vi i styret skal jobbe med i året som kommer. Jeg håper vi får se mange av dere på talestolen i løpet av møtet! Jeg har fått med meg et flott styre! Vi hadde imidlertid en litt røff start. Vi begynte arbeidet vårt med et arbeidsmøte i Barcelona i september. Det høres jo ikke så ille ut i utgangspunktet. Vi reiste torsdag til søndag. Planen var å jobbe torsdag, fredag og lørdag til lunsj, og deretter kose oss med byvandring og god middag lørdag. Vi gjennomførte arbeidet vårt som planlagt, men utover lørdag ble den ene etter den andre blek og kvalm og omtrent halvparten av oss ble matforgiftet. Heldigvis fikk vi alle med hjem. Før vi ble dårlige laget vi et utkast til arbeidsprogram som ble diskutert med førstelandsrådene på tariffkonferansen i høst og endret noe, etter gode innspill. Senere i møtet i dag skal Tom Ole Øren gå gjennom arbeidsprogrammet slik det ligger nå. Da kan dere kan si meningen deres om det og eventuelt gjøre endringer før vi vedtar det som program for perioden. Noen av punktene vil jeg også komme innom i denne talen, men jeg vil kanskje først og fremst si noe om alt det arbeidet vi gjør som ikke er løftet frem i arbeidsprogrammet. Arbeidsprogrammet består i stor grad av fagpolitiske områder der vi ser at vi har spesielt behov for utvikling i denne perioden. Det er imidlertid mye arbeid som alltid vil være prioritert for foreningen. Det gjelder for eksempel arbeidet med legevakt og forhandlingsarbeidet. Og det gjelder løpende arbeid med ulike høringer. Under Våruka i Fredrikstad for ganske akkurat et år siden ble Stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten offentliggjort. Den hadde vært varslet over et år på forhånd. Mange av dere husker striden om ny fastlegeforskrift. I motsetning til den gang ble vi nå invitert til å bidra med innspill til meldingen. Vi var i ulike møter i departementet. KS arrangerte flere workshopper, og inviterte oss også med på studietur sammen med departementet og sykepleierforbundet for å se på engelsk allmennpraksis. Vi vet at departementet har vært i Sverige og hentet inspirasjon fra deres vårdsentraler. Selv hadde vi allerede jobbet i mange år for å få til forbedringer i fastlegeordningen. Vi hadde derfor klart gode dokumenter som for eksempel 1
«utviklingsplanen for fastlegeordningen» som ble spilt inn i departementets arbeid. Vi laget også egne innspill om blant annet ledelse. Jeg hadde store forventninger til meldingen, og håpet at samhandlingsreformen nå endelig skulle få et reelt innhold med styrking av kapasitet og kompetanse i legetjenesten. Det eneste positive virkemidlet som ble foreslått for legetjenesten er et lite skritt videre i retning obligatorisk spesialitet i allmennmedisin. Men også det skal utredes videre først. Forslagene i meldingen innebar ingen styrking av fastlegeordningen, ingen styrking av legevakt, ingen styrking av sykehjemsmedisinen, og det er ingen satsing på allmennmedisinsk forskning. Dette betydde at jobben vår ikke på noen måte var gjort. Legeforeningen har jobbet godt og systematisk også etter at meldingen ble fremlagt både overfor departementet og stortingspolitikerne. Gjennom sommeren ble det gjort en gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget i meldingen og på den bakgrunn gjorde vi en vurdering av konsekvensene av forslagene. Rapporten ligger på hjemmesidene til Legeforeningen. Den er vel verdt å lese! Vi har også etabler et eget forum på Legens hus der alle som jobber med temaer relatert til primærhelsetjenesten møtes en gang i måneden for å oppdatere hverandre og koordinere innsatsen. Jeg vil si at Legeforeningens arbeid med temaer knyttet til primærhelsetjenesten er vesentlig bedret de siste to årene. Det gjelder på mange nivåer. I sentralstyret er samarbeidet svært