I SPORENE ETTER 1814-gRUNNLOVEN Hvorfor feirer vi den 17. mai?

Transkript

1 Norskkonferansen den 20. mai 2004 I SPORENE ETTER 1814-gRUNNLOVEN Hvorfor feirer vi den 17. mai? Ved Trond Nordby - Nasjonaldager er dagen da innbyggerne samles om felles verdier som oftest knyttet til viktige begivenheter i nasjonens historie. - I Norge er Grunnloven, med utgangspunkt i 1814, blitt et samlende religiøst og politisk symbol. - Nordmenn vifter gjerne med flagg, men ikke all vet at den 17. mai fikk Christian Frederik overlevert Grunnloven med underskriftene til president, visepresident og sekretær i Riksforsamlingen, og han ble valgt til norsk konge. - Spørsmålet er om vi ikke burde feire en annen dag. Kanskje den 16. mai? Da vedtok Riksforsamlingens medlemmer Grunnloven som de signerte den 18.

2 2. HVORFOR IKKE DEN 17. MAI?(a) På 200 årsdagen for 17. mai 1814 ble Christian Frederik hedret i svulstige ordelag. Ved Kielfreden måtte Danmark gi Norge i krigsbytte til Sverige. Nå gjaldt det for Christian Frederik å bli valgt til Norges konge. Den danske tronen ville han arve uansett. Vips, så var den gamle unionen gjenreist! Men opprøret mot unionen med Sverige, gikk ikke slik han forventet. Utpå sommeren rykket Karl Johan med sin svenske hær inn i Østfold. Den 28. juli falt Hvaler, den 4. august Fredrikstad. Da abdiserte Christian Frederik med halen mellom beina. Denne utgangen på opprøret burde han alt fra første dag skjønt ville komme. Noen demokrat var han ikke. Tvert imot, sa en gang Carsten Anker, var hans ideer mer fra «den svunne tids feudalisme enn fra den nærværende tids liberale anskuelser».

3 3. HVORFOR IKKE DEN 17. MAI?(b) Jens Arup Seip: «ingen grunnlov uten arveprinsens opprør». Utsagnet er til en viss grad riktig. Men da æres Christian Frederik for noe utilsiktet (utfallet ble faktisk godt). Den 14. august forelå Mossekonvensjonen. Der var alle viktige bestemmelser i Eidsvoll-Grunnloven beholdt, bortsett fra de tilpasninger unionen krevde. Endringene ble nedfelt i November-Grunnloven (vedtatt 4. november). Norge fikk egen nasjonalforsamling, regjering og forvaltning innenfor en løs personalunion. Kanskje kunne 4. November gjøres til nasjonaldag.

4 (4) DEMOKRATIET SATT ENNÅ LANGT INNE Veien fram til dagens parlamentarisme var ennå lang. Forholdet mellom utøvende myndighet (Kongen og hans Råd) på den ene siden og Stortinget på den andre sto stort sett uforandret fram til parlamentarismens endelige gjennombrudd rundt Til langt ut på 1800-tallet levde «folk flest» i isolerte bygder og var knapt opptatt av annet enn dagens slit. Rikspolitikk engasjerte jevne bønder, husmenn og tjenestefolk lite. Grunnlovens liberale regler for stemmerett og valgbarhet skapte en plattform for en videre demokratisering fram mot første verdenskrig. Disse liberale reglene gir grunn nok til å feire Grunnloven! Men den videre demokratiseringen med parlamentarisme, alminnelig stemmerett og nasjonal suverenitet hadde aldri kommet uten økt gruppe- og klassebevissthet og framveksten av en nasjonal identifikasjon.

5 (5) EN NASJON BLIR TIL 1800-tallets samfunn var helt annerledes enn dagens samfunn, lite samkvem, dårlige kommunikasjoner og lite fellesinteresser. Stein Rokkans modell i 6 punkter for stats- og nasjonsbygging handler om hvordan en nasjonal identifikasjon vokste fram. Blant annet var skolene og avisene viktige faktorer. I tillegg: (i) Det store «hamskiftet» (omleggingen av primærproduksjonen (ii) Aktive nasjonsbyggere (iii) Nasjonalister (vesentlig «agrarnasjonalister») De første skritt i demokratisk retning sto bønder og bondebevegelsen for. Det skjedde ved at bønder overvant hemningene mot å møte skolerte embetsmenn og lot seg velge inn på Stortinget.

6 (6) FORMANNSKAPENES BETYDNING Formannskapslovene (to lover som førte til større kommunalt selvstyre) ble vedtatt 14. januar 1837 med gyldighet fra 1. januar Stillingene som ordførere og deltagelsen i amtskommunene ga erfaring og utviklet en selvtillit som trengtes for å ta ordet i forsamlinger dominert av embetsmenn. Folk flest viste liten interesse for politikk, men deltakelse i kommunestyrer og Amtsting skapte en politisk elite som talte bøndenes sak også på Stortinget. Verdt å merke at mobiliseringen i form av innvalgte stortingsrepresentanter fra amtene med bondebakgrunn startet lenge før «hamskiftet» og før masseopplaget av aviser.

7 (7) MOBILISERINGEN NEDENFRA Mobiliseringen av velgerne gikk tregere. Økningen i deltagelsen kom som en effekt av den høyere politikk, nærmere bestemt av «riksrettsvalget» i Helt fram til valget i 1882 lå deltakelsen på rundt 30 %, ofte under, men da gjorde deltakelsen et byks til i overkant av 45 %. Ved folkeavstemningen den 13. august 1905 stemte for unionsoppløsningen, kun 184 stemte imot. Dette ga en valgdeltagelse på 85.4 %. Samtidig skrev nærmere kvinner under på et opprop: «Lad ikke den 13de august finde os `furtende hjemme. Selv om vore stemmer ikke tælles, saa kan de `veies». Massene lot seg lett med andre ord mobilisere i et nasjonalt spørsmål.

8 (8) OPPSUMMERING Formannskapslovene spilte en avgjørende rolle for økningen i valgdeltagelse. Derfor kunne godt 14. januar gjøres til nasjonaldag om det ikke var for muligheten for snø og kulde under barnetoget. Grunnloven ble vedtatt den 16. mai. Den datoen egner seg godt til nasjonaldag. På denne årstida kan vi trygt spise is, ha bunad og arrangere sekkeløp. Statistisk sett er neppe været stort annerledes enn den 17. mai. I dag har jeg verken flaggstang eller bunad, men stiller gjerne i slips med norske flagg. Den 16. mai! TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN