Lenin tas ned fra sin sokkel i by etter by i Øst-Europa etter kommunismens sammenbrudd. H er i Litauens hovedstad Vilnius. 163
164 Litauens sosialdemokratiske parti (LSPD) I 1990 innledet Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek et samarbeid med Litauens sosialdemokratiske parti (LSDP). Formålet var å hjelpe LSDP med å etablere et arbeiderbevegelsens arkiv i Litauen. LSDP ble grunnlagt på et illegalt landsmøte i Vilnius 1. mai 1896, på et tidspunktet da Litauen ikke eksisterte som uavhengigig nasjonalstat, men var en del av det tsaristiske Russland. Fram til Litauen ble selvstendig mot slutten av første verdenskrig måtte partiet arbeide illegalt, selv om det var representert i dumaen, Russlands proforma-parlament etter 1905-revolusjonen. LSDP ble med i Litauens første regjering og kunne fram til februar 1936 arbeide legalt, bortsett fra et halvt år i 1929, da partiet var forbudt. Stemmeandelen varierte i mellomkrigsåra mellom 10 og 17 prosent. Så fulgte en ny periode med illegalt arbeid og årtier i eksil, inntil partiet ble reorganisert i forbindelse med omveltningene i Øst- Europa. I dag står LSDP i en mellomstilling mellom den borgerlige blokken og det tidligere kommunistpartiet under Brazauskas' ledelse. Partiene i Litauen oppsto under litauernes kamp om nasjonal og kulturell selvstendighet og identitet. Som de andre sosialdemokratiske partiene i de russiske randstatene, i det østerrisk-ungarske monarkiet og andre områder som kjempet for sin nasjonale selvstendighet, sto også LSDP i et spenningsfelt mellom den sosiale kampen for arbeidernes frigjøring og den nasjonale og kulturelle kampen for nasjonens frigjøring. Særlig to perioder peker seg ut i partiets tidlige historie: tida rundt 1905 og åra under og etter første verdenskrig. I farvannet av den mislykkede revolusjonen i Russland i 1905 kunne partiene for første gang agere offentlig, og den store landdagen i Vilnius krevde en administrativ samling av Litauen og en offisiell anerkjennelse av det litauiske språket. Under første verdenskrig var Litauen okkupert av tyskerne 1915, som lovet landet en selvstendighet i et «evigvarende fellesskap» med Tyskland. Etter at det litauiske nasjonalrådet proklamerte den selvstendige stat Litauen i 1918, fulgte turbulente tider: en rådskongress vedtok i februar 1919 å forene Litauen og Hviterussland og å opprette den Litauiskhviterussisk sovjetrepublikk i landets nordlige og østlige deler med Vilnius som hovedstad. Senere okkuperte Polen hovedstaden, inntil Sovjet-Russland inntok byen under den polsk-sovjetiske krigen og ga den tilbake til Litauen. En ny polsk militæraksjon fulgte i oktober 1920, og det ble dannet et såkalt Midt- Litauen, som i 1922 ble en del av Polen. Ved begge anledninger - i 1905 såvel som under og etter verdenskrigen - prøvde LSDP å finne en vei som kunne forene den sosiale med den nasjonale målsetningen. Avskallinger og splittelser vitner om problemene som oppsto. Sosialdemokratenes rolle i Litauens streven etter selvstendighet har vært gjenstand for forskning og ulike tolkninger. To yngre litauiske historikere, Raimundas Lopata og Egidijus Motieka, drøfter i denne artikkelen den tidligere forskningen og gir en nytolkning av partiets rolle.
