Skjøtselplan for Aspøya, kystlynghei, Flatanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. OVERSIKTSBILDE fra lokalitet FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Norsk Landbruksrådgiving Namdal, 2013 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Heidi Landfald Hasselvold OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Flatanger kommune LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Heidi Landfald Hasselvold, 2013, Skjøtselsplan for Aspøya kystlynghei
Innhold Innhold Innhold... 2 A. Generell del... 3 Ulike utforminger av kystlynghei... 3 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier... 4 B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet)... 7 Kilder... 13 Ortofoto/kart... 13 Oversiktskart... 13 Avgrensning lokalitet ved registrering:... 14 Naturtype:... 14 Kalkrike enger:... 15... 15... 16 Kulturminner... 16 Informasjon om det enkelte kulturminne:... 16 Lokale stedsnavn... 17 Geologi... 17 Løsmasser... 18... 18 Ortofoto... 18 Bilder... 19
A. Generell del Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Den ble skapt i de ytterste, oseaniske strøkene langs Norges kyst der klimaet er så mildt at småfe kunne gå ute hele året eller det meste av året. Om sommeren beitet også storfe i lyngheia og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene brent slik at det oppsto en mosaikk av grasog urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan også spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strakk seg fra Lofoten til Kristiansand (eller muligens Grimstad). Også på noen få øyer i ytre Oslofjorden finnes det noe lynghei, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Artsdatabanken 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Kystlyngheiene er egentlig ikke bare en naturtype, men en landskapstype som utgjøres av åpne arealer med en blanding av heivegetasjon, myr, havstrand, eng og knauser. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten helt ned til Portugal. Også i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligst kystlyngheier og dermed et spesielt forvaltningsansvar for dem. Brann, beite og økologisk variasjon (fuktighet, ph) gir til sammen et stort mangfold av økologiske nisjer i lyngheisystemet, som igjen gir rom for en rekke arter og økotyper spesielt tilpasset bestemte deler av lyngheisyklusen. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre semi-naturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). Ulike utforminger av kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Naturtyper i Norge (NiN) deler på grunnlag av vannmetning og kalkinnhold inn kystlynghei i seks grunntyper: kalkkysthei, intermediær kysthei og kalkfattig kysthei (dvs. tørrheier) samt kalkfuktkysthei, intermediær fuktkysthei og kalkfattig kystfukthei (dvs. fuktheier). (www.natutyper.artsdatabanken.no) I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Fukthei skiller seg fra tørrhei ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. I det følgende gis det en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i fuktighet og kalkinnhold.
Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng (NT på Rødlista 2010), som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. I nord dvs. fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier Skjøtsel Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau sees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Det er best både for sauen og vegetasjonen om avsviingsområdene ikke er for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse.
