1 Aktiv aldring kunne, ville, måtte. Om betingelser for og motivasjon til aktiv deltagelse i eldre år. Foredrag på VAM konferansen 2015: Arbeid for livet Det i kursiv er kandidater for stryking. Fordraget er for langt. Mot et bakteppe av demografisk aldring, har «Aktiv aldring» blitt sentralt i Europeisk politikk de siste 10-15 årene. 2012 var EUs år for «Aktiv aldring og solidaritet mellom generasjonene». Det er produsert utallige dokumenter som mer eller mindre sier det samme, nemlig at: «Nøkkelen til å håndtere de kommende demografiske endringer er «å gi mennesker anledning til å forbli aktive når de blir eldre og mulighet til å fortsette å bidra til samfunnet» (f.eks.eurobarometer 2012 s 3). Man ser eldre som en ressurs, og ved å være aktiv vil eldre øke sin livskvalitet (WHO 2002). Man har altså en vinn-vinn situasjon: aktiv aldring er til beste både for samfunnet og for eldre selv. Innen aldersforskning var aktiv aldring et tema allerede da sosialgerontologi ble etablert som disiplin (Daatland & Solem 2011). Men mens man den gang var opptatt av hvorvidt integrasjon og deltagelse fremmet eldres livskvalitet, er aktiv aldring nå i langt større grad begrunnet i samfunnets behov for deres bidrag. Det er produktiv aldring man er opptatt av, særlig eldres bidrag i arbeidsliv, i frivillig arbeid og i uformell omsorg - og det er aktiv aldring i en slik forstand jeg skal ha i tankene i dette innlegget. Jeg skal kort kaste et blikk bakover på de første teorier om dette. Tilbaketrekningsteorien, ble lansert for snart 60 år siden (Cumming og Henry 1961). Den postulerte en gjensidig tilbaketrekningsprosess mellom den eldre og samfunnet. Det aldrende individ får behov for å trekke seg tilbake fra sine sosiale roller og for å rette sin mentale energi innover. For samfunnet var dette funksjonelt; gamle kunne mer smertefritt erstattes av yngre generasjoner. Teorien sto i kontrast til aktivitetsteorien (Havighurst m fl 1957, 1968), som sa at tilbaketrekning skyldtes utstøting av samfunnet. Aktivitet, og ikke tilbaketrekning, var forbundet med trivsel og velvære (ref).
2 Som en slags brobyggende teori kom så kontinuitetsteorien (Atchley 1989); som sa at det sentrale er å opprettholde sammenheng og kontinuitet i aktiviteter og roller. Alle viste til empiriske sammenhenger, som de tolket på ulikt vis men de hadde bare tverrsnittsdata. Siden den gang har utallige studier funnet sammenhenger mellom aktivitet og livskvalitet. Men så å si alle bygger på tverrsnittsdata hvilket betyr at man enda ikke har avklart i hvilken grad det er snakk om kausale sammenhenger: Aktivitet kan skape trivsel, men det kan også være at eldre som har god psykisk helse tenderer å være mer aktive. For å forstå mer av disse sammenhengene må man ha følge individer over tid man må ha longitudinelle data. På NOVA har vi et prosjekt finansiert av VAM om aktiv aldring «AgePaths» prosjektet er i startfasen. Det bygger på data fra studien NorLAG «Den norske studien om livsløp, aldring og generasjon». Det er en longitudinell studie der tredje runde av data skal samles som en del av dette prosjektet. Bruttoutvalget er 10 000 personer. I noen grad vil jeg vise til forskning som bygger på NorLAGs to første runder. Hvor aktive er dagens eldre? Sammenlignet med de fleste andre land er eldre i Norge aktive. * Yrkesaktiviteten er høy blant dem over 50 år, og sannsynligvis den høyeste noensinne ifølge NAV (Haga, Arbeid og Velferd 2015). Eldre i Norge står lenger i arbeid enn i Europa - 73 % av dem mellom 55 og 64 er yrkesaktive mot 52 % i i Europa. Fra rundt år 2000 har også yrkesaktiviteten blant dem over 67 år steget. Allikevel : en fjerdedel er helt ute av arbeidslivet før 65 år. Mange, særlig kvinner, jobber deltid og selv om andelen yrkesaktive har gått opp siden årtusenskiftet er også forventet gjenstående levetid steget mye i samme tidsrom. For dem over 60 år er økningen nesten 3 år for menn og 2 år for kvinner siden 2000 (Statistikkbanken). *Ser vi på frivillig arbeid er det mer av det i Norden enn i andre land, blant både yngre og eldre. Institutt for samfunnsforskning (ISFs) finner i sin siste undersøkelse om frivillig innsats at vel 50% av dem over 60 år har utført frivillig arbeid siste 12 måneder (Folkestad m fl 2015).
