Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2002 nettversjon

INSTITUTT FOR SAMFUNNSFORSKNING Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2002 nettversjon Svart arbeid i Norge Innvandreres inntektsmuligheter Topplønninger i norsk arbeidsliv Sysselsetting i frivillig sektor Hvorfor så få kvinnelige ledere?

Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2002 årgang 19 Utgis med støtte fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, hvert halvår, av Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, postboks 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Pål Schøne (redaktør), Ingebjørg Wesche (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Ragnhild Steen Jensen, Marianne Røed, Jon Rogstad og Hege Torp. Abonnement koster kr. 200,- pr. år. Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 150,- pr. årsabonnement. Abonnement kan bestilles ved henvendelse til Institutt for samfunnsforskning Publikasjonsavdelingen Postboks 3233 Elisenberg, 0208 OSLO Telefon: 23 08 61 17 Telefaks: 23 08 61 01 E-post: isf-publ@samfunnsforskning.no, eller ved innbetaling på bankgiro 7038.05.02206. Merk innbetalingen «Søkelys». ISSN 0800-6199 Omslag: Abalone as Trykk GCS Hurtigtrykk

Innhold Redaksjonelt Kan vi leve av å klippe hverandre?... 111 Sysselsetting og mobilitet Sverre Try Bruker akademikere arbeidsformidlingen?... 113 Torunn Olsen Deltid i helsesektoren: Ingen enkle svar... 125 Erling Barth, Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum Inntektsutvikling for innvandrere... 135 Karl Henrik Sivesind Sysselsetting i frivillig sektor... 147 Ledighet Pål Børing Varighet av yrkesrettet attføring: Kommer yrkeshemmede arbeidssøkere i jobb?... 157 Tor Bjørklund Arbeidsledighetens politiske konsekvenser: Ansvarliggjøring eller protest?... 169 Lønnsutvikling Erling Barth, Trygve Gulbrandsen og Pål Schøne Familieeierskap og produktivitet... 182 Arvid Fennefoss og Geir Høgsnes Lønnsoppgjøret 2002: Bakgrunn, forløp og konsekvenser... 190 Harald Dale-Olsen Topplønninger i det norske arbeidsliv store kun i norsk målestokk?... 202 Arbeidsmiljø og avtaleverket Anne Skevik Aktiveringspolitikk for enslige forsørgere i fire land på 1990-tallet... 212 Frode Longva Midlertidig ansettelse karrierestige eller jobbfelle?... 222 Bente Abrahamsen og Aagoth Elise Storvik Hvem opplever tidsklemma? Barnefamilienes lønnsarbeid og foreldrenes yrke... 234 Harald Goldstein, Wiljar Hansen, Tone Ognedal og Steinar Strøm Svart sektor i tilbakegang?... 244 Aagoth Elise Storvik Hvorfor så få? Forklaringer på mangelen på kvinnelige ledere... 254 Norden Torgerdur Einarsdottir Island: Bekönad akademia i en moderniseringsfas... 260 Forfatterveiledning... 271

Forfattere i dette nummeret: Bente Abrahamsen, Dr.polit., sosiologi, forsker, ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Erling Barth Dr.polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo og professor II ved Universitetet i Tromsø. Bernt Bratsberg Ph.D., samfunnsøkonomi, seniorforsker ved Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning, Oslo. Pål Børing Cand.oecon., vitenskapelig assistent ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Tor Bjørklund Dr.philos., statsvitenskap, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Harald Dale-Olsen Cand.oecon., stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Torgeirdur Einarsdottir Dr.philos., sosiologi, universitetslektor ved Islands Universitetet, Reykjavík Arvid Fennefoss, Mag.art., sosiologi, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Harald Goldstein, Dr.philos., statistikk, førsteamanuensis ved Institutt for økonomi, Universitetet i Oslo. Trygve Gulbrandsen Dr.philos., sosiologi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Wiljar Hansen Stud.polit., (samfunnsøkonomi) student ved Institutt for økonomi, Universitetet i Oslo. Geir Høgsnes Dr.polit., sosiologi, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Frode Longva Cand.polit., sosiologi, forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Tone Ognedal Dr.polit., samfunnsøkonomi, førsteamanuensis ved Institutt for økonomi, Universitetet i Oslo. Torunn Olsen MSc., økonomi, forsker ved Agderforskning, Kristiansand. Oddbjørn Raaum Dr.polit., samfunnsøkonomi, seniorforsker ved Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning, Oslo. Karl Henrik Sivesind Dr.polit., sosiologi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo Pål Schøne Dr.polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Anne Skevik Dr.polit., sosiologi, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Oslo. Aagot Elise Storvik Dr.polit., sosiologi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Steinar Strøm Cand.oecon., professor ved Institutt for økonomi, Universitetet i Oslo. Sverre Try Cand.polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, Oslo.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 19, 111 112 111 Kan vi leve av å klippe hverandre? Norsk industri er inne i en dyster periode. I det siste året har den ene industribedriften etter den andre permittert, sagt opp, flagget ut eller gått konkurs. Mange uttrykker bekymring for den rådende utviklingen. Hva skal vi leve av når industrien forsvinner? Næringslivsmannen Christian Thommessen sa for eksempel i Dagbladet den 17. august i år at Norge vil komme til å bli en kjedelig klientstat som lever på staten og av å klippe håret på hverandre. Det er den siste bekymringen jeg ønsker å tak i her; altså at vi kommer til å bli et land som lever av å klippe hverandre. Dette er en type uttalelse som dukker opp med jevne mellomrom og som ofte kommer i forbindelse med at det går dårlig med deler av industrien. I uttalelsen ligger det en implisitt påstand om at vi ikke kan leve av å klippe hverandre. Er det sant? Ja, i utgangspunktet er det ikke så vanskelig å være enig i påstanden. Men hvorfor henge ut akkurat frisører? Hva galt har de gjort? Vi kan ikke leve av å være platearbeidere i verkstedsindustrien «for hverandre» heller, ei heller kan vi leve av å være sveisere i oljeindustrien «for hverandre». Men disse yrkesgruppene går ofte klar av kritikken fra personer som er bekymret for utviklingen i norsk næringsliv. Christian Thommesen er ikke alene om å komme med slike uttalelser. En noe mer kjent økonom, Adam Smith, gjorde det samme allerede i 1776. Han skrev: «En mann blir rik ved å sysselsette mange arbeidere. Han blir fattig av å holde mange tjenere». I begge disse uttalelsene ligger det en implisitt feilslutning at produksjon av håndfaste produkter (helst til eksport) har større verdi enn produksjon av tjenester til innenlandsk forbruk. Dette betyr at verdiskapingen fra en frisør ikke er like mye verdt som verdiskapingen fra for eksempel en platearbeider i verkstedsindustrien. En frisør kan være så flittig og dyktig han bare vil, han vil likevel aldri kunne skape så mye verdier som en platearbeider i verkstedsindustrien. Dette er feil! En verdiskapt krone fra en frisør er like mye verdt som en verdiskapt krone fra en platearbeider i verkstedsindustrien. Og dersom vi er riktig vriene, og dersom vi benytter frisørtjenester som et generelt bilde på innenlandsk vare- og tjenesteproduksjon, kan vi faktisk for et land som Norge argumentere for at vi faktisk kan leve av å klippe hverandre. De store inntektene fra olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen kan vi benytte til å øke importen eller redusere eksporten. De ledige ressursene kan brukes i produksjonen av varer og tjenester innenlands. For nettopp å få glede av oljeog gasspengene må det være mennesker som kan tilby de tjenestene vi ønsker å