I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt 20-30 cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myr- og vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og da det er tele eller fuktig jord dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man skaffe profesjonell hjelp i hvert fall første gangen. Restaurering I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå fortere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. Beiting og dyrevelferd Ved vurdering av områder med kystlynghei med omsyn til egnethet og kvalitet som beite må forhold som vegetasjon, mengde og kvalitet av beiteplanter, tilgang på vann, mulighet for å søke ly/skygge m.m. vurderes. Tilgjengelighet med tanke på tilsyn skal også vurderes. Det stilles krav om at det er tilstrekkelig beitegrøde til at dyrenes behov for energi, protein og mineral dekkes både med hensyn til vedlikeholdsfôr og tilvekst, og at antall dyr i ulike deler av beitesesongen tilpasses beitegrunnlaget. Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er en hardfør, lett sau som er tilpasset utegangerdrift i store deler av året, eller hele året der og når det er vilkår for det. Krav til beitekvalitet er gjeldende ved hold av gammelnorsk sau og utegangerdrift. Driften skal være tuftet på et opplegg som sikrer god dyrevelferd. Driftsformen helårs utegangerdrift krever godkjenning fra Mattilsynet, og det forutsetter driftsopplegg og tilsyn som tar høyde for situasjoner med behov for tilleggsforing og ly/enkelt dyrerom når forholda krever det. Ved kombinasjon av område med milde vintrer, tilstrekkelig areal og velskjøttet beite med kystlynghei greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Om nødvendig må tilslipp av vær ordnes slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr,
må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Vinterbeite til utegangersau må ha tilstrekkelig med lynghei av god kvalitet. Unge skudd av røsslyng er viktigste vinterbeiteplanta, men tilgang på starr, gras som de finner innimellom m.m. er betydningsfullt for det samlede næringsopptaket om vinteren. Innholdet av protein i fôret er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren, uten at dette er kritisk. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Tilveksten på lam og sauer av gammelnorsk sau ved helårs utegangerdrift i kystlynghei på Vestlandet og Sør-Trøndelag er undersøkt i et forskningsprosjekt. Tilveksten på lammene var høyere i flere av de undersøkte lokalitetene i Trøndelag enn i Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kan være flere grunner til dette bl.a. har god tilgang på grasområder stor betydning for lammenes tilvekst, men også berggrunn og jordsmonn er faktorer som spiller inn. I noen av lokalitetene på Vestlandet ble det gjort undersøkelser der en så på tilveksten både hos lam og sauer i mer oppdelte perioder. Disse registreringene viste at det var liten tilvekst på lam fra sist i august til først i oktober, men at tilveksten på gimrer og sauer var tilfredsstillende og at disse bedret holdet utover høsten. I Vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er situasjonen at en god del av villsaulammene fra kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting. Disse lammene som ikke er slaktemodne må overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: http://www.dirnat.no/content/1916/ Annen aktuell litteratur Haaland, S. 2002. Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Kaland, P.E. & Vandvik, V. 1998. Kystlynghei. S. 50-60 i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) 2009. Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift. 2009-2: 66-128. Spesialnummer om kystlynghei i Norge.
