KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER Språkrådet Postboks 8107 Dep 0032 Oslo tif. 22 85 40 27/22 85 72 36 e-post: post@sprakradet.no MØTEPROTOKOLL FOR KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER ETTER LOV 18. MAI 1990 NR. li OM STADNAMN, 10 Klagesak 12/20 14, Farsund kommune, Vest-Agder Klager: Grunneiere,jf. 10 første ledd Navn: Flægholmen/Flegholmen/Flækholmen og Store Egerø( y)/store Eigerey(a) Navnetype: Bruksnavn og naturnavn Det påklagede vedtaket gjort av: Statens kartverk, jf 5 tredje ledd Leder i klagenemnda: Marit Halvorsen øvrige medlemmer: Oddlaug Walaker, Arne Madland, Inge Særheim, Tom Sehmjdt Kort saksfremstilling Statens kartverk vedtok i 1997 skrivemåte for en rekke navn på sjøkart 11. To av disse ble påklaget, Store Eigerøy og Flegholmen. Klagerne ønsket skrivemåtene Store Egerø(y) og Flækholinen. Etter ny tilråding fra stedsnavntjenesten endret Kartverket skrivemåten av det andre navnet til Ficegholmen, men ble stående ved sitt vedtak om Store Eigerøy, og saken ble derfor sendt til klagenemnda. Vedtaket om Store Eigerøy er begrunnet med at den nedarvede uttalen er med diftong, og at rettskrivningen tilsier skrivemåten -øy. Vedtaket om Flægholmen er begrunnet med uttalen av navnet. Klagerne begrunner sine ønsker med at det er slik navnene har vært skrevet tidligere. Nemndas vurderinger Flegholmen/Flækholmen/Flægholmen: Klager viser til skrifttradisjonen for skrivemåten Flækholmen, men har ikke lagt ved noen dokumentasjon på denne. Stedsnavntjenesten fant ingen eldre skrivemåter av navnet i sitt arkiv da de behandlet saken. Nemnda kan følgelig ikke legge vekt på dette argumentet. Opphavet til forleddet i navnet er usikkert. Nemnda mener derfor at navnet bør normeres etter uttalen, som ifølge herredsregisteret er /flçghçlman/. Nemnda vedtar skrivemåten Flægholmen.
Store E(flgerø(yXa): Klager viser til at skrivemåten er Store Egerø(y) i dokumenter fra 1800-tallet, men legger ikke ved dokumentasjon på dette. Navnet er skrevet Eigere både i I 886-matrikkelen og Norske Qaardnavne. Uttalen er /eigerøina/ i Norske Gaardnavne og /eigarøy/, /eigçrøynal i bustadnamnregisteret. Nemnda tviler ikke på at skrivemåten lenger tilbake i til har vært Egerø, men denne skrivemåten er ikke tråd hverken med uttalen av navnet eller norsk rettskrivning. Klagers ønske om skrivemåte med monoftong er dermed ikke innenfor stedsnavnloven. Nemnda mener at bruksnavnet bør skrives i ubestemt form, i samsvar med eiers ønske og den ene uttalen i bustadnamnarkivet. Nemnda vedtar derfor skrivemåten Store Eigerøy for bruksnavnet. Naturnavnet bør skrives i bestemt form. Nemnda vurderte å vedta skrivemåten Store Eigerøyna i tråd med uttaleopplysningene, men ettersom denne skrivemåten har blitt avslått i en annen navnesak, valgte nemnda å vedta skrivemåten Store Eigeroya etter rettskrivningen. Nemnda gjorde slikt VEDTAK: Som skrivemåte fastsettes: Flægholmen (bruksnavn, gnr/bnr 218/2 og naturnavn), Store Eigerøy (bruksnavn, gnr/bnr 2/lO) og Store Eigerøya (naturnavn) Oslo, 7/11-2014 ii~thalv~e leder i klagenemnda lngvil Nordland sekretær
KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER Språkrådet Postboks 8107 Dep 0032 Oslo tif. 22 85 4027/22 85 72 36 e-post: post@sprakradet.no MØTEPROTOKOLL FOR KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER ETTER LOV 18. MAI 1990 NR. 11 OM STADNAMN, 10 Klagesak 7/2013, Orkdal kommune, Sør-Trøndelag Klager: Interessegruppen Gjølme i mitt hjerte,jf. Navn: Gjølme eller Råbygda Navnetype: Bygdenavn Det påklagede vedtaket gjort av: Klagenemnda, jf. 10 første ledd Il i forskriften Leder i klagenemnda: Marit Halvorsen øvrige medlemmer: Oddlaug Walaker, Arne Madland, Inge Særheim, Tom Sehm idt Kort saksfremstilling Denne saken ble behandlet på møtet i klagenemnda 29/10-2013. Nemnda vedtok at Råbygda skulle fastsettes som bygdenavn. Klagenemndas vedtak ble deretter klaget inn for Sivilombudsmannen av interessegruppen Gjølme i mitt hjerte. Sivilombudsmannen besluttet å undersøke saken nærmere, og stilte klagenemnda to spørsmål angående nemndas tolkning av stedsnavnloven. Nemndas leder og sekretær sendte et utfyllende svar til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen sendte et nytt brev der de mente at nemnda hadde tolket eller anvendt loven uriktig, og bad nemnda se på saken på nytt. Saken ble behandlet av en fulltallig nemnd på klagenemndas møte 7/11-2014. Nemndas vurderinger Nemndas vedtak i saken av 29/10-20 13 bygger på lov om stadnamn (stedsnavnloven) 3 andre ledd og på I første ledd. Paragraf 3 andre ledd sier at et nedarvet stedsnavn ikke kan byttes ut med et annet navn uten tradisjon på stedet, med mindre det foreligger særlige grunner for å benytte navnet uten tradisjon. Spørsmålet i denne saken er om det nedarvede bygdenavnet Råbygda kan byttes Lit med stedsnavnet Gjalme, som har tradisjon som gårdsnavn i Råbygda.