112 Redaksjonelt bruke oljepengene på. Arbeidere i konkurranseutsatt sektor må omskoleres fra platearbeidere og sveisere til sykepleiere, kokker og frisører. Problemet oppstår selvfølgelig den dagen inntektsstrømmen fra Nordsjøen stopper opp. Da må omstillingen reverseres. Realkapital, kunnskap og kompetanse knyttet til tidligere yrker og profesjoner kan være forringet eller glemt. Det vil kunne være en smertefull omstillingsprosess. Selv om det siste poenget er svært viktig, så er det en litt annen debatt, og en debatt som ligger litt på siden av det lille poenget jeg ønsker å få frem her, nemlig at verdiskaping ikke er knyttet til arbeidets art. Arbeid er verdiskapende dersom det fører til varer og tjenester som noen er villig til å betale for. Derfor, når vi nå opplever stigende arbeidsledighet i Norge, så er det sannsynligvis ikke frisørenes skyld. For å overføre Victor Normanns svar til Jens Stoltenberg om kaffebarnæringen til frisørnæringen: Problemet er ikke at det er for mange frisører, problemet kan heller være at det er for mange som har tid til å sitte i frisørstolene, når de egentlig burde vært på jobb.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 19, 113 124 113 Sverre Try Bruker akademikere arbeidsformidlingen? Som følge av økt utdanningskapasitet var det en kraftig vekst i antall nyutdannede akademikere gjennom 1990-tallet. Dette aktualiserer problemstillinger knyttet til sammenhengen mellom høyere utdanning og arbeidsmarkedet. Denne artikkelen ser på hvilke metoder kandidatene bruker for å komme i jobb. Resultatene viser at flere bruker arbeidsformidlingen enn det som har kommet fram i tidligere undersøkelser. Kandidater som er utsatt for arbeidsledighet, bruker i størst grad arbeidsformidlingen. Bruken av uformelle søkekanaler påvirkes til en viss grad av sosial kapital. Spørsmålet om hvordan folk kommer i jobb og hvordan ledige jobber besettes, dvs. søkeog rekrutteringsprosessen, hevdes å være et underanalysert område innenfor studier av arbeidsmarkedet. Spokane og Hawks (1990) konkluderer med at «perhaps the most understudied area in contemporary career development is the job search», mens Petersen et al. (2000) slår fast at «the hiring process is perhaps the single most important but least understood part of the employment relationship». Granovetter (1995) mener at innenfor studier av arbeidsmarkedet er det de sosiale nettverks betydning for ulikheter som er «the single research gap most in need of filling». Sosiale nettverks betydning for bruk av søkekanaler er noe av det som blir analysert i denne artikkelen 1. Det finnes imidlertid mange økonomiske analyser av søkeprosessen i arbeidsmarkedet. Her er det vanlig å ta utgangspunkt i modeller som ser på sammenhengen mellom (begreper som) alternativlønn, søkekostnad, søkeintensitet og tilbudet av jobber. De fleste økonomiske studier ignorerer imidlertid at det finnes en rekke alternative søkemetoder (Blau og Robins 1990). Det er allikevel gjennomført enkelte undersøkelser de siste årene som peker i retning av at det er de arbeidssøkergruppene som har størst problemer med å få jobb som oftest oppsøker den offentlige arbeidsformidlingen (Osberg 1993, Gregg og Wadsworth 1996, Thomas 1997) og at bruken av arbeidsformidlingen stiger når konjunkturene synker (Gregg og Wadsworth 1996). Arbeidssøkere med tilgang til et relevant sosialt nettverk bruker i større grad familie, venner og bekjente for å skaffe seg en jobb (Montgomery 1991, Wegener 1991, Petersen et al. 2000). Det finnes også noe norsk litteratur på området som refereres nedenfor. Denne artikkelen fokuserer på bruken av søkekanaler blant nyutdannede akademikere i det norske arbeidsmarkedet, med spesiell vekt på bruken av arbeidsformidlingen. Formelle og uformelle søkekanaler I litteraturen om søkekanaler i arbeidsmarkedet skilles det ofte mellom formelle og uformelle kanaler (se f.eks. Hansen 1995, Hansen 1997, NOU 1998:15). Med formelle søkekanaler siktes det til åpne metoder og offentlige eller private institusjoner som bidrar til at informasjon om ledige jobber spres og gjøres tilgjengelig for flere arbeidssøkere. Eksempler på formelle søkekanaler kan være annonser i aviser og tidsskrifter; den offentlige arbeidsformidlingen; vikarbyråer eller private arbeidsformidlere; jobbdatabaser på internett. En rekke ledige jobber blir imidlertid aldri utlyst offentlig, og tilsettingsprosessen kan skje på en uformell måte. Mange tilsettinger foregår for eksempel i interne arbeidsmarkeder, ved interne utlysninger og opprykk innenfor virksomhetene, eller ved omorganiseringer. De eneste som får kjennskap til de ledige stillingene er bedriftens egne ansatte, og noen ganger bare de som har de rette kontaktene i bedriften. Siden vi ser på bruk av søkekanaler blant nyutdannede akademikere som skal inn på arbeidsmarkedet er de interne arbeidsmarkedene mindre aktuelle, mens andre

114 uformelle søkekanaler som bruk av venner og bekjente, direkte kontakt med arbeidsgiver, osv kan være mer relevante. Tidligere norske undersøkelser Tidligere norske undersøkelser viser at det er forholdsvis vanlig at arbeidstakere skaffer seg jobber gjennom uformelle kontakter. Torp og Mastekaasa (1990) finner at uformelle søkekanaler er vanligere i privat enn i offentlig sektor: 62 prosent av arbeidstakerne i privat sektor og 42 prosent av arbeidstakerne i offentlig sektor oppgir at de er rekruttert gjennom uformelle kanaler. Hansen (1995, 1997) bekrefter at uformelle kanaler er viktige, men finner allikevel at den viktigste søkekanalen er å svare på annonse, som mer enn hver tredje arbeidstaker oppgir. Hansen (1995, 1997) finner også at bruken av søkekanaler varierer med utdanningsnivå. De som har utdanning på universitet- og høgskolenivå rekrutteres oftere gjennom annonser enn de med lavere utdanning, mens uformelle søkekanaler oftere brukes blant de med lav utdanning. Arbeidsformidlingen brukes svært lite blant høyere utdannede, ifølge Hansen. Betydningen av den offentlige arbeidsformidlingen som søkekanal varierer imidlertid fra undersøkelse til undersøkelse, avhengig av hvilke grupper som er med og hvilke deler av arbeidsmarkedet som kartlegges (NOU 1998:15). De mest generelle undersøkelsene tyder på at den offentlige