165 Raimundas Lopata og Egidijus Motieka Klassefrigjøring eller nasjonal uavhengighet Tolkninger av sosialdemokratiets rolle i Litauens politiske historie Det er ingen enighet i spørsm ålet om hvilken rolle Litauens sosialdem okratiske parti (LSDP) har spilt i landets politiske historie fra stiftelsen i 1896 og fram til første verdenskrig, altså den perioden da ideen om Litauen som uavhengig stat gradvis tok form. Sovjetiske historikere har særlig lagt vekt på ett aspekt: splittelsen blant sosialdem okratene på ideologisk grunnlag, og aktivitetene på venstrefløyen som ble ansett for a være revolusjonæ re og intem asjonalistiske. V enstrefløyens synspunkter var nær beslektet med bolsjevikiske ideer og det ble gjort forsøk på å bygge opp et partiapparat etter bolsjevikisk m ønster. Høyrefløyen ble vanligvis kritisk om talt som opportunistisk og nasjonalistisk. Ideologene og historikerne i LSDP derimot, har system a tisk understreket at partiet var det første som formulerte ideene om Litauen som egen og uavhengig stat og som hevdet at fram støtet for Litauens nasjonalbevegelse ble ivaretatt av sosialdem okratene. Pro-bolsjevikiske partim edlem m er ble åpent kalt «renegater». 1 Hovedårsaken til disse ulike syn er åpenbar. De gjelder LSDPs forhold til Litauens nasjonalbevegelse og landets streben etter uavhengighet rent generelt. Det er ingen overraskelse at bildet av sosialdem okratene er fullt av m otsigelser. Partiet ble dannet i en tid da nye intellektuelle strøm ninger og politiske prosesser påviket hverandre gjensidig. Av størst betydning var den universelle teorien om m enneskerettigheter, om frihet og søken etter m ulige m åter å sette dette ut i livet på. I M ellom- og Ø st-europa begynte sam funnene å bli integrert i nasjoner. Politiske og sosiale bevegelser som støttet denne prosessen, ble ofte betegnet som nasjonale eller nasjonal-dem okratiske bevegelser og identifisert med liberalismen. Samfunnene samlet seg på grunnlag av folks følelse av nasjonal fellesskap og en viss felles livsform og ble til nasjon-
166 Telsiai X Tils it Roseiniai ur (K O W N O )',kmerge ns Landegrenser - Jernbaner KAUNAS rvilkaviskis sj ø <T- Marijampole i Vilnius Litauen i mellomkrigsårene. er. Tysklands og Italias sam ling, og balkanstatenes løsrivelse fra det tyrkiske åket ble resultater av denne prosessen. B evegelser for nasjonal gjenfødelse vokste fram også i multi-etniske stater som Ø sterrike og Russland. For Litauen, som allerede var blitt annektert av tsardynastiet Romanov på slutten av det 18. århundre, var ikke dette noen frigjøringsperiode. Likevel foregikk prosessen med å forme en ny sosial og politisk struktur også her. På denne tiden var det viktig å sørge for kontinuitet i de politiske tradisjoner som var nedarvet fra storhertugdøm m et Litauen. Det var like viktig å bygge opp m oderne forestillinger om nasjonal identitet og åpne for nye tendenser som det moderne Litauen ville videreutvikle. Noen få av Litauens intellektuelle hadde valgt en sosialistisk orientering i 1890-åra. De var m edlem m er av den liberale politiske bevegelsen Varpas (K lokka). Den litauiske sosialistiske bevegelsen vant snart terreng under innflytelse av polske, jødisk e og russiske sosialdem okrater og narodniki.2 P å virkningen fra litauiske og polske em igranter som oppholdt seg i Vest-Europa hadde også betydning for den sosialistiske bevegelsen i Litauen.
167 nga i km erge Kaliningrad-om rådet (sovjetisk) L E Det ble im idlertid snart slutt på enigheten m ellom de intellektuelle i Varpas-gruppen, og i 1895 ble Litauens Sosialdem okrat-parti grunnlagt. Navnet ble etter kort tid endret til Litauens Sosialdemokratiske Parti. Begivenheten framskyndte en naturlig polarisering mellom alle politiske retninger i Litauen.3 Den sosialdem okratiske ånd er kosm opolitisk i sitt vesen og dens dogm er fokuserer på spørsm ålene om menneskets forhold til produksjonsm idlene. Den står fjernt fra betraktninger om etniske aspekter ved nasjonen. Likevel framsatte LSDP i 1896 det første program met for gjenoppretting av Litauen som egen stat.4 Hvordan forklare et slikt paradoks? Sosialismen uttrykte håp om å skape et samfunn bygd på en ny m oralsk kodeks. Grunntesene i denne teorien var at makten uungåelig skulle gå over til proletariatet. M ed utgangspunkt i denne klassens eksistens skulle m an reform ere hele sam funnet. Derm ed ville all privat eiendom, som er grunnlaget for all utbytting og undertrykkelse, også forsvinne. I Øst-Europa utgjorde ikke proletariatet noen stor gruppe, men undertrykkelse var svært vanlig. Vi kan derfor forestille Litauen i dag.