Paragraf 3 sier ikke noe om det skal forutsettes at navnet som ønskes som nytt navn, skal være bærer av samme slags navnetradisjon som det gamle navnet. Råbygda og Gjolme er tradisjonelt benyttet om to forskjellige navnelokaliteter, henholdsvis en bygd og en gård. Hvis loven med «tradisjon på staden» mener at navnet har tradisjon i det generelle geografiske området der navnelokaliteten ligger, må Råbygda i utgangspunktet kunne byttes med Gjølme uten å komme i strid med 3 andre ledd. På samme måte måtte man da kunne ta i bruk for eksempel gårdsnavnet Skaugum som nytt navn på Askerbygda. Hvis loven derimot sikter til tradisjon som gjelder navn på samme type lokalitet, kan man stå med konkurrerende navn hvis det kan påvises at begge navn har tradisjon. Nemnda drøftet hvilken av de to tolkningsmåter som er den riktige. Den nøyaktige tolkning av 3 byr på problemer på grunn av mangel på praksis og knappe forarbeider. Klagenemnda mener derfor at det er nødvendig å tolke ~ i lys av lovens formål, slik det bl.a. kommer til uttrykk i 1, og forsåvidt i hele lovhistorien. Reelle hensyn må også tillegges vekt. Formålet med loven er å verne stedsnavn som kulturminner, gjennom stavemåten og også gjennom å forhindre at gamle og hevdvunne navn forsvinner. Både hensynet til navnevern og et reelt hensyn som er illustrert i eksempelet gitt ovenfor (og en rekke lignende eksempler som kan stilles opp), tilsier etter nemndas mening at loven antagelig tar sikte på navn med tradisjon knyttet til samme navnelokalitet. Ut fra disse synspunkter strider det da mot 3 andre ledd å bytte ut Råbygda med Gjolme. 1-Ivis loven skal tolkes slik at det med tradisjon siktes til tradisjon innenfor et større geografisk område, uavhengig av tilknytning til bestemt type navnelokalitet, må spørsmålet drøftes bredere. Det er ingen tvil om at Gjalme av mange benyttes som navn på hele Råbygda, selv om Gjoline egentlig betegner gården og ikke bygda. Denne navnebruken går kanskje femti år tilbake i tid. Det er et tidsrom som kan være tilstrekkelig til å etablere en tradisjon. Men sammenlignet med det lange tidsrommet som knyttes til navnet Råbygda, er femti år ikke lenge. Det er derfor vanskelig å si at Gjolme har tradisjon som bygdenavn. Nemnda bygger også på reelle hensyn, underbygget av lovens formål om navnevern. Det er nærliggende risiko for at bygdenavnet Råbygda vil forsvinne hvis det byttes ut med Gjølme. På den annen side er det ingen ting som tyder på at Gjol,ne-navnet står i fare for å bli borte. Hensynet til kulturminnevernet tilsier derfor at bygdenavnet fortsatt må være Råbygda. Sivilombudsmannen skriver i sitt brev av 20/lO d.å.: «Dersom klagenemnda kommer til at Gjølme ikke har tradisjon på stedet, må den ta stilling til om særlige grunner likevel taler for et navnebytte». Til dette vil klagenemnda bemerke: Det er ingen andre særlige grunner som etter nemndas mening tilsier at navnebytte kan foretas. De eksemplene som forarbeidene gir, passer ikke i denne saken. Det er ikke fare for forveksling med annet navn, særlig ikke nå som alle eiendommer skal ha gateadresse. Råbygda er ikke spesielt nedsettende eller til byrde for dem som bor i bygda. Gjolme navnet peker ikke på noen bestemt hendelse som bør refiekteres i stedsnavnet. Den eneste grunnen som er oppgitt for å bytte ut Råbygda med Gjolme, er at bygdefolk de siste førtifemti år eller så har omtalt bygda som Gjølme. Dette er etter klagenemndas mening ikke tilstrekkelig grunn til å forkaste det tradisjonsrike og opprinnelige navnet på bygda.
Om relckevidden av stecisnavntovens 3 Opprinnelig hadde stedsnavnloven ingen regler om fastsetting av navn eller om navnevern annet enn gjennom skrivemåten. Dette ble opplevd som en svakhet ved loven, og det ble foreslått å gjøre tiltrengte endringer i lovteksten. Konkrete forslag ble fremsatt av en gruppe som evaluerte loven i 2001, og disse forslagene ble gjenstand for videre arbeid. I Ot.prp. nr 42 (2004 2005) står det: «Formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet, t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden» (s. 16). I Innst.O nr. (592004 2005) gjentas lovens formål slik det kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 42: ((Formålet med stadnamnlova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna» (s. 1). Det er ingen tvil om at et av formålene med stedsnavnloven er navnevern, altså å ta vare på navn som kulturminner. I dette ligger også å forhindre at tradisjonsrike stedsnavn forsvinner for eksempel fordi de blir oppslukt av navn med større utbredelse. Komitéinnstillingen sier videre: «Gjeldande lov har vist seg å vere både uklar og lite formålstenleg på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og det har mangla ein del viktige føresegner. Komiteen støttar forslaget til nye reglar for namnevern og namnsetjing. Komiteen viser til at formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd. Komiteen har merka seg at dette er eit samrøystes ønske frå det namnefaglege miljøet (s. 5). Komiteen henviser her bl.a. til de manglende regler om navnevern, som hele det navnefaglige miljø (og mange andre høringsinstanser) ønsket skulle være en del av loven. Dette er bakgrunnen for at loven fikk slike regler i 3 i 2006. I rapporten fra gruppen som evaluerte stedsnavnloven i 2006, ble utskiftning av stedsnavn diskutert. Gruppen skrev i rapporten på s 32: «Reglene [om bytte av stedsnavnj bør begrense muligheten til å bytte ut nedarvete stedsnavn med navn uten tradisjon på stedet og til å flytte stedsnavn fra ett sted til et annet der de ikke har tradisjon». Hva som menes med «flytting av stedsnavn» er ikke klart. Gruppen kan ha tenkt på nettopp situasjonen i en sak som denne, altså at et gårdsnavn flyttes fra lokaliteten gården til lokaliteten bygda. Men den kan også ha tenkt på andre former for flytting. Ingen av de senere forarbeider tar opp akkurat denne problemstillingen. Stedsnavnloven skal ikke legge hindringer i veien for enhver utvikling og fornyelse på navnefeltet. Lovens oppgave er heller å sikre at slik utvikling skjer organisk og med respekt for eksisterende navn, og at nye navn ikke fortrenger nedarvede navn og derved utslukker disse kulturminnene. Nemnda mener at reglene i 3 andre ledd ikke gir mening med mindre de tolkes i tett sammenheng med lovens formålsbestemmelse og eventuelle andre relevante tolkningsmomenter. Forslag til revidert 3 er etter nemndas mening et relevant tolkningsmoment fordi revisjonen nettopp tar sikte på å avbøte uklarheter og mangler ved den nåværende bestemmelsen som har vist seg gjennom praktisering av den. Det er ikke