3 Allikevel: ISF finner også at andelen som utfører frivillig synker etter 50 års alder. Den siste Tidsnyttingsstudien til SSB finner at i løpet av en vanlig dag gjør bare 6 % av dem mellom 67 og 79 år frivillig arbeid. 55 % i denne aldersgruppen gjør det aldri. I gjennomsnitt tilsvarer dette en innsats på 10 minutter per dag (Vaage 2012, Wollebæk 2013) *Ser vi til slutt på uformell omsorg i familien, finner vi i NorLAG studien at av 26% av døtre og 14% av sønner som har pleietrengende foreldre gir jevnlig pleie til dem (Hansen og Slagsvold). Hjelpen går også andre veien. Vel 60 % av besteforeldre passer barnebarn minst en gang i måneden og Norge ligger også her på topp i Europa ( Herlofson). Men igjen: tid brukt på uformell hjelp i familien er nokså lav. Om vi for eksempel ser på daglig hjelp med barnebarn, og ikke månedlig, ligger Norge nær bunnen i Europeisk sammenheng (Herlofson, Multilinks, NorLAG). Studier der man ser på aktivitet før og etter pensjonering, finner at eldre i liten grad øker sin aktivitet etter avgang fra arbeidslivet. Den frigjorte tiden bruke først og fremst på mer tid på husarbeid, lese aviser og bøker og se TV (Solem xx, Arber xx). Morgendagens eldre forventinger om økt deltagelse Alt i alt: Dagens eldre er nokså aktive - om vi sammenligner med andre land. På den andre siden synes det å være potensiale for mer i alle fall når vi ser på tidsbruk. Og det er potensialet, politikere og planleggere er opptatt av for å stå lenger i arbeid, delta i frivillig arbeid, gi uformell omsorg. Spørsmålene jeg skal si litt om er: Kan de? har de ressurser, og får de tilgang? Vil de? er de motivert og hva kan (de)motivere dem? Og til slutt skal jeg komme inn på dette å måtte bidra som eldre. Kunne To betingelser må være til stede for å KUNNE delta: 1) individuelle ressurser; kapasitet og kompetanse, og 2) man må slippe til ha tilgang til arenaer for aktivitet. Individuelle ressurser Ofte er det økte ressurser og kapasiteter blant eldre det vises til når man snakker om potensialer for aktiv aldring: Kognitive evner synes bedret, eldres økonomi er bedre. Levealderen har steget. Funksjonell helse er bedret. Kapasiteten til å være aktiv er større
4 blant dagens enn gårsdagens eldre og trolig enda større i kommende generasjoner av eldre skjønt nyere forskning reiser tvil om antall år med god helse stiger så mye som mange har antatt (Lancet 2015). Jeg skal bare utdype ett punkt her; nemlig økt utdanningsnivå, og det forhold at dette særlig gjelder kvinner. Utdanning har brede ringvirkninger i individers liv; ikke bare øker det sjansen for å få god jobb og alt som penger kan kjøpe, utdanning virker også inn på fysisk helse, psykisk helse, på livsstil, på bruk av