arbeidsformidlingen har vært den viktigste måten å få jobb på for under 10 prosent av arbeidstakerne. Det kan være flere grunner til at høyere utdannede personer i mindre grad bruker arbeidsformidlingen enn andre. Den offentlige arbeidsformidlingen opererer tradisjonelt innenfor et stillingsmarked hvor kravet til kvalifikasjoner er relativt lavt og hvor stillinger skal besettes relativt raskt (NOU 1998:15). Det kan også være at akademikere i større grad klarer seg selv, og at de derfor generelt har mindre behov for å bruke mellomledd i en arbeidssøkerprosess. Når tidligere undersøkelser finner at høyere utdannede ofte rekrutteres gjennom annonser, kan det ha sammenheng med at en viktig del av det Sverre Try akademiske arbeidsmarkedet er i offentlig sektor. Drøye halvparten av de nyutdannede kandidatene begynner å jobbe i offentlig sektor. Her foregår mye av rekrutteringen på en formalisert måte, og det er et krav at alle ledige stillinger skal lyses ut offentlig. Problemstillinger Som nevnt innledningsvis er det en del internasjonal litteratur som peker i retning av at det er de arbeidssøkergruppene som har størst problemer med å få jobb som oftest oppsøker arbeidsformidlingen, mens tilgang til sosiale nettverk påvirker bruken av uformelle søkekanaler. Vi prøver oss derfor med følgende to litt brede hypoteser: De antatt «svakeste» kandidatene i arbeidsmarkedet benytter seg i størst grad av den offentlige arbeidsformidlingen, f.eks. de som tilhører utdanningsgrupper med tilbudsoverskudd, de som har dårlige karakterer fra studiet eller de som uteksamineres i tider og på steder med høy arbeidsledighet (arbeidsmarkedshypotesen). Kandidater med tilgang til et relevant sosialt nettverk, f.eks. de som har foreldre med høyere utdanning, de som kommer fra kommuner med høyt utdanningsnivå eller de som har muligheter til å kjenne arbeidsgivere gjennom tidligere arbeidserfaring, bruker i størst grad uformelle søkekanaler (nettverkshypotesen). De to hypotesene er ikke alternative eller gjensidig utelukkende, men fungerer som likestilte og komplementære hypoteser om bruken av søkekanaler. Nettverkshypotesen forutsetter implisitt at tilgangen på sosial kapital er ulikt fordelt mellom kandidatene, og at denne fordelingen kan bidra til å forklare ulik bruk av uformelle søkekanaler. Ben- Porath (1980) og Coleman (1990) hevder for eksempel at den sosiale kapitalen i stor grad defineres innenfor et slags utvekslingssystem av familie, venner og bekjentskap i arbeidslivet (The F-connection: Family, Friends and Firms), og slike faktorer prøver vi å fange opp gjennom foreldrenes utdanningsnivå (Family), utdanningsnivået i oppvekst-

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 113 124 115 kommunen (Friends) og tidligere arbeidserfaring (Firms). Kandidater som har foreldre med høyere utdanning kan for eksempel ha tilgang til informasjon om ledige jobber, eller få kontakt med arbeidsgivere som ønsker å rekruttere høyere utdannede, gjennom foreldrenes kunnskap, erfaring og nettverk i det akademiske segmentet av arbeidsmarkedet. Sosiale kontakter kan på denne måten etableres gjennom foreldrenes bekjentskapskrets, eller tilsvarende gjennom venner og bekjente eller tidligere kontakter i arbeidslivet. Sammenhengene som ligger i arbeidsmarkedshypotesen kan forklares med at arbeidssøkere først oppsøker arbeidsformidlingen etter at de har forsøkt andre søkekanaler uten å få arbeid. Dersom vi antar at de mest attraktive kandidatene kommer raskest i jobb, vil den naturlige utsorteringen blant jobbsøkerne føre til at man står igjen med de antatt «svakeste» kandidatene som brukere av arbeidsformidlingen. I tillegg kan en eventuell ledighetsperiode i seg selv føre til at kandidatenes jobbmuligheter svekkes, enten ved at arbeidssøkingen avtar over tid eller ved at kunnskapen forringes. Siden vi studerer overgangen fra utdanning til arbeid på kort sikt, vil trolig utsorteringseffekten være viktigere enn den negative effekten av selve ledighetsperioden i denne analysen. Data Data hentes fra NIFUs årlige kandidatundersøkelser, som kartlegger situasjonen blant nyutdannede akademikere om lag et halvt år etter eksamen. Kandidater fra vårkullene de enkelte årene får tilsendt et spørreskjema i midten av november samme år. Spørsmål om hvilke metoder kandidatene har benyttet når de har søkt etter arbeid, har vært med i kandidatundersøkelsen siden 1995, og analysen omfatter perioden 1995-2000. 2 Kandidatene som er med i analysene, inkluderer høyere grads kandidater (dvs. tilsvarende hovedfagsnivå) og siviløkonomer som har vært i arbeidsmarkedet i løpet av det første halve året etter eksamen. 3 Enten har de søkt aktivt etter arbeid, eller de har sysselsetting som hovedaktivitet ved undersøkelsestidspunktet. Kandidater som fortsetter med videre studier, er i verneplikt eller i ulønnet omsorgsarbeid og som ikke har søkt etter arbeid, er ekskludert fra analysene. Samlet består analyseutvalget av 11.513 kandidater. Variablene som inngår i analysen, og utvalgets gjennomsnittsverdier på disse, presenteres i vedlegget til artikkelen. I Try (2002) er utvalget og variablene nærmere definert. Fordelingen i bruk av søkekanaler Tabell 1 viser fordelingen i bruk av søkekanaler i kandidatundersøkelsene 1995 2000. Fra 1995 til 1999 inneholdt spørsmålet om søkekanaler fem svarkategorier, mens antallet ble utvidet i undersøkelsen i 2000. Det er derfor enklest å starte med å kommentere fordelingen i perioden 1995 1999. Den mest brukte søkekanalen er å svare på arbeidsgivers annonse, som benyttes av 71 prosent av kandidatene i perioden 1995-1999. Deretter kommer direkte kontakt med mulige arbeidsgivere, som benyttes av om lag 40 prosent av kandidatene. Hver fjerde kandidat har vært i kontakt med den offentlige arbeidsformidlingen. Denne andelen er høyere enn det vi kunne ventet fra andre norske undersøkelser. Det er slett ikke uvanlig at nyutdannede akademikere oppsøker arbeidsformidlingen. I tillegg har 16 prosent benyttet seg av familie eller bekjente mens 15 prosent oppgir at de har brukt andre søkekanaler. Siden det er mulig å oppgi mer enn en søkekanal, blir summen over 100. De underliggende data viser at om lag halvparten av kandidatene bruker mer enn en søkekanal, og at annonse er den søkekanalen som oftest brukes i kombinasjon med andre søkekanaler. 4 Å svare på annonser kan derfor sies å være komplementær til de andre søkestrategiene. Om lag 17 prosent av kandidatene har ikke oppgitt noen søkekanaler. Det er mulig å komme i jobb uten aktiv bruk av søkekanaler. Tidligere undersøkelser har vist at mange arbeidsledige ikke søker aktivt etter arbeid, men at de allikevel kommer seg i jobb (Osberg 1993). Arbeidsgivere kan rekruttere kandidatene direkte, noen kandidater har en jobb å gå tilbake til etter studiene og enkelte