ukjent at rettsanvendere ved toikning av uklare og ufullstendige regler henviser til momenter som også kommer til uttrykk i forslag til behovsbegrunnet revisjon av de samme reglene. Hovedhensynet bak stedsnavnloven var navnevern, og navnevern betyr å bevare navn som kulturminner. Dette innebærer som sagt ovenfor også å ta vare på et mangfold av navn, og forhindre at verneverdige navn forsvinner. Klagenemnda holder fast ved sin konklusjon: Det strider mot stedsnavnlovens 3 andre ledd jf. i å bytte ut bygdenavnet Råbygda med gårdsnavnet Gjelme. Gjolme har ikke tilstrekkelig tradisjon på stedet som bygdenavn, og det foreligger ingen særlige grunner for likevel å ta det i bruk som bygdenavn. Råbygda er et verneverdig navn med lang tradisjon som bygdenavn. Nemnda gjorde slikt VEDTAK: Råbygda vedtas som bygdenavn. Oslo, 7/11-2014 leder i klagenemnda Line Lysaker Heinesen sekretær
KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER Språkrådet Postboks 8107 Dep 0032 Oslo tif. 22 85 4027/22 85 72 36 e-post: post@sprakradet.no MØTEPROTOKOLL FOR KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER ETTER LOV 18. MAI 1990 NR. 11 OM STADNAMN, 10 Klagesak 7/2013, Orkdal kommune, Sør-Trøndelag Klager: Interessegruppen Gjølme i mitt hjerte,jf. Navn: Gjølme eller Råbygda Navnetype: Bygdenavn Det påklagede vedtaket gjort av: Klagenemnda, jf. 10 første ledd Il i forskriften Leder i klagenemnda: Marit Halvorsen øvrige medlemmer: Oddlaug Walaker, Arne Madland, Inge Særheim, Tom Sehm idt Kort saksfremstilling Denne saken ble behandlet på møtet i klagenemnda 29/10-2013. Nemnda vedtok at Råbygda skulle fastsettes som bygdenavn. Klagenemndas vedtak ble deretter klaget inn for Sivilombudsmannen av interessegruppen Gjølme i mitt hjerte. Sivilombudsmannen besluttet å undersøke saken nærmere, og stilte klagenemnda to spørsmål angående nemndas tolkning av stedsnavnloven. Nemndas leder og sekretær sendte et utfyllende svar til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen sendte et nytt brev der de mente at nemnda hadde tolket eller anvendt loven uriktig, og bad nemnda se på saken på nytt. Saken ble behandlet av en fulltallig nemnd på klagenemndas møte 7/11-2014. Nemndas vurderinger Nemndas vedtak i saken av 29/10-20 13 bygger på lov om stadnamn (stedsnavnloven) 3 andre ledd og på I første ledd. Paragraf 3 andre ledd sier at et nedarvet stedsnavn ikke kan byttes ut med et annet navn uten tradisjon på stedet, med mindre det foreligger særlige grunner for å benytte navnet uten tradisjon. Spørsmålet i denne saken er om det nedarvede bygdenavnet Råbygda kan byttes Lit med stedsnavnet Gjalme, som har tradisjon som gårdsnavn i Råbygda.
Paragraf 3 sier ikke noe om det skal forutsettes at navnet som ønskes som nytt navn, skal være bærer av samme slags navnetradisjon som det gamle navnet. Råbygda og Gjolme er tradisjonelt benyttet om to forskjellige navnelokaliteter, henholdsvis en bygd og en gård. Hvis loven med «tradisjon på staden» mener at navnet har tradisjon i det generelle geografiske området der navnelokaliteten ligger, må Råbygda i utgangspunktet kunne byttes med Gjølme uten å komme i strid med 3 andre ledd. På samme måte måtte man da kunne ta i bruk for eksempel gårdsnavnet Skaugum som nytt navn på Askerbygda. Hvis loven derimot sikter til tradisjon som gjelder navn på samme type lokalitet, kan man stå med konkurrerende navn hvis det kan påvises at begge navn har tradisjon. Nemnda drøftet hvilken av de to tolkningsmåter som er den riktige. Den nøyaktige tolkning av 3 byr på problemer på grunn av mangel på praksis og knappe forarbeider. Klagenemnda mener derfor at det er nødvendig å tolke ~ i lys av lovens formål, slik det bl.a. kommer til uttrykk i 1, og forsåvidt i hele lovhistorien. Reelle hensyn må også tillegges vekt. Formålet med loven er å verne stedsnavn som kulturminner, gjennom stavemåten og også gjennom å forhindre at gamle og hevdvunne navn forsvinner. Både hensynet til navnevern og et reelt hensyn som er illustrert i eksempelet gitt ovenfor (og en rekke lignende eksempler som kan stilles opp), tilsier etter nemndas mening at loven antagelig tar sikte på navn med tradisjon knyttet til samme navnelokalitet. Ut fra disse synspunkter strider det da mot 3 andre ledd å bytte ut Råbygda med Gjolme. 1-Ivis loven skal tolkes slik at det med tradisjon siktes til tradisjon innenfor et større geografisk område, uavhengig av tilknytning til bestemt type navnelokalitet, må spørsmålet drøftes bredere. Det er ingen tvil om at Gjalme av mange benyttes som navn på hele Råbygda, selv om Gjoline egentlig betegner gården og ikke bygda. Denne navnebruken går kanskje femti år tilbake i tid. Det er et tidsrom som kan være tilstrekkelig til å etablere en tradisjon. Men sammenlignet med det lange tidsrommet som knyttes til navnet Råbygda, er femti år ikke lenge. Det er derfor vanskelig å si at Gjolme har tradisjon som bygdenavn. Nemnda bygger også på reelle hensyn, underbygget av lovens formål om navnevern. Det er nærliggende risiko for at bygdenavnet Råbygda vil forsvinne hvis det byttes ut med Gjølme. På den annen side er det ingen ting som tyder på at Gjol,ne-navnet står i fare for å bli borte. Hensynet til kulturminnevernet tilsier derfor at bygdenavnet fortsatt må være Råbygda. Sivilombudsmannen skriver i sitt brev av 20/lO d.å.: «Dersom klagenemnda kommer til at Gjølme ikke har tradisjon på stedet, må den ta stilling til om særlige grunner likevel taler for et navnebytte». Til dette vil klagenemnda bemerke: Det er ingen andre særlige grunner som etter nemndas mening tilsier at navnebytte kan foretas. De eksemplene som forarbeidene gir, passer ikke i denne saken. Det er ikke fare for forveksling med annet navn, særlig ikke nå som alle eiendommer skal ha gateadresse. Råbygda er ikke spesielt nedsettende eller til byrde for dem som bor i bygda. Gjolme navnet peker ikke på noen bestemt hendelse som bør refiekteres i stedsnavnet. Den eneste grunnen som er oppgitt for å bytte ut Råbygda med Gjolme, er at bygdefolk de siste førtifemti år eller så har omtalt bygda som Gjølme. Dette er etter klagenemndas mening ikke tilstrekkelig grunn til å forkaste det tradisjonsrike og opprinnelige navnet på bygda.
Om relckevidden av stecisnavntovens 3 Opprinnelig hadde stedsnavnloven ingen regler om fastsetting av navn eller om navnevern annet enn gjennom skrivemåten. Dette ble opplevd som en svakhet ved loven, og det ble foreslått å gjøre tiltrengte endringer i lovteksten. Konkrete forslag ble fremsatt av en gruppe som evaluerte loven i 2001, og disse forslagene ble gjenstand for videre arbeid. I Ot.prp. nr 42 (2004 2005) står det: «Formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet, t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden» (s. 16). I Innst.O nr. (592004 2005) gjentas lovens formål slik det kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 42: ((Formålet med stadnamnlova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna» (s. 1). Det er ingen tvil om at et av formålene med stedsnavnloven er navnevern, altså å ta vare på navn som kulturminner. I dette ligger også å forhindre at tradisjonsrike stedsnavn forsvinner for eksempel fordi de blir oppslukt av navn med større utbredelse. Komitéinnstillingen sier videre: «Gjeldande lov har vist seg å vere både uklar og lite formålstenleg på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og det har mangla ein del viktige føresegner. Komiteen støttar forslaget til nye reglar for namnevern og namnsetjing. Komiteen viser til at formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd. Komiteen har merka seg at dette er eit samrøystes ønske frå det namnefaglege miljøet (s. 5). Komiteen henviser her bl.a. til de manglende regler om navnevern, som hele det navnefaglige miljø (og mange andre høringsinstanser) ønsket skulle være en del av loven. Dette er bakgrunnen for at loven fikk slike regler i 3 i 2006. I rapporten fra gruppen som evaluerte stedsnavnloven i 2006, ble utskiftning av stedsnavn diskutert. Gruppen skrev i rapporten på s 32: «Reglene [om bytte av stedsnavnj bør begrense muligheten til å bytte ut nedarvete stedsnavn med navn uten tradisjon på stedet og til å flytte stedsnavn fra ett sted til et annet der de ikke har tradisjon». Hva som menes med «flytting av stedsnavn» er ikke klart. Gruppen kan ha tenkt på nettopp situasjonen i en sak som denne, altså at et gårdsnavn flyttes fra lokaliteten gården til lokaliteten bygda. Men den kan også ha tenkt på andre former for flytting. Ingen av de senere forarbeider tar opp akkurat denne problemstillingen. Stedsnavnloven skal ikke legge hindringer i veien for enhver utvikling og fornyelse på navnefeltet. Lovens oppgave er heller å sikre at slik utvikling skjer organisk og med respekt for eksisterende navn, og at nye navn ikke fortrenger nedarvede navn og derved utslukker disse kulturminnene. Nemnda mener at reglene i 3 andre ledd ikke gir mening med mindre de tolkes i tett sammenheng med lovens formålsbestemmelse og eventuelle andre relevante tolkningsmomenter. Forslag til revidert 3 er etter nemndas mening et relevant tolkningsmoment fordi revisjonen nettopp tar sikte på å avbøte uklarheter og mangler ved den nåværende bestemmelsen som har vist seg gjennom praktisering av den. Det er ikke
ukjent at rettsanvendere ved toikning av uklare og ufullstendige regler henviser til momenter som også kommer til uttrykk i forslag til behovsbegrunnet revisjon av de samme reglene. Hovedhensynet bak stedsnavnloven var navnevern, og navnevern betyr å bevare navn som kulturminner. Dette innebærer som sagt ovenfor også å ta vare på et mangfold av navn, og forhindre at verneverdige navn forsvinner. Klagenemnda holder fast ved sin konklusjon: Det strider mot stedsnavnlovens 3 andre ledd jf. i å bytte ut bygdenavnet Råbygda med gårdsnavnet Gjelme. Gjolme har ikke tilstrekkelig tradisjon på stedet som bygdenavn, og det foreligger ingen særlige grunner for likevel å ta det i bruk som bygdenavn. Råbygda er et verneverdig navn med lang tradisjon som bygdenavn. Nemnda gjorde slikt VEDTAK: Råbygda vedtas som bygdenavn. Oslo, 7/11-2014 leder i klagenemnda Line Lysaker Heinesen sekretær
KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER Språkrådet Postboks 8107 Dep 0032 Oslo tif. 22 85 4027/22 85 72 36 e-post: post@sprakradet.no MØTEPROTOKOLL FOR KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER ETTER LOV 18. MAI 1990 NR. 11 OM STADNAMN, 10 Klagesak 7/2013, Orkdal kommune, Sør-Trøndelag Klager: Interessegruppen Gjølme i mitt hjerte,jf. Navn: Gjølme eller Råbygda Navnetype: Bygdenavn Det påklagede vedtaket gjort av: Klagenemnda, jf. 10 første ledd Il i forskriften Leder i klagenemnda: Marit Halvorsen øvrige medlemmer: Oddlaug Walaker, Arne Madland, Inge Særheim, Tom Sehm idt Kort saksfremstilling Denne saken ble behandlet på møtet i klagenemnda 29/10-2013. Nemnda vedtok at Råbygda skulle fastsettes som bygdenavn. Klagenemndas vedtak ble deretter klaget inn for Sivilombudsmannen av interessegruppen Gjølme i mitt hjerte. Sivilombudsmannen besluttet å undersøke saken nærmere, og stilte klagenemnda to spørsmål angående nemndas tolkning av stedsnavnloven. Nemndas leder og sekretær sendte et utfyllende svar til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen sendte et nytt brev der de mente at nemnda hadde tolket eller anvendt loven uriktig, og bad nemnda se på saken på nytt. Saken ble behandlet av en fulltallig nemnd på klagenemndas møte 7/11-2014. Nemndas vurderinger Nemndas vedtak i saken av 29/10-20 13 bygger på lov om stadnamn (stedsnavnloven) 3 andre ledd og på I første ledd. Paragraf 3 andre ledd sier at et nedarvet stedsnavn ikke kan byttes ut med et annet navn uten tradisjon på stedet, med mindre det foreligger særlige grunner for å benytte navnet uten tradisjon. Spørsmålet i denne saken er om det nedarvede bygdenavnet Råbygda kan byttes Lit med stedsnavnet Gjalme, som har tradisjon som gårdsnavn i Råbygda.
