ORDINÆR EKSAMEN 2015 JUS112 ARVE- OG FAMILIERETT SENSORVEILEDNING

ORDINÆR EKSAMEN 2015 JUS112 ARVE- OG FAMILIERETT SENSORVEILEDNING Spørsmål 1: Er Skauholt Rogers særeie? Rettslig grunnlag er el. 48 som sier at en giver kan bestemme bl.a. en ordning som nevnt i 42 som vilkår for gaven, dvs. at den skal være unntatt fra deling (særeie). Bestemmelsen i gavebrevet fra Rogers foreldre var at Skauholt skulle være hans (Rogers) særeie. For at en slik bestemmelse skal kunne være gyldig, må Skauholt være gitt til Roger, og ikke dem begge, slik Anita anfører. Det er den første problemstillingen, fordi dersom Anitas anførsel fører frem, er det klart at Roger ikke kan ha rett til å unnta fra deling den del av Skauholt som tilhører Anita. Anita støtter sin anførsel i omstendighetene rundt gaven, dvs. at den ble gitt til bryllupet, og kan kanskje også anføre formålet med gaven (å gi dem bedre plass ettersom de ville ha barn). Det kan nok hevdes å være litt uklart om Skauholt gis til begge eller bare til Roger. Som Lødrup/Sverdrup s. 132 skriver, må man i slike tilfeller tolke gaveløftet med sikte på om gaven var ment til begge eller bare den ene. Enkelte studenter vil kanskje også trekke inn teoriuttalelser om en presumsjon for at større (verdifulle) gaver fra den enes slekt, typisk foreldrene, anses gitt til vedkommende ektefelle. Man bør likevel få mer ut av faktum. Tvilen mtp. betydningen av Rogers foreldres intensjon hva angår mottaker, herunder av at en mulig forutsetning brister (jf. barnløsheten), reduseres etter mitt syn i lys av den klare teksten i gavebrevet, og at særeiebestemmelsen (også) er motivert av slektens tilhørighet til eiendommen. Anitas anførsel om at hun samtykket i pantsettelsen kan muligens forstås som en indikasjon på at hun har ansett Skauholt som eiet av begge, men det kan ikke være avgjørende. Da huset på Skauholt var parets felles bolig, måtte Roger uansett slik han anfører sikre seg hennes samtykke for pantsettelsen, for dermed å få lånet, jf. el. 32 første ledd a). Anita anfører videre at særeiebestemmelsen var ugyldig pga. at Roger overtok restgjelden på 1 600 000, eller 40 %. Problemstillingen kan med fordel knyttes til tolking av ordet gaven i 48: Kan man stille særeievilkår når det betales vederlag? Vi står overfor en blandet disposisjon med gave- og kjøpselementer. I læreboken er temaet behandlet på s. 214-216

2 (petitavsnitt på s. 215). Relevante høyesterettsdommer er Rt. 1986 s. 164 og Rt. 1990 s. 432. Noen vil nok mene at tilfellet er mer tvilsomt enn Rt. 1986 s. 164, og en del vil derfor trolig falle ned på at Skauholt ikke er særeie, evt. konkludere med at bare en andel som svarer til gaveelementet 6/10 er Rogers særeie. Det bør vel godtas, selv om spørsmålsstillingen strengt tatt ikke åpner for et både-og, bare enten-eller. Vi kan heller ikke uten videre bruke Rt. 1990 s. 432 til støtte for et slikt resultat. Der hadde overdrager (som var mottakers mor og onkel) bestemt at det skulle betales kr. 140.000 for en leilighet dersom leietakeren (mottaker) ønsket å overta den, og at (hele) leiligheten skulle være hans særeie. Da han benyttet seg av sin forkjøpsrett, ble leilighetens verdi satt til kr. 250.000. Derfor ble gaveelementet ansett å være 11/25. Høyesteretts utgangspunkt ser ut til å ha vært at særeiebestemmelsen gyldig kunne vært opprettholdt for hele leiligheten, til tross for at det ble betalt kr. 140.000 (tilsvarende 14/25 av leilighetens verdi). Den (opprinnelig prinsipale) påstanden om særeie for hele leiligheten hadde imidlertid mannen droppet for lagmannsrett og Høyesterett, der han kun påstod av 11/25 var hans særeie. At han fikk medhold i sin påstand, kan altså ikke tas til inntekt for at givers bestemmelse om at hele leiligheten skulle være hans særeie, var ugyldig. I de gode besvarelsene vil man forhåpentlig se sammenhengen med vederlagskravet under spm. 2, slik at selv om man konkluderer med at Skauholt er Rogers særeie, betyr ikke det at Anita står tomhendt tilbake. Spørsmål 2: Dersom Skauholt er Rogers særeie, har Anita krav på vederlag? Rettslig grunnlag er 63 første ledd, alternativet om å ha brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie. Roger har brukt inntekter under ekteskapet. Rogers innsigelse kan kanskje først og fremst kan leses som en henvisning til prinsippet om fri råderett over egen formue, jf. 31 første ledd. Man kan likevel bruke innsigelsen som en inngang til å problematisere om løpende inntekter kan anses som felleseiemidler. Det bør vel likevel godtas om noen kort og godt slår dette fast, mens andre kanskje vil vurdere om ordet bare kan referere til midler man allerede har, altså som en motsetning til løpende inntekter. Etter gjeldende lov er det ikke tvilsomt at slike inntekter faller inn under vilkåret, i alle fall så lenge inntektene er midler som skulle vært delt om de hadde vært i behold, men det var i mindre grad klart etter forløperen i efl. 1927, se Lødrup/Sverdrup s. 284.