helsetjenester, på preferanser og verdier, på selvbilde, på handlekraft, på målrettethet, på kjønnsroller blant annet. Utdanning gir ikke bare muligheter og status i samfunnet - utdanning former også individer og styrker «psykologiske ressurser». Er man opptatt av endringer i kommende generasjoner av eldre, deres bidrag og forventninger, er det økte utdanningsnivået blant eldre kvinner en helt sentral faktor. Her (figur 1) ser dere andel med utdanning på universitets eller høgskolenivå fra 1980 til i dag (statistikkbanken.ssb.no). De som var mellom 40 og 49 i 1980 er mellom 75 og 84 år i dag de er dagens eldre. De som var på den alderen i 1990 er mellom 65 og 74 i dag. Det er få av dem som har universitetsutdanning og nesten bare menn, mens det er små kjønnsforskjeller i utdanning på høgskolenivå, 15 % omtrent for begge kjønn. Ser man på utviklingen til i dag har utdanningsnivået øket for begge kjønn, men mye brattere for kvinner. Utdanningsnivå, 40-49 åringer, 1980-2014 40 35 30 25 20 15 10 5 0 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010 2014 Menn Menn Kvinner Kvinner
5 Her (figur 2) ser dere forskjellene i 2014 for dem som er 67 år og eldre i dag sammenlignet med dagens 40-49 åringer morgendagens eldre (statistikkbanken.ssb.no). På disse vel 20 årene er andelen kvinner med høyere utdanning tredoblet, nesten halvparten av kvinnene (45,7%) har høyere utdanning (steget med 30 prosentpoeng). For mennene er økningen langt mindre (10 prosentpoeng i alt 34,2% har høyere utdanning) Utdanningsnivå i 2014 40 35 30 25 20 15 10 5 0 Univ Høgsk 4 år Univ mer enn 4 år Univ Høgsk 4 år Univ mer enn 4 år 67 år + 40-49 Menn Kvinner Nok en grunn til å ha det økte utdanningsnivået i tankene når det gjelder potensialer for aktiv aldring- er at det kan synes som utdanning gir sterkere effekter, oftest gevinster, for kvinner enn for menn: Utdanning ser ut til å endre kvinners atferd mer enn menns eller sagt mer korrekt; forskjellene mellom kvinner med lav og høy utdanning er, i mangt mann studerer, større enn forskjellene er mellom menn i ulike utdanningsgrupper. Det gjelder blant annet i helsevaner, kjønnsrolleatferd, psykisk helse, psykologiske ressurser. I mange tilfeller forsvinner kjønnsforskjeller helt eller nesten helt, om man sammenligner menn og kvinner med høy utdanning. I vår studie, NorLAG, finner vi at det gjelder blant annet alkoholkonsum, målrettede (instrumentelle) væremåter, opplevelse av å ha styring på sitt liv, andre finner sammen mønster for depresjon og helse (Mirowsky & Ross). Alt i alt - Når det gjelder individenes kapasitet for aktivitet i eldre år, er den øket og økes ytterligere i årene fremover. I så måte vil morgendagens eldre «kunne» bidra mer.