godt. Arbeidet der er preget av at alle ser helsetjenestens samlede behov, og i liten grad rir egne særinteresser. Det er et veldig godt utgangspunkt når vi skal jobbe for bedre samhandling ute i helsetjenesten. Særlig takk til Jon Helle og Christer Mjåset for godt samarbeide. Vi som er tillitsvalgte på heltid i Legeforeningen har mye viktig samarbeid i hverdagen. Her hører det med å nevne samarbeidet med Petter Berlin og resten av NFAstyret også. Sammen er vi mer enn dobbelt så sterke! Også i sekretariatet er arbeidet strukturert og godt. Jeg får veldig god hjelp i mange saker. Jeg tror vi har en felles følelse av at vi gradvis blir bedre gjennom samarbeid. Det er en fornøyelse å jobbe i Legenes hus. Forslagene i stortingsmeldingen ville ført til en ytterligere fragmentering av primærhelsetjenesten med økende rekrutteringsproblemer slik vi ser i Sverige og England. Land som meldingen er inspirert av. Arbeidet vårt har imidlertid gitt resultat i form av at retorikken er endret fra myndighetene side. Stortinget og departementet har slått fast at fastlegen skal være leder av primærhelseteamet. Og fastlegen skal fortsatt ha ansvar for å koordinere det medisinske tilbudet til innbyggerne. Departementet har uttalt at de vil ha 2
fastlegene med i utviklingen av tjenesten fremover. Dette er viktige endringer, men det gjenstår fortsatt å se at det skjer en faktisk forbedring av tjenesten. Som dere alle vet har den økonomiske situasjonen i Norge endret seg vesentlig det siste året. Jeg mener det ville lønne seg å satse på legetjenesten desentralisert, dvs. i kommunehelsetjenesten. Men det er vanskelig å se for seg at det vil bli bevilget veldig mye mer penger til helsetjenesten i årene som kommer. Prioriteringsdiskusjonene kommer til å bli tøffere og vi vil måtte vise at tjenestene er effektive og kvaliteten god. Jeg mener at fastlegeordningen er det beste utgangspunktet for å møte en slik utvikling. Fastlegeordningen betyr at det er høy medisinsk kompetanse helt desentralisert i hele landet. Vi ser imidlertid at det knaker også i den norske fastlegeordningen. Det er ikke samsvar mellom forventninger og ressurser. Det er ulike utfordringer i de små utkantdistriktene og i de store byene, men også de store kommunen har utfordringer. KS har gjort en spørreundersøkelse om rekruttering av leger. De spurte alle landets kommuner. Svarene viste tydelig at distriktskommunene sliter med rekrutering. I tillegg har forskere knyttet til Nasjonalt senter for distriktsmedisin vist at fastlegeavtalene varer mye kortere i de små kommunene enn i de store. Det betyr at de minste kommunen både har problemer med å rekruttere og beholde fastleger. Dette har sikkert mange årsaker. Det er en overordnet trend med urbanisering. Men en annen viktig årsak tror jeg, er den totale arbeidsbelastningen. I kommuner med få innbyggere er det behov for få fastleger for å dekke behovet på dagtid. Ofte er det slik at legevaktene fordeles på de samme få legene. Den totale arbeidstiden blir uholdbar. Det får folk til å slutte og flytte. Denne situasjonen vil bli verre når kravet i den nye akuttforskriften om bakvakt trer i kraft 1.5.18. Da vil antallet vaktkompetente leger synke og vaktene må fordeles på færre. Denne bestemmelsen er uproblematisk i de store vaktdistriktene, men vil bli problematisk i de minste. Vi møter stadig påstanden om at bare halvparten av fastlegene deltar i legevakt. Dette gjelder imidlertid ikke i de små vaktdistriktene. Der deltar nesten alle fastlegene i vakt. Der finnes det ingen ledig kapasitet slik myndighetene ofte hevder. Dette var et viktig tema for oss i forhandlingene av særavtalen før jul. KS har til nå lagt seg på en linje der de stikker hodet i sanden og håper det beste. Det er ingen vilje til å endre avtalen i en retning som får kommunene til å forberede seg på det som kommer. Jeg er redd flere legevaktordninger vil bryte sammen. I verste fall forsvinner fastlegeordningen i samme slengen. Alternativet er en kraftig sentralisering av tjenesten. Det er 3