3 Videre bør man problematisere om nedbetaling av gjeld som hefter på/knytter seg til særeiemidlene omfattes av vilkåret øke verdien av. Også det kan knyttes til Rogers innsigelse. Vilkåret kan ved et tilsvarende første blikk kanskje oppfattes som å referere til å øke særeiemidlenes (omsetnings)verdi, slik Roger hevder, uavhengig av hvorvidt det hefter gjeld ved midlene eller ikke. Det typiske eksempelet er felleseiemidler brukt til påkostning av særeiemidlene. Likevel synes det klart at også betaling av gjeld som hefter på midlene anses omfattet av vilkåret øke verdien av, se Lødrup/Sverdrup s. 286. Det kan nok hevdes at i prinsippet bør det være en totalvurdering som ligger til grunn for vurdering av denne type vederlagskrav, der ektefellenes bruk mv. av sine midler under ekteskapet til ulike formål, sammen med momenter av (stilltiende) samtykke fra den andre ektefellen osv., kan få betydning. Dette kommer vel imidlertid egentlig ikke frem i læreboken, men viktigere for å godta drøftelser som består av forholdsvis enkle subsumsjoner som antydet ovenfor, er at oppgaven vel ikke gir gode holdepunkter for å trekke ytterligere momenter inn i drøftelsen her. Spørsmål 3: Har Anita krav på vederlag for at verdiene i Rogers Rør gikk tapt? El. 63 annet ledd er hjemmel for vederlagskravet her. Man kan nok si at Roger har svekket delingsgrunnlaget. Bestemmelsen gir oss da to vilkår/vurderingstema, som til en viss grad må ses i sammenheng. Den første problemstillingen er om svekkelsen er vesentlig. Sett isolert er 600.000 et forholdsvis stort beløp for de fleste. Det er mindre klart om løpende inntekter brukt til å betjene gjelden kan trekkes inn, da man ikke har en alminnelig spareplikt (utover midler til sitt eget og familiens (ektefellens) underhold om denne ikke selv har midler). Tvert i mot er som sagt det rettslige utgangspunkt at man kan bruke sine midler som man vil, sml. 31 første ledd. Vesentlighetsbetraktningen skal fortrinnsvis ses i lys av hvor mye delingsgrunnlaget ble redusert. Læreboken sier lite eller ingenting om dette fremstillingen (s. 290-293) konsentreres om det andre vilkåret. Det heter dog på s. 291 at «[v]ed vurderingen av om grensen er overskredet, må ektefellenes formuesstilling i det hele legges til grunn», Og eksempelet i petitavsnittet s. 293 illustreres regelen med reduksjon av mannens formue med 60.000 til 100.000, altså med 6/16 = 3/8. Hvis også hustruens nettoformue tas med og det skal den vel, jf. både ordlyden «delingsgrunnlaget» og at «ektefellenes formuesstilling i det