6 Muligheter og tilgang til arenaer Men det forutsetter at eldre har muligheter til å delta - å bidra. Ett forhold som begrenser deltagelse er formelle aldersgrenser. Dem er det blitt færre av i sivilsamfunnet. I arbeidslivet har vi fremdeles aldersgrenser, men i private virksomheter er den nylig hevet - til 72 år. Men like viktig for eldres deltagelse i arbeidsliv og sivilsamfunnet er andres holdninger og forventinger til deres evner og kapasitet. Jeg tenker på ulike former for implisitt aldersdiskriminering. Å gi andre følelsen av å være mindre interessante, mindre kompetente, å overse, eller forbigå er subtile sosiale virkemidler med stor effekt. Den som utsettes for det trekker seg unna, og kan til og med overta og akseptere de samme holdningene til seg selv. Det er velkjente psykologiske mekanismer. Til grunn for aldersdiskriminering ligger stereotype oppfatninger om eldre, som at de har vanskelig for å lære, er rigide og ikke liker forandring, er lite kreative, langsomme, og mer følelsesmessige fordommer; f.eks. uinteressante, lite tiltrekkende. Man finner at det særlig er de følelsesmessige fordommene som har betydning for atferd for eksempel vegring mot å rekruttere eldre. Norske studier finner at mellom 6 og 8% dem over 60 oppgir at de selv har blitt utsatt for aldersdiskriminering siste år, og 18 % har opplevd at andre har blitt det (Solem xx). I hvilken grad implisitt aldersdiskriminering skjer i arbeidsliv og sivilsamfunnet vet vi allikevel lite om, fordi det kan være uklart for den som utsettes for det Er det meg? Er det alderen? Er det dårlig kjemi? Dessuten deler eldre selv ofte disse negative forestillingene. Ville Og dette leder over i mitt neste punkt i hvilen grad VIL morgendagens eldre bidra mer aktivt enn de gjør i dag? Jeg skal først trekke tråden tilbake til aldersdiskriminering: Og poenget er at vi slutter å ville det vi ikke kan eller ikke har muligheter til. Å utsettes for subtil aldersdiskriminering innebærer å ikke føle seg verdsatt kanskje endog litt nedverdiget. En naturlig, og på mange måter fornuftig, reaksjon er å trekke seg tilbake og
7 rette engasjementet i en annen og mer givende retning. «Høyt henger de og sure er de» (som reven sa). Det er en tilpasningsmekanisme som står sentralt i nyere psykologiske utviklingsteorier; Å gi opp mål som ikke tjener en er en hensiktsmessig tilpasning gjennom hele livet, både for å bevare psykisk helse og for å understøtte annen aktivitet. Fordi kapasitet og ressurser uvegerlig vil reduseres til slutt blir denne evnen viktigere jo eldre vi blir (Heckhausen, Brandtstäder,,,). Aldersdiskriminering skyldes imidlertid ikke individuelle reduksjoner, men er en form for utstøting. Like fullt vil trolig de samme tilpasningsmekanismer tre i kraft, det utilgjengelige nedgraderes og arenaer der man er mer velkommen oppgraderes. Med andre ord: Muligheter påvirker motivasjon. Dette er kvalifiserte spekulasjoner. Og når jeg nå sakker om motivasjon for å bidra og engasjere seg som eldre må jeg dels basere meg på slike spekulasjoner. For mens det pågår mye forskning om eldres individuelle ressurser, og især om eldres helse, så finnes det langt mindre om motiver for aktiv aldring, motiver for å bidra og engasjere seg, og endringer over tid i motivasjon. Jeg vil også legge til at mens kunnskap om individuelle ressurser og særlig eldres helse kan trekke mye på internasjonal litteratur, så er motiver for aktiv deltagelse et mer «nasjonalt tema - hvor tradisjoner, normer, velferdspolitiske ordninger vil spille inn og disse varierer mye mellom land. Fri vilje frivillig Mens aktiviteter tidligere i voksenlivet har vært styrt av sterke normer, så finnes det i dag knapt noen normer og sanksjoner som styrer eldres prioriteringer. Det er, så langt, ingen sterke normer om hva eldre BØR gjøre. Så hvilke motiver, hvilke forhold, kan tenke å styre eldre i retning av å bidra mer eller mindre? Ett forhold er knyttet til eldres forventninger til pensjonisttilværelsen, den nye livsfase, med stor frihet.
8 Et annet forhold er knyttet til behov som kan bli mer aktuelle i eldre år; behov for å være generativ dvs. bidra til etterkommeres beste, behov for å være til nytte «need to be needed», behov for et konsistent og positivt selvbilde. Et tredje forhold kan være knyttet til villighet til å bidra som eldre er utdanning og i dette korte innlegget skal jeg konsentrere meg om det. Utdanning Økt utdanning gir ikke bare tilgang til ressurser det kan også føre til at morgendagens eldre har en noe annen «mentalitet» enn dagens- noe andre måter og forstå og forholde seg til verden på som igjen kan ha betydning for villighet til å bidra til aktiv aldring. Jeg skal trekke frem noen slike som vi har sett på i NorLAG. Opplevelse av kontroll en psykologisk ressurs Først- opplevelse av kontroll: Å tro at verden/omgivelsene er påvirkbar og tro at man selv er i stand til å påvirke er viktig for hvordan vi orienterer oss og hvordan vi forholder oss. Det er også viktig for helse og livskvalitet. Flere nyere studier finner at opplevelse av kontroll predikerer helse og dødelighet over lang tid fremover (Roepke & Grant 2012), det finner vi også i NorLAG (Slagsvold & Sørensen): Vi finner at de med høy følelse av kontroll har lavere sjanse for å dø de nest fem år. Opplevelse av kontroll er i stor grad lært gjennom erfaring, og ressurssvake grupper har mindre av det; typisk de med lav utdanning, kvinner og eldre. I NorLAG finner vi også det. Men mer interessant er at vi finner at kjønnsforskjeller i opplevelse av kontroll forsvinner når vi tar hensyn til utdanningsforskjeller, og at aldersforskjeller reduseres betydelig. Og vi finner videre at disse sammenhengene ikke bare skyldes ulikheter i ressurser knyttet til utdanning, slik som jobb og økonomi, men også mer aktive måter å forholde seg til verden på. Kontrollert for en rekke slike forhold, inkludert helse, har de med høy utdanning en mer handlekraftig og målrettet orientering. Utdanning synes å forme individenes væremåter i en slik retning. Hvilken betydning kan det ha for «aktiv aldring» fremover? Først og fremst at morgendagens eldre vil bli mer proaktive, at de i større grad vil ta kontroll over eget liv, og at kjønnsforskjeller i så måte vil bli små eller borte. Det peker i retning av færre «gyngestolspensjonister». Men hvorvidt aktivitet og initiativ vil rette seg mot å bidra til samfunnet eller i retning av konsum og fornøyelser er et åpent spørsmål.
9 Vi har også sett på utvikling av kontrollopplevelse over en 5-års periode i ulike aldersgrupper. Da finner vi et annet mønster enn i andre land, nemlig at aldersreduksjon i denne opplevelsen synes å skje først etter 75 års alder - 15 år senere i Norge enn i USA (Slagsvold & Sørensen 2013). Det er nærliggende å spørre om forskjellen skyldes at alderdommen er mer trygg og forutsigbar i land med mer sjenerøse velferdsordninger, som i Norge. Opplevelse av kontroll er som sagt trolig knyttet til motivasjon for aktivitet. Vi finner at i Norge er kontrollopplevelse stabil opp til 75 års alder betydelig lenger enn i land vi kan sammenligne med. Dersom denne ressursen rettes mot å bidra i samfunnet er det et sterkt potensiale. Men det kan, som sagt, alternativt rettes mot fornøyelser, selvutvikling og konsum. Verdier og verdiendringer I hvilken retning energi og krefter rettes, når man står fullstendig fritt til å velge vil dels bestemmes av egne verdier. Altruistiske, tradisjonelle verdier kan tenkes å trekke i retning av å frivillig innsats, omsorg for andre mens individualistiske verdier kan tenkes å trekke mer i retning av fornøyelser og selvutvikling. Individualistiske verdier har blitt mer utbredt og tradisjonelle mindre. Dels er det snakk om generasjonsforskjeller. I NorLAGs data finner vi imidlertid at verdier i er like sterkt knyttet til utdanning som generasjon. I alle aldersgrupper er de med høyest utdanning mer individualistisk orientert (Slagsvold xx). Men det er ikke gitt at mer individualistiske, og mindre altruistiske verdier innebærer at eldre vil bidrar mindre, ei heller at altruistiske verdier blir mindre viktige for akkurat frivillig innsats. I ISFs frivillighetsundersøkelse finner de at høyt utdannede utfører mer frivillig innsats og at eldre i større grad enn middelaldrende begrunner frivillig innsats med altruistiske motiver. Hvorvidt morgendagens eldre vil bidra mer enn i dag vil trolig være avhengig av at aktivitetene imøtekommer deres preferanser og kompetanse og at de er velkomne. Det stiller krav til organisering og utforming av aktiviteter.