168 oss at sosialdem okratene m å ha tenkt på følgende måte: Hvis situasjonen er slik at en bestem t gruppe i et bestem t område med navnet Lietuva, er undertrykt, har nasjonen rett til å frigjøre seg fra sine undertrykkere. For sosialdem okratene var et Litauen, atskilt fra sam bandet av de russiske distrikter, derfor en m er konkret realitet. For å være mer nøyaktig: for dem var det et om råde m ed et visst økonom isk nivå, og m ed egne historiske og kulturelle sæ r trekk. D ette viser hvilken betydning det litauiske storhertugdøm m et hadde på det tidspunktet for ideen om en egen nasjon. D isse nasjonale verdiene, som selvsagt påvirket LSD Ps program, ble problem atiske for sosialistpartiene i nabolandene. Like etter partiets stiftelse kom partim edlem m ene i et dilemma. De kunne overse at det litauiske proletariatet i 1897 utgjorde en tallmessig ubetydelig m inoritet5 og la seg påvirke av sine åndsfrender til å søke å konsolidere proletariatets stilling maksimalt. Hvis de derim ot valgte å ta hensyn til den spesielle situasjonen i Litauen og utvidet sam arbeidet med andre litauiske partier, kunne de m iste støtten fra sosialdem o krater i nabolandene, hovedsakelig fra polske og russiske sosialdem okrater. Ulike løsninger på denne problem et førte til oppsplittingen i politiske grupperinger i partiet. Det må understrekes at i 1897 og første halvdel av 1898, var LSDP bare opptatt av arbeidernes problemer, og krevde politisk frihet og like rettigheter. Først mot slutten av 1898 ble kravet om en egen litauisk stat en del av partiets ideologi. Dette ble fastslått under det 6. landsm øte i 1905 i form uleringer som Litauen i «fritt sam arbeid» m ed nabostatene, «i en konføderasjon av frie nasjoner innenfor unionen av likeartete vennligsinnete naborepublikker», «i samarbeid med andre naboland på samme sosiopolitiske nivå, som igjen skulle danne en frivillig føderasjon», osv.6 Slike form uleringer førte til en opphetet debatt innen partiet m ellom de såkalte føderalistene og de som var tilhengere av selvstyre. M an søkte etter kom prom isser m ellom russisk-orienterte sosialister (tilhengere av en felles russisk konstitusjon) og polsk-orienterte (som utelukket all russisk innflytelse). Ettersom den politiske tyngdekraften helte i den ene eller andre retning, gikk kom prom isset tapt. Dette førte til tap av partim edlem m er, som senere sluttet seg til enten Det Polske Sosialistiske Parti (PPS), Det sosialdem okratiske Parti av Kongedømmet Polen og Litauen (1900), eller senere bolsjevikene.