4 hele legges til grunn» - blir reduksjonen mindre; med 6/19, eller 31,6 %, men det er likefullt en vesentlig reduksjon. Oppgaven gir oss imidlertid ikke holdepunkter for å anta at Roger eller Anita har annen formue som skal deles; i alle fall ikke når forutsetningen er at Skauholt er Rogers særeie, og Anita kan skjevdele leiligheten. Men det kan ikke bare være situasjonen på skjæringstidspunktet som er relevant, når det er en svekkelse som skal vurderes. Tidligere hadde han i alle fall forretningen, som vel kan forutsettes å ha representert positive verdier i deler av det kritiske tidsrommet; 600 000 da satsingen ble påbegynt, og nå har han den ikke. Den som mot denne bakgrunn mener at svekkelsen ikke er vesentlig, bør komme opp med en meget god argumentasjon. Det andre vilkåret er tradisjonelt det problematiske; svekkelsen må ha skjedd på en utilbørlig måte. Her kan vi forvente at Rt. 2002 s. 648, muligens også andre dommer, trekkes inn. Særlig 2002-dommen taler vel for at det skal mye til. I vår sak vil jeg vike tilbake for å kalle en uheldig/feilslått satsing på en helt normal forretningsvirksomhet for kritikkverdig. Handlinger foretatt med grunnlag i en dårlig forretningssans/overdreven optimisme etc. kan vanskelig sies å være utilbørlige, selv om man bør ta høyde for at dette utgangspunktet er nyanserbart. Noen vil nok trekke inn at Roger ikke uoppfordret fortalte banken om Komfys planer. Det kan kanskje være relevant, for det indikerer at Roger (til tross for optimismen) var klar over at prosjektet var risikofylt. Men det kan vel vanskelig anses utslagsgivende. Spørsmål 4: Har Anita rett til å trekke fra gjelden, helt eller delvis? Vis hvordan du kommer frem til svaret. Rettslig grunnlag er 58 tredje ledd, da Anita har både formue som skal deles, og formue som holdes utenfor etter 59. Anitas gjeld må anses som studiegjeld, som ifølge ot.prp. nr. 28 (1990-91) s. 120 i slike tilfeller vil bli å anse som 58 tredje ledd c-gjeld. Det er likevel selvsagt mer elegant metodisk sett å utlede dette ved en tolking av lovteksten: Oppgaven gir ikke opplysninger som tilsier at gjelden kan subsumeres under litra a) eller b), ergo gjelder litra c) som gir rett til å trekke fra annen gjeld med en forholdsmessig del. Anita hadde formue som skal deles verdt 200 000 og midler som holdes utenfor delingen verdt kr. 1 800 000, dvs. hhv. 1/10 og 9/10. Det gir m.a.o. fradragsrett for 1/10 av gjelden på kr. 100 000, altså kr. 10 000. ---

5 Om karaktergivningen: Det minnes om at oppgaven gis til studenter på 1. studieår etter ca. 8 ukers kurs som omfatter både familie- og arverett. Forventninger og karaktergivning må tilpasses dette. Generelt kan ellers sies at sensorene bør være på utkikk etter hvorvidt studentene har kunnskaper og viser forståelse og innsikt gjennom å se ulike rettslige grunnlag og å formulere problemstillinger som er tjenlige for drøftelsen, som bør være balansert så langt anførsler og rettskilder gir grunnlag for det. Herunder bør man holde seg til saken/kildene og ikke gli ut i synsing, og ikke bli for omstendelig under noen drøftelser slik at andre utelates eller besvares tynt, noe som kan avsløre faglig usikkerhet. Klarer man dette, vil man normalt også dokumentere at man har tilegnet seg og forstått de materielle kunnskaper som oppgaven etterspør. A-kandidater vil derfor typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, relatert til faktum, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A vurderes og tilsvarende opprykk kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C- kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at noen av problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer er tilegnet, men legger gjerne også for dagen huller, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss evne til å orientere seg i regelverket. Der er gjerne noe materielle kunnskaper og en viss forståelse, men kandidaten sliter typisk med å formidle klart det som fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg; drøftelsene fremstår flere steder som lite innsiktsfulle. Bergen, 11. juni 2015 Thomas Eeg