B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet) SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten Aspøya ID i Naturbase BN00020884 *Registrert i felt av: Heidi Landfald Hasselvold *Kommune Flatanger Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Rapport botanisk serie 2000-9 «Botanisk kartlegging og plan for skjøtsel av sørvestlige deler av Aspøya i Flatanger, Nord-Trøndelag» utarbeidet av NTNU. *Områdenr. 1749 *Dato: 29.11.2012 og 06.09.2013 Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Rapport botanisk serie 2005-6 «Naturtypekartlegging i Flatanger kommune» utarbeidet av NTNU. I denne kartleggingen har kystlynghei på Aspøya fått verdi B og 3 kalkrike enger fått verdi B (viktig område). *Hovednaturtype: Kystlynghei: 86% (624 daa) Tilleggsnaturtyper: Naturbeitemark:8% (62 daa) Kystmyr: 5% (22 daa) (jf DN, kartlegging av naturtyper, håndbok 13) Utforminger: Lokalitetens landareal utgjør til sammen 708 daa. Kystlynghei utgjør ca 86,% av arealet (624 daa, hvorav vegetasjonsdekket areal (60%vegetasjonsdekke) utgjør 374 daa). Følgende utforminger av kystlynghei finnes på lokaliteten; H1 Tørr lynghei, H2 Tørr gras urterik hei og H3 Fuktig lynghei. Kulturbetinget engvegetasjon utgjør ca 8% av arealet. Følgende utforminger av kulturbetinget engvegetasjon finnes på lokaliteten; G4 frisk fattigeng, G7 Frisk/tørr middels baserik eng, Dunhavre-dunkjempe utforming. G 10 Hestehavre-eng. G 14 Frisk, næringsrik «gammeleng». *Verdi (A, B, C): Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Fattigmyrvegetasjon utgjør ca 5% av arealet. Følgende utforminger av fattigmyrvegetasjon finnes på lokaliteten; K1 skog-/krattbevokst fattigmyr, herunder K1a Skogmyr utforming. K2 Fattig tuemyr (jf NINA, temahefte 12 «Naturtyper i Norge» av Eli Fremstad) B Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Sitka gran (Picea sitchensis) Kode: P1Ss Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m God X Slått Torvtekt De vegetasjonstypene som finnes på Aspøya er: 20 50 m Svak Beite X Brenning x 50-100 m x Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving H: Kystlynghei vegetasjon utgjør ca 86,% av arealet G: Kulturbetinget engvegetasjon, ca 8% av arealet K: Fattigmyrvegetasjon, ca 5% av arealet (jf NINA, temahefte 12 «Naturtyper i Norge» av Eli Fremstad) *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen)
INNLEDNING Dette arbeidet er en del av skjøtselsplaner for kystlynghei i Nord-Trøndelag. Denne lokaliteten av kystlynghei ligger på Aspøya i Flatanger kommuner, Nord-Trøndelag. Aspøya er 1,8 km2, og lokaliteten som ble undersøkt ligger sørvest på øya og utgjør 708 daa. Tidligere bruk og skjøtsel av Aspøya er at det har vært fire husmannsplasser på øya, hvorav to er innenfor kystlynghei lokaliteten. Øya ble første gang bebodd i 1762, og Aspøystranda var bebodd fra 1839 til 1969. Hansplassen (Gangarvika) var bebodd fra 1840 tallet til 1930 tallet. Lyngheia har delvis blitt brent i denne perioden. Det har ikke vært skjøtsel eller beiting på øya i perioden 1969-1982. I nyere tid har det vært utgangersau på øya fra 1982 og det har vært brent lyng siden ca 2001. I tilknytning til husmannsplassene ligger areal som tidligere har vært fulldyrket, som nå er grasdekte arealer med varig eng. Arealene er omkranset av steingjerder for å skille innmark og utmark. Det er tydelige spor etter åpne avskjæringsgrøfter mellom innmark og utmark. Kartlegging av kystlynghei ble gjennomført i 29. november 2012 og 6. september 2013. Øya ble gjennomgått og registrert med hensyn på beitegrunnlag og status for kystlynghei. Det ble ikke benyttet GPS under kartleggingen. Arealet består hovedsakelig av fattig fukthei. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Aspøya er en øy i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Aspøya ligger 3,8 km vest for Einvika og 9 km vest for Lauvsnes i Flatanger. Berggrunn består av Migmatittgneis med granittisk sammensetning. Dette er en sur og hard bergart. Det er mye bart berg, og mindre områder dekket av løsmasser. Løsmassene består av myr eller marine strandavsetninger. Det er to vatn på Aspøya. Klima er kystklima med små temperaturforskjeller mellom sommer og vinter og mye vind. Aspøya ligger innenfor området med 1000-1500 mm årlig nedbør. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Kystlynghei utgjør ca 86,% av arealet (624 daa, hvorav vegetasjonsdekket areal (60%vegetasjonsdekke) utgjør 374 daa). De resterende 40% er bart berg. Mesteparten av kystlyngheiarealet er fuktig lynghei (H3). Tørr lynghei (H1) og Tørr gras urterik hei (H2) finnes som mindre arealer i overgangene mellom fuktig lynghei og bart berg. Kulturbetinget engvegetasjon utgjør ca 8% av arealet. Dette arealet har tidligere vært fulldyrket mark tilhørende to husmannsplasser på øya. Frisk fattigeng (G4) er den vanligste engtypen. Engarealet ved Gangarvika, Klungvika og bukta ved Aspøystranda består av hestehavre-eng hovedsakelig. Noe dunhavre i Klungvika. Frisk/tørr middels baserik eng (G7) finnes i mindre arealer langs Sørstranda og Aspøystranda. Frisk, næringsrik «gammeleng» (G14) finnes ved Hansplassen. Fattigmyrvegetasjon utgjør ca 5% av arealet. Mesteparten av myrarealet er fattig tuemyr (K2), gjerne med lyng på tuene. Skog-/krattbevokst fattigmyr, herunder K1a Skogmyr utforming finnes i randsonene av myrene i overgangen til fastmark/bart berg. ARTSMANGFOLD: Artsmangfoldet beskrives generelt som fattig fukthei, med røsslyng som dominerende art på det vegetasjonsdekkede arealet. På kalkrike strandavsetninger er hestehavre en dominerende art. For fullstendig artsliste vises det til botanisk kartlegging i «Rapport botanisk serie 2000-9» utarbeidet av NTNU. Arter registrert under befaring i 2013: Røsslyng, blokkbær, smyle, tepperot, blåknapp, blåbær, slåttestarr, tyttebær, multe, pors, gulaks, hestehavre, stjernestarr, lyssiv, rome, skrubbær, einer, hårfrytle, engrapp, engkvein, ryllik, dunhavre, engsoleie, vier ssp, osp, bjørk
BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Etter at saueholdet ble avviklet på 1960 tallet opphørte vinterbeitingen. Deretter ble øya beitet av sauer om sommeren. I 1982 ble det startet med utgangersau på øya igjen og det har siden vært helårsbeiting med utgangersau og dette vil fortsette i årene fremover. Siden 2001 har mindre arealer av kystkyngheien blitt brent. Under befaring i september 2013 ble brannflatene fra vinteren 2012/2013 vurdert. I brannflatene fra sist vinter er smyle den dominerende arten. Røsslyng spirer fra røttene. Tyttebær spirer i noen flater. Bjørk som ble hugget ned før brenning spirer fra rota og beites ikke. Einer og krekling spirer ikke i brannflatene. Når en ser på brannflater som er brent fra 2001 og frem til i dag er smyle det dominerende gresset i brannflatene inntil ti år etter brenning. Røsslyngen utgjør mer av fôrproduksjon i brannflatene etter 7 år og senere. Mangfold av grasarter i brannflatene finnes først i brannflater som er over 20 år gamle. En kan ikke si om dette skyldes lokale forskjeller på biologisk mangfold eller om etablering av mangfold av gress tar lang tid etter brenning på denne lokaliteten. Røsslyng er den dominerende arten og den er i alle faser. Det er noe einer og en del lauvoppslag (hovedsakelig bjørk), samt vier på lune plasser. Lauvoppslaget er gjengroing i tidlig fase. I tillegg er det 22 daa med fattigmyr. Tidligere fulldyrket mark utgjør 42,3 daa og en del av dette er ved kartlegging i 2000 og 2005 definert til kalkrike enger (4,5 daa) De tidligere fulldyrkede arealer har tilhørt to husmannsplasser på øya. Arealet fremstår nå som varig eng. Ved Hansplassen bør åpne grøfter mellom utmark/myr og eng reetableres for å unngå forsumping av engen. Det samme gjelder engen øst for husene på Aspøystranda. FREMMEDE ARTER: Sitkagran (Picea sitchensis) det finnes enkelte trær på Aspøya, se eget kart. Det er ikke tegn til spiring av sitkagran i åpne flater. På 1970 tallet ble grunneiere på øyene oppfordret til å plante sitkagran på øyene for å sette arealene i skogproduksjon etter at det aktive jordbruket ble nedlagt. Dette medførte planting av sitkagran på en rekke øyer i Flatanger og Nord-Trøndelag forøvrig. Sitkagranene på Aspøya har kun overlevet på lune plasser med nok løsmasser. Det er i dag enkelt-trær som står igjen, en ser ingen tegn til at disse sprer seg ved frøspiring.