LSDP sto etter hvert overfor to valgm uligheter: Enten å forkaste sin politiske doktrine for ikke å skade nasjonale interesser - i det tilfellet sto partiet overfor trusselen om å stil le i skyggen av andre politiske bevegelser - eller å følge doktrinens logikk og ødelegge, ikke bare ønsket om et uavhengig Litauen, men også sin egen stilling som en uavhengig politisk m akt.7 Punktet i LSDPs program om Litauens gjenfødelse ble etter hvert forenlig med form ålet til andre nyopprettede politiske partier. Denne felles m ålsettingen skapte et gunstig klim a mellom partiene, dvs. for at det politiske liv i Litauen kunne fungere normalt. Spenningen m ellom det sosialistiske venstre og det nasjonale og kristne høyre ble synlig og var særlig fruktbar i kritiske perioder av Litauens politiske historie. Dette betyr im idlertid ikke at LSDP på dette tidspunktet alt var blitt fri for ortodoks dogm atikk. M otsetningene innen partiet ble tydelige i forbindelse med den russiske revolusjonen i 1905, da litauiske politiske krefter begynte å organisere aksjoner for å kreve Litauens nasjonale uavhengighet. M en LSDPs forhandlinger m ed Litauens D e m okratiske Parti våren og sommeren 1905 for å sammenkalle grunnlovsforsam lingen i V ilnius, ga ingen resultater. Sosialdem okratene tok i sin politikk utgangspunkt i partiets September-m anifest, der etnopolitiske krav var kom m et til uttrykk. Fordi deres politikk ikke vant gjenhør blant bredere sosiale lag i Litauen, forsøkte partiet å kom pensere dette ved slagord og radikale politiske kam pm etoder. Da andre politiske bevegelser begynte å organisere en nasjonal kongress, klynget lederne i LSDP seg frem deles til Septem ber-m anifestets prinsipper. Først da de var sikre på at kongressens ideer tiltrakk de store massene av arbeiderne og bønder, innrøm m et de at taktikken var feil og prøvde desperat å gjenvinne sin innflytelse. M ange av LSDPs m edlem m er var valgte delegater til kongressen, mens andre bare støttet den som et framtidig forum for litauerne. LSDPs sentralstyre kunne forutsi resultatet av denne situasjonen og besluttet så å delta på kongressen og gi den «revolusjonæ r retning og innhold». Det er verdt å merke seg at LSDPs program ved kongressen, den litauiske landdagen 21.-22. novem ber 1905, utvilsomt var det mest radikale. Det satte spørsm ålstegn både ved lovligheten for kongressen og mulige m åter å gjennomføre alle de vedtakene som ble fattet. Dette var aspekter som de andre partiene overså. Hadde ikke nasjonale demokratiske krefter proklam ert ideen om litauisk selvstendighet, hadde 169
170 sosialdem okratenes virksom het i 1905 ikke vært for annet enn litt oppstuss å regne.8 Første verdenskrig var viktig for LSDPs eksistens da Litauen ble okkupert av Tyskland og skilt ut fra Russland. Det gjorde tanken om et Litauen som egen stat m er realistisk. Med første verdenskrig gikk forventningene om proletariatets solidaritet til grunne. Det samme skjedde m ed det sosialistiske ideal på grunn av den revolusjonære sosialism ens seier i Russland. D et ble åpenbart at alle sosiale prosjekter og bevegelser uunngåelig møtte uoverstigelige hindringer i form av den kulturelle, nasjonale og religiøse virkelighet. Gradvis ble det for LSDP klart at - trass i sosialistisk retorikk om frem m edgjøring -, ville levedyktigheten til alle sosialistiske bevegelser i stor grad være avhengig av hvor godt de ville klare å tiltrekke viktige liberale elem enter i sam funnet og m odifisere, men ikke om velte sam funnet. D ette påvirket også partiets m edlemmer. Det er sant at en del av m edlem m ene knyttet sin og landets skjebne til de russiske bolsjeviker. Noen fant det riktigere å sam arbeide med andre litauiske politiske krefter som nasjonaldem okratene og kristne bevegelser. En av lederskikkelsene i denne perioden, Augustinas Janulaitis, krevde i debatten om Litauens politikk i slutten av 1915 Litauens kam p for selvstendighet. Han fornyet på denne måten den positive dialogen m ellom ulike politiske grupper i deres forsøk på å finne en felles langsiktig m ålsetting for grunnleggelsen