Paragraf 3 sier ikke noe om det skal forutsettes at navnet som ønskes som nytt navn, skal være bærer av samme slags navnetradisjon som det gamle navnet. Råbygda og Gjolme er tradisjonelt benyttet om to forskjellige navnelokaliteter, henholdsvis en bygd og en gård. Hvis loven med «tradisjon på staden» mener at navnet har tradisjon i det generelle geografiske området der navnelokaliteten ligger, må Råbygda i utgangspunktet kunne byttes med Gjølme uten å komme i strid med 3 andre ledd. På samme måte måtte man da kunne ta i bruk for eksempel gårdsnavnet Skaugum som nytt navn på Askerbygda. Hvis loven derimot sikter til tradisjon som gjelder navn på samme type lokalitet, kan man stå med konkurrerende navn hvis det kan påvises at begge navn har tradisjon. Nemnda drøftet hvilken av de to tolkningsmåter som er den riktige. Den nøyaktige tolkning av 3 byr på problemer på grunn av mangel på praksis og knappe forarbeider. Klagenemnda mener derfor at det er nødvendig å tolke ~ i lys av lovens formål, slik det bl.a. kommer til uttrykk i 1, og forsåvidt i hele lovhistorien. Reelle hensyn må også tillegges vekt. Formålet med loven er å verne stedsnavn som kulturminner, gjennom stavemåten og også gjennom å forhindre at gamle og hevdvunne navn forsvinner. Både hensynet til navnevern og et reelt hensyn som er illustrert i eksempelet gitt ovenfor (og en rekke lignende eksempler som kan stilles opp), tilsier etter nemndas mening at loven antagelig tar sikte på navn med tradisjon knyttet til samme navnelokalitet. Ut fra disse synspunkter strider det da mot 3 andre ledd å bytte ut Råbygda med Gjolme. 1-Ivis loven skal tolkes slik at det med tradisjon siktes til tradisjon innenfor et større geografisk område, uavhengig av tilknytning til bestemt type navnelokalitet, må spørsmålet drøftes bredere. Det er ingen tvil om at Gjalme av mange benyttes som navn på hele Råbygda, selv om Gjoline egentlig betegner gården og ikke bygda. Denne navnebruken går kanskje femti år tilbake i tid. Det er et tidsrom som kan være tilstrekkelig til å etablere en tradisjon. Men sammenlignet med det lange tidsrommet som knyttes til navnet Råbygda, er femti år ikke lenge. Det er derfor vanskelig å si at Gjolme har tradisjon som bygdenavn. Nemnda bygger også på reelle hensyn, underbygget av lovens formål om navnevern. Det er nærliggende risiko for at bygdenavnet Råbygda vil forsvinne hvis det byttes ut med Gjølme. På den annen side er det ingen ting som tyder på at Gjol,ne-navnet står i fare for å bli borte. Hensynet til kulturminnevernet tilsier derfor at bygdenavnet fortsatt må være Råbygda. Sivilombudsmannen skriver i sitt brev av 20/lO d.å.: «Dersom klagenemnda kommer til at Gjølme ikke har tradisjon på stedet, må den ta stilling til om særlige grunner likevel taler for et navnebytte». Til dette vil klagenemnda bemerke: Det er ingen andre særlige grunner som etter nemndas mening tilsier at navnebytte kan foretas. De eksemplene som forarbeidene gir, passer ikke i denne saken. Det er ikke fare for forveksling med annet navn, særlig ikke nå som alle eiendommer skal ha gateadresse. Råbygda er ikke spesielt nedsettende eller til byrde for dem som bor i bygda. Gjolme navnet peker ikke på noen bestemt hendelse som bør refiekteres i stedsnavnet. Den eneste grunnen som er oppgitt for å bytte ut Råbygda med Gjolme, er at bygdefolk de siste førtifemti år eller så har omtalt bygda som Gjølme. Dette er etter klagenemndas mening ikke tilstrekkelig grunn til å forkaste det tradisjonsrike og opprinnelige navnet på bygda.
Om relckevidden av stecisnavntovens 3 Opprinnelig hadde stedsnavnloven ingen regler om fastsetting av navn eller om navnevern annet enn gjennom skrivemåten. Dette ble opplevd som en svakhet ved loven, og det ble foreslått å gjøre tiltrengte endringer i lovteksten. Konkrete forslag ble fremsatt av en gruppe som evaluerte loven i 2001, og disse forslagene ble gjenstand for videre arbeid. I Ot.prp. nr 42 (2004 2005) står det: «Formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet, t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden» (s. 16). I Innst.O nr. (592004 2005) gjentas lovens formål slik det kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 42: ((Formålet med stadnamnlova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna» (s. 1). Det er ingen tvil om at et av formålene med stedsnavnloven er navnevern, altså å ta vare på navn som kulturminner. I dette ligger også å forhindre at tradisjonsrike stedsnavn forsvinner for eksempel fordi de blir oppslukt av navn med større utbredelse. Komitéinnstillingen sier videre: «Gjeldande lov har vist seg å vere både uklar og lite formålstenleg på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og det har mangla ein del viktige føresegner. Komiteen støttar forslaget til nye reglar for namnevern og namnsetjing. Komiteen viser til at formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd. Komiteen har merka seg at dette er eit samrøystes ønske frå det namnefaglege miljøet (s. 5). Komiteen henviser her bl.a. til de manglende regler om navnevern, som hele det navnefaglige miljø (og mange andre høringsinstanser) ønsket skulle være en del av loven. Dette er bakgrunnen for at loven fikk slike regler i 3 i 2006. I rapporten fra gruppen som evaluerte stedsnavnloven i 2006, ble utskiftning av stedsnavn diskutert. Gruppen skrev i rapporten på s 32: «Reglene [om bytte av stedsnavnj bør begrense muligheten til å bytte ut nedarvete stedsnavn med navn uten tradisjon på stedet og til å flytte stedsnavn fra ett sted til et annet der de ikke har tradisjon». Hva som menes med «flytting av stedsnavn» er ikke klart. Gruppen kan ha tenkt på nettopp situasjonen i en sak som denne, altså at et gårdsnavn flyttes fra lokaliteten gården til lokaliteten bygda. Men den kan også ha tenkt på andre former for flytting. Ingen av de senere forarbeider tar opp akkurat denne problemstillingen. Stedsnavnloven skal ikke legge hindringer i veien for enhver utvikling og fornyelse på navnefeltet. Lovens oppgave er heller å sikre at slik utvikling skjer organisk og med respekt for eksisterende navn, og at nye navn ikke fortrenger nedarvede navn og derved utslukker disse kulturminnene. Nemnda mener at reglene i 3 andre ledd ikke gir mening med mindre de tolkes i tett sammenheng med lovens formålsbestemmelse og eventuelle andre relevante tolkningsmomenter. Forslag til revidert 3 er etter nemndas mening et relevant tolkningsmoment fordi revisjonen nettopp tar sikte på å avbøte uklarheter og mangler ved den nåværende bestemmelsen som har vist seg gjennom praktisering av den. Det er ikke