ikke ønskelig. I forhandlingene fikk vi en avklaring av at bakvakter og egne vakter skal ses sammen i forhold til vernebestemmelsene, men ingen styrking av vernebestemmelsene. Jeg er ikke fornøyd med det. Vi skal ha en runde til med særavtaleforhandlinger før 1.5.18. Frem til det skal vi jobbe systematisk for å få til forbedringer i legevaktene. En del av det må skje ute i kommunene. Vi ser at det foregår positivt utviklingsarbeide i flere legevaktsdistrikter, og det inngås avtaler som er vesentlig bedre og mer fremtidsrettet enn det er mulig å få til i sentrale forhandlinger. Styret har derfor satt opp arbeidet for å styrke det lokale arbeidet i kommunene som et viktig punkt i arbeidsprogrammet. Når KS sentralt er tafatte må vi fokusere på å få til endringer lokalt. Aller helst ville jeg hatt en fastlege i alle kommunestyrer i hele landet, men en god start er at fastlegene blir tydeligere for både kommunestyret og rådmannen. Vi kan ikke melde oss ut, selv om vi har det travelt og jobben vår er viktig. Vi har mange eksempler på at dette er viktig og virksomt. Jeg håper at dette kan bli tema på allmennlegeutvalgsmøter rundt om i landet. Hvordan kan fastlegene bli synlige og viktige for kommunen? Og hvordan kan vi som er tillitsvalgte sentralt støtte dette? Det vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger fra dere om. Vi har hatt medlemsvekst det siste året. Det er nå nesten 6200 medlemmer i foreningen. Over 1700 av disse er under 40 år. For et år siden ble vårt utvalg for allmennleger i spesialisering etablert. De er godt i gang med arbeidet. Det er ingen tvil om at unge allmennleger har andre behov og ønsker enn de godt etablerte. Vi som fagforening må ivareta alle. Jeg er imidlertid sikker på at vi trenger å lytte ekstra godt til de unge kollegene i en periode med rekrutteringsvansker. De unge kollegene våre ønsker seg mer struktur på spesialistutdanningen, forutsigbar arbeidstid og inntekt. Og veldig mange av dem vil helst jobbe i de store byene. Jeg er veldig glad for at vi har fått et eget utvalg som skal gi oss råd om hvordan fastlegeordningen bør utvikles for å gjøre allmennmedisinen attraktiv for unge leger. Vi har allerede fått et notat om mulige modeller for å gjøre spesialistutdanningen mer strømlinjeformet. Og så er oppstartshåndboka oppdatert. Tusen takk til dere som sitter i ALISutvalget for jobben dere gjør! På landsstyremøtet om et par uker skal vi drøfte grunnutdanningen. Mange av dere skal dit. Et av forslagene er at mer av utdanningen bør legges til primærhelsetjenesten. Det støtter jeg helhjertet! Forhåpentligvis vil det føre til at flere får øynene opp for kvalitetene ved å jobbe i primærhelsetjenesten. 4
En annen viktig endring for nye fastleger er at det i Oslo nå er mulig å bruke nemd også ved oppstart av 0-lister. Også på dette området er KS bakpå. Det er helt ubegripelig at de ikke ønsker en slik ordning også der. Jeg tenker at dette styrker Oslos konkurransefortrinn fremfor de andre kommunene. Det er veldig mange unge som ønsker å jobbe i Oslo. Det medfører spesielle problemer. I noen bydeler er det en overetablering. I hvertfall gitt det finansieringssystemet vi har i dag. Og vi har eksempler på leger som inngår vikaravtaler med svært tøffevilkår. Delvis fordi de er villige til å ofre mye for å få jobb i Oslo, men også fordi de blir lurt. Legeforeningen har laget en veileder for etablering av privat praksis. Den ligger på nettsidene. Der er det mange gode råd, blant annet om hva man bør