av den litauiske stat.9 Litauiske nasjonalister og presteskapet tenkte seg først Litauen som en samling av den litauiske etniske nasjon. Dvs. at kjernen i deres statsprogram var den litauiske nasjonen som et åndelig fellesskap, som eksisterte gjennom felles kulturelle særtrekk, først og frem st språk. De mente at staten bygget på de åndelige verdiers bevaring og kontinuitet. D erfor hadde nasjonen en m oralsk eksistensberettigelse. Sosialdem okratene derim ot planla det nye Litauen som dannelse av en politisk nasjon, bestående av litauiske borgere eller det dem okratisk organiserte sam funnet Litauen. K onflikten m ellom nasjonal-sosiokratiske og dem okratiske prinsipper ble særlig tydelig i aktivitetene i det litauiske nasjonalrådet som ble dannet 18.-22. septem ber 1917. Rådet fungerte både som et første parlam ent og som en provisorisk regjering med tjue medlem m er. Det var åpenbart at tyskerne ga tillatelse til å opprette et slikt organ fordi de forfulgte sine egne mål - nem lig å overtale Litauen til å slutte seg til Tysk
land av egen fri vilje. Tyskerne planla å finne en lovlig måte å annektere Litauen på. Litauiske politikere hadde godtatt spillereglene, fordi de håpet på å få spørsm ålet om Litauens uavhengighet på den internasjonale politiske dagsorden, skjønt dette var risikabelt. Spørsmålet om gjenopprettelsen av nasjonalstatus, førte til en kraftig kollisjon mellom de radikale på venstresiden og de konservative på høyresiden i nasjonalrådet. De konservative gikk langt i å tekkes tyskerne, noe som førte til misnøye blant radikale politikere som sosialdemokraten Steponas Kairys og sosialist-nasjonalisten Jonas Vileisis. De hevdet at Tysklands støtte i gjenopprettelsen av en litauisk stat var unødvendig, og at sam arbeid med Tyskland bare var et kortsiktig trekk. De krevde også øyeblikkelig proklam asjon av den uavhengige litauiske stat. Radikalerne krevde videre at denne proklam a sjonen skulle sees i sammenheng med grunnlovsforsam lingen og fryktet ikke, i m otsetning til de konservative, at ikkelitauere kunne bli valgt i den lovgivende forsam lingen. De anså videre de nasjonale konfliktene - altså konflikten m ellom litauiske bønder og pro-polske jordeiere, og konflikten m ellom litauiske arbeidere og de pro-russiske borgerskapet - som klassekonflikter. Disse kunne bare løses hvis Litauen var fri fra russisk, polsk og tysk undertrykkelse og visse sosialistiske reform er hadde funnet sted.10 Til slutt fram kalte uenigheten innen det litauiske nasjonalrådet et brudd, og de radikale forlot rådet. I realiteten betydde dette at ingen av beslutningene som ble vedtatt av det gjenværende flertall var gyldige. Ingen utnyttet den politiske nisje som forsinkelsene i de separate tysk-russiske fredsforhandlingene skapte. Denne situasjon gjorde det nødvendig å finne et kom prom iss med høyrefløyen. Den opprinnelige erklæringen fra desem ber 1917 som var basert på et litauisk-tysk sam arbeid, ble gitt opp til fordel for en uavhengighetserklæring hvor en lovgivende forsam ling skulle utarbeide statens grunnlag. Dette dokum entet ble undertegnet av hele rådet den 16. februar 1918, etter at venstrefløyen hadde kom m et tilbake til nasjonalrådet. M en som de følgende begivenheter viste, var dette bare en m idlertidig løsning av konflikten. I tillegg kom uenigheten innen LSDP i spørsm ålet om hensiktsm essigheten ved at partim edlem m er deltok i det nasjonalistiske litauiske råd. Konflikten ble tilspisset da partim edlem m ene Steponas Kairys og M ykolas Birziska igjen deltok i rådets møter. Det endte m ed at partiet ble splittet. 171