SKJØTSEL OG HENSYN Kystlynghei: Kystlynghei er en utvalgt naturtype som krever spesiell skjøtsel for å bestå. For å få størst mulig biologisk mangfold bør en ha lyng i fasene (pionér-, vekst- og moden fase). For å få til dette må lyngen forynges. Lyngen forynges kvalitativt best ved brenning. For å få rask revegetering etter brenning er det viktig å brenne på frossen mark slik at temperaturen i jorda ikke blir for høy, og at frø og røtter i jorda overlever brannen. Da kan disse spire direkte i brannflaten (i motsetning til at arealet blir dødt og må revegeteres fra brannkantene). Det bør brennes 3-4 flater hver gang det brennes for å fordele beitetrykket i brannflatene påfølgende sommer. Kystlyngheien bør også beites hele året, da busker lyngen seg bedre. For at utgangersauen skal ha et godt beite og god tilvekst om sommeren er det viktig at lyngheiene har en del gras og urter. Andelen gras og urter bør helst utgjøre opp mot 20 % og ikke under 15 %. Urtene og graset er viktig energifôr for søya under melkeproduksjon og viktig fôr for å få tilvekst på lammene om sommeren og ved overgangen fra morsmelk til fast føde. Under befaringen i 2012 og 2013 vises det at beitetrykket er litt lavt. En del gras og lyng blir gjensatt etter beiting og på vindbeskyttende steder er det begynnende lauvoppslag. Dette kan ryddes med ryddesag. For å hindre nye skudd fra rota, bør det skjæreflaten på stubben behandles med plantevernmiddel innen 48 timer etter hogst. Eksisterende kvisthauger etter tidligere rydding bør brennes for å hindre frøspredning og lauvoppslag i kvisthaugene. Røsslyng: En kan med fordel brennes 3-4 flater hver vinter i denne skjøtselsplan-perioden, for å redusere begynnende gjengroing. 25 daa årlig Fôrgrunnlaget for sauebestningen er hele øya på 1,8 km2. Kystlynghei utgjør ca 90,% av arealet (1616 daa, hvorav vegetasjonsdekket areal (60%vegetasjonsdekke) utgjør 970 daa), Brannsyklus til kystlyngheien må vurderes i forhold til revegetering, i Namdalen er den normalt 25 år. Kulturbetinget engvegetasjon: Andelen gras tilgjengelig på Aspøya i dag er tilstrekkelig og det er viktig at det opprettholdes på dagens nivå. Tidligere fulldyrkede arealer ved husmannsplassene er i dag grasdekte arealer. Disse arealene beites selektivt. For å få en jevnere fornying av graset, kan grasvollene med fordel slås en gang hver sommer, etter medio juli. Videre må avskjæringsgrøfter restaureres, for å stoppe forsumping av engarealene. Fattigmyrvegetasjon: Myrvegetasjonen består hovedsakelig av tuemyr med innslag av røsslyng på tuene. Disse arealene kan skjøttes på samme måte som kystlynghei. Sitkagran: Det er plantet sitkagran på øya. Sitka gran er i utgangspunktet en fremmed art i kystlandskapet. Sitkagranen på Aspøya har kun overlevd på lune plasser med tilstrekkelig løsmasser. Det er enkelttrær som står igjen. Disse kan fjernes over tid som en del av skjøtselen. Det er ikke tegn til at den reetablerer seg gjennom førspiring. Det er ønskelig på sikt at trær som er nødvendig som ly for sauen er stedegne arter og bartrær. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Kystlyngheien er en del av et større kulturlandskap. En del av naboøyene har også kystlynghei, og blir beitet av ulike saueraser i dag. Skal landskapsopplevelsen med husmannsplasser, kystlynghei og innmarksbeiter vare, må kulturlandskapet skjøttes gjennom bruk.