tenke på når avtaler skal tegnes. Det er også laget flere avtalemaler som kan brukes, for eksempel vikaravtaler. Det er bra om dere gjør dette kjent når dere bistår leger som skal inngå vikaravtale eller overta hjemmel både i Oslo og ellers. Mange av dere er på kurs i ledelse her på Våruka. Jeg er veldig stolt av arbeidet som foreningen har gjort gjennom flere år for ledelsesutdanning for leger i primærhelsetjenesten. Det er et viktig gjennombrudd at vi når får meritterende ledelsesutdanning som er tilpasset primærhelsetjenesten. Til høsten feirer Ole Bergkurset 30 år. Jeg har fått invitasjon til å holde innlegg på markeringen. Det tolker jeg som et tegn på at budskapet vårt om ledelsesbehov også i primærhelsetjenesten har blitt hørt. Jeg er utrolig stolt og glad over at flere allmennleger nå vil ta formell lederutdanning. Det trenger vi! Jeg er nokså sikker på at internett har kommet for å bli. Allmennlegeforeningen er nok ikke helt i banebrytende front når det gjelder å ta i bruk de nye mulighetene teknologien gir oss, men vi jobber med saken. Jeg håper alle dere som har en facebookkonto har likt Allmennlegeforeningen. Hvis ikke synes jeg dere skal gå inn og gjøre det nå. Der prøver vi å dele medieklipp og aktiviteter. En av de siste sakene vi har lagt ut der er et intervju med Christina Fredheim i den svenske Läkartidningen med overskriften «som fastlege er jeg fri». Det synes jeg dere skal lese. De har laget et nummer med en stor reportasje om den norske fastlegeordningen. Det er mange fra Norge som er intervjuet, blant annet Petter Brelin og jeg. Svenskene har store rekrutteringsproblemer i primærhelsetjenesten og ser til den norske fastlegeordningen når de skal finne løsningene. De er såpass imponerte over ordningen vår at jeg, Petter og Marit Hermansen er invitert av den svenske legeforeningen til Almedalsveckan til sommeren. De skal arrangere debattmøte om den norske fastlegeordningen. Fastlegeordningen er 15 år til sommeren. AF vil sammen med NFA og nasjonalt 5
senter for distriktsmedisin arrangere et dagsseminar i den anledning. Det blir i Tromsø den 31.8. Jeg håper mange av dere har lyst til å komme dit. Da skal vi i stor grad se fremover. I dag tenker jeg imidlertid at det hører hjemme å takke de som jobbet hardt og målrettet for å få ordningen på plass. Det er for risikabelt å nevne navn, men tusen takk alle for den jobben dere gjorde den gang. Jeg har lest mye om historien rundt etableringen av fastlegeordningen. Det ble presserende viktig for meg i striden om den nye fastlegeforskriften. Det er viktig å lære av historien når vi nå skal gå videre. Det er veldig mange flere temaer jeg kunne tenkt meg å snakke om, blant annet at vi tenker vi må arbeide mer med temaet mobilhelse, og at vi skal være med i et prosjekt i legeforeningen om bedret kommunikasjon både internt og eksternt og ikke minst om Hedmarksmodellen som vi nå tror vi har nedkjempet, om normaltariffen og om ledelse, men det viktigste i dag er at dere får snakke og vi skal lytte. Jeg skal derfor gå inn for landing nå. Det er mye jobb å være leder i AF. Jeg trodde jeg var forberedt på oppgaven etter en periode som nestleder. Det var jeg ikke. Læringskurven var bratt og jeg må innrømme at det første året var strevsomt. Det er fortsatt veldig mye jobb, men jeg trives med det, bedre og bedre faktisk. Det er derfor med ambivalens jeg har tenkt å slutte før perioden er over. Jeg har bestemt meg for å stille til valg som leder av Akademikerne til høsten. Vinner jeg det valget vil jeg gå av som leder for Allmennlegeforeningen. Det vil være verre for meg enn for dere! Motivasjonen er å kunne bruke erfaringen jeg har fått her i AF til nytte for enda flere. Jeg håper dere alle vil heie meg frem! Takk for oppmerksomheten! 6