10 Måtte Holdninger til å ta seg av familiens gamle Jeg har ikke sagt så mye om eldres motivasjon for å bidra som uformelle omsorgsytere. Det skal jeg avslutte med for det ligger i overgangen mellom det å ville bidra og det å måtte det. Med økt levealder, blir det i vanligere at pleietrengende foreldre har barn som selv er eldre. I hvilken grad er eldre motivert for å yte omsorg til familiens gamle? Vi har informasjon fra NorLAG studien om det. Figur Voksne barn bør ta ansvar for å gi omsorg når foreldre trenger det Andel i av dem over 50 år som er enig. (ref. Multilinks?) Dere ser at knapt 40 prosent av dem over 50 år er enig i at «voksne barn bør ta ansvar for å gi omsorg når foreldre trenger det». Noe flere av dem med høy utdanning er enig, men allikevel under halvparten. Andelen som er positive har også sunket i den perioden vi kan følge dem. Med flere eldre vil behovet for hjelp fra familien øke dersom vi ikke skal øke andelen sysselsatte i pleieyrkene mye eller senke kvaliteten på omsorgen. Dette tema har vært en del oppe i media også i perioden 2002-2007 da vi kan se på endringer i disse holdningene. Ble de blitt mer positive?
11 Figur. Nei som dere ser er det faktisk blitt færre, og det gjelder alle aldersgrupper og utdanningsgrupper. Så på spørsmål om fremtidens eldre vil bidra mer i uformell omsorg ser ikke utviklingen ut til å ha gått i den retning. Med ny runde av data blir det blir interessant å se om dette er en varig trend. I NorLAG undersøkelsen kan vi sammenligne oss med andre land, da finner vi at positive holdninger til å ta seg av familiens gamle er minst utbredt i Norge, jeg har plukket ut noen av landene her: Figur Voksne barn bør ta ansvar for å gi omsorg når foreldre trenger det. Andel i av dem over 50 år som er enig. (ref. Multilinks?) Forskjellene i holdninger skyldes trolig ikke minst forskjeller i omsorgstjenester. I Østeuropeiske land er omsorgtjenester knappe og dårlige man MÅ ta seg av sine gamle foreldre om de ikke skal forkomme. Man vil når man må. En slik tendens ser vi også i NorLAG data. Vi finner en positiv sammenheng mellom holdninger til å ta seg av gamle foreldre og sannsynligheten for at man gjør det over de neste fem år - slik man ville vente (Herlofson & Slagsvold). Men for dem som får skrøpelige foreldre over det samme tidsrom finner vi at mange hjelper, uavhengig av holdninger trolig fordi det er oppstått en situasjon - man MÅ. (Herlofson ).
12 Så en vei til aktiv aldring er å måtte bidra. Om pensjoner blir lave eller økonomien dårlig kan vi også få flere som MÅ stå i jobb lenger. Men da er det ikke lenger snakk om valg og frivillighet, men nødvendighet. Jeg stilte noen spørsmål om aktiv aldring og økt bidrag fra eldre til samfunnet fremover Kan de? Vil de? Må de? Jeg har utelatt et annet nærliggende modalt hjelpeverb nemlig BØR de? Det finnes som sagt få roller som venter en pensjonist, ingen normer om hva eldre bør gjøre når yrkeslivet er over, ingen sanksjoner om man hengir seg til bare nytelse og konsum. Ett mulig scenario kan være at med endret aldersbalanse, økte utgifter og kanskje mindre inntekter i samfunnet vil vi få normer om at eldre bør bidra. Politikernes økte fokus på aktiv aldring kan i seg selv trekke i den retning.
13