VERDIBEGRUNNELSE: Det vises til «Registrering av utvalgte kulturlandskap i Nord-Trøndelag», rapport 3-1996, utarbeidet av Liv Sigrid Nilsen på oppdrag fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Lokaliteten Halmøy og Villa er klassifisert som Spesielt verdifulle områder, klasse 1. Det vises til Rapport botanisk serie 2005-6 «Naturtypekartlegging i Flatanger kommune» utarbeidet av NTNU. I denne kartleggingen har Villa fått verdi A (høy verdi). Begrunnelsen for dette er ei helthetlig vurdering av at Villa og Halmøya er et levende og bevaringsverdig kystkulturlandskap. Befaringen i 2012 viser ingen endring i forhold til naturtyper eller tilstand i forhold til det som er beskrevet i Rapport botanisk serie 2005-6 «Naturtypekartlegging i Flatanger kommune». Verdien opprettholdes i B (viktig områdehøy verdi). SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: APRIL 2013 UTFORMET AV: HEIDI LANDFALD HASSELVOLD UTM Gnr/bnr. 23/12 AREAL (nåværende): 708 AREAL etter evt.restaurering: 708 FIRMA: NORSK LANDBRUKSRÅDGIVING NAMDAL Del av verneområde? Nei MÅL: Skal landskapsopplevelsen med kystlynghei og innmarksbeiter bestå, må kulturlandskapet skjøttes gjennom bruk. Bevare kystlyngheien og beitemarkene på Aspøya. Skjøtte kystlyngheien med brenning og nødvendig rydding for å få røsslyng i flere faser. Dette vil gi høyere artsmangfold og bedre fôringskvalitet på arealet. Ved å oppnå et godt samsvar mellom beitetrykk og arealets fôrproduksjon vil en også ivareta det biologiske mangfoldet. Beitbare gras og urter bør optimalt utgjøre 20 % av kystlynghei-arealet. Hovedmål for lokaliteten: Bevare kystlynghei og hindre gjengroing på Aspøya Konkrete delmål: Kystlynghei: Brenning av større flater for å ha kystlynghei i 3 faser. Dette er nærmere beskrevet i aktuelle tiltak og kart. Brenning av ca. 25 daa årlig. Tilstandsmål arter: Ha røsslyng i flere faser (pioner-, bygge- og moden fase) samt et generelt høyere biologisk mangfold som oppstår etter brenning. Videreføre 20 % gras i lyngområdene. Kulturbetinget engvegetasjon: Arealene bevares med beiting og bør slåes en gang pr sommer, etter medio juli. Når det gjelder slått prioriteres engarealet ved Hansplassen. Utgangersau: Øvre antall utgangersau i vinterflokk vurderes og avgjøres av Mattilsynet, Distriktskontor Namdal.
AKTUELLE TILTAK: Generelle tiltak: Brenning for å få lyng i ulik fase. Det bør ideelt brennes 3-4 flater hver vinter. Lyngen bør ha et omløp på 20-25 år. Arbeidsbehovet vil være relativt likt om man brenner store eller små flater. Ved flatevis brenning av lyngheia: Det er viktig at man velger ut passende områder når man skal starte brenning. Brenning av lynghei skal alltid foregå om vinteren med tele i bakken. Gi alltid beskjed til brannvesenet ved brenning. Informere de som har tilknytning til eiendommen. Brenn aldri alene, bør være minimum 3 stykker. Brenn aldri i sterk vind. Ha alltid brukbart slokkingsutstyr. Ikke bruk klær som lett tar fyr. Forlat aldri en rykende brannflate. Ikke mist hodet! Prioriterin g (år) Årlig brenning 2014-2017 Ant daa og kostnad/ daa 25 daa pr år Kontrol l: (Dato) Det skal brukes 2 dager hver gang på dette som går på lyngbrenning. Timesatser som er brukt i SMIL- ordningen i landbruket er 250 kr pr. time. 2 dager utgjør 15 timer. 3750 kr for hvert år. Man bør være minst 3 personer under dette arbeidet. Da vil kostnadene komme på 11 250 kr pr år det brennes. Det er viktig å vurdere etter første sviing hvordan lyngen regenererer og hvilke urter som vokser opp i brannflatene og dette er det viktig å ta hensyn til i den videre skjøtselen av kystlyngheia. 1 person, 10 timer. Botanisk undersøkelse: 750 kr/time, til sammen 7500 kr. Sommer 2014 Etter brenning må rester og stammer av einer og lauvtrær fjernes manuelt for å unngå at disse skader beitedyr, samt sikre størst mulig lystilgang på nybrent mark og mest mulig reetablering av gras, urter og røsslyng. Det settes av en dag til dette, 2 personer, 250 kr/time. Til sammen 4000 kr Årlig Viktig at beitetrykket blir holdt oppe. Mattilsynet, distriktskontor Namdal avgjør øvre antall sau i vinterflokk.