ukjent at rettsanvendere ved toikning av uklare og ufullstendige regler henviser til momenter som også kommer til uttrykk i forslag til behovsbegrunnet revisjon av de samme reglene. Hovedhensynet bak stedsnavnloven var navnevern, og navnevern betyr å bevare navn som kulturminner. Dette innebærer som sagt ovenfor også å ta vare på et mangfold av navn, og forhindre at verneverdige navn forsvinner. Klagenemnda holder fast ved sin konklusjon: Det strider mot stedsnavnlovens 3 andre ledd jf. i å bytte ut bygdenavnet Råbygda med gårdsnavnet Gjelme. Gjolme har ikke tilstrekkelig tradisjon på stedet som bygdenavn, og det foreligger ingen særlige grunner for likevel å ta det i bruk som bygdenavn. Råbygda er et verneverdig navn med lang tradisjon som bygdenavn. Nemnda gjorde slikt VEDTAK: Råbygda vedtas som bygdenavn. Oslo, 7/11-2014 leder i klagenemnda Line Lysaker Heinesen sekretær
KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER Språkrådet Postboks 8107 Dep 0032 Oslo tif. 22 85 4027/22 85 72 36 e-post: post@sprakradet.no MØTEPROTOKOLL FOR KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER ETTER LOV 18. MAI 1990 NR. 11 OM STADNAMN, 10 Klagesak 7/2013, Orkdal kommune, Sør-Trøndelag Klager: Interessegruppen Gjølme i mitt hjerte,jf. Navn: Gjølme eller Råbygda Navnetype: Bygdenavn Det påklagede vedtaket gjort av: Klagenemnda, jf. 10 første ledd Il i forskriften Leder i klagenemnda: Marit Halvorsen øvrige medlemmer: Oddlaug Walaker, Arne Madland, Inge Særheim, Tom Sehm idt Kort saksfremstilling Denne saken ble behandlet på møtet i klagenemnda 29/10-2013. Nemnda vedtok at Råbygda skulle fastsettes som bygdenavn. Klagenemndas vedtak ble deretter klaget inn for Sivilombudsmannen av interessegruppen Gjølme i mitt hjerte. Sivilombudsmannen besluttet å undersøke saken nærmere, og stilte klagenemnda to spørsmål angående nemndas tolkning av stedsnavnloven. Nemndas leder og sekretær sendte et utfyllende svar til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen sendte et nytt brev der de mente at nemnda hadde tolket eller anvendt loven uriktig, og bad nemnda se på saken på nytt. Saken ble behandlet av en fulltallig nemnd på klagenemndas møte 7/11-2014. Nemndas vurderinger Nemndas vedtak i saken av 29/10-20 13 bygger på lov om stadnamn (stedsnavnloven) 3 andre ledd og på I første ledd. Paragraf 3 andre ledd sier at et nedarvet stedsnavn ikke kan byttes ut med et annet navn uten tradisjon på stedet, med mindre det foreligger særlige grunner for å benytte navnet uten tradisjon. Spørsmålet i denne saken er om det nedarvede bygdenavnet Råbygda kan byttes Lit med stedsnavnet Gjalme, som har tradisjon som gårdsnavn i Råbygda.
Paragraf 3 sier ikke noe om det skal forutsettes at navnet som ønskes som nytt navn, skal være bærer av samme slags navnetradisjon som det gamle navnet. Råbygda og Gjolme er tradisjonelt benyttet om to forskjellige navnelokaliteter, henholdsvis en bygd og en gård. Hvis loven med «tradisjon på staden» mener at navnet har tradisjon i det generelle geografiske området der navnelokaliteten ligger, må Råbygda i utgangspunktet kunne byttes med Gjølme uten å komme i strid med 3 andre ledd. På samme måte måtte man da kunne ta i bruk for eksempel gårdsnavnet Skaugum som nytt navn på Askerbygda. Hvis loven derimot sikter til tradisjon som gjelder navn på samme type lokalitet, kan man stå med konkurrerende navn hvis det kan påvises at begge navn har tradisjon. Nemnda drøftet hvilken av de to tolkningsmåter som er den riktige. Den nøyaktige tolkning av 3 byr på problemer på grunn av mangel på praksis og knappe forarbeider. Klagenemnda mener derfor at det er nødvendig å tolke ~ i lys av lovens formål, slik det bl.a. kommer til uttrykk i 1, og forsåvidt i hele lovhistorien. Reelle hensyn må også tillegges vekt. Formålet med loven er å verne stedsnavn som kulturminner, gjennom stavemåten og også gjennom å forhindre at gamle og hevdvunne navn forsvinner. Både hensynet til navnevern og et reelt hensyn som er illustrert i eksempelet gitt ovenfor (og en rekke lignende eksempler som kan stilles opp), tilsier etter nemndas mening at loven antagelig tar sikte på navn med tradisjon knyttet til samme navnelokalitet. Ut fra disse synspunkter strider det da mot 3 andre ledd å bytte ut Råbygda med Gjolme. 1-Ivis loven skal tolkes slik at det med tradisjon siktes til tradisjon innenfor et større geografisk område, uavhengig av tilknytning til bestemt type navnelokalitet, må spørsmålet drøftes bredere. Det er ingen tvil om at Gjalme av mange benyttes som navn på hele Råbygda, selv om Gjoline egentlig betegner gården og ikke bygda. Denne navnebruken går kanskje femti år tilbake i tid. Det er et tidsrom som kan være tilstrekkelig til å etablere en tradisjon. Men sammenlignet med det lange tidsrommet som knyttes til navnet Råbygda, er femti år ikke lenge. Det er derfor vanskelig å si at Gjolme har tradisjon som bygdenavn. Nemnda bygger også på reelle hensyn, underbygget av lovens formål om navnevern. Det er nærliggende risiko for at bygdenavnet Råbygda vil forsvinne hvis det byttes ut med Gjølme. På den annen side er det ingen ting som tyder på at Gjol,ne-navnet står i fare for å bli borte. Hensynet til kulturminnevernet tilsier derfor at bygdenavnet fortsatt må være Råbygda. Sivilombudsmannen skriver i sitt brev av 20/lO d.å.: «Dersom klagenemnda kommer til at Gjølme ikke har tradisjon på stedet, må den ta stilling til om særlige grunner likevel taler for et navnebytte». Til dette vil klagenemnda bemerke: Det er ingen andre særlige grunner som etter nemndas mening tilsier at navnebytte kan foretas. De eksemplene som forarbeidene gir, passer ikke i denne saken. Det er ikke fare for forveksling med annet navn, særlig ikke nå som alle eiendommer skal ha gateadresse. Råbygda er ikke spesielt nedsettende eller til byrde for dem som bor i bygda. Gjolme navnet peker ikke på noen bestemt hendelse som bør refiekteres i stedsnavnet. Den eneste grunnen som er oppgitt for å bytte ut Råbygda med Gjolme, er at bygdefolk de siste førtifemti år eller så har omtalt bygda som Gjølme. Dette er etter klagenemndas mening ikke tilstrekkelig grunn til å forkaste det tradisjonsrike og opprinnelige navnet på bygda.
Om relckevidden av stecisnavntovens 3 Opprinnelig hadde stedsnavnloven ingen regler om fastsetting av navn eller om navnevern annet enn gjennom skrivemåten. Dette ble opplevd som en svakhet ved loven, og det ble foreslått å gjøre tiltrengte endringer i lovteksten. Konkrete forslag ble fremsatt av en gruppe som evaluerte loven i 2001, og disse forslagene ble gjenstand for videre arbeid. I Ot.prp. nr 42 (2004 2005) står det: «Formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet, t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden» (s. 16). I Innst.O nr. (592004 2005) gjentas lovens formål slik det kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 42: ((Formålet med stadnamnlova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna» (s. 1). Det er ingen tvil om at et av formålene med stedsnavnloven er navnevern, altså å ta vare på navn som kulturminner. I dette ligger også å forhindre at tradisjonsrike stedsnavn forsvinner for eksempel fordi de blir oppslukt av navn med større utbredelse. Komitéinnstillingen sier videre: «Gjeldande lov har vist seg å vere både uklar og lite formålstenleg på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og det har mangla ein del viktige føresegner. Komiteen støttar forslaget til nye reglar for namnevern og namnsetjing. Komiteen viser til at formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd. Komiteen har merka seg at dette er eit samrøystes ønske frå det namnefaglege miljøet (s. 5). Komiteen henviser her bl.a. til de manglende regler om navnevern, som hele det navnefaglige miljø (og mange andre høringsinstanser) ønsket skulle være en del av loven. Dette er bakgrunnen for at loven fikk slike regler i 3 i 2006. I rapporten fra gruppen som evaluerte stedsnavnloven i 2006, ble utskiftning av stedsnavn diskutert. Gruppen skrev i rapporten på s 32: «Reglene [om bytte av stedsnavnj bør begrense muligheten til å bytte ut nedarvete stedsnavn med navn uten tradisjon på stedet og til å flytte stedsnavn fra ett sted til et annet der de ikke har tradisjon». Hva som menes med «flytting av stedsnavn» er ikke klart. Gruppen kan ha tenkt på nettopp situasjonen i en sak som denne, altså at et gårdsnavn flyttes fra lokaliteten gården til lokaliteten bygda. Men den kan også ha tenkt på andre former for flytting. Ingen av de senere forarbeider tar opp akkurat denne problemstillingen. Stedsnavnloven skal ikke legge hindringer i veien for enhver utvikling og fornyelse på navnefeltet. Lovens oppgave er heller å sikre at slik utvikling skjer organisk og med respekt for eksisterende navn, og at nye navn ikke fortrenger nedarvede navn og derved utslukker disse kulturminnene. Nemnda mener at reglene i 3 andre ledd ikke gir mening med mindre de tolkes i tett sammenheng med lovens formålsbestemmelse og eventuelle andre relevante tolkningsmomenter. Forslag til revidert 3 er etter nemndas mening et relevant tolkningsmoment fordi revisjonen nettopp tar sikte på å avbøte uklarheter og mangler ved den nåværende bestemmelsen som har vist seg gjennom praktisering av den. Det er ikke
ukjent at rettsanvendere ved toikning av uklare og ufullstendige regler henviser til momenter som også kommer til uttrykk i forslag til behovsbegrunnet revisjon av de samme reglene. Hovedhensynet bak stedsnavnloven var navnevern, og navnevern betyr å bevare navn som kulturminner. Dette innebærer som sagt ovenfor også å ta vare på et mangfold av navn, og forhindre at verneverdige navn forsvinner. Klagenemnda holder fast ved sin konklusjon: Det strider mot stedsnavnlovens 3 andre ledd jf. i å bytte ut bygdenavnet Råbygda med gårdsnavnet Gjelme. Gjolme har ikke tilstrekkelig tradisjon på stedet som bygdenavn, og det foreligger ingen særlige grunner for likevel å ta det i bruk som bygdenavn. Råbygda er et verneverdig navn med lang tradisjon som bygdenavn. Nemnda gjorde slikt VEDTAK: Råbygda vedtas som bygdenavn. Oslo, 7/11-2014 leder i klagenemnda Line Lysaker Heinesen sekretær
KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER Språkrådet Postboks 8107 Dep 0032 Oslo tif. 22 85 4027/22 85 72 36 e-post: post@sprakradet.no MØTEPROTOKOLL FOR KLAGENEMNDA FOR STEDSNAVNSAKER ETTER LOV 18. MAI 1990 NR. 11 OM STADNAMN, 10 Klagesak 7/2013, Orkdal kommune, Sør-Trøndelag Klager: Interessegruppen Gjølme i mitt hjerte,jf. Navn: Gjølme eller Råbygda Navnetype: Bygdenavn Det påklagede vedtaket gjort av: Klagenemnda, jf. 10 første ledd Il i forskriften Leder i klagenemnda: Marit Halvorsen øvrige medlemmer: Oddlaug Walaker, Arne Madland, Inge Særheim, Tom Sehm idt Kort saksfremstilling Denne saken ble behandlet på møtet i klagenemnda 29/10-2013. Nemnda vedtok at Råbygda skulle fastsettes som bygdenavn. Klagenemndas vedtak ble deretter klaget inn for Sivilombudsmannen av interessegruppen Gjølme i mitt hjerte. Sivilombudsmannen besluttet å undersøke saken nærmere, og stilte klagenemnda to spørsmål angående nemndas tolkning av stedsnavnloven. Nemndas leder og sekretær sendte et utfyllende svar til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen sendte et nytt brev der de mente at nemnda hadde tolket eller anvendt loven uriktig, og bad nemnda se på saken på nytt. Saken ble behandlet av en fulltallig nemnd på klagenemndas møte 7/11-2014. Nemndas vurderinger Nemndas vedtak i saken av 29/10-20 13 bygger på lov om stadnamn (stedsnavnloven) 3 andre ledd og på I første ledd. Paragraf 3 andre ledd sier at et nedarvet stedsnavn ikke kan byttes ut med et annet navn uten tradisjon på stedet, med mindre det foreligger særlige grunner for å benytte navnet uten tradisjon. Spørsmålet i denne saken er om det nedarvede bygdenavnet Råbygda kan byttes Lit med stedsnavnet Gjalme, som har tradisjon som gårdsnavn i Råbygda.