116 Sverre Try Tabell 1. Bruk av søkekanaler etter kull. Prosent 1995 1996 1997 1999 2000 1995-1999 1995-2000 Arbeidsformidlingen 29,6 30,5 22,4 21,5 20,1 25,9 24,8 Annonse 73,6 73,5 69,7 67,3 63,3 71,0 69,5 Kontaktet arbeidsgiver 38,5 42,4 38,7 40,7 37,9 40,1 39,7 Familie/bekjente 17,4 18,7 13,3 15,7 14,3 16,2 15,9 Annet 14,1 13,4 14,3 17,5 9,4 14,8 13,8 Karrieresenteret på lærestedet - - - - 5,4 - - Bedriftsbesøk på lærestedet - - - - 13,1 - - Vikarbyrå/private arbeidsformidlere - - - - 16,1 - - Aetats jobbdatabase på internett - - - - 39,8 - - Andre jobbdatabaser på internett - - - - 36,8 - - Ikke oppgitt noen søkekanaler 16,8 15,5 16,8 17,2 19,2 16,6 17,1 Antall observasjoner 2046 2375 2486 2361 2245 9268 11513 Note: Juristene er underrepresentert i kandidatundersøkelsen for 1995, og prosentandeler er vektet for å korrigere for dette. Antall observasjoner er det reelle antallet. etablerer seg som selvstendig næringsdrivende uten forutgående arbeidssøking. De fire spesifiserte søkekanalene som er inkludert i kandidatundersøkelsene 1995-1999 kan vi kalle de tradisjonelle søkekanalene. I kandidatundersøkelsen i 2000 ble antall svarkategorier utvidet for å inkludere nye søkemetoder som er blitt etablert i arbeidsmarkedet de siste årene. De viktigste nye søkekanalene er jobbdatabaser på internett og vikarbyråer/private arbeidsformidlere. Markedet for arbeidsformidling og vikarutleie ble liberalisert 1. juli 2000 med opphevelse av det offentlige formidlingsmonopolet og en vesentlig utvidelse av adgangen til å leie ut vikarer. Fire måneder etter liberaliseringen oppgir 16 prosent av kandidatene at de har benyttet private arbeidsformidlere eller vikarbyråer. I andre halvdel av 1990-tallet dukket de internettbaserte jobbdatabasene opp. Blant disse jobbdatabasene er Aetats database den største og mest omfattende. Nesten 40 prosent av kandidatene oppgir å ha brukt Aetats database, mens 37 prosent har brukt en av de andre jobbdatabasene på internett. Samlet oppgir 47 prosent av kandidatene at de har brukt en eller annen jobbdatabase på internett (enten Aetats database eller en annen jobbdatabase). Karrieresentrene ved de ulike lærestedene er også relativt nye. Karrieresentrene fungerer som et spesialisert arbeidskontor for lærestedets egne studenter og kandidater. Det er ikke opprettet karrieresenter (eller tilsvarende) ved alle læresteder, men høsten 2000 var det etablert ved de tre største universitetene i tillegg til ved enkelte høgskoler. 5 Ved Universitetet i Oslo, som var først ute blant universitetene med å få sitt eget karrieresenter, oppgir om lag 10 prosent av kandidatene å ha vært i kontakt med karrieresenteret. Ved de andre lærestedene er andelen lavere, eller lik null ved de lærestedene hvor det ikke er karrieresenter. Betydningen av de nye søkekanalene illustreres gjennom den økte andelen kandidater som oppgir Annet, dvs. at de har brukt andre søkekanaler enn de fire tradisjonelle, fra 1997 til 1999. I samme periode reduseres andelen som oppgir å brukt en av de formelle søkekanalene (arbeidsformidlingen eller annonse). Denne reduksjonen kunne være et resultat av introduksjonen av nye søkekanaler, hvis de nye metodene fungerer som et alternativ til de tradisjonelle. 6 Viktigere er antakeligvis den generelle veksten i arbeidsmarkedet i perioden. Når sysselsettingsmulighetene øker er det ikke behov for å bruke så mange metoder for å komme i jobb. Det er et klart brudd i tidsserien når det gjelder andelen kandidater som oppgir Annet fra 1999 til 2000. Dette skyldes utvidelsen av svaralternativer i kandidatundersøkelsen 2000. Det kan diskuteres om denne utvidelsen også har ført til brudd i tidsserien for de andre tradisjonelle søkekanalene. Men nedgangen i andelen som oppgir bruk av ar-

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 113 124 117 Tabell 2. Bruk av søkekanaler og arbeidsledighet etter fagfelt. Prosent Analysen I dette avsnittet skal vi rapportere noen resultater fra logistiske regresjoner hvor bruk av søkekanal er avhengig variabel. Disse regresjonene estimerer sannsynlighetene for bruk av søkekanaler på bakgrunn av ulike forklaringsvariabler som for eksempel kandidatenes demografiske sammensetning, sosial bakgrunn, opplysninger om oppvekstkom- Søkekanal Gj.snittl. Arbeidsformidlingen Annonse Kontaktet arbeidsgiver Familie/ bekjente arbeidsledighet 1995-2000 Humanister 24,6 59,1 36,1 16,1 6,4 Samfunnsvitere 30,5 73,5 34,5 16,9 8,0 Jurister 40,6 78,1 47,6 24,6 11,9 Realister 26,4 67,7 41,0 17,3 8,2 Sivilingeniører 20,7 73,5 48,6 15,2 8,8 Andre profesjonsfagkand. 15,0 66,2 40,0 9,6 4,8 Siviløkonomer 15,9 66,3 25,7 11,5 5,4 Se noten til tabell 1. beidsformidlingen eller annonse er del av en mer langsiktig trend. I tillegg er det ikke noen signifikant forskjell i andelen kandidater som oppgir å ha brukt arbeidsformidlingen, kontaktet arbeidsgiver eller kontaktet familie og bekjente fra 1999 til 2000. Vi tror derfor ikke at endringen i spørreskjema har ført til noe alvorlig brudd i tidsserien for de fire tradisjonelle søkekanalene. I resten av denne artikkelen skal vi fokusere på de fire tradisjonelle søkekanalene. Tabell 2 viser fordelingen etter fagfelt for perioden 1995 2000 under ett. Det er størst variasjon i bruken av arbeidsformidlingen. Over 40 prosent av juristene oppgir at de har brukt arbeidsformidlingen, mens tilvarende andel ligger rundt 15 prosent blant nyutdannede siviløkonomer og kandidater fra andre profesjonsfag. Samtidig er arbeidsledigheten klart høyest blant jurister og lavest blant nyutdannede siviløkonomer og kandidater fra andre profesjonsfag. En forklaring på dette kan være at bruken av arbeidsformidlingen er høyest i de utdanningsgruppene som har størst problemer med å få jobb, i tråd med arbeidsmarkedshypotesen. Men den motsatte sammenhengen er også mulig, det vil si at arbeidsmarkedssituasjonen er et resultat av søkemetode, og at de som bruker arbeidsformidlingen i større grad er arbeidsledige fordi arbeidsformidlingen er en lite effektiv søkemetode. Men siden nesten ingen kandidater bruker arbeidsformidlingen alene, og 97 prosent av de kandidatene som har brukt arbeidsformidlingen også har svart på annonse, er denne forklaringen lite sannsynlig. Forskjeller mellom kandidatgrupper i bruken av søkekanaler kan også skyldes ulik demografisk sammensetning eller andre forskjeller på tvers av fagfelt. I neste avsnitt skal vi kontrollere for dette gjennom multivariate analyser. Tabell 3. Beregnede sannsynligheter for bruk av søkekanaler etter fagfelt Arbeidsformidlingen Annonse Kontaktet arbeidsgiver Familie/ bekjente Humanist (referanseperson) 1 0,39 0,81 0,34 0,18 Samfunnsviter 0,45 0,89 - - Jurist 0,55 0,90 0,41 0,23 Sivilingeniør 0,25-0,41 0,13 Andre profesjonsfagkandidater 0,26 - - 0,10 Siviløkonom 0,19 0,74 0,23 0,09 - betyr at sannsynligheten ikke er signifikant forskjellig fra referansepersonen, jf. vedlegget. Note 1: Referansepersonen er tillagt nullverdier på kategoriske variabler og gjennomsnittlige verdier på kontinuerlige variabler, jf. Try (2002) for nærmere dokumentasjon.