172 De som forlot partiet organiserte Det litauisk-hviterussiske sosialdem okratiske parti, som ble forløperen for kom m unistpartiet. Etter at den separate russisk-tyske fredsavtalen var undertegnet i Brest-Litovsk den 3. mars 1918, kom det under innflytelse av kom m issærer som var sendt til Litauen fra de russiske bolsjevikers sentralkom ite." Resten av LSDP prøvde å forsvare det dem okratiske prinsippet i nasjonalrådet ved gjenopprettelse av Litauens uavhengighet. De fortsatte sine aktiviteter til juli 1918, da spenningen m ellom høyre og venstresiden nådde klim aks. Det konservative flertallet i nasjonalrådet prøvde, under dekke av tyskernes løfte om å arrangere feiringen av Litauens uavhengighet, å erklære Litauen for m onarki m ed en tysk hertug som konge. Venstresiden brukte samme situasjon til å prøve å opprette en nasjonal grunnlovsforsam ling.12 Likevel vant høyrefløyen flertallet i nasjonalrådet. Sosialdem okratene forlot rådet i protest. En av dem, M ykolas Birziska, vendte tilbake høsten 1918, men da ikke lenger som form elt partim edlem. LSDP var ikke lenger representert i rådet, men var bare var et opposisjonsparti. Dette innebar ikke at partiet satte spørsmålstegn ved tanken om Litauens uavhengighet, men partiets ideologiske doktrine på slutten av 1918 og i 1919 bidro til en uklar situasjon. En del LSD P-m edlem m er arbeidet nemlig innenfor ram m en av en konkurrerende skyggestat: Den litauisk-hviterussiske sovjetrepublikken som ble opprettet under kontroll av de russiske bolsjevikers sentralkom ite. LSDP og dens m edlem m er ble i rett tid klar over essensen i det bolsjevikiske demokratiet. Dette reddet LSDP fra en fullstendig kom prom ittering i den nydannete litauiske republikk. Sam m enfattende kan vi si at LSDPs aktiviteter i den om talte perioden ikke kan vurderes direkte. U tvilsom t ga LSDPs virksom het im pulser til utform ingen av landets politiske liv, som førte til konkrete politiske resultater. På den annen side er det klart at de nasjonale krav i partiprogram m et faktisk var underordnet de sosiale. Den naturlige utviklingen av Litauen som nasjon som en verdi i seg selv, var ikke hovedspørsm ålet for Litauens dem okrater. Noter 1 Lietuvos Kommunistu partijos istorijos apybraiza [The sketch of the history of the Lithuanian Communist Party], Vilnius 1971, T.l, s.6; S.Kairys, Lietuva budo [Lithuania woke], New York 1957; L.Sabaliunas,
173 Social Democracy in perspective, 1983/ 1914. Durham/London 1990, s.9. 2 Narodnikine var representanter for en politisk og litterær retning i Russland fra 1870-åra. De studerte den russiske bondens liv og fant i bondekommunen grunnvollen for en ny samfunnsorden, uten at man behøvde å gå veien via Vestens kapitalismen. 3 V. Merkys, Lietuvos socialdemokratai ir nacionalinio issivadavimo judejim as [Lithuanian socialdemocrats and national movement], (=Mintys apie Lietuvos komunistu partijos kelia), Vilnius 1989, s.4-20. 4 V.Merkys, Lietuviu SDP pirmuju programu kilme [The origin of the first programs oflithuanians SDP]. i Lietuvos TSR MoksluAkademijos darbai, Serija A), Vilnius 1966, nr.3, s.148. 5 I byene i de litauiske kjerneområdene utgjorde litauerne bare 5 % av arbeiderne, og arbeiderklassen utgjorde ikke mer enn 1 % av alle innbyggerne. Jfr. Lietuvospramone ikisocialistiniu laikotarpiu [Lithuania s industry in presosialist period], Vilnius 1976, s.293 ff. 6 R.Miknys, P. Visinskis ir Lietuvos nepriklausomybes ideja [P. Visinskis and the idea of Lithuania s independance] (=Lietuviu Atgimimo Istorijos Studijos), Vilnius 1991, T.3, s.134. 7 C.Laurinavicius, Netradicine recenzija Leono Sabiliuno monografijai «Lietuviska socialdemocartija perspektyvoje», 1893-1914 m.» [Nontraditional review of the monography «Lithuanian Social Democracy in Perspektive» by Leonas Sabuliunas], i Akiraciai, nr.3, 1992, s.4 ff. 8 E.M otieka, Didysis Vilniaus seimas: ideja, iniciatyva, organizacija [The Great Vilnius Diet: the idea, the initiative. the organization], i: Proskyna, nr.7, 1990, s.233, 239. 9 P.Klimas Dienorastis 1915-1919 [Diary], Chicago 1988, s.66. 10 C.Laurinavicius, Kelio i laisve pradzia [The beginning of the way to the liberty], i: Musu praeitis, nr.l, Vilnius 1990. s.38 f. 11 Pisma iz Vilniusa partijnych rabotnikov [The party official s letters from Vilnius] (=Lietuvos visuomenes organizaciju archyvas, F.77. Ap.29. B.4L.L ). 12 Pisma iz Vilniusa partijnych rabotnikov, samme sted, L.3; Lietuvos Valstvbes Tarybos protokolai [The records of the Lithuanian State Council). Sudare (compose) A.Eidintas, R.Lopata, Vilnius 1991, s.274.