Paragraf 3 sier ikke noe om det skal forutsettes at navnet som ønskes som nytt navn, skal være bærer av samme slags navnetradisjon som det gamle navnet. Råbygda og Gjolme er tradisjonelt benyttet om to forskjellige navnelokaliteter, henholdsvis en bygd og en gård. Hvis loven med «tradisjon på staden» mener at navnet har tradisjon i det generelle geografiske området der navnelokaliteten ligger, må Råbygda i utgangspunktet kunne byttes med Gjølme uten å komme i strid med 3 andre ledd. På samme måte måtte man da kunne ta i bruk for eksempel gårdsnavnet Skaugum som nytt navn på Askerbygda. Hvis loven derimot sikter til tradisjon som gjelder navn på samme type lokalitet, kan man stå med konkurrerende navn hvis det kan påvises at begge navn har tradisjon. Nemnda drøftet hvilken av de to tolkningsmåter som er den riktige. Den nøyaktige tolkning av 3 byr på problemer på grunn av mangel på praksis og knappe forarbeider. Klagenemnda mener derfor at det er nødvendig å tolke ~ i lys av lovens formål, slik det bl.a. kommer til uttrykk i 1, og forsåvidt i hele lovhistorien. Reelle hensyn må også tillegges vekt. Formålet med loven er å verne stedsnavn som kulturminner, gjennom stavemåten og også gjennom å forhindre at gamle og hevdvunne navn forsvinner. Både hensynet til navnevern og et reelt hensyn som er illustrert i eksempelet gitt ovenfor (og en rekke lignende eksempler som kan stilles opp), tilsier etter nemndas mening at loven antagelig tar sikte på navn med tradisjon knyttet til samme navnelokalitet. Ut fra disse synspunkter strider det da mot 3 andre ledd å bytte ut Råbygda med Gjolme. 1-Ivis loven skal tolkes slik at det med tradisjon siktes til tradisjon innenfor et større geografisk område, uavhengig av tilknytning til bestemt type navnelokalitet, må spørsmålet drøftes bredere. Det er ingen tvil om at Gjalme av mange benyttes som navn på hele Råbygda, selv om Gjoline egentlig betegner gården og ikke bygda. Denne navnebruken går kanskje femti år tilbake i tid. Det er et tidsrom som kan være tilstrekkelig til å etablere en tradisjon. Men sammenlignet med det lange tidsrommet som knyttes til navnet Råbygda, er femti år ikke lenge. Det er derfor vanskelig å si at Gjolme har tradisjon som bygdenavn. Nemnda bygger også på reelle hensyn, underbygget av lovens formål om navnevern. Det er nærliggende risiko for at bygdenavnet Råbygda vil forsvinne hvis det byttes ut med Gjølme. På den annen side er det ingen ting som tyder på at Gjol,ne-navnet står i fare for å bli borte. Hensynet til kulturminnevernet tilsier derfor at bygdenavnet fortsatt må være Råbygda. Sivilombudsmannen skriver i sitt brev av 20/lO d.å.: «Dersom klagenemnda kommer til at Gjølme ikke har tradisjon på stedet, må den ta stilling til om særlige grunner likevel taler for et navnebytte». Til dette vil klagenemnda bemerke: Det er ingen andre særlige grunner som etter nemndas mening tilsier at navnebytte kan foretas. De eksemplene som forarbeidene gir, passer ikke i denne saken. Det er ikke fare for forveksling med annet navn, særlig ikke nå som alle eiendommer skal ha gateadresse. Råbygda er ikke spesielt nedsettende eller til byrde for dem som bor i bygda. Gjolme navnet peker ikke på noen bestemt hendelse som bør refiekteres i stedsnavnet. Den eneste grunnen som er oppgitt for å bytte ut Råbygda med Gjolme, er at bygdefolk de siste førtifemti år eller så har omtalt bygda som Gjølme. Dette er etter klagenemndas mening ikke tilstrekkelig grunn til å forkaste det tradisjonsrike og opprinnelige navnet på bygda.
Om relckevidden av stecisnavntovens 3 Opprinnelig hadde stedsnavnloven ingen regler om fastsetting av navn eller om navnevern annet enn gjennom skrivemåten. Dette ble opplevd som en svakhet ved loven, og det ble foreslått å gjøre tiltrengte endringer i lovteksten. Konkrete forslag ble fremsatt av en gruppe som evaluerte loven i 2001, og disse forslagene ble gjenstand for videre arbeid. I Ot.prp. nr 42 (2004 2005) står det: «Formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet, t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden» (s. 16). I Innst.O nr. (592004 2005) gjentas lovens formål slik det kom til uttrykk i Ot.prp. nr. 42: ((Formålet med stadnamnlova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna» (s. 1). Det er ingen tvil om at et av formålene med stedsnavnloven er navnevern, altså å ta vare på navn som kulturminner. I dette ligger også å forhindre at tradisjonsrike stedsnavn forsvinner for eksempel fordi de blir oppslukt av navn med større utbredelse. Komitéinnstillingen sier videre: «Gjeldande lov har vist seg å vere både uklar og lite formålstenleg på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og det har mangla ein del viktige føresegner. Komiteen støttar forslaget til nye reglar for namnevern og namnsetjing. Komiteen viser til at formålet med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd. Komiteen har merka seg at dette er eit samrøystes ønske frå det namnefaglege miljøet (s. 5). Komiteen henviser her bl.a. til de manglende regler om navnevern, som hele det navnefaglige miljø (og mange andre høringsinstanser) ønsket skulle være en del av loven. Dette er bakgrunnen for at loven fikk slike regler i 3 i 2006. I rapporten fra gruppen som evaluerte stedsnavnloven i 2006, ble utskiftning av stedsnavn diskutert. Gruppen skrev i rapporten på s 32: «Reglene [om bytte av stedsnavnj bør begrense muligheten til å bytte ut nedarvete stedsnavn med navn uten tradisjon på stedet og til å flytte stedsnavn fra ett sted til et annet der de ikke har tradisjon». Hva som menes med «flytting av stedsnavn» er ikke klart. Gruppen kan ha tenkt på nettopp situasjonen i en sak som denne, altså at et gårdsnavn flyttes fra lokaliteten gården til lokaliteten bygda. Men den kan også ha tenkt på andre former for flytting. Ingen av de senere forarbeider tar opp akkurat denne problemstillingen. Stedsnavnloven skal ikke legge hindringer i veien for enhver utvikling og fornyelse på navnefeltet. Lovens oppgave er heller å sikre at slik utvikling skjer organisk og med respekt for eksisterende navn, og at nye navn ikke fortrenger nedarvede navn og derved utslukker disse kulturminnene. Nemnda mener at reglene i 3 andre ledd ikke gir mening med mindre de tolkes i tett sammenheng med lovens formålsbestemmelse og eventuelle andre relevante tolkningsmomenter. Forslag til revidert 3 er etter nemndas mening et relevant tolkningsmoment fordi revisjonen nettopp tar sikte på å avbøte uklarheter og mangler ved den nåværende bestemmelsen som har vist seg gjennom praktisering av den. Det er ikke
ukjent at rettsanvendere ved toikning av uklare og ufullstendige regler henviser til momenter som også kommer til uttrykk i forslag til behovsbegrunnet revisjon av de samme reglene. Hovedhensynet bak stedsnavnloven var navnevern, og navnevern betyr å bevare navn som kulturminner. Dette innebærer som sagt ovenfor også å ta vare på et mangfold av navn, og forhindre at verneverdige navn forsvinner. Klagenemnda holder fast ved sin konklusjon: Det strider mot stedsnavnlovens 3 andre ledd jf. i å bytte ut bygdenavnet Råbygda med gårdsnavnet Gjelme. Gjolme har ikke tilstrekkelig tradisjon på stedet som bygdenavn, og det foreligger ingen særlige grunner for likevel å ta det i bruk som bygdenavn. Råbygda er et verneverdig navn med lang tradisjon som bygdenavn. Nemnda gjorde slikt VEDTAK: Råbygda vedtas som bygdenavn. Oslo, 7/11-2014 leder i klagenemnda Line Lysaker Heinesen sekretær