118 mune, utdanning og arbeidserfaring. Tabellen i vedlegget oppsummerer regresjonsresultater fra relativt omfattende modeller, mens vi her skal fokusere på betydningen av de signifikante sammenhengene som er mest relevante i forhold til de to hypotesene vi presenterte over. Ifølge arbeidsmarkedshypotesen forventer vi at bruken av arbeidsformidlingen varierer med fagfelt, karakternivå og lokal arbeidsledighet på en slik måte at de antatt «svakeste» kandidatene i størst grad bruker arbeidsformidlingen. Regresjonsresultatene i vedlegget gir støtte til denne hypotesen. Tabell 3 viser den estimerte sammenhengen mellom fagfelt og bruk av søkekanaler, mens figur 1 og 2 viser sammenhengen mellom henholdsvis karakterer og lokal arbeidsledighet og bruk av søkekanaler. Tabell 3 viser at det er store variasjoner i sannsynligheten for bruk av ulike søkekanaler etter utdanningsgrupper, også etter at vi har kontrollert for andre variabler i regresjonen. Det er størst forskjell mellom fagfeltene med hensyn til bruk av arbeidsformidlingen. Juristene har gjennomgående de høyeste og Sverre Try siviløkonomene de laveste sannsynlighetene, og forskjellene mellom disse gruppene varierer fra 36 prosentpoeng ved bruk av arbeidsformidlingen til 14 prosentpoeng ved bruk av familie og venner. Som vi også diskuterte i forrige avsnitt, er juristene samtidig den gruppen som i størst grad er utsatt for arbeidsledighet, mens siviløkonomene er en av de gruppene som er minst utsatt. Selv om en del av forskjellene i bruk av søkekanaler mellom faggruppene trolig kan forklares med ulik arbeidsmarkedssituasjon på tvers av fagfelt, kan ikke alle forskjeller tilskrives dette. Vi har forsøkt å erstatte variablene for fagfelt med variabler som enten direkte måler arbeidsledigheten på tvers av fagfelt eller med predikerte ledighetssannsynligheter (gjennom såkalt instrumentvariabelmetode). Slike variabler inngår signifikant positivt med hensyn til bruk av alle fire søkekanaler. Det styrker forklaringen om at økt risiko for arbeidsledighet på tvers av»svakere forklaringskraft enn modellene i vedlegget. Det tyder på at det også er andre forskjeller mellom fagfeltene enn arbeidsmarkedssituasjon som bidrar til variasjon i bru- Figur 1. Beregnede sannsynligheter for bruk av søkekanaler etter karakterer 1,0 Arbeidsformidlingen Annonse Kontaktet arbeidsgiver Familie/bekjente 0,8 0,6 0,4 0,2 0,0-2 -1 0 1 2 Note: Beregningene er gjort for en gjennomsnittsperson i utvalget med variasjon i standardiserte karakterer, hvor de høyeste tallverdiene tilsvarer de beste karakterene.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 113 124 119 Figur 2. Beregnede sannsynligheter for bruk av søkekanaler etter lokal arbeidsledighet 1,0 Arbeidsformidlingen Annonse 0,8 0,6 0,4 0,2 0,0 2 3 4 5 6 7 8 9 Note: Beregningene er gjort for en gjennomsnittsperson i utvalget med variasjon i lokal arbeidsledighet, dvs. bruttoledighet i prosent av arbeidsstyrken i hvert fylke ken av søkekanaler. Figur 1 viser effektene av gjennomsnittskarakterer fra studiet, innenfor en normalisert karakterfordeling fra -2 til 2, hvor de høyeste tallverdiene tilsvarer de beste karakterene. 7 Sannsynlighetene for å bruke alle fire søkekanaler synker jo bedre karakterene er. Det betyr at desto bedre karakternivået er, desto oftere får kandidatene en jobb, uten å måtte søke aktivt i arbeidsmarkedet. Effekten er sterkest når det gjelder arbeidsformidlingen. For kandidater med karakterer 2 standardavvik dårligere enn gjennomsnittet, er sannsynligheten for å bruke arbeidsformidlingen 0,36, sammenliknet med 0,12 for kandidater med karakterer 2 standardavvik bedre enn gjennomsnittet. Dette bekrefter arbeidsmarkedshypotesen om at de svakeste kandidatene i størst grad bruker arbeidsformidlingen. Samtidig viser figur 1 at dette også gjelder for bruk av øvrige søkekanaler, om enn ikke i samme grad som for arbeidsformidlingen. Også figur 2 gir støtte til arbeidsmarkedshypotesen, ved at de kandidatene som bor i fylker med høy arbeidsledighet i størst grad oppsøker arbeidsformidlingen. Dersom den lokale arbeidsledigheten øker fra 2 til 9 prosent, øker sannsynligheten for å oppsøke arbeidsformidlingen fra 0,21 til 0,35 prosent. 8 Samtidig reduseres sannsynligheten for å søke på annonser fra 0,77 til 0,68 i det samme intervallet. Dette kan skyldes at det er færre ledige jobber å søke på når den lokale arbeidsledigheten er høy. Vi fant ingen signifikant sammenheng mellom lokal arbeidsledighet og bruken av uformelle søkekanaler, jf. vedlegget, og derfor er ikke disse kanalene inkludert i figur 2. Samlet gir disse resultatene god støtte til arbeidsmarkedshypotesen. Vi finner at det er de antatt «svakeste» kandidatene, det vil si de som tilhører utdanningsgrupper med tilbudsoverskudd, de som har svake karakterer fra studiet eller de som uteksamineres i tider og på steder med høy generell arbeidsledighet, som i størst grad bruker arbeidsformidlingen.