UTSTYRSBEHOV: Motorsag Ryddesag Utstyr i forhold til brenning, brannvifter. OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen, 3 år: Det er viktig å følge opp med registeringer etter brenning. Både for å få et inntrykk av hva som spirer fra frøbanken og se på reetableringen av røsslyng. Tilskudd søkt år: Tilskudd tildelt år: Skjøtselsavtale parter: Søkt til: Tildelt fra: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. Kilder Fremstad, Eli, Aarrestad Per Arild, Skogen Arnfinn, 1991, Kystlynghei på Vestlandet og i Trøndelag Naturtype og vegetasjon i fare, NINA. s. 109-111 Nilsen, Liv Sigrid, 1996, Registrering av utvalgte kulturlandskap i Nord-Trøndelag. Sluttrapport for «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap» for Nord-Trøndelag fylke, Rapport nr 3-1996, 125 s. Lyngstad, Anders, Bratli Harald, Rønning Gunhild, 2005, Naturtypekartlegging i Flatanger kommune, Rapport botanisk serie 2005-6, NTNU, s 19-20. kart Oversiktskart
Avgrensning lokalitet ved registrering: Naturtype: Kystlynghei:
Kalkrike enger: Figur 1: lokaliteten er 31 daa Figur 2: lokaliteten utgjør 3,8 daa
Figur 3: lokaliteten utgjør 27 daa Kulturminner Informasjon om det enkelte kulturminne: Steingjerde: Det er steingjerde rundt deler av tidligere dyrket mark ved Aspøystranda og Grindvika. Disse kulturminnene er en positiv del av landskapsopplevelsen og bør få bestå. Bosetnings- og aktivitetsområde: Det er spor etter to tidligere husmannsplaser innenfor lokaliteten, Aspøystranda og Hansplassen. På Aspøystranda står bolighuset og på Hansplassen kan står et naust.
Lokale stedsnavn Geologi
Løsmasser Ortofoto
Bilder Bilde 1: Steingjerde Bilde 2.: Steingjerde ved Aspøystranda
Bilde 3: Aspøystranda med dagens bebyggelse Bilde 4: Et stort lauvtre på utsiden av Steingjerde ved Aspøystranda. Muligens staurtre eller lauvingstre.
Bilde 5: Spor etter uttak av torv i myra Bilde 6: Stortjønna på Aspøya, drikkevannskilde for villsau
Bilde 7: Kystlynghei vest på Aspøya Bilde 8: Steinrøys/rydningsrøys på Hansplassen
Bilde 9: brannflate fra februar 2012. Lyng, tyttebær, smyle i brannflaten. Bjørk med årsskudd fra stubbe. Brannflate sør for Hansplassen.
Bilde 10: Røsslyng i degenerativ fase med mose i bunnvegetasjonen.
Bilde 11: Grunnmur etter tidligere hus. Bilde 12: Steinrøys ved innmarksareal, i bakgrunnen sees gjerde og fôringshekk. Bilde 13: Engareal ved Aspøystranda.
Bilde 14: I forgrunnen skimtes åpen grøft ved Aspøystranda. Bilde 15: Fra Aspøystranda mot Sørstranda. Enkelt-trær av Sitkagran i bakgrunnen. Bilde 15: Fra Aspøystranda mot Sørstranda. Enkelt-trær av Sitkagran i bakgrunnen.
Bilde 16: Begynnende lauvoppslag i kystlynghei på Aspøya. Bildene 1-8 er tatt 29. november 2012. Bildene 9-16 er tatt 6. september 2013 Fotograf: Heidi Landfald Hasselvold