120 Sverre Try Tabell 4. Beregnede sannsynligheter for bruk av søkekanaler etter foreldrenes utdanningsnivå og tidligere arbeidserfaring Arbeidsformidlingen Annonse Kontaktet Familie/ bekjente arbeidsgiver Referanseperson 1 0,39 0,81 0,34 0,18 Mor med videregående utdanning - - - 0,21 Mor med høyere utdanning - - 0,37 0,22 Arbeidserfaring før utdanningen - 0,83 0,37 0,21 Arbeidserfaring under utdanningen 0,36 0,78 0,30 - Relevant arbeidserfaring under utdanningen 0,22 0,70 0,27 0,14 - betyr at sannsynligheten ikke er signifikant forskjellig fra referansepersonen, jf. vedlegget. Note 1: Referansepersonen har foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanning (eventuelt ukjent utdanningsnivå) og har ikke tidligere arbeidserfaring. Ifølge nettverkshypotesen forventer vi at bruken av formelle nettverk varierer med foreldrenes utdanningsnivå, med tidligere arbeidserfaring og med utdanningsnivået i oppvekstkommunen. Tabell 4 og figur 3 viser sammenhengen mellom bruk av søkekanaler og disse variablene. Mors utdanningsnivå påvirker sannsynligheten for å bruke uformelle søkekanaler, mens foreldrenes utdanningsnivå ikke har noen betydning for bruken av formelle søkekanaler, jf. tabell 4. 9 Selv om mors utdanningsnivå slår ut signifikant i forhold til å kontakte arbeidsgiver eller familie og bekjente, er ikke forskjellene i sannsynlighet mellom referansepersonen (som har mor med grunnskole) og en kandidat som har mor med høyere utdanning på mer enn 3-4 prosentpoeng. Denne sammenhengen gir isolert sett bare svak støtte til nettverkshypotesen. Heller ikke effekten av tidligere arbeidserfaring gir sterk støtte til nettverkshypotesen. Det er bare arbeidserfaring før utdanningen som bidrar til å øke bruken av uformelle søkekanaler, og denne variabelen påvirker heller ikke sannsynlighetene mer enn 3 4 prosentpoeng. Resultatene fra vedlegget viser at andelen høyere utdannede i kommunen påvirker bruken av uformelle søkekanaler positivt, men har ingen effekt på de formelle søkekanalene. Dette er i tråd med nettverkshypotesen, Figur 3. Beregnede sannsynligheter for bruk av søkekanaler etter andelen med høyere utdanning i oppvekstkommunen 1,0 Kontaktet arbeidsgiver Familie/bekjente 0,8 0,6 0,4 0,2 0,0 5 10 15 20 25 30 35 Note: Beregningene er gjort for en gjennomsnittsperson i utvalget med variasjon i andelen med høyere utdanning i oppvekstkommunen.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 113 124 121 og tyder på at sosiale nettverk ikke bare oppstår gjennom kandidatenes familiebakgrunn, men også gjennom såkalte naboskapseffekter. Muligheten for å kjenne noen som kan komme til nytte i en ansettelsessituasjon øker jo større andel det er med høyere i utdanning i den kommunen kandidaten vokste opp i, og dermed øker bruken av uformelle søkekanaler. Dersom andelen med høyere utdanning i oppvekstkommunen stiger fra 5 til 35 prosent, øker sannsynligheten for å kontakte arbeidsgiver fra 0,38 til 0,44, mens sannsynligheten for å kontakte familie og venner øker fra 0,15 til 0,20, jf. figur 3. 10 Alt i alt gir disse resultatene delvis støtte til nettverkshypotesen, med de fleste sammenhengende er relativt svake. Avsluttende diskusjon I tråd med tidligere norske undersøkelser finner vi at de fleste søker etter jobb via annonser og formelle søknader til arbeidsgivere. Syv av ti kandidater oppgir at de har svart på arbeidsgivers annonse. Den omfattende bruken av annonser kan blant annet ses i sammenheng med at denne søkekanalen er fri og tilgjengelig for alle kandidater, og at arbeidsgivere stort sett utlyser ledige stillinger gjennom annonser i det akademiske systemet av arbeidsmarkedet. Om lag hver fjerde kandidat oppgir å ha kontaktet den offentlige arbeidsformidlingen. Dette er en vesentlig høyere andel enn det som har framkommet i tidligere undersøkelser. Den viktigste årsaken til disse forskjellene er trolig at respondentene i tidligere undersøkelser er blitt spurt om hvilken metode som var viktig eller den viktigste for å få jobb, mens respondentene i kandidatundersøkelsen er bedt om å oppgi alle metodene som er benyttet i jobbsøkerprosessen. Mange arbeidssøkere kan ha brukt arbeidsformidlingen som en av flere søkekanaler, selv om arbeidsformidlingen ikke er oppgitt som den viktigste måten å få jobb på i tidligere undersøkelser. Vi fant systematiske forskjeller i bruken av søkekanaler etter kandidatgrupper. Det er klare indikasjoner på at det er de antatt «svakeste» kandidatene som i størst grad oppsøker den offentlige arbeidsformidlingen. De faggruppene som er mest utsatt for arbeidsledighet bruker i størst grad arbeidsformidlingen. De kandidatene som har dårligst karakternivå fra studiene bruker i størst grad arbeidsformidlingen. Jo høyere den lokale arbeidsledigheten er, jo større er tilbøyeligheten til å oppsøke arbeidsformidlingen. Disse sammenhengene gir klar støtte til arbeidsmarkedshypotesen. Samtidig viser analysene at tilsvarende sammenhenger ofte også gjelder for de andre søkekanalene, selv om resultatene her ikke er like konsistente som for arbeidsformidlingen. De antatt «svakeste» kandidatene i arbeidsmarkedet har generelt høy søkeaktivitet. Men alt i alt er sammenhengen sterkest med hensyn til bruk av arbeidsformidlingen. Vi finner også en viss støtte til nettverkshypotesen, men her er ikke alle resultatene entydige. Når vi ikke finner like sterk støtte for nettverkshypotesen som vi finner for arbeidsmarkedshypotesen, kan en årsak til dette være den formaliserte søke- og rekrutteringsstrukturen i denne delen av arbeidsmarkedet, som vi allerede har vært inne på. Det kan være viktigere å dokumentere kunnskap gjennom formelle prosedyrer, enn det er å ha tilgang til et sosialt nettverk, i denne delen av arbeidsmarkedet. Men det kan også være at vi ikke har hatt gode nok indikatorer på sosiale nettverk, og at den måten vi har forsøkt å fange opp dette på ikke har vært tilstrekkelig. Det er derfor behov for flere undersøkelser som på forskjellige måter prøver å forklare bruken av søkekanaler i dette segmentet av arbeidsmarkedet. I en videreføring av analysene ønsker vi også å se på den relative effekten av ulike søkekanaler i arbeidsmarkedet. Noter 1. Artikkelen er basert på et prosjekt som NIFU har utført for Arbeids- og administrasjonsdepartementet, se Try (2002). Takk til Marianne Røed for kommentarer og til Jens Grøgaard for tipset om The F-connection.

122 Sverre Try 2. Kandidatundersøkelsene for 1995, 1996, 1997, 1999 og 2000 inngår. I 1998 ble det ikke gjennomført en kandidatundersøkelse som er sammenlignbar med de øvrige årene. Svarprosenten på kandidatundersøkelsene i den aktuelle perioden og for de aktuelle gruppene er i gjennomsnitt 75 prosent. 3. Blant høyere grads kandidater er alle kandidatgrupper med unntak av leger inkludert i undersøkelsen. Når det gjelder siviløkonomer er kandidater fra Norges handelshøyskole, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Bodø inkludert. Kandidater fra BI er ikke med på grunn av u- sikker kandidatstatistikk fra denne skolen. 4. Blant de som henvender seg til arbeidsformidlingen, har 97 prosent også svart på annonse. Blant de som kontakter venner og bekjente, har 93 prosent svart på annonse. Blant de som kontakter arbeidsgiver direkte, har 83 prosent svart på annonse. 5. Karrieresenteret ved Universitetet i Oslo ble opprettet i 1992. Karrieresenteret («Origosenteret») ved NTNU ble opprettet i 1997, mens Universitetet og Høgskolen i Bergen fikk et felles karrieresenter våren 2000. Det er også planer om karrieresenter ved Universitetet i Tromsø. 6. Analyser i Try (2002) tyder på at de nye søkekanalene snarere fungerer komplementært enn alternativt til de tradisjonelle metodene, og at de som regel er brukt som en supplerende metode. 7. Karakterene er normalisert innenfor enkeltfag, jf. Try (2002). Dette gir en tilnærmet normalfordelt variabel med et gjennomsnitt på 0 og standardavvik lik 1. Intervallet fra -2 til 2 inkluderer om lag 95 prosent av karakterfordelingen. 8. Den lokale arbeidsledigheten (registrert arbeidsledighet pluss deltakere på arbeidsmarkedstiltak i prosent av arbeidsstyrken i hvert fylke) varierer fra 1,6 til 9,1. Intervallet fra 2 til 9 inkluderer om lag 95 prosent av fordelingen. 9. Det er verd å merke seg at det er utdanningsnivået til mor som har signifikant betydning, mens utdanningsnivået til far ikke er signifikant i noen sammenhenger og er derfor utelatt fra tabell 4. Dette er i overensstemmelse med internasjonal litteratur, som ofte finner sterkere effekt av mors enn av fars utdanning på barnas utbytte i utdannings- og arbeidsmarkedet, jf. Schultz (2001) for en oversikt. Dette kan skyldes at mor faktisk har større påvirkning på barnas utbytte, eller det kan være en additiv effekt av både mors og fars utdanning, siden kvinner med høyere utdanning ofte er gift med menn med høyere utdanning. 10. Oppvekstkommunen er definert som bostedskommune ved fylte 17 år. Intervallet omfatter nesten hele fordelingen, fra de som er oppvokst i kommuner med færrest innbyggere med høyere utdanning (Værøy og Karlsøy ned mot 5 prosent) til de som er oppvokst i kommuner med flest innbyggere med høyere utdanning (Asker og Bærum på rundt 35 prosent). Litteratur Ben-Porath, Y. (1980), «The F-connection: families, friends and firms, and the organization of exchange». Population and Development Review, 6:1 29. Blau, D. M. og P. K. Robins (1990), «Job Search Outcomes for the Employed and Unemployed». Journal of Political Economy, 98:637 655. Coleman, J. S. (1990), Foundations of Social Theory. Cambridge: The Belknap Press of Harvard University Press. Granovetter, M. (1995), Getting A Job. A Study of Contacts and Careers. Second edition. Chicago: The University of Chicago Press. Gregg, P. og J. Wadsworth (1996), «How Effective Are State Employment Agencies? Jobcentre Use and Job Matching in Britain». Oxford Bulletin of Economics and Statistics, 58:443 468. Hansen, M. N. (1995), «Rekrutteringskanaler i det norske arbeidsmarkedet». Søkelys på arbeidsmarkedet, 12:93 100. Hansen, M. N. (1997), «Sosiale nettverk, rekrutteringskanaler og lønn i det norske arbeidsmarkedet». Tidsskrift for samfunnsforskning, 38:171 194. Montgomery, J. D. (1991), «Social Networks and Labor-Market Outcomes: Toward an Economic Analysis». The American Economic Review, 81:1408 1418. NOU, Norges offentlige utredninger (1998:15), Arbeidsformidling og arbeidsleie. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. Osberg, L. (1993), «Fishing in Different Pools: Job-search Strategies and Job-finding Success in Cananda in the Early 1980s». Journal of Labor Economics, 11: 348 386.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 113 124 123 Petersen, T., I. Saporta og M.-D. L. Seidel (2000), «Offering a Job: Meritocracy and Social Networks». American Journal of Sociology, 106:763 816. Schultz, T. P. (2001), Why governments should invest more to educate girls. Center Discussion Paper no. 836. New Haven: Yale University, Economic Growth Center. Spokane, A. R. og B. K. Hawks (1990), «Annual Review: Practice and Research in Career Counseling and Development, 1989». The Career Development Quarterly, 39:98 128. Thomas, J. (1997), «Public Employment Agencies and Unemployment Spells: Reconciling the Experimental and Nonexperimental Evidence». Industrial and Labor Relations Review, 50: 667 683. Torp, H. og A. Mastekaasa (1990), «Mobilitet, eksterne og interne arbeidsmarkeder». I H. Torp og K.H. Skollerud (red.), Organisasjon, arbeidsmiljø og mobilitet. Resultater fra Arbeids- og Bedriftsundersøkelsen. Rapport 1990:1. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Try, S. (2002), Bruk av søkekanaler blant nyutdannede akademikere. Skriftserie 2002:12. Oslo: Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. Wegener, B. (1991), «Job mobility and social ties: Social resources, prior job and status attainment». American Sociological Review, 56:60 71.

124 Sverre Try Vedleggstabell. Gjennomsnittlige verdier i utvalget og retning på signifikante effekter fra logistiske regresjoner på bruk av søkekanaler Verdier i utvalget 1 Arbeidsformidling Annonse Kontaktet arbeidsgiver Familie/ bekjente Demografiske variabler Kvinne 49,1 Alder 28,8 + + + + Alder 2 /100 - Gift/samboende 53,2 + Foreldrenes utdanningsnivå Mor videregående utdanning 33,2 + Far videregående utdanning 27,3 Mor høyere utdanning. 37,8 + + Far høyere utdanning 51,9 Oppvekstkommunen Andel med høyere utdanning 17,4 + + Oppvokst i utlandet 3,2 + + + Arbeidserfaring: Erfaring før utdanning 36,2 + + + Erfaring under utdanning 39,9 Relevant arbeidserfaring 33,8 Fagfelt Humanister (referanse) 12,7 Samfunnsvitere 15,4 + + Jusskandidater 13,7 + + + + Realister 14,4 Sivilingeniører 17,0 + Andre 15,3 profesjonsfagkandidater Siviløkonomer 11,4 Utdanningsinstitusjon Universitetet i Oslo 32,3 (referanse) Universitetet i Bergen 14,9 + NTNU 17,6 + Universitet i Tromsø 5,1 + Vitenskapelige høgskoler 17,7 + + Statlige høgskoler 12,4 + + + Karakternivå Karakterer 0 Karakterer 2 /10 - Uteksamineringstidspunkt Kohort 1995 (referanse) 17,8 Kohort 1996 20,6 + Kohort 1997 21,6 Kohort 1999 20,5 Kohort 2000 19,5 Lokal arbeidsledighet 4,7 + Observasjoner (N) 11513 11513 11513 11513 11513 +/ angir fortegn på koeffisienter som er signifikante på minst 5 prosent nivå. Merknad 1: Gjennomsnittsverdier i utvalget er oppgitt i prosent, med unntak av alder (antall år) og karakterer (standardavvik fra gjennomsnittet innenfor hvert fagfelt). I tillegg til variablene vist i tabellen, er det kontrollert for yrkesstatus til gift/samboende partner, om kandidaten har barn, samspillsledd mellom kjønn og barn, og sentralitetsnivå i oppvekstkommunen. Ingen av disse variablene er signifikante. I tillegg inngår et konstantledd, korrigeringsvariabler for tilgjengelig søkeperiode samt dummyvariabler for ukjent opppvekstkommune og ukjent karakternivå. Se Try (2002), tabell V1, for fullstendig rapportering av regresjonsresultatene.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2002, årgang 19, 125 133 125 Torunn Olsen Deltid i helsesektoren: Ingen enkle svar Agderforskning har nylig gjennomført et prosjekt hvor målet var å kartlegge størrelsen på arbeidskraftreserven og omfanget av undersysselsettingen blant syke- og hjelpepleiere i sykehussektoren, samt hvorfor de deltidsansatte jobber deltid. Kartleggingen ga ingen enkle svar. Hvor stor arbeidskraften er avhenger av hvilken definisjon man legger til grunn og hvorfor man jobber deltid avhenger i høy grad av hvilken livsfase man er i. Kartleggingen ga støtte til både familieforklarings- og arbeidsvilkårmodellen, uten at vi kan angi nøyaktig hvor mye hver av modellene forklarer. Prosjektet har imidlertid bidratt til å gi et mer nyansert bilde av hvorfor mange helsearbeidere jobber deltid. Arbeidskraftsituasjonen i helse- og sosialsektoren er en stor utfordring. Mangel på arbeidskraft kan begrense gjennomføringen av høyt prioriterte oppgaver, og det er grenser på hvor mye av arbeidskraften som kan rasjonaliseres eller effektiviseres bort når produktet er pasientbehandling, pleie og omsorg. 1 Et stort spørsmål for de sentrale myndigheter er om det vil være tilstrekkelig tilgang på kvalifisert arbeidskraft til å gjennomføre de store helsesatsingene som ble vedtatt på 90-tallet og til å møte utfordringene med «eldrebølgen» på lengre sikt. Sysselsettingen i helse- og sosialsektoren har allerede vokst betraktelig. Utførte årsverk i pasient/klientrettet arbeid økte med 8,7% fra 1997 til 2000, en økning på 11 614 årsverk (SHD 2001). Det tidligere Sosial- og helsedepartementet konkluderte i 2001 med at det vil antakelig fortsatt være en underdekning av sykepleiere i flere år med mindre tilgangen økes betydelig for eksempel ved å øke yrkesaktiviteten, øke utdanningskapasiteten eller ved økt rekruttering fra utlandet (SHD 2001). Selv om mye av oppmerksomheten har vært rettet mot sykepleiermangelen, er det rekrutteringen av hjelpepleiere som framstår som den største utfordringen framover, både på kort og lang sikt. Tilgangen på hjelpepleiere er halvert i forhold til tidlig på 90-tallet og dette vil antakelig forsterkes i årene som kommer. Ut fra en rekke ulike forutsetninger har Statistisk sentralbyrå (Stølen et al. 2002) anslått at det vil mangle et sted mellom 14 000 og 30 000 hjelpepleiere i 2020. Ovennevnte utfordringer forsterkes når man tar i betraktning at helse- og sosialsektoren kjennetegnes for tiden av høyt sykefravær 2, en høyere tilvekst av uførepensjonister sammenlignet med landsgjennomsnittet 3, og flere av yrkesgruppene innen denne sektoren har relativ lav yrkesdeltakelse etter fylte 55 år 4. Totalt sett tegner dette et bilde av en sektor med problemer med å ivareta sentrale arbeidstakergrupper, noe som igjen kan få følger for framtidig rekruttering og stabilisering av arbeidskraften. Et annet sentralt trekk ved denne sektoren er den høye andelen som jobber deltid, og mye tyder på at deltidssysselsettingen ikke er i ferd med å avta. Deltidsandelen blant syke- og hjelpepleiere ved somatiske sykehus har de siste seks årene ligget rundt henholdsvis 49 50% og 67 70%, men med en liten økning i 2001, jfr tabell 1. Deltidssysselsettingen i den kommunale helse- og omsorgssektoren er enda høyere. Dette er en klar utfordring i forhold til det framtidige arbeidskraftbehovet, og et sentralt spørsmål er om det er en arbeidskraftreserve blant de deltidsansatte og eventuelt hvor stor den er og hvordan den kan «hentes ut». Svaret på disse spørsmålene kan gi viktige styringssignaler nasjonalt for ytterligere rekrutteringsbehov. I denne artikkelen er det størrelsen på arbeidskraftreserven og undersysselsettingen blant deltidsansatte syke- og hjelpepleiere som vil stå i fokus. Agderforskning har nylig gjennomført et prosjekt (Olsen 2002) hvor målet var å kartlegge hvor stor arbeidskraft-

126 Torunn Olsen Tabell 1. Andel deltidssysselsatte. Somatiske sykehus. Prosent 1996 1997 1998 1999 2000 2001 1) Sykepleiere 49,9 48,8 49,8 48,9 48,4 52,1 Hjelpepleiere 66,9 67,6 67,1 69,3 67,7 71,3 1) For å få sammenlignbare tall er enkelte private sykehus som har kommet til i 2001 ikke tatt med. Kilde: 1996 2000 tall: Spesialisthelsetjenesten 1990 2000. Somatiske sykehus, psykiatriske institusjoner, m.m. Norges Offisielle Statistikk (NOS C 699). Oslo: Statistisk sentralbyrå. 2001-tall: Spesialkjøring SINTEF Unimed v/birgitte Kalseth 26.8.02. reserven blant deltidsansatte syke- og hjelpepleiere ved somatiske sykehus er, og om flere kan motiveres til å jobbe mer på fast basis. Utgangspunktet for kartleggingen var Abrahamsens (2000) konklusjoner om at mangelen på sykepleiere først og fremst er et resultat av deltidsarbeid. I tidligere kartlegginger på Agder og i Østfold, konkluderte Agderforskning med at arbeidskraftreserven blant sykepleiere var på under 2,3 årsverk per hundre årsverk når man tar hensyn til de ansattes ønsker (Olsen 2000). Siden den første kartleggingen avgrenset seg til to geografiske områder med høy deltidssysselsetting, var et viktig delmål å sikre at regioner med både høy og lav deltidssysselsetting var omfattet av prosjektet. Agderforsknings prosjekt I 2001 innhentet Agderforskning data fra 13 avdelinger fordelt på åtte somatiske sykehus i Finnmark, Nord-Trøndelag, Hordaland og Oslo. Hensynet til omfanget av deltidssysselsettingen og rekrutteringssituasjonen styrte valget av fylker, jfr tabell 2. Prosjektets referansegruppe valgte hvilke sykehus som skulle forespørres, mens sykehusene valgte selv hvilke avdelinger som skulle delta. Siden det ikke ble levert fullstendige datasett fra to av avdelingene, baserer analysene seg på 11 avdelinger. I kartleggingen tok vi i bruk tre datasett: Informasjon om avdelingene fra sykehusenes personalavdelinger (årsverk, antall ansatte, stillingskategorier, stillingsbrøker, og ansettelsesforhold), timelister for en definert 6- ukersperiode med «normal» drift, og spørreskjema til de ansatte. 410 informanter svarte på spørreundersøkelsen og dette tilsvarer en svarprosent på 54,2. Totalt sett er svarprosenten akseptabel, selv om den varierer en del mellom avdelingene. På bakgrunn av en totalvurdering, konkluderer vi med at resultatene kan generaliseres til de aller fleste norske somatiske sykehus med unntak av sykehus i Oslo og omegn. I fylkessammenheng må Finnmark og Oslo betraktes som unntakene fra regelen når det gjelder deltidssysselsettingen. Når det gjelder Finnmark har vi en akseptabel svarprosent og en god dekningsgrad. For Oslo kan vi ikke si det samme: Dekningsgraden i Tabell 2. Andel deltidssysselsetting og rekrutteringsproblemer i utvalgte fylker Hjelpepleiere Andel deltid 1999 ved Rekrutteringsproblemer 2000 2) somatiske sykehus 1) Syke- Hjelpe- Syke- pleiere pleiere pleiere Finnmark 24,1 55,4 Store Ingen Nord-Trøndelag 63,7 83,1 Få Ingen Hordaland 53,8 79,9 Middels Middels Oslo 34,5 58,3 Store Store 1) Kilde: SINTEF-Unimed NIS SAMDATA. Spesialkjøring utført av Lars Rønningen, SINTEF, 2000. 2) Kilde: Aetats kvartalsrapport om arbeidsmarkedet. Nr 3/2000. Aetat kan ikke opplyse hvordan mangelen fordeler seg på sykehussektoren, kommunehelsetjenesten eller andre tjenester.